Grønne voksesmerter

IMG_8343-1

Den som vil sitte med makta må lære seg å spise kamel

Miljøpartiet De Grønne slo for alvor igjennom i norsk politikk i året som gikk. Etter at Rasmus Hansson smatt inn på Stortinget i 2013, har han bidratt til at partiet har  klart å sette dagsorden på nasjonalt nivå.  Med det utgangspunktet oppnådde vi  et fantastisk resultat ved lokalvalgene, mer enn 250 nye representanter i kommunestyrer og fylkesting.

Det ligger i sakens natur at de fleste av dise nye folkevalgte var uerfarne. De hadde aldri vært folkevalgt tidligere.  Mange hadde  kort fartstid i Miljøpartiet de Grønne, og medlemmene av lokallagene som sto bak listeforslagene  var også  gjerne  idealistiske men uerfarne . Mer

Bookchin sett av Biehl

biehl cover Murray Bookchin var en tidlig forkjemper for økologisk politikk, og også forrige århundres viktigste fornyer av anarkismen. Med sine skarpe analyser og sin ofte krasse kritikk la han seg ut med de fleste, og døde temmelig isolert i 2006. Han hadde imidlertid plantet frø som fortsatt spirer, gjennom et langt aktivist-liv og en omfattende skriftlig produksjon . Bookchins innsats er i dag ukjent for mange, og det er derfor gledelig at det nå foreligger en biografi, skrevet av hans mangeårige sekretær og samboer Janet Biehl.

Biehl gir i denne boka en samlet framstilling av Bookchins liv og utviklinga i hans teorier som vi hittil har manglet. Ikke minst er det interessant å følge hans politiske oppvåkning i 1930-tallets New York. Han ble født i 1922 som sønn av russiske immigranter, vokste opp i et fattig og politisk radikalt miljø, og kom tidlig inn i det den gang så sterke amerikanske kommunistpartiets ungdomsbevegelse. Mer

Tjomlid og Snåsakaill’n

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Grupper som kaller seg humanister, skeptikere, realister etc har i noen år ført en intens kampanje mot alt som overskrider naturvitenskapens registreringsevne. Ikke minst gjelder dette tradisjonelle og folkelige måter å behandle sjukdom på. De selvutnevnte skeptikerne tviholder på den etablerte medisinens enerett. Blant fanebærerne i denne kampanjen er Gunnar Tjomlid, som definerer alternativ medisin slik ”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.»

Med en slik definisjon er konklusjonen gitt. All helbredelse utenfor etablert medisin er svindel og må debunkes så grundig som mulig. Både Tjomlid og andre har sett seg ut Joralf Gjerstad, selveste Snåsakaill’n, som en sine viktigste skyteskiver.

Nå står Gjerstad i en lang tradisjon av naturlige helbredere, med røtter i sjamanisme og førkristne forestillinger: det forhindrer ikke at han ser på sine evner som gitt av (den kristne) Gud. Den tillit folk har til Gjerstad (og mange mindre kjente kloke menn og kvinner over det ganske land) er likevel ikke knyttet til hans gudstro men til hans plass i tradisjonen.

Gjerstad hevder å ha helbredet 50 000 mennesker. Tjomlid og hans kumpaner hevder på sin side at ikke ett eneste av disse tilfellene innebærer en reell helbredelse. En ganske sterk påstand, all den stund ingen kan ha studert samtlige av disse 50 000 sjukehistoriene. Det trenges som kjent bare én svart svane for å motbevise teorien om at alle svaner er hvite. Det trenges bare at Joralf Gjerstad har forårsaket én uvanlig helbredelse for å demonstrere at han har uvanlige evner til å hjelpe sjuke mennesker.

Men for skeptikerne er saken klinkende klar; deres utgangspunkt er nemlig at virkeligheten ikke har rom for ånd eller sjel, og at åndelig eller sjelelig helbredelse derfor pr. definisjon er umulig. De kaller det «overnaturlig», og har dermed markert grensene for sin virkelighetsoppfatning meget tydelig.

Fra dette utgangspunktet driver Skepsis og tilliggende herligheter sin detektiv-virksomhet: Utgangspunktet er at alt skal ha en «naturlig forklaring». Men ut fra en slik en reduksjonistisk forståelse av naturen blir denne forklaringen ofte en henvisning til det som kalles «placebo-effekten». Tjomlid har skrevet ei hel bok om denne. Nå har jeg ikke lest boka, men ut fra Tjomlids blogg kan jeg slutte at han bruker begrepet slik det i denne debatten vanligvis brukes, som en bortforklaring. «Det var da bare placebo-effekt, må vite».

Dette finner jeg svært lettvint. Placeboeffekten erkjennes jo nå av medisinske forskere som organismens selvhelbredende evne. I den forstand er det rimelig å anta at enhver helbredelse, enten den skjer på Rikshospitalet eller på Snåsa, nettopp forutsetter at placeboeffekten mobiliseres.

Gjerstad er åpenbart ved berøring, via telefon og på andre måter, istand til å starte eller utløse legemets evner til å motvirke infeksjoner eller annen sjukdom. Ved å henvise til placeboeffekten innrømmer i virkeligheten skeptikerne dette. Deres argument koker da ned til at Gjerstad ikke alltid lykkes, at han har en sviktende forståelse av sin egen virksomhet og at han ikke har medisinsk utdanning.

Tjomlid etterlyser i sin blogg en «kritisk dokumentar» om Snåsakailln. Med det mener han åpenbart en film som skal frata Joralf Gjerstad all ære. For min del kunne jeg også tenke meg et kritisk studium av Gjerstads virksomhet, der man ser både på hvor han lykkes og hvor han ikke lykkes.

Viltkorridorene trues

Viltkorridorene i Trondheim

Viltkorridorene i Trondheim

Trondheim Kommune omfatter både by og bygd. På vestsida av Trondheim ligger Byneset og Bymarka, områder med jordbruk og friluftsliv og med betydelig biologisk mangfold. Gjennom lov om naturmangfold fra 2009 er også Trondheim forpliktet til å verne om det biologiske mangfoldet, og hindre prosjekter som truer flora og fauna. Imidlertid nøyer det politiske flertallet seg med å ytre vakre ord, mens de – i klar strid med klare, faglige råd – vedtar stadig nye prosjekter som undergraver lovens hensikt.

Bymarka og Byneset er sentrale områder for det biologiske mangfoldet i Trondheim. De rommer et variert dyreliv og et mangfold av planter, men de er isolert fra skog og villmark lenger øst av jernbane, vei og annen utbygging sør for Trondheim sentrum . Spesielt de store hjortedyra, men også mindre dyr av mange slag er avhengige av forbindelser til større leveområder lenger øst. Denne forbindelsen skjer idag gjennom to viltkorridorer, Leirelv-korridoren og Leinstrand-korridoren. Mer

Hva må vi ofre for klimaet?

earthDenne artikkelen er opprinnelig skrevet for tidsskriftet NO

Folk flest – politikere, næringslivsledere og andre – innser etterhvert at menneskeskapte utslipp fører til farlig  og lite ønskelig global oppvarming. Likevel er det lite som blir gjort for å redusere utslippene. Hvorfor det, mon tro?

Én årsak kan være at vi frykter vi må gi avkall på noe av den overflod av varer og tjenester vi har vendt oss til. Vi frykter at det kan gå ut over vår levestandard dersom vi skulle ta klimautfordringene på alvor. Den som argumenterer for sterke reduksjoner i klimagass-utslippene beskyldes for å ville føre oss «tilbake til steinalderen». Virkeligheten er naturligvis svært annerledes. Mer

Sigmund Kvaløy Setreng

Visuell og musikalsk improvisasjon var viktige elemnetr i Sigmund Sæternegs liv.

Visuell og musikalsk improvisasjon var viktige elementer i Sigmund Setrengs liv.

Få om noen har hatt så stor betydning for utviklinga av norsk  bevissthet om miljø og miljøpolitikk som Sigmund Kvaløy Setreng. Han var en sentral person i norsk miljøbevegelse i over et halvt århundre. Sammen med Arne Næss grunnla han norsk økofilosofi, men mens Næss gjorde internasjonal akademisk karriere på miljøsaka, valgte Sigmund et liv som miljøpraktikant; han ville heller være aktivist enn teoretiker.

Sigmund Kvaløy, som tok navnet Sætereng da han overtok slektsgården i Budalen, foreleste om økologi, politikk og filosofi både i akademisk og annen sammenheng resten av livet. Hans forelesninger tok gjerne uventede avstikkere, liksom hans eget liv gjorde. Sigmund var nemlig opptatt av improvisasjon, gjerne i form av jazzmusikk, eller i de mangfoldige detaljerte drodleriene han produserte når det var andre som førte ordet. Derfor kunne verken han eller tilhørerne vite hvor ferden skulle føre. Mer

Tre tilfeldige bilister ?

 Leif Sigvaldsen fra Syklistens Landsforbund viser stedet hvor kvinnen ble påkjørt. Foto: Leif Sigvaldsen / NRK


Leif Sigvaldsen fra Syklistenes Landsforbund viser stedet hvor kvinnen ble påkjørt.
Foto: Leif Sigvaldsen / NRK

I dagens aviser har jeg festet meg ved 3 bilrelaterte saker. De dreier seg alle om bilister som uten skrupler nekter å ta hensyn til andre trafikanter. De involverte sjåførene er skiløperen Petter Northug, presten Einer Gelius og en anonym bilist fra Telemark. Sakene er interessante fordi de avdekker dyptsittende holdninger i vårt bilbaserte samfunn generelt, og blant mannlige bilførere spesielt.

Petter Northugs sak er etter hvert godt kjent; la meg likevel få oppsummere: En sterkt beruset mann setter seg bak rattet, mister kontrollen i høy hastighet og stikker av fra bilvraket der en skadd kamerat sitter. Sjåføren overøses med sympatierklæringer, og de som kritiserer ham beskyldes for mobbing.. Paradokset er godt kommentert av Mimir Kristjansson i en kronikk på NRK-nett

Einar Gelius tok med seg en Aftenposten-journalist på biltur i Gudbrandsdalen og ble sitert slik: ”Jeg liker vel å kjøre fort, da. Også irriterer jeg meg over alle de elendige sjåførene. Sånne som ligger akkurat på fartsgrensen. De er de verste.” Mer

Previous Older Entries

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 75 andre følgere