Grønn økonomi og grønn politikk

27e7938208-Ove 6.JPG

Ove Jakobsens arbeide med økologisk økonomi var ikke interessant for MdGs økonomiutvalg.

Et temautvalg i MdG har lagt fram en fyldig rapport om økonomisk politikk, og enkelte konkrete forslag til programformuleringer. Det er prisverdig at partiets temautvalg forsøker å tenke nytt, men det spørs om utvalgets medlemmer har vært litt for ivrige til å kassere den økonomiske tenking som partiet har syslet med tidligere.

Det er pussig at utvalget har valgt å ikke problematisere vekst-begrepet, men i stedet har lagt inn «ekte grønn vekst» som en selvfølgelig og overordnet målsetting. Og dert er påfallende at den klart viktigste kilden utvalget viser til for sine konklusjoner er Finansdepartementet. Det er ikke en eneste henvisning til alternativ økonomisk tenkning.

a14965.pngEn av de første til å legge grunnlaget for økologisk forsvarlig økonomisk tenking var antakelig den tysk-britiske økonomen E.
F. Schumacher som i tillegg til sitt arbeide som rådgiver for den britiske regjering engasjerte seg dypt i økologisk jordbruk, menneskevennlig teknologi, tidsskriftet Resurgence og andre praktiske aktiviteter. Schumacher er mest kjent for sin bok «Smått er Godt». Hans arbeide videreføres idag av Schumacher Centre for New Economics, som driver en omfattende kursvirksomhet.

Nærmere oss i både tid og rom har vi Ove Jakobsen som har bygd opp et økologisk økonomisk studium ved høyskolen i Bodø. Heller ikke hans arbeide har utvalget tatt hensyn til. 

Mange av de overordnede formuleringene i utvalgets framlegg er naturligvis uproblematiske, hentet fra prinsipp-programmet som de er, men det er tydelig at utvalgets medlemmer har gått langt i å vektlegge adjektivet «realistisk» når de har tolket sitt mandat, der det blant annet heter at de skal analysere «både likhetene og forskjellene mellom i) grønn og ii) økologisk økonomi, og gi  oss innspill til hvordan dette kan bidra til spennende programposter som samtidig gir grunnlag for realistisk politikk.»

Det er antakelig som svar på dette oppdraget at utvalget har lagd et kort avsnitt kalt «forholdet til økofilosofien». Avsnittet har ingen kildehenvisninger, og dreier seg avgjort ikke om filosofi, men lister opp en del vage standpunkter som tillegges «den dype økofilosofiske tradisjon».  Disse standpunktene karakteriseres deretter som utilstrekkelige for «grønn omstilling av hele samfunnet». Som drøfting av det omfattende arbeidet med økologisk økonomi som de siste femti år er utført innenfor og utenfor den grønne partipolitiske bevegelsen er dette skuffende overflatisk.  En kort  innføring i økofilosofisk tenkning rundt økonomi,  fra tidsskriftet The Trumpeter, der Arne Næss bidro flittig, finnes  forøvrig her

Som alternativ til den utilstrekkelige økofilosofien kommer utvalget deretter med 14 delmål som «kan operasjonaliseres gjennom objektive kriterier eller sammensatte indikatorer».  Her er vi dypt inne i de språklige labyrintene til profesjonelle saksbehandlere. Og resten av dokumentet fortsetter i samme modus.

Det er vanskelig å avgjøre om det er utvalgets målsetting eller bare en situasjonsbeskrivelse når det i en av de få setningene om primærnæringene heter «Det vil bli stadig viktigere å ha en høy grad av nasjonal matsikkerhet. Internasjonalt vil dette gi en økt satsing på teknologi, sortsutvikling og GMO.»  Sett i sammenheng med en tidlige formulert målsetting om å styrke «dyrking av planter i næringsoppløsning» kan det nok hevdes at viljen til realisme her er skremmende nær total aksept av dagens teknologiske og sosiale utviklingsmønster.

Utvalget bruker like stor plass på delingstjenester av typen Uber og Air BnB som på økofilosofien, uten at jeg skal trekke noen konklusjoner av det. Det er imidlertid påfallende at langt viktigere og – kan man hevde   – langt grønnere «delingstjenester» som bilkollektiver og andelslandbruk ikke gis like stor plass i utvalgets drøftinger.

Utvalget har åpenbart konsentrert seg om å levere innspill som kan knyttes direkte til statsbudsjettet, og har valgt å bruke Finansdepartementets framskrivinger av den økonomiske utviklinga i kongeriket som grunnlag for sine anbefalinger. I sin iver etter å framstå som realistiske går de derfor inn for systematisk nedbygging av velferdsstaten og av offentlige tjenestetilbud. Normene for lærertetthet i skolen skal skrotes og planer om å få tannhelsetjenester inn i folketrygden må legges på is.  Slike grønne visjoner som samfunnslønn er ikke en gang nevnt, mens det derimot foreslås økt pensjonsalder og redusert sjukelønn.

Realisme er naturligvis et prisverdig utgangspunkt, Vi skal jo søke å oppnå makt og innflytelse, men det skal være for å virkeliggjøre våre grønne visjoner – ikke for å begrave dem.

Grønne floskler i media

944938_1270008059683307_1060577035247765453_n

De Grønne er et ungt parti med et brennende engasjement.

Det er gått ei lita uke siden landsmøtet i De Grønne, og media har skiftet fokus til andre partier. Resultatene av landsmøtet synker inn, og vi ser at partiet har tatt et skritt videre. Den tidvis bitre og usaklige kritikken mot  MdG har veket plass for intervjuer med framtredende mdg-ere om vår videre vei mot makt og innflytelse. Det kan være på tide å rydde litt opp i flosklene. Mer

Vindkraft på Fosen – et stort feilgrep

th.jpg

foto:  energibransjen.no

Den planlagte og snart påbegynte  utplasseringa av gigantiske vindturbiner på Fosen, Snillfjord og Hitra er et ufattelig og antakelig irreversibelt overgrep mot natur og miljø. Store inngrepsfrie naturområder skal raseres og grunnlaget for reindrifta rives vekk. Flora og fauna blir skadelidende. Mer

Strålende tider

th.jpgMenneskeheten har de siste drøyt hundre år gjort seg avhengig av elektrisitet til en lang rekke formål. Elektrisiteten er på mange måter grunnlaget for vårt moderne samfunn. Og mens kraftledninger strekkes over hele kloden og inn i hvert eneste rom i våre boliger oppstår det også muligheten for uønskede bieffekter. Det har lenge vært kjent at eksponering for feltene fra høyspente overføringskabler øker risikoen for leukemi. Derfor er det i Norge ikke tillatt å bygge boliger eller leikeplasser i nærheten av høyspentledninger. Andre land har strengere regler enn Norge på dette området. Mer

Grønne voksesmerter

IMG_8343-1

Den som vil sitte med makta må lære seg å spise kamel

Miljøpartiet De Grønne slo for alvor igjennom i norsk politikk i året som gikk. Etter at Rasmus Hansson smatt inn på Stortinget i 2013, har han bidratt til at partiet har  klart å sette dagsorden på nasjonalt nivå.  Med det utgangspunktet oppnådde vi  et fantastisk resultat ved lokalvalgene, mer enn 250 nye representanter i kommunestyrer og fylkesting.

Det ligger i sakens natur at de fleste av dise nye folkevalgte var uerfarne. De hadde aldri vært folkevalgt tidligere.  Mange hadde  kort fartstid i Miljøpartiet de Grønne, og medlemmene av lokallagene som sto bak listeforslagene  var også  gjerne  idealistiske men uerfarne . Mer

Bookchin sett av Biehl

biehl cover Murray Bookchin var en tidlig forkjemper for økologisk politikk, og også forrige århundres viktigste fornyer av anarkismen. Med sine skarpe analyser og sin ofte krasse kritikk la han seg ut med de fleste, og døde temmelig isolert i 2006. Han hadde imidlertid plantet frø som fortsatt spirer, gjennom et langt aktivist-liv og en omfattende skriftlig produksjon . Bookchins innsats er i dag ukjent for mange, og det er derfor gledelig at det nå foreligger en biografi, skrevet av hans mangeårige sekretær og samboer Janet Biehl.

Biehl gir i denne boka en samlet framstilling av Bookchins liv og utviklinga i hans teorier som vi hittil har manglet. Ikke minst er det interessant å følge hans politiske oppvåkning i 1930-tallets New York. Han ble født i 1922 som sønn av russiske immigranter, vokste opp i et fattig og politisk radikalt miljø, og kom tidlig inn i det den gang så sterke amerikanske kommunistpartiets ungdomsbevegelse. Mer

Tjomlid og Snåsakaill’n

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Grupper som kaller seg humanister, skeptikere, realister etc har i noen år ført en intens kampanje mot alt som overskrider naturvitenskapens registreringsevne. Ikke minst gjelder dette tradisjonelle og folkelige måter å behandle sjukdom på. De selvutnevnte skeptikerne tviholder på den etablerte medisinens enerett. Blant fanebærerne i denne kampanjen er Gunnar Tjomlid, som definerer alternativ medisin slik ”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.»

Med en slik definisjon er konklusjonen gitt. All helbredelse utenfor etablert medisin er svindel og må debunkes så grundig som mulig. Både Tjomlid og andre har sett seg ut Joralf Gjerstad, selveste Snåsakaill’n, som en sine viktigste skyteskiver.

Nå står Gjerstad i en lang tradisjon av naturlige helbredere, med røtter i sjamanisme og førkristne forestillinger: det forhindrer ikke at han ser på sine evner som gitt av (den kristne) Gud. Den tillit folk har til Gjerstad (og mange mindre kjente kloke menn og kvinner over det ganske land) er likevel ikke knyttet til hans gudstro men til hans plass i tradisjonen.

Gjerstad hevder å ha helbredet 50 000 mennesker. Tjomlid og hans kumpaner hevder på sin side at ikke ett eneste av disse tilfellene innebærer en reell helbredelse. En ganske sterk påstand, all den stund ingen kan ha studert samtlige av disse 50 000 sjukehistoriene. Det trenges som kjent bare én svart svane for å motbevise teorien om at alle svaner er hvite. Det trenges bare at Joralf Gjerstad har forårsaket én uvanlig helbredelse for å demonstrere at han har uvanlige evner til å hjelpe sjuke mennesker.

Men for skeptikerne er saken klinkende klar; deres utgangspunkt er nemlig at virkeligheten ikke har rom for ånd eller sjel, og at åndelig eller sjelelig helbredelse derfor pr. definisjon er umulig. De kaller det «overnaturlig», og har dermed markert grensene for sin virkelighetsoppfatning meget tydelig.

Fra dette utgangspunktet driver Skepsis og tilliggende herligheter sin detektiv-virksomhet: Utgangspunktet er at alt skal ha en «naturlig forklaring». Men ut fra en slik en reduksjonistisk forståelse av naturen blir denne forklaringen ofte en henvisning til det som kalles «placebo-effekten». Tjomlid har skrevet ei hel bok om denne. Nå har jeg ikke lest boka, men ut fra Tjomlids blogg kan jeg slutte at han bruker begrepet slik det i denne debatten vanligvis brukes, som en bortforklaring. «Det var da bare placebo-effekt, må vite».

Dette finner jeg svært lettvint. Placeboeffekten erkjennes jo nå av medisinske forskere som organismens selvhelbredende evne. I den forstand er det rimelig å anta at enhver helbredelse, enten den skjer på Rikshospitalet eller på Snåsa, nettopp forutsetter at placeboeffekten mobiliseres.

Gjerstad er åpenbart ved berøring, via telefon og på andre måter, istand til å starte eller utløse legemets evner til å motvirke infeksjoner eller annen sjukdom. Ved å henvise til placeboeffekten innrømmer i virkeligheten skeptikerne dette. Deres argument koker da ned til at Gjerstad ikke alltid lykkes, at han har en sviktende forståelse av sin egen virksomhet og at han ikke har medisinsk utdanning.

Tjomlid etterlyser i sin blogg en «kritisk dokumentar» om Snåsakailln. Med det mener han åpenbart en film som skal frata Joralf Gjerstad all ære. For min del kunne jeg også tenke meg et kritisk studium av Gjerstads virksomhet, der man ser både på hvor han lykkes og hvor han ikke lykkes.

Previous Older Entries

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 81 andre følgere