Viltkorridorene trues

Viltkorridorene i Trondheim

Viltkorridorene i Trondheim

Trondheim Kommune omfatter både by og bygd. På vestsida av Trondheim ligger Byneset og Bymarka, områder med jordbruk og friluftsliv og med betydelig biologisk mangfold. Gjennom lov om naturmangfold fra 2009 er også Trondheim forpliktet til å verne om det biologiske mangfoldet, og hindre prosjekter som truer flora og fauna. Imidlertid nøyer det politiske flertallet seg med å ytre vakre ord, mens de – i klar strid med klare, faglige råd – vedtar stadig nye prosjekter som undergraver lovens hensikt.

Bymarka og Byneset er sentrale områder for det biologiske mangfoldet i Trondheim. De rommer et variert dyreliv og et mangfold av planter, men de er isolert fra skog og villmark lenger øst av jernbane, vei og annen utbygging sør for Trondheim sentrum . Spesielt de store hjortedyra, men også mindre dyr av mange slag er avhengige av forbindelser til større leveområder lenger øst. Denne forbindelsen skjer idag gjennom to viltkorridorer, Leirelv-korridoren og Leinstrand-korridoren. Mer

Hva må vi ofre for klimaet?

earthDenne artikkelen er opprinnelig skrevet for tidsskriftet NO

Folk flest – politikere, næringslivsledere og andre – innser etterhvert at menneskeskapte utslipp fører til farlig  og lite ønskelig global oppvarming. Likevel er det lite som blir gjort for å redusere utslippene. Hvorfor det, mon tro?

Én årsak kan være at vi frykter vi må gi avkall på noe av den overflod av varer og tjenester vi har vendt oss til. Vi frykter at det kan gå ut over vår levestandard dersom vi skulle ta klimautfordringene på alvor. Den som argumenterer for sterke reduksjoner i klimagass-utslippene beskyldes for å ville føre oss «tilbake til steinalderen». Virkeligheten er naturligvis svært annerledes. Mer

Sigmund Kvaløy Setreng

Visuell og musikalsk improvisasjon var viktige elemnetr i Sigmund Sæternegs liv.

Visuell og musikalsk improvisasjon var viktige elementer i Sigmund Setrengs liv.

Få om noen har hatt så stor betydning for utviklinga av norsk  bevissthet om miljø og miljøpolitikk som Sigmund Kvaløy Setreng. Han var en sentral person i norsk miljøbevegelse i over et halvt århundre. Sammen med Arne Næss grunnla han norsk økofilosofi, men mens Næss gjorde internasjonal akademisk karriere på miljøsaka, valgte Sigmund et liv som miljøpraktikant; han ville heller være aktivist enn teoretiker.

Sigmund Kvaløy, som tok navnet Sætereng da han overtok slektsgården i Budalen, foreleste om økologi, politikk og filosofi både i akademisk og annen sammenheng resten av livet. Hans forelesninger tok gjerne uventede avstikkere, liksom hans eget liv gjorde. Sigmund var nemlig opptatt av improvisasjon, gjerne i form av jazzmusikk, eller i de mangfoldige detaljerte drodleriene han produserte når det var andre som førte ordet. Derfor kunne verken han eller tilhørerne vite hvor ferden skulle føre. Mer

Tre tilfeldige bilister ?

 Leif Sigvaldsen fra Syklistens Landsforbund viser stedet hvor kvinnen ble påkjørt. Foto: Leif Sigvaldsen / NRK


Leif Sigvaldsen fra Syklistenes Landsforbund viser stedet hvor kvinnen ble påkjørt.
Foto: Leif Sigvaldsen / NRK

I dagens aviser har jeg festet meg ved 3 bilrelaterte saker. De dreier seg alle om bilister som uten skrupler nekter å ta hensyn til andre trafikanter. De involverte sjåførene er skiløperen Petter Northug, presten Einer Gelius og en anonym bilist fra Telemark. Sakene er interessante fordi de avdekker dyptsittende holdninger i vårt bilbaserte samfunn generelt, og blant mannlige bilførere spesielt.

Petter Northugs sak er etter hvert godt kjent; la meg likevel få oppsummere: En sterkt beruset mann setter seg bak rattet, mister kontrollen i høy hastighet og stikker av fra bilvraket der en skadd kamerat sitter. Sjåføren overøses med sympatierklæringer, og de som kritiserer ham beskyldes for mobbing.. Paradokset er godt kommentert av Mimir Kristjansson i en kronikk på NRK-nett

Einar Gelius tok med seg en Aftenposten-journalist på biltur i Gudbrandsdalen og ble sitert slik: ”Jeg liker vel å kjøre fort, da. Også irriterer jeg meg over alle de elendige sjåførene. Sånne som ligger akkurat på fartsgrensen. De er de verste.” Mer

Økologi og spiritualitet

vi er alle deler av ett liv

Vi er alle deler av ett liv

Økologien er læren om hvordan alt liv henger sammen. Den springer ut av naturvitenskapelig tradisjon, men har utviklet seg til en klase av filosofiske og politiske holdninger som overskrider naturvitenskapens rammer. Når økologisk innsikt forenes med spirituell følsomhet oppstår nye religiøse og spirituelle uttrykk. Økologisk erkjennelse har både påvirket eksisterende trossamfunn og bidratt til at nye har oppstått. Mer

Grønne maktstrukturer

FOTO fra Aftenposten:  Solum, Stian Lysberg

FOTO fra Aftenposten: Solum, Stian Lysberg

Nå som de Grønne har rykket opp blant stortingspartiene kan vi også glede oss over større medieoppmerksomhet, både på godt og ondt. 4. februar har både Klassekampen og Aftenposten noenlunde like oppslag om «lederstrid i MDG». Slikt er naturligvis både pikant og spennende, og noen tar oppslagene som bevis på at grasrotdemokratiet i MDG står for fall.

La oss se på alternativene. MDG sentralt har liksom Grønn Ungdom og enkelte lokallag en struktur med to talspersoner, én av hvert kjønn. Andre partier har som kjent partiledere, og mange i MDG mener at vi også burde hatt en slik en. Den aktuelle kandidaten er i så fall Rasmus Hansson, som allerede oppfattes som partileder av mange i kraft av sin tilgang til media som stortingsrepresentant.

Skule partiet innføre en normal lederstruktur ville vi altså bli sittende med en middelaldrende hvit mann som leder. Med all respekt for Rasmus Hansson, så er det min menig at dette ville gi et fullstendig feilaktig inntrykk av MDGs maktpolitikk. Mer

Oljelobbyen og norsk avlatshandel

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Samtidig som verdens ledere nok en gang unngår å bli enige om tiltak for å redusere klimautslippene, denne gangen i Warszawa, viser NRK krimserien Broen, der frustrerte miljøvernere forsøker å drepe ineffektive miljøministre, i håp om at deres etterfølgere skal skjerpe seg.

Og vi er mange som håper på effektive politiske initiativ i denne saka. Samtidig viser det seg at velmenende politikere som kommer i posisjon likevel ikke får de nødvendige resultatene. Hva kan det komme av?

De som husker TV-serien «Yes, Minister» vil forstå byråkratiets evne til å bremse radikale endinger, men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner, den har naturligvis også bred støtte i oljeindustrien og de mange tilknyttede næringer, med sine media og pressgrupper.

CREATOR: gd-jpeg v1.0 (using IJG JPEG v62), quality = 90Mangelen på fungerende klimatiltak i Norge er utgangspunktet for Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten». Hans veldokumenterte påstand er at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i norsk samfunnsstyring at den er istand til å kjøre ethvert tiltak inn på et sidespor. Oljelobbyens arbeide blir dessuten effektivt støttet opp av den sosialøkonomiske tilnærminga til problemene som Jens Stoltenberg og hans parti går inn for, ei linje hvis mest berømte – eller beryktede – tese er at utslippskuttene må tas der de er billigst – altså ikke i et høykostland som Norge.

For å skaffe fram slike kostnadseffektive tiltak mener Stoltenberg og hans klakører at markedsmekanismen er den opplagte løsningen. Ved hjelp av klimakvoter skal markedet sørge for at de beste prosjektene vinner fram. Martiniussen tar argumentet på alvor, og påpeker med en rekke eksempler at de prosjektene Norge har støttet gjennom kjøp av klimakvoter ikke utnytter markedsmekanismene, og ikke får fram de påståtte effektene.

Martiniussen viser at kvotesystemet er dårlig utformet, og at Norges økonomiske innsats innenfor rammen av dette tvilsomme systemet ikke har den påståtte effekten. Langt fra å stimulere nye og klimaeffektive tiltak, subsidierer Norge prosjekter som i de fleste tilfeller ville blitt gjennomført også uten norsk støtte og som har små – om noen – positive klimaeffekter. Norges internasjonale klimapolitikk tjener som avledning fra mangelen på effektive tiltak hjemme, og som unnskyldning for at Norge fortsetter å eksportere klimagass i form av olje og gass.

Martiniussens analyser av det internasjonale kvotesystemet er nedslående lesning, men ikke oppsiktsvekkende for den som har fulgt med i noen år. Det nye er den grundige dokumentasjonen han presenterer. Det er dette som gjør boka hans så nyttig i den hjemlige diskusjonen om klimapolitikk og oljestrategi.

Dessverre har ikke Martiniussen og hans forlag hatt vett til å stoppe der. Det er hengt på et kapitel med en totalt unødvendig «analyse» av norske miljøorganisasjoner som er så full av drittkasting på grunnlag av personlige og ideologiske kjepphester at det svekker boka som helhet. Men du trenger ikke lese det siste kapitlet for å ha utbytte av boka.

Previous Older Entries

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 68 andre følgere