Some points about the situation in South Kurdistan

 

Massoud Barzani, whose mandate expired in august 2015, wants to see an independent Kurdistan before he steps down as president.

(Paper prepared for the Rafto-foundation in June 2017)

A referendum on independence from Iraq, scheduled for September 25, is expected to get overwhelming support from the voters in The Kurdistan Region of Iraq. A similar referendum in 1995 gave 98 % yeah-votes. The present referendum-plan is opposed by two parties in the Kurdistan parliament, the reform party Gorran and the islamist party Komal. This is not because they do not desire independence for Kurdistan, but because they see the referendum as a tactical move by regional president Massoud Barzani to deflect attention from the serious problems facing the region.

Among these underlying problems are:

*  An economic breakdown stemming from the fall in oil prices, but exacerbated by endemic corruption and nepotism. The leadership of the two major parties, the PUK and the KDP, have spirited the vast oil income into hidden accounts as well as conspicuous consumption. This was the main factor behind the rise of the reform party Gorran, presently the second largest party in the Kurdistan parliament.

* The war against the Islamic State, Daesh, is a heavy drain on the economy. In 2014 Daesh was poised to conquer the main Kurdish cities of Duhok and Arbil. Kurdish peshmerga-forces were only able to drive them back after receiving air support and military backup from an international force including the US and Norway. However the withdrawal of Iraqi government forces allowed peshmerga to take control over large areas outside the Kurdistan region proper. These disputed territories include the oil-rich region of Kirkuk, and the the yezidi-populated area around Sinjar, or Shingal, mountain. More on this later.

* The influx of refugees. More than a million internal refugees from other parts of Iraq and more than 300 000 from Syria, constitute a constant overload on the fragile infrastructure, including roads and transport, electricity, water and sewage, schools, health services and jobs.

* Towering over all these is a constitutional crisis. When Massoud Barzani’s presidential period expired in august 2013, his mandate was extended for two years after much wrangling. In august 2015 he refused to step down and arrange for the election of a successor. When parliament questioned his actions, he had the speaker of parliament,  Yousif Muhammed, barred from the capital, and the ministers from Mohammeds Gorran-party removed from the cabinet. Parliament has not convened since.

All parties, except Barzani’s KDP, have demanded that parliament be reconvened as the proper authority to call a referendum on independence from Iraq. However only Gorran and Komal have stuck to this demand. PUK and several smaller parties have joined the KDP in preparations for a referendum to be held on september 25.

In all probability the referendum will return a massive yes to independence. Informal talks have been going on  with Bagdad, whose approval is the main condition for a possible declaration of independence. Leading members of the PUK as well as the KDP seem confident of  achieving an understanding with Bagdad, as well as with  the neighbouring capitals of  Teheran and Ankara.

However, even  if a general understanding with Bagdad is reached, it will be hard to agree on the details, especially on the borders of the future Kurdistan.  Kurdish forces control large areas outside the designated Kurdistan region and the referendum is meant to take place also in these disputed territories. The city of Kirkuk is already flying Kurdish flags from government buildings, and will probably vote to join Kurdistan, even though non-Kurds such as Arabs and Turkmen constitute half the population.

On the Nineveh plains outside Mosul there is an even more mixed population, including large numbers of christians, yezidis and other targets of Daesh persecution. The peshmerga retreated from the plains when Daesh attacked in 2014. Most of the population of the plains have since fled into Kurdistan, where there is a substantial christian presence, and where their presence in not under threat. These christians are the last remnants of the once widespread Church of the East, the so-called Nestorians. They are known today as Assyrians or Chaldeans. Some of these Assyrians have been calling for their own province on the plains of Nineveh. Such a province would have to include also other ethnic and religious groups and there are different ideas on what relationship it should have to Kurdistan.

A similar situation exist in the largely yezidi-populated Shingal (Sinjar in arabic) district, which was also overrun by Daesh in august 2104. The (largely sunni) peshmerga retreated, but a few yezidis organised some vital resistance, allowing large numbers of people to escape into the Shingal-mountain proper. Eventually Kurdish forces from Syria, connected to the radical parties PKK and PYD, opened a corridor to their areas in Syria, allowing the refugees to pass into Kurdistan.

The PKK has organised a yezidi militia, the YBS, establishing a permanent presence in Shingal, and seeking to introduce the ideology of PKK-leader Abdullah Öcalan. When Barzani’s KDP returned to the area in 2016, the Shingal became divided between two opposing Kurdish forces, more intent on blocking each other than on removing the remaining Daesh forces.

When shiite militias, the Hashd el-Shaabi, entered Shingal in the summer of 2017, hundreds of yezidis deserted the militias of the Kurdish parties in order to join them and liberate their homes from the Daesh. The result is that Shingal is now split between three different forces – the PKK, the KDP and the Hashd el-Shaabi – all claiming to be the real protectors of the yezidis.

The situation on Shingal embodies some of the main conflict lines in Kurdistan of Iraq; the power of the Barzanis confronts the revolutionary ideology of the PKK, as well as the government of Iraq. While both the PKK and the the KDP see Shingal as part of Kurdistan, the Hashd el-Shaabi are fighting for Bagdad and it’s Iranian backers. The facts established on the ground may become the future border between Iraq and Kurdistan.

Tiden for kurdisk selvstendighet er inne.

siwailyHoshyar Siwaily, som er utenrikspolitisk rådgiver for Sør-Kurdistans fungerende president, Massoud Barzani, var
i Oslo 20. og 21. april. Jeg fikk anledning til å stille ham noen spørsmål. Nedenfor følger et redigert referat av vår samtale.


JBV :
Sør-Kurdistan er rammet av kriser på mange områder: dere er i krig mot Daesh, flyktninger fra Irak og nabolandene belaster budsjetter og infrastruktur, oljeprisene har falt, parlamentet fungerer ikke og presidenten sitter på overtid. Hvorfor vil dere ha en folkeavstemning om løsrivelse fra Irak akkurat nå?
Mer

Sarin og det ondes imperium

Den 4 april skjøt syriske fly raketter mot byen Khan Sheikhoun, som er kontrollert av opprørere. Der rakettene rammet spredte det seg giftig gass som umiddelbart drepte 80 mennesker og skadet mange flere. På sjukehus i Tyrkia ble det påvist spor av saringass. Dette vakte oppsikt og utløste bitre anklager mot president Assad og hans regime. som naturlig nok ble oppfattet som ansvarlige.

Men den internasjonale forargelsen ble langt sterkere noen dager seinere, da amerikanske skip i Middelhavet sendte 59 tomahawk-raketter mot den syriske flybasen som var identifisert som utgangspunkt for gassangrepet. Mer

Kurder mot kurder i Shingal

Fredag 3. Mars brøt det ut kamper mellom de kurdiske partiene PKK og  KDP i det jesidi-dominerte Shingal-området. Tilhengere av Abdullah Öcalan og Massoud Barzani  kjemper med hverandre, mens representanter for jesidiene ber partene om heller å vende seg mot Daesh.

al-monitor

Hundrevis av jesidier har flyktet fra kampene. (foto:  al-monitor)

Det  er dyp og gammel motsetning som her kommer fram. Massoud  Barzani, som er president på overtid i den kurdiske regionen av Irak, stammer fra mange generasjoner av stammehøvdinger, og viderefører de tradisjonelle maktstrukturene i det kurdiske samfunnet. Hans far Mustafa Barzani førte geriljakrig mot myndighetene i Bagdad i hele sitt liv.  Han og hans tilhengere ser Barzaniene som de naturlige og rettmessige herskerne i Kurdistan – inklusive Shingal.

Den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan står derimot for en revolusjonær omdanning av det kurdiske samfunnet. Inspirert av maoisme og av Murray Bookchins ny-anarkisme mener hans tilhengere å ha utviklet en grasrot-sosialisme hele verden burde ta etter. Denne samfunnsmodellen ligger til grunn i de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria, og blir forsøkt innført også i Shingal.    Mer

Kurdiske knuter

newroz.jpg

En   ung kvinne  fra Suleimania bærer et kurdisk flagg, mens en kvinnelig geriljaleder følger med.

(Denne artikkelen ble trykt i Klassekampen 19.8. 2016)

Kurderne er sine egne fiender. Det kurdiske folk lider under maktkamper mellom sine ledere. Den kurdiske nasjonalismen består av et stort antall innbyrdes stridende fragmenter, gjerne geriljagrupper med lokal basis. De bygger på en lang forhistorie der hver eneste kurdiske landsbyhøvding hadde sin egen væpnede hird.

I kampene mot jihadist-organisasjonen ISIL har kurdiske styrker stått sentralt, både i Irak og Syria. Den kurdiske regionale regjering i Erbil har utvidet sitt maktområde betydelig, og kontrollerer blant annet den viktige oljebyen Kirkuk. På syrisk side har  partiet PYD etablert kontroll over et område som strekker seg fra Eufrat i vest til den irakiske grensa i øst. Vi burde forvente et nært samarbeide mellom disse to ministatene. Virkeligheten er skarpe motsetninger. 

Grensa, som idag skiller Vest-Kurdistan i Syria  (Rojava) fra Sørkurdistan (Bashur på kurdisk) ble fastlagt i 1916 av Storbritannia og Frankrike gjennom Sykes-Picot-avtalen. Den er idag strengt bevoktet på begge sider. og de to kurdiske regimene ser med stor mistenksomhet på hverandre. De mange vakre ord til tross mangler også mye på den demokratiske holdningen hos partene. Enkelt sett kan vi si at PYD på syrisk side har et revolusjonært prosjekt  forankret i ideologien til Abdullah Öcalan, den fengslede kurderlederen i Tyrkia, mens KDP på irakisk side bygger på tradisjonelle maktstrukturer fra stammesamfunnets tid. Mer

Syria og den enøyde venstresida.

2014-syria-barrel-bomb.jpg

Etter et av regimets angrep med tønnebomber i Aleppo

Landene i Midtøsten har lenge vært dominert av autoritære regimer der ytringsfriheten har vært liten eller ikke-eksisterende, og der politisk opposisjon har vært regulert gjennom sensur, tortur og henrettelser. Gjennom den serien med hendelser som fikk navnet den arabiske våren ble disse regimene utfordret av brede folkelige opprør. I et kortsiktig perspektiv har resultatene vært dårlige. I Egypt er undertrykkelsen kanskje verre enn før, og i land som Yemen, Libya og Syria har  opprørene utviklet seg til blodige borgerkriger. Mer

Kurdiske nyanser

b57af9b71eb22e9444b6a784bb199425_L_602x298.jpg

Tyrkiske angrep på kurdiske byer i Tyrkia har skapt enorme ødeleggelser. Her fra Cizre der folk var innesperret i mer enn to måneder.

Ragnar Næss hadde 23. februar et innlegg i Klassekampen som berører viktige problemstillinger. Alt for ofte krever partene i den kurdiske konflikten med Tyrkia full aksept for sine synspunkter.  Du må enten godta versjonen til  Erdogan eller versjonen til Öcalan. I virkeligheten gir naturligvis begge parter svært subjektive  framstillinger,  der de  fraskriver seg sitt eget ansvar for den opptrapping av voldsbruken som har funnet sted.

Konflikten i Tyrkia går ikke mellom to likestilte parter, den tyrkiske staten har åpenbart langt større ressurser enn PKK, herunder langt større mulighet for massiv voldsanvendelse. Og la det ikke være tvil om at Tyrkia bruker denne muligheten. Det er derfor naturlig for mange å solidarisere seg med den svake part, kurderne, som om alle kurdere hadde et felles mål og var enige om en felles strategi. Men det er naturligvis slik at 30 – 40 millioner kurdere fordeler seg på ulike politiske holdninger og vurderinger. Kurdere flest er dypt rystet over hærens brutalitet, men mange anklager også  PKK for å ha utløst denne brutaliteten. Mer

Previous Older Entries