De Grønnes valg

Hvorfor jeg vil ha Arild Hermstad som partileder i De Grønne

Det var nære på da Arild Hermstad, under et ekstraordinært landsmøte, ble forfremmet fra fungerende leder til landsmøtevalgt partileder i De Grønne. Stemmetallet 102 for Arild og 101 for motkandidaten Kristoffer Robin Haug, viser på den ene sida at vi har mange dyktige folk i partiet, og på den annen side at Arilds mandat er syltynt. 

Mye skyldes nok at Arild oppfattes som bleik, mens Kristoffer Robin både i media og blant medlemmer presenteres som frisk og fyrrig. Hans evne til å bruke media har åpenbart hatt effekt. Dessuten har noen fått det for seg at en mann fra Akershus blir et distriktspolitisk alternativ til Oslomakta i partiet. Nåja.

Om vi ser bort fra de  personlige egenskapene er det åpenbart også en reell forskjell  i politisk retningsvalg hos de to. Med sin bakgrunn fra Framtida i Våre Hender står Arild på trygg miljøpolitisk grunn: et annet samfunn er ikke bare mulig men nødvendig. 

Kristoffer Robin har derimot gjort det klart at han vil trekke partiet i en ny retning, fra moralisering  til større «realisme» og større velger-appell. Slik jeg forstår det,   ønsker han å presentere en politikk som er lett for folk å svelge. Det er ved hjelp av ny teknologi vi skal redusere utslippene og styrke det biologiske mangfoldet. Redusert forbruk og visjoner av  et annet samfunn  forsvinner nok ikke helt, men skyves avgjort i bakgrunnen.

Nå er ikke dette nye takter i grønne partier. Våre kritikere ynder å peke på de tidligere motsetningene mellom «Realos» og «Fundis» i det grønne partiet i Tyskland, og å hevde at veien til større oppslutning  må gå gjennom å bli mere like de andre partiene. Men når kommentatorer som aldri kunne tenke seg å stemme på et grønt parti, heier fram de sidene av den grønne bevegelsen som lettest lar seg integrere i dagens samfunnssystem og politiske landskap bør vi lytte til dem med skepsis.

Utvilsomt hører jeg for min del hjemme blant Fundis heller enn blant Realos. Det betyr ikke at jeg er blind for nødvendigheten av pragmatisme og teknologisk utvikling. I løpet av mine mer enn 30 år som folkevalgt for MdG har jeg lært meg å fremme forslag som kan få flertall, men jeg har også lært at det samtidig er nødvendig beholde en kjerne av radikal motstand mot dagens teknologiske vekst-samfunn.   Naturligvis vil vi ha  teknologier i et grønt ideal.samfunn, men jeg heller mere mot E. F Schumachers mellomstegsteknologi enn mot Elon Musks romfartsdrømmer. 

Så er jeg glad for at vi har et parti i utvikling, der et mangfold av meninger lever. Jeg har fulgt med når MdG har endret holdning til EU og NATO, og har lært meg å leve  med partifeller som tror på industrialisert og genmanipulert jordbruk og på atomkraftverk. Noen ganger har jeg opplevd dette som vanskelig, og fundert på om partiet har forlatt meg. Med Arild som leder håper jeg slike tanker blir sjeldnere, uten at jeg innbiller meg at han er noen fullblods Fundi. 

 Karlsøyfestivalen : en annen verden.

I en verden der krig, klimaendringer og biologisk utarming står høyt på dagsorden, gir det en utrolig glede og styrke å tilbringe ei uke på Karlsøyfestivalen. På denne lille biten av Arktis, i havet nord for Tromsø, har det i mer enn femti år utvikla seg et særegent samfunn med stor toleranse for avvik. Karlsøy har blitt et kjerneområde i en opprørstradisjon som også biter seg fast i prosjekter som Svartlamon, Hausmania og Blitz. Jeg bodde selv på øya på 1970 tallet, og har derfor sterke bånd  såvel  til beboerne som til stedet.

I mer enn tjue år har Karlsøyværingene og deres utflyttede etterkommere hver sommer invitert venner og sympatisører til et samvær som forener fest og politikk. Store og små artister har underholdt et varierende publikum i sol og vind, i regn og snø.

I år hadde arrangørene valgt å prioritere politikk framfor fest. Det skulle være en samling for aktivister, for folk som ville delta og ikke bare nyte. Derfor var det bare konsert fra hovedscenen den avsluttende lørdagen, etter ei uke fylt av foredrag og sosialt samvær. De mange barna hadde også mange tilbud

Et  drøyt hundretalls mennesker i alle aldre fra 0 til 80 år fordelte seg hver dag på grupper med ansvar for  oppgaver som matlaging, søppelhåndtering eller aktiviteter for barn. Det var frokost og allmøte  på festivalplassen, det som tidligere var skolegården på øya. Etter felles  gymnastikk var det foredrag og seminarer. Selv satte jeg opp ei utstilling om jesidiene og holdt et foredrag om dem. Folk fra Latinamerikagruppene forklarte  situasjonen i ulike deler av Søramerika. De viste også fram sitt  fascinerende lappeteppe, som folk  fra ulike verdensdeler har bidratt til. Naturligvis ble også krig og fred diskutert i flere seminarer.

Grunnlaget for bosettinga på Karlsøy  er jordbruk og fiske på økologiens betingelser,  og det ble  arrangert et interessant seminar der folk fra beslektede prosjekter  i Norge og Finland presenterte seg.

Ikke minst var uka og øya fylt av ulike kunstneriske prosjekter. Det var maleriutstilling på Galleri Carlsø  og  teater-forestilling på gården Vettestad, der unge entusiaster  hadde bygd scene  i en gammel låve .

Dessuten kunne vi delta i en fascinerende vandring gjennom kunst og natur. Som kurator for årets Art Walk kunne Gabriel Kvendseth blant annet vise oss en dans med brodd mot vindturbiner og en steinsetting med brodd mot patriarkatet, før vi fikk se «Nesodden Land of the Free» lokke fabeldyr opp fra havet  i Sandvika.

 

Men på en festival skal det jo være musikk. Lørdagen satt folk og nøt det varmende solskinnet, da en liten fyr i shorts kom og tok oss i hånda. Det  var Manu Chao.  Han og hans to medbrakte musikanter hadde  en timelang lydsjekk, før de kom  og satte seg for å  jamme  med  festivaldeltakerne, først ved en bålplass nedenfor scenen, deretter ved Latinamerikagruppenes stand. Verdensstjernen fant seg åpenbart godt til rette sammen med oss andre som drømmer om en bedre verden. Han gled rett inn i fellesskapet.

Konserten om kvelden fikk oss alle til å gynge i takt. Karlsøyas egne barn utgjorde det groovy bandet The Family, men det var Manu Chao som som for alvor tvang fram danseføttene. Gjengen hans bare  spilte og spilte, de holdt ikke opp før strømmen gikk.  

Været hadde vist seg far sin beste side hele uka, men da publikumsfavorittene i Manna langt på natt kom på scenen, da  regnet det. Derfor kunne vi danse oss godt våte før årets Karlsøyfestival tok slutt og vi med store smil om munnen kunne krype til køys. 

Evaluering som forventet

MdGs nettsider gjenspeiler valgkampens fokus på unge urbane kvinner

Idag offentliggjorde MdG sin evaluering av årets valgkamp.  Arbeidet med denne evalueringa har vært ledet av partiets nestleder Arild Hermstad, og de konklusjonene utvalget kommer med er stort sett identiske med de kommentarene jeg selv leverte da valgresultatet var klart.

Etter å ha lest evalueringa vil jeg legge til følgende:

MdG førte en valgkamp som i stor grad var rettet mot «Greta-generasjonen» av utålmodig ungdom, men som likevel ikke mobiliserte disse.  Grønn Ungdom gikk tilbake ved skolevalgene,  og mange av de unge utålmodige satt hjemme på valgdagen. 

MdG førte en valgkamp der to unge urbane kvinner, Une Bastholm og Lan Marie Berg, fylte rommet, slik de også gjør på partiets nettsider.  Alle sine gode egenskaper til tross, tok nok disse to damene for stor plass i valgkampen, til fortrengsel for blant annet nestlederne Arild Hermstad og Kris Rokkan. (Ingen av disse to er forøvrig nevnt ved navn i partiets selvrepresentasjon.)

Rasmus Hansson som har hovedæren for at MdG i det hele tatt finnes på Stortinget, fikk ikke heller ikke den plassen han hadde fortjent. Resultatet av dette ble at MdG framsto som et parti for unge kvinner fra storbyene. Dermed var feltet åpent for dieselpopulistene fra landsbygda. MdGs gamle grunnstamme av øko-bønder var totalt utdefinert.

Heldigvis er det lokale valg ved neste korsvei. Da må distriktsspolitikk, klassisk naturvern og global solidaritet  få minst like stor plass som klimatiltak.

Et møte med byråkratiet

Offentligheten må naturligvis verne markaområder og annen truet natur, men det må gjøre med fornuft. Dette er utsikten fra hytta mi i Trondheim Bymark.

I løpet av mine tretti år som folkevalgt, har det – mildt sagt – ikke  vært regelen at mine forslag har fått enstemmig tilslutning. Når det nå har skjedd, er det likevel ikke i ei politisk sak, men ei sak der jeg har møtt det kommunale systemet nedenfra. Jeg har nemlig søkt om, og til slutt fått lov til, å restaurere et vedskjul.

Det er jo slik at de vedtak vi politikere fatter har konsekvenser for mange mennesker, men at vi ikke  alltid selv har møtt dem nedenfra. Det var derfor en svært lærerik erfaring for meg å møte det  kommunale byråkratiet i denne byggesaka.   

Bakgrunnen er at jeg for noen år siden kjøpte ei hytte i Bymarka utenfor Trondheim. På eiendommen sto et lite vedskjul, hvis tilstand etterhvert ble så dårlig at reparasjoner var lite hensiktsmessig. Jeg reiv det derfor ned, og begynte oppføring av et nytt bygg med samme dimensjoner som det tidligere.

Dette gjorde jeg ut fra den oppfatning at området der hytta ligger ikke er omfattet av den kontroversielle Lian-planen. Jeg antok at Plan og Bygningslovens alminnelige bestemmelser gjelder, og at oppføring av mindre uthus i uregulert område dermed ikke er søknadspliktig.

Med tanke på at det kan være spesielle bestemmelser i Bymarka, tok jeg likevel kontakt med Byplankontoret, som opplyste at tiltaket var søknadspliktig. Søknad ble sendt, og etter noen måneder avslått av Byggesakskontoret, med henvisning til et dokument jeg selv hadde vært med å behandle i Bystyret. Det hadde tittelen «Endring av dispensasjonspraksis ved behandling av byggesaker i LNFR-områdene i og utenfor Marka» og var blitt enstemmig vedtatt som en av de siste postene på dagsorden, i et møte våren 2015 der mange store og tunge saker hadde vært drøftet.  

Hovedpoenget i saka var at nedbrente bygninger i vernede områder skulle kunne gjenoppbygges dersom de hadde vært i god stand når de brant. Dessuten ble det vedtatt at hytteeiere skulle kunne få godkjent oppføring av garasje og bod på opptil 30m2.  

Nå har jeg som folkevalgt for De Grønne vært opptatt av å verne markaområdene mot nedbygging, men jeg har også forsvart folks rett til å gjøre enkle tiltak på egen eiendom selv om de formelt skulle stride mot bestemmelser i et overordnet regelverk. Også forvaltningen må kunne bruke skjønn og sunn fornuft. 

Slik ble vedskjulet stående da byggesøknaden ble avslått.

I saka fra 2015 heter det blant annet «en bod på 10-12 m2 vil i de fleste tilfelle kunne godkjennes». Likevel konkluderte Byggesakskontoret i min sak med at «en gjenoppbygging av uthus vil være til fordel for eier, men til ulempe for almenheten og det offentliges muligheter til forvaltning av marka». Denne  konklusjonen kan nok være i tråd med regelverket, men passer dårlig på den aktuelle situasjonen.  

I min klage påpekte jeg at det er vanskelig å se hvordan oppføring av dette vedskjulet kan være til ulempe for almenheten, all den stund det ikke er synlig utenfor min eiendom, ikke medfører noe naturinngrep (det bruker   tomta etter  det gamle vedskjulet) og ikke fører til økt bruk av eiendommen.

Min klage ble, slik rutinen er, oversendt til Bygningsrådet. Der fremmet Elin-Marie Andreassen på vegne av FrP, SP og Høyre et forslag om å godkjenne min søknad. Det var dette forslaget som fikk enstemmig tilslutning, noe hverken FRP-eren Andreassen eller grønne meg er bortskjemt med. Jeg tar dette som et tegn på at min søknad var godt begrunnet, og ikke som spesialbehandling av en tidligere kollega.

Saka fikk derfor, etter 6 måneder, et lykkelig utfall for mitt vedkommende, men den gir grunnlag for noen refleksjoner.

  • For det første har det jo vist seg at heller ikke en erfaren miljøpolitiker, i dette tilfellet meg, har full oversikt over gjeldende regler. Ikke engang dem vedkommende selv har vært med på å vedta. 
  • For det andre viser det seg, som en rekke politikere og byråkrater har sagt til meg i fortrolighet,  at det ikke lønner seg å søke. Mitt vedskjul er, som nevnt, ikke synlig utenfor egen eiendom, og bygginga ville neppe blitt oppdaget om jeg ikke hadde gjort byråkratene oppmerksom på den.

Nå tviler jeg ikke på at Byggesakskontoret har vært trofast mot det gjeldende regelverket, men i mitt tilfelle var altså dette regelverket så urimelig at samtlige medlemmer av Bygningsrådet var villige til å gi dispensasjon, et svært sjeldent resultat. Det ser ut til at saksbehandlerne velger en streng fortolking av regelverket, og nøler med å bruke skjønn til søkernes fordel.

Jeg tror ikke bygningsrådet tok spesielt hensyn til meg som person, men jeg har utvilsomt dratt nytte av min kjennskap til det kommunale systemet. Det er naturlig å tenke seg at andre uten samme bakgrunnen kan ha gitt opp å klage på tilsvarende avslag.  

Det er naturligvis riktig å overlate tvilstilfellene til politisk avgjørelse. Det burde likevel være rom for større bruk av skjønn også hos administrasjonen. Større smidighet ville ganske sikkert øke tiltroen i den jevne befolkning til kommunens  forvaltning av reglene. 

Monsantos løgner avslørt i retten

Journalist Carey Gillam har dokumentert saka i sin nye bok «The Monsanto Papers»

Det moderne industrialiserte landbruket er avhengig av et stort antall kjemikalier. Et av de aller mest brukte er glyfosat, et preparat som ble utviklet i 1950 av et sveitsisk firma, og som ble kommersialisert på 1970tallet av kjemi-giganten Monsanto. 

Glyfosat er hovedingrediens i en rekke populære sprøytemidler mot uønsket vegetasjon («ugress»), som Roundup. Årlig spres over 8 millioner tonn glyfosat ulike steder på jorda. Stoffet kan påvises i mennesker, dyr og planter i alle verdensdeler.

Tidlig dukket det opp mistanker om at glyfosat kunne være helsefarlig for mennesker, selv om hensikten med stoffet er å drepe bare planter. Særlig vakte den økte hyppigheten av blodkreft i form av Non-Hodgkin’s Lymphoma (NHL)  bekymring. 

Mer

GU: Genmanipulerende Ungdom

webimage-F65352DC-248B-4992-9239FD431D027C5EGenteknologi er utvilsomt et spennende fagfelt, et fagfelt som åpner svimlende perspektiver. Faktisk så svimlende for noen at evnen til kritisk tenkning forsvinner. Rettere sagt:  kritikken blir en trussel, en trussel som må bekjempes med hån og spott. Drømmene presenteres som harde fakta.

Det er ingen ydmykhet å spore hos tilhengerne av det genmodifiserte landbruket. GMOer er nødvendig, for å brødfø verden, intet mindre. At bevisene som en slik påstand kunne bygge på er total fraværende spiller ingen rolle. Enhver skepsis til GMOenes velsignelser må bunne i mangel på kunnskap, hevdes det. Forskning som undergraver visjonene må, pr. definisjon, være dårlig forskning. Kritikk av de multinasjonale GM-pushernes påstander sidestilles systematisk med vaksinemotstand, klimaskepsis og troen på at jorda er flat. Mer

Religion i det grønne skiftet.

I Norge og Vesten tror vi gjerne at politisk handling må hvile på grunnleggende sekulære, eller rett og slett materialistiske holdninger. Vi har derfor lett for å neglisjere og nedvurdere religiøse tilnærminger til bærekraft og klimaendringer. Likevel er det et faktum at det overveldende flertall av verdens befolkning har et grunnleggende religiøst livssyn, og begrunner sine politiske vurderinger i dette livssynet. Det er derfor vesentlig å bidra til at økologiske perspektiver lar seg integrere, og blir integrert, i religiøse tilnærminger til virkeligheten. Religiøse leder besitter en moralsk autoritet som kan bidra sterkt til å påvirke holdningene og oppførselen hos deres tilhengere.

Dette er utgangspunktet for den konferansen om religioner, klima og bærekraft som denne uka har vært arrangert i Bergen by. Som deltaker på konferansen har jeg fått møte reflekterte representanter for kristne tradisjoner fra ulike deler av verden, så vel som muslimer, buddhister og andre ikke-kristne mennesker med et dypt engasjement for klima og miljø. Mer

Ingen krise hos De Grønne

Det går mot et nytt og spennende landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. Adresseavisens politiske redaktør, Tone Sofie Aglen, har i den forbindelse beæret oss med en kommentar under tittelen «Dårlig miljø i miljøpartiet», der hun bruker de nylige utmeldingene av partiet etter Acer-saka som grunnlag for sin diagnose.

For oss som har vært med i De Grønne en stund var det ikke uventet at det kom tilbakeslag etter den eksplosive framgangen i 2013 og 2015. Undertegnede har da også, i min rolle som horn på veggen, påpekt uheldige utviklingstrekk ved flere anledninger. Jeg er likevel ikke bekymret over de siste utmeldingene, og ser ikke at partiet er i noen form for krisetilstand. Mer

Farvel til Leirelv-korridoren

korridorer[1]

Leirelvkorridoren midt på bildet, Leinstrandkorridoren nederst.

Politikere fra alle partier slutter seg til honnør-formuleringer om miljøet. Og bra er jo det. Litt mindre bra er det at de samme politikerne ikke følger opp i praksis. Et tydelig eksempel så vi i Bygningsrådet i Trondheim den siste dagen i oktober. Da valgte det politiske flertallet å ofre en viktig økologisk korridor på bilismens alter. Vedtaket føyer seg inn i et deprimerende mønster.

Den vestlige delen av Trondheim Kommune er halvøya Byneset, et jordbruks- og villmarksområde med rikt og variert dyre- og fugleliv. Problemet er at denne halvøya er i ferd med å bli isolert fra andre naturområder. Byen og de store transportkorridorene, E6 og jernbanen, danner en tung og tett barriere mellom Bymarka og marka-områdene lenger øst. Denne barrieren brytes bare på to steder; Leirelvkorridoren og Leinstrandkorridoren. Disse to økologiske korridorene er avgjørende for å forhindre innavl blant dyr og planter, og sikre biologisk mangfold på Byneset også i framtida. Mer

Samer og kurdere

samene

Samer og rein, pyntet til fest.

(Innledning til kurdisk kulturtreff i Trondheim, 4. februar 2017)

Det er 6. februar 2017 nøyaktig ett hundre år siden den første samiske nasjonal- kongressen  i Norge fant sted i Metodistkirken i Trondheim. Feiring av dette jubileet finner sted i ei hel uke under navnet Tråante, som er det samiske navnet på Trondheim by. Mer

Forrige Eldre innlegg