Det nye året.

Så har vi hengt opp en ny kalender, og venner oss til å leve i 2023. Det utløser tanker om hvilken framtid vi går i møte. Mange kommentatorer her på berget er først og fremst opptatt av det nådeløse russiske angrepet på Ukraina og av den uventede styrken i den ukrainske motstanden. Denne krigen på europeisk jord har revet tryggheten vekk også for den norske befolkningen. Kontrasten mellom de voksende køene foran matsentralene og de skatteflyktende milliardærene i Sveits avdekker en avgrunn av usikkerhet. Troen på endeløst framskritt, i form av evig økonomisk vekst, har plutselig blitt svekket. 

Oppmerksomheten er mindre om andre kriger og kriser, til tross for at flere av dem henger sammen med den nå så tydelige russiske imperialismen. Rett nok frykter noen at serbiske opptøyer i Kosovo er innledningen til nye runder med blodbad på Balkan. Færre tar inn over seg at russerne ikke lenger er i stand til å forsvare Armenia mot angrep fra Azerbaijan. Med Tyrkia i ryggen kan det oljerike nabolandet åpent erklære at armenerne er undermennesker som må utslettes en gang for alle. Absurd nok bruker Azerbaijan miljøargumenter for å forsvare sin blokade av den armenske enklaven Nagorno Karabakh. 

Lenger vest er det ingen miljøargumenter som kan forklare at russiske fly har lagt Syria i grus for å holde Assadregimet ved makta, og sikre den russiske marinebasen i Tartous. Heller ikke er det omtanke for truede økosystemer som får den tyrkiske presidenten Erdogan til å bombe kurdisk-styrte områder i nabolandene Syria og Irak. 

Dermed har jeg på ingen måte presentert en fullstendig liste over de mange grufulle krigene som store deler av menneskeheten har levd og fortsatt må lever med. Når vi med god grunn frykter at militær krig skal bli en del av hverdagen også i Europa, har vi lett for å glemme den pågående krigen vi fører mot naturen.

Det er knapt et område på denne planeten som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet. 8 milliarder menneskelige individer som kjemper for å overleve reduserer i økende tempo rommet for andre livsformer enn dem vi har umiddelbar bruk for. Systematisk fjerner vi grunnlaget for våre egne liv. Tydeligst er dette kanskje i klimaendringene som ikke lenger lar seg fornekte, og som alle ansvarlige politikere hevder å ta på dypeste alvor. Det de i virkeligheten realiserer er likevel i all hovedsak synptombehandling. Og om de klarer å vedta tiltak som monner, vil et ensidig fokus på reduserte klimautslipp raskt komme i konflikt med det biologiske mangfoldet. 

Avtaler i Montreal og andre steder lover nok mye, men jeg har ingen tro på at være seg norske eller andre regjeringer virkelig vil sette hensynet til naturens mangfold foran ønsket om arbeidsplasser og økonomisk vekst. Også «grønne» partier fokuserer på symptombehandling og teknologiske fiksfakserier, framfor systemendringer og forbruksreduksjon. Det politiske systemet i demokratiene har ikke rom for å fremme politikk som gir flertallet lavere kjøpekraft. Autoritære herskere i land som India eller Tyrkia har heller ingen grunn til å redusere nedbygginga av natur.

På kort sikt er jeg nok redd for at vi vil oppleve et voksende antall militære konflikter og terrorhandlinger. Midtøsten og andre områder i verden er stappfulle av unge menn uten framtidsutsikter. De rekrutteres lett av islamister, nasjonalister og andre fanatikere. Min  dypere bekymring er at menneskeheten er i ferd med å undergrave sitt eget livsgrunnlag. 

Men for all del: planetens framtid er ikke truet, hverken av av Vladimir Putin, Jonas Gahr Støre eller Elon Musk. Vår egen framtid er derimot truet, ikke bare av de nevnte herrer, men av alle oss 8 milliarder andre som setter kortsiktig komfort langt høyere enn langsiktig økologisk bærekraft.

GU: Genmanipulerende Ungdom

Genteknologi er utvilsomt et spennende fagfelt, et fagfelt som åpner svimlende perspektiver. Faktisk så svimlende for noen at evnen til kritisk tenkning forsvinner. Rettere sagt:  kritikken blir en trussel, en trussel som må bekjempes med hån og spott. Drømmene presenteres som harde fakta.

Det er ingen ydmykhet å spore hos tilhengerne av det genmodifiserte landbruket. GMOer er nødvendig, for å brødfø verden, intet mindre. At bevisene som en slik påstand kunne bygge på er total fraværende spiller ingen rolle. Enhver skepsis til GMOenes velsignelser må bunne i mangel på kunnskap, hevdes det. Forskning som undergraver visjonene må, pr. definisjon, være dårlig forskning. Kritikk av de multinasjonale GM-pushernes påstander sidestilles systematisk med vaksinemotstand, klimaskepsis og troen på at jorda er flat.

30 grønne år

Over hele verden streiker skoleungdom mot sine foreldres klima og miljøpolitikk, og på Fornebu  samles 200 grønne aktivister til landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. For tretti år siden var vi femti stykker som møttes i gymsalen på Bø Landsgymnas, sov på flatseng og smurte brødskiver på en benk.

Det er utrolig morsomt å se at partiet dag er blitt en viktig aktør i norsk politikk på alle nivåer; med representanter i kommunestyrer over hele landet, i samtlige fylkesting og på stortinget. Vi møtes i år til et velorganisert landsmøte Men det har ikke kommet gratis. Den håndfullen med entusiaster som holdt partiet i live i de tretti åra som har gått,  gjorde det under langt dårligere betingelser enn dagens folkevalgte og partiets korps av byråkrater heldigvis kan nyte godt av.

Helhetlig vannforvaltning

Alt vann i Norge skal nå  få akseptabel kvalitet ved hjelp av et direktiv fra EU.

 Uten at det får noen stor oppmerksomhet i media, foregår gjennomføring av EUs vanndirektiv i ti vannregioner over hele Norge. De fleste styringsgruppene er befolket av ordførere og fylkesordførere, men i tre regioner har MdG fått ansvaret for å lede dette arbeidet: Vannregion Vestviken ledes av Hanna Lisa Matt, Vannregion Hordaland ledes av Tom Sverre Tomren og Vannregion Trøndelag ledes av meg.

Vannregion Trøndelag er delt inn i 12 vannområder, og omfatter vassdrag som krysser både fylkesgrenser og landegrenser

Det er ikke uten grunn vi Grønne er satt inn i disse rollene. Dette er nemlig et arbeid som griper direkte inn i utviklinga av et økologisk forsvarlig samfunn og som legger økologisk helhetstenking til grunn.

Vann blir gjerne karakterisert som vårt viktigste næringsmiddel, tilgang på reint vann er en forutsetning for menneskelig liv, og for de fleste andre livsformer, flora så vel som fauna. Vanntilgang er en forutsetning for mange typer næringsvirksomhet; og vassdrag, innsjøer og hav har i tillegg viktig estetisk verdi.

Mellomstore motsetninger

Idyll i partitoppen?

Miljøpartiet De Grønne er i hektisk utvikling. På få år har vi utviklet oss fra et mini-parti med noen få kommunestyre-representanter, til et mellomstort parti med representasjon på Stortinget, i samtlige fylkesting og i mer enn hundre kommunestyrer og bydelsutvalg.

Tusenvis av nye medlemmer har på kort tid kommet til organisasjonen, og når store deler av medlemsmassen er nyankomne blir det også usikkerhet om partiets politikk. Landsmøtene er derfor et viktig møtested for å drøfte hva partiet skal stå for og hvordan vi skal arbeide for å nå våre mål.

Vindkraft på Fosen – et stort feilgrep

foto:  energibransjen.no

Den planlagte og snart påbegynte  utplasseringa av gigantiske vindturbiner på Fosen, Snillfjord og Hitra er et ufattelig og antakelig irreversibelt overgrep mot natur og miljø. Store inngrepsfrie naturområder skal raseres og grunnlaget for reindrifta rives vekk. Flora og fauna blir skadelidende.

Bookchin sett av Biehl

Murray Bookchin var en tidlig forkjemper for økologisk politikk, og også forrige århundres viktigste fornyer av anarkismen. Med sine skarpe analyser og sin ofte krasse kritikk la han seg ut med de fleste, og døde temmelig isolert i 2006. Han hadde imidlertid plantet frø som fortsatt spirer, gjennom et langt aktivist-liv og en omfattende skriftlig produksjon . Bookchins innsats er i dag ukjent for mange, og det er derfor gledelig at det nå foreligger en biografi, skrevet av hans mangeårige sekretær og samboer Janet Biehl.

Biehl gir i denne boka en samlet framstilling av Bookchins liv og utviklinga i hans teorier som vi hittil har manglet. Ikke minst er det interessant å følge hans politiske oppvåkning i 1930-tallets New York. Han ble født i 1922 som sønn av russiske immigranter, vokste opp i et fattig og politisk radikalt miljø, og kom tidlig inn i det den gang så sterke amerikanske kommunistpartiets ungdomsbevegelse.

Høyre! Venstre! På stedet marsj!

Sånn som MDG fosser fram på meningsmålingene er det naturlig at vi blir angrepet fra alle kanter. Således ble vi på en og samme dag skjelt ut som høyrevridde av Andreas Halse i Aftenposten og som venstrevridde av Jan Arild Snoen på Minervanett.

Etter 24 år i Trondheim Bystyre må jeg nok gi Snoen mest rett – vi stemmer oftere sammen med Rødt enn med FrP, og nesten alltid sammen med SV. Det Halse og andre henger seg opp i er imidlertid de sakene der vi skiller oss fra venstresosialistene. Siden det er valgkamp blåser han disse atskillig mere opp enn de fortjener.  La oss likevel ikke underslå at det virkelig er grunnleggende forskjeller mellom det sosialistiske verdensbildet til SV og det økologiske verdensbildet til MDG og andre grønne partier.

Den grønne paven

Norge er et sekulært land, og miljøbevegelsen i Norge gjør seg flid med å framstå som objektiv og vitenskapelig. Få har derfor brydd seg med at lederen for verdens største religionssamfunn har sluttet seg til miljøvernernes rekker. Det er synd, for den nye encyklikaen til den katolske kirkes overhode Pave Frans, den første som har tatt navn etter Frans av Assisi, er et av de mest radikale miljømanifestene jeg har lest.

Den pavelige encyklika som har tittelen «Laudato si – om omsorgen for vårt felles hjem» kunne i store deler vært hentet rett ut av programmet til Miljøpartiet de Grønne: her er det lange avsnitt om problemer knyttet til forurensing og klimaendringer, ressursutarming og tap av biologisk mangfold.

Hva må vi ofre for klimaet?

^{Denne artikkelen er opprinnelig skrevet for tidsskriftet NO}

Folk flest – politikere, næringslivsledere og andre – innser etterhvert at menneskeskapte utslipp fører til farlig  og lite ønskelig global oppvarming. Likevel er det lite som blir gjort for å redusere utslippene. Hvorfor det, mon tro?

Én årsak kan være at vi frykter vi må gi avkall på noe av den overflod av varer og tjenester vi har vendt oss til. Vi frykter at det kan gå ut over vår levestandard dersom vi skulle ta klimautfordringene på alvor. Den som argumenterer for sterke reduksjoner i klimagass-utslippene beskyldes for å ville føre oss «tilbake til steinalderen». Virkeligheten er naturligvis svært annerledes.