Hellige, skitne Ganges

Ma Ganga rir på en Ganges-gavial

Ma Ganga rir på en Ganges-gavial

Verdens elver brukes av mennesker til mange formål, ikke minst tar de imot alle typer avfall fra menneskelig virksomhet, kloakk, industriell forurensning og mye annet. Elvene bringer vann til drikke for mennesker, planter og dyr og de første store sivilisasjonen vi kjenner til var plassert ved elver som Nilen, Mekong, Indus eller Eufrat og Tigris. I våre dager er elvene også viktige kilder til rein energi i form av vannkraft.

Det er en utbredt oppfatning at konflikter om vannet i de stor elvene vil øke i kommende år. De største av dem renner jo gjennom mange land, og inngrep et sted kan påvirke vannføringa og dermed livsbetingelsene for millioner av mennesker som bor lenger ned langs elveløpet.

Vi er avhengige av elvene, men mishandler dem likevel systematisk. Det er ingen tilfeldighet at miljøbevegelsen i Norge først slo igjennom i nasjonens bevissthet med direkte aksjon i Mardøla, for siden å nå nye høyder gjennom kampen for Alta-Kautokeinovassdraget. Det var nøye gjennomtenkt da Arne Næss formulerte målet for denne aksjonen i slagordet La Elva Leve.

I indisk kultur er de hellige elvene et sentralt element. Ganges, Ma Ganga, er den viktigste av de sju mest hellige elvene i India. Hun skal ifølge mytologien ha sin kilde i himmelen og renner ned på jorda med en slik kraft at den ville vært ødeleggende dersom ikke den store gud Shiva hadde dempet fallet ved å ta imot elva i sitt hår.

Den omstridte Tehridemningen   i  indisk Himalaya

Den omstridte Tehridemningen i indisk Himalaya

Den mektige elva renner i strie stryk fra Gaumukh i indisk Himalaya ned til Rishikesh og Hardwar der den roer seg til sin lange ferd over det nordindiske slettelandet fram mot Bengalbukta i øst.

Vannet som renner ned fra Shivas hår danner mange kilder som hver for seg utgjør viktige valfartsmål for fromme hinduer. Ganges forenes med mange andre store og små elver og der dette skjer styrkes elvenes spirituelle kraft. Aller viktigst er dette ved Prayag i byen Allahabad, der Ganges ikke bare forener seg med den fysiske Yamuna-elva som har passert gjennom Delhi og Agra, men også med den mytiske elva Sarasvati, til den trefoldige elva Triveni.

Prayag er et av de stedene der gudene i sin tid sølte noen dråper av den psykedeliske amrita-nektaren. De fire stedene der dette skjedde veksler på å huse de mektige Kumbh Mela-sammenkomstene. I disse dager foregår Kumbh Mela i Hardwar lenger nord, og fram mot den 14. april samles mange millioner pilgrimer der for å bade i Ganges.

badende på Kumbh Mela

badende på Kumbh Mela

Men når millioner av mennesker bruker denne elva til alle sine ulike formål, og den renner gjennom mange store byer, er den naturligvis utsatt for alle mulige typer forurensing. Den som kaster et blikk på Ma Ganga der hun, for eksempel, renner gjennom den hellige byen Varanasi, vil se en skitten strøm. Likevel nøyer ikke hinduene seg med å bade her, de drikker også vannet og fyller det på flasker som de tar med hjem. Ganga Jal , vann fra Ganges, blir ansett for å inneholde en åndelig essens som virker rensende selv om den fysiske elva er skitten.

For den indiske miljøbevegelsen og den indiske regjering er Ganges også et viktig symbol. Skiftende indiske regjeringer har utarbeidet handlingsplaner som Ganga Action Plan med målsetting å rense Ganges såvel som Yamuna og andre sideelver, et arbeide som kompliseres av at kloakken fra mange millioner mennesker i ulovlige bosettinger ikke fanges opp av noen form for renseanlegg. Industrien har heller ikke vist stor interesse for å rense sine utslipp. Miljøvernere har da heller ikke blitt imponert av hverken planen eller gjennomføringa av den, og flere har levert knusende kritikk.

Sånn ser gavialen egentlig ut

Sånn ser gavialen egentlig ut

Forbløffende nok kjenner vi til tross for de omfattende utslippene elva tar imot ingen store epidemier knyttet til Kumbh Mela eller annen bruk av Ganges-vann. Elva er fortsatt bolig for de sjeldne ferskvannsdelfinene og den spesielle krokodillesorten Ganges Gharial, som Ma Ganga rir på (mens hennes søster Yamuna rir på ferskvannsdelfinen).

Den britiske reporteren Julian Crandall Hollick gjennomførte for noen år siden en reise langs hele Ganges, og rapporterte om den i en serie radioprogrammer og ei bok. Han har forsøkte blant annet å finne ut hvordan den hellige elva på ett eller annet forbløffende vis klarer å motstå de massive mengdene kloakk og annet avfall og gang etter gang viser seg istand til å gjenoppstå i renset form. Hollick snakker med både forskere og sadhuer men kommer ikke nærmere enn til å postulere en faktor x som må være tilstede i elvevannet.

Ma Ganga er altså fortsatt et mysterium Det er derfor hun fortstetter å tiltrekke seg pilgrimmer og vekker vår stadige interesse. Hun hylles i alle kunstarter, og på Youtube finens det derfor sanger til såvel Ganges som Yamuna.

6 kommentarer (+add yours?)

  1. Jan Bojer Vindheim
    apr 16, 2010 @ 14:56:35

    Det kan gå heftig for seg på kumbh Mela, i år døde 7 personer, enkelte ganger tidligere har det vært mange flere.

  2. Ullern
    mar 31, 2011 @ 01:13:07

    Det er en nytelse å lese India-brevene. Flott illustrert med fine bilder og foto. Trad India-kunnskap og mytologi oppdatert med dagsaktuell info – veldig nyttig.

    Morsomt med mysteriet om Ganges som renser seg selv (eller hvem det nå er…).

    Forestillingen om det hellige vannet i møtet med moderne tiders tilskitning fra uhorvelig mange flere mennesker og miljøbelastninger, blir et klassisk eksempel på tildels foreldete forestillinger i brudd med samtidens nye tilstander. «En gang var vannet rent. Derfor ville alle ha det, så derfor ble det skittent. Men myten om det rene, hellige vannet levde videre, så vannet ble skitnere og skitnere…» – Bytt ut «vannet» med «skogen», «fjellet», «havet», «stranden», «luften», «isødet», «ørkenen» …

    Slike foreldete forestillinger, f.eks. om vekstmuligheter i biosfæren, kræsjer vi alle inn i mer og mer. «Jamen, vi kunne jo gjøre det i fjor?!». Biosfærens tidligere åpne yttergrenser mot verdensrommet, uendeligheten og evigheten er blitt stengte speilflater, som isteden sender påtrengende bilder av aktivitetene våre tilbake innover oss.

    Hvor plasserer vi moralfortellingers evige gyldighet når klima-ekstreming og folks ekspansjon forandrer landskapene sterkt og kontinuerlig? Sannhetene gamle myter har båret i ofte tusenvis av år, blir brått borte fordi grunnreferansen er fjernet av menneskeaktivitet.

    F.eks. om «de store skogene» i Skandinavia, Canada og Sibir – taigaen – som «tar sands»-oljeutvinning og flatehogst har desimert særlig siste 20 år, er så små at de slutter å være «ville» – hvor bor Rødhette i eventyret da? Hvor blir det at reven, bjørnen og ulven utfolder seg eventyrlig om de alle er radiomerket? Hvor er skogen der alle de moralske mytene om dem skjer? Hvor blir det av alle de mytiske rikene – Shambala (Shangri-la) og andre – som vi henter inspirasjon om visfolk fra, når vi mennesker overvokser all urørt natur? «Det var en gang en liten kone som bodde langt, langt inne i et erodert flatehogstfelt…»?

    Slike tanker om møter mellom gamle myter og nye tider appellerer India-brevene til å gjøre. Tnx.

    Re elvedelfiner finnes en god roman som handler mye om ferskvanns-delfinenes økologi i Ganges/Brahmaputra-deltaet i Bangladesh: «The hungry tide» – Amitav Ghosh, 2004.

  3. Jan Bojer Vindheim
    mar 31, 2011 @ 06:34:23

    Leste «The Hungry Tide» på et hotell i Goa for noen år siden. Veldig fin bok.

  4. Peter Udbjørg
    mai 07, 2015 @ 09:32:49

    Trivelig sak, men Ganges ER møkkete. Det er det ikke til å komme utenom.

  5. Jan Bojer Vindheim
    mar 23, 2017 @ 07:54:56

    Hvor møkkete hun er, det kommer an på hvor du møter henne. Ved Rishikesh er hun fortsatt glassklar (og kald).

  6. Jan Bojer Vindheim
    mar 23, 2017 @ 10:18:57

Legg igjen en kommentar