Bookchin og byen

Murray Bookchin 1921 - 2006

Murray Bookchin 1921 – 2006

Dette er forordet til den norske utgaven av Murray Bookchins bok Byens Begrensninger, som nå er Tilgjengelig på scribd.

Murray Bookchin var en viktig og original politisk filosof i store deler av forrige århundre. Med bakgrunn i marxistisk organisasjonsarbeid på 1930-tallet, utviklet han i 1960 og 70-åra en anarkistisk kritikk av marxismens teori og praksis. Hans skarpe polemikk mot det han så som en avlegs dyrking av en idealisert arbeiderklasse tråkket også mange anarkister på tærne.

Bookchins politiske filosofi var i denne perioden sterkt farget av den dynamiske alternativbevegelsen i USA som han observerte på nært hold. Hippiene i USA og deres åndsfrender i Europa utviklet en praksis som sto utopistisk og anarkistisk tradisjon nær, men manglet ofte en ideologisk ballast som Bookchin gjerne ville bidra til, som utenforstående sympatisør.

Men et hovedelement i hippienes alternativpraksis var å vende tilbake til naturen, å frigjøre seg fra teknologien. Der var aldri Bookchin. Han kunne nok sympatisere med de økologiske kollektivene, men mistet aldri interessen for teknologiens frigjørende muligheter og bylivets forlokkende løfter om frihet.

Da ”The Limits of the City” kom ut i 1975 var kollektivbølgen på sitt sterkeste. Jeg bodde sjøl i et jordbrukskollektiv og mente som mange andre at bylivet var grunnleggende livsfiendtlig. Bookchin gjorde det klart hvilket potensiale byen hadde, så vel som hvor nytteløst det ville være å økologisere bare landsbygda når 50% av verdens befolkning bor i byene. Dette perspektivet er naturligvis like relevant i dag. Urbaniseringa har bare skutt fart på de 40 åra siden boka første gang kom ut. Mer

Oljelobbyen og norsk avlatshandel

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Ville det hjelpe klimapolitikken å avlive noen ministere?

Samtidig som verdens ledere nok en gang unngår å bli enige om tiltak for å redusere klimautslippene, denne gangen i Warszawa, viser NRK krimserien Broen, der frustrerte miljøvernere forsøker å drepe ineffektive miljøministre, i håp om at deres etterfølgere skal skjerpe seg.

Og vi er mange som håper på effektive politiske initiativ i denne saka. Samtidig viser det seg at velmenende politikere som kommer i posisjon likevel ikke får de nødvendige resultatene. Hva kan det komme av?

De som husker TV-serien «Yes, Minister» vil forstå byråkratiets evne til å bremse radikale endinger, men motstanden mot effektive klimatiltak har ikke bare solid støtte i de ulike lands administrasjoner, den har naturligvis også bred støtte i oljeindustrien og de mange tilknyttede næringer, med sine media og pressgrupper.

CREATOR: gd-jpeg v1.0 (using IJG JPEG v62), quality = 90Mangelen på fungerende klimatiltak i Norge er utgangspunktet for Erik Martiniussens bok «Drivhuseffekten». Hans veldokumenterte påstand er at den norske oljelobbyen har så mange ansikter og er så integrert i norsk samfunnsstyring at den er istand til å kjøre ethvert tiltak inn på et sidespor. Oljelobbyens arbeide blir dessuten effektivt støttet opp av den sosialøkonomiske tilnærminga til problemene som Jens Stoltenberg og hans parti går inn for, ei linje hvis mest berømte – eller beryktede – tese er at utslippskuttene må tas der de er billigst – altså ikke i et høykostland som Norge.

For å skaffe fram slike kostnadseffektive tiltak mener Stoltenberg og hans klakører at markedsmekanismen er den opplagte løsningen. Ved hjelp av klimakvoter skal markedet sørge for at de beste prosjektene vinner fram. Martiniussen tar argumentet på alvor, og påpeker med en rekke eksempler at de prosjektene Norge har støttet gjennom kjøp av klimakvoter ikke utnytter markedsmekanismene, og ikke får fram de påståtte effektene.

Martiniussen viser at kvotesystemet er dårlig utformet, og at Norges økonomiske innsats innenfor rammen av dette tvilsomme systemet ikke har den påståtte effekten. Langt fra å stimulere nye og klimaeffektive tiltak, subsidierer Norge prosjekter som i de fleste tilfeller ville blitt gjennomført også uten norsk støtte og som har små – om noen – positive klimaeffekter. Norges internasjonale klimapolitikk tjener som avledning fra mangelen på effektive tiltak hjemme, og som unnskyldning for at Norge fortsetter å eksportere klimagass i form av olje og gass.

Martiniussens analyser av det internasjonale kvotesystemet er nedslående lesning, men ikke oppsiktsvekkende for den som har fulgt med i noen år. Det nye er den grundige dokumentasjonen han presenterer. Det er dette som gjør boka hans så nyttig i den hjemlige diskusjonen om klimapolitikk og oljestrategi.

Dessverre har ikke Martiniussen og hans forlag hatt vett til å stoppe der. Det er hengt på et kapitel med en totalt unødvendig «analyse» av norske miljøorganisasjoner som er så full av drittkasting på grunnlag av personlige og ideologiske kjepphester at det svekker boka som helhet. Men du trenger ikke lese det siste kapitlet for å ha utbytte av boka.

Gylne korporative drømmer

Golden-rice-attack-628x325Sommeren 2013 gikk filippinske aktivister til angrep på et plantefelt der det vokste genmanipulert ris. En stor mengde ungdommer fra organisasjonene KMB og Sikwal-GMO reiv ned gjerdet rundt åkeren og dro opp plantene som vokste der.Aksjonen føyer seg til en lang rekke liknende aksjoner de siste tiåra, der genmodifiserte plantefelt i alle deler av verden er blitt rasert av folk fra miljø-  og jordbruker-organisasjoner.

Argumentene for denne framgangsmåten har spent fra etisk og filosofisk avvisning av manipulasjon med livets grunnelementer, via faglig bekymring for biologisk mangfold, til frykt for industrialisering og avhengighet av kjemisk industri. Motstanden har også bygd på skepsis til motivene hos viktige aktører som Monsanto, og ikke minst på tvil om sikkerheten ved de genmanipulerte sluttproduktene.

Oppmerksomheten rundt slike aksjoner mot GM-plantasjer har vært synkende, men årets aksjon har utløst høylydt forargelse, også fra folk som tidligere har vært skeptiske til GMO, herunder den norske journalisten Øyvind Strømmen.  Årsaken til forargelsen er at man på forsøksfeltet på Filippinene påberopte seg utelukkende høyverdige motiver. Man var i ferd med å dyrke fram en ny ris-sort, Gyllen Ris, som skulle redde millioner av mennesker fra blindhet og underernæring uten å gi profitt til noen, heter det. Motstand mot et så nobelt konsept må fordømmes på det skarpeste, mener internasjonale forskerorganisasjoner. Mer

Notis

Kurdiske forskere i Stockholm

2013Et Stockholm i høstfarger ønsker i disse dager kurdere og venner av kurdere velkommen til Den tredje kurdiske vitenskapkonferansen. Her legges det fram resultater av forskning på og av kurdere og kurdiske områder. Hensikten er å undersøke hvordan kunnskapen til de mange velutdannede eksilkurderne kan bidra til å bygge morgendagens Kurdistan.

Konferansen finansieres av den kurdiske regjeringa i Nord-Irak, som også er representert av flere ministre. Mye av materialet som presenteres tar naturlig nok utgangspunkt i dette området, det eneste internasjonalt anerkjente området som idag styres av kurdere. Men mange av deltakerne på konferansen kommer fra de kurdiske områdene i nabolandene. Mer

Atwoods Gale Adam

secretburgersMaddAddam er det tredje og avsluttende bindet i Margaret Atwoods romanserie som begynte med Oryx og Krake og fortsatte med The Year of the Flood. Margaret Atwood er en høyt respekt forfatter som dessuten er aktivt medlem av det grønne partiet i Canada. I et intervju med Dagens Næringsliv går det fram at hun i tråd med sitt livssyn kom til Europa med båt for lansere boka, og reiser rundt på kontinentet med tog.

I all korthet dreier den første romanen seg om et samfunn, ikke ulikt vårt eget, der en høyteknologisk elite lever i luksus i sine beskyttede enklaver mens folk flest lever i grå slum og spiser «SecretBurgers»; hvis ingredienser er, ja – nettopp, hemmelige. Ryktene om hva som inngår i disse burgerne er derimot mange, uappetittlige og troverdige. Mer

Høyre på (by)banen

Gråkallbanen er siste rest av 1900-tallets effektive sporveisnett

Gråkallbanen er siste rest av 1900-tallets effektive sporveisnett

Det har vakt oppsikt i trønderhovedstaden at Høyres gruppeleder Yngve Brox, med dekning fra partiets bystyregruppe, nå tar til orde for et nytt bybanesystem. Høyre har tradisjonelt vært fanatiske motstandere av alt som heter sporvei, og en kritisk kommentar fra journalist Gunnar Okstad i Adresseavisen er antakelig fortsatt representativ for mange av Høyres kjernevelgere.

Bakgrunnen for Høyres kursendring er selvfølgelig at forventede økninger i folketallet gjør et attraktivt kollektivsystem med høy kapasitet nødvendig. Den store suksessen bybanen i Bergen har hatt og har, viser også at et skinnegående kollektivsystem virkelig tiltrekker seg reisende Mer

Bruer til framtida

600972_478940352184370_187376625_nUnder tittelen Transformation in a changing climate er et par hundre mennesker fra hele verden samlet på Blindern i Oslo. Temaet er overgangen fra dagen karbonbaserte samfunn til et klimavennlig samfunn i framtida. Det første spørsmålet er om en overgang i det hele tatt er mulig, det andre blir hvordan vi skal få det til.

Dagens utvikling kan ikke fortsette. Kunnskapen er stor både om klimaendringenes utvikling og om hvordan vi kan avverge dem, men problemene lar seg ikke løse bare ved erkjennelse. Det er behov for en dypere endring i tenkning og handling, en overgang til samfunnsutvikling på et helt annet grunnlag. Derfor må vi ikke bare identifisere elementer som bør inngå i et karbon-nøytralt samfunn; vi må finne veien som går dit. Og den veien fører inn i ukjent terreng, der gårsdagens kart ikke er til hjelp. Mer

Grønn storbypolitikk

Grønne politikere fra tyske storbyer.

Grønne politikere fra tyske storbyer.

Sist helg hadde jeg gleden av å delta på et møte i Berlin mellom folkevalgte fra europeiske storbyer.

Trondheim er, med sine mindre enn 200 000 innbyggere avgjort en spurv i denne sammenhengen, men problemstillingene er likevel i stor grad de samme som i metropolene Sarajevo, Budapest, Paris og Wien. Byvekst, høye boligpriser, nedbygging av grøntarealer og miljøfiendtlig trafikk er blant de gjennomgående temaene som sto på dagsorden. Byene har store utfordringer, men de er derfor også laboratorier der nye modeller for sosial og fysisk organisering kan prøves ut.

I de fleste byene som var representert sitter De Grønne ved makta som del av et rød-grønt samarbeide, mens Berlin styres av Die Linke og SDP. Et gjennomgående problem er avhengigheten av sosialdemokratene, som bremser reformer overalt, men mange steder er jo idag De Grønne jevnstore med sossene, og kan i større grad kreve gjennomslag for sine prosjekter enn i Trondheim. Mer

Biogassen kommer

Det prosjekterte biogass-anlegget på Skogn

Det prosjekterte biogass-anlegget på Skogn

I regi av Green Highway, og i samarbeid med en lang rekke andre aktører, ble det 15. mai avholdt et seminar i Trondheim om biogass i transportsektoren. Her var få politikere, men mange representanter for næringslivet og den tredje sektor.

Det har  lenge vært en forutsetning at bussene i Trondheim skal over på  biogass. Forberedelsene er allerede gjort ved at 209 busser er gassdrevne, foreløpig med fossilgass fra Nordsjøen. Kjemisk er biogass og fossilgass nøyaktig det samme, nemlig metan. Forskjellen er at biogass går inn i et kort karbon-kretsløp, der utslippene tas opp av tilsvarende nye planter og trær, mens den fossile gassen inngår i et kretsløp på millioner av år. Biogassen regnes derfor som i prinsippet karbon-nøytral mens fossilgassen anses å gi varige økninger av CO2-innholdet i atmosfæren. Mer

Matavfall som drivstoff.

image_xlargeAldri har maten vært billigere enn nå, og aldri har vi kastet så mye. Hver fjerde pose går rett i søpla, skriver Byavisa. 13 400 tonn mat ble kastet av Trondheims befolkning bare det siste året.

Nå er det lett å moralisere over dette misbruket av ressurser, men «Spis opp maten din» er et irriterende råd. Jeg kjenner folk som lever av mat som er kastet fra de store matkjedenes butikker. Slik «dumpsterdiving» er selvsagt ingen løsning for flertallet av oss, men likevel en tydelig påminnelse om hvilken historisk enestående overflods-situasjon vi lever i.

Selv om noen av oss blir flinkere til å unngå å kaste mat, vil nok store mengder matrester og annet organisk avfall gå til forbrenningsanlegget på Heimdal også i framtida. Dette til tross for at Trondheim Bystyre gjentatte ganger har vedtatt at vi ønsker separat innsamling av våtorganisk avfall, altså matrester, fra husholdningene. Hensikten er å bruke dette avfallet til å produsere biogass, et av de mest miljøvennlige drivstoffene som finnes. Mer

Forrige Eldre innlegg Next Newer Entries