Strålende tider

Menneskeheten har de siste drøyt hundre år gjort seg avhengig av elektrisitet til en lang rekke formål. Elektrisiteten er på mange måter grunnlaget for vårt moderne samfunn. Og mens kraftledninger strekkes over hele kloden og inn i hvert eneste rom i våre boliger oppstår det også muligheten for uønskede bieffekter. Det har lenge vært kjent at eksponering for feltene fra høyspente overføringskabler øker risikoen for leukemi. Derfor er det i Norge ikke tillatt å bygge boliger eller leikeplasser i nærheten av høyspentledninger. Andre land har strengere regler enn Norge på dette området.

Fri sex og andre utopier

Otto Mühl under kollektiv selvframstilling

Innenfor den alternative kulturen som oppsto i Vesten i 1960 og 70-åra var det et stort rom for utopier. Mange nøyde seg nok med å drømme om perfekte – eller iallfall langt bedre – samfunn, men noen forsøkte også å realisere små og store samfunn i samsvar med sine drømmer. Det var blomstringstid for kollektiver, kommuner og alternative samfunn, vanligvis med ulike varianter av arbeidsdeling, felles økonomi og – ikke minst – fri seksualitet.

Et av de største slike eksperimentene både i antall deltakere og i varighet var AA-kommunen med hovedkvarter på Friedrichshof i Østerrike. Norske Wencke Mühleisen besøkte Friedrichshof i 1976 etter å ha lest en artikkel i Gateavisa. Hun ble værende og fikk snart sentrale roller i et felleskap som etterhvert omfattet flere tusen mennesker spredt over hele Europa. I boka «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden» skildrer hun sine opplevelser, hva som lokket henne til å bli med og hva som fikk henne til bryte ut etter 8 år.

Tjomlid og Snåsakaill’n

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Grupper som kaller seg humanister, skeptikere, realister etc har i noen år ført en intens kampanje mot alt som overskrider naturvitenskapens registreringsevne. Ikke minst gjelder dette tradisjonelle og folkelige måter å behandle sjukdom på. De selvutnevnte skeptikerne tviholder på den etablerte medisinens enerett. Blant fanebærerne i denne kampanjen er Gunnar Tjomlid, som definerer alternativ medisin slik ”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.»

Med en slik definisjon er konklusjonen gitt. All helbredelse utenfor etablert medisin er svindel og må debunkes så grundig som mulig. Både Tjomlid og andre har sett seg ut Joralf Gjerstad, selveste Snåsakaill’n, som en sine viktigste skyteskiver.

Nå står Gjerstad i en lang tradisjon av naturlige helbredere, med røtter i sjamanisme og førkristne forestillinger: det forhindrer ikke at han ser på sine evner som gitt av (den kristne) Gud. Den tillit folk har til Gjerstad (og mange mindre kjente kloke menn og kvinner over det ganske land) er likevel ikke knyttet til hans gudstro men til hans plass i tradisjonen.

Gjerstad hevder å ha helbredet 50 000 mennesker. Tjomlid og hans kumpaner hevder på sin side at ikke ett eneste av disse tilfellene innebærer en reell helbredelse. En ganske sterk påstand, all den stund ingen kan ha studert samtlige av disse 50 000 sjukehistoriene. Det trenges som kjent bare én svart svane for å motbevise teorien om at alle svaner er hvite. Det trenges bare at Joralf Gjerstad har forårsaket én uvanlig helbredelse for å demonstrere at han har uvanlige evner til å hjelpe sjuke mennesker.

Men for skeptikerne er saken klinkende klar; deres utgangspunkt er nemlig at virkeligheten ikke har rom for ånd eller sjel, og at åndelig eller sjelelig helbredelse derfor pr. definisjon er umulig. De kaller det «overnaturlig», og har dermed markert grensene for sin virkelighetsoppfatning meget tydelig.

Fra dette utgangspunktet driver Skepsis og tilliggende herligheter sin detektiv-virksomhet: Utgangspunktet er at alt skal ha en «naturlig forklaring». Men ut fra en slik en reduksjonistisk forståelse av naturen blir denne forklaringen ofte en henvisning til det som kalles «placebo-effekten». Tjomlid har skrevet ei hel bok om denne. Nå har jeg ikke lest boka, men ut fra Tjomlids blogg kan jeg slutte at han bruker begrepet slik det i denne debatten vanligvis brukes, som en bortforklaring. «Det var da bare placebo-effekt, må vite».

Dette finner jeg svært lettvint. Placeboeffekten erkjennes jo nå av medisinske forskere som organismens selvhelbredende evne. I den forstand er det rimelig å anta at enhver helbredelse, enten den skjer på Rikshospitalet eller på Snåsa, nettopp forutsetter at placeboeffekten mobiliseres.

Gjerstad er åpenbart ved berøring, via telefon og på andre måter, istand til å starte eller utløse legemets evner til å motvirke infeksjoner eller annen sjukdom. Ved å henvise til placeboeffekten innrømmer i virkeligheten skeptikerne dette. Deres argument koker da ned til at Gjerstad ikke alltid lykkes, at han har en sviktende forståelse av sin egen virksomhet og at han ikke har medisinsk utdanning.

Tjomlid etterlyser i sin blogg en «kritisk dokumentar» om Snåsakailln. Med det mener han åpenbart en film som skal frata Joralf Gjerstad all ære. For min del kunne jeg også tenke meg et kritisk studium av Gjerstads virksomhet, der man ser både på hvor han lykkes og hvor han ikke lykkes.

Tre tilfeldige bilister ?

Leif Sigvaldsen fra Syklistenes Landsforbund viser stedet hvor kvinnen ble påkjørt.
Foto: Leif Sigvaldsen / NRK

I dagens aviser har jeg festet meg ved 3 bilrelaterte saker. De dreier seg alle om bilister som uten skrupler nekter å ta hensyn til andre trafikanter. De involverte sjåførene er skiløperen Petter Northug, presten Einer Gelius og en anonym bilist fra Telemark. Sakene er interessante fordi de avdekker dyptsittende holdninger i vårt bilbaserte samfunn generelt, og blant mannlige bilførere spesielt.

Petter Northugs sak er etter hvert godt kjent; la meg likevel få oppsummere: En sterkt beruset mann setter seg bak rattet, mister kontrollen i høy hastighet og stikker av fra bilvraket der en skadd kamerat sitter. Sjåføren overøses med sympatierklæringer, og de som kritiserer ham beskyldes for mobbing.. Paradokset er godt kommentert av Mimir Kristjansson i en kronikk på NRK-nett

Einar Gelius tok med seg en Aftenposten-journalist på biltur i Gudbrandsdalen og ble sitert slik: ”Jeg liker vel å kjøre fort, da. Også irriterer jeg meg over alle de elendige sjåførene. Sånne som ligger akkurat på fartsgrensen. De er de verste.”

Endringer i internasjonal narkotika-politikk

Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan er medlemmer av den viktige reformgruppa «The Global Commission on Drug Policy

De internasjonale strategiene for bekjempelse av narkotika er basert på et knippe traktater, først og fremst den såkalte «Single Convention» fra 1961. Den pålegger medlemsstatene, de flest land i verden, å forby produksjon, omsetning og bruk av en lang rekke populære rusmidler. Det gjelder tradisjonelle naturprodukter som marihuana og hasjisj, opium og cocablader (men ikke khat); videre gjelder det raffinerte produkter som morfin, heroin og kokain; og dessuten en lang rekke syntetiske produkter som amfetaminer, ecstasy osv.

Narkotikatraktatene inngår i FN-systemet og omfatter to organisasjoner; UNODC og INCB. Den underliggende målsettinga for disse internasjonale organene har vært visjonen om en verden fri for narkotika («a drug-free world»). Utviklinga har imidlertid gått i motsatt retning. De fleste stoffene som omfattes av traktatene er langt mere utbredt på global basis idag enn for femti år siden. Den innsatsen disse organene koordinerer har også vist seg å ha en lang rekke uforutsette og uheldige bivirkninger. Det har derfor vokst fram en internasjonal opinion for å endre traktatene.

Denne opinionen kritiserer særlig dagens politikk på to sentrale områder: situasjonen for brukere som utsettes for straff og annen forfølgelse, og situasjonen i land – spesielt i Latin-Amerika – der militære kampanjer mot bønder som dyrker coca, cannabis og opium er blitt møtt med eskalerende vold fra søkkrike narkotika-karteller.

Krigen mot mannlig omskjæring

Jødiske guttebarn omskjæres den åttende dag etter fødselen (Wikimedia Commons)

Det foregår for tida en omfattende kampanje i Norge for å innføre forbud mot omskjæring av guttebarn. Slik omskjæring er avgjørende for jøder; som et tegn på sin pakt med Gud må de fjerne forhuden på et guttebarn den åttende dag etter fødselen. Også de fleste muslimer og mange andre praktiserer mannlig omskjæring – det blir anslått at hver tredje mann i verden er omskåret.

Mannlig omskjæring er altså en svært utbredt tradisjon med dype kulturelle og religiøse røtter. Det er ingen grunn til å tro at et forbud vil fjerne denne praksisen, og en objektiv vurdering tilsier derfor at den må søkes brakt inn i mest mulig trygge rammer. Helse- og omsorgs-minister Bent Høie er da også i ferd med å legge fram et forslag som vil sikre at omskjæring av gutter utføres på forsvarlig vis innenfor rammene av det offentlige helsevesenet.

Ikke dessto mindre er det mange som ivrer for et totalforbud, eller i de minste et forbud inntil gutten er gammel nok til å samtykke. Blant dem som agiterer for et slikt forbud finner vi barneombud Anne Lindboe, mange leger og ulike politiske miljøer. Den ateistiske organisasjonen Humanetisk Forbund har gått inn for et generelt forbud, men har også møtt motstand hos sine egne.

Legalisering av marihuana

Cannabistilhengere i Denver, Colorado, feirer seieren ved folkeavstemningen høsten 2012..

«Kampen mot cannabis-forbudet har nådd et vendepunkt.» Ethan Nadelman

Norsk presse har de siste dagene hatt flere store reportasjer fra de to amerikanske delstatene Colorado og Washington, der cannabis nå er legalisert som følge av folkeavstemninger. Cannabis fikk begge steder flere stemmer enn Barack Obama, hvilket viser at legalisering har støtte i begge de to store partiene; i tillegg til mindre partier som libertarianerne og De Grønne.

Aftenpostens reportasje bruker utrykket «narkotisk stoff» i ingressen Dette reiser et interessant definisjons-problem. De stoffene som kalles «narkotika» har jo – stikk i strid med hva mange tror – ingen andre felles egenskaper enn at de er forbudt. Det er ingen felles «narkotisk» effekt av amfetamin, heroin og hasj. Den eneste brukbare og realistiske definisjonen på narkotika er illegale rusmidler. Når cannabis blir legalt vil det derfor være logisk feil å bruke denne merkelappen.

At legaliseringa kommer nettopp i USA er viktig, fordi USA har vært den fremste pådriveren i den internasjonale forbudspolitikken. Stormakten har brukt alle tilgjengelige virkemidler for å hindre oppmyking av narkotikapolitikken i andre land. Parlamentet på Jamaica har, for eksempel, lagt vekk flere utredninger som anbefalte lemping på  ganja-forbudet, etter trusler om økonomiske sanksjoner. Og mange land i Asia ble i slutten av forrige århundre tvunget til å stenge sine lovlige cannabis-utsalg etter påtrykk fra FN og USA.