Et møte med byråkratiet

Offentligheten må naturligvis verne markaområder og annen truet natur, men det må gjøre med fornuft. Dette er utsikten fra hytta mi i Trondheim Bymark.

I løpet av mine tretti år som folkevalgt, har det – mildt sagt – ikke  vært regelen at mine forslag har fått enstemmig tilslutning. Når det nå har skjedd, er det likevel ikke i ei politisk sak, men ei sak der jeg har møtt det kommunale systemet nedenfra. Jeg har nemlig søkt om, og til slutt fått lov til, å restaurere et vedskjul.

Det er jo slik at de vedtak vi politikere fatter har konsekvenser for mange mennesker, men at vi ikke  alltid selv har møtt dem nedenfra. Det var derfor en svært lærerik erfaring for meg å møte det  kommunale byråkratiet i denne byggesaka.   

Bakgrunnen er at jeg for noen år siden kjøpte ei hytte i Bymarka utenfor Trondheim. På eiendommen sto et lite vedskjul, hvis tilstand etterhvert ble så dårlig at reparasjoner var lite hensiktsmessig. Jeg reiv det derfor ned, og begynte oppføring av et nytt bygg med samme dimensjoner som det tidligere.

Dette gjorde jeg ut fra den oppfatning at området der hytta ligger ikke er omfattet av den kontroversielle Lian-planen. Jeg antok at Plan og Bygningslovens alminnelige bestemmelser gjelder, og at oppføring av mindre uthus i uregulert område dermed ikke er søknadspliktig.

Med tanke på at det kan være spesielle bestemmelser i Bymarka, tok jeg likevel kontakt med Byplankontoret, som opplyste at tiltaket var søknadspliktig. Søknad ble sendt, og etter noen måneder avslått av Byggesakskontoret, med henvisning til et dokument jeg selv hadde vært med å behandle i Bystyret. Det hadde tittelen «Endring av dispensasjonspraksis ved behandling av byggesaker i LNFR-områdene i og utenfor Marka» og var blitt enstemmig vedtatt som en av de siste postene på dagsorden, i et møte våren 2015 der mange store og tunge saker hadde vært drøftet.  

Hovedpoenget i saka var at nedbrente bygninger i vernede områder skulle kunne gjenoppbygges dersom de hadde vært i god stand når de brant. Dessuten ble det vedtatt at hytteeiere skulle kunne få godkjent oppføring av garasje og bod på opptil 30m2.  

Nå har jeg som folkevalgt for De Grønne vært opptatt av å verne markaområdene mot nedbygging, men jeg har også forsvart folks rett til å gjøre enkle tiltak på egen eiendom selv om de formelt skulle stride mot bestemmelser i et overordnet regelverk. Også forvaltningen må kunne bruke skjønn og sunn fornuft. 

Slik ble vedskjulet stående da byggesøknaden ble avslått.

I saka fra 2015 heter det blant annet «en bod på 10-12 m2 vil i de fleste tilfelle kunne godkjennes». Likevel konkluderte Byggesakskontoret i min sak med at «en gjenoppbygging av uthus vil være til fordel for eier, men til ulempe for almenheten og det offentliges muligheter til forvaltning av marka». Denne  konklusjonen kan nok være i tråd med regelverket, men passer dårlig på den aktuelle situasjonen.  

I min klage påpekte jeg at det er vanskelig å se hvordan oppføring av dette vedskjulet kan være til ulempe for almenheten, all den stund det ikke er synlig utenfor min eiendom, ikke medfører noe naturinngrep (det bruker   tomta etter  det gamle vedskjulet) og ikke fører til økt bruk av eiendommen.

Min klage ble, slik rutinen er, oversendt til Bygningsrådet. Der fremmet Elin-Marie Andreassen på vegne av FrP, SP og Høyre et forslag om å godkjenne min søknad. Det var dette forslaget som fikk enstemmig tilslutning, noe hverken FRP-eren Andreassen eller grønne meg er bortskjemt med. Jeg tar dette som et tegn på at min søknad var godt begrunnet, og ikke som spesialbehandling av en tidligere kollega.

Saka fikk derfor, etter 6 måneder, et lykkelig utfall for mitt vedkommende, men den gir grunnlag for noen refleksjoner.

  • For det første har det jo vist seg at heller ikke en erfaren miljøpolitiker, i dette tilfellet meg, har full oversikt over gjeldende regler. Ikke engang dem vedkommende selv har vært med på å vedta. 
  • For det andre viser det seg, som en rekke politikere og byråkrater har sagt til meg i fortrolighet,  at det ikke lønner seg å søke. Mitt vedskjul er, som nevnt, ikke synlig utenfor egen eiendom, og bygginga ville neppe blitt oppdaget om jeg ikke hadde gjort byråkratene oppmerksom på den.

Nå tviler jeg ikke på at Byggesakskontoret har vært trofast mot det gjeldende regelverket, men i mitt tilfelle var altså dette regelverket så urimelig at samtlige medlemmer av Bygningsrådet var villige til å gi dispensasjon, et svært sjeldent resultat. Det ser ut til at saksbehandlerne velger en streng fortolking av regelverket, og nøler med å bruke skjønn til søkernes fordel.

Jeg tror ikke bygningsrådet tok spesielt hensyn til meg som person, men jeg har utvilsomt dratt nytte av min kjennskap til det kommunale systemet. Det er naturlig å tenke seg at andre uten samme bakgrunnen kan ha gitt opp å klage på tilsvarende avslag.  

Det er naturligvis riktig å overlate tvilstilfellene til politisk avgjørelse. Det burde likevel være rom for større bruk av skjønn også hos administrasjonen. Større smidighet ville ganske sikkert øke tiltroen i den jevne befolkning til kommunens  forvaltning av reglene. 

Hva skjer med Stiklestadsenteret?

Fylkesrådmannen ville ifjor selge ut hotellet, som ikke passer inn i en museumsorganisasjon, men som leverer økonomiske overskudd til Stiklestadsenteret. Foto: Wikimedia

Hovedutvalget for kultur i Trøndelag Fylke diskuterte 7. april den framtidige organiseringa av det som heter Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK). Navnet dekker over en konstruksjon som omfatter flere museer i andre kommuner, men det er likevel bare Verdal Kommune og Trøndelag fylke som er eiere, med 50% hver. Vertskommunene for de øvrige konsoliderte museene har lenge ønsket å bli medeiere, noe Verdal har satt seg imot.

Mer

Høyre! Venstre! På stedet marsj!

image-devSånn som MDG fosser fram på meningsmålingene er det naturlig at vi blir angrepet fra alle kanter. Således ble vi på en og samme dag skjelt ut som høyrevridde av Andreas Halse i Aftenposten og som venstrevridde av Jan Arild Snoen på Minervanett.

Etter 24 år i Trondheim Bystyre må jeg nok gi Snoen mest rett – vi stemmer oftere sammen med Rødt enn med FrP, og nesten alltid sammen med SV. Det Halse og andre henger seg opp i er imidlertid de sakene der vi skiller oss fra venstresosialistene. Siden det er valgkamp blåser han disse atskillig mere opp enn de fortjener.  La oss likevel ikke underslå at det virkelig er grunnleggende forskjeller mellom det sosialistiske verdensbildet til SV og det økologiske verdensbildet til MDG og andre grønne partier. Mer

Den grønne paven

url-1Norge er et sekulært land, og miljøbevegelsen i Norge gjør seg flid med å framstå som objektiv og vitenskapelig. Få har derfor brydd seg med at lederen for verdens største religionssamfunn har sluttet seg til miljøvernernes rekker. Det er synd, for den nye encyklikaen til den katolske kirkes overhode Pave Frans, den første som har tatt navn etter Frans av Assisi, er et av de mest radikale miljømanifestene jeg har lest.

Den pavelige encyklika som har tittelen «Laudato si – om omsorgen for vårt felles hjem» kunne i store deler vært hentet rett ut av programmet til Miljøpartiet de Grønne: her er det lange avsnitt om problemer knyttet til forurensing og klimaendringer, ressursutarming og tap av biologisk mangfold. Mer

Viltkorridorene trues

Viltkorridorene i Trondheim

Viltkorridorene i Trondheim

Trondheim Kommune omfatter både by og bygd. På vestsida av Trondheim ligger Byneset og Bymarka, områder med jordbruk og friluftsliv og med betydelig biologisk mangfold. Gjennom lov om naturmangfold fra 2009 er også Trondheim forpliktet til å verne om det biologiske mangfoldet, og hindre prosjekter som truer flora og fauna. Imidlertid nøyer det politiske flertallet seg med å ytre vakre ord, mens de – i klar strid med klare, faglige råd – vedtar stadig nye prosjekter som undergraver lovens hensikt.

Bymarka og Byneset er sentrale områder for det biologiske mangfoldet i Trondheim. De rommer et variert dyreliv og et mangfold av planter, men de er isolert fra skog og villmark lenger øst av jernbane, vei og annen utbygging sør for Trondheim sentrum . Spesielt de store hjortedyra, men også mindre dyr av mange slag er avhengige av forbindelser til større leveområder lenger øst. Denne forbindelsen skjer idag gjennom to viltkorridorer, Leirelv-korridoren og Leinstrand-korridoren. Mer

 MDG, ISIL og  «krigsmotstanderne».

Det satt  langt inne, men Rasmus Hansson valgte rett.

Det satt langt inne, men Rasmus Hansson valgte rett.

Som medlem av MDG er jeg stolt over det  vedtaket om støtte til den militære innsatsen mot ISIL som partiets ledelse har tvilt seg fram til, og som jeg har bidratt til å underbygge. Det slår meg at de såkalte krigsmotstanderne, i og utenfor MDG, diskuterer en abstrakt situasjon som de ikke er personlig engasjert i. Når valget står mellom flotte prinsipper på den ene sida og et akutt behov for hjelp på den andre, kan bare de som befinner seg svært langt fra krisa spandere på seg å velge den høystemte prinsippdebatten.

Mer

To skritt tilbake i Trondheim

Det er store dimensjoner over prosjektet i Grilstadfjæra

Det er store dimensjoner over prosjektet i Grilstadfjæra


Trondheim har de siste åra ført en fortettingspolitikk – planarbeidet har hatt som overordnet mål å hindre byspredning og skape en mere kompakt by. En slik politikk fremmer viktige miljømålsettinger som å redusere behovet for bilkjøring og annen transport, og derigjennom også redusere såvel utslipp av klimagasser som annen forurensning.

Men bystyrets flertall har satt fortettingspolitikken i revers gjennom to store planvedtak de siste ukene. De er vedtatt å la private utbyggere skape en helt ny bydel på Grilstad og en gigantisk soveby på Sæterbakken. Miljøpartiet De Grønne har forgjeves argumentert mot begge disse ukloke vedtakene. Mer