Kurdisk helikopterstyrt

_{Wahab Halabjay, leder for PUKs anti-terrorgruppe CTG, og avdøde kommandant Servan Kobane}. _PUKmedia

Nyheten om en helikopterulykke i Nordirak har utviklet seg i uventet retning. Det var lenge uklart hva slags helikopter det var snakk om; hverken Tyrkia eller Irak savnet noe helikopter. PKK som har mange  baser  i området nektet  også å være involvert, og pekte på at de ikke  har noen form for flystyrker.

Idag kom det likevel en erklæring fra PKKs søsterorganisasjon i Syria, SDF, om at 9 medlemmer av deres anti-terror styrke, blant annet  kommandant Shervan Kobani, var omkommet i ulykken.  Styrken var på vei til byen Suleimaniya, der de skulle  koordinere sitt arbeide med anti-terrorgruppa til partiet PUK. Helikopterne skal ha kollidert med hverandre grunnet dårlig vær, heter det

Nå kan det sikkert være nyttig for kurdiske styrker i Syria og Irak å utveksle erfaringer om kampen mot IS, som  ikke lenger hevder territoriell kontroll men driver geriljakrig i begge land. Det er likevel verdt å merke seg at ferden fra Syria til  Suleimaniya, endte i et område kontrollert av partiet KDP, som har et svært anstrengt forhold til  PUK, såvel som til SDF og PKK.  

KDP behersker den eneste grenseovergangen til  de store områdene SDF kontrollerer i Nordøst-Syria, og ville ikke tillatt en slik styrke å passere til Irak.  Øvrige grenser kontrolleres av Tyrkia eller den syriske regjeringa. USA som støtter SDF avviser at det var deres helikoptere som styrtet. Det er blitt antydet at helikopterne ble stilt  til rådighet av PUK, men det er ikke bekreftet. Dersom disse eller andre helikoptere har gjennomført vellykkede flygninger tidligere, slik bildet over kan tyde på, har det vært en viktig kanal ut av og inn i  Syria, i tillegg til ulovlige og risikable grensekryssinger.

SDF, PKK og de  mange allierte organisasjonene, som gjerne sammenfattes under fellesnavnet  PKK, har nok ikke egne flystyrker, men de har altså en viss tilgang til flytransport.  PKK har flere baser i det området der ulykken fant sted, og det kan ikke utelukkes at den skjedde mens helikopterne forsøkte å lande. KDP hevder at fler v de omkomne var PKK-medlemmer, SDF hevder de tilhørte dem. Spørsmålet er egentlig meningsløst, siden personell jevnlig utveksle mellom de ulike styrkene under PKK-paraplyen.

Hvem hjelper jordskjelvofrene i Syria?

 «Takk ,FN, for at dere lot oss dø.»

FN får bitende kritikk fra folk i jordskjelvrammede områder i NordSyria, etter at verdensorganisasjonen ventet med å sende nødhjelp til det kom klarsignal  fra Assad-regimet

Jordskjelv-katastrofen som rystet Tyrkia og Syria i forrige uke har vakt hele verdens sympati. Hjelp i form av mannskaper og materiell har strømmet til fra hele verden: eller mere nøyaktig: hjelpen har strømmet til Tyrkia fra hele verden. Svært lite har nådd jordskjelvrammede områder i Syria, spesielt de  som er utenfor regimets kontroll, som Afrin og Idlib. FNs sikkerhetsråd nekter nemlig hjelpeorganisasjoner å bruke mer enn én grenseovergang til disse områdene, Bab al-Hawa. Dette  skyldes aktiv bruk av veto fra Assadregimets allierte, nemlig Russland. 

Syria består idag av tre områder med ulik administrasjon. Landets offisielle regjering i Damaskus under ledelse av president Bashar Assad utgår fra det arabiske nasjonalist-partiet Baath. Regimet holdes opp av militær støtte fra Russland og Iran, og har mer eller mindre kontroll over drøyt 60% av landområdet. Et stort område i Nordøst kontrolleres av det kurdiske partiet PYD, som har støtte fra USA, men som også har dialog med Baath-regimet og dets internasjonale allierte. 

Den tredje delen er Idlib og Afrin i nordvest, som grenser til Tyrkia på to sider. Her styrer et forvirrende antall opprørsgrupper med ulike ideologier. Området rommer store mengder flyktninger, blant annet opprørsgrupper som  Assadregimet har fordrevet fra byer de har gjenerobret lenger sør. Det er her jordskjelvet har rammet hardest, mens hjelpen fra det internasjonale samfunnet i stor grad har uteblitt. Den lokale hjelpeorganisasjonen som kalles De Hvite Hjelmene gjør alt de kan, men mangler grunnleggende hjelpemidler som gravemaskiner. De mange sårede får heller ikke den behandling de har bruk for, sjukehus og helseklinikker er forlengst bombet i filler av russiske og syriske fly. Spesielt Idlib, men også Afrin, er   under stadige angrep fra den syriske hæren. Disse angrepene har ikke opphørt etter jordskjelvet.  

Tilhengere av Assad og Putin hevder at sanksjonene mot det syriske regimet må oppheves for at hjelpesendinger kan nå fram til de utsatte områdene. FNs generalsekretær, Antonio Guterres, har lydig erklært at FN gjør som vetomaktene befaler, og ikke sender direkte bistand gjennom andre overganger enn Bab al-Hawa. I mellomtida har hjelpesendinger fra den kurdiske regionen i Irak nådd fram til Afrin, der de er blitt møtt med kurdiske flagg. Oljetankere fra kurdiskstyrte deler av  Syria, som i liten grad er rammet av jordskjelvet, har derimot i mange dager stått ved et sjekkpunkt nær byen Manbij. 

Regjeringa i Damaskus krever at all bistand skal kanaliseres gjennom dem. I praksis betyr dette at svært lite når fram til opposisjonen. Mye beslaglegges av hæren, mens  en del går til jordskjelvrammede områder i og rundt storbyen Aleppo, som er under regimets kontroll. Det er verdt å merke seg at Aleppo ble lagt i ruiner av regjeringsstyrker med russisk og iransk hjelp, da de  knuste opposisjonen i byen i 2016/17. Lokale kilder hevder nå at hæren river bygninger de selv har bombet, og påstår det er jordskjelvet som har ødelagt dem.

Det meldes nå at Regjeringa i Damaskus omsider aksepterer at Idlib og Afrin får bistand gjennom alle tilgjengelig grenseoverganger. Oljetankerne fra Nordøst Syria har fått kjøre fra Manbij, og at andre hjelpesendinger krysser grensene fra Tyrkia lenger nord.  Det er  antakelig alt for seint. 

  Håpet om å finne overlevende i ruinene er svært lite. På en ruinhaug i Idlib har noen skrevet «Takk til FN. som iallfall lot oss dø.»

Kurdisk alfabetsuppe

Flere som har lest mine bøker og andre skriverier om kurdiske spørsmål, har blitt frustrert over de mange  kurdiske  partiene, og de ulike forkortelsene som kjennetegner dem. Nå er det mellom 30 og 50 millioner kurdere i verden, fordelt på en rekke land i Midtøsten og  i eksil over hele verden. Det er ikke rarere at de fordeler seg  på mange partier, enn at 5 millioner norskinger gjør det. Men at alle disse partiene har kjempet, og tildels fortsatt kjemper, mot hverandre med skarpladde våpen er nok litt utenfor norsk politisk tradisjon

Denne ordskyen viser  akronymene til  de viktigste partiene. Jeg skal forsøke å gi en oversikt, og begynner med den største produsenten av organisasjoner, frontorganisasjoner og forkortelser, nemlig Kurdistans Arbeiderparti, eller PKK.  

Med utgangspunkt i  det  landet  der det bor flest kurdere, nemlig Tyrkia,  har PKK vokst fra en sped  begynnelse på slutten av 1970-tallet til en global organisasjon med et stort antall avleggere.  Det er dannet en paraplyorganisasjon som heter KCK på kurdisk, og  KNK på engelsk. Fra sitt  hovedkvarter i de irakiske Qandilfjellene styrer KCK mektige eksilorganisasjoner i blant annet Tyskland og Sverige. Eksil-kurdere bidrar til å finansiere partiene i Tyrkia, Syria, Iran og Irak og deres  væpnede avdelinger som alle har egne  forkortelser. Her er de viktigste:

Tyrkia: PKK (Kurdistans Arbeiderparti)   Militær grein: HPG

Syria:  PYD  (Demokratisk Enhetsparti)  Militær grein: YPG, YPJ /SDF

Iran. PJAK  (Kurdistans Fritt Liv Parti)Militær grein:  YRK 

Irak: (Demokratisk  Løsningsparti)  PCDK. Militær grein: ingen.

Sinjar (Irak):  PADE  (Jesidipartiet for demokrati og frihet). Militær grein: YBS

Kurdere flest omtaler dem for enkelhets skyld alle som PKK, men det kan ha alvorlige konsekvenser. Den syriske avleggeren PYD er jo en viktig alliert for USA  i kampen mot Den Islamske Stat både i Syria og Irak. For å trygge denne alliansen og avverge nye tyrkiske angrep, må USA insistere på at PYD og PKK er ulike organisasjoner.

PKKs hovedanliggende er situasjonen i Tyrkia, der organisasjonen er forbudt  og arbeider gjennom et stort antall frontorganisasjoner. PKK kan ikke  selv stille til valg, men har bidratt til å opprette en rekke pro-kurdiske partier, som alle har blitt forbudt. Idag støtter PKK det viktige opposisjonspartiet HDP.

KDP (Kurdistans Demokratiske Parti) er PKKs viktigste rival blant kurderne. Partiet ble dannet i 1945  da geriljalederen Mustafa Barzani førte sine styrker fra Irak til Iran for å støtte den kortlevde kurdiske republikken rundt byen Mahabad.  KDP, som  nå ledes av Mustafa Barzanis etterkommere,  er det mektigste partiet i den kurdiske regionen i Irak, enerådende i den nordlige delen av regionen. KDPs velutstyrte væpnede styrker heter Peshmerga, (PKK og deres allierte bruker ordet gerilja, andre kurdere holder seg gjerne til begrepet Peshmerga; «de som møter døden»)

ENKS (SKC) er en allianse av kurdiske partier i  Syria, som står  i opposisjon til PYD og støttes av KDP. De har væpnede styrker basert i Irak, som kalles Rojava Peshmerga.

PUK -(Kurdistans Patriotiske Union) brøt ut av KDP i 1975, og er idag det nest-største partiet i den kurdiske regionen i Irak, dominerende i den sørlige delen. Også PUKs væpnede styrker heter Peshmerga

YDP  – (Jesidienes Demokratiske Parti). Uavhengig parti basert  i Sinjar og Suleimania. Militær grein: HPE 

De kurdisk partiene i Iran har alle sine hovedkvarter på irakisk side. I tillegg til PKK-tilknyttede PJAK har vi blant annet: 

KDPI: Kurdistans Demokratiske Parti – Iran, som stammer fra Mahabad-republikken, og kaller sine væpnede styrker Peshmerga. 

Komala – et iransk kurderparti med kommunistisk bakgrunn, som også kaller sine væpnede styrker Peshmerga. Partiet er  splittet i flere ulike fraksjoner.

PAK – et viktig radikalt  parti blant iranske kurdere. Også PAK bruker betegnelsen Peshmerga på sine styrker.

Jesidienes utfordringer – og Norges manglende svar

En tidligere versjon av dette innlegget ble publisert i Klassekampen 10. juli.

Takk til Klassekampen og Peter Johansen for å ta opp jesidienes situasjon (KK 7. juli). Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse ofrene omfatter i stor grad de mange religiøse minoritetene i Mesopotamia, herunder ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og bør øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området.

Når det er sagt, er det, som Johansen påpeker, også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med ulike lojaliteter. Jesidier står mot jesidier under ulike makthaveres flagg.  Men mange jesidier ønsker hverken å styres av de rivaliserende kurdiske partiene KDP og PKK, eller av den arabiske regjeringa i Bagdad. Drømmen er en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. Antakelig er det likevel mange som ikke  akter å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt.

Jesidismen har, som Klassekampen skriver, et historisk utgangspunkt i den muslimske sufi-læreren Sjeik Adi ibn Musafir, som levde på 1200-tallet. Hans gravmæle i Lalish er jesidienes viktigste helligdom. Imidlertid står jesidismen idag i skarp motsetning til islam. Det skyldes at Sjeik Adis disipler har videreført religiøse folketradisjoner som er eldre enn islam, og i stor grad bygger på iranske tradisjoner. 

For hundre år siden lanserte brødrene Bedirkhan en teori om at jesidismen er kurdernes opprinnelige religion, og at opprinnelsen ligger i zoroastrisk lære. Denne teorien er seinere tatt opp av flere kurdiske ledere. PKK-leder Abdullah Öcalan er blant dem som holder på Zarathustra-teorien, og hans tilhengere satte opp en statue av «jesidismens grunnlegger Zarathustra» i Afrin. Det utløste en skarp protest fra Baba Sjeik, som avviste den påståtte  forbindelsen. Statuen er, forøvrig, seinere blitt revet av tyrkisk-støttede militser.

Nå er det nok sant at jesidismen bygger på gamle iranske tradisjoner, men disse omfatter langt mer enn  den zoroastriske lære. Zarathustra innførte den dualistiske forestillingen om kampen mellom det personifiserte Gode og det personifiserte Onde, forestillinger som også kristendom og islam bygger på.   Men religionshistorikere peker på at den grunnleggende strukturen i jesidismen er monistisk, den anerkjenner ingen djevel som Guds rival.

Dagens Baba Sjeik kan altså fortelle Klassekampen at zorastrisk lære er avledet av jesidismen, fordi den bygger  på enda eldre tradisjoner. Jesidismen har ingen enhetlig lære, men en rik og mangfoldig muntlig skatt. Jesidienes sanger og fortellinger inneholder mange motiver som er kjent også fra andre tradisjoner, men den grunnleggende strukturen, der Gud delegerer sin makt til sju hellige vesener som stadig tar bolig i de hellige slektene, har åpenbart sammenfallende røtter med hinduisme i en fjern fortid.

Den islamske Stat  hadde – og har – som erklært mål å utrydde de vantro jesidiene. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes mangetusen-årige tradisjoner til opphør.

Hva med IS-kalifatets ofre?

Hundretusener av mennesker som ble drevet på flukt av IS er fortsatt flyktninger

Det har oppstått en ny runde i debatten om hvilket ansvar Norge har for de av våre statsborgere som sluttet seg til IS-kalifatet, og nå sitter i fangeleirene i Nordøst-Syria. Det viktigste argumentet for å hente dem hjem til Norge er ikke hensyn til deres egen velferd, men hensynet til de lokale myndighetene i Syria, som ikke har de nødvendige ressurser til langsiktig håndtering av de titusener fanger de tok da de nedkjempet det territorielle IS-kalifatet. 

Kobani: IS sitt første store nederlag

De mest ødelagte delene av Kobane skal bli stående som krigsminnesmerke.

26 januar var det 6 år siden den islamske stat gikk på sitt første store nederlag, i kampene om den syriske byen Kobane. Det var kurdiske geriljastyrker, menn og kvinner, som overvant de nådeløse islamistene, hvorav mange hadde erfaring fra kriger i Afghanistan, Tjetsjenia og andre steder der fanatiske islamister sprer vold.

Tyrkere, kurdere og kunstnere.

Foto: Mesén

Det tyrkiske utenriksdepartementet har sendt en offisiell klage til Oslo Kommune etter at et verk av den kurdiske kunstneren Qelawesh Waledkhani ble hengt opp i Rosenkrantz gate. Bildet viser en gruppe væpnede kurdiske kvinner under sitatet «A society can never be free without women’s liberation». Disse ordene stammer fra Abdullah Öcalan, ofte kalt Apo, en kurdisk leder som har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999.

Også tyrkere bosatt i Norge har reagert på bildet. Mer enn 500 av dem har skrevet under på et innbyggerinitiativ som krever at bystyret vedtar å fjerne bildet. Heldigvis ser det ut til at bystyret vil avvise dette kravet; selv politikere som har ønsket å fjerne statuer av Churchill og Holberg, mener Waledkhanis bilde må bli hengende.

Skjebnetime for Syrias lidende folk.

I 2011 demonstrerte millioner av syrere mot Assad-regimet

De som trodde krigen i Syria ikke kunne bli verre, har nok en gang tatt feil. Tragedien som snart har vart i 10 år kan se ut til å gå mot et grusomt klimaks. Hvordan det ender er det umulig å si.

I en blodig offensiv mot Idlib har Putin og Assad, i strid med vedtatte avtaler, drevet nok en million sivile på flukt. I Tyrkia, som jo allerede har gitt rom til flere millioner flyktninger fra Assads terror, har Erdogan svart ved å øke sin militære innsats, i håp om å bevare en sone for flyktningene på syrisk side, slik at  ikke også de kommer inn i Tyrkia.

PKK vil samarbeide

Det er svært interessant – og gledelig – at partier i PKK-familien nå strekker sine hender ut mot andre partier i den kurdiske floraen. Siden nyheten om dette nå er presentert både av PKK selv, via nettstedet ANF, [i] og fra motstanderen KDP, via nettstedet Rudaw,[ii] kan vi trygt anta at det er sant.  Egentlig er det snakk om to nyheter: utviklinga gjelder begge de områdene der partier i PKK-familien er dominerende bant kurderne, nemlig Tyrkia og Syria.

Sammenhengen understrekes av at det skal dreie seg om et initiativ fra KNK, paraplyorganisasjonen for disse partiene, som fra sitt hovedkvarter i de irakiske Qandil-fjellene trekker i trådene både her og der.

Hva nå for Rojava?

«Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria»  styrer en fjerdedel av det krigsherjede landet.

USA trekker seg ut av Syria, og etterlater seg et usikkert kurdisk-styrt område. Nå er det bare en avtale med Assad-regimet som kan beskytte Rojava fra Erdogans blodtørstige islamister.

Det var ingen god dag for «Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria» (som nå er den offisielle betegnelsen på en fjerdedel av det krigsherjede landet), da USAs president Donald Trump erklærte at den lenge varslede tilbaketrekkinga av USAs styrker nå skulle gjennomføres umiddelbart. Alle visste at en slik tilbaketrekking ville komme, men tidpunktet var egnet til å skape nervøsitet; siden president Erdogan i Tyrkia i flere uker har bygd opp styrker ved grensa og stadig utmaler hvilken skjebne «de kurdiske terroristene» har i vente.