Gjeternomadenes krise

_(wikimedia)

Striden om de gigantiske vindturbinene på Fosen er ikke unik.

Den underliggende konflikten mellom økonomisk vekst og husdyrnomadisme utspiller seg mange steder i verden. Den omfatter  en  konflikt mellom samisk reindriftskultur og det norske storsamfunnet, men rommer også en dyptgripende konflikt om langsiktig ressursbruk.

Menneskers samliv med dyr går så langt tilbake vi kan følge historien. Temming av dyr har foregått i tusenvis av år, og det er idag langt flere dyr i fangenskap enn ville dyr.  Nomadisme kan ses på som en mellomform; dyr kontrolleres nok av mennesker, men de lever etter sine naturlige instinkter Nomadismen er ekstensiv, bruker store områder, men har et lavt økologisk fotavtrykk. Dyra skaffer seg mat på egen hånd og forflytter seg på egne bein. De holder dessuten kulturlandskapet vedlike, blant annet gjennom beiting, ved å transportere frø og ved å levere gjødsel. 

Innesperring av dyr i innhegninger eller hus er langt mindre arealkrevende enn nomadisme, men gir mindre frihet til både mennesker og dyr. Dyra hindres i å bevege seg fritt og menneskene blir nødt til å skaffe dem det fôret ville dyr skaffer seg sjøl. Dette fôret produseres og transporteres med utstrakt bruk av fossil  energi, og dyra fraktes med biler til slakteriet når de ikke lenger er lønnsomme. 

Ettersom annen menneskelig virksomhet legger beslag på stadig større områder, blir rommet for nomadene og deres dyreflokker stadig mindre, både i Norge og andre steder.  Over hele verden ser vi derfor at husdyrnomadismen er hardt presset. Nomadenes flokker utnytter i våre dager først og fremst  sparsomme ressurser som ikke er egnet for intensivt jordbruk, men også disse utkantene kan ha ressurser storsamfunnet begjærer.

Nomadene utnytter nok store arealer, ofte med marginale ressurser, men de oppholder seg ikke permanent  på dem. Andre som kommer til disse områdene kan oppleve dem som ubrukte, og dermed tilgjengelig for vindturbiner, gruvedrift, hyttegrender eller andre permanente installasjoner. Neste gang nomadene kommer med sine flokker kan derfor beitemuligheter være forsvunnet. Stilt overfor storsamfunnets krav vil nomadismen ha små muligheter til å forsvare sin rett til områder der de kanskje tar sine flokker til med års mellomrom, men som likevel er nødvendige for opprettholdelsen av deres økonomi og kultur.  

Husdyrnomadene har ofte tilbakelagt store avstander sammen med sine dyreflokker, uten hensyn til  skiftende menneskelige maktstruktur.  Makthavere foretrekker overalt en bofast befolkning som kan skattlegges og reguleres. Mange regjeringer har brukt sterke virkemidler for å bringe nomadene under kontroll. I tillegg kommer stadig flere  fysiske hindringer som veier og kraftlinjer.

Moderne landegrenser sperrer mange tradisjonelle flyttingsveier og begrenser muligheten for nomadisk livsførsel både i Skandinavia og i andre deler av verden. Etter at det osmanske riket ble oppløst for hundre år siden, måtte nomader i Midtøsten forholde seg til nye landegrenser. Sommerbeiter og vinterbeiter kunne plutselig ligge i ulike land. Nomadene måtte bli borgere i ett av dem, og holde sine dyr innenfor statens grenser.

I Skandinavia kom denne prosessen tidligere. Såvel danske som svenske overherrer har sett de samiske nomadene i nordområdene som et problem.  I 1751 ble Lappekodicillen vedtatt.  Den  regulerte og begrenset flytting av rein mellom Norge og Sverige. Blant annet stanset den svenske samers bruk av sommerbeiter på norskekysten. Lappekodicillen er flere ganger blitt erstattet av nyere avtaler. Den siste av disse utløp i 2005, og det har siden ikke vært mulig å bli enige om en erstatning.  

Det er altså en viss forståelse for grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige, men til Finland og Russland er flytting av rein helt forbudt. Det er bygd gjerder for å hindre uønsket kryssing av grensene til disse nabolandene. Dette øker naturligvis betydningen for reindrifta av de områdene som ligger på rett side av gjerdet, men disse områdene er under sterkt og kontinuerlig press.

For staten og det meste av befolkningen er det effektivitet, produktivitet og inntjening som gjelder. Mange har derfor triumferende kunnet peke på at vindturbinene på Fosen gir langt større økonomisk avkastning enn reindrifta. Den norske staten, med sin regjering og sine bedrifter kommer fram til at den kapitalen som er investert i vindturbinene er langt større enn det økonomiske utbyttet av reindrifta. Møtt med miljøargumenter viser regjeringa gjerne til «det grønne skiftet», som både AP og SP åpenbart forstår som et middel til å sikre uendelig forbruksvekst og massiv økt produksjon av energi.

Høyesterett har lagt vekt på helt andre aspekter ved situasjonen på Storheia og Roan enn de økonomiske. I en enstemmig dom er det slått fast at vindturbinene truer samisk kultur. Men det sitter åpenbart svært langt inne for norske myndigheter å kreve demontering av vindkraftanlegget. Skal Statkraft og andre investorer rive turbinene må de ikke bare avskrive en investering på mer enn 6 milliarder kroner, de må bruke nye millioner på rivinga.    

Striden om vindturbinene på Fosen er derfor en norsk episode i et løpende et drama om hvilken vei det globale samfunnet skal følge inn i morgendagen. Konflikten avdekker grunnleggende motsetninger mellom en økonomisk og en økologisk tilnærming til naturressursene. Det står om både natur og kultur.

Hvem hjelper jordskjelvofrene i Syria?

 «Takk ,FN, for at dere lot oss dø.»

FN får bitende kritikk fra folk i jordskjelvrammede områder i NordSyria, etter at verdensorganisasjonen ventet med å sende nødhjelp til det kom klarsignal  fra Assad-regimet

Jordskjelv-katastrofen som rystet Tyrkia og Syria i forrige uke har vakt hele verdens sympati. Hjelp i form av mannskaper og materiell har strømmet til fra hele verden: eller mere nøyaktig: hjelpen har strømmet til Tyrkia fra hele verden. Svært lite har nådd jordskjelvrammede områder i Syria, spesielt de  som er utenfor regimets kontroll, som Afrin og Idlib. FNs sikkerhetsråd nekter nemlig hjelpeorganisasjoner å bruke mer enn én grenseovergang til disse områdene, Bab al-Hawa. Dette  skyldes aktiv bruk av veto fra Assadregimets allierte, nemlig Russland. 

Syria består idag av tre områder med ulik administrasjon. Landets offisielle regjering i Damaskus under ledelse av president Bashar Assad utgår fra det arabiske nasjonalist-partiet Baath. Regimet holdes opp av militær støtte fra Russland og Iran, og har mer eller mindre kontroll over drøyt 60% av landområdet. Et stort område i Nordøst kontrolleres av det kurdiske partiet PYD, som har støtte fra USA, men som også har dialog med Baath-regimet og dets internasjonale allierte. 

Den tredje delen er Idlib og Afrin i nordvest, som grenser til Tyrkia på to sider. Her styrer et forvirrende antall opprørsgrupper med ulike ideologier. Området rommer store mengder flyktninger, blant annet opprørsgrupper som  Assadregimet har fordrevet fra byer de har gjenerobret lenger sør. Det er her jordskjelvet har rammet hardest, mens hjelpen fra det internasjonale samfunnet i stor grad har uteblitt. Den lokale hjelpeorganisasjonen som kalles De Hvite Hjelmene gjør alt de kan, men mangler grunnleggende hjelpemidler som gravemaskiner. De mange sårede får heller ikke den behandling de har bruk for, sjukehus og helseklinikker er forlengst bombet i filler av russiske og syriske fly. Spesielt Idlib, men også Afrin, er   under stadige angrep fra den syriske hæren. Disse angrepene har ikke opphørt etter jordskjelvet.  

Tilhengere av Assad og Putin hevder at sanksjonene mot det syriske regimet må oppheves for at hjelpesendinger kan nå fram til de utsatte områdene. FNs generalsekretær, Antonio Guterres, har lydig erklært at FN gjør som vetomaktene befaler, og ikke sender direkte bistand gjennom andre overganger enn Bab al-Hawa. I mellomtida har hjelpesendinger fra den kurdiske regionen i Irak nådd fram til Afrin, der de er blitt møtt med kurdiske flagg. Oljetankere fra kurdiskstyrte deler av  Syria, som i liten grad er rammet av jordskjelvet, har derimot i mange dager stått ved et sjekkpunkt nær byen Manbij. 

Regjeringa i Damaskus krever at all bistand skal kanaliseres gjennom dem. I praksis betyr dette at svært lite når fram til opposisjonen. Mye beslaglegges av hæren, mens  en del går til jordskjelvrammede områder i og rundt storbyen Aleppo, som er under regimets kontroll. Det er verdt å merke seg at Aleppo ble lagt i ruiner av regjeringsstyrker med russisk og iransk hjelp, da de  knuste opposisjonen i byen i 2016/17. Lokale kilder hevder nå at hæren river bygninger de selv har bombet, og påstår det er jordskjelvet som har ødelagt dem.

Det meldes nå at Regjeringa i Damaskus omsider aksepterer at Idlib og Afrin får bistand gjennom alle tilgjengelig grenseoverganger. Oljetankerne fra Nordøst Syria har fått kjøre fra Manbij, og at andre hjelpesendinger krysser grensene fra Tyrkia lenger nord.  Det er  antakelig alt for seint. 

  Håpet om å finne overlevende i ruinene er svært lite. På en ruinhaug i Idlib har noen skrevet «Takk til FN. som iallfall lot oss dø.»

Ikke glem folkemordet på jesidiene.

Bajed Kandala. Siden 2014 har mange jesidier måttet leve i slike leire .

Den Islamske Stat (IS) gikk i august 2014 til angrep på Sinjarområdet i Irak, der flertallet av befolkningen var jesidier, ei etnisk gruppe i opposisjon til islam. Hensikten var å utslette de vantro for godt. IS ville gjennomføre et folkemord.

Begrepet folkemord, genocide, ble i 1944 konstruert av den polske jøden Raphael Lemkin.  Begrepet skulle dekke slike forbrytelser som nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig og tyrkernes utryddelse av den armenske befolkningen i Midtøsten 30 år tidligere. FN vedtok i 1948 en konvensjon der folkemord defineres, og der statenes plikt til å forhindre folkemord, bistå ofrene og straffe utøverne slås fast. 

I våre dager brukes kanskje begrepet folkemord litt for ofte, når undertrykte og forfulgte folkegrupper søker sympati. Men det kan ikke være tvil om at begrepet er på sin plass i beskrivelsen av den Islamske Stats nådeløse kampanje mot jesidiene. 

Angrepene i august 2014 og kampene som fulgte la store deler av Sinjarområdet i grus. Flere tusen menn og eldre kvinner blei lagt i massegraver, mens barn og yngre kvinner ble tatt til fange. Barna blir oppdratt til å hate sine foreldres religion, mens mer enn 6 000 yngre kvinner ble gjort til sex-slaver. De ble redusert til gjenstander: solgt på auksjoner og utvekslet som gaver mellom de mannlige islamistene. Dette var et bevisst angrep på jesidienes kultur, der seksuelle forbindelser med ikke-jesidier er forbudt.

Rundt 300 000 jesidier flyktet fra Sinjar i 2014. Mange har klart å komme til andre land, også Norge, men de fleste bor mer enn åtte år seinere fortsatt i teltleire i Irak og Syria under kummerlige forhold. Rundt 3000 kvinner som har unnsluppet slaveriet hos IS er i desperat behov for fysisk og psykisk rehabilitering, men like mange fortsatt er savnet. I et bevisst brudd med jesidienes tradisjoner blir de voldtatte kvinnene ønsket velkommen tilbake, og renset for skam gjennom en seremoni i det hellige senter Lalish. 

Også mange menn har fått fysiske og psykiske skader i folkemord-kampanjen, men et tynt telt i en flyktningeleir er den triste realiteten for svært mange. Mange ønsker nok å vende tilbake til Sinjar, men gjenoppbygginga går trått, blant annet fordi ansvaret for området er uavklart. Arabere og kurdere strider om kontrollen over Ninive-provinsen der Sinjar ligger. Makta på Sinjar er fordelt på minst åtte ulike væpnede grupper, og både Tyrkia og Iran nører opp under motsetningene.

Det er noen lysglimt: Irakiske myndigheter i Bagdad har vedtatt å gi økonomisk støtte til ofrene, og har lovet å føre tilbake til jesidiene store områder Saddam Hussein beslagla på 1970-tallet. Jesidienes egne organisasjoner og internasjonale bistandsarbeidere bygger skoler og reparerer infrastruktur, men resursene er små og sikkerheten truet av konflikter mellom de ulike væpnede gruppene. 

I denne situasjonen er det avgjørende for jesidienes framtid at det internasjonale samfunnet tar ansvar. Det først skrittet må være å erkjenne at jesidiene virkelig er rammet av folkemord. Men en slik erkjennelse har ingen verdi hvis den ikke følges opp av tiltak for å bedre ofrenes situasjon og straffe overgripere, slik FNs folkemordkonvensjon pålegger Norge og andre ratifiserende stater. 

Den tyske Forbundsdagen i Berlin, har for få dager siden enstemmig vedtatt å erkjenne at jesidiene er utsatt for folkemord, og at dette medfører en plikt til å hjelpe. Flere andre nasjonalforsamlinger har fattet liknende vedtak. Også i det norske Stortinget blir det nå forberedt et forslag om at folkemordet må erkjennes , og at Norge må styrke sine innsats for ofrene. La oss håpe at også norske folkevalgte innser situasjonens alvor.

Kurdisk alfabetsuppe

Flere som har lest mine bøker og andre skriverier om kurdiske spørsmål, har blitt frustrert over de mange  kurdiske  partiene, og de ulike forkortelsene som kjennetegner dem. Nå er det mellom 30 og 50 millioner kurdere i verden, fordelt på en rekke land i Midtøsten og  i eksil over hele verden. Det er ikke rarere at de fordeler seg  på mange partier, enn at 5 millioner norskinger gjør det. Men at alle disse partiene har kjempet, og tildels fortsatt kjemper, mot hverandre med skarpladde våpen er nok litt utenfor norsk politisk tradisjon

Denne ordskyen viser  akronymene til  de viktigste partiene. Jeg skal forsøke å gi en oversikt, og begynner med den største produsenten av organisasjoner, frontorganisasjoner og forkortelser, nemlig Kurdistans Arbeiderparti, eller PKK.  

Med utgangspunkt i  det  landet  der det bor flest kurdere, nemlig Tyrkia,  har PKK vokst fra en sped  begynnelse på slutten av 1970-tallet til en global organisasjon med et stort antall avleggere.  Det er dannet en paraplyorganisasjon som heter KCK på kurdisk, og  KNK på engelsk. Fra sitt  hovedkvarter i de irakiske Qandilfjellene styrer KCK mektige eksilorganisasjoner i blant annet Tyskland og Sverige. Eksil-kurdere bidrar til å finansiere partiene i Tyrkia, Syria, Iran og Irak og deres  væpnede avdelinger som alle har egne  forkortelser. Her er de viktigste:

Tyrkia: PKK (Kurdistans Arbeiderparti)   Militær grein: HPG

Syria:  PYD  (Demokratisk Enhetsparti)  Militær grein: YPG, YPJ /SDF

Iran. PJAK  (Kurdistans Fritt Liv Parti)Militær grein:  YRK 

Irak: (Demokratisk  Løsningsparti)  PCDK. Militær grein: ingen.

Sinjar (Irak):  PADE  (Jesidipartiet for demokrati og frihet). Militær grein: YBS

Kurdere flest omtaler dem for enkelhets skyld alle som PKK, men det kan ha alvorlige konsekvenser. Den syriske avleggeren PYD er jo en viktig alliert for USA  i kampen mot Den Islamske Stat både i Syria og Irak. For å trygge denne alliansen og avverge nye tyrkiske angrep, må USA insistere på at PYD og PKK er ulike organisasjoner.

PKKs hovedanliggende er situasjonen i Tyrkia, der organisasjonen er forbudt  og arbeider gjennom et stort antall frontorganisasjoner. PKK kan ikke  selv stille til valg, men har bidratt til å opprette en rekke pro-kurdiske partier, som alle har blitt forbudt. Idag støtter PKK det viktige opposisjonspartiet HDP.

KDP (Kurdistans Demokratiske Parti) er PKKs viktigste rival blant kurderne. Partiet ble dannet i 1945  da geriljalederen Mustafa Barzani førte sine styrker fra Irak til Iran for å støtte den kortlevde kurdiske republikken rundt byen Mahabad.  KDP, som  nå ledes av Mustafa Barzanis etterkommere,  er det mektigste partiet i den kurdiske regionen i Irak, enerådende i den nordlige delen av regionen. KDPs velutstyrte væpnede styrker heter Peshmerga, (PKK og deres allierte bruker ordet gerilja, andre kurdere holder seg gjerne til begrepet Peshmerga; «de som møter døden»)

ENKS (SKC) er en allianse av kurdiske partier i  Syria, som står  i opposisjon til PYD og støttes av KDP. De har væpnede styrker basert i Irak, som kalles Rojava Peshmerga.

PUK -(Kurdistans Patriotiske Union) brøt ut av KDP i 1975, og er idag det nest-største partiet i den kurdiske regionen i Irak, dominerende i den sørlige delen. Også PUKs væpnede styrker heter Peshmerga

YDP  – (Jesidienes Demokratiske Parti). Uavhengig parti basert  i Sinjar og Suleimania. Militær grein: HPE 

De kurdisk partiene i Iran har alle sine hovedkvarter på irakisk side. I tillegg til PKK-tilknyttede PJAK har vi blant annet: 

KDPI: Kurdistans Demokratiske Parti – Iran, som stammer fra Mahabad-republikken, og kaller sine væpnede styrker Peshmerga. 

Komala – et iransk kurderparti med kommunistisk bakgrunn, som også kaller sine væpnede styrker Peshmerga. Partiet er  splittet i flere ulike fraksjoner.

PAK – et viktig radikalt  parti blant iranske kurdere. Også PAK bruker betegnelsen Peshmerga på sine styrker.

Vil Iran invadere Nord-Irak ?

Røyk stiger opp etter et iransk angrep mot partiet KDPI  i Koya.  [Ahsan Mohammed Ahmed Ahmed – Anadolu Agency]

Iran truer med å invadere den kurdiske regionen i Irak for å utslette basene til de iranske kurderpartiene. En framtredende kommandant for elitestyrken Quds, Esmail Ghaani, har oppsøkt kurdiske ledere i Erbil og  krevd  at de må avvæpne de iranske partiene. I motsatt fall vil hans styrker  rykke over grensa for å utføre jobben.

Det er flere iranske kurderpartier, med hver sin milits, som holder til i den kurdiske regionen i Irak, KRI. Iranske myndigheter beskylder disse partiene  for å stå bak det pågående opprøret i landet, som er spesielt heftig i de kurdisk befolkede provinsene i nordvest. De konkurrerende  partiene, som i dagens situasjon har gått sammen i en allianse, avviser alle at de står bak opptøyene. 

De siste ukene har ungdommer kjempet mot sikkerhetsstyrkene i mange iranske  byer, og flere steder er politi og basij-agenter blitt drept. Noen kurdiske partier har væpnede grupper i fjellene på iransk side av grensa, men det er ingen rapporter om at disse har rykket inn i byene for å delta i kamper der. Vi må derimot  anta at partienes aktivister i byene har sluttet seg til og deltatt i opptøyene, som jo har mobilisert alle deler av befolkningen. Det er nok ingen grunn til å anta at initiativet til demonstrasjonene kom fra partiene, men de prøver likevel å gjøre  krav på det ideologiske grunnlaget opprøret bygger på  

Det er beleilig for iranske myndigheter å påstå at opptøyene er organisert utenfra. Å anklage de kurdiske partiene innebærer, den ikke alltid uttalte, forutsetningen at kurderne tar ordre fra USA. Ved å angripe kurderne kan iranske makthavere underbygge påstanden om at vestlige interesser står bak opptøyene etter drapet på Jina Amini.

Basene til de kurdiske eksilpartiene har de siste ukene vært utsatt for gjentatte angrep med artilleri, raketter og droner.

KRI har lært seg å leve med stadige tyrkiske fly- og bakkeangrep, rettet mot påståtte terrorister knyttet til partiet PKK som driver geriljakrig på tyrkisk side av grensa. Det dominerende partiet, KDP, har ikke noe imot at Tyrkia angriper konkurrenten. Det er grunn til å tro at KDP også hjelper de tyrkiske styrkene med informasjon. 

Geografien tilsier at kurderne i Nordirak må holde  seg inne med Istanbul, og det hadde neppe i noe fall vært mulig for KDP å drive PKK ut fra sine huler i grensefjellene. Tyrkia med sine langt større ressurser har ikke klart det på 30 år.

De stadige kampene går hardt ut over landsbyer i grensestrøkene, og sivilbefolkningen ber pent om at PKK og Tyrkia kan finne seg et annet sted å slåss.

I de sørøstlige delene av KRI, der partiet PUK dominerer, er det på samme måte nødvendig med et godt forhold til Iran. Iran ser PUK som en nyttig motvekt til KDP, med sitt nære forhold til Tyrkia. Nabolandet har hittil nøyd seg med sporadisk å angripe eksil-partiene fra luften. Dersom de skal gjøre alvor av trusselen om å sende inn bakkestyrker er det også en alvorlig utfordring til PUK.

Truslene fra Iran og Tyrkia kommer på et tidspunkt der KRI sliter tungt. Korrupsjon har brakt økonomien i knestående. De store oljeinntektene havner i lommene til partibossene og deres støttespillere, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger. Uenighet om fordeling  av oljepengene skjerper motsetningene mellom de to store partiene, KDP og PUK, som på 1990-tallet  utkjempet en blodig krig mot hverandre, med støtte fra henholdsvis Tyrkia og Iran.

Med sine egne kurdiske minoriteter, hadde både Tyrkia og Iran gjerne sett at den kurdiske ministaten i Irak opphørte å eksistere. Trass i alle sine feil er KRI et reellt eksisterende Kurdistan, som inspirerer undertrykte kurdere i nabolandene. Det ville  frata de lokale makthaverne i PUK og KDP mye troverdighet dersom de ikke skulle tillate kurdiske aktivister fra nabolandene å oppholde seg hos dem. 

Iranske kurderpartier som KDPI, Komala og PAK er nok avhengige av PUKs godvilje, men det er både politisk og militært umulig for PUK å avvæpne dem. Truslene fra Esmail Ghaani er derfor svært reelle, og KRI som fortsatt sliter med ettervirkningene av krigen mot IS, kan bli rammet av nok en konflikt mellom utenlandske parter.

Et beleilig angrep for Erdogan

Søndag 14. november ble minst seks personer drept og 81 såret da en bombe gikk av ved Taksim-plassen i Istanbul.

Allerede før likene av de drepte var blitt kalde kunne president Recep Tayyip Erdoğans etterforskere fortelle at de hadde arrestert en kvinne for å ha plassert bomben. Ikke nok med det; de hadde allerede avdekket detaljert informasjon om nettverket som sto bak. Og påstanden er altså at Erdogans fiender i den kurdiske organisasjonen PKK er ansvarlige, og at angrepet var organisert fra den syriske byen Kobane.

Nå er ikke PKK kjent for denne typen terrorhandlinger og angriper sjelden sivile mål. Det er vanskelig å se for seg at PKKs ledelse, eller for den saks skyld kadre på lavere nivå, skulle se noen som helst form for gevinst i et angrep på tilfeldige sivile i Istanbul.

Angrepet er derimot svært nyttig for Erdogan, som sliter på meningsmålingene foran presidentvalget til våren. Listen over fiender av Erdogan som nå hevdes å være involvert i planlegging av angrepet på søndag vokser stadig. USA og Hellas er allerede blitt utpekt som medskyldige støttespillere, men det er fortsatt rom for å trekke inn Israel. Dagens situasjon tatt i betraktning bør vi heller ikke bli overrasket om det antydes at Sverige er blant de skyldige.

Det er imidlertid verdt å merke seg påstanden om at angrepet var planlagt i den syriske grensebyen Kobane. Denne byen har stor symbolsk betydning for kurdere og andre, fordi det var her kurdiske styrker med amerikansk hjelp påførte IS sitt første store militære nederlag. Dette skjedde mens tyrkiske tanks som  sto rett utenfor Kobane, lot være å gripe inn mot IS styrkene.

Faktisk gikk flere av islamistenes angrep på Kobane via tyrkisk område. Erdogan hevder  overfor vestlige kritikere  at det ikke er mulig å skjelne mellom «de to terrororganisasjonene IS og PKK», men  i praksis har han utvist stor skjelne-evne. Tyrkia stengte aldri  grenseovergangene mot IS-okkupert område i Syria. Til gjengjeld gikk bommene raskt ned  når  de kurdiske styrkene tok kontroll.

Erdogan har i flere omganger angrepet områder styrt av Syrias Demokratiske Styrker, SDF, som ledes av PKKs søsterorganisasjon PYD. Kobane har lenge stått høyt oppe på lista over nye angrepsmål. De tyrkiske styrkene har imidlertid fått stoppordre fra amerikanerne såvel som fra  Russland. SDF er nemlig i den paradoksale situasjonen at de får støtte fra både Putin og Biden. Angrepet i Istanbul kan ha gitt Erdogan det påskuddet han trenger for å rykke inn i Kobane (grensa mellom Tyrkia og Syria går i utkanten av byen).

Hvis han kan påføre de PKK-allierte styresmaktene i Nord og Øst-Syria et nederlag kan han samtidig pusse opp sitt image som sterk forsvarer av det tyrkisk folk mot kurdiske terrorister og  vestlig imperialisme. Om Erdogan og hans medarbeidere ikke selv står bak bomben, har de iallfall langt større nytte av den enn det terroristene, hvem de nå måtte være, kan ha fått.

Jin – Jiyan – Azadi : Opprør i Iran

De fire kvinner og menn fra det iranske sedelighetspolitiet som innbrakte 22år gamle Zhina Mahsa Amini for ukorrekt hijab, kan ikke ha ant hva følgene skulle bli.

De hadde fått nye retningslinjer, som forlangte innstramming i håndheving av hijab-påbudet, og mange kvinner ble brakt inn til  omskolering. Vitner sier at Zhinas hode ble slått gjentatte ganger mot veggen på politibilen. Hun var kurdisk, og kurdere behandles gjerne ekstra hardt. Zhina var på besøk i Teheran, der hun måtte bruke det persiske navnet Mahsa. Kurdisk språk er ikke forbudt, men kurdiske navn blir ikke alltid godtatt av myndighetene. 

Zhina ble plassert på et venterom i en politistasjon, sammen med mange andre kvinner. Et videoopptak viser at hun plutselig faller om på gulvet. I tre dager lå hun i koma på et sjukehus, før hun døde. Offisielt døde hun av hjertesvikt, men familien hevder hun var sunn og frisk. Da dødsfallet ble kjent utløste det et voldsomt raseri, som lenge hadde ulmet, både blant kurdere og i den iranske befolkningen forøvrig. Kvinner og menn som ikke aksepterer at dårlig hijab  skal straffes med døden har fått nok.

 Millioner av mennesker har i mer enn to  uker  marsjert med krav, ikke bare  om at hijab-påbudet  oppheves, men at regimet må fjernes. Prestestyret står nå overfor en eksistensiell utfordring, og ingen veit hvordan situasjonen vil utvikle seg.

Det var ulike innfallsvinkler til protestene. Da Zhina skulle begraves i sin kurdiske hjemby Saqqez, under sterk politiovervåking, ble det ropt slagord mot regimet. Politiet som forsøkte å gripe inn ble angrepet. Samtidig demonstrerte kvinner i Teheran og andre storbyer mot den forhatte hijaben. Studenter fra universiteter og høyskoler ledet an. Det  kom til voldsomme opptøyer i mange byer, både i Kurdistan og i andre deler av  Iran. Flere steder  blir politiet møtt med steiner og brannbomber. Politibiler og politistasjoner, såvel som plakater og statuer av regimets representanter, blir satt i brann.

Hovedmengden av demonstrantene er naturlig nok  ungdom, men demonstrasjonene har vokst i omfang og trukket inn folk i alle aldre. En video fra Teheran viser en gråhåret dame med hijaben i hånda, som går rolig mellom to rekker av biler. Hun vifter hijaben i takt med ropene Ned med regimet  og  Død over tyrannen. Ropene kommer fra menneskemengder på begge sider av gata som altså åpent utfordrer regimets eksistens. 

Kombinasjonen av kurdiske og feministiske krav manifesteres i slagordet Jin  Jiyan Azadi –  Kvinner, liv og frihet. Dette slagordet oppsto hos de kurdiske geriljakrigerne i Syria, som har vist et utrolig mot i kampene mot Den Islamske Stat. Det springer ut av den revolusjonære ideologien til den tyrkiske kurderlederen Öcalan, men brukes nå av kvinner (og menn) i hele Iran, av folk med ulike politiske holdninger. Det høres også hyppig  i de mange  støtte-demonstrasjonene verden over, inkludert her hjemme i Norge.

Regimet har tidligere vist sin vilje til å undertrykke protester med drap og fengsling, og har i denne omgangen drept hundrevis og arrestert tusener. De går etter mulige ledere, men demonstrasjonene fortsetter likevel å vokse. Foreløpig later det ikke til at demonstrantene har noen organisering utenom via sosiale medier. Myndighetene forsøker å hindre dette ved å stenge internettet.

Landets høyeste leder, Ayatollah Ali Khamenei, hevder at demonstrasjonene er organisert av USA og Israel. Ikke mange vil tro på det, men under de første opptøyene i kurdiske byer ble det hevdet at kurdiske peshmerga-styrker var involvert. Det finnes nok små grupper av geriljastyrker fra ulike kurdiske partier  i fjellene, men de holder seg i ro og kommer sjelden i konflikt med regjeringsstyrker. Partiene avviser å ha sendt sine folk inn i byene, men det passer regimet å anklage  dem for å fremme amerikanske interesser, eller rett og slett å være amerikanske agenter.

Alle de kurdiske partiene i Iran, som KDPI, Komala, PAK og PJAK, har sine hovedkvarter på den andre siden av grensa, i den kurdiske regionen i Irak. Flere av dem har også militære baser i fjellene på irakisk side. For å vise at de tror på sine egne anklager, har Iran, siden opptøyene startet, bombet både militære og sivile anlegg som disse partiene driver. Mange sivile er blitt drept, herunder kvinner og barn. De rivaliserende kurdiske partiene har samlet seg om en felles erklæring der de støtter motstanden mot regimet.

Det er ikke bare kurdere som er undertrykket av regimet. I motsatt ende av Iran, ned mot det indiske hav, ligger det urolige Balutsjistan. Balutsjerne holder også til i Pakistan og Afghanistan, og kjemper for sine rettigheter i alle disse landene. Iransk Balutsjistan kontrolleres av store og brutale sikkerhetsstyrker. Likevel har store folkemengder de siste ukene demonstrert med slagord som Kvinner,  Liv og Frihet; Ned med Regimet og Død over Khamenei. Myndighetene har ikke lagt fingrene imellom. I byen Zahedan skal mere enn femti ubevæpnede demonstranter ha blitt drept for to dager siden. Antallet sårede går opp i mange hundre bare i denne ene byen.  

Men stadig flere hever nå sine stemmer mot regimet. Frykten for å åpne munnen er forsvunnet, også i regimets kjerneområder som Qom og Isfahan blir det demonstrert.  Studenter går over alt foran. Flere steder har politiet omringet universitets-campuser, og angrepet de innesperrede studentene. Ikke desto mindre rapporteres det at jenter på videregående skoler har tatt av seg sine hijaber over hele landet idag.

Det er altså mange ulike former for undertrykkelse i hverdagen iranere nå tar til orde mot. Kvinner protester mot de nedverdigende klesnormene. Kurdere, balutsjere og andre minoriteter protesterer mot  etnisk diskriminering. Og alle protesterer mot den skrikende mangelen på demokrati. Det mest påfallende er motet demonstrantene viser og det store omfanget protestene har fått.

Om slike folkelige protester kan klare å velte regimet er nok dessverre tvilsomt, men lita tue kan velte stort lass. Mirakler skjer av og til. Den arabiske våren ble utløst av selvmordet til en frustrert grønnsakhandler.  Drapet på Zhina  Amini kan gå inn i historien på samme måte.

Jesidiene: 8 års folkemord

Etter 8 år bor fortsatt de fleste jesidiene fra Sinjar i elendige teltleire.

Den 3. august 2014 gikk den såkalte Islamske Stat, IS, til angrep på Sinjar-området i Irak, der den etniske og religiøse folkegruppa jesidiene i Irak holdt til. Angrepet hadde som erklært hensikt å utslette jesidiene fullstendig. Dette er åpenbart et eksempel på folkemord, og flere lands nasjonalforsamlinger, nå sist den tyske Riksdagen, har anerkjent dette. Det er på tide at det norske Stortinget gjør det samme. 

Begrepet Folkemord ble utarbeidet for å beskrive nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig. Idag blir ordet ofte tatt i bruk i omtalen av ulike konflikter, spesielt fra ofrenes side. Derfor kan det synes å ha gått inflasjon i begrepet, og det er en viss skepsis mot å ta det i bruk, også fordi verdens stater gjennom FN-konvensjonen pålegges et ansvar både for å identifisere og straffe utøverne, og for å bidra til å rehabilitere ofrene.

FN har vedtatt en konvensjon der folkemord defineres som handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Denne definisjonen er blitt kritisert for å legge lista for lavt. Kriteriet kan jo anses oppfylt ved mord på bare én eneste person dersom det er motivert i et ønske om «helt eller delvis» å utrydde den gruppe denne personen tilhører.

Uansett hvilken definisjon man velger å legge til grunn, vil Den Islamske Stats angrep på jesidiene i august 2014 være dekket. Islamistenes ønsket åpenbart å fjerne jesidiene fra jordens overflate. Ifølge IS-tidsskriftet Dabiq ville de på dommedag bli stilt til ansvar dersom jesidiene fortsatt eksisterte.  

Og de nøyde seg på ingen måte med hensikten. De gjorde sitt ytterste for å realisere sin visjon. Sinjar by og andre bygder ble lagt i grus. Tusenvis av menn, gutter og eldre kvinner ble henrettet og lagt i massegraver, mens mer enn 6 000 kvinner og jenter ble fanget og gjort til sex-slaver. Med støtte i sine tolkninger av islamsk tradisjon kunne IS-krigerne (og deres hustruer) gjøre jesidikvinner til objekter som kunne selges og kjøpes, mishandles, fornedres og voldtas. Nobelprisvinner Nadia Murad og andre som har unnsluppet slaveriet forteller om dette i gruoppvekkende detalj. 

Fortsatt er nærmere 3000 kvinner savnet. Hundrevis av guttebarn som også ble tatt til fange, har blitt indoktrinert i IS sin versjon av Islam og oppdratt til å hate sine familier. 

De fleste innbyggerne på Sinjar klarte å unnslippe; mer enn 300 000 jesidier ble drevet på flukt. Flertallet av disse lever nå snart på niende året under elendige forhold i teltleire i den kurdiske delen av Irak, der de bare får begrenset hjelp for sine fysiske og psykiske skader. 

Mange har emigrert til andre verdensdeler, noen også til Norge, men ønsket om å vende tilbake til Sinjar er også sterkt. Der er imidlertid ødeleggelsene omfattende og gjenreisinga går svært sakte. Ulike hjelpeorganisasjoner sliter med utilstrekkelige ressurser. 

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. 

Kontrollen over Sinjar er  idag delt mellom militære grupper med ulik lojalitet. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon. 

Dessuten bombes området  hyppig av tyrkiske fly og droner, som anklager jesidi-militsen YBS for å være et underbruk av geriljaorganisasjonen PKK.  

Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha bolig og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjenoppta sine liv rundt Sinjarfjellet.

I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021, slo UNITAD nok en gang fast at den Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord. Norge har ratifisert FNs folkemordkonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å forhindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen. Norge har derfor et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine hjem, så vel som et ansvar for å identifisere og straffe dem som utfører folkemord,

Det Norske Storting må nå slutte seg til vurderingene i FNs sikkerhetsråd, og anerkjenne at jesidiene i Irak har vært og er utsatt for folkemord gjennom systematiske angrep fra den Islamske Stat i perioden fra 3. august 2014 og fram til idag.  

Rojava og Damaskus

Tyrkia har satt opp en mur langs de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria

Sverige og Finland vil bli NATO-medlemmer, og  president Erdogan i Tyrkia ser muligheter  til å øke sin innflytelse.  Det har vakt oppmerksomhet at  Sverige  lover å skjerpe sin hjemlige politikk overfor grupper Erdogan misliker.  Færre har registrert at han  dessuten varsler nye angrep mot den kurdisk styrte regionen i Syria.

Det dominerende kurdiske partiet, PYD, ber om at russiske og syriske styrker utplasseres, og fra Teheran meldes det at Iran vil gjøre sitt for å stanse tyrkisk ekspansjon. Dette forundrer kanskje noen, som ser på kurderne som Assads fiender, men den kurdiske ledelsen gjør det den kan for å sikre sin fortsatte eksistens.  

 PYD og moderpartiet PKK har et langt  og skiftende historisk forhold til regjeringa i Damaskus, det samme gjelder forholdet  til myndighetene i Iran.  Forholdet kan illustreres ved  at flyplassen ved kurdernes største by,  Qamishlo, nå fungerer som det syriske regimets hovedflyplass, etter at Israel har bombet flyplassen ved Damaskus.

Fra PKK til PYD

Tyrkiske angrep på den autonome regionen, AANES, er ikke noe nytt. Tyrkia har allerede fordrevet kurdisk ledede styrker i to omganger; fra Afrin i nordvest i 2018 og fra et stort område lenger øst i 2019.  Fra tyrkisk synspunkt blir det ansett at PYD er et underbruk av PKK, organisasjonen som fortsatt fører geriljakrig i Tyrkia etter mer enn 30 år. 

De reelle makthaverne i AANES er da også PKKs søsterparti PYD  og partimilitsene YPG (for menn) og YPJ (for kvinner). Mange av PYDs ledere har bakgrunn fra PKK, og bilder av PKKs ideologiske leder, den fengslede Abdullah Öcalan, finnes overalt. 

For PKK har en lang historie i Syria. President Hafez Assad så på 1980-tallet kurdiske opprørere som et nyttig middel til å irritere Tyrkia. Derfor støttet han Abdullah Öcalan og lot PKK trene sine styrker sammen med palestinsk gerilja i den syrisk-kontrollerte Bekaa-dalen. PKK fikk også rekruttere kurdisk ungdom  i Syria – så sant de dro til Tyrkia for å slåss og ikke opponerte mot regimet i Damaskus.  

I 1999 ble Assad likevel så hardt presset av Tyrkia at han valgte å utvise Öcalan og forby PKK. Da virksomheten  til PKK i Syria så ble reorganisert som PYD, møtte den samme undertrykkelse som andre opposisjonelle. Aktivister ble arrestert og mishandlet i regimets tortursentre. Det er derfor betydelig gjensidig mistenksomhet mellom regimet og PYD, men også en gjensidig forståelse.

Spenningen mellom kurdere og arabere brøt overflaten da det i 2004 brøt ut gatekamper i Nordsyria etter en fotballkamp. PYD og andre kurdiske partier oppfordret den hissige og utålmodige ungdommen til å roe seg ned. Da opprøret mot regimet i Damaskus for alvor brøt ut i 2011 skiltes imidlertid veien. Kurdiske partier som Yekiti  og KDPS demonstrerte mot regimet, mens PYD holdt seg tilbake. 

Året etter var regimet hardt presset, og overlot sine posisjoner til PYD i tre områder med kurdisk flertall; nemlig Afrin, Kobane og Jazira. Dette skal ha skjedd etter forhandlinger mellom PKK og Baath-ledelsen i Damaskus, der så vel den irakiske kurderlederen Jalal Talabani som regimet i Iran var involvert.  Flere hundre PKK-soldater fra basene i Nordirak, mange med syrisk bakgrunn, utgjorde grunnstammen i den nye militsen YPG og etterhvert søstermilitsen YPJ.  Disse tok kontrollen over militære baser og offentlige bygninger, og opprettet sjekkpunkter. Andre kurdiske partier og militser ble enten inkorporert eller fordrevet til Irak og Tyrkia.

Imidlertid beholdt den syriske hæren kontrollen i sentrale deler av Qamishlo og på flyplassen utenfor byen. Regimet fortsatte også å betale lønninger til offentlig ansatte i disse regionene. Samtidig har PYD beholdt kontrollen over et par strategiske bydeler i Aleppo, selv etter at regimet erklærte at byen var fri for opprørere.

Derfor har mange opprørere ansett YPG som et redskap for Baathregimet. Så enkelt er det naturligvis ikke. Forholdet mellom regimet og PYD er spent, og de to gruppene har totalt ulike visjoner for Syrias videre utvikling, men i mange situasjoner har de felles fiender.  

Demokratisk autonomi

I sitt fangenskap i Marmarahavet, har partileder Öcalan utviklet en ny ideologi, demokratisk autonomi, der den amerikanske anarkisten Murray Bookchin i stor grad har erstattet Mao Tse Tung som ledestjerne. Målet ikke lenger er en kurdisk stat, men lokalt sjølstyre innen dagens statsgrenser. Dette innebærer ikke at kurdisk nasjonalisme defineres bort, men at andre folkegruppers lokale rettigheter, i iallfall i prinsippet, gis samme vekt.

På dette grunnlaget ble  det opprettet en internasjonal paraplyorganisasjon, KCK, med hovedkvarter  i de irakiske Qandil-fjellene. Innenfor KCK ble PKK  supplert med søsterpartier i såvel Syria som Irak og Iran. 

PYDs maktovertakelse i de kurdisk dominerte områdene i Syria åpnet nye muligheter for ledelsen i Qandil. Her kunne teoriene bak demokratisk autonomi prøves ut. De sendte derfor mange av sine dyktigste ledere og sine beste våpen til det som skulle kalles Rojava, eller Vest-Kurdistan. 

For PKKs ledelse er det strategiske hovedmålet de kurdiske områdene i Tyrkia. PYD  har derimot fokus på videreføring av sitt eget prosjekt. Det kan derfor være ulike perspektiver mellom de lokale kadrene i Syria og ledelsen i Qandil. PYD er nok til en viss grad underlagt signaler fra KCK-ledelsen, men fører likevel en selvstendig linje. Dette forhindrer ikke at Tyrkia (og folk flest i regionen)  anser  PYD og SDF som identisk med PKK. 

Den kurdisk styrte regionen framstilles ofte som det progressive alternativet til såvel Assads politistat som islamistiske opprørere. Et område der kvinner og menn er likestilt, der økologiske hensyn er styrende og der alle religioner og folkegrupper har full frihet.  Det er ingen  tvil om at PYD har løftet kvinner fram og gitt dem roller i klar konflikt med såvel kurdiske som arabiske tradisjoner. Også religiøse og etniske minoriteter som assyrere og jesidier har fått nye muligheter. og er trukket inn i lokale styringsorganer. Den reelle situasjonen er likevel langt fra paradisisk. Når det er sagt, bør vi også huske på at Syria er  i krig, og at situasjonen for menneskerettighetene er langt verre i andre deler av landet  enn i de områdene der PYD regjerer.

Kritikere beskriver AANES som en ettpartistat, der opposisjonspolitikere i beste fall drives i eksil og i verste fall myrdes. Rundt halvparten av områdets kurdiske befolkning har da også emigrert, mange for å unngå å bli tvunget inn i militær tjeneste. De fleste  flyktningene kommer seg bare til Irak eller Tyrkia, men  noen har også kommet helt  hit til Norge. 

Jakten på venner

 Media har gitt oss mange versjoner av historien om de kvinnelige geriljaene som påførte IS sitt første større nederlag. Det var da også mange kvinner og menn i de kurdiske styrkene som ofret sine liv i kampene mot Den Islamske Stat i i 2014, før de med amerikansk flystøtte kunne presse islamistene ut av byen og distriktet Kobane.  

Med USA  i ryggen kunne de kurdiske styrkene deretter nedkjempe den islamske stars territorielle kontroll, og ta makta over en fjerdedel av Syrias landområde. Dette skjedde uten militære konfrontasjoner mellom de væpnede styrkene (som nå heter SDF) og den syriske hæren eller dens russiske og iranske allierte.

AANES og SDF har på denne måten fått kontroll over store områder med arabisk befolkning, og med store innslag av minoriteter som assyrere og jesidier. Flertallet av de væpnede styrkene er idag arabere. Det er også i arabiske områder opprettet lokale råd, alltid med en mann og en kvinne som likestilte ledere, og med de lokale folkegruppene representert. Dette har bakgrunn i tanken om demokratisk autonomi, som holdes opp som et  universelt ideal; en moderne og progressiv styreform som kan tilpasse overalt. 

Truet av Tyrkia

Det var av nød at PYD aksepterte hjelp fra USA. PYDs ledelse  har ingen illusjoner om at amerikanerne kan gi dem langsiktig sikkerhet. Den amerikanske støtten har også vært begrenset il områdene øst for Eufrat-floden. Da Tyrkia i 2018 truet med invasjon i Afrin, som ligger vest for Eufrat, søkte PYD derfor hjelp hos de russiske styrkene som holder Assad-regimet oppe. Russerne ville bare sperre Tyrkia ute hvis PYD overlot sine stillinger til den syriske hæren. Da  PYD ikke aksepterte dette, lot russerne Tyrkia rykke inn. Dette tilfredsstilte hverken Assad eller PYD.Ved neste korsvei, da Tyrkia invaderte  SDFs område lenger øst, aksepterte derfor PYD å  begrense tyrkernes innmarsj ved å la russiske enheter patruljere grensa.

I dag erklærer Tyrkia at de forbereder angrep på byen Manbij, som SDF erobret fra syriske opprørere  i 2016,  og på enklaven Tel Rifaat der arabiske landsbyboere har måttet vike for kurdiske flyktninger fra Afrin.  Nok en gang er det derfor  forhandlinger om russisk og syrisk støtte. Manbij er kontrollert av et råd tilknyttet AANES, men både russiske og syriske styrker patruljerer fronten mot de tyrkiske avdelingene. 

Hva nå?

Det er god grunn til å til å beundre pragmatismen hos de lokale makthaverne i Nordøst-Syria.  Det er jo slett ikke alle som har evne og diplomatisk smidighet til  å ta imot  militær støtte fra  USA og samtidig  holde åpne kanaler til såvel Teheran og Moskva som til Damaskus.

PYD er ikke kurdiske separatister. I tråd med Öcalans filosofi vil de ha størst mulig grad av autonomi innen den syriske staten. Det betyr at de alltid har vært innstilt på å komme til en avtale med makthaverne i Damaskus, hvem dette enn måtte være. 

Når det nå ser ut til at Assadregimet vil overleve krigen,  blir det nødvendig å komme til en forståelse med Assad og Baath-ledelsen, gjerne i form av en framforhandlet avtale om selvstyre . Kontakten mellom partene har aldri vært brutt, men Assadregimet har åpenbart ingen planer om å godta en permanent parallell makt i nordøst. Derfor er det bare fakta på bakken  som trygger framtida til den autonome administrasjonen. PYDs forbløffende evnen  til å holde alle dører åpne kan bli satt på en hard prøve.

Mangelfull film om jesidikvinner

Tusenvis av jesidikvinner har vært sexslaver i Den Islamske Stat, og har fått barn som følge av dette. Mange av disse  jesidikvinnene er fortsatt savnet, og noen av dem befinner seg i leirene i Nordøstsyria  der IS-kvinner er internert.

Nå er jesidismen en endogam religion. Bare barn av to jesidiforeldre kan være jesidier.  Tradisjonelt vil  seksuelle forbindelser med ikke-jesidier straffes med utstøting eller i verste fall døden. Det store antallet IS-slaver har imidlertid ført til en dramatisk endring. Kvinner som har vært holdt som sexslaver tas nå tilbake i jesidisamfunnet, og renses for skam gjennom en spesiell seremoni i det hellige senteret i Lalish.  

Men barn av voldtektene er det vanskelig for de fleste jesidier å godta. Mange kvinner blir derfor stilt i et vanskelig dilemma: skal de gi fra seg sine barn, eller skal de bryte med jesidisamfunnet og sine familier for alltid?

https://www.npr.org/2019/05/09/721210631/freed-by-isis-yazidi-mothers-face-wrenching-choice-abandon-kids-or-never-go-home

Den svenske aktivisten Nemam Ghafouri og diplomaten Peter Galbraith klarte  i begynnelsen  av 2021  å hjelpe noen slike kvinner til å  bli gjenforent med sine barn.   Lederen i jesidienes  religiøs e  hierarki, Baba Sheikh Ali Elyas, uttalte at  å ta inn barn av IS-terrorister ville være ødeleggende for  jesidisamfunnet..  

Dette dilemmaet kommer nå til overflaten i kritikken av den prisbelønte filmen Sabaya som i Norge vises på VG-nett. Filmen viser hvordan aktivister fra senteret  Mala Yazidi (jesidienes hus) i den kurdisk styrte delen av Syria henter ut jesidikvinner fra Al Hol-leiren.

Filmen Sabaya som er produsert i samarbeid med Sveriges Radio , og med betydelig støtte fra det svenske filminstituttet, har blitt møtt med betydelig anerkjennelse både i Sverige og internasjonalt. Den kaster jo lys over en av det siste årtiets største tragedier; jesidikvinnenes slaveri.  Jeg ble selv imponert da jeg så den tidligere i år. Imidlertid har det kommet fram  at filmen har store svakheter. 

På det svenske nettstedet Kvartal har Ludde Hellberg i to grundige artikler avdekket en rekke problemer.  Flere av kvinnene som omtales hevder å ha blitt dårlig behandlet. først og fremst protesterer de over å ha blitt  fratatt sine barn.  Hellberg dokumenterer at filmens helter  tilmed har forsøkt å selge noen av barna til sine IS-fedre. 

Peter Galbraith, som jo har arbeidet for å forene mødrene med sine barn, er hard i sin kritikk: «De gikk ikke inn i leiren for å redde jentene, men for å frata dem barna» sier han til Hellberg.