Ikke glem jesidiene: 7 år med folkemord.

I

Det er den 3. august 7 år siden Den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjarområdet i Irak. Hensikten var å utrydde de vantro jesidiene. IS klarte heldigvis ikke å fjerne jesidiene fra Irak, eller fra verden for øvrig, men det skyldes ikke manglende vilje. I løpet av få dager i 2014 ble minst 5 000 mennesker fra denne etniske og religiøse minoriteten drept, og mer enn 6 000 kvinner og barn tatt til fange. Hundretusener ble drevet på flukt. Norge og andre land må nå styrke innsatsen for å gi jesidiene den oppreisning de fortjener, og gjøre dem istand til å føre sine liv og sine tradisjoner videre.

Fanatikerne gikk fram med nådeløs brutalitet. De drepte alle menn som ikke ville oppgi sin tro, og alle eldre kvinner, mens yngre kvinner og barn ble tatt til fange. Kvinnene ble gjort til slaver, guttebarn blir oppdratt i islamistisk ånd og lært til å hate sine familier. 

De kvinnelige fangene ble brukt til å tilfredstille IS-krigernes seksuelle begjær, og også satt til husarbeid og andre oppgaver. De ble behandlet som ting, gitt bort som gaver og solgt på såvel fysiske som digitale markeder. Av mer enn 6 000 kvinner som ble gjort til slaver for sju år siden har noen klart å flykte, mange andre er blitt kjøpt fri for betydelige beløp. Nærmere 3 000 kvinner er tross dette fortsatt savnet, stadig oppdages noen av dem blant IS-fangene i de syriske leirene. 

Nesten hver eneste jesidi-familie er berørt av denne situasjonen. Kvinner som har vært sex-slaver og menn som har overlevd massakrene har store fysiske og psykiske skader. Mange venter fortsatt på nyheter om sine nærmeste som de ikke har sett siden katastrofen. 

Angrepet i 2007 og de påfølgende ødeleggelsene har drevet jesidier på flukt til alle verdensdeler. Også i Norge har vi et lite antall. De fleste lever likevel fortsatt som internt fordrevne i Irak, mange i trøstesløse flyktningeleire. Noen har vendt tilbake til Sinjar, som fortsatt for det meste ligger i ruiner. Mange orker ikke å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt. For dem som ønsker å vende tilbake må det gjøres en omfattende innsats fra det  internasjonale samfunnets side.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. 

Det er også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med lojalitet til ulike kurdiske og arabiske partier.. Mange jesidier vil gjøre seg uavhengig av slike militære og politiske grupper, og drømmer om en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. 

En avtale inngått i Bagdad i fjor, mellom den arabiske regjering i Bagdad og den kurdiske regjering i Erbil, forutsetter at Sinjar skal kontrolleres av en ny uavhengig sikkerhetsstyrke, bestående av lokale jesidier, men dette har vist seg vanskelig å realisere.

Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse omfatter ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

FN og en rekke stater, nå sist nasjonalforsamlingene i Belgia og Nederland, har slått fast at den islamske stats kampanje mot jesidiene må karakteriseres som folkemord. Den fyller alle kriteriene for dette. Også det norske Stortinget må ta opp dette spørsmålet. men vedtak og erklæringer er slett ikke nok.

Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og må nå øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes gamle tradisjoner til opphør.

Terror i speilet: Utøya og Sinjar

Foto av Utøya: Wikimedia/ Paalso; Paal Sørensen 2011

På tiårsdagen for terrorangrepene i Oslo og på Utøya , der én ekstremist drepte 77 mennesker, ser vi oss i speilet.

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne terroristen utvikle sitt hat og sine våpen midt i blant oss? Og hva kan vi gjøre for å hindre framveksten av flere slike terrorister?

Da nyheten kom tenkte mange av oss at dette var islamistisk terror. Trusselen fra den hjemlige radikale nasjonalismen ville vi ikke se. Slik grusomhet kunne ikke springe ut av vårt eget fellesskap. VI er jo ikke sånn.Men terroristens ideologiske uttalelser, som hevder at hans handlinger er et forsvar mot islamismen, viser en nær sammenheng nettopp med holdningene hos de ekstremistene han mente å forsvare sitt hjemland mot.

Terror sprunget ut av den ene sorten kaldblodig og nådeløs ekstremisme gjenspeiler og ernærer seg av terror sprunget ut av den andre sorten. De holder til på samme sted i menneskets indre.

Beretningene fra de overlevende på Utøya minner i stor grad om beretninger jeg har hørt fra overlevende etter den islamske stats angrep på Sinjar. Mennesker som kryper ut av en likhaug, med kroppen full av kuler, har likedanne traumer, uansett hvem som skjøt dem, og hvilke motiver terroristene hadde skapt seg.

Viljen til å bruke brutal vold forutsetter at man fjerner menneskeverdet fra dem man ser som sine fiender. Fascisme og radikal islamisme springer ut av parallelle tankemønstre. Enten det er din politiske eller din religiøse identitet du angripes for, er du offer for et upersonlig, et abstrakt hat. Du er ikke lenger et individ men et symbol som terroristen kan rette sitt hat og sine våpen mot.

Så er det kanskje en floskel at vi må nære menneskeverdet, respekten for dem som er annerledes enn oss. Likefullt er det nødvendig å holde nettopp dette fast i våre tanker og våre hjerter. 

Hva med IS-kalifatets ofre?

Hundretusener av mennesker som ble drevet på flukt av IS er fortsatt flyktninger

Det har oppstått en ny runde i debatten om hvilket ansvar Norge har for de av våre statsborgere som sluttet seg til IS-kalifatet, og nå sitter i fangeleirene i Nordøst-Syria. Det viktigste argumentet for å hente dem hjem til Norge er ikke hensyn til deres egen velferd, men hensynet til de lokale myndighetene i Syria, som ikke har de nødvendige ressurser til langsiktig håndtering av de titusener fanger de tok da de nedkjempet det territorielle IS-kalifatet. 

Mer

Ett år hos PKK

I 2015 ble den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink utvist fra Tyrkia, etter i flere år å ha rapportert fra de kurdisk-dominerte områdene av landet. Hun valgte da å fortsette sitt arbeide ved å oppsøke geriljabevegelsene som kjemper for den kurdiske befolkningen fra sine baser utenfor Tyrkias grenser.

I ett år  levde hun tett  sammen med  kvinner (og menn) som har  viet sitt liv til kampen for Abdullah Öcalans ideer. Resultatet er blitt ei uvanlig interessant bok, kalt This Fire Never Dies der vi får innblikk i de motiver og følelser som ligger bak slike radikale veivalg. 

Mer

Vil Tyrkia angripe Sinjar ?

Tyrkias president Erdogan truer hyppig med å angripe Sinjarområdet for å «rense området for terrorister»; altså jesidi-styrker alliert med Tyrkias gamle fiende: Abdullah Öcalans parti PKK. Det er antakelig lettere sagt enn gjort.

Mer

Jesidienes religiøse leder er død

Baba Sjeik i Lalish oktober 2019, Foto: Jan B Vindheim

Den 1.oktober døde jesidienes åndelige leder, Khurto Hajji Ismail, kjent under sin formelle tittel
Baba Sjeik. Han var respektert og høyt elsket av jesidiene, som er forenet i sorgen over hans bortgang. Baba Sjeik som var 87 år gammel og lenge hadde hatt dårlig helse, døde på et sjukehus i den kurdiske hovedstaden Erbil. Hans etterfølger skal nå utpekes av jesidienes verdslige leder, Miren av Sheikhan.

Blant jesidiene utpekes lederne fra spesielle slekter. Miren av Sheikhan og Baba Sjeik må komme fra ulike familier innen den gruppen av jesidier som kalles sjeiker. Miren, som heter Hazim Tahseen Beg, har selv bare ett år bak seg i sin høye rolle. Forgjengeren, Tahseen Beg som døde i fjor, hadde innehatt vervet helt siden 1944, da han var 13 år gammel.

Bortgangen av de to viktigste jesidi-lederne kommer på et svært vanskelig tidspunkt. Jesidiene lider tungt under følgene av Den Islamske Stats angrep på Sinjar i 2014. Store deler av jesidi-befolkningen, nærmere 200 000 mennesker, bort fortsatt i teltleire i den kurdiske regionen av Irak, mens tusenvis har flyktet videre til andre verdensdeler. Tusenvis av kvinner og barn islamistene tok til fange er fortsatt savnet.

Som leder for jesidienes åndelige råd, skal Baba Sjeik være hevet over de interne motsetningene i jesidisamfunnet. Han spilte en viktig rolle i beslutningen om å ønske de mange kvinnene som har vært fanger hos den Islamske Stat tilbake til jesidisamfunnet. Tradisjonelt har seksuell kontakt med ikke-jesidier ført til utstøting av samfunnet og i verste fall døden, men IS-fangene blir nå renset for skam med vann fra den Hvite Kilden i Lalish, Jesidienes hellige senter.

Baba Sjeik har sitt sete i landsbyen Ain Sifni i Sheikhan-distriktet, et område som var delt mellom kurdiske myndigheter og Saddam-regimet fram til 2003, og siden har vært under full kurdisk kontroll. De kurdiske myndighetene har støttet jesidiene økonomisk. De har gitt bidrag til oppussing av det hellige senteret i Lalish, finansiert kulturelle aktiviteter av ulike slag og produsert skolebøker med informasjon om jesidiene. Prisen har vært at både Baba Sjeik og Miren i Sheikhan har måttet støtte det mektige partiet KDP og gå inn for at både Sinjar og Sheikhan skal inngå i det kurdiske selvstyreområdet .

KDP mistet oppslutning blant jesidiene etter å ha trukket sine peshmerga-styrker ut av Sinjar før islamistenes angrep i 2014. Sinjar er idag under kontroll av partier i opposisjon til KDP, noen som støtter det radikale kurderpartiet PKK, og noen som motsetter seg alle de kurdiske partienes maktpolitikk. . Dette er en av flere faktorer som gjør det vanskelig for de mange jesidiene som har flyktet fra Sinjar å vende tilbake. Mange jesidier ønsker at området skal få en selvstendig status overfor både Erbil og den arabiske regjeringa i Bagdad.

Baba Sjeiks død forener jesidiene i sorg, men avdekker også de dype motsetningene som splitter de hardt rammede jesidiene.