Kurdere mot arabere

DMPtMKfWsAAdDmN

Den kurdiske befolkningen i Kirkuk mobiliserer mot angriperne

Det har lenge vært klart at de brede alliansene mot Daesh («IS») ville falle fra hverandre når Daesh var slått, og at dype motsetninger ville avdekkes mellom Daesh sine motstandere når trusselen fra ekstremistene ble fjernet. Ikke minst har det vært klart at gamle konflikter mellom kurdere og arabere ville komme til syne.

Og det tok bare få dager fra Daesh var jagd ut av Hawija, sin siste større by i Irak, før den irakiske hæren med sine tilknyttede militser gikk til angrep på kurdiske stillinger ved Kirkuk. Kurdiske myndigheter har lovet å forsvare byen til siste åndedrag, og guvernør Karim har oppfordret alle innbyggere med våpen til å delta i forsvaret mot de irakiske regjeringsstyrkene.

Kirkuk sitter på enorme oljebrønner, og har følgelig stor økonomisk betydning, men for kurderne er Kirkuk også et viktig symbol, byen har vært  et senter for utviklinga av kurdisk nasjonalisme. Byen står og har stått i sentrum for striden om grensene mellom arabisk og kurdisk kultur, men rommer også mange turkmenere, assyrere og andre minoriteter.

Fra Bagdad hevder statsminister Abadi at hensikten med den pågående offensiven er å «gjenopprette ro og orden». Riktignok  har Kirkuk  – i likhet med andre kurdisk-styrte områder –  lenge vært langt mere trygg og rolig enn arabiske byer i Irak, som for eksempel  Bagdad. Den umiddelbare målsettinga er iallfall flybasen K1 og oljefeltene sørvest for Kirkuk. De første meldingene går ut på at peshmerga -styrker har trukket seg tilbake fra enkelte stillinger, og at byen Tuz Khurmatu er erobret av Hashd el Shaabi. Det skal også ha brutt ut kamper vest for Kirkuk.

Den uoversiktlige situasjonen avdekker også motsetninger mellom de kurdiske fraksjonene. Avdelinger av peshmerga knyttet til partiet PUK beskyldes av KDP for å ha trukket seg tilbake fra frontlinjene og det ryktes at dette skyldes en avtale mellom PUK og Iran. En PUK-kommandant sier han ikke vil ofre sine soldater for «KDPS oljefelter».

20171016-20171016-dmp6nadx4aat1k8e2aff5-imagec770a3-image

Nyhetsbyrået ANF har lagt ut dette bildet av PKK-styrker ved Kirkuk.

Til gjengjeld lover PKK å kjempe for Kirkuk, hvilket er interessant, fordi et av Abadis påskudd for angrepet nettopp var at PKK-styrker skulle være utplassert i Kirkuk. Dette ble avvist av KRG som oppspinn, men det har lenge vært kjent at PKK har et væpnet nærvær i Kirkuk og idag legges det ut bilder av PKK-kjempere i Kirkuks gater.

Dersom disse meldingene er korrekte har vi en situasjon der PKK og KDP er allierte, mens PUK, som tradisjonelt har dominert Kirkuk, er satt på sidelinja.

I mellomtida kan det nærme seg en konfrontasjon mellom arabere og kurdere også i Syria. Syriske regjeringsstyrker og kurdiskdominerte SDF styrker har hatt varierende forbindelser – vekslende fra taktisk samarbeide til væpnede sammenstøt – men står nå ansikt til ansikt langs Eufrat fra vest for Raqqa til Deir El Zour. Den syriske regjering har sagt seg villig til å forhandle med  kurderne, som under ledelse av det dominerende partiet PYD, har innført radikale nye styringsformer i de store områdene de nå kontrollerer. SDF har gode forhandlingskort i arabisk dominerte byer som Raqqa og Manbij, men har også sagt at det ikke blir aktuelt å la Baath-partiet overta styring i disse byene, selv om de kurdiske styrkene skulle trekke seg ut.

Både i Irak og Syria er det de framtidige grensene mellom arabiske og kurdiske maktområder som nå trekkes opp på nytt.

Advertisements

Kurdistan og Katalonia

22141200_1871386009568206_1421107370052537784_n

´Demonstranter i Barcelona bærer kurdiske flagg sammen med det katalanske.

Kurdere og katalanere har gått til stemmeurnene for å vise hva de mener om uavhengighet fra henholdsvis Irak og Spania. Det internasjonale samfunn okker og ojer seg over at folk ikke kan la grensene være i fred. Det er da nok problemer i verden fra før, er gjennomgangstonen.

I både Irak og Spania hevder sentralregjeringene at innbyggerne ikke har lov til å vise sine meninger gjennom en slik folkeavstemning. Uten å ha et grundig kjennskap til den spanske eller den irakiske grunnloven, finner jeg det likevel usannsynlig at noen av dem forbyr folkeavstemninger. Det de antakelig har, er generelle forbud mot å utfordre nasjonens enhet, noe sentrale myndigheter kan hevde innebærer et implisitt forbud mot å spørre innbyggerne om de ønsker å bryte ut av den eksisterende staten.

Den spanske regjering truer med å tiltale sentrale katalanere, som president Puigdemont, for separatisme og for forræderi mot den spanske nasjon. Den innsatsen spanske myndigheter setter inn for å hindre katalanerne i å gi uttrykk for sine synspunkter er oppsiktsvekkende, og vil ganske sikkert styrke den katalanske separatismen, akkurat som de tiltak den irakiske regjering i Bagdad setter inn mot Kurdistan styrker den kurdiske selvbevisstheten og ønsket om løsrivelse.

Nå er det naturligvis forskjeller mellom Katalonia og Kurdistan. Det er mye mer som skiller kurdere fra arabere enn det er som skiller katalanere fra spanjoler. Katalonia er langt mere integrert i Spania enn det Kurdistan er i Irak, noe som har gjort de spanske politiaksjonene i Katalonia mulig, og en tilsvarende irakisk politiinnsats i Kurdistan helt urealistisk. Kulturelt er det også større ulikheter mellom kurdere og arabere enn det er mellom katalanere og andre spanjoler. Det katalanske språket kan regnes som en spansk dialekt, mens kurdisk tilhører en helt annen språkfamilie enn arabisk.

Den historiske bakgrunnen viser enda større forskjeller. Katalonia har vært en del av Spania i mer enn fem hundre år, mens kurderne først ble en del av Irak da stormaktene i 1925 valgte å legge provinsen Mosul inn i det nye arabiske kongedømmet, en avgjørelse kurderne aldri har akseptert. Regjeringa i Bagdad har knapt på noe tidspunkt hatt full kontroll over de kurdiske fjellområdene. Og om katalanerne kjempet med våpen i hånd for sin uavhengighet under borgerkrigen 1936-39, og ble bombet, torturert og drept til takk, har kurderne i Irak blitt utsatt for en kontinuerlig voldelig undertrykkelse i hundre år, en undertrykkelse som kulminerte sist på 1980-tallet i Saddam Husseins folkemordkampanje, al-Anfal, da hundretusener av kurdere ble lagt i massegraver.

Disse historiske erfaringene ligger naturligvis til grunn for at 93 % av kurderne vil ut av Irak, men kanskje bare halvparten av katalanerne oppriktig ønsker seg ut av Spania.

Nå kan det med god grunn hevdes at ønsket om nasjonalt selvstyre, være seg i Europa eller i Midtøsten, er et resultat av nasjonalstatenes framvekst de siste par hundre år. Når statsmaktenes legitimitet knyttes til en spesifikk kulturell identitet, vil naturligvis de som har en annen identitet føle seg marginalisert. Hvis myndighetene i tillegg forbyr og forfølger innbyggere som manifesterer en annen identitet enn den staten legger til grunn, er det duket for frigjøringskrig, eller, som det gjerne heter fra myndighetenes side, for terrorisme.

I Spania har baskiske separatister ført geriljakrig helt til nylig; men de la sine våpen ned etter betydelige innrømmelser fra Madrid. Det viktigste virkemidlet mot separatisme er derfor toleranse og respekt for minoriteter. Å øke undertrykkelsen vil bare styrke motstanden, slik vi idag ser i Katalonia så vel som i Kurdistan.

Nå er det ingen sterk bølge av internasjonale sympati for uavhengighets-kampanjene. En utbredt, halvautomatisk reaksjon nøyer seg med å forsvare eksisterende grenser og å stemple separatister som bråkmakere. men denne holdningen er hverken velinformert eller fruktbar, særlig ikke når de aktuelle grensene er påtvunget befolkningen utenfra. Det er derfor med stor forundring jeg ser venstreradikalere (gjerne med arabiske sympatier) anklage kurdere i Irak og Syria for å undergrave de respektive statenes nasjonale identitet. Både Syria og Irak er jo påtvunget sine grenser av europeiske stormakter, slike som de samme radikalerne kaller imperialister, mot den kurdiske befolkningens erklærte vilje.

Viljen til å holde fast ved sin identitet vil antakelig gi ulike resultater for katalanere og kurdere. Et selvstendig Katalonia er neppe kommet vesentlig nærmere gjennom de siste dagenes dramatiske begivenheter. Madrids maktbruk vil imidlertid styrke misnøyen i befolkningen og øke de langsiktige motsetningene mellom Barcelona og Madrid.

For kurderne i Irak som har opplevd langt grovere undertrykkelse har drømmen om selvstendighet nå vokst fra en gnist til en flamme. Massoud Barzani har spilt sine kort godt og har med standhaftighet overvunnet den interne motstanden blant kurderne. 93% tilslutning til løsrivelse er et sterkt mandat, som verken Bagdad, nabolandene Iran og Tyrkia, eller den internasjonale opinion kan neglisjere. Det er klarere enn noen gang at Kurdistan er på vei mot selvstendighet.

Et selvstendig Kurdistan ?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. august. Forhandlingene mellom ulike kurdiske partier pågår stadig, følg med!

download

Massoud Barzani vil ha folkeavstemning i det kurdiske Nord-Irak om løsrivelse fra Bagdad.

I september i år blir det arrangert folkeavstemning i den kurdiske delen av Irak. Velgerne skal ta stilling til om regionen skal erklære seg uavhengig. Det er ventet overveldende ja-flertall, om kanskje  ikke så stort som ved en tilsvarende avstemning i 2005 da mer enn 98 % stemte for uavhengighet. Mer

Assyrernes tragedier

christianbodies2

Etter massakren i Semila

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Semila i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – skal ha blitt slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Semila inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre. Mer

Jesidienes tragedier

( Dette innlegget er refusert i en rekke norske aviser)

Den 3. august 214 gikk den såkalte Islamske Stat, eller Daesh, til angrep på Shingal (arabisk Sinjar) et fjellområde ved grensa mellom Irak og Syria. Lokalbefolkningen består stort sett av jesidier, ei kurdisktalende folkegruppe som ikke er muslimer men følger sin egen religiøse tradisjon. Dette gjør jesidiene til vantro, og dermed et mål for de militante daesh-krigerne.

De kurdiske styrkene som skulle forsvare området, peshmergas fra partiet KDP,  forsvant hurtig og etterlot seg en forsvarsløs befolkning som ble et lett bytte for islamistenes brutalitet. Noen få menn og kvinner dannet forsvarsgrupper som holdt Daesh tilbake. Mange tusen jesidier klarte å flykte til de kurdiske områdene lenger nord, eller opp på selve Shingal-fjellet. Der manglet de både mat og vann i den brennende heten, dette gikk særlig ut over de gamle og de minste. Etter flere uker ble de overlevende omsider reddet av kurdiske styrker tilknyttet det radikale partiet PKK. Mer

Some points about the situation in South Kurdistan

 

Massoud Barzani, whose mandate expired in august 2015, wants to see an independent Kurdistan before he steps down as president.

(Paper prepared for the Rafto-foundation in June 2017)

A referendum on independence from Iraq, scheduled for September 25, is expected to get overwhelming support from the voters in The Kurdistan Region of Iraq. A similar referendum in 1995 gave 98 % yeah-votes. The present referendum-plan is opposed by two parties in the Kurdistan parliament, the reform party Gorran and the islamist party Komal. This is not because they do not desire independence for Kurdistan, but because they see the referendum as a tactical move by regional president Massoud Barzani to deflect attention from the serious problems facing the region. Mer

Tiden for kurdisk selvstendighet er inne.

siwailyHoshyar Siwaily, som er utenrikspolitisk rådgiver for Sør-Kurdistans fungerende president, Massoud Barzani, var
i Oslo 20. og 21. april. Jeg fikk anledning til å stille ham noen spørsmål. Nedenfor følger et redigert referat av vår samtale.


JBV :
Sør-Kurdistan er rammet av kriser på mange områder: dere er i krig mot Daesh, flyktninger fra Irak og nabolandene belaster budsjetter og infrastruktur, oljeprisene har falt, parlamentet fungerer ikke og presidenten sitter på overtid. Hvorfor vil dere ha en folkeavstemning om løsrivelse fra Irak akkurat nå?
Mer

Previous Older Entries