PKK vil samarbeide

20190102-20190101-rojavae136d4-imagee00a72-imageDet er svært interessant – og gledelig – at partier i PKK-familien nå strekker sine hender ut mot andre partier i den kurdiske floraen. Siden nyheten om dette nå er presentert både av PKK selv, via nettstedet ANF, [i] og fra motstanderen KDP, via nettstedet Rudaw,[ii] kan vi trygt anta at det er sant.  Egentlig er det snakk om to nyheter: utviklinga gjelder begge de områdene der partier i PKK-familien er dominerende bant kurderne, nemlig Tyrkia og Syria.

Sammenhengen understrekes av at det skal dreie seg om et initiativ fra KNK, paraplyorganisasjonen for disse partiene, som fra sitt hovedkvarter i de irakiske Qandil-fjellene trekker i trådene både her og der.

I Syria står det dominerende partiet PYD i en svært krevende situasjon etter at tilbaketrekking av de amerikanske styrkene i Syria er aktualisert. De fåtallige amerikanske soldatenes nærvær har hittil hindret Tyrkias president Erdogan i å gjennomføre sitt erklærte mål om å «begrave de kurdiske styrkene i sine skyttergraver». Den varslede tilbaketrekkinga tvinger PYD til å søke beskyttelse hos Bashar Assad   i Damaskus. Dette gir vann på mølla til PYDs motstandere, som er mange

Arabiske opprørsgrupper som anser PYD som Assad-regimets allierte, har fått sine fordommer bekreftet.  Kurdiske partier utenfor PKKs krets, som nektes å operere i PYDs maktområde, har lenge klaget over politisk ensretting og undertrykking av opposisjonen.  At PYD nå, etter marsjordre fra KNK, opphever forbudet mot «ikke registrerte partier» er derfor et minimumstiltak i retning av politisk pluralisme. Men opposisjonspartiene er naturlig nok skeptiske og avventer den videre utvikling. Det er ingen tvil om det vil styrke administrasjonen i Nord- og Øst Syria, i kampen om støtte fra internasjonal opinion, hvis de troverdig kan framstå med støtte fra alle deler av det kurdiske samfunnet.

Situasjonen i Tyrkia er også krevende, om ikke så tilspisset som på syrisk side av grensa. Men det ledende kurderpartiet HDP, som står PKK nær, står overfor tøff motstand. Mange av deres parlamentarikere er arrestert, ordførere er avsatt og erstattet med Erdogans tilhenger, og arbeidet på alle nivåer hemmes av overvåking og undertrykkelse. Når HDP nå inngår en samarbeidsavtale med de fleste andre kurdiske partiene, herunder PKK-fiendtlige partier som KDP-B, er det et tegn på at muren mellom PKK-partiene og kurdisk opinion for øvrig er blitt lavere.

En enhetsfront mellom kurdiske partier har mange tatt til orde for gjennom tidene, men dype motsetninger av så vel politisk som personlig art forhindrer et forpliktende samarbeide. Likevel viser det seg at angrep utenfra kan styrke det kurdiske samholdet. Trusselen fra Erdogan ser  i dag ut til å være en slik faktor som binder de ulike kurdiske fraksjonene sammen.

 

[i] https://anfenglishmobile.com/rojava-northern-syria/committee-to-unite-kurdish-political-parties-formed-in-rojava-31840

 

[ii] http://www.rudaw.net/english/middleeast/syria/060120195

Reklamer

Hva nå for Rojava?

logo

«Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria»  styrer en fjerdedel av det krigsherjede landet.

USA trekker seg ut av Syria, og etterlater seg et usikkert kurdisk-styrt område. Nå er det bare en avtale med Assad-regimet som kan beskytte Rojava fra Erdogans blodtørstige islamister.

Det var ingen god dag for «Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria» (som nå er den offisielle betegnelsen på en fjerdedel av det krigsherjede landet), da USAs president Donald Trump erklærte at den lenge varslede tilbaketrekkinga av USAs styrker nå skulle gjennomføres umiddelbart. Alle visste at en slik tilbaketrekking ville komme, men tidpunktet var egnet til å skape nervøsitet; siden president Erdogan i Tyrkia i flere uker har bygd opp styrker ved grensa og stadig utmaler hvilken skjebne «de kurdiske terroristene» har i vente.

Det er under et år siden Tyrkia angrep enklaven Afrin lenger vest, et område med kurdisk befolkning som var geografisk skilt fra Rojava for øvrig. Over hundre tusen mennesker – hovedsakelig kurdere – ble drevet på flukt. Flyktninger fra andre deler av Syria er flyttet inn  og Tyrkia har dermed  gjennomført etnisk rensing av Afrin.

ptroz

Tyrkia skjuler ikke sin makt.

Afrin administreres i dag som en del av Tyrkia, tyrkiske flagg henger overalt, gateskilt med arabisk og kurdisk tekst er bytte ut med tyrkiske skilt, og området følger tyrkisk tidssone. Kristne og yezidiske helligdommer er vandalisert og ulike islamistiske militser slåss i gatene, om utbyttet fra den omfattende plyndringa av private hjem, så vel som av bedrifter og jordbruksområder. Tusenvis av tonn oliven er fraktet til Tyrkia. De islamistiske militsene, som omfatter mange tidligere IS-soldater og kommandanter, er tiltenkt en viktig rolle i det varslede angrepet på Rojava.

Folk i Rojava har altså all mulig grunn til å være bekymret, men deres ledere har naturligvis vært forberedt på at støtten fra USA ikke kunne vare. Da jeg for få uker siden, før Trumps overraskende erklæring, snakket med lederen for utenriksavdelinga i selvstyret, Abdulkarim Omar, understreket han nettopp at en avtale med syriske myndigheter måtte komme før eller siden. Den offisielle betegnelsen «Selvstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria» er formulert for å understreke at det dreier seg om en del av den syriske staten. Betegnelsen Rojava (Vesten) som gir assosiasjoner til et større Kurdistan, løsrevet fra dagens stater, er bevisst utelatt. Det dominerende kurdiske partiet, PYD, følger ideologien til Abdullah Öcalan som avviser tanken om en egen kurdisk stat.

jordbruk

Syrias viktigste jordbruksområder ligger i nordøst.

Når selvstyret nå har løpende dialog med myndighetene i Damaskus er det ikke noe nytt. Selvstyret oppsto gjennom en avtale mellom Baath-partiet i Damaskus og ledelsen for PYD, og det har hele tida vært enklaver med regjeringsstyrker i Qamishlo og Hasaka, liksom det er kurdisk styrte områder i Aleppo og Damaskus.

Selv om USAs (nå modifiserte) raske tilbaketrekking svekker kurdernes forhandlingsposisjon overfor regimet, har selvstyremyndighetene fortsatt noen gode kort. SDF har store kamptrente styrker til rådighet, som regjeringsstyrkene ville ha store problemer med å overvinne. Det vil være i Assads interesse at SDF fortsetter å bekjempe IS, og den syriske regjering vil uansett ikke ha interesse av at de store jordbruksområdene og oljekildene i nordøst kommer under tyrkisk kontroll.

En sannsynlig vei videre er at syriske styrker utplasseres i nøkkelposisjoner langs grensa mot Tyrkia for å stagge Erdogans invasjonslyst. Men det vil bli vanskelige forhandlinger om en langsiktig løsning. Ventelig vil det bli akseptert en form for autonomi i kurdiske områder; kurdiske skoler vil nok fortsette å bruke kurdiske skolebøker men da som en del av det syriske undervisnings-systemet. Hvor mye av de revolusjonære selvstyreformene som kan opprettholdes vil det bli dragkamp om.

1.5977261.3327784214

Amerikanske styrker beskytter paradoksalt nok Manbij mot angrep fra NATO-landet Tyrkia.

Store deler av dagens selvstyreområde er ikke befolket av kurdere. Byer som Manbij, Tel Abyad og Raqqa har arabisk flertall. Også her har PYD sørget for å innføre sitt særegne styresett, demokratisk autonomi. Det tyrkiske presset er størst mot Manbij, hvis innbyggere ble befridd fra IS av SDF i 2016. Ikke alle innbyggere i Manbij er glade i PYD eller demokratisk autonomi, men de er glade for at IS er borte, og ønsker avgjort ikke en tyrkisk maktovertakelse. Men de frykter også Assadregimet og dets beryktede sikkerhetsstyrker.

Dersom PYD, som del av en avtale med Damaskus, overlater Manbij til regimet, vil det i oppleves som et grovt svik av innbyggerne i byen. Det vil også styrke hatet mot kurderne i den arabiske opposisjonen mot Assad. Demokratiske og islamistiske opprørere, som forakter kurderne og betrakter på PYD og hele Rojava som regimets støttespillere, får sine holdninger bekreftet.

I valget mellom et angrep fra Erdogan og hans fanatiske islamister på den ene sida, eller en framforhandlet avtale med det forhatte Assad-regimet, blir regimet det klart minste ondet, men et onde like fullt.  Kurderne har ingen illusjoner om  sinnelaget hos makthaverne i Damaskus, men de veit altfor godt hva som venter dem hvis Tyrkia går til angrep.

Fra Assad til Rouhani

DSXe-F8W4AA-Qkz

Dette bildet av en ung kvinne i Teheran, som har tatt av seg den påbudte hijaben og heiser den  i været, er blitt et av de iranske demonstrantenes sentrale symboler.

Det er mange år siden folk i Iran har utfordret regimet med slik styrke som de siste dagene. Opposisjonelle krefter i Iran tillyser nå en generalstreik i hele landet imorgen, 2. januar. Dermed står mulla-regimet overfor sin største utfordring på lange tider.

President Rouhani, hvis reformiver antas å ha blitt holdt tilbake av mere konservative elementer i regimet, kan benytte anledningen til å innføre små åpninger, som den nylig kunngjorte avkriminaliseringen av utildekket hår. Det er likevel liten grunn til å tro at dette vil tilfredsstille de mange tusen, særlig unge, som nå fyller gatene i iranske byer fra Kurdistan i vest til Baluchistan i Øst. Mer

Vandrende sjeler

Mer eller mindre tilfeldig har jeg i jula blitt sittende med to skjønnlitterære bøker som på ulike vis drøfter problemer rundt menneskets sjel, herunder forholdet mellom sjel og legeme, og muligheten for at menneskets sjel kan overleve den fysiske død og ta bolig i et nytt legeme: det vi gjerne kaller reinkarnasjon eller sjelevandring. Mer

Kurdistan uten Barzani?

Massoud Barzani sier han trekker seg som president i Sør-Kurdistan. Men hvor mye makt gir han egentlig fra seg? Og hva betyr dette for regionens demokrati? 

Når Massoud Barzani nå erklærer at han trekker seg som president i (Sør-)Kurdistan, velger han å si at han ikke vil forlenge sin funksjonstid. Det er jo litt pussig, både fordi hans funksjonstid utløp for to år siden, og fordi det ikke er han selv som kunne har forlenget funksjonstiden. Det måtte eventuelt det kurdiske parlamentet ha gjort. Men demokratiske formaliteter har aldri bekymret hverken Massoud Barzani eller andre kurdiske ledere. Mer

Kurdere mot arabere

DMPtMKfWsAAdDmN

Den kurdiske befolkningen i Kirkuk mobiliserer mot angriperne

Det har lenge vært klart at de brede alliansene mot Daesh («IS») ville falle fra hverandre når Daesh var slått, og at dype motsetninger ville avdekkes mellom Daesh sine motstandere når trusselen fra ekstremistene ble fjernet. Ikke minst har det vært klart at gamle konflikter mellom kurdere og arabere ville komme til syne.

Og det tok bare få dager fra Daesh var jagd ut av Hawija, sin siste større by i Irak, før den irakiske hæren med sine tilknyttede militser gikk til angrep på kurdiske stillinger ved Kirkuk. Kurdiske myndigheter har lovet å forsvare byen til siste åndedrag, og guvernør Karim har oppfordret alle innbyggere med våpen til å delta i forsvaret mot de irakiske regjeringsstyrkene. Mer

Assyrernes tragedier

christianbodies2

Etter massakren i Semila

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Semila i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – skal ha blitt slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Semila inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre. Mer

Forrige Eldre innlegg