Tiden for kurdisk selvstendighet er inne.

siwailyHoshyar Siwaily, som er utenrikspolitisk rådgiver for Sør-Kurdistans fungerende president, Massoud Barzani, var
i Oslo 20. og 21. april. Jeg fikk anledning til å stille ham noen spørsmål. Nedenfor følger et redigert referat av vår samtale.


JBV :
Sør-Kurdistan er rammet av kriser på mange områder: dere er i krig mot Daesh, flyktninger fra Irak og nabolandene belaster budsjetter og infrastruktur, oljeprisene har falt, parlamentet fungerer ikke og presidenten sitter på overtid. Hvorfor vil dere ha en folkeavstemning om løsrivelse fra Irak akkurat nå?

HS: Araberne har 22 stater, kurderne har ingen. Vi har kjempet i hundre år for våre rettigheter innenfor Irak, og har forsøkt ulike modeller for å leve fredelig sammen med våre brødre og søstre i Bagdad. Etter 2003 har vi hatt en sterkere situasjon. I 2004 bestemte vi oss for å være med å utforme en ny grunnlov for Irak, og vi har forsøkt å etterleve den. Men realisering av denne grunnloven har ikke vært effektiv. Vi har forsøkt siden 2005 å få Bagdad til respektere grunnloven, men våre representanter er bare et mindretall i parlamentet i Bagdad, vi kan alltid bli nedstemt.

I 2014 brukte Daesh all sin militære kraft mot oss, inklusive 1500 pansrede kjøretøyer den irakiske hæren hadde overlatt til dem i Mosul uten kamp. Bagdad støttet oss ikke med en eneste kule. Vi har ikke møtt noen vilje til å anerkjenne våre rettigheter. KDP har konkludert at nå er det rette tidspunkt slik at befolkningen kan gi uttrykk for sine ønsker.

JBV: Etter at Daesh etablerte seg i store deler av Irak i 2014, ble det mulig for peshmergastyrkene å etablere kontroll i det meste av de såkalte «omstridte områdene», inkludert Kirkuk by. Hvordan er det tenkt å gjennomføre en folkeavstemning om tilslutning til Kurdistan i Kirkuk og andre omstridte områder?

HS: Nå er muligheten stor, fordi vi har frigjort det meste av Kurdistan fra Daesh. Vi kontrollerer mer enn 90% av de kurdiske områdene i Irak. Skal vi kanskje vente på at den irakiske hæren skal vende tilbake? Selvfølgelig ikke!

Folket må spørres i Kirkuk, Diyala og andre steder om de vil bli en del av Kurdistan. Kirkuk er antakelig enkelt, det kan bli mer komplisert andre steder.

Selv om Daesh blir slått militært vil ideologien fortsette å eksistere. Vi håper det internasjonale samfunnet vil se KRG som en partner i arbeidet med å tilbakevise den ekstreme ideologien Daesh står for.

Det er også viktig at vi nå er i ferd med å oppnå økonomisk uavhengighet. Tidligere har det irakiske regimet brukt oljeinntektene til å angripe oss med kjemiske våpen. Nå kontrollerer vi det meste av oljefeltene. Vi er for første gang istand til å oppnå en økonomisk bærekraft Det er ikke sikkert denne situasjonen vil vedvare.

JBV: I tillegg til interne uenigheter er det også et press fra PKK som har etablert seg både på Shingal og i andre områder. Hvordan skal dere håndtere alle disse problemene?

HS: Det vil alltid være risiko, aldri en helt ideell situasjon. Vi er av og til nødt til å ta risiko. Vi har ikke fått direkte internasjonal støtte til uavhengighet, men det er heller ikke noen som direkte har tatt avstand fra kurdisk uavhengighet, bortsett fra våre naboland Iran og Tyrkia.

PKKs nærvær i Sør-Kurdistan er illegalt. Vi er takknemlige for den hjelp vi har fått fra PKK i kampen mot Daesh, men vi hjalp også PKK i Kobani, og seinere trakk vi oss tilbake. Vi forventer det samme fra PKK; «Takk skal dere ha, men nå kan dere trekke dere tilbake». Det er dessuten slik at PKKs nærvær kan gi Tyrkia påskudd til å rykke inn.

Internt har vi naturligvis uenigheter om parlamentet, og om formalitetene rundt presidentens funksjonstid. Jeg håper Gorran og andre kritikere forstår at det ikke er smart å skifte ut den øverste kommandanten for de militære styrkene mens vi er i krig. Vi må vente et år eller to. Barzani nyter stor respekt i de væpnede styrkene. Hvem skulle ta hans plass, Yousif Mohammed kanskje?

Barzani har ikke tenkt å være president på livstid, når trusselen fra Daesh er fjernet kan vi diskutere presidentvalg.

JBV: I deler av Ninava krever assyrere, shabaker, yezidier og andre minoriteter å få spesielle ordninger, innenfor eller utenfor Kurdistan. Situasjonen i Sinjar er likevel spesiell. PKK har, under ulike navn, bidratt til å fordrive Daesh fra hoveddelen av Sinjar. Nå sier PKKs ledelse i Qandil at de aldri vil forlate dette området. President Barzani har på sin side sendt Rojava peshmergas inn i området. Det har vært kamper, og flere er døde på begge sider. Hvis PKK ikke trekker seg tilbake vil dere gå til krig mot dem?

HS: La oss ikke gå for fort fram. Vår foretrukne metode er å overtale PKK og tilknyttede styrker til å trekke seg ut av området eller komme under peshmergakontroll. Hayder Sheshos styrker var tidligere blant dem som skapte problemer, men de har nå kommet under peshmerga-styrkenes paraply.  Det er vel kjent at president Barzani ikke ønsker noen intern strid. men hvis de insisterer må vi ta oss av det når den tid kommer.

PKKs problem er ikke bare i Sør-Kurdistan men også i Syria. De tillater ikke andre politiske krefter å eksistere. De utvikler et kommunistisk diktatur, en ett-parti stat. De tillater ikke Rojava peshmergas å vende tilbake, de tillater ikke andre politiske partiet å opprettholde sin aktivitet. Vi må håpe at de tar til fornuft, vender tilbake der de kom fra og ikke gir Tyrkia påskudd til å gripe inn.

Vi forsøker å gjøre det mulig for folk å vende tilbake til Sinjar, men hvis Tyrkia kommer med bombefly vil folk naturligvis ikke våge å vende tilbake. PKK har ikke styrke til å overvinne KRG, men de kan skape problemer, og de kan undergrave sikkerheten slik at folk ikke våger å vende tilbake til Sinjar. I stedet for å støtte seg til sjiamilitsene burde PKKs lokale avdelinger slutte seg til peshmerga.

Vi ønsker å gjøre Sinjar til en egen provins. Folket der må selv få bestemme hva slags styre de vil ha, og om de vil være tilknyttet KRG eller Bagdad.

KRG bidro til å opprette dialog mellom kurderne i Tyrkia og Erdogan, men PKK gjorde alvorlige feil som utløste harde kamper og førte til at mange kurdiske byer ble ødelagt.

JBV: Uavhengighet krever forståelse med Bagdad, Teheran og også med Ankara. Dere sier oljeeksport gir dere økonomisk uavhengighet, men denne eksporten går jo gjennom Tyrkia som dermed har et meget sterkt maktmiddel.

HS: Vi er klar over at Sør-Kurdistan ikke har noen kystlinje. men vi kan ikke vente til vi har en. Vi går ut fra at Bagdad vil akseptere resultatet av folkeavstemningen. Hva Tyrkia og Iran vil gjøre er deres problem. Tyrkia trenger Kurdistan liksom vi trenger Tyrkia. Vi må forsøke å åpne andre ruter for oljeeksporten, men vi håper våre naboland vil bli gode naboer.

JBV: Et siste spørsmål. Vi har snakket om Bagdad, om Teheran og om Ankara. Da gjenstår spørsmålet om Damaskus, og om forholdet til de områdene av Syria som er under kurdisk kontroll. Hvordan ser du for deg de framtidige forbindelsene mellom Rojava og Bashur?

HS: Det er en svært komplisert situasjon i Syria. Vi veit ikke hvor lenge Assad vil beholde makta. Men jihadistene er ikke bedre enn Assad, snarere verre. Vi ønsker ikke at Assad skal falle bare for at Daesh eller Jabhat al Nusra skal overta makta.

Vi råder våre venner i Rojava, Saleh Muslim og hans folk til ikke å gjenta HDPs feil fra Tyrkia, men å etablere større avstand til PKK. da vil de oppnå større internasjonal støtte, ikke minst fra USA.

JBV: Hvis PKK trekker seg fra Sør-Kurdistan vil det da bli et bedre forhold mellom KDP og makthaverne i Rojava?

HS: Hvis PKK trekker seg tilbake fra Makhmour, Sinjar og andre deler av Sør-Kurdistan er det et godt tegn. Det vil antakelig gjøre det mulig å oppnå et bedre og mere konstruktivt samarbeide, men det er også nødvendig at makthaverne i Rojava åpner den politiske prosessen og gjør det mulig for andre partier å arbeide der.

JBV: Takk for samtalen

HS: Tusen takk.

Sarin og det ondes imperium

Den 4 april skjøt syriske fly raketter mot byen Khan Sheikhoun, som er kontrollert av opprørere. Der rakettene rammet spredte det seg giftig gass som umiddelbart drepte 80 mennesker og skadet mange flere. På sjukehus i Tyrkia ble det påvist spor av saringass. Dette vakte oppsikt og utløste bitre anklager mot president Assad og hans regime. som naturlig nok ble oppfattet som ansvarlige.

Men den internasjonale forargelsen ble langt sterkere noen dager seinere, da amerikanske skip i Middelhavet sendte 59 tomahawk-raketter mot den syriske flybasen som var identifisert som utgangspunkt for gassangrepet. Mer

Kurder mot kurder i Shingal

Fredag 3. Mars brøt det ut kamper mellom de kurdiske partiene PKK og  KDP i det jesidi-dominerte Shingal-området. Tilhengere av Abdullah Öcalan og Massoud Barzani  kjemper med hverandre, mens representanter for jesidiene ber partene om heller å vende seg mot Daesh.

al-monitor

Hundrevis av jesidier har flyktet fra kampene. (foto:  al-monitor)

Det  er dyp og gammel motsetning som her kommer fram. Massoud  Barzani, som er president på overtid i den kurdiske regionen av Irak, stammer fra mange generasjoner av stammehøvdinger, og viderefører de tradisjonelle maktstrukturene i det kurdiske samfunnet. Hans far Mustafa Barzani førte geriljakrig mot myndighetene i Bagdad i hele sitt liv.  Han og hans tilhengere ser Barzaniene som de naturlige og rettmessige herskerne i Kurdistan – inklusive Shingal.

Den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan står derimot for en revolusjonær omdanning av det kurdiske samfunnet. Inspirert av maoisme og av Murray Bookchins ny-anarkisme mener hans tilhengere å ha utviklet en grasrot-sosialisme hele verden burde ta etter. Denne samfunnsmodellen ligger til grunn i de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria, og blir forsøkt innført også i Shingal.    Mer

Kurdiske knuter

newroz.jpg

En   ung kvinne  fra Suleimania bærer et kurdisk flagg, mens en kvinnelig geriljaleder følger med.

(Denne artikkelen ble trykt i Klassekampen 19.8. 2016)

Kurderne er sine egne fiender. Det kurdiske folk lider under maktkamper mellom sine ledere. Den kurdiske nasjonalismen består av et stort antall innbyrdes stridende fragmenter, gjerne geriljagrupper med lokal basis. De bygger på en lang forhistorie der hver eneste kurdiske landsbyhøvding hadde sin egen væpnede hird.

I kampene mot jihadist-organisasjonen ISIL har kurdiske styrker stått sentralt, både i Irak og Syria. Den kurdiske regionale regjering i Erbil har utvidet sitt maktområde betydelig, og kontrollerer blant annet den viktige oljebyen Kirkuk. På syrisk side har  partiet PYD etablert kontroll over et område som strekker seg fra Eufrat i vest til den irakiske grensa i øst. Vi burde forvente et nært samarbeide mellom disse to ministatene. Virkeligheten er skarpe motsetninger. 

Grensa, som idag skiller Vest-Kurdistan i Syria  (Rojava) fra Sørkurdistan (Bashur på kurdisk) ble fastlagt i 1916 av Storbritannia og Frankrike gjennom Sykes-Picot-avtalen. Den er idag strengt bevoktet på begge sider. og de to kurdiske regimene ser med stor mistenksomhet på hverandre. De mange vakre ord til tross mangler også mye på den demokratiske holdningen hos partene. Enkelt sett kan vi si at PYD på syrisk side har et revolusjonært prosjekt  forankret i ideologien til Abdullah Öcalan, den fengslede kurderlederen i Tyrkia, mens KDP på irakisk side bygger på tradisjonelle maktstrukturer fra stammesamfunnets tid. Mer

Syria og den enøyde venstresida.

2014-syria-barrel-bomb.jpg

Etter et av regimets angrep med tønnebomber i Aleppo

Landene i Midtøsten har lenge vært dominert av autoritære regimer der ytringsfriheten har vært liten eller ikke-eksisterende, og der politisk opposisjon har vært regulert gjennom sensur, tortur og henrettelser. Gjennom den serien med hendelser som fikk navnet den arabiske våren ble disse regimene utfordret av brede folkelige opprør. I et kortsiktig perspektiv har resultatene vært dårlige. I Egypt er undertrykkelsen kanskje verre enn før, og i land som Yemen, Libya og Syria har  opprørene utviklet seg til blodige borgerkriger. Mer

Kurdiske nyanser

b57af9b71eb22e9444b6a784bb199425_L_602x298.jpg

Tyrkiske angrep på kurdiske byer i Tyrkia har skapt enorme ødeleggelser. Her fra Cizre der folk var innesperret i mer enn to måneder.

Ragnar Næss hadde 23. februar et innlegg i Klassekampen som berører viktige problemstillinger. Alt for ofte krever partene i den kurdiske konflikten med Tyrkia full aksept for sine synspunkter.  Du må enten godta versjonen til  Erdogan eller versjonen til Öcalan. I virkeligheten gir naturligvis begge parter svært subjektive  framstillinger,  der de  fraskriver seg sitt eget ansvar for den opptrapping av voldsbruken som har funnet sted.

Konflikten i Tyrkia går ikke mellom to likestilte parter, den tyrkiske staten har åpenbart langt større ressurser enn PKK, herunder langt større mulighet for massiv voldsanvendelse. Og la det ikke være tvil om at Tyrkia bruker denne muligheten. Det er derfor naturlig for mange å solidarisere seg med den svake part, kurderne, som om alle kurdere hadde et felles mål og var enige om en felles strategi. Men det er naturligvis slik at 30 – 40 millioner kurdere fordeler seg på ulike politiske holdninger og vurderinger. Kurdere flest er dypt rystet over hærens brutalitet, men mange anklager også  PKK for å ha utløst denne brutaliteten. Mer

Alle krigers mor ?

th-3.jpg

Den amerikanske invasjonen i Irak i 2003 var et grovt feilgrep, men den var ikke startskuddet for den ekstreme islamismen vi ser hos ISIL.

Den amerikanske invasjonen i Irak i 2003, eller rettere sagt dens dype etterskjelv, har utvilsomt vært med å legge grunnlaget for framveksten av ISIL i Irak og nabolandet Syria. Det kan likevel være grunn til holde litt igjen i demoniseringa  av USAs invasjon. Den var ingen langsiktig suksess, og den ble begrunnet med løgn, men det er ikke derfor lurt å overdrive dens skadevirkninger eller tillegge den en så viktig plass som mange nå vil gi  den i enhver diskusjon om islamistisk ekstremisme. Mer

Previous Older Entries