Tre tilfeldige bilister ?

Leif Sigvaldsen fra Syklistenes Landsforbund viser stedet hvor kvinnen ble påkjørt.
Foto: Leif Sigvaldsen / NRK

I dagens aviser har jeg festet meg ved 3 bilrelaterte saker. De dreier seg alle om bilister som uten skrupler nekter å ta hensyn til andre trafikanter. De involverte sjåførene er skiløperen Petter Northug, presten Einer Gelius og en anonym bilist fra Telemark. Sakene er interessante fordi de avdekker dyptsittende holdninger i vårt bilbaserte samfunn generelt, og blant mannlige bilførere spesielt.

Petter Northugs sak er etter hvert godt kjent; la meg likevel få oppsummere: En sterkt beruset mann setter seg bak rattet, mister kontrollen i høy hastighet og stikker av fra bilvraket der en skadd kamerat sitter. Sjåføren overøses med sympatierklæringer, og de som kritiserer ham beskyldes for mobbing.. Paradokset er godt kommentert av Mimir Kristjansson i en kronikk på NRK-nett

Einar Gelius tok med seg en Aftenposten-journalist på biltur i Gudbrandsdalen og ble sitert slik: ”Jeg liker vel å kjøre fort, da. Også irriterer jeg meg over alle de elendige sjåførene. Sånne som ligger akkurat på fartsgrensen. De er de verste.”

Endringer i internasjonal narkotika-politikk

Thorvald Stoltenberg og Kofi Annan er medlemmer av den viktige reformgruppa «The Global Commission on Drug Policy

De internasjonale strategiene for bekjempelse av narkotika er basert på et knippe traktater, først og fremst den såkalte «Single Convention» fra 1961. Den pålegger medlemsstatene, de flest land i verden, å forby produksjon, omsetning og bruk av en lang rekke populære rusmidler. Det gjelder tradisjonelle naturprodukter som marihuana og hasjisj, opium og cocablader (men ikke khat); videre gjelder det raffinerte produkter som morfin, heroin og kokain; og dessuten en lang rekke syntetiske produkter som amfetaminer, ecstasy osv.

Narkotikatraktatene inngår i FN-systemet og omfatter to organisasjoner; UNODC og INCB. Den underliggende målsettinga for disse internasjonale organene har vært visjonen om en verden fri for narkotika («a drug-free world»). Utviklinga har imidlertid gått i motsatt retning. De fleste stoffene som omfattes av traktatene er langt mere utbredt på global basis idag enn for femti år siden. Den innsatsen disse organene koordinerer har også vist seg å ha en lang rekke uforutsette og uheldige bivirkninger. Det har derfor vokst fram en internasjonal opinion for å endre traktatene.

Denne opinionen kritiserer særlig dagens politikk på to sentrale områder: situasjonen for brukere som utsettes for straff og annen forfølgelse, og situasjonen i land – spesielt i Latin-Amerika – der militære kampanjer mot bønder som dyrker coca, cannabis og opium er blitt møtt med eskalerende vold fra søkkrike narkotika-karteller.

Krigen mot mannlig omskjæring

Jødiske guttebarn omskjæres den åttende dag etter fødselen (Wikimedia Commons)

Det foregår for tida en omfattende kampanje i Norge for å innføre forbud mot omskjæring av guttebarn. Slik omskjæring er avgjørende for jøder; som et tegn på sin pakt med Gud må de fjerne forhuden på et guttebarn den åttende dag etter fødselen. Også de fleste muslimer og mange andre praktiserer mannlig omskjæring – det blir anslått at hver tredje mann i verden er omskåret.

Mannlig omskjæring er altså en svært utbredt tradisjon med dype kulturelle og religiøse røtter. Det er ingen grunn til å tro at et forbud vil fjerne denne praksisen, og en objektiv vurdering tilsier derfor at den må søkes brakt inn i mest mulig trygge rammer. Helse- og omsorgs-minister Bent Høie er da også i ferd med å legge fram et forslag som vil sikre at omskjæring av gutter utføres på forsvarlig vis innenfor rammene av det offentlige helsevesenet.

Ikke dessto mindre er det mange som ivrer for et totalforbud, eller i de minste et forbud inntil gutten er gammel nok til å samtykke. Blant dem som agiterer for et slikt forbud finner vi barneombud Anne Lindboe, mange leger og ulike politiske miljøer. Den ateistiske organisasjonen Humanetisk Forbund har gått inn for et generelt forbud, men har også møtt motstand hos sine egne.

Legalisering av marihuana

Cannabistilhengere i Denver, Colorado, feirer seieren ved folkeavstemningen høsten 2012..

«Kampen mot cannabis-forbudet har nådd et vendepunkt.» Ethan Nadelman

Norsk presse har de siste dagene hatt flere store reportasjer fra de to amerikanske delstatene Colorado og Washington, der cannabis nå er legalisert som følge av folkeavstemninger. Cannabis fikk begge steder flere stemmer enn Barack Obama, hvilket viser at legalisering har støtte i begge de to store partiene; i tillegg til mindre partier som libertarianerne og De Grønne.

Aftenpostens reportasje bruker utrykket «narkotisk stoff» i ingressen Dette reiser et interessant definisjons-problem. De stoffene som kalles «narkotika» har jo – stikk i strid med hva mange tror – ingen andre felles egenskaper enn at de er forbudt. Det er ingen felles «narkotisk» effekt av amfetamin, heroin og hasj. Den eneste brukbare og realistiske definisjonen på narkotika er illegale rusmidler. Når cannabis blir legalt vil det derfor være logisk feil å bruke denne merkelappen.

At legaliseringa kommer nettopp i USA er viktig, fordi USA har vært den fremste pådriveren i den internasjonale forbudspolitikken. Stormakten har brukt alle tilgjengelige virkemidler for å hindre oppmyking av narkotikapolitikken i andre land. Parlamentet på Jamaica har, for eksempel, lagt vekk flere utredninger som anbefalte lemping på  ganja-forbudet, etter trusler om økonomiske sanksjoner. Og mange land i Asia ble i slutten av forrige århundre tvunget til å stenge sine lovlige cannabis-utsalg etter påtrykk fra FN og USA.

Grønn ruspolitikk

På sitt landsmøte i april vedtok Miljøpartiet De Grønne et nytt arbeidsprogram for de neste fire år. Hovedvekt ligger naturligvis på klima- og miljøpolitikken, men De Grønnes program rommer også en radikal sosial- og kriminalpolitikk.

I innledningen til kapitlet om justispolitikk heter det:
En svært stor del av domstolenes og fengselsvesenets kapasitet går i dag med til narkotikarelaterte lovbrudd. Erfaringer fra andre europeiske land tyder på at mange av disse lovbruddene kunne vært unngått med en bedre helsepolitikk for rusmiddelavhengige. Rusmiddelmisbruk kan og bør håndteres primært som et helseproblem, i tråd med Stoltenberg-utvalgets konklusjoner.

Konsekvensene av dette synet ser vi i handlingspunkt nr. 15, der det heter at MDG vil - føre en human narkotikapolitikk der rusmisbruk behandles som et helseproblem. Vi vil avkriminalisere bruk av illegale rusmidler og besittelse av mindre mengder stoff til eget bruk. Vi ønsker derimot fortsatt at innføring, produksjon og salg av narkotika skal være straffbart.

I disse formuleringene ligger selve grunnlaget for en bedre ruspolitikk. Skadelig bruk av rusmidler er et helseproblem, og har ingenting i rettsvesenet å gjøre. Tvert imot viser det seg at straffetrusselen hindrer rusbrukere i å søke hjelp, også for plager som ikke har sammenheng med rus-bruken. Det er heller ikke påvist at forbud mot bruk og besittelse har vesentlig effekt på forbruksnivået.

Grønn storbypolitikk

Grønne politikere fra tyske storbyer.

Sist helg hadde jeg gleden av å delta på et møte i Berlin mellom folkevalgte fra europeiske storbyer.

Trondheim er, med sine mindre enn 200 000 innbyggere avgjort en spurv i denne sammenhengen, men problemstillingene er likevel i stor grad de samme som i metropolene Sarajevo, Budapest, Paris og Wien. Byvekst, høye boligpriser, nedbygging av grøntarealer og miljøfiendtlig trafikk er blant de gjennomgående temaene som sto på dagsorden. Byene har store utfordringer, men de er derfor også laboratorier der nye modeller for sosial og fysisk organisering kan prøves ut.

I de fleste byene som var representert sitter De Grønne ved makta som del av et rød-grønt samarbeide, mens Berlin styres av Die Linke og SDP. Et gjennomgående problem er avhengigheten av sosialdemokratene, som bremser reformer overalt, men mange steder er jo idag De Grønne jevnstore med sossene, og kan i større grad kreve gjennomslag for sine prosjekter enn i Trondheim.

Heroin på røykerommet

Arild Knutsen – drivkraft i Foreningen for Human Narkotikapolitikk.

Det har vakt oppsikt at helseminister Jonas Gahr Støre vil åpne for røyking av heroin på sprøyterommet i Oslo. Støres argumentasjon, at røyking er mindre helsefarlig enn injeksjon med sprøyte, er greit nok (selv om også det kan problematiseres).

Tilhengere av en mer liberal ruspolitikk, som den utrettelige Arild Knutsen, har tatt godt imot forslaget. Det representerer iallfall et lite skritt  i riktig retning,  på et område der skyttergravene er dype og godt befestet. Hvor godt folk trives i skyttergravene har da også kommet godt fram i en debatt der hovedargumentet er at Støre beveger norsk politikk mot den bunnløse avgrunnen som ligger bak det forferdelige ordet LEGALISERING.