Mangelfull film om jesidikvinner

Tusenvis av jesidikvinner har vært sexslaver i Den Islamske Stat, og har fått barn som følge av dette. Mange av disse  jesidikvinnene er fortsatt savnet, og noen av dem befinner seg i leirene i Nordøstsyria  der IS-kvinner er internert.

Nå er jesidismen en endogam religion. Bare barn av to jesidiforeldre kan være jesidier.  Tradisjonelt vil  seksuelle forbindelser med ikke-jesidier straffes med utstøting eller i verste fall døden. Det store antallet IS-slaver har imidlertid ført til en dramatisk endring. Kvinner som har vært holdt som sexslaver tas nå tilbake i jesidisamfunnet, og renses for skam gjennom en spesiell seremoni i det hellige senteret i Lalish.  

Men barn av voldtektene er det vanskelig for de fleste jesidier å godta. Mange kvinner blir derfor stilt i et vanskelig dilemma: skal de gi fra seg sine barn, eller skal de bryte med jesidisamfunnet og sine familier for alltid?

https://www.npr.org/2019/05/09/721210631/freed-by-isis-yazidi-mothers-face-wrenching-choice-abandon-kids-or-never-go-home

Den svenske aktivisten Nemam Ghafouri og diplomaten Peter Galbraith klarte  i begynnelsen  av 2021  å hjelpe noen slike kvinner til å  bli gjenforent med sine barn.   Lederen i jesidienes  religiøs e  hierarki, Baba Sheikh Ali Elyas, uttalte at  å ta inn barn av IS-terrorister ville være ødeleggende for  jesidisamfunnet..  

Dette dilemmaet kommer nå til overflaten i kritikken av den prisbelønte filmen Sabaya som i Norge vises på VG-nett. Filmen viser hvordan aktivister fra senteret  Mala Yazidi (jesidienes hus) i den kurdisk styrte delen av Syria henter ut jesidikvinner fra Al Hol-leiren.

Filmen Sabaya som er produsert i samarbeid med Sveriges Radio , og med betydelig støtte fra det svenske filminstituttet, har blitt møtt med betydelig anerkjennelse både i Sverige og internasjonalt. Den kaster jo lys over en av det siste årtiets største tragedier; jesidikvinnenes slaveri.  Jeg ble selv imponert da jeg så den tidligere i år. Imidlertid har det kommet fram  at filmen har store svakheter. 

På det svenske nettstedet Kvartal har Ludde Hellberg i to grundige artikler avdekket en rekke problemer.  Flere av kvinnene som omtales hevder å ha blitt dårlig behandlet. først og fremst protesterer de over å ha blitt  fratatt sine barn.  Hellberg dokumenterer at filmens helter  tilmed har forsøkt å selge noen av barna til sine IS-fedre. 

Peter Galbraith, som jo har arbeidet for å forene mødrene med sine barn, er hard i sin kritikk: «De gikk ikke inn i leiren for å redde jentene, men for å frata dem barna» sier han til Hellberg.

NATOS tyrkiske problem

Erdogan og Putin (https://creativecommons.org/licenses/by/3.0,)

Tyrkias autoritære president, Recep Tayyip Erdogan, vil nekte  å godkjenne Sveriges og Finlands søknader om medlemskap i NATO  hvis de to landene ikke utleverer politiske flyktninger. Erdogan krever også at landene opphever sin våpenboikott mot landet hans. Mange spør seg om dette et  maksimumskrav som innledning til forhandlinger?  Kan han virkelig forhindre at de to statene blir medlemmer? Og hvorfor er Tyrkia i det hele tatt med i NATO ?

Det kan være lurt å gå litt tilbake i tid. Dagens Tyrkia var inntil for hundre år siden kjerneområdet i det enorme, multinasjonale osmanske imperiet. Etter at imperiet ble knust i første verdenskrig,  klarte hærføreren Mustafa Kemal, kalt Atatyrk, å konsolidere en ny stat i  Lilleasia og en liten bit av Balkan. Denne staten ble basert på tyrkisk identitet. Armenere, grekere og assyrere ble drept eller forvist, og den store kurdiske befolkningen systematisk undertrykt.  

Atatyrk var nok muslim, men han ville redusere religionens makt i samfunnet, og skape et sekulært Tyrkia i kontakt med  Europa. Etter hans død  i 1938 ble partiet CHP dominerende, men ikke eneveldig. Opposisjonspartier bidro til å gi landet en demokratisk fasade, men  den tyrkiske hæren hadde avgjørende makt, og gjennomførte statskupp en rekke ganger. Hærledelsen var antikommunistisk, og hadde ingen innvendinger mot at Tyrkia sluttet seg til det  vestlige forsvarssamarbeidet i NATO i 1952.   

Dagens president har gått tilbake på mye av Atatyrks sekulære politikk. Sunni-islam er igjen en sentral del av den nasjonale identiteten. Erdogan har aldri lagt skjult på sin stolthet over den osmanske fortida.  I likhet med sine forgjengere hevder han Tyrkias rett til store områder utenfor landets anerkjente grenser.

Undertrykkelsen av den kurdiske identiteten til befolkningen i det sørøstlige Anatolia har utløst en lang rekke opprør. Sist i rekka er  den radikale PKK-bevegelsen som i mere enn 30 år har ført geriljakrig.  Tyrkia har forfulgt geriljaen inn i nabolandene. ofte med bakkestyrker, men i stigende grad med fly og droner.    

De tyrkiske offensivene mot PKK  i Nordirak, støttes av et økende antall baser. Mange har eksistert siden 1990-tallet, og Tyrkia legger ikke skjul på sine historiske krav på Mosul-regionen. Tilsvarende har Erdogan også okkupert store områder i det nordlige Syria. I Afrin og deler av Idlib er det innført tyrkisk valuta, tyrkisk tidssone og tyrkisk administrasjonsspråk, mens ulike væpnede grupper, mange med bakgrunn fra IS og Al Qaeda tar seg til rette.

Innenlands har Erdogan systematisk svekket det tyrkiske demokratiet. Journalister, akademikere og aktivister er blant de tusener som dømmes til lange fengselsstraffer på syltynt grunnlag. Mange tortureres i de beryktede fengslene. Tyrkia rangeres av Freedom House som «ikke fritt».  Mange har naturligvis forlatt landet, og tusenvis har fått asyl i land som Sverige og Finland, eller for den saks skyld i Norge. Erdogan krever nå å få noen av disse utlevert. Dette har blitt et viktig argument for svenske NATO-motstandere. De frykter NATO-medlemskap kan skade den svenske asylpolitikken.

Med alliansens nest største hær har Tyrkia hatt stor betydning for NATO. USA har opprettet viktige baser med atomvåpen der. Den usikkerheten Erdogan liker å  skape, gjør at USA kontinuerlig vurderer å flytte sine atomvåpen bort fra Tyrkia.

I 2003 demonstrerte Tyrkia sin uavhengighet ved å nekte å bidra til krigen mot Baath-regimet i Irak. Siden har Erdogan fjernet seg ytterligere fra USAs politikk, både i ord  og handling. Blant annet har Tyrkia kjøpt det avanserte luftvernsystemet S-400 fra Russland. Washington har  nektet Tyrkia  å delta i utviklinga av det  nye kampflyet F-35, som S-400 jo  er ment å  brukes mot. 

USAs støtte til den kurdisk-ledede administrasjonen i Nordøstsyria i kampen mot IS, har også utløst Erdogans vrede. Fra hans synspunkt er det dominerende partiet i Nordøstsyria, PYD, å anse som terrorister, siden de følger teoriene til PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan.  Både Sverige og Finland er blant landene som har nedlagt forbud mot eksport av våpen til Tyrkia på grunn av angrepene mot Nordøstsyria. 

Ingen ting av dette får imidlertid NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg til å kritisere Tyrkia. Hans mantra er at Tyrkia er en viktig alliert, hvis sikkerhetsproblemer vi må ta hensyn til. Bombing av kurdiske landsbyer i Irak og Syria unnlater han høflig å kommentere, de åpenbare overgrepene mot den tyrkiske opposisjonen likeså.

På denne bakgrunnen kan det se ut som Erdogan har et sterkt utgangspunkt for sine krav, enten det  nå gjelder F-35 eller PKK, men situasjonen har forandret seg radikalt siden Sovjetunionens fall.  Tyrkia er idag ingen fiende av Russland, tvert imot er det mange fellestrekk mellom autoritære ledere som Putin og Erdogan. NATO kan ikke lenger stole på Tyrkia i en konflikt med Russland.   Det må derfor være en grense for hvor  langt alliansen kan strekke seg for å blidgjøre Erdogan.

Det historiske grunnlaget for å hente Tyrkia inn i NATO har smuldret opp. Alliansen har ingen eksklusjonsparagraf, men kan ikke la seg lede av åpenbart urimelige krav fra en autokrat som Erdogan. 

Stille etter stormen på Sinjar.

En tidligere versjon av denne artikkelen ligger her: https://www.transitmag.no/2022/05/03/nye-kamper-om-sinjar-tusener-av-jesidier-er-drevet-pa-flukt/

 I slutten av april rykket  den irakiske hæren inn i Sinjar-området, og krevde at  jesidi-militsen  YBS måtte oppgi sine sjekkpunkter. Det fulgte kamper som drev flere tusen jesidier på flukt, men YBS har trukket seg tilbake, og situasjonen skal nå være rolig.

 

Fjellkammen Sinjar ligger mellom Eufrat og Tigris, nær grensa mellom Irak og Syria.  Den har i hundrevis av år vært et tilfluktsted for minoriteter, blant annet de ikke-muslimske jesidiene som utgjør flertallet av innbyggerne i dette området. Etter at den såkalte Islamske Stat angrep Sinjar i 2014 og drev befolkningen  på flukt, har områdets status vært uklar. Både  interne krefter i Irak og utenlandske makter som Iran og Tyrkia griper inn og kompliserer situasjonen. En rekke væpnede grupper holder til i området, og i disse dager gjennomfører den irakiske hæren en offensiv mot en milits knyttet til PKK.

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon.  

Noen jesidistyrker ble værende, og ble formelt tilsluttet stats-støttede FMS. Viktigst av dem er YBS, eller Yabsha, som er alliert med geriljaorganisasjonen PKK, og søsterorganisasjonen PYD som har makta i det nordøstlige Syria. Yabsha oppsto etter at geriljaer fra PKK og PYD  i august 2014 kom til unnsetning for de beleirede jesidiene som KDP hadde forlatt. Yabsha har blitt ønsket velkommen av jesidier,  som motvekt til KDP, og til jesidienes tradisjonelle lederskap i den kurdiske regionen. Men Yabsha står for en radikal sosialistisk ideologi , «demokratisk autonomi». Den er utarbeidet av PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan og utfordrer grunnleggende holdninger blant jesidiene. 

Under ledelse av kaderpartiet PKK har Yabsha tatt kontrollen i store deler av Sinjar og bygd omfattende baser i fjellene. Tyrkia som i snart 40 år har ført krig mot PKK, anser både PYD og YBS som sine fiender, og angriper derfor disse basene med droner og fly. Ledende YBS-kommandanter er flere ganger drept med droner. Sivile blir naturligvis også rammet. President Erdogan har tilmed truet med bakkeinvasjon for å fjerne «PKK-terroristene».

Alt dette bidrar til at de fleste jesidiene som flyktet for angrepet fra IS i 2014, fortsatt er flyktninger. Et flertall oppholder seg i den kurdiske regionen, og svært mange bor på åttende året i elendige teltleire. Dårlige leveforhold på toppen av en traumatisk historie med voldtekter og massemord, sørger for at teltleirene rommer mange med psykiske og  fysiske problemer, og rammes av mange selvmord.  

Når flyktningene blir spurt om hvorfor de ikke vender tilbake til Sinjar er det tre svar som går igjen: ingen bolig, mangel på infrastruktur  og manglende sikkerhet. Ingen av disse problemene kan løses før ansvaret for Sinjar er avklart. Irakiske myndigheter i Bagdad og Erbil  har mange problemer  å slite med. De har ikke prioritert jesidiene høyt, men kan i lengden ikke overse den vanskelige situasjonen.

I oktober 2020  inngikk den irakiske regjeringa i Bagdad og den kurdiske regjeringa i Erbil, åpenbart under press fra USA, en avtale om sikkerhet i Sinjar. Avtalen kan synes å komme i møte de omforente krava fra jesidiske organisasjoner om lokal kontroll over administrasjon og sikkerhet i Sinjar. Men den er inngått mellom de to regjeringene uten at den berørte lokalbefolkningen har vært involvert, og den er blitt møtt med omfattende protester fra yabsha og andre jesidier.

Avtalen gir den kurdiske regjeringa i Erbil og den irakiske regjeringa i Bagdad felles ansvar for gjenoppbygging og sikkerhet. De skal samarbeide med en folkevalgt administrasjon. Videre skal det opprettes en ny jesidisk sikkerhetsstyrke. Andre irregulære væpnede styrker skal fjernes eller oppløses. Dette blir blir oppfattet som et krav om at YBS, men også de irregulære FMS-styrkene og Haydar Sheshos HPE  -militsmå bort, mens KDPs peshmergastyrker skal komme tilbake.  

Dette griper inn i en dyp og langvarig konflikt blant jesidiene: skal de identifisere seg som kurdere, eller er de en selvstendig etnisitet? Og hvis de er kurdere, må de da velge mellom det korrupte kurdiske KDP,  og de beinharde revolusjonære i PKK?   

Mange ønsker å slutte seg til den kurdiske regionen der deres viktigste helligdom. Lalish,  så vel som den  tradisjonelle politiske og religiøse ledelsen holder til. Men jesidiene i Sinjar har ofte vært i konflikt med  lederskapet i Lalish, og noen støtter også idag alternative ledere.

En pekepinn om opinionen får vi i valgresultatet fra oktober 2021. Da ble fem jesidier valgt inn i det irakiske parlamentet i Bagdad. Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer det uavhengige jesidi-partiet, Pekhateya Ezidi, som har hatt dette mandatet siden 2005. Partiet ser jesidiene som en egen etnisk gruppe og ikke som kurdere. De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til Vian Dakhil og to andre kandidater fra det herskende kurderpartiet KDP  Etter fintelling ble også en jesidi fra Kirkuk, Ronza Saydo, valgt inn. Han representer et annet kurdisk parti,  PUK. 

Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. En del av forklaringen er at de mange stemmeberettigede i leirene var under sterkt press fra KDP, men heller ikke i områdene PADE, eller YBS, kontrollerer, fikk de mange stemmer. Dette tyder på at Sinjar-jesidienes oppslutning om «demokratisk autonomi» er situasjonsbetinget og ikke bygger på ideologisk aksept. Det viser også en realistisk vurdering: KDP.  sitter på pengesekken, og lønner både peshmergas, lærere og andre offentlig ansatte. KDP bidrar dessuten til omfattende restaurering i Lalish.  Yabsha kan ikke love noen  økonomisk støtte, men tiltrekker seg derimot hyppige tyrkiske bombeangrep. 

Den irakiske hæren bygger nå en mur langs grensa mot Syria. Offisielt er hensikten å hindre IS i å krysse mellom landene, men i like stor grad vil muren bryte kontakten mellom YBS og de syriske kurderne. I april 2022  krevde  så den irakiske hæren at YBS skulle forlate sine sjekkpunkter i Sinjar.  YBS nektet, og det brøt ut harde kamper. Hæren bruker både artilleri, stridsvogner og helikopter. Dette har utløst en ny strøm av flyktninger fra Sinjar til den kurdiske regionen. Samtidig trapper Tyrkia opp sine angrep mot PKK lenger nord i Irak. Det er naturlig å se disse offensivene i sammenheng, selv om regjeringa i Bagdad benekter å samarbeide med Tyrkia.

Bagdad har også et annet mål med aksjonen. Folkets mobiliseringsstyrker, FMS, ble opprettet med iransk støtte for å drive den Islamske Stat tilbake. Idag er disse styrkene en maktfaktor mange steder, samtidig som trusselen fra  IS er betydelig redusert. Både sjia og sunni-politikere i Bagdad ønsker å redusere avhengigheten av Iran og å svekke Irans forlengede arm;  nemlig FMS.  Bagdad ønsker å erstatte FMS-militsene med styrker fra hæren, og da kan YBS være et greit sted å begynne. Det er likevel ingen grunn til å tro at  irakerne klarer  å fjerne PKK, i form av YBS, fra Sinjar. Yabshas styrker er veltrente og motiverte, og de  har sine baser gravd  dypt inne i fjellet.  

Beboerne i flere landsbyer tok i begynnelsen av mai til gatene , og forlangte at alle væpnede styrker måtte trekke seg ut av boligområdene.  Både YBS, HPE og hæren har  derfor trukket seg  ut en rekke steder, men de irakiske styrkene har full kontroll i Sinjar by.

Avtalen fra 2020 krever at Sinjar skal styres av en folkevalgt forsamling og trygges av av en lokalt rekruttert politistyrke. Hovedproblemet har vært de lokale militsene. At nasjonale styrker nå overtar kontrollen over det meste av Sinjar kan bidra til økt sikkerhet, og gjøre det mulig for enda fler å vende tilbake fra leiren i Kurdistan.  Men den langsiktige situasjonen er fortsatt usikker, og de tyrkiske angrepene vil  fortsette så lenge  PKK-tilknyttede styrker finnes her.  

Ukraina og Syria: To slags flyktninger

På vei mot en usikker skjebne

Ukrainas modige forsvarskamp har forent en hel verden mot den russiske diktatoren Vladimir Putin og hans oligark-regime. Også i Russland har store folkemengder marsjert i gatene mot det uprovoserte angrepet på en nabostat. Globale medier har vegg-til-vegg dekning av krigen i Ukraina. Det samles inn klær og medisiner og det sendes våpen.  

  Opinionen til støtte for Ukraina er så kraftig at Norge har brutt med sitt selvpålagte prinsipp om ikke å sende våpen til land i krig. Tilmed De Grønne har latt seg feie med av denne bølgen. Og grupper som vanligvis gjør sitt beste for å hindre flyktninger i å komme til Norge, ivrer nå for å sende busser til Polen og Romania. De vil uten nærmere saksbehandling hente tusenvis av ukrainske flyktninger hit til landet.

Ingen nåde for fremmedkulturelle flyktninger.

Sympati med, og støtte til de ofrene for krig er en sterkt prisverdig holdning. Men kontrasten til de holdningene flyktninger fra andre verdensdeler møtes med er påfallande. Ikke minst er det en skrikende motsetning mellom dagenes vilje til å hjelpe ukrainerne og den kyniske forakten som lar flyktninger fra Syria og Irak fryse ihjel på grensa mellom Polen og Belarus.

Det blir ikke bedre av at Polske grensevakter systematisk  diskriminerer folk med bakgrunn fra Afrika og Midtøsten, og skiller dem fra de «ekte ukrainerne»; de som har riktig hudfarge og religion. 

De holdningen som ligger til grunn for en slik forskjellsbehandling kommer til overflaten når det hevdes at krigen mellom Russland og Ukraina skiller seg ut ved å være «en krig mellom siviliserte nasjoner.». Dette er jo en grov fornærmelse mot land som Irak; et land som rommet noen av denne verdens eldste sivilisasjoner, og der grunnlaget for store deler av vår kultur ble lagt. Men det er naturligvisi hverekn historie eller geogrfai som ligger til grunn fo denne forksjellbehandlingen. Det er rasisme og islamofobi.

Aleppo etter å ha blitt «befridd» av russerne

Det er jo ikke bare Ukrainas venner som behandler kristne europeere bedre enn folk fra andre deler av verden. Også de russiske angriperne er mere tilbakeholdne i Kyiv enn de har vært i Grosny eller Aleppo, byer som er jevnet med jorden av russiske styrker.  I Tsjetsjenia og Syria er det jo ikke blonde og blåøyde barn som rammes av bombene, men skitne og skjeggete islamister.  NRK viste i fjor den syriske filmen For Sama. Den dokumenter hvordan virkeligheten var i Aleppo under russiske flyangrep, som systematisk rammet sjukehus og ambulanser. Foreløpig later det til at   Ukraina ikke har blitt utsatt for noe  tilsvarende. Hvilke midler  Putin og hans rådgivere vil ty til dersom  krigen ikke forløper etter deres ønske, gjenstår å se.

To slags kvinner fra kalifatet

 

To TV- filmer fra fangeleire  i Syria, gir svært ulike bilder av kvinners situasjon under IS. Den ene var viet kvinner som selv oppsøkte den islamske stat, den andre viste  virkeligheten for kvinner som var ført dit med makt.

En ung norsk kvinne står i disse dager for retten i Oslo. Hun er tiltalt for terrorvirksomhet, etter å ha tilbrakt flere år i  områder av Syria som var kontrollert av det såkalte IS-kalifatet. Hennes forsvarer vil (naturligvis) ha henne frifunnet, og hevder hun var et offer og ikke en aktør. Livet som kvinne  i jihadist-staten var ikke slik hun hadde trodd, og hun har ikke selv begått noen som helst terrorhandlinger.

Denne rettssaka har antakelig  bidratt til at NRK 8. februar viste filmen «Ingen vei tilbake», der flere andre kvinner som hadde oppsøkt kalifatet ble intervjuet. De forsvarte seg med liknende historier om undertrykking, serie-ekteskap med voldelige menn og brustne illusjoner. Og om smerten ved å vende tilbake til et samfunn du har fordømt. Filmen skapte sympati for kvinnene. De angret åpenbart på sin tilslutning til kalifatet, selv om angeren hos enkelte synes å ha kommet først da slaget åpenbart var tapt.

Samme kveld viste svensk TV filmen Sabaya der vi møtte andre kvinner som har overlevd IS-kalifatet. Men disse kvinnene hadde ikke kommet dit frivillig. De var tatt til fange mens deres mannlige slektninger, ektemenn, fedre og brødre, ble drept for øynene på dem. Deres forbrytelse var å tilhøre de vantro jesidiene. Ideologene i den islamske stat erklærte dem som slavinner, Sabaya, lovlig krigsbytte og populær handelsvare. 

Begge disse filmene er i stor grad  tatt opp inne i de overbefolkede leirene i Syria der kurdiske styrker vokter titusener av IS-tilhengere. Mange av dem er fra vestlige land som Norge; land som nekter å ta sine statsborgere tilbake., og overlater ansvaret for dem til den lokalbefolkningen som har måtte lide under deres ugjerninger.

Kontrasten i situasjonen for de to gruppene av kvinner er likevel påfallende. Den ene gruppa satt komfortabelt og snakket åpent og fritt om sin skuffelse og om problemene som hindrer dem i  å vende tilbake til de trygge tilværelsene de frivillig har forlatt.

Sabaya følger frivillige fra jesidienes Hus, Mala Ezidi, gjennom flere år. Helt utrolige opptak viser hvordan frivillige jesidier går inn i leirene og henter ut kvinner og barn som blir holdt fanget. Det lar seg heller ikke skjule at de kvinnene som holder dem fanget likner svært på dem vi møtte i NRK-filmen.  De likner på hun som står for retten i Oslo  

Det er rimelig å ha medlidenhet med unge jenter som lot seg radikalisere på nettet eller andre steder, og møtte en hardere virkelighet enn de hadde drømt om. De må nå få hjelp til å skape seg nye liv. Men sammenliknet med slavinnene de holdt fanget i årevis, som bare har flyktningleirene i Nord-Irak å vende tilbake til, er deres problemer små.  

IS er ikke borte: Harde kamper i Syria.  Øredøvende taushet i norske medier.

Tilfangetatte islamister i Hassakah.

Den Islamske Stat – IS eller Daesh –  er ikke  blitt borte, selv om organisasjonen har mistet sin tidligere kontroll over store områder i Syria og Irak.  I begge landene har IS bygd seg opp igjen og gjennomfører hyppige angrep på både sivile og militære mål

Styrken i det reorganiserte IS  ble dramatisk demonstrert  20 januar, da en hel tropp av irakiske regjeringssoldater ble drept i Diyala-provinsen, samtidig som to bilbomber slo hull på murene rundt Sinaa-fengselet i den syriske byen Hassaka. Fire dager seinere foregår det fortsatt harde kamper både inne i fengselsanlegget og i områdene rundt. 

Kurdiske sikkerhetsstyrker støttet av det amerikanske flyvåpenet har store problemer med å kontrollere situasjonen. Det hevdes at flere hundre IS-soldater er drept, men åpenbart  kjemper mange fortsatt videre og er godt bevæpnet. Representanter for myndighetene melder at mere enn tjue av deres soldater har mistet livet. Flere sivile skal også være drept i bydelen Ghweran der fengselet ligger, og hundrevis har måttet flykte fra sine hjem. 

Muren rundt fengslet skal nå være under SDFs kontroll, men islamistene holder fortsatt en fløy inne i fengselet som rommer mange hundre mindreårige fanger, såkalte «løveunger». IS  har også tatt et  stort antall gisler fra fengselets kjøkken-personale, og  har publisert videoer av disse fangene. 

Hovedformålet med  dette grundig forberedte angrepet  har åpenbart vært å  befri noen av de 10 000 fangene, som omfatter mange sentrale IS-ledere.  Mange hundre skal da også ha klart å flykte. SDF hevder å ha fanget de fleste av disse igjen, men forsøker åpenbart å skjønnmale situasjonen. De står i en fullstendig uholdbar situasjon, der det internasjonale samfunnet nekter å hjelpe til.

Dette burde ikke komme som en overraskelse. Myndighetene i Nordøst-syria har lenge fortalt det internasjonale samfunnet at de ikke i lengden kan ta ansvaret for  titusener av militante fanger. De store ressursene det krever å ta vare på disse fangene er en enorm belastning på den hardt pressede lokale administrasjonen og dens væpnede styrker. Det hjelper heller ikke på situasjonen at Tyrkia fortsetter angrepene på SDF like nord for Hassakah.  Mange syrere beskylder Tyrkia  for å samarbeide med islamistene.

Framveksten av Daesh blir av mange sett som en konsekvens av vestlig imperialisme, nærmere bestemt en følge av USAs angrep på Irak i  2003. Det burde iallfall være klart at IS er en trussel mot sikkerheten også i vår del av verden. Det er derfor svært beklagelig at Norge, i likhet med mange  andre vestlige land, nekter å ta ansvaret for egne statsborgere blant islamistene. Norge vil heller ikke bidra til et internasjonalt rettsoppgjør med mennesker som har  gjennomført systematiske voldtekter,  masse-henrettelser   folkemord  og tortur, både i  Midtøsten og i Europa. Å overlate ansvaret for titusener av desperate fanatikere til den underbemannede  og underfinansierte administrasjonen  i Nordøst-syria innebærer å be om mere terror. 

Opprørsvalg  og apati i Irak

I fjor og i forfjor var det omfattende demonstrasjoner i Irak. Tusenvis av unge mennesker protesterte mot korrupsjon, mot mangelen på grunnleggende offentlige tjenester som elektrisitet og vannforsyning, og ikke minst mot mangelen på jobber. Demonstrasjonene rettet seg først og fremt  mot de Iran-støttede makthaverne. Iranske konsulater ble satt i brann i flere byer.  Til tross for at mange hundre unge demonstranter ble drept, spesielt i Bagdad, men også i andre byer,  fortsatte opptøyene. 

For å svekke protestene  ble det bestemt å framskynde valgene til nytt parlament, og på søndag ble disse valgene gjennomført.  Resultatene som nå kommer inn tyder ikke på at irakere flest  har trodd de kunne endre noe ved hjelp av sin stemme. Valgdeltakelsen landet offisielt på  41%, men mange steder – ikke minst i hovedstaden Bagdad – har den vært langt lavere.

En hovedtendens har vært redusert oppslutning om de mest Iran-vennlige partiene. De fleste sjia-stemmene har gått til den iran-kritiske Moqtada al-Sadr, mens det har gått sterkt tilbake for partier nær knyttet til Iran og til  Hashd i-Shaabi-militsene. Til tross for at lederne av de store demonstrasjonene har tatt til orde for boikott, fikk et nytt parti sprunget ut av opprøret 10 mandater fra Bagdad og andre arabiske provinser i den nye forsamlinga. 

I Kurdistan har Barzani-klanens parti, KDP, styrket sin stilling til tross for en viss tilbakegang på hjemmebane, i provinsene Dohuk og Erbil. KDP vinner nye mandater i Suleimania, Ninive  og  Kirkuk Dette skyldes i stor grad problemer i de andre kurdiske partiene. Hovedkonkurrenten PUK lider under en ødeleggende intern maktkamp mellom ulike greiner av den dominerende Talabani-klanen.  Partiet Gorran som i sin tid brøt ut av PUK i protest, har blitt  irrelevant etter at dets representanter gikk inn i den korrupte  kurdiske regjeringa. Det hjalp ikke at de gikk til valg i  allianse med  PUK.  Gorran får ingen plasser i det nye parlamentet i Bagdad. 

De fleste velgerne satt altså hjemme,  uten tro på det politiske systemet. De som brukte stemmeseddelen til å vise motstand forlot Gorran. De stemte heller ikke på det PKK-allierte partiet Tevgeri Azadi som bare fikk et tusentalls stemmer totalt. De kurdiske  protest-stemmene gikk i stedet til Ny Generasjon et parti startet av mediemogulen Shaswar Abdulwahid Qadir.  Til tross for et  et uklart program, har hans ungdommelige språk og sterke grep om sosiale medier, gitt Ny Generasjon 10 mandater. Det er liten grunn til å tro at Ny Generasjon kan endre noe som helst

Parlamentet i Bagdad har 5 reserverte plasser for de kristne og én for jesidiene. Det er ikke egne manntall for disse plassene, og alle kan derfor stemme på de kristne og den jesidiske kandidaten. Dette har ved tidligere valg ført til at de fleste av de kristne plassene har gått til KDP-vennlige partier, takket være kurdiske stemmer.  I år tok derimot det  sjia-vennlige partiet Babylon Front 4 av de kristne plassene, mens den femte gikk til en kandidat knyttet til det lille  irakiske kommunistpartiet. Representanter for de kristne  minoritetene er opprørt over dette  resultatet, og krever endringer i valgordningen, slik at bare de kristne selv  kan stemme på disse mandatene.   

Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer et parti som ønsker at Sinjar skal knyttes til Bagdad heller enn til den kurdiske hovedstaden Erbil  De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til kandidater fra KDP. Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. Dette betyr at ingen ting er avklart om Sinjars skjebne.

En interessant utvikling er det også at det nye parlamentet i Bagdad får to representanter for Kakaiene, en religiøs minoritet som likner jesidismen. De to store kurdiske partiene KDP og PUK har fått valgt inn hver sin. 

Jesidienes utfordringer – og Norges manglende svar

En tidligere versjon av dette innlegget ble publisert i Klassekampen 10. juli.

Takk til Klassekampen og Peter Johansen for å ta opp jesidienes situasjon (KK 7. juli). Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse ofrene omfatter i stor grad de mange religiøse minoritetene i Mesopotamia, herunder ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og bør øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området.

Når det er sagt, er det, som Johansen påpeker, også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med ulike lojaliteter. Jesidier står mot jesidier under ulike makthaveres flagg.  Men mange jesidier ønsker hverken å styres av de rivaliserende kurdiske partiene KDP og PKK, eller av den arabiske regjeringa i Bagdad. Drømmen er en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. Antakelig er det likevel mange som ikke  akter å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt.

Jesidismen har, som Klassekampen skriver, et historisk utgangspunkt i den muslimske sufi-læreren Sjeik Adi ibn Musafir, som levde på 1200-tallet. Hans gravmæle i Lalish er jesidienes viktigste helligdom. Imidlertid står jesidismen idag i skarp motsetning til islam. Det skyldes at Sjeik Adis disipler har videreført religiøse folketradisjoner som er eldre enn islam, og i stor grad bygger på iranske tradisjoner. 

For hundre år siden lanserte brødrene Bedirkhan en teori om at jesidismen er kurdernes opprinnelige religion, og at opprinnelsen ligger i zoroastrisk lære. Denne teorien er seinere tatt opp av flere kurdiske ledere. PKK-leder Abdullah Öcalan er blant dem som holder på Zarathustra-teorien, og hans tilhengere satte opp en statue av «jesidismens grunnlegger Zarathustra» i Afrin. Det utløste en skarp protest fra Baba Sjeik, som avviste den påståtte  forbindelsen. Statuen er, forøvrig, seinere blitt revet av tyrkisk-støttede militser.

Nå er det nok sant at jesidismen bygger på gamle iranske tradisjoner, men disse omfatter langt mer enn  den zoroastriske lære. Zarathustra innførte den dualistiske forestillingen om kampen mellom det personifiserte Gode og det personifiserte Onde, forestillinger som også kristendom og islam bygger på.   Men religionshistorikere peker på at den grunnleggende strukturen i jesidismen er monistisk, den anerkjenner ingen djevel som Guds rival.

Dagens Baba Sjeik kan altså fortelle Klassekampen at zorastrisk lære er avledet av jesidismen, fordi den bygger  på enda eldre tradisjoner. Jesidismen har ingen enhetlig lære, men en rik og mangfoldig muntlig skatt. Jesidienes sanger og fortellinger inneholder mange motiver som er kjent også fra andre tradisjoner, men den grunnleggende strukturen, der Gud delegerer sin makt til sju hellige vesener som stadig tar bolig i de hellige slektene, har åpenbart sammenfallende røtter med hinduisme i en fjern fortid.

Den islamske Stat  hadde – og har – som erklært mål å utrydde de vantro jesidiene. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes mangetusen-årige tradisjoner til opphør.

Ett år hos PKK

I 2015 ble den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink utvist fra Tyrkia, etter i flere år å ha rapportert fra de kurdisk-dominerte områdene av landet. Hun valgte da å fortsette sitt arbeide ved å oppsøke geriljabevegelsene som kjemper for den kurdiske befolkningen fra sine baser utenfor Tyrkias grenser.

I ett år  levde hun tett  sammen med  kvinner (og menn) som har  viet sitt liv til kampen for Abdullah Öcalans ideer. Resultatet er blitt ei uvanlig interessant bok, kalt This Fire Never Dies der vi får innblikk i de motiver og følelser som ligger bak slike radikale veivalg. 

Mer

Skjebnetime for Syrias lidende folk.

I 2011 demonstrerte millioner av syrere mot Assad-regimet

De som trodde krigen i Syria ikke kunne bli verre, har nok en gang tatt feil. Tragedien som snart har vart i 10 år kan se ut til å gå mot et grusomt klimaks. Hvordan det ender er det umulig å si.

I en blodig offensiv mot Idlib har Putin og Assad, i strid med vedtatte avtaler, drevet nok en million sivile på flukt. I Tyrkia, som jo allerede har gitt rom til flere millioner flyktninger fra Assads terror, har Erdogan svart ved å øke sin militære innsats, i håp om å bevare en sone for flyktningene på syrisk side, slik at  ikke også de kommer inn i Tyrkia. Mer

Forrige Eldre innlegg