
Slik presenterer Tjomlid sitt offer.
Grupper som kaller seg humanister, skeptikere, realister etc har i noen år ført en intens kampanje mot alt som overskrider naturvitenskapens registreringsevne. Ikke minst gjelder dette tradisjonelle og folkelige måter å behandle sjukdom på. De selvutnevnte skeptikerne tviholder på den etablerte medisinens enerett. Blant fanebærerne i denne kampanjen er Gunnar Tjomlid, som definerer alternativ medisin slik
”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.»
Med en slik definisjon er konklusjonen gitt. All helbredelse utenfor etablert medisin er svindel og må debunkes så grundig som mulig. Både Tjomlid og andre har sett seg ut Joralf Gjerstad, selveste Snåsakaill’n, som en sine viktigste skyteskiver.
Nå står Gjerstad i en lang tradisjon av naturlige helbredere, med røtter i sjamanisme og førkristne forestillinger: det forhindrer ikke at han ser på sine evner som gitt av (den kristne) Gud. Den tillit folk har til Gjerstad (og mange mindre kjente kloke menn og kvinner over det ganske land) er likevel ikke knyttet til hans gudstro men til hans plass i tradisjonen.
Gjerstad hevder å ha helbredet 50 000 mennesker. Tjomlid og hans kumpaner hevder på sin side at ikke ett eneste av disse tilfellene innebærer en reell helbredelse. En ganske sterk påstand, all den stund ingen kan ha studert samtlige av disse 50 000 sjukehistoriene. Det trenges som kjent bare én svart svane for å motbevise teorien om at alle svaner er hvite. Det trenges bare at Joralf Gjerstad har forårsaket én uvanlig helbredelse for å demonstrere at han har uvanlige evner til å hjelpe sjuke mennesker.
Men for skeptikerne er saken klinkende klar; deres utgangspunkt er nemlig at virkeligheten ikke har rom for ånd eller sjel, og at åndelig eller sjelelig helbredelse derfor pr. definisjon er umulig. De kaller det «overnaturlig», og har dermed markert grensene for sin virkelighetsoppfatning meget tydelig.
Fra dette utgangspunktet driver Skepsis og tilliggende herligheter sin detektiv-virksomhet: Utgangspunktet er at alt skal ha en «naturlig forklaring». Men ut fra en slik en reduksjonistisk forståelse av naturen blir denne forklaringen ofte en henvisning til det som kalles «placebo-effekten». Tjomlid har skrevet ei hel bok om denne. Nå har jeg ikke lest boka, men ut fra Tjomlids blogg kan jeg slutte at han bruker begrepet slik det i denne debatten vanligvis brukes, som en bortforklaring. «Det var da bare placebo-effekt, må vite».
Dette finner jeg svært lettvint. Placeboeffekten erkjennes jo nå av medisinske forskere som organismens selvhelbredende evne. I den forstand er det rimelig å anta at enhver helbredelse, enten den skjer på Rikshospitalet eller på Snåsa, nettopp forutsetter at placeboeffekten mobiliseres.
Gjerstad er åpenbart ved berøring, via telefon og på andre måter, istand til å starte eller utløse legemets evner til å motvirke infeksjoner eller annen sjukdom. Ved å henvise til placeboeffekten innrømmer i virkeligheten skeptikerne dette. Deres argument koker da ned til at Gjerstad ikke alltid lykkes, at han har en sviktende forståelse av sin egen virksomhet og at han ikke har medisinsk utdanning.
Tjomlid etterlyser i sin blogg en «kritisk dokumentar» om Snåsakailln. Med det mener han åpenbart en film som skal frata Joralf Gjerstad all ære. For min del kunne jeg også tenke meg et kritisk studium av Gjerstads virksomhet, der man ser både på hvor han lykkes og hvor han ikke lykkes.
Siste kommentarer