Vandrende sjeler

Mer eller mindre tilfeldig har jeg i jula blitt sittende med to skjønnlitterære bøker som på ulike vis drøfter problemer rundt menneskets sjel, herunder forholdet mellom sjel og legeme, og muligheten for at menneskets sjel kan overleve den fysiske død og ta bolig i et nytt legeme: det vi gjerne kaller reinkarnasjon eller sjelevandring. Mer

Hilma af Klint

Det er de store bildene til Hilma af Klint som først fanger oppmerksomhetne

Det er de store bildene til Hilma af Klint som først fanger oppmerksomheten.

På Høvikodden utenfor Oslo vises nå et stort antall arbeider av den svenske kunstnerinna Hilma af Klint. Å tre inn i denne utstillinga er å tre inn i en verden der skillet mellom det åndelige og det materielle glir unna. Hennes kunst har berøringspunkter ikke bare med hennes abstrakte og surrealistiske samtidige men også med nyere tids psykedelisk inspirerte tilnærminger. Mer

Økologi og spiritualitet

vi er alle deler av ett liv

Vi er alle deler av ett liv

Økologien er læren om hvordan alt liv henger sammen. Den springer ut av naturvitenskapelig tradisjon, men har utviklet seg til en klase av filosofiske og politiske holdninger som overskrider naturvitenskapens rammer. Når økologisk innsikt forenes med spirituell følsomhet oppstår nye religiøse og spirituelle uttrykk. Økologisk erkjennelse har både påvirket eksisterende trossamfunn og bidratt til at nye har oppstått. Mer

Marta Steinsvik (3)

Marta Steinsvik var et stort menneske. Det var dimensjoner over hennes innsats, Hun beveget seg helt fra ungdommen på områder der hun møtte stor motstand, men hun holdt på sitt og skaffet seg kunnskap til å underbygge sitt syn. Med sin store energi var hun istand til å påvirke mange, nesten hundre år før Internett, og lenge før radio og TV ble allemannseie.

I tidligere blogger har jeg omtalt Marta Steinsviks innsats som landsmålsforkjemper og anarkist, som tilhenger av madame Blavatskys og Rudolf Steiners okkulte teorier, som forkjemper for kvinners stemmerett og rett til å velge utdanning og yrke, som ivrig utbreder av Zions vises protokoller og som aktiv motstander av den katolske kirke.

Men hun hadde enda flere farger i sin sjel. Mer

Marta Steinsvik (2)

I forrige blogg skreiv jeg om Marta Steinsviks preken i Grønland Kirke i 1921, og reaksjonene på den.  Om hennes opptreden var omstridt, markerte den likevel at hun tok offentlig standpunkt for Den Norske Kirke og dens teologi.  På denne tida meldte hun seg også ut av Antroposofisk Selskap og gjenopptok kontakten med Teosofisk Samfunn der Eva Blytt på denne tida var den mest framtredende skikkelsen.

Årsaken til bruddet med den organiserte antroposofien skriver Solbrekken lite om, men det antydes å ha sammenheng med hennes mislykkede kurtise av Der Doktor. Ingenting tyder på at hun hadde mistet troen på Steiners kosmologi. I Teosofisk Samfunn var det i prinsippet adgang for tilhengere av enhver trosretning, mens en av årsakene til bruddet mellom Steiner og Besant var at Steiner nektet tilhengere av teosofen Jiddu Krishnamurti å delta i det arbeidet han ledet.

Steiner hadde overtatt fra Blavatsky et syn på menneskets utviklingshistorie basert på suksessive raser og kulturer.  Slike teorier lar seg godt forene med klart rasistiske holdninger, og i Europa mellom verdenskrigene betydde dette først og fremst antisemittisme.  Marta Steinsvik var blant dem som forente Steiners lære med agitasjon mot jøder, hun reiste blant annet land og strand rundt med foredrag der hun forklarte hvordan jødenes planer for verdensherredømme ble bevist av Sions vises protokoller, et skrift som forlengst var fastslått å være et falskneri.

Mer

Marta Steinsvik (1)

Ingeborg Solbrekkens bok om Marta Steinsvik har etter få dager på markedet allerede vakt betydelig oppmerksomhet; den er blant annet anmeldt i Vårt Land og Klassekampen og grundig presentert i Morgenbladet.

Det er gledelig at det omsider har kommet en biografi om Steinsvik, som var ei viktig, men,ofte oversett, drivkraft i det intellektuelle liv i Norge i første halvdel av det tjuende århundre.Boka er kan hende i lengste laget men velskrevet og absolutt lesverdig.

Jeg nevnte i en tidligere blogg Hulda Garborgs innsats for norsk kulturbygging; en innsats som etterhvert er blitt godt kjent, selv om også hun gjerne faller i skyggen av sin mere berømte mann Arne Garborg. Garborg utgjorde sammen med Ivar Mortensson Egnund og Rasmus Steinsvik en gjeng som med utgangspunkt i Krapotkins anarkisme utviklet en radikal norsk nasjonalisme der målstrevet sto sentralt.

Det er på tide at de sterke kvinnene som var bakkemannskap for denne guttegjengen blir trukket fram. Marta Steinsvik viser seg å ha vært et arbeidsjern av de sjeldne. Følger vi Solbrekken har hun nedlagt vel så mye arbeide i den sentrale nynorskavisa 17de mai som sin langt mere anerkjente mann, redaktør Rasmus Steinsvik. Mer

Det ondes intense vilje

Stilt overfor gårsdagens systematiske og kaldblodige henrettelser av politiske motstandere,

fra en  erklært hater av islam og politisk liberalisme,

faller jeg tilbake på den irske forfatteren, nobelprisvinneren, okkultisten  og frihetskjemperen

W. B. Yeats:

The Second Coming

TURNING and turning in the widening gyre

The falcon cannot hear the falconer;

Things fall apart; the centre cannot hold;

Mere anarchy is loosed upon the world,

The blood-dimmed tide is loosed, and everywhere

The ceremony of innocence is drowned;

The best lack all conviction, while the worst

Are full of passionate intensity.

Surely some revelation is at hand;

Surely the Second Coming is at hand.

The Second Coming!

Hardly are those words out

When a vast image out of Spiritus Mundi

Troubles my sight: somewhere in sands of the desert

A shape with lion body and the head of a man,

A gaze blank and pitiless as the sun,

Is moving its slow thighs, while all about it

Reel shadows of the indignant desert birds.

The darkness drops again; but now I know

That twenty centuries of stony sleep

Were vexed to nightmare by a rocking cradle,

And what rough beast, its hour come round at last,

Slouches towards Bethlehem to be born?

Rasisme i teori og praksis.

Rudolf Steiner hevdet det er kvalitativ forskjell på menneskeraser, men var han rasist?

Ordet rasisme er i våre dager et skjellsord, og mangler ofte et presist innhold. Ingen vil vedkjenne seg å være rasist og ingen ønsker dette ordet brukt om folk og bevegelser de respekterer. Ikke dessto mindre flagrer begrepet kontinuerlig gjennom offentligheten.

Min partifelle Øyvind Strømmen har i en serie på tre blogg-innlegg (1 2 3) sammenholdt moderne forskningsresultater, som viser at rasebegrepet er ubrukelig på dagens mylder av menneskelige gen-kombinasjoner, med noen av de mere grumsete holdningene i norsk debatt.

De som har fulgt med i norsk kulturliv husker den hissige striden om Rudolf Steiners syn på raser som raste i Morgenbladet og andre medier etter utgivelsen av det første bindet av Tore Rems store Bjørneboe-biografi. I løpet av denne debatten ble det avdekket ikke bare at raseteorier er en sentral del av Steiners antroposofi, men også at flere framtredende norske antroposofer har vært ivrige antisemitter. Ikke dessto mindre insisterer Steiner-tilhengere som Peter Waage og Cato Schiøtz med flere på at Steiner ikke var rasist og at antroposofien er en ikke-rasistisk ideologi. Mer

Bjørneboe i kosmos

Med andre bind av Tore Rems store Bjørneboe-biografi kan denne store forfatterens verk vurderes på et bredere grunnlag enn tidligere. Det er gått 25 år siden han døde, og hans fiender så vel som hans venner har kunnet senke skuldrene noe. For det var jo slik at Bjørneboes lojalitet var mot sin egen indre søken og ikke mot de ulike gruppene hvis mål han i større eller mindre grad delte på sin vei mot avgrunnen. Om så ulike grupper som anarkister og antroposofer har hevdet og fortsatt hevder at Bjørneboe «egentlig» var en av dem, så må de samtidig sette deler av hans offentlige og private virke i parentes, som representative for en annen Bjørneboe enn den «egentlige».

Første bind av Bjørneboe-biografien utløste hissige kommentarer, særlig fra antroposofisk hold. Peter Normann Waage og Kaj Skagen påsto begge at Rem ikke viste den egentlige Bjørneboe, og ganske særlig klaget Skagen over at Bjørneboe ikke ble framstilt som tilstrekkelig antinazistisk under krigen

Ironisk nok kom antroposofene på den måten i skade for å trekke lokket av forbindelsen mellom antroposofisk og nazistisk rasetenkning. Dette har jeg berørt i en tidligere blogg.

Nå er det ikke tvil om at Rudolf Steiners antroposofi hadde den aller største betydning for Bjørneboes åndelige utvikling, det legger da hverken Rem eller Bjørneboe selv skjul på. Men antroposofene later ikke til å akseptere i hvilken grad store deler av Bjørneboes liv uttrykte en reaksjon mot de dogmatiske og autoritære sidene ved de miljøer der man dyrker Der Doktor.

I det nye bindet «Født til frihet» registrerer Tore Rem at Bjørneboe på slutten av sitt liv fant tilbake til metafysikken. Det kan vel være spørsmål om den noen gang var blitt borte., men la oss være enige om at den kom mere i forgrunnen i hans siste verker; Stillheten, Hertug Hans og Haiene. Verdt å merke seg er at Bjørneboe i denne runden velger en mere udogmatisk form. Han uttrykker sin erkjennelse av virkelighetens åndelige aspekter uten å bruke den spesielle steinerske terminologi. Mer

Åndeløs virkelighet

Zen-buddhismens grunnlegger Bodhidharma syslet ikke med coaching.

I sommer har vi kunnet lese at samferdselsminister Liv Signe Navarsete har konsultert en zen-coach; en mann som bruker den buddhistiske zen-tradisjonen som et redskap for egen og andres økonomiske vinning. Det materialistiske nettstedet Skepsis-blogg skriver at zen-coaching er noe «som muligens én gang har hatt noe med zen å gjøre…»

Det relevante firmaet frykter åpenbart å bli forbundet med dypere aspektene av den tradisjon de stjeler fra, for de skriver «Meditasjon har for mange en aura av østens mystikk og noe som kun er for de spesielt interesserte. Ingenting er lengre fra sannheten.»

Nå er det allerede lenge siden «østens mystikk» begynte å trenge inn i vesten; allerede for 150 år spredte teosofene sin versjon av sørasias hellige tradisjoner i Europa og Nordamerika, og de siste femti år har meditasjon og yoga fått global utbredelse. Det påfallende er i hvilken grad disse åndelige teknikkene nå presenteres løsrevet fra de tradisjoner de springer ut av. Zen-coachens fornektelse av den religiøse dimensjonen i de teknikkene han lærer ut, repeteres trofast av yoga- og meditasjons-lærere over hele fjøla.

Nå vil jeg ikke slett avvise at zen-coaching, hatha-yoga og Acem-meditasjon kan ha gunstige effekter som isolerte teknikker, men jeg er overbevist om at vår verden har bruk for det helhetsperspektivet de sørasiatiske religionene bygger på, og ikke bare løsrevne brokker. Mer

Forrige Eldre innlegg