Modi og den vanlige mann

Tre indiske politikere: Valgvinner Narendra Modi (til høyre) spiller på hindu-nasjonalisme, og kongresspartiets Rahul Gandhi satset uten hell på sitt gode navn, mens Ervind Kejriwal (til venstre) vil feie den begge ut.

Tre indiske politikere: Valgvinner Narendra Modi (til høyre) spiller på hindu-nasjonalisme, og kongresspartiets Rahul Gandhi (i midten) satset på sitt gode navn, men Ervind Kejriwal (til venstre) vil feie dem begge ut.

Så triller Narendra Modi inn som ny statsminister i India, etter et valgskred India ikke har sett maken til. Det tradisjonsrike Kongresspartiet, Indias parallell til sosialdemokratiet, er nærmest utradert med 20% av stemmene, og Modis BJP, som appellerer til en indisk nasjonalisme med hinduisme som basis, får reint flertall i Lok Sabha med 31% av stemmene bak seg.

De ekstreme utslagene skyldes i stor grad det indiske valgsystemet, som er kopiert etter det britiske, bare i større format. Enmannskretser med flere millioner velgere gir ikke rom for annet enn de største partiene, og denne gangen er BJP overlegent størst. Det er likevel slik at regionale partier står sterkt, og gjerne sterkere jo lenger unna New Delhi du kommer. Kongressen og BJP har begge hatt sin grupper av allierte partier, men denne gangen ser det ut til at BJP får flertall aleine.

Den såkalte tredje front, som omfatter de tidligere svært mektige kommunistpartiene og andre radikale grupperinger gikk kraftig tilbake, og får bare halvparten av de mandatene de oppnådde sist. Mer

Reklamer

De Grønnes forhistorie

Miljøpartiet de Grønne  ble formelt stiftet på Rondetun Fjellstue i oktober 1988.

Miljøpartiet de Grønne ble formelt stiftet på Rondetun Fjellstue i oktober 1988.

Årets landsmøte i Miljøpartiet de Grønne er det største i partiets historie med over 200 deltakere, og det er MdGs første landsmøte som stortingsparti. Mye oppmerksomhet har vært rettet mot partiets gledelige og oppsiktsvekkende vekst de siste åra, ikke minst fordi den partiledelsen som har sittet i denne vekstperioden nå går av. Det som imidlertid ofte blir oversett i gledesrusen er det langsiktige arbeidet denne veksten kunne skje fra.

MdG har eksistert som landsdekkende parti siden 1988, men allerede  i 1987 hadde vi fått  0,4% av stemmene.  Både Håkon Stang i Halden og Birte Simonsen i Kristiansand hadde fått flere partifeller med seg  inn i bystyrene. Ved stiftelsen var vi også representert i bystyret i Fredrikstad og fylkestinget i Akershus.  Mer

Newroz i Diyarbakir

hodeKurdere over hele verden feirer vårjevndøgn med å pynte seg, spise god mat, brenne  bål, danse og juble. Vårfesten Newroz er det  forresten ikke bare kurdere som feirer, den markeres også blant iranere, baluchere og mange andre, men for kurderne er Newroz blitt en markering av deres kamp for frihet, selve symbolet på kurdisk kultur og identitet.

Den aller største Newroz-feiringa finner sted i Diyarbakir, kurdernes uoffisielle hovedstad i det sørøstlige Tyrkia.  I år hadde jeg gleden av å være tilstede under denne festen, en blanding av nyttårsaften og 17. mai. Rakettene smalt, og alle var glade. Hele byen var festkledd. Store og små strømmet fra tidlig om morgen i retning av den store festplassen. De kurdiske fargene rødt, gult og grønt  var å se overalt. På bussene sto det Newroz Piroz Be – kurdisk for gledelig newroz – i stedet for rutenummer og endeholdeplass.  Og stadig oppsto det rekker av dansere som lo og svingte de kurdiske fargene.

Alt dette desto mere oppsiktsvekkende fordi newroz-feiringa i Diyarbakir – Amed på kurdisk – for få år siden gjerne munnet ut i voldsomme opptøyer. Politiet brukte panserkjøretøyer tåregass og vannkanoner for å spre folkemengdene, og kurdiske ungdommer svarte med å kastet stein, flasker og av og til molotovcocktails.

Mer

Grønne maktstrukturer

FOTO fra Aftenposten:  Solum, Stian Lysberg

FOTO fra Aftenposten: Solum, Stian Lysberg

Nå som de Grønne har rykket opp blant stortingspartiene kan vi også glede oss over større medieoppmerksomhet, både på godt og ondt. 4. februar har både Klassekampen og Aftenposten noenlunde like oppslag om «lederstrid i MDG». Slikt er naturligvis både pikant og spennende, og noen tar oppslagene som bevis på at grasrotdemokratiet i MDG står for fall.

La oss se på alternativene. MDG sentralt har liksom Grønn Ungdom og enkelte lokallag en struktur med to talspersoner, én av hvert kjønn. Andre partier har som kjent partiledere, og mange i MDG mener at vi også burde hatt en slik en. Den aktuelle kandidaten er i så fall Rasmus Hansson, som allerede oppfattes som partileder av mange i kraft av sin tilgang til media som stortingsrepresentant.

Skule partiet innføre en normal lederstruktur ville vi altså bli sittende med en middelaldrende hvit mann som leder. Med all respekt for Rasmus Hansson, så er det min menig at dette ville gi et fullstendig feilaktig inntrykk av MDGs maktpolitikk. Mer

Barzani styrket i Sør-Kurdistan

Massoud Barzani (tv) og Jalal Talabani (th) har som rivaler og samarbeidspartnere dominert Sør-Kurdistan i en menneskealder.

Massoud Barzani (tv) og Jalal Talabani (th) har som rivaler og samarbeidspartnere dominert Sør-Kurdistan i en menneskealder.

Høsten er tid for valg, og ikke bare i Norge. I disse dager forteller media oss om valg i Tyskland og blant tamilene på Sri Lanka. Mindre oppmerksomhet har valgene i Sør-Kurdistan fått, og de innebar da heller ikke noe maktskifte, slik opposisjonen håpet. Valgresultatet bekreftet istedet den sterke posisjonen til president Barzanis parti, KDP. Koalisjonspartneren PUK gikk kraftig tilbake og måtte se seg slått av utbryterpartiet Gorran. Mer

De Grønne opp en divisjon

skrubbeklidubba

Rasmus Hansson endret ikke  bare innholdet  i «Debatten» på NRK. Han endret innholdet i hele valgkampen.

For et år siden var det få som trodde Miljøpartiet De Grønne kunne oppnå en stortingsplass. For en måned siden var spørsmålet hvor mange vi ville få inn. Det var derfor mange som opplevde det som en nedtur da det i løpet av valgnatta viste seg at vi kom på Stortinget, men bare med ett mandat.

Ikke dessto mindre har vi oppnådd mye: Mer

Grønne radikale

Foto: Caroline Hargreaves – på Lyden av grønt gjennombrudd med Knut Falk Qvigstad, Monica Løvdahl og Lars Erik Mangset.

Foto: Caroline Hargreaves – på Lyden av grønt gjennombrudd med Knut Falk Qvigstad, Monica Løvdahl og Lars Erik Mangset.

Den hyppigste  kritikken mot Miljøpartiet De Grønne dreier seg om vår manglende blokk-lojalitet. Fra LO og SV beskyldes vi for å  svekke eller tilmed utslette den parlamentariske venstresida, og for å bane vei for Erna Solberg som statsminister. Rødt drar den enda lenger, og hevder at  vi i virkeligheten baner veien for FrP.

På motsatt side av den tradisjonelle blokkinndelinga har Erna Solberg avvist å snakke med De Grønne. Det kan hevdes at hun gjør dette i forvissning om  at hennes ustyrlige firspann får trygt parlamentarisk flertall uten De Grønne. Men den høyreorienterte tenketanken Civita påviser at MDG systematisk allierer seg med  AP og SV, og vanligvis stemmer sammen med disse partiene.

Høyresida hevder altså at De Grønne er klart venstreorientert, mens ytre venstre hevder at vi IKKE er det. Hvem har rett? Mer

Forrige Eldre innlegg