Et bilde til besvær

For et par dager siden la jeg ut ovenstående bilde på Facebook. På kort tid kom det nærmere hundre illsinte kommentarer. Ingen av dem kommenterte selve bildet, eller omtalte innholdet i det på noen som helst måte. Det de kommenterte var min person. Gaute Skjervø, nestleder i AUF, mente min oppførsel var «nedrig». Mange kalte meg transfob, men det var også stor tilslutning til påstanden om at jeg måtte være nazist. 

Bildet var nemlig lagt ut på Facebook av Jarle Skyggedal, fra partiet Alliansen. Han er åpenbart enn av mine mange tusen facebookvenner, hvorav jeg bare kjenner et mindretall. Skyggedal eller hans politiske ståsted kjente jeg ikke. Uansett var detet et nazibilde, og jeg som hadde lagt ut samme bilde måtte antas fullt og helt å stå inne for partiprogrammet til Alliansen. Skyggedal, informerte meg – uoppfordret – om at han slett ikke hadde skapt bildet, men i likhet med meg hadde kopiert det fra en annen kilde. Et Google-søk tyder på at bildemontasjen først dukket opp på engelske twitterkontoer. Men pytt pytt, et godt nazistempel er greitt å ha i en opphetet debatt. 

Medlemmer av MdG har åpenbart også reagert, og – med krav om anonymitet – forlangt at jeg måtte få kjeft.  Transaktivister liker nemlig ikke debatt om sine kvasivitenskapelige teorier. De vil ha forbud mot kritikk, og henvender seg gjerne til arbeidsgivere med krav om sanksjoner mot de som åpner kjeften på feil måte. Følgelig ble jeg oppringt av fylkesleder Gjertrud Berg som mente jeg måtte slette bildet, uten å kunne forklare hva min forbrytelse besto i.

Hva er det så ved dette bildet som skaper slike sterke reaksjoner? Det består av to deler; til venstre en slags vikingfantasi med teksten «Norwegian men in 800 AD» og til høyre en person i rullestol, med teksten «Norwegian men now». Man kan naturligvis spørre seg om noen av disse to bildene viser et utbredt mannsideal, men noen tolker det åpenbart slik at jeg mener menn bør være slik som de karikerte vikingene. Andre mener nok at teksten er grov «feilkjønning», i og med at personen på bildet til høyre, Jørund Viktoria Alme, identifiserer seg som lam kvinne. Vel å merke kan han reise seg og gå når det måtte passe sånn. 

Jeg synes bildet er morsomt, og at det berører et sårt punkt er jo blitt åpenbart. De som reagerer finner det visst helt greitt at Jørund kaller seg kvinne. De slutter seg til illusjonen om at mennesker kan endre kjønn, og at det EGENTLIGE kjønnet ikke er det biologiske men en indre identitet. Dette formuleres som at noen mennesker er «født i feil legeme», og må få muligheten til å «bli den de er»; om nødvendig med kirurgiske inngrep.

Men Jørund Viktorias tilfelle har også en ytterligere dimensjon. Jørund hevder ikke bare at han egentlig er kvinne, men også at han egentlig er lam fra livet og ned. Jeg ville trodd at iallfall noen av dem som kjøper troen på selvvalgt kjønn, ville steile overfor selvvalgte lammelser. Men slik ser det ikke ut. Hevder du at din indre identitet er lam, er visst det eneste anstendige å akseptere dette som virkelighet. 

Den naturlige videreføring blir at folk som «egentlig» mangler en fot eller en arm, kan få hjelp til å fjerne de uønskede legemsdelene. Dette er ikke mere urealistisk enn at vi allerede har sjukehusavdelinger i Norge som fjerner bryster og penis fra unge mennesker som mener å være født i feil kropp. 

Og vi har en likestillingsminister som åpent promoterer kvasi-vitenskapelige teorier som at mennesket består av flere kjønn, at kjønn er et spektrum, og at det er mulig for mennesker å skifte kjønn. På denne bakgrunnen fremmer hun et lovforslag om konverteringsterapi, som er slik formulert at du kan få seks års fengsel for å fraråde din datter å fjerne brystene sine. 

De siste åra har et vært en eksplosjon i antallet unge kvinner som tror kjønnsskifte er nøkkelen til et bedre liv. Fjerning av brystene framstilles om et viktig skritt mot lykken. I land der denne prosessen har pågått lenger enn hos oss, er det nå et voksende antall som angrer på slike irreversible inngrep. De klager over at ingen hjalp dem å finne seg til rette i den kroppen da faktisk hadde.

I våre naboland, Sverige og Finland, er nå kjønns-endrende behandling, hormoner såvel som kirurgi, satt på vent. I England forberedes massesøksmål mot kjønnsskifte-klinikken Tavistock. Den offentlige Cass-rapporten avdekket en kultur på Tavistock der det eneste behandlingssporet førte til «kjønnsskifte», og klinikken blir nå nedlagt.

Tilbake til Jørund Viktoria. Det er naturligvis mulig å synes synd på mannen, men jeg vil ikke være statist i hans skuespill. Heller ikke vil jeg være med på å fremme illusjonen om at mennesket har en indre kjønnsidentitet som kroppen må tilpasses. De som – i beste mening – applauderer Jørund Viktoria for sine «modige valg», og legger veien til «kjønnsbekreftende behandling» åpen for usikre ungdommer bærer på et større ansvar enn de innser.

Cannabisutsalg må være lokale!

Partifelle Ask Lindal skriver i et engasjert innlegg at lokale cannabisutsalg er en dårlig ide. Han skriver også mye om ungdomspartienes innflytelse på moderpartiene, et tema jeg ikke skal ta opp her.

Jeg vil heller ikke drøfte spørsmålet om hvorvidt det er ønskelig å innføre lovlig omsetning  av cannabis, men finner det verdt å nevne at cannabis inntil nylig var en normal handelsvare i store deler av verden. Derfor kunne kolonimakter som England og Frankrike tjene gode penger gjennom avgifter på cannabisomsetningen i blant annet India og Marokko. Da  FN i 1961vedtok  å ta med cannabis blant forbudte rusmidler protesterte mange land, og ikke før sist på 1980-tallet hadde    stater som  India og Pakistan innført de nødvendige lovene, enn si praktisert dem.

Heller ikke vil jeg gå inn på hvordan omsetning av cannabis til medisinsk bruk bør reguleres, eller hvorfor Norge er det eneste landet i Europa der det er forbudt å dyrke industrihamp, en plante som har lange tradisjoner også i Norge, men som  ikke gir rus. 

Det er dessuten relevant å påpeke at «narkotika» er en samlebetegnelse på forbudte rusmidler med høyst ulike egenskaper. De har det til felles at de er oppført på den såkalte narkotikalisten. Om cannabis fjernes fra denne listen, vil det ikke lenger være «narkotika».

Så til hvordan cannabis kan reguleres. Dersom cannabis blir legalisert må det etableres regler for  omsetningen. Dette kan gjennomføres på ulike måter. Uruguay har en streng ordning; der registrerte brukere kan kjøpe sine kvoter på apotek. Delstater i USA har modeller som spenner fra strengt kontrollert omsetning i Oregon til det forbudstilhengerne vil kalle «fri flyt» i delstaten Colorado.  

I Norges tilfelle vil det være naturlig å bygge på erfaringene fra Vinmonopolet. Det ble som kjent opprettet etter at forsøket på å forby all omsetning av brennevin og sterkvin slo feil. Men Norge slapp ikke dermed  alkoholen helt fri. Vi har strenge regler for omsetning av dette rusmidlet. De folkevalgte i kommunene bestemmer når skjenkestedene skal stenge,  hvorvidt Vinmonpolet skal få etablere utsalg og hvor slike utsalg skal ligge.   

Om cannabis blir etablert etter en slik modell, får vi statlige utsalg for kontrollerte varianter av   cannabis. Ethvert slikt utsalgssted må ligge i et lokalsamfunn, en kommune. Det vil derfor være naturlig, etter norsk forvaltningsskikk, at  kommunestyrene avgjør om og hvor utsalgene opprettes. Likeså at  kommunestyrene fastsetter åpningstidene for slike utsalg.  

Da vil det i Norge være mange kommuner der det ikke kommer på tale å opprette cannabisutsalg. Det er ikke lenge siden mange norske kommuner hadde ølmonopol, og noen var helt uten lovlig salg av alkohol. Å la lokalsamfunnet bestemme ved at kommunestyrene tar stilling til opprettelsen av eventuelle cannabisutsalg må være et sentralt element i regulering av dette markedet. Det kan naturligvis også tenkes folkeavstemninger i kommunene, slik det jo har vært om alkoholutsalg.

Så er det naturligvis et faktum at cannabis neppe blir legalisert i Norge med det første. Kan vi likevel tenke oss at kommunestyrer, i praksis de folkevalgte i de store byene, kan foregripe begivenhetene og sette i gang kontrollert omsetning uten statlig legalisering?

Det er slett ikke umulig, og det nærmeste eksemplet er Nederland, der systemet med «coffeeshops» har fungert i snart femti år, mens cannabis fortsatt er forbudt. Dette skjer ikke bare ved at politi og offentlighet ser gjennom fingrene med salget. Nederland har utviklet et nasjonalt  regelverk som har vært justert en rekke ganger. Det slår blant annet fast hvor mye cannabisutsalgene til enhver tid kan ha på lager, hvor gamle kundene må være, og hvor mye som kan selges av gangen. Dette regelverket praktiseres ulikt fra sted til sted, og ikke alle kommuner vil ha slike butikker.

En vesentlig svakhet ved det nederlandske systemet er det såkalte «bakdør-problemet». Det er  straffbart å levere varene som går ut hoveddøra. Produksjon og import straffeforfølges. Det problemet kan bare løses ved en omfattende reform.

Et annet, mye omtalt, problem er cannabis-turismen. Det er svært bra for reiselivsbransjen at mange velbeslåtte turister tiltrekkes av coffeeshops, mindre populært er at kunder kommer kjørende fra Tyskland eller Belgia til nederlandske grensebyer bare for å kjøpe cannabis. Dette problemet vil naturligvis reduseres sterkt når både Tyskland og Luxemburg gjennomfører full legalisering av alle omsetningsledd, slik de har vedtatt å gjøre.

Det er altså både mulig og ønskelig at omsetning av cannabis reguleres lokalt, enten det foreligger nasjonal regulering eller ikke. Mange kommuner vil ganske sikkert ikke ha  cannabisutsalg, og  etablering av cannabisutsalg må begynne i de kommunene der aksepten er størst.  

De siste åra har opinionene endret seg i spørsmålet om cannabis.  Etter rusreformens nederlag i Stortinget  har vi også fått en debatt om grensene for politiets maktutøvelse. Vedtaket hos Venstre om å åpne for lokale cannabisutsalg er kanskje ikke  noen stor stemmesanker, men det er en logisk videreføring  av den pågående debatten, som ikke uten videre kan avfeies. 

Hva skal vi gjøre med IS-krigerne og deres familier?

(Dette innlegget sto på trykk i Adresseavisen 12. april 2019)

Etter at Syrias Demokratiske Styrker (SDF) erobret de siste områdene den såkalte Islamske Stat holdt i Syria, har mer enn 60 000 IS-tilhengere blitt internert i teltleire der grunnleggende humanitær hjelp ikke er tilgjengelig. Selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria har ikke kapasitet til å ta seg av alle disse fangene og ber om internasjonal hjelp, slik jeg ble gjort oppmerksom på allerede i desember i fjor, da jeg besøkte området og møtte representanter for myndighetene.

MDG på rett vei

Årets landsmøte i Miljøpartiet de Grønne må være et av de triveligste og mest konstruktive i partiets historie. Vår identitet som et viktig meningsbærende parti på landsbasis har nå satt seg, og de mange landsmøtedeltakerne framsto som trygge på dette.

Overlevering av stafettpinnen som mannlig talsperson fra Rasmus Hansson foregikk på eksemplarisk vis. Det var to gode kandidater som kjempet om plassen – Farid Shariati fra Vadsø og Arild Hermstad fra Oslo – begge hadde mobilisert godt for sitt kandidatur, men vinneren ble som forventet han som hadde partiapparatet i ryggen, nemlig Arild Hermstad. Det er et godt valg, noe både Farid og hans tilhenger (hvoriblant jeg) var snare til å erklære. En god klem mellom konkurrentene demonstrert den gode stemningen som preget landsmøtet.

«Narkotiske stoffer»

Avgifter på salg av cannabis ventes å tilføre statskassa i California en milliard dollar i året.

Forandringens vinder endrer nå ruspolitikken i mange land. Kriminaliseringen av andre rusmidler enn alkohol er på retur. I USA har  California blitt den åttende delstaten  som legaliserer omsetning av marihuana. Flere delstater ventes å følge etter, det samme vil Canada, mens Uruguay begynte å selge marihuana til registrerte brukere allerede i fjor.

Drømmen om sosialisme

Stortinget kommer ikke til å avskaffe  kapitalismen i kommende valgperiode, uansett hvor mange stemmer Rødt og SV måtte få.

Teoriene til Karl Marx   har dominert den sosialistiske bevegelsen siden 1850.

I kjølvannet av den franske revolusjonen oppsto grunnlaget for moderne politisk debatt. Det ble mulig å forestille seg grunnleggende endringer i måten samfunnet fungerte og var organisert på. Utover i det nittende århundre ble et stort antall planer for bedre og mere rettferdige samfunn presentert. Mange av disse systemene tok sikte på å fordele samfunnets rikdommer bedre, og etiketten sosialisme ble tatt i bruk på et bredt utvalg av disse. De mest ytterliggående, som forutsatte opphevelse av den private eiendomsretten ble kalt kommunisme. Den tyske forfatteren Karl Marx formulerte det som skulle bli den dominerende varianten, i skarp strid med de anarkistiske variantene til Mikhail Bakunin og Pierre Proudhon.

Er global forbudspolitikk bra ?

President Santos i Colombia deler ikke Øystein Schjetnes syn på narkotikapolitikken

 (En versjon av dette innlegget ble refusert av Dagbladet)

Øystein Schjetne fra Stiftelsen Golden Colombia har i flere artikler i Dagbladet  i juli 2017 hevdet at totalforbudet mot «narkotiske stoffer»  må opprettholdes av hensyn til situasjonen i den tredje verden. Der tar han grundig feil.

Det er utmerket at Schjetne forsøker å se de internasjonale perspektivene ved rusmiddel-politikken. Desto mere påfallende er det at han ikke referer til den debatten om dette som foregår nettopp  i Latin-amerika.

Strålende tider

Menneskeheten har de siste drøyt hundre år gjort seg avhengig av elektrisitet til en lang rekke formål. Elektrisiteten er på mange måter grunnlaget for vårt moderne samfunn. Og mens kraftledninger strekkes over hele kloden og inn i hvert eneste rom i våre boliger oppstår det også muligheten for uønskede bieffekter. Det har lenge vært kjent at eksponering for feltene fra høyspente overføringskabler øker risikoen for leukemi. Derfor er det i Norge ikke tillatt å bygge boliger eller leikeplasser i nærheten av høyspentledninger. Andre land har strengere regler enn Norge på dette området.

Fri sex og andre utopier

Otto Mühl under kollektiv selvframstilling

Innenfor den alternative kulturen som oppsto i Vesten i 1960 og 70-åra var det et stort rom for utopier. Mange nøyde seg nok med å drømme om perfekte – eller iallfall langt bedre – samfunn, men noen forsøkte også å realisere små og store samfunn i samsvar med sine drømmer. Det var blomstringstid for kollektiver, kommuner og alternative samfunn, vanligvis med ulike varianter av arbeidsdeling, felles økonomi og – ikke minst – fri seksualitet.

Et av de største slike eksperimentene både i antall deltakere og i varighet var AA-kommunen med hovedkvarter på Friedrichshof i Østerrike. Norske Wencke Mühleisen besøkte Friedrichshof i 1976 etter å ha lest en artikkel i Gateavisa. Hun ble værende og fikk snart sentrale roller i et felleskap som etterhvert omfattet flere tusen mennesker spredt over hele Europa. I boka «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden» skildrer hun sine opplevelser, hva som lokket henne til å bli med og hva som fikk henne til bryte ut etter 8 år.

Tjomlid og Snåsakaill’n

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Grupper som kaller seg humanister, skeptikere, realister etc har i noen år ført en intens kampanje mot alt som overskrider naturvitenskapens registreringsevne. Ikke minst gjelder dette tradisjonelle og folkelige måter å behandle sjukdom på. De selvutnevnte skeptikerne tviholder på den etablerte medisinens enerett. Blant fanebærerne i denne kampanjen er Gunnar Tjomlid, som definerer alternativ medisin slik ”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.»

Med en slik definisjon er konklusjonen gitt. All helbredelse utenfor etablert medisin er svindel og må debunkes så grundig som mulig. Både Tjomlid og andre har sett seg ut Joralf Gjerstad, selveste Snåsakaill’n, som en sine viktigste skyteskiver.

Nå står Gjerstad i en lang tradisjon av naturlige helbredere, med røtter i sjamanisme og førkristne forestillinger: det forhindrer ikke at han ser på sine evner som gitt av (den kristne) Gud. Den tillit folk har til Gjerstad (og mange mindre kjente kloke menn og kvinner over det ganske land) er likevel ikke knyttet til hans gudstro men til hans plass i tradisjonen.

Gjerstad hevder å ha helbredet 50 000 mennesker. Tjomlid og hans kumpaner hevder på sin side at ikke ett eneste av disse tilfellene innebærer en reell helbredelse. En ganske sterk påstand, all den stund ingen kan ha studert samtlige av disse 50 000 sjukehistoriene. Det trenges som kjent bare én svart svane for å motbevise teorien om at alle svaner er hvite. Det trenges bare at Joralf Gjerstad har forårsaket én uvanlig helbredelse for å demonstrere at han har uvanlige evner til å hjelpe sjuke mennesker.

Men for skeptikerne er saken klinkende klar; deres utgangspunkt er nemlig at virkeligheten ikke har rom for ånd eller sjel, og at åndelig eller sjelelig helbredelse derfor pr. definisjon er umulig. De kaller det «overnaturlig», og har dermed markert grensene for sin virkelighetsoppfatning meget tydelig.

Fra dette utgangspunktet driver Skepsis og tilliggende herligheter sin detektiv-virksomhet: Utgangspunktet er at alt skal ha en «naturlig forklaring». Men ut fra en slik en reduksjonistisk forståelse av naturen blir denne forklaringen ofte en henvisning til det som kalles «placebo-effekten». Tjomlid har skrevet ei hel bok om denne. Nå har jeg ikke lest boka, men ut fra Tjomlids blogg kan jeg slutte at han bruker begrepet slik det i denne debatten vanligvis brukes, som en bortforklaring. «Det var da bare placebo-effekt, må vite».

Dette finner jeg svært lettvint. Placeboeffekten erkjennes jo nå av medisinske forskere som organismens selvhelbredende evne. I den forstand er det rimelig å anta at enhver helbredelse, enten den skjer på Rikshospitalet eller på Snåsa, nettopp forutsetter at placeboeffekten mobiliseres.

Gjerstad er åpenbart ved berøring, via telefon og på andre måter, istand til å starte eller utløse legemets evner til å motvirke infeksjoner eller annen sjukdom. Ved å henvise til placeboeffekten innrømmer i virkeligheten skeptikerne dette. Deres argument koker da ned til at Gjerstad ikke alltid lykkes, at han har en sviktende forståelse av sin egen virksomhet og at han ikke har medisinsk utdanning.

Tjomlid etterlyser i sin blogg en «kritisk dokumentar» om Snåsakailln. Med det mener han åpenbart en film som skal frata Joralf Gjerstad all ære. For min del kunne jeg også tenke meg et kritisk studium av Gjerstads virksomhet, der man ser både på hvor han lykkes og hvor han ikke lykkes.