Gjeternomadenes krise

_(wikimedia)

Striden om de gigantiske vindturbinene på Fosen er ikke unik.

Den underliggende konflikten mellom økonomisk vekst og husdyrnomadisme utspiller seg mange steder i verden. Den omfatter  en  konflikt mellom samisk reindriftskultur og det norske storsamfunnet, men rommer også en dyptgripende konflikt om langsiktig ressursbruk.

Menneskers samliv med dyr går så langt tilbake vi kan følge historien. Temming av dyr har foregått i tusenvis av år, og det er idag langt flere dyr i fangenskap enn ville dyr.  Nomadisme kan ses på som en mellomform; dyr kontrolleres nok av mennesker, men de lever etter sine naturlige instinkter Nomadismen er ekstensiv, bruker store områder, men har et lavt økologisk fotavtrykk. Dyra skaffer seg mat på egen hånd og forflytter seg på egne bein. De holder dessuten kulturlandskapet vedlike, blant annet gjennom beiting, ved å transportere frø og ved å levere gjødsel. 

Innesperring av dyr i innhegninger eller hus er langt mindre arealkrevende enn nomadisme, men gir mindre frihet til både mennesker og dyr. Dyra hindres i å bevege seg fritt og menneskene blir nødt til å skaffe dem det fôret ville dyr skaffer seg sjøl. Dette fôret produseres og transporteres med utstrakt bruk av fossil  energi, og dyra fraktes med biler til slakteriet når de ikke lenger er lønnsomme. 

Ettersom annen menneskelig virksomhet legger beslag på stadig større områder, blir rommet for nomadene og deres dyreflokker stadig mindre, både i Norge og andre steder.  Over hele verden ser vi derfor at husdyrnomadismen er hardt presset. Nomadenes flokker utnytter i våre dager først og fremst  sparsomme ressurser som ikke er egnet for intensivt jordbruk, men også disse utkantene kan ha ressurser storsamfunnet begjærer.

Nomadene utnytter nok store arealer, ofte med marginale ressurser, men de oppholder seg ikke permanent  på dem. Andre som kommer til disse områdene kan oppleve dem som ubrukte, og dermed tilgjengelig for vindturbiner, gruvedrift, hyttegrender eller andre permanente installasjoner. Neste gang nomadene kommer med sine flokker kan derfor beitemuligheter være forsvunnet. Stilt overfor storsamfunnets krav vil nomadismen ha små muligheter til å forsvare sin rett til områder der de kanskje tar sine flokker til med års mellomrom, men som likevel er nødvendige for opprettholdelsen av deres økonomi og kultur.  

Husdyrnomadene har ofte tilbakelagt store avstander sammen med sine dyreflokker, uten hensyn til  skiftende menneskelige maktstruktur.  Makthavere foretrekker overalt en bofast befolkning som kan skattlegges og reguleres. Mange regjeringer har brukt sterke virkemidler for å bringe nomadene under kontroll. I tillegg kommer stadig flere  fysiske hindringer som veier og kraftlinjer.

Moderne landegrenser sperrer mange tradisjonelle flyttingsveier og begrenser muligheten for nomadisk livsførsel både i Skandinavia og i andre deler av verden. Etter at det osmanske riket ble oppløst for hundre år siden, måtte nomader i Midtøsten forholde seg til nye landegrenser. Sommerbeiter og vinterbeiter kunne plutselig ligge i ulike land. Nomadene måtte bli borgere i ett av dem, og holde sine dyr innenfor statens grenser.

I Skandinavia kom denne prosessen tidligere. Såvel danske som svenske overherrer har sett de samiske nomadene i nordområdene som et problem.  I 1751 ble Lappekodicillen vedtatt.  Den  regulerte og begrenset flytting av rein mellom Norge og Sverige. Blant annet stanset den svenske samers bruk av sommerbeiter på norskekysten. Lappekodicillen er flere ganger blitt erstattet av nyere avtaler. Den siste av disse utløp i 2005, og det har siden ikke vært mulig å bli enige om en erstatning.  

Det er altså en viss forståelse for grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige, men til Finland og Russland er flytting av rein helt forbudt. Det er bygd gjerder for å hindre uønsket kryssing av grensene til disse nabolandene. Dette øker naturligvis betydningen for reindrifta av de områdene som ligger på rett side av gjerdet, men disse områdene er under sterkt og kontinuerlig press.

For staten og det meste av befolkningen er det effektivitet, produktivitet og inntjening som gjelder. Mange har derfor triumferende kunnet peke på at vindturbinene på Fosen gir langt større økonomisk avkastning enn reindrifta. Den norske staten, med sin regjering og sine bedrifter kommer fram til at den kapitalen som er investert i vindturbinene er langt større enn det økonomiske utbyttet av reindrifta. Møtt med miljøargumenter viser regjeringa gjerne til «det grønne skiftet», som både AP og SP åpenbart forstår som et middel til å sikre uendelig forbruksvekst og massiv økt produksjon av energi.

Høyesterett har lagt vekt på helt andre aspekter ved situasjonen på Storheia og Roan enn de økonomiske. I en enstemmig dom er det slått fast at vindturbinene truer samisk kultur. Men det sitter åpenbart svært langt inne for norske myndigheter å kreve demontering av vindkraftanlegget. Skal Statkraft og andre investorer rive turbinene må de ikke bare avskrive en investering på mer enn 6 milliarder kroner, de må bruke nye millioner på rivinga.    

Striden om vindturbinene på Fosen er derfor en norsk episode i et løpende et drama om hvilken vei det globale samfunnet skal følge inn i morgendagen. Konflikten avdekker grunnleggende motsetninger mellom en økonomisk og en økologisk tilnærming til naturressursene. Det står om både natur og kultur.

Grønn frihet (5): Tapte drømmer

To utopister: Ernst Callenbach og Willam Morris

Det er kort vei fra misnøye med dagens samfunn til visjoner av en verden der ting er annerledes. Skildringer av en imaginær virkelighet, en som er bedre eller verre enn den virkelig opplevde, er en grunnleggende litterær sjanger. De mange kunstnere og skribenter med sympati for anarkismens ideer er intet unntak, men oppfatningen om hva som er det gode samfunn eller det gode liv, formes av den tid vi lever i.

To interessante framstillinger av det gode samfunn, skrevet med nesten 100 års mellomrom, viser både hvordan visjonene tilpasses den historiske og materielle utvikling og hvordan de formes av forfatternes sensibilitet. De to bøkene jeg snakker om er «News from Nowhere», skrevet av William Morris i 1890, og «Ecotopia» skrevet av Ernst Callenbach i 1975.

La meg først slå fast at grunntrekkene i de ideelle samfunn som her framstilles er forbausende sammenfallende. Ulikhetene er i stor grad knyttet til den teknologiske utvikling som har funnet sted i perioden mellom de to forfatternes liv. De sier også noe om hvordan perspektivene i de frihetlige, anarkistiske bevegelsene, har flyttet seg.

William Morris var en aristokratisk kunstner og sosialist, som skreiv i en periode der den sosialistiske bevegelsen var drevet av sinne over den utbredte fattigdommen og de urettferdige sosiale forholdene. Han var sterkt påvirket såvel av marxismen som av Krapotkins anarkisme. Morris mente alle mennesker hadde rett til et like behagelig liv som han selv. Enhver hadde rett til å få grunnleggende behov som mat, klær og husly dekket, og måtte få arbeide med de oppgaver en selv valgte. For den skapende kunstneren Morris var likevel skjønnhet og estetikk vel så viktig som sosial rettferdighet. Han skriver derfor inngående om arkitektur, klesdrakt og om de ulike verktøy og øvrige gjenstander folk lager og bruker.

Callenbach var på sin side en journalist med miljø som fagfelt. Hans bok er blitt til under innflytelse av de kulturelle oppbruddene som preget vestlig kultur, og ikke minst California, på 1970-tallet. Callenbach er i mindre grad enn Morris opptatt av å utjevne sosiale forskjeller, og i større grad opptatt av menneskets plass i den økologiske virkeligheten. 

De to bøkene bruker samme grunnleggende fortellergrep; en person utenfra kommer til et samfunn der alt er annerledes. Fortelleren til Morris sovner i 1890, og våkner i et omskapt England mer enn hundre år seinere. Callenbachs protagonist er en journalist som i 1999 reiser til Ecotopia, en republikk dannet etter at Washington, Oregon og det nordlige California brøt ut av USA i 1980. 

Så må det sies at ingen av de to forfatterne har truffet i sine forventninger til den storpolitiske framtida. Morris forutså ikke den russiske revolusjon, liksom Callenbach ikke forutså Sovjetunionens fall. Dette er likevel bare kulisser rundt de problemstillingene våre forfattere har vært opptatt av. En annen storpolitisk utvikling hadde ikke gjort deres tanker irrelevante eller uinteresssante. 

Callenbach og Morris sine forestillinger om et bedre liv er påfallende like. Dagliglivet er preget ikke av mengden på tilgjengelige produkter, men av kvaliteten på dem. Håndverk og faglig stolthet er viktigere enn lønnsomhet i økonomisk forstand. Hos Morris er for sikkerhets skyld pengene avskaffet og alt er gratis. Hos Callenbach er det 20 timers arbeidsuke i den arbeiderstyrte industrien, men her er ingen stemplingsur og både verksteder og butikker stenger hvis de ansatte får lyst på en fest. Så er da også tankene om kontinuerlig vekst i økonomi og befolkning forlatt.

Begge forfatterne går ut fra at de fleste mennesker ønsker å bruke og å utvikle sine evner. De ser for seg samfunn der folk stort sett er fornøyde og glade, og der alle får tatt sine evner i bruk. Seksualiteten undertrykkes ikke. Morris er nok noe mer diskret i sin omtale, men de skildrer begge samfunn med åpne ekteskap, skiftende parforhold og kollektiv barneoppdragelse.

Så er det betydelige forskjeller i tilnærmingen til teknologi. William Morris har en nostalgisk lengsel mot et idealisert landsbyliv. Han levde i en virkelighet der elektrisitet var en sjeldenhet og automobilen ikke var oppfunnet. 

Callenbach kunne ikke overse teknologien, men han kunne omskape den ut fra økologiske prinsipper. I Ecotopia blir alt avfall resirkulert, fossile brensler anvendes ikke. Metaller er stort sett faset ut til fordel for trevirke og nedbrytbare plastikker.

Privatbilismen er også avskaffet. Både bilene og asfalten er resirkulert. Flytrafikk finnes ikke, den er erstattet av høyhastighets magnetbaner, der passasjerene sitter i saccosekker og – hvis de så vil – røyker marihuana. I byene er det gratis kollektivtransport. Den består av førerløse elektriske minibusser med makshastighet på 50 kmt. Og det er massevis av det Callenbach kaller «provosykle»r; altså hvitmalte sykler til gratis bruk.

Disse  bøkene må, som andre utopier og dystopier, ikke leses  som feilslåtte spådommer, men som bilder av steder vi kunne  havnet  hvis vi hadde tatt andre veier. Slik lest kan de fortsatt inspirere. Men liksom mulige valg var sterkt endret i tida fra Morris sitt 1890-tall til Callenbachs 1970-tall, er de veiene som står åpne for oss i 2023 endret fra Callenbachs tid. VI må finne andre veier, men ikke nødvendigvis andre mål.

Grønn frihet (1): Peter Krapotkin

Anarkister kjemper med andre midler og på andre måter enn politiske partier. I et flerpartisystem er politikk et spill om kompromisser. Anarkistenes mål er et helt annet samfunn, selv når de kjemper for bedre boliger og kortere arbeidstid. Men de to tilnærmingene utfyller hverandre. I denne og seinere artikler vil jeg presentere anarkistisk teori, med særlig vekt på de trekk ved anarkismen som har bidratt til å skape den økologiske politikken.

Aller først vil jeg presentere anarkismens kanskje aller viktigste teoretiker, Peter Krapotkin. 

Peter Krapotkin, født i 1842, var en russisk fyrstesønn. Han var tiltenkt en karriere i militæret slik hans bakgrunn tilsa, men skulle etterhvert velge et helt annet liv. Som tenåring ble han personlig pasje for Tsar Nikolai. Erfaringene derfra lærte ham mye om eneveldets skyggesider. 

Da Krapotkin skulle velge sin utplassering i det militære valgte han til alles forbauselse å reise til Øst-Sibir. Der levde han i flere år under primitive forhold og fikk god innsikt i forholdene for den fattige befolkningen. Samtidig studerte han områdets geografi og leverte en avhandling som endret kunnskapen om de sibirske fjellkjedene. En av fjellkjedene i Sibir har da også fått hans navn. 

Etter fem år vendte han i 1867 tilbake til St Petersburg og ble tilbudt stillingen som sekretær i det russiske geografiske selskapet, men avslo tilbudet. Han reiste i stedet til Europa og oppsøkte det russiske emigrantmiljøet i Sveits. Der foregikk det heftige samtaler om radikale ideer til endring av samfunnet. Krapotkin vurderte ulike sosialistiske retninger før han landet på anarkismen. Viktig for denne avgjørelsen var møtet med de anarkistiske arbeiderne i Juraføderasjonen. 

Tilbake i Russland ble Krapotkin aktiv i Tsjaikovski-sirkelen, en hemmelig gruppe som arbeidet for å bedre folkets kår, og spredte samfunnskritiske skrifter. Han ble – i likhet med andre medlemmer av kretsen  – fanget av tsarens hemmelige politi i 1874. I to år satt han i det beryktede Peter-Paul fengselet før han klarte å gjennomføre en spektakulær flukt. Han kom seg til Finland og videre via «den svenske byen» Kristiania til England og etterhvert til Sveits igjen.

Krapotkin ble nå raskt en ledende skikkelse i anarkistbevegelsen. Dette brakte ham uunngåelig i konflikt med myndighetene i flere land, og i 1882 ble han dømt til fire års fengsel i Frankrike.  Etter at han i 1886 ble satt på frifot igjen, skreiv Krapotkin ei bok om sine erfaringer som fange, og konkluderte med at hele fengselssystemet må avvikles. Det bidrar jo på ingen måte til å forbedre de innsatte.

II

Anarkismen rommer mange ulike strømninger med forskjellige tanker om hvordan samfunnet bør organiseres. Krapotkins versjon ble det som kalles anarkistisk kommunisme, et system der alle individer har samme rettigheter. Samfunnets verdier er ikke skapt av isolerte individer men av fellesskapet. Enhver har derfor rett til å få sine behov tilfredsstilt. Liksom bibliotek og parker er gratis og åpne for alle, må også samfunnets øvrige tjenester være fritt tilgjengelige for enhver.  Krapotkin så for seg et pengeløst samfunn.

Krapotkin antok at alle arbeidsføre individer ville ønske å bruke sine krefter, og utvikle sine evner. Både kropp og sjel skulle utvikles. Folk burde derfor gjerne, i likhet med Krapotkin selv, dyrke mat i sin egen grønnsakhage. Krapotkins tanker om betydningen av å integrere grøntområder i byene har påvirket seinere byplanleggere som Patrick Geddes.

Krapotkin så for seg desentraliserte og arbeiderstyrte fabrikker, og støttet de framvoksende samvirkebevegelsene. Uten å forestille seg det forbrukspress vi nå lever under, antok han at alle menneskelige behov kunne tilfredstilles med tre til fire timers arbeide pr dag. 

Krapotkin var en flittig skribent, startet flere aviser og tidsskrifter for anarkistbevegelsene og bidro til enda flere. Midler til livets opphold fikk han som medarbeider i vitenskapelige tidsskrifter der han skreiv under psevdonym. På et tidspunkt ble han som følge av dette bedt om å anmelde en av sine egne bøker om geografi.

Krapotkins artikler for anarkistbevegelsen ble samlet i et antall bøker med titler som Erobringen av brødet; Jorder, fabrikker og verksteder og Håndens og hjernens arbeide. Flere av dem ble også utgitt i Norge, både av store forlag som Gyldendal og av arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiets forlag trykket blant annet opp et hefte om «Anarkistisk kommunisme».

Hans hovedverk er nok likevel boka Gjensidig hjelp. Den ble til som en reaksjon på vulgær-darwinistenes betoning av konflikt som drivkraft i evolusjonen. Krapotkin mente samarbeide er den sentrale faktoren i alle samfunn. Dette dokumenterte han i en serie artikler i det vel ansette britiske tidsskriftet The Nineteenth Century, der han tok for seg hvordan samarbeidet er avgjørende på alle nivåer av liv, fra insektene og oppover. Blant mennesker la han særlig vekt på middelalderens frie byer, som eksempel på samfunn uten statlig overbygning. 

III

Krapotkin var overbevist om at en revolusjon var uungåelig, og ble så begeistret av nyhetene om oppstanden i Russland i 1905 at han ville reise tilbake for kjempe mot tsarens regime, Han syslet alvorlig med tanken om å lære seg våpenbruk, men hans mange venner fikk ham etterhvert til å innse hans rolle ikke var på barrikadene.

Den gamle anarkisten var ingen motstander av vold, men han hadde lenge agitert mot statenes militærvesen. Det var derfor et sjokk for mange av hans tilhengere da han i 1914 i anarkistavisa Freedom erklærte sin støtte til entente-maktenes krig mot Tyskland. For anarkister flest var det ingen forskjell på de ulike statenes militærvesen. De agiterte mot krig, og mot alle stater. Framtredende anarkister som Emma Goldman og Errico Malatesta kritiserte derfor Krapotkin og hans meningsfeller i skarpe ordelag. Hans store ideologiske innsats ble likevel ikke glemt. 

Revolusjonen i Russland i 1917 preget siste del av Krapotkins liv. Opprør i hæren og i de store byene hadde tvunget tsar Nikolai til å abdisere og overlate makta til den folkevalgte Dumaen. Krapotkin reiste så fort han kunne tilbake til sitt hjemland, der han ble tilbudt en plass i regjeringa som han takket nei til. 

Sammen med sin kone fant han et hus i den lille byen Dmitrov, utenfor Moskva, der han tilbrakte sin siste år. Om han hadde blitt fylt av håp av februar-revolusjonen, ble Krapotkin desto mer skuffet av utviklinga etter bolsjevikenes kupp i oktober. Han møtte Lenin flere ganger og kritiserte hans autoritære politikk i skarpe ordelag. 

Til tross for sin kontroversielle holdning til verdenskrigen, var Krapotkin fortsatt en ruvende anarkistisk intellektuell som mange ville møte og samtale med, Blant de mange som oppsøkte Krapotkin i hans hjem kan vi merke oss Emma Goldman og Alexander Berkman, som begge var deportert fra USA for sin revolusjonære virksomhet. De delte Krapotkins dype skuffelse over bolsjevikenes forvandling av den revolusjonære bevegelsen til en brutal politistat 

En annen gjest var Nestor Makhno som ledet en anarkistisk bevegelse i Ukraina. Under Makhnos ledelse ble det mange steder dannet revolusjonære kollektiver, mens bondegeriljaen med stort hell kjempet mot såvel hvite som røde armeer. I 1921 måtte han imidlertid flykte og kom seg til Frankrike.

Da Makhno ble drevet i eksil var Krapotkin allerede død. Han mistet livet etter et hjerteinfarkt 8. februar. Hundretusener fulgte ham til graven, mange med svarte flagg og paroler mot bolsjevikene. Lenin hadde gitt tillatelse til at fengslede anarkister fikk overvære seremonien, for seinere å bli ført tilbake til sine celler. Dette ble siste gang opposisjonen mot bolsjevikene fikk opptre offentlig. 

Peter Krapotkin var en optimist. Han trodde på det gode i menneskene og var overbevist om at  frie mennesker ville  bruke sine krefter til alles beste. Men først måtte de undertrykkende maktstrukturene rives ned. Utviklinga av den russiske revolusjonen til et diktatur, slik anarkister som Bakunin lenge hadde forutsagt at marxismens resultat ville  bli, skuffet Krapotkin dypt.

Men hans teoretiske arbeide med prinsippene for  et et fritt og rettferdig samfunn er idag kanskje mere relevante enn noen gang. 

Artikkelen er basert på notatene til dette foredraget :

Det nye året.

Så har vi hengt opp en ny kalender, og venner oss til å leve i 2023. Det utløser tanker om hvilken framtid vi går i møte. Mange kommentatorer her på berget er først og fremst opptatt av det nådeløse russiske angrepet på Ukraina og av den uventede styrken i den ukrainske motstanden. Denne krigen på europeisk jord har revet tryggheten vekk også for den norske befolkningen. Kontrasten mellom de voksende køene foran matsentralene og de skatteflyktende milliardærene i Sveits avdekker en avgrunn av usikkerhet. Troen på endeløst framskritt, i form av evig økonomisk vekst, har plutselig blitt svekket. 

Oppmerksomheten er mindre om andre kriger og kriser, til tross for at flere av dem henger sammen med den nå så tydelige russiske imperialismen. Rett nok frykter noen at serbiske opptøyer i Kosovo er innledningen til nye runder med blodbad på Balkan. Færre tar inn over seg at russerne ikke lenger er i stand til å forsvare Armenia mot angrep fra Azerbaijan. Med Tyrkia i ryggen kan det oljerike nabolandet åpent erklære at armenerne er undermennesker som må utslettes en gang for alle. Absurd nok bruker Azerbaijan miljøargumenter for å forsvare sin blokade av den armenske enklaven Nagorno Karabakh. 

Lenger vest er det ingen miljøargumenter som kan forklare at russiske fly har lagt Syria i grus for å holde Assadregimet ved makta, og sikre den russiske marinebasen i Tartous. Heller ikke er det omtanke for truede økosystemer som får den tyrkiske presidenten Erdogan til å bombe kurdisk-styrte områder i nabolandene Syria og Irak. 

Dermed har jeg på ingen måte presentert en fullstendig liste over de mange grufulle krigene som store deler av menneskeheten har levd og fortsatt må lever med. Når vi med god grunn frykter at militær krig skal bli en del av hverdagen også i Europa, har vi lett for å glemme den pågående krigen vi fører mot naturen.

Det er knapt et område på denne planeten som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet. 8 milliarder menneskelige individer som kjemper for å overleve reduserer i økende tempo rommet for andre livsformer enn dem vi har umiddelbar bruk for. Systematisk fjerner vi grunnlaget for våre egne liv. Tydeligst er dette kanskje i klimaendringene som ikke lenger lar seg fornekte, og som alle ansvarlige politikere hevder å ta på dypeste alvor. Det de i virkeligheten realiserer er likevel i all hovedsak synptombehandling. Og om de klarer å vedta tiltak som monner, vil et ensidig fokus på reduserte klimautslipp raskt komme i konflikt med det biologiske mangfoldet. 

Avtaler i Montreal og andre steder lover nok mye, men jeg har ingen tro på at være seg norske eller andre regjeringer virkelig vil sette hensynet til naturens mangfold foran ønsket om arbeidsplasser og økonomisk vekst. Også «grønne» partier fokuserer på symptombehandling og teknologiske fiksfakserier, framfor systemendringer og forbruksreduksjon. Det politiske systemet i demokratiene har ikke rom for å fremme politikk som gir flertallet lavere kjøpekraft. Autoritære herskere i land som India eller Tyrkia har heller ingen grunn til å redusere nedbygginga av natur.

På kort sikt er jeg nok redd for at vi vil oppleve et voksende antall militære konflikter og terrorhandlinger. Midtøsten og andre områder i verden er stappfulle av unge menn uten framtidsutsikter. De rekrutteres lett av islamister, nasjonalister og andre fanatikere. Min  dypere bekymring er at menneskeheten er i ferd med å undergrave sitt eget livsgrunnlag. 

Men for all del: planetens framtid er ikke truet, hverken av av Vladimir Putin, Jonas Gahr Støre eller Elon Musk. Vår egen framtid er derimot truet, ikke bare av de nevnte herrer, men av alle oss 8 milliarder andre som setter kortsiktig komfort langt høyere enn langsiktig økologisk bærekraft.

De Grønnes valg

Hvorfor jeg vil ha Arild Hermstad som partileder i De Grønne

Det var nære på da Arild Hermstad, under et ekstraordinært landsmøte, ble forfremmet fra fungerende leder til landsmøtevalgt partileder i De Grønne. Stemmetallet 102 for Arild og 101 for motkandidaten Kristoffer Robin Haug, viser på den ene sida at vi har mange dyktige folk i partiet, og på den annen side at Arilds mandat er syltynt. 

Mye skyldes nok at Arild oppfattes som bleik, mens Kristoffer Robin både i media og blant medlemmer presenteres som frisk og fyrrig. Hans evne til å bruke media har åpenbart hatt effekt. Dessuten har noen fått det for seg at en mann fra Akershus blir et distriktspolitisk alternativ til Oslomakta i partiet. Nåja.

Om vi ser bort fra de  personlige egenskapene er det åpenbart også en reell forskjell  i politisk retningsvalg hos de to. Med sin bakgrunn fra Framtida i Våre Hender står Arild på trygg miljøpolitisk grunn: et annet samfunn er ikke bare mulig men nødvendig. 

Kristoffer Robin har derimot gjort det klart at han vil trekke partiet i en ny retning, fra moralisering  til større «realisme» og større velger-appell. Slik jeg forstår det,   ønsker han å presentere en politikk som er lett for folk å svelge. Det er ved hjelp av ny teknologi vi skal redusere utslippene og styrke det biologiske mangfoldet. Redusert forbruk og visjoner av  et annet samfunn  forsvinner nok ikke helt, men skyves avgjort i bakgrunnen.

Nå er ikke dette nye takter i grønne partier. Våre kritikere ynder å peke på de tidligere motsetningene mellom «Realos» og «Fundis» i det grønne partiet i Tyskland, og å hevde at veien til større oppslutning  må gå gjennom å bli mere like de andre partiene. Men når kommentatorer som aldri kunne tenke seg å stemme på et grønt parti, heier fram de sidene av den grønne bevegelsen som lettest lar seg integrere i dagens samfunnssystem og politiske landskap bør vi lytte til dem med skepsis.

Utvilsomt hører jeg for min del hjemme blant Fundis heller enn blant Realos. Det betyr ikke at jeg er blind for nødvendigheten av pragmatisme og teknologisk utvikling. I løpet av mine mer enn 30 år som folkevalgt for MdG har jeg lært meg å fremme forslag som kan få flertall, men jeg har også lært at det samtidig er nødvendig beholde en kjerne av radikal motstand mot dagens teknologiske vekst-samfunn.   Naturligvis vil vi ha  teknologier i et grønt ideal.samfunn, men jeg heller mere mot E. F Schumachers mellomstegsteknologi enn mot Elon Musks romfartsdrømmer. 

Så er jeg glad for at vi har et parti i utvikling, der et mangfold av meninger lever. Jeg har fulgt med når MdG har endret holdning til EU og NATO, og har lært meg å leve  med partifeller som tror på industrialisert og genmanipulert jordbruk og på atomkraftverk. Noen ganger har jeg opplevd dette som vanskelig, og fundert på om partiet har forlatt meg. Med Arild som leder håper jeg slike tanker blir sjeldnere, uten at jeg innbiller meg at han er noen fullblods Fundi. 

Karlsøyfestivalen : en annen verden.

I en verden der krig, klimaendringer og biologisk utarming står høyt på dagsorden, gir det en utrolig glede og styrke å tilbringe ei uke på Karlsøyfestivalen. På denne lille biten av Arktis, i havet nord for Tromsø, har det i mer enn femti år utvikla seg et særegent samfunn med stor toleranse for avvik. Karlsøy har blitt et kjerneområde i en opprørstradisjon som også biter seg fast i prosjekter som Svartlamon, Hausmania og Blitz. Jeg bodde selv på øya på 1970 tallet, og har derfor sterke bånd  såvel  til beboerne som til stedet.

I mer enn tjue år har Karlsøyværingene og deres utflyttede etterkommere hver sommer invitert venner og sympatisører til et samvær som forener fest og politikk. Store og små artister har underholdt et varierende publikum i sol og vind, i regn og snø.

I år hadde arrangørene valgt å prioritere politikk framfor fest. Det skulle være en samling for aktivister, for folk som ville delta og ikke bare nyte. Derfor var det bare konsert fra hovedscenen den avsluttende lørdagen, etter ei uke fylt av foredrag og sosialt samvær. De mange barna hadde også mange tilbud

Et  drøyt hundretalls mennesker i alle aldre fra 0 til 80 år fordelte seg hver dag på grupper med ansvar for  oppgaver som matlaging, søppelhåndtering eller aktiviteter for barn. Det var frokost og allmøte  på festivalplassen, det som tidligere var skolegården på øya. Etter felles  gymnastikk var det foredrag og seminarer. Selv satte jeg opp ei utstilling om jesidiene og holdt et foredrag om dem. Folk fra Latinamerikagruppene forklarte  situasjonen i ulike deler av Søramerika. De viste også fram sitt  fascinerende lappeteppe, som folk  fra ulike verdensdeler har bidratt til. Naturligvis ble også krig og fred diskutert i flere seminarer.

Grunnlaget for bosettinga på Karlsøy  er jordbruk og fiske på økologiens betingelser,  og det ble  arrangert et interessant seminar der folk fra beslektede prosjekter  i Norge og Finland presenterte seg.

Ikke minst var uka og øya fylt av ulike kunstneriske prosjekter. Det var maleriutstilling på Galleri Carlsø  og  teater-forestilling på gården Vettestad, der unge entusiaster  hadde bygd scene  i en gammel låve .

Dessuten kunne vi delta i en fascinerende vandring gjennom kunst og natur. Som kurator for årets Art Walk kunne Gabriel Kvendseth blant annet vise oss en dans med brodd mot vindturbiner og en steinsetting med brodd mot patriarkatet, før vi fikk se «Nesodden Land of the Free» lokke fabeldyr opp fra havet  i Sandvika.

 

Men på en festival skal det jo være musikk. Lørdagen satt folk og nøt det varmende solskinnet, da en liten fyr i shorts kom og tok oss i hånda. Det  var Manu Chao.  Han og hans to medbrakte musikanter hadde  en timelang lydsjekk, før de kom  og satte seg for å  jamme  med  festivaldeltakerne, først ved en bålplass nedenfor scenen, deretter ved Latinamerikagruppenes stand. Verdensstjernen fant seg åpenbart godt til rette sammen med oss andre som drømmer om en bedre verden. Han gled rett inn i fellesskapet.

Konserten om kvelden fikk oss alle til å gynge i takt. Karlsøyas egne barn utgjorde det groovy bandet The Family, men det var Manu Chao som som for alvor tvang fram danseføttene. Gjengen hans bare  spilte og spilte, de holdt ikke opp før strømmen gikk.  

Været hadde vist seg far sin beste side hele uka, men da publikumsfavorittene i Manna langt på natt kom på scenen, da  regnet det. Derfor kunne vi danse oss godt våte før årets Karlsøyfestival tok slutt og vi med store smil om munnen kunne krype til køys. 

Evaluering som forventet

MdGs nettsider gjenspeiler valgkampens fokus på unge urbane kvinner

Idag offentliggjorde MdG sin evaluering av årets valgkamp.  Arbeidet med denne evalueringa har vært ledet av partiets nestleder Arild Hermstad, og de konklusjonene utvalget kommer med er stort sett identiske med de kommentarene jeg selv leverte da valgresultatet var klart.

Etter å ha lest evalueringa vil jeg legge til følgende:

MdG førte en valgkamp som i stor grad var rettet mot «Greta-generasjonen» av utålmodig ungdom, men som likevel ikke mobiliserte disse.  Grønn Ungdom gikk tilbake ved skolevalgene,  og mange av de unge utålmodige satt hjemme på valgdagen. 

MdG førte en valgkamp der to unge urbane kvinner, Une Bastholm og Lan Marie Berg, fylte rommet, slik de også gjør på partiets nettsider.  Alle sine gode egenskaper til tross, tok nok disse to damene for stor plass i valgkampen, til fortrengsel for blant annet nestlederne Arild Hermstad og Kris Rokkan. (Ingen av disse to er forøvrig nevnt ved navn i partiets selvrepresentasjon.)

Rasmus Hansson som har hovedæren for at MdG i det hele tatt finnes på Stortinget, fikk ikke heller ikke den plassen han hadde fortjent. Resultatet av dette ble at MdG framsto som et parti for unge kvinner fra storbyene. Dermed var feltet åpent for dieselpopulistene fra landsbygda. MdGs gamle grunnstamme av øko-bønder var totalt utdefinert.

Heldigvis er det lokale valg ved neste korsvei. Da må distriktsspolitikk, klassisk naturvern og global solidaritet  få minst like stor plass som klimatiltak.

Et møte med byråkratiet

Offentligheten må naturligvis verne markaområder og annen truet natur, men det må gjøre med fornuft. Dette er utsikten fra hytta mi i Trondheim Bymark.

I løpet av mine tretti år som folkevalgt, har det – mildt sagt – ikke  vært regelen at mine forslag har fått enstemmig tilslutning. Når det nå har skjedd, er det likevel ikke i ei politisk sak, men ei sak der jeg har møtt det kommunale systemet nedenfra. Jeg har nemlig søkt om, og til slutt fått lov til, å restaurere et vedskjul.

Det er jo slik at de vedtak vi politikere fatter har konsekvenser for mange mennesker, men at vi ikke  alltid selv har møtt dem nedenfra. Det var derfor en svært lærerik erfaring for meg å møte det  kommunale byråkratiet i denne byggesaka.   

Bakgrunnen er at jeg for noen år siden kjøpte ei hytte i Bymarka utenfor Trondheim. På eiendommen sto et lite vedskjul, hvis tilstand etterhvert ble så dårlig at reparasjoner var lite hensiktsmessig. Jeg reiv det derfor ned, og begynte oppføring av et nytt bygg med samme dimensjoner som det tidligere.

Dette gjorde jeg ut fra den oppfatning at området der hytta ligger ikke er omfattet av den kontroversielle Lian-planen. Jeg antok at Plan og Bygningslovens alminnelige bestemmelser gjelder, og at oppføring av mindre uthus i uregulert område dermed ikke er søknadspliktig.

Med tanke på at det kan være spesielle bestemmelser i Bymarka, tok jeg likevel kontakt med Byplankontoret, som opplyste at tiltaket var søknadspliktig. Søknad ble sendt, og etter noen måneder avslått av Byggesakskontoret, med henvisning til et dokument jeg selv hadde vært med å behandle i Bystyret. Det hadde tittelen «Endring av dispensasjonspraksis ved behandling av byggesaker i LNFR-områdene i og utenfor Marka» og var blitt enstemmig vedtatt som en av de siste postene på dagsorden, i et møte våren 2015 der mange store og tunge saker hadde vært drøftet.  

Hovedpoenget i saka var at nedbrente bygninger i vernede områder skulle kunne gjenoppbygges dersom de hadde vært i god stand når de brant. Dessuten ble det vedtatt at hytteeiere skulle kunne få godkjent oppføring av garasje og bod på opptil 30m2.  

Nå har jeg som folkevalgt for De Grønne vært opptatt av å verne markaområdene mot nedbygging, men jeg har også forsvart folks rett til å gjøre enkle tiltak på egen eiendom selv om de formelt skulle stride mot bestemmelser i et overordnet regelverk. Også forvaltningen må kunne bruke skjønn og sunn fornuft. 

Slik ble vedskjulet stående da byggesøknaden ble avslått.

I saka fra 2015 heter det blant annet «en bod på 10-12 m2 vil i de fleste tilfelle kunne godkjennes». Likevel konkluderte Byggesakskontoret i min sak med at «en gjenoppbygging av uthus vil være til fordel for eier, men til ulempe for almenheten og det offentliges muligheter til forvaltning av marka». Denne  konklusjonen kan nok være i tråd med regelverket, men passer dårlig på den aktuelle situasjonen.  

I min klage påpekte jeg at det er vanskelig å se hvordan oppføring av dette vedskjulet kan være til ulempe for almenheten, all den stund det ikke er synlig utenfor min eiendom, ikke medfører noe naturinngrep (det bruker   tomta etter  det gamle vedskjulet) og ikke fører til økt bruk av eiendommen.

Min klage ble, slik rutinen er, oversendt til Bygningsrådet. Der fremmet Elin-Marie Andreassen på vegne av FrP, SP og Høyre et forslag om å godkjenne min søknad. Det var dette forslaget som fikk enstemmig tilslutning, noe hverken FRP-eren Andreassen eller grønne meg er bortskjemt med. Jeg tar dette som et tegn på at min søknad var godt begrunnet, og ikke som spesialbehandling av en tidligere kollega.

Saka fikk derfor, etter 6 måneder, et lykkelig utfall for mitt vedkommende, men den gir grunnlag for noen refleksjoner.

• For det første har det jo vist seg at heller ikke en erfaren miljøpolitiker, i dette tilfellet meg, har full oversikt over gjeldende regler. Ikke engang dem vedkommende selv har vært med på å vedta. 

• For det andre viser det seg, som en rekke politikere og byråkrater har sagt til meg i fortrolighet,  at det ikke lønner seg å søke. Mitt vedskjul er, som nevnt, ikke synlig utenfor egen eiendom, og bygginga ville neppe blitt oppdaget om jeg ikke hadde gjort byråkratene oppmerksom på den.

Nå tviler jeg ikke på at Byggesakskontoret har vært trofast mot det gjeldende regelverket, men i mitt tilfelle var altså dette regelverket så urimelig at samtlige medlemmer av Bygningsrådet var villige til å gi dispensasjon, et svært sjeldent resultat. Det ser ut til at saksbehandlerne velger en streng fortolking av regelverket, og nøler med å bruke skjønn til søkernes fordel.

Jeg tror ikke bygningsrådet tok spesielt hensyn til meg som person, men jeg har utvilsomt dratt nytte av min kjennskap til det kommunale systemet. Det er naturlig å tenke seg at andre uten samme bakgrunnen kan ha gitt opp å klage på tilsvarende avslag.  

Det er naturligvis riktig å overlate tvilstilfellene til politisk avgjørelse. Det burde likevel være rom for større bruk av skjønn også hos administrasjonen. Større smidighet ville ganske sikkert øke tiltroen i den jevne befolkning til kommunens  forvaltning av reglene. 

Monsantos løgner avslørt i retten

Journalist Carey Gillam har dokumentert saka i sin nye bok «The Monsanto Papers»

Det moderne industrialiserte landbruket er avhengig av et stort antall kjemikalier. Et av de aller mest brukte er glyfosat, et preparat som ble utviklet i 1950 av et sveitsisk firma, og som ble kommersialisert på 1970tallet av kjemi-giganten Monsanto. 

Glyfosat er hovedingrediens i en rekke populære sprøytemidler mot uønsket vegetasjon («ugress»), som Roundup. Årlig spres over 8 millioner tonn glyfosat ulike steder på jorda. Stoffet kan påvises i mennesker, dyr og planter i alle verdensdeler.

Tidlig dukket det opp mistanker om at glyfosat kunne være helsefarlig for mennesker, selv om hensikten med stoffet er å drepe bare planter. Særlig vakte den økte hyppigheten av blodkreft i form av Non-Hodgkin’s Lymphoma (NHL)  bekymring. 

GU: Genmanipulerende Ungdom

Genteknologi er utvilsomt et spennende fagfelt, et fagfelt som åpner svimlende perspektiver. Faktisk så svimlende for noen at evnen til kritisk tenkning forsvinner. Rettere sagt:  kritikken blir en trussel, en trussel som må bekjempes med hån og spott. Drømmene presenteres som harde fakta.

Det er ingen ydmykhet å spore hos tilhengerne av det genmodifiserte landbruket. GMOer er nødvendig, for å brødfø verden, intet mindre. At bevisene som en slik påstand kunne bygge på er total fraværende spiller ingen rolle. Enhver skepsis til GMOenes velsignelser må bunne i mangel på kunnskap, hevdes det. Forskning som undergraver visjonene må, pr. definisjon, være dårlig forskning. Kritikk av de multinasjonale GM-pushernes påstander sidestilles systematisk med vaksinemotstand, klimaskepsis og troen på at jorda er flat.