Farvel til Leirelv-korridoren

Leirelvkorridoren midt på bildet, Leinstrandkorridoren nederst.

Politikere fra alle partier slutter seg til honnør-formuleringer om miljøet. Og bra er jo det. Litt mindre bra er det at de samme politikerne ikke følger opp i praksis. Et tydelig eksempel så vi i Bygningsrådet i Trondheim den siste dagen i oktober. Da valgte det politiske flertallet å ofre en viktig økologisk korridor på bilismens alter. Vedtaket føyer seg inn i et deprimerende mønster.

Den vestlige delen av Trondheim Kommune er halvøya Byneset, et jordbruks- og villmarksområde med rikt og variert dyre- og fugleliv. Problemet er at denne halvøya er i ferd med å bli isolert fra andre naturområder. Byen og de store transportkorridorene, E6 og jernbanen, danner en tung og tett barriere mellom Bymarka og marka-områdene lenger øst. Denne barrieren brytes bare på to steder; Leirelvkorridoren og Leinstrandkorridoren. Disse to økologiske korridorene er avgjørende for å forhindre innavl blant dyr og planter, og sikre biologisk mangfold på Byneset også i framtida.

Reklamer

Superbussen kommer !

Mens Bergen bygger bybane og Oslo utvider T-banenettet er det vedtatt at Trondheim skal satse på bedre busstilbud. Det nye! og bedre! tilbudet markedsføres under navnet superbuss, som sies å være norsk versjon av det som på fint kalles Bus Rapid Transit. Med lavere kostnader enn bane og større fleksibilitet skal superbussen –  bybanen på gummihjul –  gi de reisende et tilbud som vil ha økt attraktivitet og samtidig ta høyde for utfordringene som følger av økende folketall.

Glanseksemplet på BRT kommer fra Curitiba i Brasil der systemet har fungert siden 1991 som ledd i byens offensive miljøsatsing.   BRT-systemet i Curitiba er utformet som et bybanesystem med gode holdeplasser, egne traseer og hyppige avganger. Flere byer i andre verdensdeler har blitt inspirert av det som synes å gi bybanens fordeler uten de høye kostnadene.      

Helhetlig vannforvaltning

Alt vann i Norge skal nå  få akseptabel kvalitet ved hjelp av et direktiv fra EU.

 Uten at det får noen stor oppmerksomhet i media, foregår gjennomføring av EUs vanndirektiv i ti vannregioner over hele Norge. De fleste styringsgruppene er befolket av ordførere og fylkesordførere, men i tre regioner har MdG fått ansvaret for å lede dette arbeidet: Vannregion Vestviken ledes av Hanna Lisa Matt, Vannregion Hordaland ledes av Tom Sverre Tomren og Vannregion Trøndelag ledes av meg.

Vannregion Trøndelag er delt inn i 12 vannområder, og omfatter vassdrag som krysser både fylkesgrenser og landegrenser

Det er ikke uten grunn vi Grønne er satt inn i disse rollene. Dette er nemlig et arbeid som griper direkte inn i utviklinga av et økologisk forsvarlig samfunn og som legger økologisk helhetstenking til grunn.

Vann blir gjerne karakterisert som vårt viktigste næringsmiddel, tilgang på reint vann er en forutsetning for menneskelig liv, og for de fleste andre livsformer, flora så vel som fauna. Vanntilgang er en forutsetning for mange typer næringsvirksomhet; og vassdrag, innsjøer og hav har i tillegg viktig estetisk verdi.

Høy pris for en messe

 

Den foreslåtte storhallen vil dominere landskapet rundt elveslyngen

Sommerens store debatt i Trondheim har dreidd seg om Trondheim Spektrum. Dette idretts- og messeanlegget, omgitt av Nidelva på tre kanter, har lenge hatt en håpløs plassering i enden av ei boliggate med vanskelige trafikkforhold, Det ligger dessuten på et svært synlig sted, i hjertet av byens kulturlandskap. Planer om utvidelser har versert lenge og det lot til å være tverrpolitisk enighet om at utbygging måtte skje på samme sted som før, der idrettsanlegget har spist mere og mere av et grøntområde som i sin tid ble donert byen til bruk som park.

Viltkorridorene trues

Viltkorridorene i Trondheim

Trondheim Kommune omfatter både by og bygd. På vestsida av Trondheim ligger Byneset og Bymarka, områder med jordbruk og friluftsliv og med betydelig biologisk mangfold. Gjennom lov om naturmangfold fra 2009 er også Trondheim forpliktet til å verne om det biologiske mangfoldet, og hindre prosjekter som truer flora og fauna. Imidlertid nøyer det politiske flertallet seg med å ytre vakre ord, mens de – i klar strid med klare, faglige råd – vedtar stadig nye prosjekter som undergraver lovens hensikt.

Bymarka og Byneset er sentrale områder for det biologiske mangfoldet i Trondheim. De rommer et variert dyreliv og et mangfold av planter, men de er isolert fra skog og villmark lenger øst av jernbane, vei og annen utbygging sør for Trondheim sentrum . Spesielt de store hjortedyra, men også mindre dyr av mange slag er avhengige av forbindelser til større leveområder lenger øst. Denne forbindelsen skjer idag gjennom to viltkorridorer, Leirelv-korridoren og Leinstrand-korridoren.

Kampen om massene

Hestsjøen: Det området der Ola B. Moe vil ha massedeponi ligger bak fjellknatten.

De mange store utbyggingsprosjektene i Trondheimsområdet skaper store mengder med avfall i form av såkalte reine masser; dvs. jord, stein og grus. Disse massene må plasseres et eller annet sted, og det er kommunens oppgave å anvise egnede steder. For grunneiere er det mange fordeler ved å tilby slike arealer, man får jo betalt for å planere og oppgradere utmarka, men grunneiernes ønsker må veies opp mot mange andre hensyn; ikke minst gjelder dette miljø og naturmangfold.

Sigmund Kvaløy Setreng

Visuell og musikalsk improvisasjon var viktige elementer i Sigmund Setrengs liv.

Få om noen har hatt så stor betydning for utviklinga av norsk  bevissthet om miljø og miljøpolitikk som Sigmund Kvaløy Setreng. Han var en sentral person i norsk miljøbevegelse i over et halvt århundre. Sammen med Arne Næss grunnla han norsk økofilosofi, men mens Næss gjorde internasjonal akademisk karriere på miljøsaka, valgte Sigmund et liv som miljøpraktikant; han ville heller være aktivist enn teoretiker.

Sigmund Kvaløy, som tok navnet Sætereng da han overtok slektsgården i Budalen, foreleste om økologi, politikk og filosofi både i akademisk og annen sammenheng resten av livet. Hans forelesninger tok gjerne uventede avstikkere, liksom hans eget liv gjorde. Sigmund var nemlig opptatt av improvisasjon, gjerne i form av jazzmusikk, eller i de mangfoldige detaljerte drodleriene han produserte når det var andre som førte ordet. Derfor kunne verken han eller tilhørerne vite hvor ferden skulle føre.