Oljelobbyen og norsk avlatshandel

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Samtidig som verdens ledere nok en gang unngår å bli enige om tiltak for å redusere klimautslippene, denne gangen i Warszawa, viser NRK krimserien Broen, der frustrerte miljøvernere forsøker å drepe ineffektive miljøministre, i håp om at deres etterfølgere skal skjerpe seg.

Og vi er mange som håper på effektive politiske initiativ i denne saka. Samtidig viser det seg at velmenende politikere som kommer i posisjon likevel ikke får de nødvendige resultatene. Hva kan det komme av?

De som husker TV-serien «Yes, Minister» vil forstå byråkratiets evne til å bremse radikale endinger, men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner, den har naturligvis også bred støtte i oljeindustrien og de mange tilknyttede næringer, med sine media og pressgrupper.

CREATOR: gd-jpeg v1.0 (using IJG JPEG v62), quality = 90Mangelen på fungerende klimatiltak i Norge er utgangspunktet for Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten». Hans veldokumenterte påstand er at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i norsk samfunnsstyring at den er istand til å kjøre ethvert tiltak inn på et sidespor. Oljelobbyens arbeide blir dessuten effektivt støttet opp av den sosialøkonomiske tilnærminga til problemene som Jens Stoltenberg og hans parti går inn for, ei linje hvis mest berømte – eller beryktede – tese er at utslippskuttene må tas der de er billigst – altså ikke i et høykostland som Norge.

For å skaffe fram slike kostnadseffektive tiltak mener Stoltenberg og hans klakører at markedsmekanismen er den opplagte løsningen. Ved hjelp av klimakvoter skal markedet sørge for at de beste prosjektene vinner fram. Martiniussen tar argumentet på alvor, og påpeker med en rekke eksempler at de prosjektene Norge har støttet gjennom kjøp av klimakvoter ikke utnytter markedsmekanismene, og ikke får fram de påståtte effektene.

Martiniussen viser at kvotesystemet er dårlig utformet, og at Norges økonomiske innsats innenfor rammen av dette tvilsomme systemet ikke har den påståtte effekten. Langt fra å stimulere nye og klimaeffektive tiltak, subsidierer Norge prosjekter som i de fleste tilfeller ville blitt gjennomført også uten norsk støtte og som har små – om noen – positive klimaeffekter. Norges internasjonale klimapolitikk tjener som avledning fra mangelen på effektive tiltak hjemme, og som unnskyldning for at Norge fortsetter å eksportere klimagass i form av olje og gass.

Martiniussens analyser av det internasjonale kvotesystemet er nedslående lesning, men ikke oppsiktsvekkende for den som har fulgt med i noen år. Det nye er den grundige dokumentasjonen han presenterer. Det er dette som gjør boka hans så nyttig i den hjemlige diskusjonen om klimapolitikk og oljestrategi.

Dessverre har ikke Martiniussen og hans forlag hatt vett til å stoppe der. Det er hengt på et kapitel med en totalt unødvendig «analyse» av norske miljøorganisasjoner som er så full av drittkasting på grunnlag av personlige og ideologiske kjepphester at det svekker boka som helhet. Men du trenger ikke lese det siste kapitlet for å ha utbytte av boka.

Skyt i drikkevannet !

Jonsvatnet

Jonsvatnet

Tre partier i Trondheim bystyre – Ap, Høyre og FrP – avfeier faglige innvendinger og jubler fram en kontroversiell utvidelse av en gammel skytebane i nedslagfeltet til byens drikkevann.

På Digresmyra ved Jonsvatnet har det vært skytebane i nesten hundre år. Området har LNF-status og er viktig for biologisk mangfold. Det ligger dessuten i nedslagsfeltet til Jonsvatnet som er byens drikkevannkilde. Da skytebanen ble anlagt først på 1900-tallet var det liten eller ingen oppmerksomhet om  være seg forurensing, støy, eller biologisk mangfold, men kunnskapen om slike tema har økt dramatisk siden da, og det har i mange år vært arbeidet for å finne en alternativ plassering for skytebanen. Mer

Gylne korporative drømmer

Golden-rice-attack-628x325Sommeren 2013 gikk filippinske aktivister til angrep på et plantefelt der det vokste genmanipulert ris. En stor mengde ungdommer fra organisasjonene KMB og Sikwal-GMO reiv ned gjerdet rundt åkeren og dro opp plantene som vokste der.Aksjonen føyer seg til en lang rekke liknende aksjoner de siste tiåra, der genmodifiserte plantefelt i alle deler av verden er blitt rasert av folk fra miljø-  og jordbruker-organisasjoner.

Argumentene for denne framgangsmåten har spent fra etisk og filosofisk avvisning av manipulasjon med livets grunnelementer, via faglig bekymring for biologisk mangfold, til frykt for industrialisering og avhengighet av kjemisk industri. Motstanden har også bygd på skepsis til motivene hos viktige aktører som Monsanto, og ikke minst på tvil om sikkerheten ved de genmanipulerte sluttproduktene.

Oppmerksomheten rundt slike aksjoner mot GM-plantasjer har vært synkende, men årets aksjon har utløst høylydt forargelse, også fra folk som tidligere har vært skeptiske til GMO, herunder den norske journalisten Øyvind Strømmen.  Årsaken til forargelsen er at man på forsøksfeltet på Filippinene påberopte seg utelukkende høyverdige motiver. Man var i ferd med å dyrke fram en ny ris-sort, Gyllen Ris, som skulle redde millioner av mennesker fra blindhet og underernæring uten å gi profitt til noen, heter det. Motstand mot et så nobelt konsept må fordømmes på det skarpeste, mener internasjonale forskerorganisasjoner. Mer

Aside

Bahros grønne vei

Rudolf Bahro

Rudolf Bahro

Utviklinga av grønn parti-politikk har tiltrukket seg mange originale tenkere. Den øst-tyske dissidenten Rudolf Bahro var en av stjernene i Die Grünen tidlig på 1980 tallet, men valgte snart en annen, mere radikal retning.

I boka Jernteppet skildrer Anne Applebaum hvordan kommunistpartiene i Østeuropa under Stalins ledelse knuste all organisert opposisjon. Hun forklarer også de ulike strategiene folk måtte velge for å overleve i systemet. Rudolf Bahro som var 10 år gammel da 2. verdenskrig sluttet, ble medlem i den kommunistiske ungdomsorganisasjonen FDJ og fant seg etterhvert en plass i det øst-tyske partiapparatet. Men da Sovjethæren invaderte Tsjekkoslovakia i 1968 og gjorde slutt på Dubceks «sosialisme med et menneskelig ansikt», brøt Bahro med partiet. Han hadde lenge arbeidet med en ideologisk kritikk av det sosialistiske systemet, den klarte han å få  utgitt  i Vesttyskland i 1977 under tittelen  Alternativet. Mer

Atwoods Gale Adam

secretburgersMaddAddam er det tredje og avsluttende bindet i Margaret Atwoods romanserie som begynte med Oryx og Krake og fortsatte med The Year of the Flood. Margaret Atwood er en høyt respekt forfatter som dessuten er aktivt medlem av det grønne partiet i Canada. I et intervju med Dagens Næringsliv går det fram at hun i tråd med sitt livssyn kom til Europa med båt for lansere boka, og reiser rundt på kontinentet med tog.

I all korthet dreier den første romanen seg om et samfunn, ikke ulikt vårt eget, der en høyteknologisk elite lever i luksus i sine beskyttede enklaver mens folk flest lever i grå slum og spiser «SecretBurgers»; hvis ingredienser er, ja – nettopp, hemmelige. Ryktene om hva som inngår i disse burgerne er derimot mange, uappetittlige og troverdige. Mer

Høyre på (by)banen

Gråkallbanen er siste rest av 1900-tallets effektive sporveisnett

Gråkallbanen er siste rest av 1900-tallets effektive sporveisnett

Det har vakt oppsikt i trønderhovedstaden at Høyres gruppeleder Yngve Brox, med dekning fra partiets bystyregruppe, nå tar til orde for et nytt bybanesystem. Høyre har tradisjonelt vært fanatiske motstandere av alt som heter sporvei, og en kritisk kommentar fra journalist Gunnar Okstad i Adresseavisen er antakelig fortsatt representativ for mange av Høyres kjernevelgere.

Bakgrunnen for Høyres kursendring er selvfølgelig at forventede økninger i folketallet gjør et attraktivt kollektivsystem med høy kapasitet nødvendig. Den store suksessen bybanen i Bergen har hatt og har, viser også at et skinnegående kollektivsystem virkelig tiltrekker seg reisende Mer

De Grønne opp en divisjon

skrubbeklidubba

Rasmus Hansson endret ikke  bare innholdet  i «Debatten» på NRK. Han endret innholdet i hele valgkampen.

For et år siden var det få som trodde Miljøpartiet De Grønne kunne oppnå en stortingsplass. For en måned siden var spørsmålet hvor mange vi ville få inn. Det var derfor mange som opplevde det som en nedtur da det i løpet av valgnatta viste seg at vi kom på Stortinget, men bare med ett mandat.

Ikke dessto mindre har vi oppnådd mye: Mer

Previous Older Entries Next Newer Entries

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 70 andre følgere