Hva skal vi gjøre med IS-krigerne og deres familier?

(Dette innlegget sto på trykk i Adresseavisen 12. april 2019)

Etter at Syrias Demokratiske Styrker (SDF) erobret de siste områdene den såkalte Islamske Stat holdt i Syria, har mer enn 60 000 IS-tilhengere blitt internert i teltleire der grunnleggende humanitær hjelp ikke er tilgjengelig. Selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria har ikke kapasitet til å ta seg av alle disse fangene og ber om internasjonal hjelp, slik jeg ble gjort oppmerksom på allerede i desember i fjor, da jeg besøkte området og møtte representanter for myndighetene.

 Blant de internerte er det mange utlendinger, herunder også et lite antall norske statsborgere. Dette har utløst en debatt om norske myndigheters ansvar for egne statsborgere generelt, og for barn av norske mødre spesielt. Mange har engasjert seg for å bringe disse barna til Norge, uten at foreldrene får lov å bli med. Små barn er uskyldige, mens voksne som frivillig har sluttet seg til de voldelige ekstremistene i IS har mistet retten til norsk statsborgerskap, hevdes det.

Så enkelt er det likevel ikke.  For det første har barna bruk for sine foreldre, for det andre kan bare de som har et annet statsborgerskap i tillegg til det norske, fratas sitt norske pass.  Norge har et ansvar for fremmedkrigere med norsk bakgrunn, så vel som for deres barn.

Norsk lov fastsetter straffansvar for forbrytelser som terror-samband og forberedelse av terrorhandlinger. Det er derfor mulig å stille fremmedkrigere for retten i Norge. Det store flertallet av saker må imidlertid håndteres lokalt, der overgrepene har foregått og der vitner og bevis er lettere tilgjengelig.  

Mer enn 60 000 menn, kvinner og barn strømmet ut fra de siste IS-områdene.

De kurdiske myndighetene i Nordøst-Syria ber om internasjonal hjelp til rettslig behandling av IS-krigerne. noe som bør foregå i Irak og Syria der forbrytelsene er begått og der vitner og bevis er tilgjengelig. Dette må Norge være med på, i tillegg til at vi henter våre statsborgere til Norge og eventuelt stiller dem for retten her.

 Bevis for overgrep vil det i de fleste tilfeller være vanskelig å finne. Og i lys av det store antallet mennesker som har deltatt i IS må vi innse at de fleste vil måtte løslates uten rettsforfølgelse.  Det vil derfor være grupper av IS tilhengere både i Midtøsten og i fremmedkrigernes hjemland. Disse vil utgjøre en betydelig trussel som må møtes på ulike måter.

 Et av de viktigste virkemidlene vil være gjenreising av ødelagte lokalsamfunn i Irak og Syria. Sunniaraberne. som er rekrutteringsgrunnlaget for IS, må oppleve at de blir hørt og respektert hvis vi skal unngå nye bølger av væpnet jihadisme.

Den assyriske kirka i Tel Nasri, ved Khabour-floden i Syria. ble sprengt av IS.

Men vi må også tenke på jihadistenes ofre. Når vi – slik vi bør – henter de norske IS-erne og deres barn hjem til det trygge Norge, må vi ikke glemme at hundretusener menn, kvinner og barn som IS har drevet på flukt fortsatt lever under elendige forhold i teltleire.

Det vil ikke være riktig å gi inntrykk av at overgripere med norsk pass fortjener bedre behandling enn deres ofre. Norge og andre land må snarest gi omfattende støtte til de religiøse minoritetene IS har forsøkt å utrydde. Yezidiene rundt Sinjarfjellet, og de kristne samfunnene i Ninive og Khabour trenger omfattende bistand for å trygge sin fortsatte eksistens.

MDG på rett vei

Årets landsmøte i Miljøpartiet de Grønne må være et av de triveligste og mest konstruktive i partiets historie. Vår identitet som et viktig meningsbærende parti på landsbasis har nå satt seg, og de mange landsmøtedeltakerne framsto som trygge på dette.

Overlevering av stafettpinnen som mannlig talsperson fra Rasmus Hansson foregikk på eksemplarisk vis. Det var to gode kandidater som kjempet om plassen – Farid Shariati fra Vadsø og Arild Hermstad fra Oslo – begge hadde mobilisert godt for sitt kandidatur, men vinneren ble som forventet han som hadde partiapparatet i ryggen, nemlig Arild Hermstad. Det er et godt valg, noe både Farid og hans tilhenger (hvoriblant jeg) var snare til å erklære. En god klem mellom konkurrentene demonstrert den gode stemningen som preget landsmøtet.

«Narkotiske stoffer»

Avgifter på salg av cannabis ventes å tilføre statskassa i California en milliard dollar i året.

Forandringens vinder endrer nå ruspolitikken i mange land. Kriminaliseringen av andre rusmidler enn alkohol er på retur. I USA har  California blitt den åttende delstaten  som legaliserer omsetning av marihuana. Flere delstater ventes å følge etter, det samme vil Canada, mens Uruguay begynte å selge marihuana til registrerte brukere allerede i fjor.

Drømmen om sosialisme

Stortinget kommer ikke til å avskaffe  kapitalismen i kommende valgperiode, uansett hvor mange stemmer Rødt og SV måtte få.

Teoriene til Karl Marx   har dominert den sosialistiske bevegelsen siden 1850.

I kjølvannet av den franske revolusjonen oppsto grunnlaget for moderne politisk debatt. Det ble mulig å forestille seg grunnleggende endringer i måten samfunnet fungerte og var organisert på. Utover i det nittende århundre ble et stort antall planer for bedre og mere rettferdige samfunn presentert. Mange av disse systemene tok sikte på å fordele samfunnets rikdommer bedre, og etiketten sosialisme ble tatt i bruk på et bredt utvalg av disse. De mest ytterliggående, som forutsatte opphevelse av den private eiendomsretten ble kalt kommunisme. Den tyske forfatteren Karl Marx formulerte det som skulle bli den dominerende varianten, i skarp strid med de anarkistiske variantene til Mikhail Bakunin og Pierre Proudhon.

Er global forbudspolitikk bra ?

President Santos i Colombia deler ikke Øystein Schjetnes syn på narkotikapolitikken

 (En versjon av dette innlegget ble refusert av Dagbladet)

Øystein Schjetne fra Stiftelsen Golden Colombia har i flere artikler i Dagbladet  i juli 2017 hevdet at totalforbudet mot «narkotiske stoffer»  må opprettholdes av hensyn til situasjonen i den tredje verden. Der tar han grundig feil.

Det er utmerket at Schjetne forsøker å se de internasjonale perspektivene ved rusmiddel-politikken. Desto mere påfallende er det at han ikke referer til den debatten om dette som foregår nettopp  i Latin-amerika.

Strålende tider

Menneskeheten har de siste drøyt hundre år gjort seg avhengig av elektrisitet til en lang rekke formål. Elektrisiteten er på mange måter grunnlaget for vårt moderne samfunn. Og mens kraftledninger strekkes over hele kloden og inn i hvert eneste rom i våre boliger oppstår det også muligheten for uønskede bieffekter. Det har lenge vært kjent at eksponering for feltene fra høyspente overføringskabler øker risikoen for leukemi. Derfor er det i Norge ikke tillatt å bygge boliger eller leikeplasser i nærheten av høyspentledninger. Andre land har strengere regler enn Norge på dette området.

Fri sex og andre utopier

Otto Mühl under kollektiv selvframstilling

Innenfor den alternative kulturen som oppsto i Vesten i 1960 og 70-åra var det et stort rom for utopier. Mange nøyde seg nok med å drømme om perfekte – eller iallfall langt bedre – samfunn, men noen forsøkte også å realisere små og store samfunn i samsvar med sine drømmer. Det var blomstringstid for kollektiver, kommuner og alternative samfunn, vanligvis med ulike varianter av arbeidsdeling, felles økonomi og – ikke minst – fri seksualitet.

Et av de største slike eksperimentene både i antall deltakere og i varighet var AA-kommunen med hovedkvarter på Friedrichshof i Østerrike. Norske Wencke Mühleisen besøkte Friedrichshof i 1976 etter å ha lest en artikkel i Gateavisa. Hun ble værende og fikk snart sentrale roller i et felleskap som etterhvert omfattet flere tusen mennesker spredt over hele Europa. I boka «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden» skildrer hun sine opplevelser, hva som lokket henne til å bli med og hva som fikk henne til bryte ut etter 8 år.