Kobani: IS sitt første store nederlag

De mest ødelagte delene av Kobane skal bli stående som krigsminnesmerke.

26 januar var det 6 år siden den islamske stat gikk på sitt første store nederlag, i kampene om den syriske byen Kobane. Det var kurdiske geriljastyrker, menn og kvinner, som overvant de nådeløse islamistene, hvorav mange hadde erfaring fra kriger i Afghanistan, Tjetsjenia og andre steder der fanatiske islamister sprer vold.

De kurdiske geriljastyrkene har ofret 11 000 liv i kampen mot IS.

Geriljastyrkene YPG og YPJ fikk i kampene om Kobane støtte fra amerikanske og andre allierte flystyrker. Dette samarbeidet la gunnlaget for en sterk kurdisk ekspansjon som jagde IS til sitt endelige nederlag i Baghouz. Den kurdiske geriljaen har underveis omdannet seg til Syrias Demokratiske Styrker (SDF), en disiplinert hær som idag har arabisk flertall. Tilsvarende har det kurdiske selvstyret blitt omskapt til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, som styrer rundt 25% av Syria, et område med rundt 5 millioner innbyggere. Araberne er nå i flertall, i en region som også rommer assyrere, armenere og flere andre minoriteter. Likevel får ikke representanter fra dette området delta i de såkalte fredsforhandlingene om Syria som ledes av den vel betalte norske diplomaten Geir O Pedersen.

Kampen om Kobani hadde store ringvirkninger; den bidro til å abortere fredsprosessen mellom kurderne og den tyrkiske regjeringa, og den styrket – en kort stund – samholdet mellom kurdere på tvers av mange og dype motsetninger.

Jeg siterer fra min bok «Kurdistan stiger fram«:

I november 2014 var den kurdisk- dominerte byen Kobani i Syria
beleiret av ISIL. Kvinner og menn i den kurdiske geriljaen forsvarte
seg heltemodig med ryggen mot den tyrkiske grensa der deres
andre fiende, den tyrkiske hæren, sto oppmarsjert. Alle ventet at
byen skulle falle til tross for amerikanske flyangrep mot ISIL. Da
situasjonen var som verst kom en kolonne soldater kjørende gjennom
Tyrkia. Det var kurdiske milits-soldater, peshmergas, fra den
autonome kurdiske regionen i Irak som kom til unnsetning for de
kurdiske forsvarsstyrkene i Kobani.
Ferden gikk gjennom de tre selvstendige statene Irak, Tyrkia og
Syria, men for den lokale befolkningen fant den i sin helhet sted
innenfor en stat som ikke eksisterer. Enhver kurder har et kart over
Kurdistan i sitt hjerte, et kart over et land som av europeiske stormakter
er blitt delt mellom Tyrkia, Iran, Syria og Irak. Soldatene
forlot aldri det imaginære Kurdistan under sin ferd.
Denne militære ekspedisjonen fant sted til tross for betydelige politiske
hindringer. Tyrkia måtte presses hardt av USA for å tillate
en slik gjennomfart. Motsetninger mellom kurdiske partier gjorde
også operasjonen vanskelig. Likevel møtte folk langs veien opp i tusenvis
for å hylle solidariteten mellom ulike kurdiske grupperinger.
De var ikke møtt fram for å støtte PKKs leder Abdullah Öcalan eller
hans rival til den kurdiske ledertrøya, Massoud Barzani, eller noen
av de mange andre stridende kurdiske politikerne. De var kommet
for å støtte kurdiske soldater på vei for å hjelpe beleirede kurdere.
Tilhørigheten i Syria, Tyrkia eller Irak var uten betydning, det var
tilhørigheten til Kurdistan som var avgjørende.

Tyrkere, kurdere og kunstnere.

Foto: Mesén

Det tyrkiske utenriksdepartementet har sendt en offisiell klage til Oslo Kommune etter at et verk av den kurdiske kunstneren Qelawesh Waledkhani ble hengt opp i Rosenkrantz gate. Bildet viser en gruppe væpnede kurdiske kvinner under sitatet «A society can never be free without women’s liberation». Disse ordene stammer fra Abdullah Öcalan, ofte kalt Apo, en kurdisk leder som har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999.

Også tyrkere bosatt i Norge har reagert på bildet. Mer enn 500 av dem har skrevet under på et innbyggerinitiativ som krever at bystyret vedtar å fjerne bildet. Heldigvis ser det ut til at bystyret vil avvise dette kravet; selv politikere som har ønsket å fjerne statuer av Churchill og Holberg, mener Waledkhanis bilde må bli hengende.

Dersom kunstens oppgave er å skape debatt, må Waledkhanis bilde sies å være en suksess. Det griper direkte inn i det kurdiske folks situasjon, og viser tydelig Tyrkias, og mange tyrkeres,holdning til kurderne. Argumentet er at Öcalan og de mange organisasjonene som følger hans ideologi, er terrorister og utgjør en trussel mot Tyrkia. Sant nok har Apos tilhengere i partiet PKK ført geriljakrig i Tyrkia i mer enn tretti år, men bakgrunnen er den grove undertrykkelsen Tyrkias største etniske minoritet utsettes for. Titusener av kurdere er drept, tusenvis av landsbyer er jevnet med jorden. Kurdisk befolkede byer som Cizre og Silopi er lagt i grus av artilleri og bombefly.

Demokratiske virkemidler er forsøkt; men kurdervennlige partier blir raskt forbudt, folkevalgte som forsvarer sitt folk blir arrestert. De tidligere lederne for partiet HDP sitter fengslet på falske anklager. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen forlangte nylig at den ene av den, Selahattin Demirtas, måtte løslates umiddelbart. Uten å ha forlatt fengslet ble han stilt overfor nye fantasifulle anklager og ført tilbake til sin celle. HDPs folkevalgte erstattes av Erdogans folk. Rundt 60 ordførere fra HDP, de fleste av dem valgt med overveldende flertall; er avsatt og de fleste fengslet. Titusener av vanlige kurdere inngår også i Tyrkias enorme fengselsbefolkning.

Men det omstridte bildet refererer ikke først og fremst til situasjonen i Tyrkia. De væpnede kvinnene må forstås som krigere fra det nordlige Syria. Der er det geriljagrupper tilknyttet den lokale avleggeren av PKK som har nedkjempet voldsmennene fra den såkalte Islamske Stat. Det er godt dokumentert at IS fikk aktiv støtte fra Tyrkia, og at mange tidligere IS-kjempere nå inngår i de militsgruppene som på Tyrkias vegne har okkupert store områder i Nordsyria, der hundretusener av kurdere, jesidier og kristne er drevet på flukt.

Mens kurdisk selvorganisering blir slått hardt ned på i Tyrkia, har Öcalans tilhengere i Syria kunnet forsøke å realisere hans revolusjonære ideologi, der kvinnefrigjøring er et sentralt element. Det er denne ideologien Waledkhanis bilde er en hyllest til. Det er et budskap til alle verdens kvinner om at det nytter å kjempe for sine rettigheter. I den grad det er et budskap til kvinneundertrykkende politikere er det nok i større grad rettet mot velfødde kurdiske ledere i Irak, enn mot Erdogans Tyrkia.

Men for mange tyrkere er ordene kurder og terrorist nærmest synonyme. Det har blitt sagt at dersom det ble dannet en kurdisk stat på Mars, ville Tyrkia skynde seg å angripe den. Et bilde av frie kurdiske kvinner på en vegg i Oslo blir derfor et klart mål.

Tyrkias fordømmelse av kurdisk terrorisme er ikke troverdig. Heldigvis bøyer vi oss i Norge ikke for de tyrkiske kravene om sensur.

Skjebnetime for Syrias lidende folk.

I 2011 demonstrerte millioner av syrere mot Assad-regimet

De som trodde krigen i Syria ikke kunne bli verre, har nok en gang tatt feil. Tragedien som snart har vart i 10 år kan se ut til å gå mot et grusomt klimaks. Hvordan det ender er det umulig å si.

I en blodig offensiv mot Idlib har Putin og Assad, i strid med vedtatte avtaler, drevet nok en million sivile på flukt. I Tyrkia, som jo allerede har gitt rom til flere millioner flyktninger fra Assads terror, har Erdogan svart ved å øke sin militære innsats, i håp om å bevare en sone for flyktningene på syrisk side, slik at  ikke også de kommer inn i Tyrkia. Mer

PKK vil samarbeide

20190102-20190101-rojavae136d4-imagee00a72-imageDet er svært interessant – og gledelig – at partier i PKK-familien nå strekker sine hender ut mot andre partier i den kurdiske floraen. Siden nyheten om dette nå er presentert både av PKK selv, via nettstedet ANF, [i] og fra motstanderen KDP, via nettstedet Rudaw,[ii] kan vi trygt anta at det er sant.  Egentlig er det snakk om to nyheter: utviklinga gjelder begge de områdene der partier i PKK-familien er dominerende bant kurderne, nemlig Tyrkia og Syria.

Sammenhengen understrekes av at det skal dreie seg om et initiativ fra KNK, paraplyorganisasjonen for disse partiene, som fra sitt hovedkvarter i de irakiske Qandil-fjellene trekker i trådene både her og der. Mer

Hva nå for Rojava?

logo

«Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria»  styrer en fjerdedel av det krigsherjede landet.

USA trekker seg ut av Syria, og etterlater seg et usikkert kurdisk-styrt område. Nå er det bare en avtale med Assad-regimet som kan beskytte Rojava fra Erdogans blodtørstige islamister.

Det var ingen god dag for «Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria» (som nå er den offisielle betegnelsen på en fjerdedel av det krigsherjede landet), da USAs president Donald Trump erklærte at den lenge varslede tilbaketrekkinga av USAs styrker nå skulle gjennomføres umiddelbart. Alle visste at en slik tilbaketrekking ville komme, men tidpunktet var egnet til å skape nervøsitet; siden president Erdogan i Tyrkia i flere uker har bygd opp styrker ved grensa og stadig utmaler hvilken skjebne «de kurdiske terroristene» har i vente. Mer

Sluttspill i Syria?

Syrian_Civil_War_map

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene. Mer

Nytt år for yezidiene

DbA8VQ3WkAUqQB7

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk. Mer

Fra Assad til Rouhani

DSXe-F8W4AA-Qkz

Dette bildet av en ung kvinne i Teheran, som har tatt av seg den påbudte hijaben og heiser den  i været, er blitt et av de iranske demonstrantenes sentrale symboler.

Det er mange år siden folk i Iran har utfordret regimet med slik styrke som de siste dagene. Opposisjonelle krefter i Iran tillyser nå en generalstreik i hele landet imorgen, 2. januar. Dermed står mulla-regimet overfor sin største utfordring på lange tider.

President Rouhani, hvis reformiver antas å ha blitt holdt tilbake av mere konservative elementer i regimet, kan benytte anledningen til å innføre små åpninger, som den nylig kunngjorte avkriminaliseringen av utildekket hår. Det er likevel liten grunn til å tro at dette vil tilfredsstille de mange tusen, særlig unge, som nå fyller gatene i iranske byer fra Kurdistan i vest til Baluchistan i Øst. Mer

Yezidienes modige stemme

DQj9l6UW4AA50UBSommeren 2014 hadde de nådeløse fanatikerne i Den Islamske Stat, Daesh, bestemt seg for å utslette de ikke-muslimske yezidiene for godt. De angrep yezidienes landsbyer rundt Sinjarfjellet og drepte alle mannlige yezidier de kunne  få tak i, mens tusenvis av yezidi-kvinner ble gjort til slaver. Mer

Shingal mellom Arbil og Bagdad

DMwkCWIW0AERolE

To yezidier på Shingal: Haider Shesho og  Hashd i- Shaabi kommandant  Khal Ali.

Den irakiske offensiven, som den siste tida  har presset kurdiske styrker ut av Kirkuk og andre omstridte områder, har blitt godt tatt imot av  minoriteter som yezidier og assyrere,  grupper som har følt seg undertrykt av kurdisk maktmisbruk.

Fjellområdet Shingal (arabisk : Sinjar) ble verdenskjent i august 2014 da jihadistene i Daesh  gikk til angrep.  Lokalbefolkningen tilhører stort sett yezidi-religionen, som både daesh og andre muslimer anser som skitne  djeveldyrkere.  Daesh anser det som sin plikt å avlive mannlige yezidier og de anser det som sin rett å  bruke kvinnelige yezidier som slaver. Mer

Forrige Eldre innlegg