Anders Lange og jeg

Anders Lange var en effektiv folketaler, av sine mange motstandere gjerne karakterisert som demagog

Anders Lange var en effektiv folketaler, av sine mange motstandere gjerne karakterisert som demagog

Fremskrittspartiet, som idag sitter med viktig plasser i regjering og storting, vekker sterke følelser hos mange, på godt og vondt. Noen ser FrPere som Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde som de eneste som tør si sannheten om den norske innvandringspolitikken, andre ser på partiet som et råttent gufs fra menneskehetens mentale kjellerdyp. Det kan være interessant å se tilbake på partiets forhistorie, som dreier seg om en høyst spesiell mann; Anders Lange, som også krysset min vei. Mer

Reklamer

Tyrkia, NATO og Kobane

den kurdiske befolkningen står samlet mot ISILS angrep. NATO gir ingen hjelp

Den kurdiske befolkningen i Kobane står samlet mot ISILS angrep, men NATO gir ingen hjelp

De velbevæpnede styrkene til ISIL har i tre uker presset seg inn mot sentrum av den kurdiske byen Kobane. På sin vei har de massakrert, brent og voldtatt. Kobane ligger ved Syrias grense til Tyrkia, og nærmere 200 000 sivile har flyktet til nabolandet. I stedet for å hjelpe forsvarerne av byen har Tyrkia stengt grensa med store troppestyrker. Dette i skarp motsetning til det svake vaktholdet langs grenseområder behersket av ISIL.

Mer

Hva må vi ofre for klimaet?

earthDenne artikkelen er opprinnelig skrevet for tidsskriftet NO

Folk flest – politikere, næringslivsledere og andre – innser etterhvert at menneskeskapte utslipp fører til farlig  og lite ønskelig global oppvarming. Likevel er det lite som blir gjort for å redusere utslippene. Hvorfor det, mon tro?

Én årsak kan være at vi frykter vi må gi avkall på noe av den overflod av varer og tjenester vi har vendt oss til. Vi frykter at det kan gå ut over vår levestandard dersom vi skulle ta klimautfordringene på alvor. Den som argumenterer for sterke reduksjoner i klimagass-utslippene beskyldes for å ville føre oss «tilbake til steinalderen». Virkeligheten er naturligvis svært annerledes. Mer

Sigmund Kvaløy Setreng

Visuell og musikalsk improvisasjon var viktige elemnetr i Sigmund Sæternegs liv.

Visuell og musikalsk improvisasjon var viktige elementer i Sigmund Setrengs liv.

Få om noen har hatt så stor betydning for utviklinga av norsk  bevissthet om miljø og miljøpolitikk som Sigmund Kvaløy Setreng. Han var en sentral person i norsk miljøbevegelse i over et halvt århundre. Sammen med Arne Næss grunnla han norsk økofilosofi, men mens Næss gjorde internasjonal akademisk karriere på miljøsaka, valgte Sigmund et liv som miljøpraktikant; han ville heller være aktivist enn teoretiker.

Sigmund Kvaløy, som tok navnet Sætereng da han overtok slektsgården i Budalen, foreleste om økologi, politikk og filosofi både i akademisk og annen sammenheng resten av livet. Hans forelesninger tok gjerne uventede avstikkere, liksom hans eget liv gjorde. Sigmund var nemlig opptatt av improvisasjon, gjerne i form av jazzmusikk, eller i de mangfoldige detaljerte drodleriene han produserte når det var andre som førte ordet. Derfor kunne verken han eller tilhørerne vite hvor ferden skulle føre. Mer

De Grønnes forhistorie

Miljøpartiet de Grønne  ble formelt stiftet på Rondetun Fjellstue i oktober 1988.

Miljøpartiet de Grønne ble formelt stiftet på Rondetun Fjellstue i oktober 1988.

Årets landsmøte i Miljøpartiet de Grønne er det største i partiets historie med over 200 deltakere, og det er MdGs første landsmøte som stortingsparti. Mye oppmerksomhet har vært rettet mot partiets gledelige og oppsiktsvekkende vekst de siste åra, ikke minst fordi den partiledelsen som har sittet i denne vekstperioden nå går av. Det som imidlertid ofte blir oversett i gledesrusen er det langsiktige arbeidet denne veksten kunne skje fra.

MdG har eksistert som landsdekkende parti siden 1988, men allerede  i 1987 hadde vi fått  0,4% av stemmene.  Både Håkon Stang i Halden og Birte Simonsen i Kristiansand hadde fått flere partifeller med seg  inn i bystyrene. Ved stiftelsen var vi også representert i bystyret i Fredrikstad og fylkestinget i Akershus.  Mer

Grønne maktstrukturer

FOTO fra Aftenposten:  Solum, Stian Lysberg

FOTO fra Aftenposten: Solum, Stian Lysberg

Nå som de Grønne har rykket opp blant stortingspartiene kan vi også glede oss over større medieoppmerksomhet, både på godt og ondt. 4. februar har både Klassekampen og Aftenposten noenlunde like oppslag om «lederstrid i MDG». Slikt er naturligvis både pikant og spennende, og noen tar oppslagene som bevis på at grasrotdemokratiet i MDG står for fall.

La oss se på alternativene. MDG sentralt har liksom Grønn Ungdom og enkelte lokallag en struktur med to talspersoner, én av hvert kjønn. Andre partier har som kjent partiledere, og mange i MDG mener at vi også burde hatt en slik en. Den aktuelle kandidaten er i så fall Rasmus Hansson, som allerede oppfattes som partileder av mange i kraft av sin tilgang til media som stortingsrepresentant.

Skule partiet innføre en normal lederstruktur ville vi altså bli sittende med en middelaldrende hvit mann som leder. Med all respekt for Rasmus Hansson, så er det min menig at dette ville gi et fullstendig feilaktig inntrykk av MDGs maktpolitikk. Mer

Oljelobbyen og norsk avlatshandel

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Samtidig som verdens ledere nok en gang unngår å bli enige om tiltak for å redusere klimautslippene, denne gangen i Warszawa, viser NRK krimserien Broen, der frustrerte miljøvernere forsøker å drepe ineffektive miljøministre, i håp om at deres etterfølgere skal skjerpe seg.

Og vi er mange som håper på effektive politiske initiativ i denne saka. Samtidig viser det seg at velmenende politikere som kommer i posisjon likevel ikke får de nødvendige resultatene. Hva kan det komme av?

De som husker TV-serien «Yes, Minister» vil forstå byråkratiets evne til å bremse radikale endinger, men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner, den har naturligvis også bred støtte i oljeindustrien og de mange tilknyttede næringer, med sine media og pressgrupper.

CREATOR: gd-jpeg v1.0 (using IJG JPEG v62), quality = 90Mangelen på fungerende klimatiltak i Norge er utgangspunktet for Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten». Hans veldokumenterte påstand er at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i norsk samfunnsstyring at den er istand til å kjøre ethvert tiltak inn på et sidespor. Oljelobbyens arbeide blir dessuten effektivt støttet opp av den sosialøkonomiske tilnærminga til problemene som Jens Stoltenberg og hans parti går inn for, ei linje hvis mest berømte – eller beryktede – tese er at utslippskuttene må tas der de er billigst – altså ikke i et høykostland som Norge.

For å skaffe fram slike kostnadseffektive tiltak mener Stoltenberg og hans klakører at markedsmekanismen er den opplagte løsningen. Ved hjelp av klimakvoter skal markedet sørge for at de beste prosjektene vinner fram. Martiniussen tar argumentet på alvor, og påpeker med en rekke eksempler at de prosjektene Norge har støttet gjennom kjøp av klimakvoter ikke utnytter markedsmekanismene, og ikke får fram de påståtte effektene.

Martiniussen viser at kvotesystemet er dårlig utformet, og at Norges økonomiske innsats innenfor rammen av dette tvilsomme systemet ikke har den påståtte effekten. Langt fra å stimulere nye og klimaeffektive tiltak, subsidierer Norge prosjekter som i de fleste tilfeller ville blitt gjennomført også uten norsk støtte og som har små – om noen – positive klimaeffekter. Norges internasjonale klimapolitikk tjener som avledning fra mangelen på effektive tiltak hjemme, og som unnskyldning for at Norge fortsetter å eksportere klimagass i form av olje og gass.

Martiniussens analyser av det internasjonale kvotesystemet er nedslående lesning, men ikke oppsiktsvekkende for den som har fulgt med i noen år. Det nye er den grundige dokumentasjonen han presenterer. Det er dette som gjør boka hans så nyttig i den hjemlige diskusjonen om klimapolitikk og oljestrategi.

Dessverre har ikke Martiniussen og hans forlag hatt vett til å stoppe der. Det er hengt på et kapitel med en totalt unødvendig «analyse» av norske miljøorganisasjoner som er så full av drittkasting på grunnlag av personlige og ideologiske kjepphester at det svekker boka som helhet. Men du trenger ikke lese det siste kapitlet for å ha utbytte av boka.

Forrige Eldre innlegg Next Newer Entries