Fra fyllinga til fjorden – 32 år som folkevalgt.

_{Valgkampen 1991 begynte på søppelfyllinga. Gjenvinning var et ukjent ord.}

Siden 1991 har jeg vært folkevalgt for Miljøpartiet De Grønne, først i Trondheim Bystyre, deretter  i Sør-Trøndelag  og seinere Trøndelag Fylkesting. Ved valget i høst  står jeg ikke på valgbar plass hverken i Trondheim eller Trøndelag, og min politiske karriere går dermed mot slutten.

Det har blitt sagt at ingen diskuterte miljø i Trondheim Bystyre før MdG kom inn, Slik tror jeg det er mange steder; én MdGer blir en katalysator, og tvinger  andre politikere til å ta miljøet med i sine vurderinger. Det er selvfølgelig  nyttig og viktig  i seg sjøl. Men har jeg oppnådd noe mere enn bryte tausheten om miljøutfordringene?

Det er vanskelig å måle den konkrete innflytelsen. I partiets første tid var kampen om Svartlamon en sentral sak og vi ført valgkamp på gjenvinning av avfall, seinere har det vært bilfri by, jordvern og viltkorridorer. Det  mest  konkrete jeg kan peke på å ha  fått igjennom er likevel en skarve g/svei på Heimdal. I fylkespolitikken har jeg derimot fått  vedtatt en sak jeg er virkelig stolt av: Trondheimsfjord-prosjektet.

En av de spennende tingene med å være politiker er å gå inn i nye og ukjente saksfelt. Da MdG kom inn i den trønderske fylkespolitikken i 2019 og ble en del av det politiske flertallet der, måtte vi få noen bein. Jeg fikk jobben som leder for Vannregionutvalget,  som skal koordinere arbeidet med å gjennomføre EUs vanndirektiv. Derfor måtte jeg sette meg inn i de varierte problemene knyttet til vannkvaliteten i norske vassdrag og fjorder.  Vann  er jo en avgjørende forutsetning for menneskelig liv. Det er ingen tilfeldighet at de første store sivilisasjonene utviklet seg langs bredden av elver som Nilen, Eufrat og Tigris eller Indus. Kvaliteten på vannet er av vesentlig betydning ikke bare for oss mennesker men for hele det nettverket av liv som vi inngår i og er avhengige av. 

Formelt sett er Vannregionmyndigheten  ansvarlig for å kontrollere  tilstanden i alle «vannressurser» som det heter, herunder også livet i fjorden. Men her var det store huller i  kunnskapene, huller de  kommunale vannmyndighetene ikke kunne fylle. Her trengtes et overordnet løft. Derfor fremmet MdGs gruppe forslag  om Kartlegging av Trondheimsfjordens økologiske tilstand under budsjettbehandlinga i 2019, og fikk enstemmig tilslutning til dette.

 Det er med stor glede vi kan konstatere at arbeidet nå er godt i gang . Seinere denne måneden vil det bli lagt fram en rapport over dagens tilstand i fjorden, som et grunnlag for vider overvåking og kartlegging. 

Litt må jeg derfor kunne si at jeghar fått til – etter 32 år  i folkets tjeneste.

La Dragvoll leve !

Universitetet på Dragvoll (wikimedia)

Da tanken om å flytte de humanistiske fakultetene fra Dragvoll  til Gløshaugen først ble lansert, så jeg den som rein fantasi. Vi hadde nettop gjenomført en hissig lokaliseringsdebatt om St Olavs Hospital der alle utbyggingsområder i nærheten av Øya og Gløshaugen var blitt vurdert både forfra og bakfra. Det syntes åpenbart at det ikke var plass til Dragvoll-miljøene  i tillegg til  NTNUs øvrige plasskrevende utbyggingsplaner.  Men 20 år seinere har NTNU klart å få etablert campus-samling som et selvfølgelig mål i Trondheims byutvikling.  

Jeg skal ikke gå inn på hvordan denne – i utgangspunktet temmelig sprø  – ideen har blitt en etablert sannhet. Men det er ikke vanskelig å se hvordan NTNU og  Trondheim Kommune  har slitt med å finne akseptable løsninger for alle de foreslåtte byggverkene. På område etter område har a  campus-samlinga skapt store problemer. Den løsningen for  Hesthagen som bystyret nå har  landet på er bare ett eksempel  på dette.  De steile konfliktene rundt de foreslåtte utbyggingene viser hvor feilslått tanken om å presse (nesten) alle avdelinger av NTNU inn i området rundt Gløshaugen blir.

Samling av campus rundt Gløshaugen er ikke et godt faglig grep, den er et tvangsekteskap, og slett ikke god byutvikling, uansett hvor vakre motivene måtte være.

I et teoretisk perspektiv kan det nok se ut som en samlet campus er en variant av miljøvennlig fortetting. Trumfkortet later likevel  til å være en forestilling om at flytting av de humanistiske fagene fra Dragvoll til Gløshaugen vil utløse  en blomstrende tverrfaglighet. Overordnet er det – kanskje – også rett at alle fakultetene burde ligge nær hverandre. Men troen på at det oppstår tverrfaglighet av fysisk nærhet holder ikke. Studenter og professorer i ulike etasjer av samme høybygg kjenner ofte ikke hverandre.  Det er grunner til at et overveldende flertall på Dragvoll motsetter seg sentraliseringsplanen. De som jobber der har levd under nedleggingstruselen i mange år, og frykter med god grunn dårligere plass når skohornet har fått dem på plass ved Gløshaugen.   

Så hevdes det at universitetssenteret på Dragvoll ligger på feil sted. Store arbeidsplasser utenfor bysentrum er dårlig miljøpolitikk og genererer uønsket biltrafikk, heter det. Men  boligblokker   og kjøpesenter, som er de sannsynlige erstatningene, vil antakelig skape langt mere biltrafikk enn dagens universitett gjør.

Universitetsenteret på Dragvoll er en realitet. Gjenbruk av eksisterende bygg er nesten alltid mere ressursvennlig enn riving og oppføring av nye bygninger. Dragvoll er bygd som universitet , og  oppussing av anlegget vil være langt mere miljøvennlig enn flytting kan bli. 

Rehabilitering av Dragvoll må igjen settes på dagsorden.  

Et møte med byråkratiet

Offentligheten må naturligvis verne markaområder og annen truet natur, men det må gjøre med fornuft. Dette er utsikten fra hytta mi i Trondheim Bymark.

I løpet av mine tretti år som folkevalgt, har det – mildt sagt – ikke  vært regelen at mine forslag har fått enstemmig tilslutning. Når det nå har skjedd, er det likevel ikke i ei politisk sak, men ei sak der jeg har møtt det kommunale systemet nedenfra. Jeg har nemlig søkt om, og til slutt fått lov til, å restaurere et vedskjul.

Det er jo slik at de vedtak vi politikere fatter har konsekvenser for mange mennesker, men at vi ikke  alltid selv har møtt dem nedenfra. Det var derfor en svært lærerik erfaring for meg å møte det  kommunale byråkratiet i denne byggesaka.   

Bakgrunnen er at jeg for noen år siden kjøpte ei hytte i Bymarka utenfor Trondheim. På eiendommen sto et lite vedskjul, hvis tilstand etterhvert ble så dårlig at reparasjoner var lite hensiktsmessig. Jeg reiv det derfor ned, og begynte oppføring av et nytt bygg med samme dimensjoner som det tidligere.

Dette gjorde jeg ut fra den oppfatning at området der hytta ligger ikke er omfattet av den kontroversielle Lian-planen. Jeg antok at Plan og Bygningslovens alminnelige bestemmelser gjelder, og at oppføring av mindre uthus i uregulert område dermed ikke er søknadspliktig.

Med tanke på at det kan være spesielle bestemmelser i Bymarka, tok jeg likevel kontakt med Byplankontoret, som opplyste at tiltaket var søknadspliktig. Søknad ble sendt, og etter noen måneder avslått av Byggesakskontoret, med henvisning til et dokument jeg selv hadde vært med å behandle i Bystyret. Det hadde tittelen «Endring av dispensasjonspraksis ved behandling av byggesaker i LNFR-områdene i og utenfor Marka» og var blitt enstemmig vedtatt som en av de siste postene på dagsorden, i et møte våren 2015 der mange store og tunge saker hadde vært drøftet.  

Hovedpoenget i saka var at nedbrente bygninger i vernede områder skulle kunne gjenoppbygges dersom de hadde vært i god stand når de brant. Dessuten ble det vedtatt at hytteeiere skulle kunne få godkjent oppføring av garasje og bod på opptil 30m2.  

Nå har jeg som folkevalgt for De Grønne vært opptatt av å verne markaområdene mot nedbygging, men jeg har også forsvart folks rett til å gjøre enkle tiltak på egen eiendom selv om de formelt skulle stride mot bestemmelser i et overordnet regelverk. Også forvaltningen må kunne bruke skjønn og sunn fornuft. 

Slik ble vedskjulet stående da byggesøknaden ble avslått.

I saka fra 2015 heter det blant annet «en bod på 10-12 m2 vil i de fleste tilfelle kunne godkjennes». Likevel konkluderte Byggesakskontoret i min sak med at «en gjenoppbygging av uthus vil være til fordel for eier, men til ulempe for almenheten og det offentliges muligheter til forvaltning av marka». Denne  konklusjonen kan nok være i tråd med regelverket, men passer dårlig på den aktuelle situasjonen.  

I min klage påpekte jeg at det er vanskelig å se hvordan oppføring av dette vedskjulet kan være til ulempe for almenheten, all den stund det ikke er synlig utenfor min eiendom, ikke medfører noe naturinngrep (det bruker   tomta etter  det gamle vedskjulet) og ikke fører til økt bruk av eiendommen.

Min klage ble, slik rutinen er, oversendt til Bygningsrådet. Der fremmet Elin-Marie Andreassen på vegne av FrP, SP og Høyre et forslag om å godkjenne min søknad. Det var dette forslaget som fikk enstemmig tilslutning, noe hverken FRP-eren Andreassen eller grønne meg er bortskjemt med. Jeg tar dette som et tegn på at min søknad var godt begrunnet, og ikke som spesialbehandling av en tidligere kollega.

Saka fikk derfor, etter 6 måneder, et lykkelig utfall for mitt vedkommende, men den gir grunnlag for noen refleksjoner.

• For det første har det jo vist seg at heller ikke en erfaren miljøpolitiker, i dette tilfellet meg, har full oversikt over gjeldende regler. Ikke engang dem vedkommende selv har vært med på å vedta. 

• For det andre viser det seg, som en rekke politikere og byråkrater har sagt til meg i fortrolighet,  at det ikke lønner seg å søke. Mitt vedskjul er, som nevnt, ikke synlig utenfor egen eiendom, og bygginga ville neppe blitt oppdaget om jeg ikke hadde gjort byråkratene oppmerksom på den.

Nå tviler jeg ikke på at Byggesakskontoret har vært trofast mot det gjeldende regelverket, men i mitt tilfelle var altså dette regelverket så urimelig at samtlige medlemmer av Bygningsrådet var villige til å gi dispensasjon, et svært sjeldent resultat. Det ser ut til at saksbehandlerne velger en streng fortolking av regelverket, og nøler med å bruke skjønn til søkernes fordel.

Jeg tror ikke bygningsrådet tok spesielt hensyn til meg som person, men jeg har utvilsomt dratt nytte av min kjennskap til det kommunale systemet. Det er naturlig å tenke seg at andre uten samme bakgrunnen kan ha gitt opp å klage på tilsvarende avslag.  

Det er naturligvis riktig å overlate tvilstilfellene til politisk avgjørelse. Det burde likevel være rom for større bruk av skjønn også hos administrasjonen. Større smidighet ville ganske sikkert øke tiltroen i den jevne befolkning til kommunens  forvaltning av reglene. 

Løsning i Elgeseter gate

I lang tid har de politiske partiene i Trondheim Bystyre ført en skyttergravskrig om det framtidige kjøremønsteret for metrobussen i Elgeseter gate. I siste bystyremøte klarte imidlertid Miljøpartiet De Grønne å bryte den fastlåste situasjonen og mobilisere et flertall for et kompromiss. Varaordfører Ola Lund Renolen la nemlig fram et forslag som løser mange av de problemene som har ligget til grunn for uenigheten.

Det nye forslaget kalles parallell-stilt trasé; det vil si at kollektivtrafikken får to felt på den ene siden av gata, mens annen motorisert trafikk får to felt på den andre siden av gata. Et slikt system praktiseres allerede mange steder i verden, både for skinnegående trafikk og for buss, for eksempel i den tyske byen Darmstadt.

Ingen krise hos De Grønne

Det går mot et nytt og spennende landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. Adresseavisens politiske redaktør, Tone Sofie Aglen, har i den forbindelse beæret oss med en kommentar under tittelen «Dårlig miljø i miljøpartiet», der hun bruker de nylige utmeldingene av partiet etter Acer-saka som grunnlag for sin diagnose.

For oss som har vært med i De Grønne en stund var det ikke uventet at det kom tilbakeslag etter den eksplosive framgangen i 2013 og 2015. Undertegnede har da også, i min rolle som horn på veggen, påpekt uheldige utviklingstrekk ved flere anledninger. Jeg er likevel ikke bekymret over de siste utmeldingene, og ser ikke at partiet er i noen form for krisetilstand.

Farvel til Leirelv-korridoren

Leirelvkorridoren midt på bildet, Leinstrandkorridoren nederst.

Politikere fra alle partier slutter seg til honnør-formuleringer om miljøet. Og bra er jo det. Litt mindre bra er det at de samme politikerne ikke følger opp i praksis. Et tydelig eksempel så vi i Bygningsrådet i Trondheim den siste dagen i oktober. Da valgte det politiske flertallet å ofre en viktig økologisk korridor på bilismens alter. Vedtaket føyer seg inn i et deprimerende mønster.

Den vestlige delen av Trondheim Kommune er halvøya Byneset, et jordbruks- og villmarksområde med rikt og variert dyre- og fugleliv. Problemet er at denne halvøya er i ferd med å bli isolert fra andre naturområder. Byen og de store transportkorridorene, E6 og jernbanen, danner en tung og tett barriere mellom Bymarka og marka-områdene lenger øst. Denne barrieren brytes bare på to steder; Leirelvkorridoren og Leinstrandkorridoren. Disse to økologiske korridorene er avgjørende for å forhindre innavl blant dyr og planter, og sikre biologisk mangfold på Byneset også i framtida.

Superbussen kommer !

Mens Bergen bygger bybane og Oslo utvider T-banenettet er det vedtatt at Trondheim skal satse på bedre busstilbud. Det nye! og bedre! tilbudet markedsføres under navnet superbuss, som sies å være norsk versjon av det som på fint kalles Bus Rapid Transit. Med lavere kostnader enn bane og større fleksibilitet skal superbussen –  bybanen på gummihjul –  gi de reisende et tilbud som vil ha økt attraktivitet og samtidig ta høyde for utfordringene som følger av økende folketall.

Glanseksemplet på BRT kommer fra Curitiba i Brasil der systemet har fungert siden 1991 som ledd i byens offensive miljøsatsing.   BRT-systemet i Curitiba er utformet som et bybanesystem med gode holdeplasser, egne traseer og hyppige avganger. Flere byer i andre verdensdeler har blitt inspirert av det som synes å gi bybanens fordeler uten de høye kostnadene.      

Helhetlig vannforvaltning

Alt vann i Norge skal nå  få akseptabel kvalitet ved hjelp av et direktiv fra EU.

 Uten at det får noen stor oppmerksomhet i media, foregår gjennomføring av EUs vanndirektiv i ti vannregioner over hele Norge. De fleste styringsgruppene er befolket av ordførere og fylkesordførere, men i tre regioner har MdG fått ansvaret for å lede dette arbeidet: Vannregion Vestviken ledes av Hanna Lisa Matt, Vannregion Hordaland ledes av Tom Sverre Tomren og Vannregion Trøndelag ledes av meg.

Vannregion Trøndelag er delt inn i 12 vannområder, og omfatter vassdrag som krysser både fylkesgrenser og landegrenser

Det er ikke uten grunn vi Grønne er satt inn i disse rollene. Dette er nemlig et arbeid som griper direkte inn i utviklinga av et økologisk forsvarlig samfunn og som legger økologisk helhetstenking til grunn.

Vann blir gjerne karakterisert som vårt viktigste næringsmiddel, tilgang på reint vann er en forutsetning for menneskelig liv, og for de fleste andre livsformer, flora så vel som fauna. Vanntilgang er en forutsetning for mange typer næringsvirksomhet; og vassdrag, innsjøer og hav har i tillegg viktig estetisk verdi.

Høy pris for en messe

 

Den foreslåtte storhallen vil dominere landskapet rundt elveslyngen

Sommerens store debatt i Trondheim har dreidd seg om Trondheim Spektrum. Dette idretts- og messeanlegget, omgitt av Nidelva på tre kanter, har lenge hatt en håpløs plassering i enden av ei boliggate med vanskelige trafikkforhold, Det ligger dessuten på et svært synlig sted, i hjertet av byens kulturlandskap. Planer om utvidelser har versert lenge og det lot til å være tverrpolitisk enighet om at utbygging måtte skje på samme sted som før, der idrettsanlegget har spist mere og mere av et grøntområde som i sin tid ble donert byen til bruk som park.

Viltkorridorene trues

Viltkorridorene i Trondheim

Trondheim Kommune omfatter både by og bygd. På vestsida av Trondheim ligger Byneset og Bymarka, områder med jordbruk og friluftsliv og med betydelig biologisk mangfold. Gjennom lov om naturmangfold fra 2009 er også Trondheim forpliktet til å verne om det biologiske mangfoldet, og hindre prosjekter som truer flora og fauna. Imidlertid nøyer det politiske flertallet seg med å ytre vakre ord, mens de – i klar strid med klare, faglige råd – vedtar stadig nye prosjekter som undergraver lovens hensikt.

Bymarka og Byneset er sentrale områder for det biologiske mangfoldet i Trondheim. De rommer et variert dyreliv og et mangfold av planter, men de er isolert fra skog og villmark lenger øst av jernbane, vei og annen utbygging sør for Trondheim sentrum . Spesielt de store hjortedyra, men også mindre dyr av mange slag er avhengige av forbindelser til større leveområder lenger øst. Denne forbindelsen skjer idag gjennom to viltkorridorer, Leirelv-korridoren og Leinstrand-korridoren.