Vil Iran invadere Nord-Irak ?

Røyk stiger opp etter et iransk angrep mot partiet KDPI  i Koya.  [Ahsan Mohammed Ahmed Ahmed – Anadolu Agency]

Iran truer med å invadere den kurdiske regionen i Irak for å utslette basene til de iranske kurderpartiene. En framtredende kommandant for elitestyrken Quds, Esmail Ghaani, har oppsøkt kurdiske ledere i Erbil og  krevd  at de må avvæpne de iranske partiene. I motsatt fall vil hans styrker  rykke over grensa for å utføre jobben.

Det er flere iranske kurderpartier, med hver sin milits, som holder til i den kurdiske regionen i Irak, KRI. Iranske myndigheter beskylder disse partiene  for å stå bak det pågående opprøret i landet, som er spesielt heftig i de kurdisk befolkede provinsene i nordvest. De konkurrerende  partiene, som i dagens situasjon har gått sammen i en allianse, avviser alle at de står bak opptøyene. 

De siste ukene har ungdommer kjempet mot sikkerhetsstyrkene i mange iranske  byer, og flere steder er politi og basij-agenter blitt drept. Noen kurdiske partier har væpnede grupper i fjellene på iransk side av grensa, men det er ingen rapporter om at disse har rykket inn i byene for å delta i kamper der. Vi må derimot  anta at partienes aktivister i byene har sluttet seg til og deltatt i opptøyene, som jo har mobilisert alle deler av befolkningen. Det er nok ingen grunn til å anta at initiativet til demonstrasjonene kom fra partiene, men de prøver likevel å gjøre  krav på det ideologiske grunnlaget opprøret bygger på  

Det er beleilig for iranske myndigheter å påstå at opptøyene er organisert utenfra. Å anklage de kurdiske partiene innebærer, den ikke alltid uttalte, forutsetningen at kurderne tar ordre fra USA. Ved å angripe kurderne kan iranske makthavere underbygge påstanden om at vestlige interesser står bak opptøyene etter drapet på Jina Amini.

Basene til de kurdiske eksilpartiene har de siste ukene vært utsatt for gjentatte angrep med artilleri, raketter og droner.

KRI har lært seg å leve med stadige tyrkiske fly- og bakkeangrep, rettet mot påståtte terrorister knyttet til partiet PKK som driver geriljakrig på tyrkisk side av grensa. Det dominerende partiet, KDP, har ikke noe imot at Tyrkia angriper konkurrenten. Det er grunn til å tro at KDP også hjelper de tyrkiske styrkene med informasjon. 

Geografien tilsier at kurderne i Nordirak må holde  seg inne med Istanbul, og det hadde neppe i noe fall vært mulig for KDP å drive PKK ut fra sine huler i grensefjellene. Tyrkia med sine langt større ressurser har ikke klart det på 30 år.

De stadige kampene går hardt ut over landsbyer i grensestrøkene, og sivilbefolkningen ber pent om at PKK og Tyrkia kan finne seg et annet sted å slåss.

I de sørøstlige delene av KRI, der partiet PUK dominerer, er det på samme måte nødvendig med et godt forhold til Iran. Iran ser PUK som en nyttig motvekt til KDP, med sitt nære forhold til Tyrkia. Nabolandet har hittil nøyd seg med sporadisk å angripe eksil-partiene fra luften. Dersom de skal gjøre alvor av trusselen om å sende inn bakkestyrker er det også en alvorlig utfordring til PUK.

Truslene fra Iran og Tyrkia kommer på et tidspunkt der KRI sliter tungt. Korrupsjon har brakt økonomien i knestående. De store oljeinntektene havner i lommene til partibossene og deres støttespillere, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger. Uenighet om fordeling  av oljepengene skjerper motsetningene mellom de to store partiene, KDP og PUK, som på 1990-tallet  utkjempet en blodig krig mot hverandre, med støtte fra henholdsvis Tyrkia og Iran.

Med sine egne kurdiske minoriteter, hadde både Tyrkia og Iran gjerne sett at den kurdiske ministaten i Irak opphørte å eksistere. Trass i alle sine feil er KRI et reellt eksisterende Kurdistan, som inspirerer undertrykte kurdere i nabolandene. Det ville  frata de lokale makthaverne i PUK og KDP mye troverdighet dersom de ikke skulle tillate kurdiske aktivister fra nabolandene å oppholde seg hos dem. 

Iranske kurderpartier som KDPI, Komala og PAK er nok avhengige av PUKs godvilje, men det er både politisk og militært umulig for PUK å avvæpne dem. Truslene fra Esmail Ghaani er derfor svært reelle, og KRI som fortsatt sliter med ettervirkningene av krigen mot IS, kan bli rammet av nok en konflikt mellom utenlandske parter.

Et beleilig angrep for Erdogan

Søndag 14. november ble minst seks personer drept og 81 såret da en bombe gikk av ved Taksim-plassen i Istanbul.

Allerede før likene av de drepte var blitt kalde kunne president Recep Tayyip Erdoğans etterforskere fortelle at de hadde arrestert en kvinne for å ha plassert bomben. Ikke nok med det; de hadde allerede avdekket detaljert informasjon om nettverket som sto bak. Og påstanden er altså at Erdogans fiender i den kurdiske organisasjonen PKK er ansvarlige, og at angrepet var organisert fra den syriske byen Kobane.

Nå er ikke PKK kjent for denne typen terrorhandlinger og angriper sjelden sivile mål. Det er vanskelig å se for seg at PKKs ledelse, eller for den saks skyld kadre på lavere nivå, skulle se noen som helst form for gevinst i et angrep på tilfeldige sivile i Istanbul.

Angrepet er derimot svært nyttig for Erdogan, som sliter på meningsmålingene foran presidentvalget til våren. Listen over fiender av Erdogan som nå hevdes å være involvert i planlegging av angrepet på søndag vokser stadig. USA og Hellas er allerede blitt utpekt som medskyldige støttespillere, men det er fortsatt rom for å trekke inn Israel. Dagens situasjon tatt i betraktning bør vi heller ikke bli overrasket om det antydes at Sverige er blant de skyldige.

Det er imidlertid verdt å merke seg påstanden om at angrepet var planlagt i den syriske grensebyen Kobane. Denne byen har stor symbolsk betydning for kurdere og andre, fordi det var her kurdiske styrker med amerikansk hjelp påførte IS sitt første store militære nederlag. Dette skjedde mens tyrkiske tanks som  sto rett utenfor Kobane, lot være å gripe inn mot IS styrkene.

Faktisk gikk flere av islamistenes angrep på Kobane via tyrkisk område. Erdogan hevder  overfor vestlige kritikere  at det ikke er mulig å skjelne mellom «de to terrororganisasjonene IS og PKK», men  i praksis har han utvist stor skjelne-evne. Tyrkia stengte aldri  grenseovergangene mot IS-okkupert område i Syria. Til gjengjeld gikk bommene raskt ned  når  de kurdiske styrkene tok kontroll.

Erdogan har i flere omganger angrepet områder styrt av Syrias Demokratiske Styrker, SDF, som ledes av PKKs søsterorganisasjon PYD. Kobane har lenge stått høyt oppe på lista over nye angrepsmål. De tyrkiske styrkene har imidlertid fått stoppordre fra amerikanerne såvel som fra  Russland. SDF er nemlig i den paradoksale situasjonen at de får støtte fra både Putin og Biden. Angrepet i Istanbul kan ha gitt Erdogan det påskuddet han trenger for å rykke inn i Kobane (grensa mellom Tyrkia og Syria går i utkanten av byen).

Hvis han kan påføre de PKK-allierte styresmaktene i Nord og Øst-Syria et nederlag kan han samtidig pusse opp sitt image som sterk forsvarer av det tyrkisk folk mot kurdiske terrorister og  vestlig imperialisme. Om Erdogan og hans medarbeidere ikke selv står bak bomben, har de iallfall langt større nytte av den enn det terroristene, hvem de nå måtte være, kan ha fått.

Jin – Jiyan – Azadi : Opprør i Iran

De fire kvinner og menn fra det iranske sedelighetspolitiet som innbrakte 22år gamle Zhina Mahsa Amini for ukorrekt hijab, kan ikke ha ant hva følgene skulle bli.

De hadde fått nye retningslinjer, som forlangte innstramming i håndheving av hijab-påbudet, og mange kvinner ble brakt inn til  omskolering. Vitner sier at Zhinas hode ble slått gjentatte ganger mot veggen på politibilen. Hun var kurdisk, og kurdere behandles gjerne ekstra hardt. Zhina var på besøk i Teheran, der hun måtte bruke det persiske navnet Mahsa. Kurdisk språk er ikke forbudt, men kurdiske navn blir ikke alltid godtatt av myndighetene. 

Zhina ble plassert på et venterom i en politistasjon, sammen med mange andre kvinner. Et videoopptak viser at hun plutselig faller om på gulvet. I tre dager lå hun i koma på et sjukehus, før hun døde. Offisielt døde hun av hjertesvikt, men familien hevder hun var sunn og frisk. Da dødsfallet ble kjent utløste det et voldsomt raseri, som lenge hadde ulmet, både blant kurdere og i den iranske befolkningen forøvrig. Kvinner og menn som ikke aksepterer at dårlig hijab  skal straffes med døden har fått nok.

 Millioner av mennesker har i mer enn to  uker  marsjert med krav, ikke bare  om at hijab-påbudet  oppheves, men at regimet må fjernes. Prestestyret står nå overfor en eksistensiell utfordring, og ingen veit hvordan situasjonen vil utvikle seg.

Det var ulike innfallsvinkler til protestene. Da Zhina skulle begraves i sin kurdiske hjemby Saqqez, under sterk politiovervåking, ble det ropt slagord mot regimet. Politiet som forsøkte å gripe inn ble angrepet. Samtidig demonstrerte kvinner i Teheran og andre storbyer mot den forhatte hijaben. Studenter fra universiteter og høyskoler ledet an. Det  kom til voldsomme opptøyer i mange byer, både i Kurdistan og i andre deler av  Iran. Flere steder  blir politiet møtt med steiner og brannbomber. Politibiler og politistasjoner, såvel som plakater og statuer av regimets representanter, blir satt i brann.

Hovedmengden av demonstrantene er naturlig nok  ungdom, men demonstrasjonene har vokst i omfang og trukket inn folk i alle aldre. En video fra Teheran viser en gråhåret dame med hijaben i hånda, som går rolig mellom to rekker av biler. Hun vifter hijaben i takt med ropene Ned med regimet  og  Død over tyrannen. Ropene kommer fra menneskemengder på begge sider av gata som altså åpent utfordrer regimets eksistens. 

Kombinasjonen av kurdiske og feministiske krav manifesteres i slagordet Jin  Jiyan Azadi –  Kvinner, liv og frihet. Dette slagordet oppsto hos de kurdiske geriljakrigerne i Syria, som har vist et utrolig mot i kampene mot Den Islamske Stat. Det springer ut av den revolusjonære ideologien til den tyrkiske kurderlederen Öcalan, men brukes nå av kvinner (og menn) i hele Iran, av folk med ulike politiske holdninger. Det høres også hyppig  i de mange  støtte-demonstrasjonene verden over, inkludert her hjemme i Norge.

Regimet har tidligere vist sin vilje til å undertrykke protester med drap og fengsling, og har i denne omgangen drept hundrevis og arrestert tusener. De går etter mulige ledere, men demonstrasjonene fortsetter likevel å vokse. Foreløpig later det ikke til at demonstrantene har noen organisering utenom via sosiale medier. Myndighetene forsøker å hindre dette ved å stenge internettet.

Landets høyeste leder, Ayatollah Ali Khamenei, hevder at demonstrasjonene er organisert av USA og Israel. Ikke mange vil tro på det, men under de første opptøyene i kurdiske byer ble det hevdet at kurdiske peshmerga-styrker var involvert. Det finnes nok små grupper av geriljastyrker fra ulike kurdiske partier  i fjellene, men de holder seg i ro og kommer sjelden i konflikt med regjeringsstyrker. Partiene avviser å ha sendt sine folk inn i byene, men det passer regimet å anklage  dem for å fremme amerikanske interesser, eller rett og slett å være amerikanske agenter.

Alle de kurdiske partiene i Iran, som KDPI, Komala, PAK og PJAK, har sine hovedkvarter på den andre siden av grensa, i den kurdiske regionen i Irak. Flere av dem har også militære baser i fjellene på irakisk side. For å vise at de tror på sine egne anklager, har Iran, siden opptøyene startet, bombet både militære og sivile anlegg som disse partiene driver. Mange sivile er blitt drept, herunder kvinner og barn. De rivaliserende kurdiske partiene har samlet seg om en felles erklæring der de støtter motstanden mot regimet.

Det er ikke bare kurdere som er undertrykket av regimet. I motsatt ende av Iran, ned mot det indiske hav, ligger det urolige Balutsjistan. Balutsjerne holder også til i Pakistan og Afghanistan, og kjemper for sine rettigheter i alle disse landene. Iransk Balutsjistan kontrolleres av store og brutale sikkerhetsstyrker. Likevel har store folkemengder de siste ukene demonstrert med slagord som Kvinner,  Liv og Frihet; Ned med Regimet og Død over Khamenei. Myndighetene har ikke lagt fingrene imellom. I byen Zahedan skal mere enn femti ubevæpnede demonstranter ha blitt drept for to dager siden. Antallet sårede går opp i mange hundre bare i denne ene byen.  

Men stadig flere hever nå sine stemmer mot regimet. Frykten for å åpne munnen er forsvunnet, også i regimets kjerneområder som Qom og Isfahan blir det demonstrert.  Studenter går over alt foran. Flere steder har politiet omringet universitets-campuser, og angrepet de innesperrede studentene. Ikke desto mindre rapporteres det at jenter på videregående skoler har tatt av seg sine hijaber over hele landet idag.

Det er altså mange ulike former for undertrykkelse i hverdagen iranere nå tar til orde mot. Kvinner protester mot de nedverdigende klesnormene. Kurdere, balutsjere og andre minoriteter protesterer mot  etnisk diskriminering. Og alle protesterer mot den skrikende mangelen på demokrati. Det mest påfallende er motet demonstrantene viser og det store omfanget protestene har fått.

Om slike folkelige protester kan klare å velte regimet er nok dessverre tvilsomt, men lita tue kan velte stort lass. Mirakler skjer av og til. Den arabiske våren ble utløst av selvmordet til en frustrert grønnsakhandler.  Drapet på Zhina  Amini kan gå inn i historien på samme måte.

Jesidiene: 8 års folkemord

Etter 8 år bor fortsatt de fleste jesidiene fra Sinjar i elendige teltleire.

Den 3. august 2014 gikk den såkalte Islamske Stat, IS, til angrep på Sinjar-området i Irak, der den etniske og religiøse folkegruppa jesidiene i Irak holdt til. Angrepet hadde som erklært hensikt å utslette jesidiene fullstendig. Dette er åpenbart et eksempel på folkemord, og flere lands nasjonalforsamlinger, nå sist den tyske Riksdagen, har anerkjent dette. Det er på tide at det norske Stortinget gjør det samme. 

Begrepet Folkemord ble utarbeidet for å beskrive nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig. Idag blir ordet ofte tatt i bruk i omtalen av ulike konflikter, spesielt fra ofrenes side. Derfor kan det synes å ha gått inflasjon i begrepet, og det er en viss skepsis mot å ta det i bruk, også fordi verdens stater gjennom FN-konvensjonen pålegges et ansvar både for å identifisere og straffe utøverne, og for å bidra til å rehabilitere ofrene.

FN har vedtatt en konvensjon der folkemord defineres som handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Denne definisjonen er blitt kritisert for å legge lista for lavt. Kriteriet kan jo anses oppfylt ved mord på bare én eneste person dersom det er motivert i et ønske om «helt eller delvis» å utrydde den gruppe denne personen tilhører.

Uansett hvilken definisjon man velger å legge til grunn, vil Den Islamske Stats angrep på jesidiene i august 2014 være dekket. Islamistenes ønsket åpenbart å fjerne jesidiene fra jordens overflate. Ifølge IS-tidsskriftet Dabiq ville de på dommedag bli stilt til ansvar dersom jesidiene fortsatt eksisterte.  

Og de nøyde seg på ingen måte med hensikten. De gjorde sitt ytterste for å realisere sin visjon. Sinjar by og andre bygder ble lagt i grus. Tusenvis av menn, gutter og eldre kvinner ble henrettet og lagt i massegraver, mens mer enn 6 000 kvinner og jenter ble fanget og gjort til sex-slaver. Med støtte i sine tolkninger av islamsk tradisjon kunne IS-krigerne (og deres hustruer) gjøre jesidikvinner til objekter som kunne selges og kjøpes, mishandles, fornedres og voldtas. Nobelprisvinner Nadia Murad og andre som har unnsluppet slaveriet forteller om dette i gruoppvekkende detalj. 

Fortsatt er nærmere 3000 kvinner savnet. Hundrevis av guttebarn som også ble tatt til fange, har blitt indoktrinert i IS sin versjon av Islam og oppdratt til å hate sine familier. 

De fleste innbyggerne på Sinjar klarte å unnslippe; mer enn 300 000 jesidier ble drevet på flukt. Flertallet av disse lever nå snart på niende året under elendige forhold i teltleire i den kurdiske delen av Irak, der de bare får begrenset hjelp for sine fysiske og psykiske skader. 

Mange har emigrert til andre verdensdeler, noen også til Norge, men ønsket om å vende tilbake til Sinjar er også sterkt. Der er imidlertid ødeleggelsene omfattende og gjenreisinga går svært sakte. Ulike hjelpeorganisasjoner sliter med utilstrekkelige ressurser. 

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. 

Kontrollen over Sinjar er  idag delt mellom militære grupper med ulik lojalitet. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon. 

Dessuten bombes området  hyppig av tyrkiske fly og droner, som anklager jesidi-militsen YBS for å være et underbruk av geriljaorganisasjonen PKK.  

Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha bolig og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjenoppta sine liv rundt Sinjarfjellet.

I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021, slo UNITAD nok en gang fast at den Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord. Norge har ratifisert FNs folkemordkonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å forhindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen. Norge har derfor et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine hjem, så vel som et ansvar for å identifisere og straffe dem som utfører folkemord,

Det Norske Storting må nå slutte seg til vurderingene i FNs sikkerhetsråd, og anerkjenne at jesidiene i Irak har vært og er utsatt for folkemord gjennom systematiske angrep fra den Islamske Stat i perioden fra 3. august 2014 og fram til idag.  

Rojava og Damaskus

Tyrkia har satt opp en mur langs de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria

Sverige og Finland vil bli NATO-medlemmer, og  president Erdogan i Tyrkia ser muligheter  til å øke sin innflytelse.  Det har vakt oppmerksomhet at  Sverige  lover å skjerpe sin hjemlige politikk overfor grupper Erdogan misliker.  Færre har registrert at han  dessuten varsler nye angrep mot den kurdisk styrte regionen i Syria.

Det dominerende kurdiske partiet, PYD, ber om at russiske og syriske styrker utplasseres, og fra Teheran meldes det at Iran vil gjøre sitt for å stanse tyrkisk ekspansjon. Dette forundrer kanskje noen, som ser på kurderne som Assads fiender, men den kurdiske ledelsen gjør det den kan for å sikre sin fortsatte eksistens.  

 PYD og moderpartiet PKK har et langt  og skiftende historisk forhold til regjeringa i Damaskus, det samme gjelder forholdet  til myndighetene i Iran.  Forholdet kan illustreres ved  at flyplassen ved kurdernes største by,  Qamishlo, nå fungerer som det syriske regimets hovedflyplass, etter at Israel har bombet flyplassen ved Damaskus.

Fra PKK til PYD

Tyrkiske angrep på den autonome regionen, AANES, er ikke noe nytt. Tyrkia har allerede fordrevet kurdisk ledede styrker i to omganger; fra Afrin i nordvest i 2018 og fra et stort område lenger øst i 2019.  Fra tyrkisk synspunkt blir det ansett at PYD er et underbruk av PKK, organisasjonen som fortsatt fører geriljakrig i Tyrkia etter mer enn 30 år. 

De reelle makthaverne i AANES er da også PKKs søsterparti PYD  og partimilitsene YPG (for menn) og YPJ (for kvinner). Mange av PYDs ledere har bakgrunn fra PKK, og bilder av PKKs ideologiske leder, den fengslede Abdullah Öcalan, finnes overalt. 

For PKK har en lang historie i Syria. President Hafez Assad så på 1980-tallet kurdiske opprørere som et nyttig middel til å irritere Tyrkia. Derfor støttet han Abdullah Öcalan og lot PKK trene sine styrker sammen med palestinsk gerilja i den syrisk-kontrollerte Bekaa-dalen. PKK fikk også rekruttere kurdisk ungdom  i Syria – så sant de dro til Tyrkia for å slåss og ikke opponerte mot regimet i Damaskus.  

I 1999 ble Assad likevel så hardt presset av Tyrkia at han valgte å utvise Öcalan og forby PKK. Da virksomheten  til PKK i Syria så ble reorganisert som PYD, møtte den samme undertrykkelse som andre opposisjonelle. Aktivister ble arrestert og mishandlet i regimets tortursentre. Det er derfor betydelig gjensidig mistenksomhet mellom regimet og PYD, men også en gjensidig forståelse.

Spenningen mellom kurdere og arabere brøt overflaten da det i 2004 brøt ut gatekamper i Nordsyria etter en fotballkamp. PYD og andre kurdiske partier oppfordret den hissige og utålmodige ungdommen til å roe seg ned. Da opprøret mot regimet i Damaskus for alvor brøt ut i 2011 skiltes imidlertid veien. Kurdiske partier som Yekiti  og KDPS demonstrerte mot regimet, mens PYD holdt seg tilbake. 

Året etter var regimet hardt presset, og overlot sine posisjoner til PYD i tre områder med kurdisk flertall; nemlig Afrin, Kobane og Jazira. Dette skal ha skjedd etter forhandlinger mellom PKK og Baath-ledelsen i Damaskus, der så vel den irakiske kurderlederen Jalal Talabani som regimet i Iran var involvert.  Flere hundre PKK-soldater fra basene i Nordirak, mange med syrisk bakgrunn, utgjorde grunnstammen i den nye militsen YPG og etterhvert søstermilitsen YPJ.  Disse tok kontrollen over militære baser og offentlige bygninger, og opprettet sjekkpunkter. Andre kurdiske partier og militser ble enten inkorporert eller fordrevet til Irak og Tyrkia.

Imidlertid beholdt den syriske hæren kontrollen i sentrale deler av Qamishlo og på flyplassen utenfor byen. Regimet fortsatte også å betale lønninger til offentlig ansatte i disse regionene. Samtidig har PYD beholdt kontrollen over et par strategiske bydeler i Aleppo, selv etter at regimet erklærte at byen var fri for opprørere.

Derfor har mange opprørere ansett YPG som et redskap for Baathregimet. Så enkelt er det naturligvis ikke. Forholdet mellom regimet og PYD er spent, og de to gruppene har totalt ulike visjoner for Syrias videre utvikling, men i mange situasjoner har de felles fiender.  

Demokratisk autonomi

I sitt fangenskap i Marmarahavet, har partileder Öcalan utviklet en ny ideologi, demokratisk autonomi, der den amerikanske anarkisten Murray Bookchin i stor grad har erstattet Mao Tse Tung som ledestjerne. Målet ikke lenger er en kurdisk stat, men lokalt sjølstyre innen dagens statsgrenser. Dette innebærer ikke at kurdisk nasjonalisme defineres bort, men at andre folkegruppers lokale rettigheter, i iallfall i prinsippet, gis samme vekt.

På dette grunnlaget ble  det opprettet en internasjonal paraplyorganisasjon, KCK, med hovedkvarter  i de irakiske Qandil-fjellene. Innenfor KCK ble PKK  supplert med søsterpartier i såvel Syria som Irak og Iran. 

PYDs maktovertakelse i de kurdisk dominerte områdene i Syria åpnet nye muligheter for ledelsen i Qandil. Her kunne teoriene bak demokratisk autonomi prøves ut. De sendte derfor mange av sine dyktigste ledere og sine beste våpen til det som skulle kalles Rojava, eller Vest-Kurdistan. 

For PKKs ledelse er det strategiske hovedmålet de kurdiske områdene i Tyrkia. PYD  har derimot fokus på videreføring av sitt eget prosjekt. Det kan derfor være ulike perspektiver mellom de lokale kadrene i Syria og ledelsen i Qandil. PYD er nok til en viss grad underlagt signaler fra KCK-ledelsen, men fører likevel en selvstendig linje. Dette forhindrer ikke at Tyrkia (og folk flest i regionen)  anser  PYD og SDF som identisk med PKK. 

Den kurdisk styrte regionen framstilles ofte som det progressive alternativet til såvel Assads politistat som islamistiske opprørere. Et område der kvinner og menn er likestilt, der økologiske hensyn er styrende og der alle religioner og folkegrupper har full frihet.  Det er ingen  tvil om at PYD har løftet kvinner fram og gitt dem roller i klar konflikt med såvel kurdiske som arabiske tradisjoner. Også religiøse og etniske minoriteter som assyrere og jesidier har fått nye muligheter. og er trukket inn i lokale styringsorganer. Den reelle situasjonen er likevel langt fra paradisisk. Når det er sagt, bør vi også huske på at Syria er  i krig, og at situasjonen for menneskerettighetene er langt verre i andre deler av landet  enn i de områdene der PYD regjerer.

Kritikere beskriver AANES som en ettpartistat, der opposisjonspolitikere i beste fall drives i eksil og i verste fall myrdes. Rundt halvparten av områdets kurdiske befolkning har da også emigrert, mange for å unngå å bli tvunget inn i militær tjeneste. De fleste  flyktningene kommer seg bare til Irak eller Tyrkia, men  noen har også kommet helt  hit til Norge. 

Jakten på venner

 Media har gitt oss mange versjoner av historien om de kvinnelige geriljaene som påførte IS sitt første større nederlag. Det var da også mange kvinner og menn i de kurdiske styrkene som ofret sine liv i kampene mot Den Islamske Stat i i 2014, før de med amerikansk flystøtte kunne presse islamistene ut av byen og distriktet Kobane.  

Med USA  i ryggen kunne de kurdiske styrkene deretter nedkjempe den islamske stars territorielle kontroll, og ta makta over en fjerdedel av Syrias landområde. Dette skjedde uten militære konfrontasjoner mellom de væpnede styrkene (som nå heter SDF) og den syriske hæren eller dens russiske og iranske allierte.

AANES og SDF har på denne måten fått kontroll over store områder med arabisk befolkning, og med store innslag av minoriteter som assyrere og jesidier. Flertallet av de væpnede styrkene er idag arabere. Det er også i arabiske områder opprettet lokale råd, alltid med en mann og en kvinne som likestilte ledere, og med de lokale folkegruppene representert. Dette har bakgrunn i tanken om demokratisk autonomi, som holdes opp som et  universelt ideal; en moderne og progressiv styreform som kan tilpasse overalt. 

Truet av Tyrkia

Det var av nød at PYD aksepterte hjelp fra USA. PYDs ledelse  har ingen illusjoner om at amerikanerne kan gi dem langsiktig sikkerhet. Den amerikanske støtten har også vært begrenset il områdene øst for Eufrat-floden. Da Tyrkia i 2018 truet med invasjon i Afrin, som ligger vest for Eufrat, søkte PYD derfor hjelp hos de russiske styrkene som holder Assad-regimet oppe. Russerne ville bare sperre Tyrkia ute hvis PYD overlot sine stillinger til den syriske hæren. Da  PYD ikke aksepterte dette, lot russerne Tyrkia rykke inn. Dette tilfredsstilte hverken Assad eller PYD.Ved neste korsvei, da Tyrkia invaderte  SDFs område lenger øst, aksepterte derfor PYD å  begrense tyrkernes innmarsj ved å la russiske enheter patruljere grensa.

I dag erklærer Tyrkia at de forbereder angrep på byen Manbij, som SDF erobret fra syriske opprørere  i 2016,  og på enklaven Tel Rifaat der arabiske landsbyboere har måttet vike for kurdiske flyktninger fra Afrin.  Nok en gang er det derfor  forhandlinger om russisk og syrisk støtte. Manbij er kontrollert av et råd tilknyttet AANES, men både russiske og syriske styrker patruljerer fronten mot de tyrkiske avdelingene. 

Hva nå?

Det er god grunn til å til å beundre pragmatismen hos de lokale makthaverne i Nordøst-Syria.  Det er jo slett ikke alle som har evne og diplomatisk smidighet til  å ta imot  militær støtte fra  USA og samtidig  holde åpne kanaler til såvel Teheran og Moskva som til Damaskus.

PYD er ikke kurdiske separatister. I tråd med Öcalans filosofi vil de ha størst mulig grad av autonomi innen den syriske staten. Det betyr at de alltid har vært innstilt på å komme til en avtale med makthaverne i Damaskus, hvem dette enn måtte være. 

Når det nå ser ut til at Assadregimet vil overleve krigen,  blir det nødvendig å komme til en forståelse med Assad og Baath-ledelsen, gjerne i form av en framforhandlet avtale om selvstyre . Kontakten mellom partene har aldri vært brutt, men Assadregimet har åpenbart ingen planer om å godta en permanent parallell makt i nordøst. Derfor er det bare fakta på bakken  som trygger framtida til den autonome administrasjonen. PYDs forbløffende evnen  til å holde alle dører åpne kan bli satt på en hard prøve.

Mangelfull film om jesidikvinner

Tusenvis av jesidikvinner har vært sexslaver i Den Islamske Stat, og har fått barn som følge av dette. Mange av disse  jesidikvinnene er fortsatt savnet, og noen av dem befinner seg i leirene i Nordøstsyria  der IS-kvinner er internert.

Nå er jesidismen en endogam religion. Bare barn av to jesidiforeldre kan være jesidier.  Tradisjonelt vil  seksuelle forbindelser med ikke-jesidier straffes med utstøting eller i verste fall døden. Det store antallet IS-slaver har imidlertid ført til en dramatisk endring. Kvinner som har vært holdt som sexslaver tas nå tilbake i jesidisamfunnet, og renses for skam gjennom en spesiell seremoni i det hellige senteret i Lalish.  

Men barn av voldtektene er det vanskelig for de fleste jesidier å godta. Mange kvinner blir derfor stilt i et vanskelig dilemma: skal de gi fra seg sine barn, eller skal de bryte med jesidisamfunnet og sine familier for alltid?

https://www.npr.org/2019/05/09/721210631/freed-by-isis-yazidi-mothers-face-wrenching-choice-abandon-kids-or-never-go-home

Den svenske aktivisten Nemam Ghafouri og diplomaten Peter Galbraith klarte  i begynnelsen  av 2021  å hjelpe noen slike kvinner til å  bli gjenforent med sine barn.   Lederen i jesidienes  religiøs e  hierarki, Baba Sheikh Ali Elyas, uttalte at  å ta inn barn av IS-terrorister ville være ødeleggende for  jesidisamfunnet..  

Dette dilemmaet kommer nå til overflaten i kritikken av den prisbelønte filmen Sabaya som i Norge vises på VG-nett. Filmen viser hvordan aktivister fra senteret  Mala Yazidi (jesidienes hus) i den kurdisk styrte delen av Syria henter ut jesidikvinner fra Al Hol-leiren.

Filmen Sabaya som er produsert i samarbeid med Sveriges Radio , og med betydelig støtte fra det svenske filminstituttet, har blitt møtt med betydelig anerkjennelse både i Sverige og internasjonalt. Den kaster jo lys over en av det siste årtiets største tragedier; jesidikvinnenes slaveri.  Jeg ble selv imponert da jeg så den tidligere i år. Imidlertid har det kommet fram  at filmen har store svakheter. 

På det svenske nettstedet Kvartal har Ludde Hellberg i to grundige artikler avdekket en rekke problemer.  Flere av kvinnene som omtales hevder å ha blitt dårlig behandlet. først og fremst protesterer de over å ha blitt  fratatt sine barn.  Hellberg dokumenterer at filmens helter  tilmed har forsøkt å selge noen av barna til sine IS-fedre. 

Peter Galbraith, som jo har arbeidet for å forene mødrene med sine barn, er hard i sin kritikk: «De gikk ikke inn i leiren for å redde jentene, men for å frata dem barna» sier han til Hellberg.

NATOS tyrkiske problem

Erdogan og Putin (https://creativecommons.org/licenses/by/3.0,)

Tyrkias autoritære president, Recep Tayyip Erdogan, vil nekte  å godkjenne Sveriges og Finlands søknader om medlemskap i NATO  hvis de to landene ikke utleverer politiske flyktninger. Erdogan krever også at landene opphever sin våpenboikott mot landet hans. Mange spør seg om dette et  maksimumskrav som innledning til forhandlinger?  Kan han virkelig forhindre at de to statene blir medlemmer? Og hvorfor er Tyrkia i det hele tatt med i NATO ?

Det kan være lurt å gå litt tilbake i tid. Dagens Tyrkia var inntil for hundre år siden kjerneområdet i det enorme, multinasjonale osmanske imperiet. Etter at imperiet ble knust i første verdenskrig,  klarte hærføreren Mustafa Kemal, kalt Atatyrk, å konsolidere en ny stat i  Lilleasia og en liten bit av Balkan. Denne staten ble basert på tyrkisk identitet. Armenere, grekere og assyrere ble drept eller forvist, og den store kurdiske befolkningen systematisk undertrykt.  

Atatyrk var nok muslim, men han ville redusere religionens makt i samfunnet, og skape et sekulært Tyrkia i kontakt med  Europa. Etter hans død  i 1938 ble partiet CHP dominerende, men ikke eneveldig. Opposisjonspartier bidro til å gi landet en demokratisk fasade, men  den tyrkiske hæren hadde avgjørende makt, og gjennomførte statskupp en rekke ganger. Hærledelsen var antikommunistisk, og hadde ingen innvendinger mot at Tyrkia sluttet seg til det  vestlige forsvarssamarbeidet i NATO i 1952.   

Dagens president har gått tilbake på mye av Atatyrks sekulære politikk. Sunni-islam er igjen en sentral del av den nasjonale identiteten. Erdogan har aldri lagt skjult på sin stolthet over den osmanske fortida.  I likhet med sine forgjengere hevder han Tyrkias rett til store områder utenfor landets anerkjente grenser.

Undertrykkelsen av den kurdiske identiteten til befolkningen i det sørøstlige Anatolia har utløst en lang rekke opprør. Sist i rekka er  den radikale PKK-bevegelsen som i mere enn 30 år har ført geriljakrig.  Tyrkia har forfulgt geriljaen inn i nabolandene. ofte med bakkestyrker, men i stigende grad med fly og droner.    

De tyrkiske offensivene mot PKK  i Nordirak, støttes av et økende antall baser. Mange har eksistert siden 1990-tallet, og Tyrkia legger ikke skjul på sine historiske krav på Mosul-regionen. Tilsvarende har Erdogan også okkupert store områder i det nordlige Syria. I Afrin og deler av Idlib er det innført tyrkisk valuta, tyrkisk tidssone og tyrkisk administrasjonsspråk, mens ulike væpnede grupper, mange med bakgrunn fra IS og Al Qaeda tar seg til rette.

Innenlands har Erdogan systematisk svekket det tyrkiske demokratiet. Journalister, akademikere og aktivister er blant de tusener som dømmes til lange fengselsstraffer på syltynt grunnlag. Mange tortureres i de beryktede fengslene. Tyrkia rangeres av Freedom House som «ikke fritt».  Mange har naturligvis forlatt landet, og tusenvis har fått asyl i land som Sverige og Finland, eller for den saks skyld i Norge. Erdogan krever nå å få noen av disse utlevert. Dette har blitt et viktig argument for svenske NATO-motstandere. De frykter NATO-medlemskap kan skade den svenske asylpolitikken.

Med alliansens nest største hær har Tyrkia hatt stor betydning for NATO. USA har opprettet viktige baser med atomvåpen der. Den usikkerheten Erdogan liker å  skape, gjør at USA kontinuerlig vurderer å flytte sine atomvåpen bort fra Tyrkia.

I 2003 demonstrerte Tyrkia sin uavhengighet ved å nekte å bidra til krigen mot Baath-regimet i Irak. Siden har Erdogan fjernet seg ytterligere fra USAs politikk, både i ord  og handling. Blant annet har Tyrkia kjøpt det avanserte luftvernsystemet S-400 fra Russland. Washington har  nektet Tyrkia  å delta i utviklinga av det  nye kampflyet F-35, som S-400 jo  er ment å  brukes mot. 

USAs støtte til den kurdisk-ledede administrasjonen i Nordøstsyria i kampen mot IS, har også utløst Erdogans vrede. Fra hans synspunkt er det dominerende partiet i Nordøstsyria, PYD, å anse som terrorister, siden de følger teoriene til PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan.  Både Sverige og Finland er blant landene som har nedlagt forbud mot eksport av våpen til Tyrkia på grunn av angrepene mot Nordøstsyria. 

Ingen ting av dette får imidlertid NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg til å kritisere Tyrkia. Hans mantra er at Tyrkia er en viktig alliert, hvis sikkerhetsproblemer vi må ta hensyn til. Bombing av kurdiske landsbyer i Irak og Syria unnlater han høflig å kommentere, de åpenbare overgrepene mot den tyrkiske opposisjonen likeså.

På denne bakgrunnen kan det se ut som Erdogan har et sterkt utgangspunkt for sine krav, enten det  nå gjelder F-35 eller PKK, men situasjonen har forandret seg radikalt siden Sovjetunionens fall.  Tyrkia er idag ingen fiende av Russland, tvert imot er det mange fellestrekk mellom autoritære ledere som Putin og Erdogan. NATO kan ikke lenger stole på Tyrkia i en konflikt med Russland.   Det må derfor være en grense for hvor  langt alliansen kan strekke seg for å blidgjøre Erdogan.

Det historiske grunnlaget for å hente Tyrkia inn i NATO har smuldret opp. Alliansen har ingen eksklusjonsparagraf, men kan ikke la seg lede av åpenbart urimelige krav fra en autokrat som Erdogan. 

Stille etter stormen på Sinjar.

En tidligere versjon av denne artikkelen ligger her: https://www.transitmag.no/2022/05/03/nye-kamper-om-sinjar-tusener-av-jesidier-er-drevet-pa-flukt/

 I slutten av april rykket  den irakiske hæren inn i Sinjar-området, og krevde at  jesidi-militsen  YBS måtte oppgi sine sjekkpunkter. Det fulgte kamper som drev flere tusen jesidier på flukt, men YBS har trukket seg tilbake, og situasjonen skal nå være rolig.

 

Fjellkammen Sinjar ligger mellom Eufrat og Tigris, nær grensa mellom Irak og Syria.  Den har i hundrevis av år vært et tilfluktsted for minoriteter, blant annet de ikke-muslimske jesidiene som utgjør flertallet av innbyggerne i dette området. Etter at den såkalte Islamske Stat angrep Sinjar i 2014 og drev befolkningen  på flukt, har områdets status vært uklar. Både  interne krefter i Irak og utenlandske makter som Iran og Tyrkia griper inn og kompliserer situasjonen. En rekke væpnede grupper holder til i området, og i disse dager gjennomfører den irakiske hæren en offensiv mot en milits knyttet til PKK.

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon.  

Noen jesidistyrker ble værende, og ble formelt tilsluttet stats-støttede FMS. Viktigst av dem er YBS, eller Yabsha, som er alliert med geriljaorganisasjonen PKK, og søsterorganisasjonen PYD som har makta i det nordøstlige Syria. Yabsha oppsto etter at geriljaer fra PKK og PYD  i august 2014 kom til unnsetning for de beleirede jesidiene som KDP hadde forlatt. Yabsha har blitt ønsket velkommen av jesidier,  som motvekt til KDP, og til jesidienes tradisjonelle lederskap i den kurdiske regionen. Men Yabsha står for en radikal sosialistisk ideologi , «demokratisk autonomi». Den er utarbeidet av PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan og utfordrer grunnleggende holdninger blant jesidiene. 

Under ledelse av kaderpartiet PKK har Yabsha tatt kontrollen i store deler av Sinjar og bygd omfattende baser i fjellene. Tyrkia som i snart 40 år har ført krig mot PKK, anser både PYD og YBS som sine fiender, og angriper derfor disse basene med droner og fly. Ledende YBS-kommandanter er flere ganger drept med droner. Sivile blir naturligvis også rammet. President Erdogan har tilmed truet med bakkeinvasjon for å fjerne «PKK-terroristene».

Alt dette bidrar til at de fleste jesidiene som flyktet for angrepet fra IS i 2014, fortsatt er flyktninger. Et flertall oppholder seg i den kurdiske regionen, og svært mange bor på åttende året i elendige teltleire. Dårlige leveforhold på toppen av en traumatisk historie med voldtekter og massemord, sørger for at teltleirene rommer mange med psykiske og  fysiske problemer, og rammes av mange selvmord.  

Når flyktningene blir spurt om hvorfor de ikke vender tilbake til Sinjar er det tre svar som går igjen: ingen bolig, mangel på infrastruktur  og manglende sikkerhet. Ingen av disse problemene kan løses før ansvaret for Sinjar er avklart. Irakiske myndigheter i Bagdad og Erbil  har mange problemer  å slite med. De har ikke prioritert jesidiene høyt, men kan i lengden ikke overse den vanskelige situasjonen.

I oktober 2020  inngikk den irakiske regjeringa i Bagdad og den kurdiske regjeringa i Erbil, åpenbart under press fra USA, en avtale om sikkerhet i Sinjar. Avtalen kan synes å komme i møte de omforente krava fra jesidiske organisasjoner om lokal kontroll over administrasjon og sikkerhet i Sinjar. Men den er inngått mellom de to regjeringene uten at den berørte lokalbefolkningen har vært involvert, og den er blitt møtt med omfattende protester fra yabsha og andre jesidier.

Avtalen gir den kurdiske regjeringa i Erbil og den irakiske regjeringa i Bagdad felles ansvar for gjenoppbygging og sikkerhet. De skal samarbeide med en folkevalgt administrasjon. Videre skal det opprettes en ny jesidisk sikkerhetsstyrke. Andre irregulære væpnede styrker skal fjernes eller oppløses. Dette blir blir oppfattet som et krav om at YBS, men også de irregulære FMS-styrkene og Haydar Sheshos HPE  -militsmå bort, mens KDPs peshmergastyrker skal komme tilbake.  

Dette griper inn i en dyp og langvarig konflikt blant jesidiene: skal de identifisere seg som kurdere, eller er de en selvstendig etnisitet? Og hvis de er kurdere, må de da velge mellom det korrupte kurdiske KDP,  og de beinharde revolusjonære i PKK?   

Mange ønsker å slutte seg til den kurdiske regionen der deres viktigste helligdom. Lalish,  så vel som den  tradisjonelle politiske og religiøse ledelsen holder til. Men jesidiene i Sinjar har ofte vært i konflikt med  lederskapet i Lalish, og noen støtter også idag alternative ledere.

En pekepinn om opinionen får vi i valgresultatet fra oktober 2021. Da ble fem jesidier valgt inn i det irakiske parlamentet i Bagdad. Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer det uavhengige jesidi-partiet, Pekhateya Ezidi, som har hatt dette mandatet siden 2005. Partiet ser jesidiene som en egen etnisk gruppe og ikke som kurdere. De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til Vian Dakhil og to andre kandidater fra det herskende kurderpartiet KDP  Etter fintelling ble også en jesidi fra Kirkuk, Ronza Saydo, valgt inn. Han representer et annet kurdisk parti,  PUK. 

Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. En del av forklaringen er at de mange stemmeberettigede i leirene var under sterkt press fra KDP, men heller ikke i områdene PADE, eller YBS, kontrollerer, fikk de mange stemmer. Dette tyder på at Sinjar-jesidienes oppslutning om «demokratisk autonomi» er situasjonsbetinget og ikke bygger på ideologisk aksept. Det viser også en realistisk vurdering: KDP.  sitter på pengesekken, og lønner både peshmergas, lærere og andre offentlig ansatte. KDP bidrar dessuten til omfattende restaurering i Lalish.  Yabsha kan ikke love noen  økonomisk støtte, men tiltrekker seg derimot hyppige tyrkiske bombeangrep. 

Den irakiske hæren bygger nå en mur langs grensa mot Syria. Offisielt er hensikten å hindre IS i å krysse mellom landene, men i like stor grad vil muren bryte kontakten mellom YBS og de syriske kurderne. I april 2022  krevde  så den irakiske hæren at YBS skulle forlate sine sjekkpunkter i Sinjar.  YBS nektet, og det brøt ut harde kamper. Hæren bruker både artilleri, stridsvogner og helikopter. Dette har utløst en ny strøm av flyktninger fra Sinjar til den kurdiske regionen. Samtidig trapper Tyrkia opp sine angrep mot PKK lenger nord i Irak. Det er naturlig å se disse offensivene i sammenheng, selv om regjeringa i Bagdad benekter å samarbeide med Tyrkia.

Bagdad har også et annet mål med aksjonen. Folkets mobiliseringsstyrker, FMS, ble opprettet med iransk støtte for å drive den Islamske Stat tilbake. Idag er disse styrkene en maktfaktor mange steder, samtidig som trusselen fra  IS er betydelig redusert. Både sjia og sunni-politikere i Bagdad ønsker å redusere avhengigheten av Iran og å svekke Irans forlengede arm;  nemlig FMS.  Bagdad ønsker å erstatte FMS-militsene med styrker fra hæren, og da kan YBS være et greit sted å begynne. Det er likevel ingen grunn til å tro at  irakerne klarer  å fjerne PKK, i form av YBS, fra Sinjar. Yabshas styrker er veltrente og motiverte, og de  har sine baser gravd  dypt inne i fjellet.  

Beboerne i flere landsbyer tok i begynnelsen av mai til gatene , og forlangte at alle væpnede styrker måtte trekke seg ut av boligområdene.  Både YBS, HPE og hæren har  derfor trukket seg  ut en rekke steder, men de irakiske styrkene har full kontroll i Sinjar by.

Avtalen fra 2020 krever at Sinjar skal styres av en folkevalgt forsamling og trygges av av en lokalt rekruttert politistyrke. Hovedproblemet har vært de lokale militsene. At nasjonale styrker nå overtar kontrollen over det meste av Sinjar kan bidra til økt sikkerhet, og gjøre det mulig for enda fler å vende tilbake fra leiren i Kurdistan.  Men den langsiktige situasjonen er fortsatt usikker, og de tyrkiske angrepene vil  fortsette så lenge  PKK-tilknyttede styrker finnes her.  

Ukraina og Syria: To slags flyktninger

På vei mot en usikker skjebne

Ukrainas modige forsvarskamp har forent en hel verden mot den russiske diktatoren Vladimir Putin og hans oligark-regime. Også i Russland har store folkemengder marsjert i gatene mot det uprovoserte angrepet på en nabostat. Globale medier har vegg-til-vegg dekning av krigen i Ukraina. Det samles inn klær og medisiner og det sendes våpen.  

  Opinionen til støtte for Ukraina er så kraftig at Norge har brutt med sitt selvpålagte prinsipp om ikke å sende våpen til land i krig. Tilmed De Grønne har latt seg feie med av denne bølgen. Og grupper som vanligvis gjør sitt beste for å hindre flyktninger i å komme til Norge, ivrer nå for å sende busser til Polen og Romania. De vil uten nærmere saksbehandling hente tusenvis av ukrainske flyktninger hit til landet.

Ingen nåde for fremmedkulturelle flyktninger.

Sympati med, og støtte til de ofrene for krig er en sterkt prisverdig holdning. Men kontrasten til de holdningene flyktninger fra andre verdensdeler møtes med er påfallande. Ikke minst er det en skrikende motsetning mellom dagenes vilje til å hjelpe ukrainerne og den kyniske forakten som lar flyktninger fra Syria og Irak fryse ihjel på grensa mellom Polen og Belarus.

Det blir ikke bedre av at Polske grensevakter systematisk  diskriminerer folk med bakgrunn fra Afrika og Midtøsten, og skiller dem fra de «ekte ukrainerne»; de som har riktig hudfarge og religion. 

De holdningen som ligger til grunn for en slik forskjellsbehandling kommer til overflaten når det hevdes at krigen mellom Russland og Ukraina skiller seg ut ved å være «en krig mellom siviliserte nasjoner.». Dette er jo en grov fornærmelse mot land som Irak; et land som rommet noen av denne verdens eldste sivilisasjoner, og der grunnlaget for store deler av vår kultur ble lagt. Men det er naturligvisi hverekn historie eller geogrfai som ligger til grunn fo denne forksjellbehandlingen. Det er rasisme og islamofobi.

Aleppo etter å ha blitt «befridd» av russerne

Det er jo ikke bare Ukrainas venner som behandler kristne europeere bedre enn folk fra andre deler av verden. Også de russiske angriperne er mere tilbakeholdne i Kyiv enn de har vært i Grosny eller Aleppo, byer som er jevnet med jorden av russiske styrker.  I Tsjetsjenia og Syria er det jo ikke blonde og blåøyde barn som rammes av bombene, men skitne og skjeggete islamister.  NRK viste i fjor den syriske filmen For Sama. Den dokumenter hvordan virkeligheten var i Aleppo under russiske flyangrep, som systematisk rammet sjukehus og ambulanser. Foreløpig later det til at   Ukraina ikke har blitt utsatt for noe  tilsvarende. Hvilke midler  Putin og hans rådgivere vil ty til dersom  krigen ikke forløper etter deres ønske, gjenstår å se.

To slags kvinner fra kalifatet

 

To TV- filmer fra fangeleire  i Syria, gir svært ulike bilder av kvinners situasjon under IS. Den ene var viet kvinner som selv oppsøkte den islamske stat, den andre viste  virkeligheten for kvinner som var ført dit med makt.

En ung norsk kvinne står i disse dager for retten i Oslo. Hun er tiltalt for terrorvirksomhet, etter å ha tilbrakt flere år i  områder av Syria som var kontrollert av det såkalte IS-kalifatet. Hennes forsvarer vil (naturligvis) ha henne frifunnet, og hevder hun var et offer og ikke en aktør. Livet som kvinne  i jihadist-staten var ikke slik hun hadde trodd, og hun har ikke selv begått noen som helst terrorhandlinger.

Denne rettssaka har antakelig  bidratt til at NRK 8. februar viste filmen «Ingen vei tilbake», der flere andre kvinner som hadde oppsøkt kalifatet ble intervjuet. De forsvarte seg med liknende historier om undertrykking, serie-ekteskap med voldelige menn og brustne illusjoner. Og om smerten ved å vende tilbake til et samfunn du har fordømt. Filmen skapte sympati for kvinnene. De angret åpenbart på sin tilslutning til kalifatet, selv om angeren hos enkelte synes å ha kommet først da slaget åpenbart var tapt.

Samme kveld viste svensk TV filmen Sabaya der vi møtte andre kvinner som har overlevd IS-kalifatet. Men disse kvinnene hadde ikke kommet dit frivillig. De var tatt til fange mens deres mannlige slektninger, ektemenn, fedre og brødre, ble drept for øynene på dem. Deres forbrytelse var å tilhøre de vantro jesidiene. Ideologene i den islamske stat erklærte dem som slavinner, Sabaya, lovlig krigsbytte og populær handelsvare. 

Begge disse filmene er i stor grad  tatt opp inne i de overbefolkede leirene i Syria der kurdiske styrker vokter titusener av IS-tilhengere. Mange av dem er fra vestlige land som Norge; land som nekter å ta sine statsborgere tilbake., og overlater ansvaret for dem til den lokalbefolkningen som har måtte lide under deres ugjerninger.

Kontrasten i situasjonen for de to gruppene av kvinner er likevel påfallende. Den ene gruppa satt komfortabelt og snakket åpent og fritt om sin skuffelse og om problemene som hindrer dem i  å vende tilbake til de trygge tilværelsene de frivillig har forlatt.

Sabaya følger frivillige fra jesidienes Hus, Mala Ezidi, gjennom flere år. Helt utrolige opptak viser hvordan frivillige jesidier går inn i leirene og henter ut kvinner og barn som blir holdt fanget. Det lar seg heller ikke skjule at de kvinnene som holder dem fanget likner svært på dem vi møtte i NRK-filmen.  De likner på hun som står for retten i Oslo  

Det er rimelig å ha medlidenhet med unge jenter som lot seg radikalisere på nettet eller andre steder, og møtte en hardere virkelighet enn de hadde drømt om. De må nå få hjelp til å skape seg nye liv. Men sammenliknet med slavinnene de holdt fanget i årevis, som bare har flyktningleirene i Nord-Irak å vende tilbake til, er deres problemer små.  

Forrige Eldre innlegg