Ikke glem folkemordet på jesidiene.

Bajed Kandala. Siden 2014 har mange jesidier måttet leve i slike leire .

Den Islamske Stat (IS) gikk i august 2014 til angrep på Sinjarområdet i Irak, der flertallet av befolkningen var jesidier, ei etnisk gruppe i opposisjon til islam. Hensikten var å utslette de vantro for godt. IS ville gjennomføre et folkemord.

Begrepet folkemord, genocide, ble i 1944 konstruert av den polske jøden Raphael Lemkin.  Begrepet skulle dekke slike forbrytelser som nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig og tyrkernes utryddelse av den armenske befolkningen i Midtøsten 30 år tidligere. FN vedtok i 1948 en konvensjon der folkemord defineres, og der statenes plikt til å forhindre folkemord, bistå ofrene og straffe utøverne slås fast. 

I våre dager brukes kanskje begrepet folkemord litt for ofte, når undertrykte og forfulgte folkegrupper søker sympati. Men det kan ikke være tvil om at begrepet er på sin plass i beskrivelsen av den Islamske Stats nådeløse kampanje mot jesidiene. 

Angrepene i august 2014 og kampene som fulgte la store deler av Sinjarområdet i grus. Flere tusen menn og eldre kvinner blei lagt i massegraver, mens barn og yngre kvinner ble tatt til fange. Barna blir oppdratt til å hate sine foreldres religion, mens mer enn 6 000 yngre kvinner ble gjort til sex-slaver. De ble redusert til gjenstander: solgt på auksjoner og utvekslet som gaver mellom de mannlige islamistene. Dette var et bevisst angrep på jesidienes kultur, der seksuelle forbindelser med ikke-jesidier er forbudt.

Rundt 300 000 jesidier flyktet fra Sinjar i 2014. Mange har klart å komme til andre land, også Norge, men de fleste bor mer enn åtte år seinere fortsatt i teltleire i Irak og Syria under kummerlige forhold. Rundt 3000 kvinner som har unnsluppet slaveriet hos IS er i desperat behov for fysisk og psykisk rehabilitering, men like mange fortsatt er savnet. I et bevisst brudd med jesidienes tradisjoner blir de voldtatte kvinnene ønsket velkommen tilbake, og renset for skam gjennom en seremoni i det hellige senter Lalish. 

Også mange menn har fått fysiske og psykiske skader i folkemord-kampanjen, men et tynt telt i en flyktningeleir er den triste realiteten for svært mange. Mange ønsker nok å vende tilbake til Sinjar, men gjenoppbygginga går trått, blant annet fordi ansvaret for området er uavklart. Arabere og kurdere strider om kontrollen over Ninive-provinsen der Sinjar ligger. Makta på Sinjar er fordelt på minst åtte ulike væpnede grupper, og både Tyrkia og Iran nører opp under motsetningene.

Det er noen lysglimt: Irakiske myndigheter i Bagdad har vedtatt å gi økonomisk støtte til ofrene, og har lovet å føre tilbake til jesidiene store områder Saddam Hussein beslagla på 1970-tallet. Jesidienes egne organisasjoner og internasjonale bistandsarbeidere bygger skoler og reparerer infrastruktur, men resursene er små og sikkerheten truet av konflikter mellom de ulike væpnede gruppene. 

I denne situasjonen er det avgjørende for jesidienes framtid at det internasjonale samfunnet tar ansvar. Det først skrittet må være å erkjenne at jesidiene virkelig er rammet av folkemord. Men en slik erkjennelse har ingen verdi hvis den ikke følges opp av tiltak for å bedre ofrenes situasjon og straffe overgripere, slik FNs folkemordkonvensjon pålegger Norge og andre ratifiserende stater. 

Den tyske Forbundsdagen i Berlin, har for få dager siden enstemmig vedtatt å erkjenne at jesidiene er utsatt for folkemord, og at dette medfører en plikt til å hjelpe. Flere andre nasjonalforsamlinger har fattet liknende vedtak. Også i det norske Stortinget blir det nå forberedt et forslag om at folkemordet må erkjennes , og at Norge må styrke sine innsats for ofrene. La oss håpe at også norske folkevalgte innser situasjonens alvor.

Jesidiene: 8 års folkemord

Etter 8 år bor fortsatt de fleste jesidiene fra Sinjar i elendige teltleire.

Den 3. august 2014 gikk den såkalte Islamske Stat, IS, til angrep på Sinjar-området i Irak, der den etniske og religiøse folkegruppa jesidiene i Irak holdt til. Angrepet hadde som erklært hensikt å utslette jesidiene fullstendig. Dette er åpenbart et eksempel på folkemord, og flere lands nasjonalforsamlinger, nå sist den tyske Riksdagen, har anerkjent dette. Det er på tide at det norske Stortinget gjør det samme. 

Begrepet Folkemord ble utarbeidet for å beskrive nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig. Idag blir ordet ofte tatt i bruk i omtalen av ulike konflikter, spesielt fra ofrenes side. Derfor kan det synes å ha gått inflasjon i begrepet, og det er en viss skepsis mot å ta det i bruk, også fordi verdens stater gjennom FN-konvensjonen pålegges et ansvar både for å identifisere og straffe utøverne, og for å bidra til å rehabilitere ofrene.

FN har vedtatt en konvensjon der folkemord defineres som handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Denne definisjonen er blitt kritisert for å legge lista for lavt. Kriteriet kan jo anses oppfylt ved mord på bare én eneste person dersom det er motivert i et ønske om «helt eller delvis» å utrydde den gruppe denne personen tilhører.

Uansett hvilken definisjon man velger å legge til grunn, vil Den Islamske Stats angrep på jesidiene i august 2014 være dekket. Islamistenes ønsket åpenbart å fjerne jesidiene fra jordens overflate. Ifølge IS-tidsskriftet Dabiq ville de på dommedag bli stilt til ansvar dersom jesidiene fortsatt eksisterte.  

Og de nøyde seg på ingen måte med hensikten. De gjorde sitt ytterste for å realisere sin visjon. Sinjar by og andre bygder ble lagt i grus. Tusenvis av menn, gutter og eldre kvinner ble henrettet og lagt i massegraver, mens mer enn 6 000 kvinner og jenter ble fanget og gjort til sex-slaver. Med støtte i sine tolkninger av islamsk tradisjon kunne IS-krigerne (og deres hustruer) gjøre jesidikvinner til objekter som kunne selges og kjøpes, mishandles, fornedres og voldtas. Nobelprisvinner Nadia Murad og andre som har unnsluppet slaveriet forteller om dette i gruoppvekkende detalj. 

Fortsatt er nærmere 3000 kvinner savnet. Hundrevis av guttebarn som også ble tatt til fange, har blitt indoktrinert i IS sin versjon av Islam og oppdratt til å hate sine familier. 

De fleste innbyggerne på Sinjar klarte å unnslippe; mer enn 300 000 jesidier ble drevet på flukt. Flertallet av disse lever nå snart på niende året under elendige forhold i teltleire i den kurdiske delen av Irak, der de bare får begrenset hjelp for sine fysiske og psykiske skader. 

Mange har emigrert til andre verdensdeler, noen også til Norge, men ønsket om å vende tilbake til Sinjar er også sterkt. Der er imidlertid ødeleggelsene omfattende og gjenreisinga går svært sakte. Ulike hjelpeorganisasjoner sliter med utilstrekkelige ressurser. 

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. 

Kontrollen over Sinjar er  idag delt mellom militære grupper med ulik lojalitet. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon. 

Dessuten bombes området  hyppig av tyrkiske fly og droner, som anklager jesidi-militsen YBS for å være et underbruk av geriljaorganisasjonen PKK.  

Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha bolig og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjenoppta sine liv rundt Sinjarfjellet.

I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021, slo UNITAD nok en gang fast at den Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord. Norge har ratifisert FNs folkemordkonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å forhindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen. Norge har derfor et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine hjem, så vel som et ansvar for å identifisere og straffe dem som utfører folkemord,

Det Norske Storting må nå slutte seg til vurderingene i FNs sikkerhetsråd, og anerkjenne at jesidiene i Irak har vært og er utsatt for folkemord gjennom systematiske angrep fra den Islamske Stat i perioden fra 3. august 2014 og fram til idag.  

Stille etter stormen på Sinjar.

En tidligere versjon av denne artikkelen ligger her: https://www.transitmag.no/2022/05/03/nye-kamper-om-sinjar-tusener-av-jesidier-er-drevet-pa-flukt/

 I slutten av april rykket  den irakiske hæren inn i Sinjar-området, og krevde at  jesidi-militsen  YBS måtte oppgi sine sjekkpunkter. Det fulgte kamper som drev flere tusen jesidier på flukt, men YBS har trukket seg tilbake, og situasjonen skal nå være rolig.

 

Fjellkammen Sinjar ligger mellom Eufrat og Tigris, nær grensa mellom Irak og Syria.  Den har i hundrevis av år vært et tilfluktsted for minoriteter, blant annet de ikke-muslimske jesidiene som utgjør flertallet av innbyggerne i dette området. Etter at den såkalte Islamske Stat angrep Sinjar i 2014 og drev befolkningen  på flukt, har områdets status vært uklar. Både  interne krefter i Irak og utenlandske makter som Iran og Tyrkia griper inn og kompliserer situasjonen. En rekke væpnede grupper holder til i området, og i disse dager gjennomfører den irakiske hæren en offensiv mot en milits knyttet til PKK.

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon.  

Noen jesidistyrker ble værende, og ble formelt tilsluttet stats-støttede FMS. Viktigst av dem er YBS, eller Yabsha, som er alliert med geriljaorganisasjonen PKK, og søsterorganisasjonen PYD som har makta i det nordøstlige Syria. Yabsha oppsto etter at geriljaer fra PKK og PYD  i august 2014 kom til unnsetning for de beleirede jesidiene som KDP hadde forlatt. Yabsha har blitt ønsket velkommen av jesidier,  som motvekt til KDP, og til jesidienes tradisjonelle lederskap i den kurdiske regionen. Men Yabsha står for en radikal sosialistisk ideologi , «demokratisk autonomi». Den er utarbeidet av PKKs fengslede leder Abdullah Öcalan og utfordrer grunnleggende holdninger blant jesidiene. 

Under ledelse av kaderpartiet PKK har Yabsha tatt kontrollen i store deler av Sinjar og bygd omfattende baser i fjellene. Tyrkia som i snart 40 år har ført krig mot PKK, anser både PYD og YBS som sine fiender, og angriper derfor disse basene med droner og fly. Ledende YBS-kommandanter er flere ganger drept med droner. Sivile blir naturligvis også rammet. President Erdogan har tilmed truet med bakkeinvasjon for å fjerne «PKK-terroristene».

Alt dette bidrar til at de fleste jesidiene som flyktet for angrepet fra IS i 2014, fortsatt er flyktninger. Et flertall oppholder seg i den kurdiske regionen, og svært mange bor på åttende året i elendige teltleire. Dårlige leveforhold på toppen av en traumatisk historie med voldtekter og massemord, sørger for at teltleirene rommer mange med psykiske og  fysiske problemer, og rammes av mange selvmord.  

Når flyktningene blir spurt om hvorfor de ikke vender tilbake til Sinjar er det tre svar som går igjen: ingen bolig, mangel på infrastruktur  og manglende sikkerhet. Ingen av disse problemene kan løses før ansvaret for Sinjar er avklart. Irakiske myndigheter i Bagdad og Erbil  har mange problemer  å slite med. De har ikke prioritert jesidiene høyt, men kan i lengden ikke overse den vanskelige situasjonen.

I oktober 2020  inngikk den irakiske regjeringa i Bagdad og den kurdiske regjeringa i Erbil, åpenbart under press fra USA, en avtale om sikkerhet i Sinjar. Avtalen kan synes å komme i møte de omforente krava fra jesidiske organisasjoner om lokal kontroll over administrasjon og sikkerhet i Sinjar. Men den er inngått mellom de to regjeringene uten at den berørte lokalbefolkningen har vært involvert, og den er blitt møtt med omfattende protester fra yabsha og andre jesidier.

Avtalen gir den kurdiske regjeringa i Erbil og den irakiske regjeringa i Bagdad felles ansvar for gjenoppbygging og sikkerhet. De skal samarbeide med en folkevalgt administrasjon. Videre skal det opprettes en ny jesidisk sikkerhetsstyrke. Andre irregulære væpnede styrker skal fjernes eller oppløses. Dette blir blir oppfattet som et krav om at YBS, men også de irregulære FMS-styrkene og Haydar Sheshos HPE  -militsmå bort, mens KDPs peshmergastyrker skal komme tilbake.  

Dette griper inn i en dyp og langvarig konflikt blant jesidiene: skal de identifisere seg som kurdere, eller er de en selvstendig etnisitet? Og hvis de er kurdere, må de da velge mellom det korrupte kurdiske KDP,  og de beinharde revolusjonære i PKK?   

Mange ønsker å slutte seg til den kurdiske regionen der deres viktigste helligdom. Lalish,  så vel som den  tradisjonelle politiske og religiøse ledelsen holder til. Men jesidiene i Sinjar har ofte vært i konflikt med  lederskapet i Lalish, og noen støtter også idag alternative ledere.

En pekepinn om opinionen får vi i valgresultatet fra oktober 2021. Da ble fem jesidier valgt inn i det irakiske parlamentet i Bagdad. Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer det uavhengige jesidi-partiet, Pekhateya Ezidi, som har hatt dette mandatet siden 2005. Partiet ser jesidiene som en egen etnisk gruppe og ikke som kurdere. De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til Vian Dakhil og to andre kandidater fra det herskende kurderpartiet KDP  Etter fintelling ble også en jesidi fra Kirkuk, Ronza Saydo, valgt inn. Han representer et annet kurdisk parti,  PUK. 

Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. En del av forklaringen er at de mange stemmeberettigede i leirene var under sterkt press fra KDP, men heller ikke i områdene PADE, eller YBS, kontrollerer, fikk de mange stemmer. Dette tyder på at Sinjar-jesidienes oppslutning om «demokratisk autonomi» er situasjonsbetinget og ikke bygger på ideologisk aksept. Det viser også en realistisk vurdering: KDP.  sitter på pengesekken, og lønner både peshmergas, lærere og andre offentlig ansatte. KDP bidrar dessuten til omfattende restaurering i Lalish.  Yabsha kan ikke love noen  økonomisk støtte, men tiltrekker seg derimot hyppige tyrkiske bombeangrep. 

Den irakiske hæren bygger nå en mur langs grensa mot Syria. Offisielt er hensikten å hindre IS i å krysse mellom landene, men i like stor grad vil muren bryte kontakten mellom YBS og de syriske kurderne. I april 2022  krevde  så den irakiske hæren at YBS skulle forlate sine sjekkpunkter i Sinjar.  YBS nektet, og det brøt ut harde kamper. Hæren bruker både artilleri, stridsvogner og helikopter. Dette har utløst en ny strøm av flyktninger fra Sinjar til den kurdiske regionen. Samtidig trapper Tyrkia opp sine angrep mot PKK lenger nord i Irak. Det er naturlig å se disse offensivene i sammenheng, selv om regjeringa i Bagdad benekter å samarbeide med Tyrkia.

Bagdad har også et annet mål med aksjonen. Folkets mobiliseringsstyrker, FMS, ble opprettet med iransk støtte for å drive den Islamske Stat tilbake. Idag er disse styrkene en maktfaktor mange steder, samtidig som trusselen fra  IS er betydelig redusert. Både sjia og sunni-politikere i Bagdad ønsker å redusere avhengigheten av Iran og å svekke Irans forlengede arm;  nemlig FMS.  Bagdad ønsker å erstatte FMS-militsene med styrker fra hæren, og da kan YBS være et greit sted å begynne. Det er likevel ingen grunn til å tro at  irakerne klarer  å fjerne PKK, i form av YBS, fra Sinjar. Yabshas styrker er veltrente og motiverte, og de  har sine baser gravd  dypt inne i fjellet.  

Beboerne i flere landsbyer tok i begynnelsen av mai til gatene , og forlangte at alle væpnede styrker måtte trekke seg ut av boligområdene.  Både YBS, HPE og hæren har  derfor trukket seg  ut en rekke steder, men de irakiske styrkene har full kontroll i Sinjar by.

Avtalen fra 2020 krever at Sinjar skal styres av en folkevalgt forsamling og trygges av av en lokalt rekruttert politistyrke. Hovedproblemet har vært de lokale militsene. At nasjonale styrker nå overtar kontrollen over det meste av Sinjar kan bidra til økt sikkerhet, og gjøre det mulig for enda fler å vende tilbake fra leiren i Kurdistan.  Men den langsiktige situasjonen er fortsatt usikker, og de tyrkiske angrepene vil  fortsette så lenge  PKK-tilknyttede styrker finnes her.  

Opprørsvalg og apati i Irak

I fjor og i forfjor var det omfattende demonstrasjoner i Irak. Tusenvis av unge mennesker protesterte mot korrupsjon, mot mangelen på grunnleggende offentlige tjenester som elektrisitet og vannforsyning, og ikke minst mot mangelen på jobber. Demonstrasjonene rettet seg først og fremt  mot de Iran-støttede makthaverne. Iranske konsulater ble satt i brann i flere byer.  Til tross for at mange hundre unge demonstranter ble drept, spesielt i Bagdad, men også i andre byer,  fortsatte opptøyene. 

For å svekke protestene  ble det bestemt å framskynde valgene til nytt parlament, og på søndag ble disse valgene gjennomført.  Resultatene som nå kommer inn tyder ikke på at irakere flest  har trodd de kunne endre noe ved hjelp av sin stemme. Valgdeltakelsen landet offisielt på  41%, men mange steder – ikke minst i hovedstaden Bagdad – har den vært langt lavere.

En hovedtendens har vært redusert oppslutning om de mest Iran-vennlige partiene. De fleste sjia-stemmene har gått til den iran-kritiske Moqtada al-Sadr, mens det har gått sterkt tilbake for partier nær knyttet til Iran og til  Hashd i-Shaabi-militsene. Til tross for at lederne av de store demonstrasjonene har tatt til orde for boikott, fikk et nytt parti sprunget ut av opprøret 10 mandater fra Bagdad og andre arabiske provinser i den nye forsamlinga. 

I Kurdistan har Barzani-klanens parti, KDP, styrket sin stilling til tross for en viss tilbakegang på hjemmebane, i provinsene Dohuk og Erbil. KDP vinner nye mandater i Suleimania, Ninive  og  Kirkuk Dette skyldes i stor grad problemer i de andre kurdiske partiene. Hovedkonkurrenten PUK lider under en ødeleggende intern maktkamp mellom ulike greiner av den dominerende Talabani-klanen.  Partiet Gorran som i sin tid brøt ut av PUK i protest, har blitt  irrelevant etter at dets representanter gikk inn i den korrupte  kurdiske regjeringa. Det hjalp ikke at de gikk til valg i  allianse med  PUK.  Gorran får ingen plasser i det nye parlamentet i Bagdad. 

De fleste velgerne satt altså hjemme,  uten tro på det politiske systemet. De som brukte stemmeseddelen til å vise motstand forlot Gorran. De stemte heller ikke på det PKK-allierte partiet Tevgeri Azadi som bare fikk et tusentalls stemmer totalt. De kurdiske  protest-stemmene gikk i stedet til Ny Generasjon et parti startet av mediemogulen Shaswar Abdulwahid Qadir.  Til tross for et  et uklart program, har hans ungdommelige språk og sterke grep om sosiale medier, gitt Ny Generasjon 10 mandater. Det er liten grunn til å tro at Ny Generasjon kan endre noe som helst

Parlamentet i Bagdad har 5 reserverte plasser for de kristne og én for jesidiene. Det er ikke egne manntall for disse plassene, og alle kan derfor stemme på de kristne og den jesidiske kandidaten. Dette har ved tidligere valg ført til at de fleste av de kristne plassene har gått til KDP-vennlige partier, takket være kurdiske stemmer.  I år tok derimot det  sjia-vennlige partiet Babylon Front 4 av de kristne plassene, mens den femte gikk til en kandidat knyttet til det lille  irakiske kommunistpartiet. Representanter for de kristne  minoritetene er opprørt over dette  resultatet, og krever endringer i valgordningen, slik at bare de kristne selv  kan stemme på disse mandatene.   

Jesidienes ene øremerkede plass gikk denne gangen til Naif Khalaf Sedo. Han representerer et parti som ønsker at Sinjar skal knyttes til Bagdad heller enn til den kurdiske hovedstaden Erbil  De tre direkte mandatene fra Sinjar gikk derimot til kandidater fra KDP. Det PKK-vennlige partiet PADE nådde ikke opp. Dette betyr at ingen ting er avklart om Sinjars skjebne.

En interessant utvikling er det også at det nye parlamentet i Bagdad får to representanter for Kakaiene, en religiøs minoritet som likner jesidismen. De to store kurdiske partiene KDP og PUK har fått valgt inn hver sin. 

Ikke glem jesidiene: 7 år med folkemord.

I

Det er den 3. august 7 år siden Den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjarområdet i Irak. Hensikten var å utrydde de vantro jesidiene. IS klarte heldigvis ikke å fjerne jesidiene fra Irak, eller fra verden for øvrig, men det skyldes ikke manglende vilje. I løpet av få dager i 2014 ble minst 5 000 mennesker fra denne etniske og religiøse minoriteten drept, og mer enn 6 000 kvinner og barn tatt til fange. Hundretusener ble drevet på flukt. Norge og andre land må nå styrke innsatsen for å gi jesidiene den oppreisning de fortjener, og gjøre dem istand til å føre sine liv og sine tradisjoner videre.

Fanatikerne gikk fram med nådeløs brutalitet. De drepte alle menn som ikke ville oppgi sin tro, og alle eldre kvinner, mens yngre kvinner og barn ble tatt til fange. Kvinnene ble gjort til slaver, guttebarn blir oppdratt i islamistisk ånd og lært til å hate sine familier. 

De kvinnelige fangene ble brukt til å tilfredstille IS-krigernes seksuelle begjær, og også satt til husarbeid og andre oppgaver. De ble behandlet som ting, gitt bort som gaver og solgt på såvel fysiske som digitale markeder. Av mer enn 6 000 kvinner som ble gjort til slaver for sju år siden har noen klart å flykte, mange andre er blitt kjøpt fri for betydelige beløp. Nærmere 3 000 kvinner er tross dette fortsatt savnet, stadig oppdages noen av dem blant IS-fangene i de syriske leirene. 

Nesten hver eneste jesidi-familie er berørt av denne situasjonen. Kvinner som har vært sex-slaver og menn som har overlevd massakrene har store fysiske og psykiske skader. Mange venter fortsatt på nyheter om sine nærmeste som de ikke har sett siden katastrofen. 

Angrepet i 2007 og de påfølgende ødeleggelsene har drevet jesidier på flukt til alle verdensdeler. Også i Norge har vi et lite antall. De fleste lever likevel fortsatt som internt fordrevne i Irak, mange i trøstesløse flyktningeleire. Noen har vendt tilbake til Sinjar, som fortsatt for det meste ligger i ruiner. Mange orker ikke å vende tilbake til de landsbyene deres deres slekt og venner ble drept, mishandlet og voldtatt. For dem som ønsker å vende tilbake må det gjøres en omfattende innsats fra det  internasjonale samfunnets side.

Blant annet Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp forsøker idag, sammen med jesidienes egne organisasjoner, men med helt utilstrekkelige midler,  å åpne massegraver, reparere infrastruktur, rydde miner og gjenreise ødelagte bygninger.  Alt sammen viktige forutsetninger for at de fordrevne skal kunne vende tilbake. 

Det er også nødvendig med en avklaring av sikkerheten  i Sinjar. Området rommer idag et stort antall militser med lojalitet til ulike kurdiske og arabiske partier.. Mange jesidier vil gjøre seg uavhengig av slike militære og politiske grupper, og drømmer om en egen irakisk provins i Ninive-regionen der jesidier, kristne og andre minoriteter kan styre seg selv. 

En avtale inngått i Bagdad i fjor, mellom den arabiske regjering i Bagdad og den kurdiske regjering i Erbil, forutsetter at Sinjar skal kontrolleres av en ny uavhengig sikkerhetsstyrke, bestående av lokale jesidier, men dette har vist seg vanskelig å realisere.

Det er en stor skam at det internasjonale samfunn, som har brukt enorme beløp på den væpnede kampen mot IS, ikke satser tilstrekkelig på å rehabilitere kalifatets ofre. Disse omfatter ikke bare jesidier og beslektede grupper som kakaier og shabaker, men også mange kristne grupper med røtter fra kristendommens første tid.

FN og en rekke stater, nå sist nasjonalforsamlingene i Belgia og Nederland, har slått fast at den islamske stats kampanje mot jesidiene må karakteriseres som folkemord. Den fyller alle kriteriene for dette. Også det norske Stortinget må ta opp dette spørsmålet. men vedtak og erklæringer er slett ikke nok.

Norge har deltatt i den væpnede kampen mot IS, og må nå øremerke betydelige bistandsmidler til gjenreising i Sinjar-området. Hvis  ikke  Norge og andre land  sørger for de materielle og  politiske forutsetningene for å gjenreise jesidienes liv  i Sinjarområdet,  har vi  i praksis hjulpet islamistene med å bringe jesidienes gamle tradisjoner til opphør.

Terror i speilet: Utøya og Sinjar

Foto av Utøya: Wikimedia/ Paalso; Paal Sørensen 2011

På tiårsdagen for terrorangrepene i Oslo og på Utøya , der én ekstremist drepte 77 mennesker, ser vi oss i speilet.

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne terroristen utvikle sitt hat og sine våpen midt i blant oss? Og hva kan vi gjøre for å hindre framveksten av flere slike terrorister?

Da nyheten kom tenkte mange av oss at dette var islamistisk terror. Trusselen fra den hjemlige radikale nasjonalismen ville vi ikke se. Slik grusomhet kunne ikke springe ut av vårt eget fellesskap. VI er jo ikke sånn.Men terroristens ideologiske uttalelser, som hevder at hans handlinger er et forsvar mot islamismen, viser en nær sammenheng nettopp med holdningene hos de ekstremistene han mente å forsvare sitt hjemland mot.

Terror sprunget ut av den ene sorten kaldblodig og nådeløs ekstremisme gjenspeiler og ernærer seg av terror sprunget ut av den andre sorten. De holder til på samme sted i menneskets indre.

Beretningene fra de overlevende på Utøya minner i stor grad om beretninger jeg har hørt fra overlevende etter den islamske stats angrep på Sinjar. Mennesker som kryper ut av en likhaug, med kroppen full av kuler, har likedanne traumer, uansett hvem som skjøt dem, og hvilke motiver terroristene hadde skapt seg.

Viljen til å bruke brutal vold forutsetter at man fjerner menneskeverdet fra dem man ser som sine fiender. Fascisme og radikal islamisme springer ut av parallelle tankemønstre. Enten det er din politiske eller din religiøse identitet du angripes for, er du offer for et upersonlig, et abstrakt hat. Du er ikke lenger et individ men et symbol som terroristen kan rette sitt hat og sine våpen mot.

Så er det kanskje en floskel at vi må nære menneskeverdet, respekten for dem som er annerledes enn oss. Likefullt er det nødvendig å holde nettopp dette fast i våre tanker og våre hjerter. 

Hva med IS-kalifatets ofre?

Hundretusener av mennesker som ble drevet på flukt av IS er fortsatt flyktninger

Det har oppstått en ny runde i debatten om hvilket ansvar Norge har for de av våre statsborgere som sluttet seg til IS-kalifatet, og nå sitter i fangeleirene i Nordøst-Syria. Det viktigste argumentet for å hente dem hjem til Norge er ikke hensyn til deres egen velferd, men hensynet til de lokale myndighetene i Syria, som ikke har de nødvendige ressurser til langsiktig håndtering av de titusener fanger de tok da de nedkjempet det territorielle IS-kalifatet. 

Ett år hos PKK

I 2015 ble den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink utvist fra Tyrkia, etter i flere år å ha rapportert fra de kurdisk-dominerte områdene av landet. Hun valgte da å fortsette sitt arbeide ved å oppsøke geriljabevegelsene som kjemper for den kurdiske befolkningen fra sine baser utenfor Tyrkias grenser.

I ett år  levde hun tett  sammen med  kvinner (og menn) som har  viet sitt liv til kampen for Abdullah Öcalans ideer. Resultatet er blitt ei uvanlig interessant bok, kalt This Fire Never Dies der vi får innblikk i de motiver og følelser som ligger bak slike radikale veivalg. 

Vil Tyrkia angripe Sinjar ?

Tyrkias president Erdogan truer hyppig med å angripe Sinjarområdet for å «rense området for terrorister»; altså jesidi-styrker alliert med Tyrkias gamle fiende: Abdullah Öcalans parti PKK. Det er antakelig lettere sagt enn gjort.

Jesidienes religiøse leder er død

Baba Sjeik i Lalish oktober 2019, Foto: Jan B Vindheim

Den 1.oktober døde jesidienes åndelige leder, Khurto Hajji Ismail, kjent under sin formelle tittel
Baba Sjeik. Han var respektert og høyt elsket av jesidiene, som er forenet i sorgen over hans bortgang. Baba Sjeik som var 87 år gammel og lenge hadde hatt dårlig helse, døde på et sjukehus i den kurdiske hovedstaden Erbil. Hans etterfølger skal nå utpekes av jesidienes verdslige leder, Miren av Sheikhan.

Blant jesidiene utpekes lederne fra spesielle slekter. Miren av Sheikhan og Baba Sjeik må komme fra ulike familier innen den gruppen av jesidier som kalles sjeiker. Miren, som heter Hazim Tahseen Beg, har selv bare ett år bak seg i sin høye rolle. Forgjengeren, Tahseen Beg som døde i fjor, hadde innehatt vervet helt siden 1944, da han var 13 år gammel.

Bortgangen av de to viktigste jesidi-lederne kommer på et svært vanskelig tidspunkt. Jesidiene lider tungt under følgene av Den Islamske Stats angrep på Sinjar i 2014. Store deler av jesidi-befolkningen, nærmere 200 000 mennesker, bort fortsatt i teltleire i den kurdiske regionen av Irak, mens tusenvis har flyktet videre til andre verdensdeler. Tusenvis av kvinner og barn islamistene tok til fange er fortsatt savnet.

Som leder for jesidienes åndelige råd, skal Baba Sjeik være hevet over de interne motsetningene i jesidisamfunnet. Han spilte en viktig rolle i beslutningen om å ønske de mange kvinnene som har vært fanger hos den Islamske Stat tilbake til jesidisamfunnet. Tradisjonelt har seksuell kontakt med ikke-jesidier ført til utstøting av samfunnet og i verste fall døden, men IS-fangene blir nå renset for skam med vann fra den Hvite Kilden i Lalish, Jesidienes hellige senter.

Baba Sjeik har sitt sete i landsbyen Ain Sifni i Sheikhan-distriktet, et område som var delt mellom kurdiske myndigheter og Saddam-regimet fram til 2003, og siden har vært under full kurdisk kontroll. De kurdiske myndighetene har støttet jesidiene økonomisk. De har gitt bidrag til oppussing av det hellige senteret i Lalish, finansiert kulturelle aktiviteter av ulike slag og produsert skolebøker med informasjon om jesidiene. Prisen har vært at både Baba Sjeik og Miren i Sheikhan har måttet støtte det mektige partiet KDP og gå inn for at både Sinjar og Sheikhan skal inngå i det kurdiske selvstyreområdet .

KDP mistet oppslutning blant jesidiene etter å ha trukket sine peshmerga-styrker ut av Sinjar før islamistenes angrep i 2014. Sinjar er idag under kontroll av partier i opposisjon til KDP, noen som støtter det radikale kurderpartiet PKK, og noen som motsetter seg alle de kurdiske partienes maktpolitikk. . Dette er en av flere faktorer som gjør det vanskelig for de mange jesidiene som har flyktet fra Sinjar å vende tilbake. Mange jesidier ønsker at området skal få en selvstendig status overfor både Erbil og den arabiske regjeringa i Bagdad.

Baba Sjeiks død forener jesidiene i sorg, men avdekker også de dype motsetningene som splitter de hardt rammede jesidiene.