Hvor kommer yoga fra ?

51A5a6uZQnLDe gymnastiske øvelsene som kalles yoga i våre deler av verden, er bare ett aspekt av bredere tradisjoner, hvis mål er å føre individet fram til kosmisk bevissthet eller enhet med det guddommelige. I boka « A Brief History of Yoga» leverer Ramesh Bjonnes et velskrevet bidrag til forståelsen av disse tradisjonene. Med 40 års erfaring i bruk av yoga-teknikker, og omfattende teoretiske studier, har Bjonnes et godt utgangspunkt, og han veksler mellom de store perspektivene og sine personlige erfaringer på en fruktbar måte. Mer

Reklamer

Vandrende sjeler

Mer eller mindre tilfeldig har jeg i jula blitt sittende med to skjønnlitterære bøker som på ulike vis drøfter problemer rundt menneskets sjel, herunder forholdet mellom sjel og legeme, og muligheten for at menneskets sjel kan overleve den fysiske død og ta bolig i et nytt legeme: det vi gjerne kaller reinkarnasjon eller sjelevandring. Mer

Hilma af Klint

Det er de store bildene til Hilma af Klint som først fanger oppmerksomhetne

Det er de store bildene til Hilma af Klint som først fanger oppmerksomheten.

På Høvikodden utenfor Oslo vises nå et stort antall arbeider av den svenske kunstnerinna Hilma af Klint. Å tre inn i denne utstillinga er å tre inn i en verden der skillet mellom det åndelige og det materielle glir unna. Hennes kunst har berøringspunkter ikke bare med hennes abstrakte og surrealistiske samtidige men også med nyere tids psykedelisk inspirerte tilnærminger. Mer

Tjomlid og Snåsakaill’n

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Grupper som kaller seg humanister, skeptikere, realister etc har i noen år ført en intens kampanje mot alt som overskrider naturvitenskapens registreringsevne. Ikke minst gjelder dette tradisjonelle og folkelige måter å behandle sjukdom på. De selvutnevnte skeptikerne tviholder på den etablerte medisinens enerett. Blant fanebærerne i denne kampanjen er Gunnar Tjomlid, som definerer alternativ medisin slik ”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.»

Med en slik definisjon er konklusjonen gitt. All helbredelse utenfor etablert medisin er svindel og må debunkes så grundig som mulig. Både Tjomlid og andre har sett seg ut Joralf Gjerstad, selveste Snåsakaill’n, som en sine viktigste skyteskiver.

Nå står Gjerstad i en lang tradisjon av naturlige helbredere, med røtter i sjamanisme og førkristne forestillinger: det forhindrer ikke at han ser på sine evner som gitt av (den kristne) Gud. Den tillit folk har til Gjerstad (og mange mindre kjente kloke menn og kvinner over det ganske land) er likevel ikke knyttet til hans gudstro men til hans plass i tradisjonen.

Gjerstad hevder å ha helbredet 50 000 mennesker. Tjomlid og hans kumpaner hevder på sin side at ikke ett eneste av disse tilfellene innebærer en reell helbredelse. En ganske sterk påstand, all den stund ingen kan ha studert samtlige av disse 50 000 sjukehistoriene. Det trenges som kjent bare én svart svane for å motbevise teorien om at alle svaner er hvite. Det trenges bare at Joralf Gjerstad har forårsaket én uvanlig helbredelse for å demonstrere at han har uvanlige evner til å hjelpe sjuke mennesker.

Men for skeptikerne er saken klinkende klar; deres utgangspunkt er nemlig at virkeligheten ikke har rom for ånd eller sjel, og at åndelig eller sjelelig helbredelse derfor pr. definisjon er umulig. De kaller det «overnaturlig», og har dermed markert grensene for sin virkelighetsoppfatning meget tydelig.

Fra dette utgangspunktet driver Skepsis og tilliggende herligheter sin detektiv-virksomhet: Utgangspunktet er at alt skal ha en «naturlig forklaring». Men ut fra en slik en reduksjonistisk forståelse av naturen blir denne forklaringen ofte en henvisning til det som kalles «placebo-effekten». Tjomlid har skrevet ei hel bok om denne. Nå har jeg ikke lest boka, men ut fra Tjomlids blogg kan jeg slutte at han bruker begrepet slik det i denne debatten vanligvis brukes, som en bortforklaring. «Det var da bare placebo-effekt, må vite».

Dette finner jeg svært lettvint. Placeboeffekten erkjennes jo nå av medisinske forskere som organismens selvhelbredende evne. I den forstand er det rimelig å anta at enhver helbredelse, enten den skjer på Rikshospitalet eller på Snåsa, nettopp forutsetter at placeboeffekten mobiliseres.

Gjerstad er åpenbart ved berøring, via telefon og på andre måter, istand til å starte eller utløse legemets evner til å motvirke infeksjoner eller annen sjukdom. Ved å henvise til placeboeffekten innrømmer i virkeligheten skeptikerne dette. Deres argument koker da ned til at Gjerstad ikke alltid lykkes, at han har en sviktende forståelse av sin egen virksomhet og at han ikke har medisinsk utdanning.

Tjomlid etterlyser i sin blogg en «kritisk dokumentar» om Snåsakailln. Med det mener han åpenbart en film som skal frata Joralf Gjerstad all ære. For min del kunne jeg også tenke meg et kritisk studium av Gjerstads virksomhet, der man ser både på hvor han lykkes og hvor han ikke lykkes.

Arven etter Vivekananda

Vivekananda som moderne nasjonalhelt

Vivekananda som moderne nasjonalhelt

I disse dager feires 150-års dagen for Vivekanandas fødsel. Han var viktig for hinduismens utvikling både hjemme og ute, men jubileet preges av sterk uenighet om hans rolle.

Vivekananda, som egentlig het Narendra Nath, var en disippel av Sri Ramakrishna, en uortodoks og omstridt asket. Etter Ramakrishnas død i 1888 reiste Vivekananda rundt i India som asket og ble dypt engasjert av fattigdommen og elendigheten han møtte mange steder. I 1892 mediterte han i tre dager på Kanyakumari, ei klippe på sørkysten av det indiske kontinentet, og fikk det for seg at han skulle reise til Vesten, for å se om han kunne finne midler til å avhjelpe sitt folks fattigdom.

I september 1893 var han tilstede ved verdensreligionenes parlament i Chicago. Han taler der var kanskje den første lansering av hinduismen som religiøst alternativ for et vestlig publikum. Med stor intellektuell kapasitet kritiserte han sentrale forestillinger i kristendommen. Han sammenliknet forestillingen om arvesynd med sin egen advaita-filosofi som jo forutsetter at enhver sjel er guddommelig av natur. Vivekananda la på denne måten grunnlaget for alle de seinere hinduiske misjonsbevegelsene, og for den intellektuelle respektabilitet vedanta og andre varianter av indisk religionsfilosofi har fått i Vesten. Mer

Økologiens dybder

Holistisk tenkning i slekt med dypøkologien kommer til uttrykk mange steder.

Holistisk tenkning i slekt med dypøkologien kommer til uttrykk mange steder.

Dyp-økologien til Arne Næss har hatt enorm betydning for utviklinga av den internasjonale miljøbevegelsen, men har i seinere år fått mindre oppmerksomhet. Filosofen Espen Gamlund spør i en artikkel i Norsk Filosofisk tidsskrift hvorfor. Kort sammenfattet kan vi si at Gamlund mener dypøkologien er for personlig og krevende til å få politisk gjennomslagskraft, og derfor er uegnet som grunnlag for politisk virksomhet i vår tid.

Næss ville erstatte etiske krav med personlig erfaring; han mente at direkte opplevelse av enheten i naturen og erkjennelse av seg selv som dypt innvevd i livets nettverk naturlig vil føre til handlingsvalg som er gunstige for selvrealisering. Implikasjonen er at den som har realisert sitt selv også vil handle til beste for fellesskapet og den økologiske helheten.

Gamlund spør om moderne urbane mennesker virkelig kan identifisere seg med en natur som de sjelden eller aldri opplever direkte. Nå har nok Arne Næss ment at friluftsliv gir impulser til utvikling av dypøkologisk erkjennelse, ikke desto mindre er det fullt mulig å sitte i en byleilighet og oppleve sin egen eksistens som et aspekt av en større helhet av liv. Næss sin egen variant, Økosofi T, forutsetter jo nettopp at de grunnleggende premissene – så vel som handlingsalternativene på lavere nivåer – kan være forskjellige fra person til person. Det er derfor ingen grunn til å tro at Næss forutsetter at fjellklatring eller andre former for friluftsliv er forutsetninger for dypøkologisk erkjennelse. Mer

Grønn ideologi (2)

Arne Næss var en sentral økofilosof, men hvor kom han fra?

Professor Arne Næss blir ofte ansett som den moderne norske miljøbevegelsens far. En viktig innflytelse på Næss underveis mot de radikale miljø-standpunktene var Gandhis tenkning. Nå utarbeidet ikke Gandhi noe ideologisk grunnskrift; han var en utpreget pragmatiker som tok standpunkt fra sak til sak og ofte kunne beskyldes for å være inkonsekvent, men sammen med verdens første professor i fredsstudier, Johan Galtung, utarbeidet Næss i boka Gandhis politiske filosofi en systematisk oversikt over Gandhis standpunkter, fordelt på punkter og underpunkter i god akademisk stil.

Men Arne Næss var ikke fornøyd med  bare teori. Han bidro til opprettelsen av samarbeidsgruppene for natur- og miljøvern (snm) som arrangerte den første miljøaksjonen i Norge etter Gandhis retningslinjer; det var Mardøla-aksjonen sommeren 1971. Mer

Forrige Eldre innlegg