«Narkotiske stoffer»

Avgifter på salg av cannabis ventes å tilføre statskassa i California en milliard dollar i året.

Forandringens vinder endrer nå ruspolitikken i mange land. Kriminaliseringen av andre rusmidler enn alkohol er på retur. I USA har  California blitt den åttende delstaten  som legaliserer omsetning av marihuana. Flere delstater ventes å følge etter, det samme vil Canada, mens Uruguay begynte å selge marihuana til registrerte brukere allerede i fjor.

Reklamer

Drømmen om sosialisme

Stortinget kommer ikke til å avskaffe  kapitalismen i kommende valgperiode, uansett hvor mange stemmer Rødt og SV måtte få.

Teoriene til Karl Marx   har dominert den sosialistiske bevegelsen siden 1850.

I kjølvannet av den franske revolusjonen oppsto grunnlaget for moderne politisk debatt. Det ble mulig å forestille seg grunnleggende endringer i måten samfunnet fungerte og var organisert på. Utover i det nittende århundre ble et stort antall planer for bedre og mere rettferdige samfunn presentert. Mange av disse systemene tok sikte på å fordele samfunnets rikdommer bedre, og etiketten sosialisme ble tatt i bruk på et bredt utvalg av disse. De mest ytterliggående, som forutsatte opphevelse av den private eiendomsretten ble kalt kommunisme. Den tyske forfatteren Karl Marx formulerte det som skulle bli den dominerende varianten, i skarp strid med de anarkistiske variantene til Mikhail Bakunin og Pierre Proudhon.

De fleste anarkister og marxister var enige om at sosialismen bare kunne vinne fram gjennom bruk av makt, og viljen til bruk av makt ble klart demonstrert av Marx og hans tilhengere da de brukte alle organisatoriske knep de rådde over for å sikre seg flertall i den første sosialistiske internasjonalen, og å ekskludere Bakunin og mange av hans tilhengere. De anarkistiske og syndikalistiske retningene fortsatte likevel å utfordre marxistenes dominans, spesielt i Sør-Europa,.

Sosialdemokrater som Einar Gerhardsen  valgte likevel å bruke demokratiske metoder.

I det tjuende århundre opplevde verden flere kommunistiske revolusjoner, men det ble fort klart at selve det marxistiske tenkesettet hadde sterke autoritære trekk. Den reellt eksisterende sosialismen var ikke like vakker som drømmene. Dette styrket de sosialistene som ønsket å utvikle et mere rettferdig samfunn ved demokratiske og ikkevoldelige midler. Det Norske Arbeiderparti brøt med Moskva og la i likhet med sosialdemokratiske partier i andre land ut på en tung, men etterhvert fruktbar vei mot demokratisk makt. Den sosialdemokratiske reformismen har oppnådd langt mere rettferdige og egalitære samfunn enn de kommunistiske revolusjonære har klart å skape. Naturligvis skyldes dette i stor grad utgangspunktene i Skandinavia og Vest-Europa, men det er åpenbart også knyttet til selve den revolusjonære prosessen.

Væpnet revolusjon innebærer å bruke makt for å tvinge fram sin vilje. Denne viljen forsvinner ikke når de revolusjonære har overtatt samfunnets kommando-poster. Vi ser derfor at det er regelen heller enn unntaket at væpnede opprørere med de edleste hensikter grunnlegger brutale diktatur-stater. Vietnam, Nicaragua og Eritrea er tre tilfeldig valgte eksempler fra vår egen tid.

Dette forhindrer ikke at begrepet sosialisme for mange har en god klang. Det er attraktivt å drømme om et samfunn de de sosiale forskjellene er fjernet, der ingen er fattige eller lider nød. De triste eksemplene på sosialisme i praksis avfeies som beklagelige feilgrep, men en realistisk vei til det sosialistiske paradiset har ingen kunnet peke ut .

Tale Hammerø Ellingvåg fra Rødt mener miljøbevegelsen må være «antikapitalistisk»

Det er derfor med en følelse av uvirkelighet vi opplever at representanter for partiet Rødt nå angriper Miljøpartiet de Grønne for å være «for kapitalisme». Heller ikke Rødt tror at Stortinget vil vedta å avskaffe kapitalismen i kommende valgperiode. Det antikapitalistiske sinnelaget koker derfor ned til et krav om fjerne muligheten for private til å tjene på offentlige omsorgsoppgaver, som barnehager skoler og sjukehjem, formulert i slagord som «Nei til velferdsprofitørene». Dette er imidlertid tanker Rødt ikke er aleine om; SV, MdG og mange langt inn i Arbeiderpartiet deler bekymringen for at offentlige midler skummes av kyniske profitører. Det er naturligvis viktig å hindre den utviklinga vi ser på dette området. Det er jo derfor Rødt velger dette som valgkampsak. Å tro at offentlig organisering av tjenestetilbudene er veien til sosialisme, er imidlertid forbeholdt ytterpunktene på høyre-venstreaksen; her møtes Frp og Rødt.

Drømmen om sosialisme er vakker, og mange gode mennesker har båret den fram, ofte med store personlige omkostninger. Å gjøre dagens valgkamp i Norge til et spørsmål om «for eller mot kapitalisme»er imidlertid en avsporing som fjerner oppmerksomheten fra viktige saksområder Stortinget skal ta stilling til, og der det er viktige forskjeller mellom partiene i Norge.

Er global forbudspolitikk bra ?

President Santos i Colombia deler ikke Øystein Schjetnes syn på narkotikapolitikken

 (En versjon av dette innlegget ble refusert av Dagbladet)

Øystein Schjetne fra Stiftelsen Golden Colombia har i flere artikler i Dagbladet  i juli 2017 hevdet at totalforbudet mot «narkotiske stoffer»  må opprettholdes av hensyn til situasjonen i den tredje verden. Der tar han grundig feil.

Det er utmerket at Schjetne forsøker å se de internasjonale perspektivene ved rusmiddel-politikken. Desto mere påfallende er det at han ikke referer til den debatten om dette som foregår nettopp  i Latin-amerika.

Strålende tider

Menneskeheten har de siste drøyt hundre år gjort seg avhengig av elektrisitet til en lang rekke formål. Elektrisiteten er på mange måter grunnlaget for vårt moderne samfunn. Og mens kraftledninger strekkes over hele kloden og inn i hvert eneste rom i våre boliger oppstår det også muligheten for uønskede bieffekter. Det har lenge vært kjent at eksponering for feltene fra høyspente overføringskabler øker risikoen for leukemi. Derfor er det i Norge ikke tillatt å bygge boliger eller leikeplasser i nærheten av høyspentledninger. Andre land har strengere regler enn Norge på dette området.

Fri sex og andre utopier

Otto Mühl under kollektiv selvframstilling

Innenfor den alternative kulturen som oppsto i Vesten i 1960 og 70-åra var det et stort rom for utopier. Mange nøyde seg nok med å drømme om perfekte – eller iallfall langt bedre – samfunn, men noen forsøkte også å realisere små og store samfunn i samsvar med sine drømmer. Det var blomstringstid for kollektiver, kommuner og alternative samfunn, vanligvis med ulike varianter av arbeidsdeling, felles økonomi og – ikke minst – fri seksualitet.

Et av de største slike eksperimentene både i antall deltakere og i varighet var AA-kommunen med hovedkvarter på Friedrichshof i Østerrike. Norske Wencke Mühleisen besøkte Friedrichshof i 1976 etter å ha lest en artikkel i Gateavisa. Hun ble værende og fikk snart sentrale roller i et felleskap som etterhvert omfattet flere tusen mennesker spredt over hele Europa. I boka «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden» skildrer hun sine opplevelser, hva som lokket henne til å bli med og hva som fikk henne til bryte ut etter 8 år.

Tjomlid og Snåsakaill’n

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Grupper som kaller seg humanister, skeptikere, realister etc har i noen år ført en intens kampanje mot alt som overskrider naturvitenskapens registreringsevne. Ikke minst gjelder dette tradisjonelle og folkelige måter å behandle sjukdom på. De selvutnevnte skeptikerne tviholder på den etablerte medisinens enerett. Blant fanebærerne i denne kampanjen er Gunnar Tjomlid, som definerer alternativ medisin slik ”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.»

Med en slik definisjon er konklusjonen gitt. All helbredelse utenfor etablert medisin er svindel og må debunkes så grundig som mulig. Både Tjomlid og andre har sett seg ut Joralf Gjerstad, selveste Snåsakaill’n, som en sine viktigste skyteskiver.

Nå står Gjerstad i en lang tradisjon av naturlige helbredere, med røtter i sjamanisme og førkristne forestillinger: det forhindrer ikke at han ser på sine evner som gitt av (den kristne) Gud. Den tillit folk har til Gjerstad (og mange mindre kjente kloke menn og kvinner over det ganske land) er likevel ikke knyttet til hans gudstro men til hans plass i tradisjonen.

Gjerstad hevder å ha helbredet 50 000 mennesker. Tjomlid og hans kumpaner hevder på sin side at ikke ett eneste av disse tilfellene innebærer en reell helbredelse. En ganske sterk påstand, all den stund ingen kan ha studert samtlige av disse 50 000 sjukehistoriene. Det trenges som kjent bare én svart svane for å motbevise teorien om at alle svaner er hvite. Det trenges bare at Joralf Gjerstad har forårsaket én uvanlig helbredelse for å demonstrere at han har uvanlige evner til å hjelpe sjuke mennesker.

Men for skeptikerne er saken klinkende klar; deres utgangspunkt er nemlig at virkeligheten ikke har rom for ånd eller sjel, og at åndelig eller sjelelig helbredelse derfor pr. definisjon er umulig. De kaller det «overnaturlig», og har dermed markert grensene for sin virkelighetsoppfatning meget tydelig.

Fra dette utgangspunktet driver Skepsis og tilliggende herligheter sin detektiv-virksomhet: Utgangspunktet er at alt skal ha en «naturlig forklaring». Men ut fra en slik en reduksjonistisk forståelse av naturen blir denne forklaringen ofte en henvisning til det som kalles «placebo-effekten». Tjomlid har skrevet ei hel bok om denne. Nå har jeg ikke lest boka, men ut fra Tjomlids blogg kan jeg slutte at han bruker begrepet slik det i denne debatten vanligvis brukes, som en bortforklaring. «Det var da bare placebo-effekt, må vite».

Dette finner jeg svært lettvint. Placeboeffekten erkjennes jo nå av medisinske forskere som organismens selvhelbredende evne. I den forstand er det rimelig å anta at enhver helbredelse, enten den skjer på Rikshospitalet eller på Snåsa, nettopp forutsetter at placeboeffekten mobiliseres.

Gjerstad er åpenbart ved berøring, via telefon og på andre måter, istand til å starte eller utløse legemets evner til å motvirke infeksjoner eller annen sjukdom. Ved å henvise til placeboeffekten innrømmer i virkeligheten skeptikerne dette. Deres argument koker da ned til at Gjerstad ikke alltid lykkes, at han har en sviktende forståelse av sin egen virksomhet og at han ikke har medisinsk utdanning.

Tjomlid etterlyser i sin blogg en «kritisk dokumentar» om Snåsakailln. Med det mener han åpenbart en film som skal frata Joralf Gjerstad all ære. For min del kunne jeg også tenke meg et kritisk studium av Gjerstads virksomhet, der man ser både på hvor han lykkes og hvor han ikke lykkes.

Tre tilfeldige bilister ?

Leif Sigvaldsen fra Syklistenes Landsforbund viser stedet hvor kvinnen ble påkjørt.
Foto: Leif Sigvaldsen / NRK

I dagens aviser har jeg festet meg ved 3 bilrelaterte saker. De dreier seg alle om bilister som uten skrupler nekter å ta hensyn til andre trafikanter. De involverte sjåførene er skiløperen Petter Northug, presten Einer Gelius og en anonym bilist fra Telemark. Sakene er interessante fordi de avdekker dyptsittende holdninger i vårt bilbaserte samfunn generelt, og blant mannlige bilførere spesielt.

Petter Northugs sak er etter hvert godt kjent; la meg likevel få oppsummere: En sterkt beruset mann setter seg bak rattet, mister kontrollen i høy hastighet og stikker av fra bilvraket der en skadd kamerat sitter. Sjåføren overøses med sympatierklæringer, og de som kritiserer ham beskyldes for mobbing.. Paradokset er godt kommentert av Mimir Kristjansson i en kronikk på NRK-nett

Einar Gelius tok med seg en Aftenposten-journalist på biltur i Gudbrandsdalen og ble sitert slik: ”Jeg liker vel å kjøre fort, da. Også irriterer jeg meg over alle de elendige sjåførene. Sånne som ligger akkurat på fartsgrensen. De er de verste.”