Et bilde til besvær

For et par dager siden la jeg ut ovenstående bilde på Facebook. På kort tid kom det nærmere hundre illsinte kommentarer. Ingen av dem kommenterte selve bildet, eller omtalte innholdet i det på noen som helst måte. Det de kommenterte var min person. Gaute Skjervø, nestleder i AUF, mente min oppførsel var «nedrig». Mange kalte meg transfob, men det var også stor tilslutning til påstanden om at jeg måtte være nazist. 

Bildet var nemlig lagt ut på Facebook av Jarle Skyggedal, fra partiet Alliansen. Han er åpenbart enn av mine mange tusen facebookvenner, hvorav jeg bare kjenner et mindretall. Skyggedal eller hans politiske ståsted kjente jeg ikke. Uansett var detet et nazibilde, og jeg som hadde lagt ut samme bilde måtte antas fullt og helt å stå inne for partiprogrammet til Alliansen. Skyggedal, informerte meg – uoppfordret – om at han slett ikke hadde skapt bildet, men i likhet med meg hadde kopiert det fra en annen kilde. Et Google-søk tyder på at bildemontasjen først dukket opp på engelske twitterkontoer. Men pytt pytt, et godt nazistempel er greitt å ha i en opphetet debatt. 

Medlemmer av MdG har åpenbart også reagert, og – med krav om anonymitet – forlangt at jeg måtte få kjeft.  Transaktivister liker nemlig ikke debatt om sine kvasivitenskapelige teorier. De vil ha forbud mot kritikk, og henvender seg gjerne til arbeidsgivere med krav om sanksjoner mot de som åpner kjeften på feil måte. Følgelig ble jeg oppringt av fylkesleder Gjertrud Berg som mente jeg måtte slette bildet, uten å kunne forklare hva min forbrytelse besto i.

Hva er det så ved dette bildet som skaper slike sterke reaksjoner? Det består av to deler; til venstre en slags vikingfantasi med teksten «Norwegian men in 800 AD» og til høyre en person i rullestol, med teksten «Norwegian men now». Man kan naturligvis spørre seg om noen av disse to bildene viser et utbredt mannsideal, men noen tolker det åpenbart slik at jeg mener menn bør være slik som de karikerte vikingene. Andre mener nok at teksten er grov «feilkjønning», i og med at personen på bildet til høyre, Jørund Viktoria Alme, identifiserer seg som lam kvinne. Vel å merke kan han reise seg og gå når det måtte passe sånn. 

Jeg synes bildet er morsomt, og at det berører et sårt punkt er jo blitt åpenbart. De som reagerer finner det visst helt greitt at Jørund kaller seg kvinne. De slutter seg til illusjonen om at mennesker kan endre kjønn, og at det EGENTLIGE kjønnet ikke er det biologiske men en indre identitet. Dette formuleres som at noen mennesker er «født i feil legeme», og må få muligheten til å «bli den de er»; om nødvendig med kirurgiske inngrep.

Men Jørund Viktorias tilfelle har også en ytterligere dimensjon. Jørund hevder ikke bare at han egentlig er kvinne, men også at han egentlig er lam fra livet og ned. Jeg ville trodd at iallfall noen av dem som kjøper troen på selvvalgt kjønn, ville steile overfor selvvalgte lammelser. Men slik ser det ikke ut. Hevder du at din indre identitet er lam, er visst det eneste anstendige å akseptere dette som virkelighet. 

Den naturlige videreføring blir at folk som «egentlig» mangler en fot eller en arm, kan få hjelp til å fjerne de uønskede legemsdelene. Dette er ikke mere urealistisk enn at vi allerede har sjukehusavdelinger i Norge som fjerner bryster og penis fra unge mennesker som mener å være født i feil kropp. 

Og vi har en likestillingsminister som åpent promoterer kvasi-vitenskapelige teorier som at mennesket består av flere kjønn, at kjønn er et spektrum, og at det er mulig for mennesker å skifte kjønn. På denne bakgrunnen fremmer hun et lovforslag om konverteringsterapi, som er slik formulert at du kan få seks års fengsel for å fraråde din datter å fjerne brystene sine. 

De siste åra har et vært en eksplosjon i antallet unge kvinner som tror kjønnsskifte er nøkkelen til et bedre liv. Fjerning av brystene framstilles om et viktig skritt mot lykken. I land der denne prosessen har pågått lenger enn hos oss, er det nå et voksende antall som angrer på slike irreversible inngrep. De klager over at ingen hjalp dem å finne seg til rette i den kroppen da faktisk hadde.

I våre naboland, Sverige og Finland, er nå kjønns-endrende behandling, hormoner såvel som kirurgi, satt på vent. I England forberedes massesøksmål mot kjønnsskifte-klinikken Tavistock. Den offentlige Cass-rapporten avdekket en kultur på Tavistock der det eneste behandlingssporet førte til «kjønnsskifte», og klinikken blir nå nedlagt.

Tilbake til Jørund Viktoria. Det er naturligvis mulig å synes synd på mannen, men jeg vil ikke være statist i hans skuespill. Heller ikke vil jeg være med på å fremme illusjonen om at mennesket har en indre kjønnsidentitet som kroppen må tilpasses. De som – i beste mening – applauderer Jørund Viktoria for sine «modige valg», og legger veien til «kjønnsbekreftende behandling» åpen for usikre ungdommer bærer på et større ansvar enn de innser.