Hva skjer med Stiklestadsenteret?

Fylkesrådmannen ville ifjor selge ut hotellet, som ikke passer inn i en museumsorganisasjon, men som leverer økonomiske overskudd til Stiklestadsenteret. Foto: Wikimedia

Hovedutvalget for kultur i Trøndelag Fylke diskuterte 7. april den framtidige organiseringa av det som heter Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK). Navnet dekker over en konstruksjon som omfatter flere museer i andre kommuner, men det er likevel bare Verdal Kommune og Trøndelag fylke som er eiere, med 50% hver. Vertskommunene for de øvrige konsoliderte museene har lenge ønsket å bli medeiere, noe Verdal har satt seg imot.

Navnet viste opprinnelig til et knippe tiltak på Stiklestad, organisert rundt Spelet om Hellig Olav. Virksomheten her omfatter foruten spelet blant annet et hotell, og skiller seg dermed sterkt fra «normal» museumsvirksomhet.  Dessuten har SNK dels påtatt seg, dels blitt pålagt å utvikle og videreføre det noe tåkete begrepet Olavsarven.

Da Staten for noen år siden krevde samordning av museumsvirksomhetene, ble flere lokale museer i Inntrøndelag tatt inn i et konsolidert museum som beholdt navnet SNK, uten at vertskommunene fikk komme inn på eiersiden.   Dette samarbeidet har knirket i sammenføyningen lenge, men det var først da SNK  måtte be om hjelp for å håndtere store underskudd, at diskusjonen om organisasjon og eierskap for alvor ble brennende.

Fylkesrådmannen kom i fjor med en utredning som i praksis foreslo å sparke ut mesteparten av SNKs bestanddeler for å få et konsolidert museum som passet bedre til de statlige retningslinjene, uten navnet SNK. Det utløste skarpe protester, og fylkestinget krevde forhandlinger mellom partene. 

Til møtet 7 april leverte rådmannen derfor en ny innstilling  basert på en lang rekke forhandlingsmøter mellom partene, der  det til slutt var enighet om en løsning kalt driftsmodellen. Den beholder alle virksomhetene på Stiklestad under navnet SNK, og forutsetter at denne enheten skal være 100% eid av Verdal  Kommune. Videre skapes en ny overbygning for de konsoliderte musene, der samtlige vertskommuner får eierandeler.

Før fylkesrådmannens innstilling ble behandlet, hadde imidlertid formannskapet i Verdal skiftet mening. De vedtok 23. mars en Skisse til fremtidig løsning for Museene i Inntrøndelag og Stiklestad nasjonale kultursenter . Denne skissen tar opp på ny  den tidligere diskuterte refordelingsmodellen , en modell  som  bygger på dagens struktur der Verdal eier 50%, mens det økonomiske ansvaret for virksomhetene på Stiklestad deles med fylket. For å få til dette er Verdal villig til å selge noen av sine aksjer til de andre vertskommunene, forutsatt at fylket gjør det samme. Resultatet vil da bli at Verdal fortsatt sitter på 40% av aksjene i det konsoliderte museet , og at det beholder SNK- navnet.

Dette var en overraskende utvikling, siden det var Verdal Kommune som hadde tatt initiativet til driftsmodellen, og var fornøyd med den så seint som  fjorten dager tidligere. Som om ikke det var nok,  rykket SP-ordførere i de øvrige vertskommunene ut med støtte til Verdals-skissen, uten noen lokal behandling. Og i Hovedutvalget fremmet SP forslag om at fylket skulle slutte seg til Verdalsmodellen. Det ville  i praksis ha fratatt fylket ethvert forhandlingskort i den videre prosessen, noe SPs hestehandlere naturligvis forstår svært godt. 

De øvrige partiene kunne selvsagt  ikke være med på dette. Vi ba fylkesrådmannen gå i ny dialog med Verdal og øvrige kommuner, og legge fram en ny sak til Fylkestinget i juni.  Sagaen om  Stiklestad er altså på ingen måte avsluttet.

MdG forever?

Kjernekraft og genmanipulering står på dagsorden hos Grønn Ungdom.

Miljøpartiet de Grønne har avviklet årets landsmøte, og partiledelsen gjør sitt beste for å forsvare det programmet som der ble vedtatt. Delegatene gjennomførte flere hundre voteringer i en lite oversiktlig prosess, og mange kontroversielle punkter ble vedtatt med meget knapt flertall. Resultatet møter motstand ikke bare fra konkurrerende partier men også blant egne medlemmer.

Det MdG som ble stiftet for mer enn 30 år siden var et annet parti enn det som nylig hadde digitalt landsmøte. Og da tenker jeg ikke på at vi ikke hadde hørt om internett i 1989, jeg tenker på det politiske prosjektet. Det programmet vi vedtok for 32 år siden i en gymsal i Telemark, som også fungerte som spisesal og soverom, hadde lite til felles med det dokumentet vi nylig vedtok på Zoom.

Det er naturlig og nødvendig for en organisasjon som et politisk parti å utvikle seg, organisatorisk såvel som politisk. MdG står idag sterkere enn noen gang. Partiet er representert på Stortinget, i samtlige fylkesting og i en lang rekke kommunestyrer over hele landet. MdG har mange tusen medlemmer og et tosifret antall betalte funksjonærer, i tillegg til den enorme frivillige innsatsen fra medlemmer og sympatisører.

Likevel er det noe som skurrer. Folk som har spilt viktige (og ubetalte) roller i å opprette og videreføre partiet, har nok svelget endringer i holdningen til NATO og militært forsvar (programmet i 1988 var pasifistisk), så vel som i holdningen til Europeisk samarbeid (motstand mot EEC var en av grunnpilarene i 1988), men reagerer likevel med bekymring over noen av vedtaka på årets landsmøte.

Klimaspørsmålet har gradvis blitt partiets fremste kampsak, til fortrengsel for natur og miljøvern. MdG vil gjerne være partiet for Greta-generasjonen. Grønn Ungdom har fått stor plass, og ungdomskandidatene er godt representert på årets valglister. Derfor kan utspill fra Grønn Ungdom vise hvor partiet er på vei.

NÅ er GU en selvstendig organisasjon (selv om de krever økt representasjon i partiets organer) og partiveteraner er innstilt på å la ungdommen holde på med sitt, enten det nå er fjerning av statuer, bakvasking av J. K. Rowling (som stiller spørsmål ved aspekter av transideologien), varme anbefalinger av genmanipulering og industrielt jordbruk, eller krav om at kjernekraft må til for å redde klimaet.

Men når utvikling av kjernekraft går over fra å være et diskusjonstema i ungdomsorganisasjonen til å bli partiets offisielle politikk, da renner begeret over for mange. Enkelte veteraner forlater nå partiet, andre går i passivitet og noen signaliserer at de ikke vil stemme på MdG ved årets valg.

Partiledelsen ( som ikke nødvendigvis er enig i alt som ble vedtatt) håper nok at de vil finne flere nye velgere enn dem de mister, men utviklinga på meningsmålingene tyder på noe annet .

Livet i lokallag over hele landet er heldigvis lite preget av forsøkene på å snu partiprogrammet på hodet. MdG har alltid gjort det bedre ved lokalvalg enn ved stortingsvalg. Folk som kvir seg for å stemme på den vedtatte stortingspolitikken gleder seg likevel til den lokale valgkampen om to år.

Selv vil jeg nok stemme på MdG også i år (jeg står jo tilmed på lista), men slik utviklinga ser ut er min framtidige støtte på ingen måte garantert

Vil Tyrkia angripe Sinjar ?

Tyrkias president Erdogan truer hyppig med å angripe Sinjarområdet for å «rense området for terrorister»; altså jesidi-styrker alliert med Tyrkias gamle fiende: Abdullah Öcalans parti PKK. Det er antakelig lettere sagt enn gjort.

Sinjar ligger fortsatt i ruiner etter Den Islamske Stat.
Foto: Nemam Ghafouri

Avstanden fra Tyrkia til Sinjar er 100 kilometer på det korteste, og et eventuelt bakkeangrep vil måtte gå gjennom den kurdiske regionen. Nylig dro derfor den tyrkiske forsvarsministeren Hulusi Akar til den kurdiske hovedstaden Erbil for å presentere fire måter å gjennomføre et slikt angrep på. Blant alternativene var tyrkisk bakkeangrep med eller uten støtte fra KDP, KDP-angrep på Sinjar med tyrkisk flystøtte eller – i verste fall – bare tyrkiske flyangrep, som det allerede har vært flere av.

Hvordan de kurdiske representantene svarte er ikke kjent. Erdogan har nok stor innflytelse på det regjerende partiet i Erbil, KDP, som deler Erdogans hat mot PKK, men det er ingen grunn til å tro at tanken på å hjelpe Tyrkia med å angripe jesidier i Sinjar er spesielt attraktiv. KDP mistet betydelig prestisje blant jesidiene da deres peshmerga-styrker flyktet for den Islamske Stat i 2014, og unnlot å forsvare Sinjar. Partiet har siden anstrengt seg for å gjenvinne sin innflytelse blant jesidiene, og har sørget for å få sine kandidater utpekt til de tradisjonelle ledervervene som Mir av Sheikhan og Baba Sjeik.

Begge disse lederne holder til i KDP-dominerte Sheikhan, men jesidiene på Sinjar har tradisjon for å følge sine egne ledere, og en åpenbart KDP-tro ledelse i Sheikhan blir ikke godt mottatt der. Lederen for KDPs styrker på Sinjar, Qassim Haidar, forlot da også partiet etter at valget av ny Baba Sjeik ble kjent. Et KDP-støttet angrep mot YBS vil svekke KDPs anseelse ytterligere, både i Sinjar og balnt jesidier andre steder.

Tyrkias bekymring for utviklinga i Sinjar skyldes at tilhengere av partiet PKK, som har ført geriljakrig i Tyrkia i mer enn 30 år, har etablert seg der. Styrker fra PKKs syriske søsterparti, PYD, kom til Sinjar i 2014, etter at KDP hadde flyktet, og vant stor anerkjennelse ved å hjelpe titusener av beleirede jesidier å unnslippe den Islamske Stat. Men jesidier som er takknemlige for PKKs innsats mot Den Islamske Stat, blir ikke nødvendigvis tilhengere av partileder Öcalans ideologi. Den strider mot jesidi-tradisjoner både sosialt og religiøst.

Siden 2014 har PKK organisert og utstyrt en egen styrke blant jesidiene, YBS, og bygd ut omfattende militære og sivile baser i Sinjarfjellet. Det er også opprettet en sivil administrasjon som styrer store deler av Sinjarområdet ut fra PKK-leder Abdullah Öcalans ideologi. Tyrkia frykter derfor, med god grunn, at Sinjar skal bli en permanent base for PKK, hvis ledelse idag holder til i Qandil-fjellene, der grensene mellom Iran, Irak og Tyrkia møtes.

Sinjar rommer idag flere ulike væpnede grupper, de fleste jesidier, men med ulik politisk lojalitet. En avtale om Sinjars framtid, som ble inngått mellom regjeringene i Erbil Bagdad i oktober 2020, forutsetter at sikkerheten i området skal overlates til en ny styrke, finansiert fra Bagdad, og at «fremmede styrker» (les: PKK) skal fjernes. På denne bakgrunnen har irakiske politistyrker tatt kontrollen i Sinjar by, men både YBS, uavhengige HPE, peshmergas tilknyttet KDP og sjia-militsen Hashd i-Shaabi er fortsatt tilstede andre steder på Sinjar. Prosessen med å integrere folk fra disse grupperingene i en ny Jesidi-styrke går seint, og det er YBS som sterkest stritter imot.

Tyrkia har allerede utført flere bombeangrep i Sinjar, i likhet med angrepene lenger nord i Irak rammer disse i stor grad sivile. YBS-basene er godt beskyttet. Det er ingen tvil om at Erdogan og hans generaler verker etter å utslette disse basene. Imidlertid støter han på motstand både hos sine allierte i Erbil og i den irakiske hovedstaden Bagdad, der hans innflytelse er atskillig mindre.

Under president Trump hadde Erdogan en venn i Washington President Biden er derimot kjent som en venn av kurderne og en kritiker av Erdogan. Det vil derfor ikke komme noe klarsignal til en omfattende tyrkisk aksjon mot Sinjar fra Washington. Antakelig må nok Erdogan nøye seg med å bruke bomber og droner mot Sinjar også i framtida. Truselen blir ikke borte, men den reduseres.

Kobani: IS sitt første store nederlag

De mest ødelagte delene av Kobane skal bli stående som krigsminnesmerke.

26 januar var det 6 år siden den islamske stat gikk på sitt første store nederlag, i kampene om den syriske byen Kobane. Det var kurdiske geriljastyrker, menn og kvinner, som overvant de nådeløse islamistene, hvorav mange hadde erfaring fra kriger i Afghanistan, Tjetsjenia og andre steder der fanatiske islamister sprer vold.

De kurdiske geriljastyrkene har ofret 11 000 liv i kampen mot IS.

Geriljastyrkene YPG og YPJ fikk i kampene om Kobane støtte fra amerikanske og andre allierte flystyrker. Dette samarbeidet la gunnlaget for en sterk kurdisk ekspansjon som jagde IS til sitt endelige nederlag i Baghouz. Den kurdiske geriljaen har underveis omdannet seg til Syrias Demokratiske Styrker (SDF), en disiplinert hær som idag har arabisk flertall. Tilsvarende har det kurdiske selvstyret blitt omskapt til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, som styrer rundt 25% av Syria, et område med rundt 5 millioner innbyggere. Araberne er nå i flertall, i en region som også rommer assyrere, armenere og flere andre minoriteter. Likevel får ikke representanter fra dette området delta i de såkalte fredsforhandlingene om Syria som ledes av den vel betalte norske diplomaten Geir O Pedersen.

Kampen om Kobani hadde store ringvirkninger; den bidro til å abortere fredsprosessen mellom kurderne og den tyrkiske regjeringa, og den styrket – en kort stund – samholdet mellom kurdere på tvers av mange og dype motsetninger.

Jeg siterer fra min bok «Kurdistan stiger fram«:

I november 2014 var den kurdisk- dominerte byen Kobani i Syria
beleiret av ISIL. Kvinner og menn i den kurdiske geriljaen forsvarte
seg heltemodig med ryggen mot den tyrkiske grensa der deres
andre fiende, den tyrkiske hæren, sto oppmarsjert. Alle ventet at
byen skulle falle til tross for amerikanske flyangrep mot ISIL. Da
situasjonen var som verst kom en kolonne soldater kjørende gjennom
Tyrkia. Det var kurdiske milits-soldater, peshmergas, fra den
autonome kurdiske regionen i Irak som kom til unnsetning for de
kurdiske forsvarsstyrkene i Kobani.
Ferden gikk gjennom de tre selvstendige statene Irak, Tyrkia og
Syria, men for den lokale befolkningen fant den i sin helhet sted
innenfor en stat som ikke eksisterer. Enhver kurder har et kart over
Kurdistan i sitt hjerte, et kart over et land som av europeiske stormakter
er blitt delt mellom Tyrkia, Iran, Syria og Irak. Soldatene
forlot aldri det imaginære Kurdistan under sin ferd.
Denne militære ekspedisjonen fant sted til tross for betydelige politiske
hindringer. Tyrkia måtte presses hardt av USA for å tillate
en slik gjennomfart. Motsetninger mellom kurdiske partier gjorde
også operasjonen vanskelig. Likevel møtte folk langs veien opp i tusenvis
for å hylle solidariteten mellom ulike kurdiske grupperinger.
De var ikke møtt fram for å støtte PKKs leder Abdullah Öcalan eller
hans rival til den kurdiske ledertrøya, Massoud Barzani, eller noen
av de mange andre stridende kurdiske politikerne. De var kommet
for å støtte kurdiske soldater på vei for å hjelpe beleirede kurdere.
Tilhørigheten i Syria, Tyrkia eller Irak var uten betydning, det var
tilhørigheten til Kurdistan som var avgjørende.

Tyrkere, kurdere og kunstnere.

Foto: Mesén

Det tyrkiske utenriksdepartementet har sendt en offisiell klage til Oslo Kommune etter at et verk av den kurdiske kunstneren Qelawesh Waledkhani ble hengt opp i Rosenkrantz gate. Bildet viser en gruppe væpnede kurdiske kvinner under sitatet «A society can never be free without women’s liberation». Disse ordene stammer fra Abdullah Öcalan, ofte kalt Apo, en kurdisk leder som har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999.

Også tyrkere bosatt i Norge har reagert på bildet. Mer enn 500 av dem har skrevet under på et innbyggerinitiativ som krever at bystyret vedtar å fjerne bildet. Heldigvis ser det ut til at bystyret vil avvise dette kravet; selv politikere som har ønsket å fjerne statuer av Churchill og Holberg, mener Waledkhanis bilde må bli hengende.

Dersom kunstens oppgave er å skape debatt, må Waledkhanis bilde sies å være en suksess. Det griper direkte inn i det kurdiske folks situasjon, og viser tydelig Tyrkias, og mange tyrkeres,holdning til kurderne. Argumentet er at Öcalan og de mange organisasjonene som følger hans ideologi, er terrorister og utgjør en trussel mot Tyrkia. Sant nok har Apos tilhengere i partiet PKK ført geriljakrig i Tyrkia i mer enn tretti år, men bakgrunnen er den grove undertrykkelsen Tyrkias største etniske minoritet utsettes for. Titusener av kurdere er drept, tusenvis av landsbyer er jevnet med jorden. Kurdisk befolkede byer som Cizre og Silopi er lagt i grus av artilleri og bombefly.

Demokratiske virkemidler er forsøkt; men kurdervennlige partier blir raskt forbudt, folkevalgte som forsvarer sitt folk blir arrestert. De tidligere lederne for partiet HDP sitter fengslet på falske anklager. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen forlangte nylig at den ene av den, Selahattin Demirtas, måtte løslates umiddelbart. Uten å ha forlatt fengslet ble han stilt overfor nye fantasifulle anklager og ført tilbake til sin celle. HDPs folkevalgte erstattes av Erdogans folk. Rundt 60 ordførere fra HDP, de fleste av dem valgt med overveldende flertall; er avsatt og de fleste fengslet. Titusener av vanlige kurdere inngår også i Tyrkias enorme fengselsbefolkning.

Men det omstridte bildet refererer ikke først og fremst til situasjonen i Tyrkia. De væpnede kvinnene må forstås som krigere fra det nordlige Syria. Der er det geriljagrupper tilknyttet den lokale avleggeren av PKK som har nedkjempet voldsmennene fra den såkalte Islamske Stat. Det er godt dokumentert at IS fikk aktiv støtte fra Tyrkia, og at mange tidligere IS-kjempere nå inngår i de militsgruppene som på Tyrkias vegne har okkupert store områder i Nordsyria, der hundretusener av kurdere, jesidier og kristne er drevet på flukt.

Mens kurdisk selvorganisering blir slått hardt ned på i Tyrkia, har Öcalans tilhengere i Syria kunnet forsøke å realisere hans revolusjonære ideologi, der kvinnefrigjøring er et sentralt element. Det er denne ideologien Waledkhanis bilde er en hyllest til. Det er et budskap til alle verdens kvinner om at det nytter å kjempe for sine rettigheter. I den grad det er et budskap til kvinneundertrykkende politikere er det nok i større grad rettet mot velfødde kurdiske ledere i Irak, enn mot Erdogans Tyrkia.

Men for mange tyrkere er ordene kurder og terrorist nærmest synonyme. Det har blitt sagt at dersom det ble dannet en kurdisk stat på Mars, ville Tyrkia skynde seg å angripe den. Et bilde av frie kurdiske kvinner på en vegg i Oslo blir derfor et klart mål.

Tyrkias fordømmelse av kurdisk terrorisme er ikke troverdig. Heldigvis bøyer vi oss i Norge ikke for de tyrkiske kravene om sensur.

Jesidienes midtvinter

Markering av vinterfasten . En påfugl (Melek Tawus) og en hellig mann (Sultan Ezi ?) ved Sjeik Adis tempel i Lalish.

For jesidiene begynner det nye året i mars, men de markerer også midtvinteren. I desember har de nemlig en tre dager lang faste, Eida Ezi,som styrker og bekrefter deres identitet. De avstår fra å spise fra soloppgang til solnedgang, og feirer sitt fellesskap om kvelden. Fasten munner ut i en feiring av Gud i form av Sultan Ezi: Eda Rojiet Ezi.

Årets feiring finner sted mens jesidi-samfunnet gjennomgår store forandringer. Begge de øverste lederne for jesidisamfunnet; den verdslige lederen Miren av Sheikhan og den åndelige lederen Baba Sjeik; har gått bort og er blitt erstattet av yngre menn med mindre anseelse. Jesidiene er splittet som aldri før.

Den tradisjonelle ledelsen for jesidiene holder til i områdene rundt deres sentrale helligdom, Sjeik Adis tempel i Lalish. Dette området har vært under kurdisk kontroll siden 1991. Størstedelen av jesidiene i Irak har derimot bodd i Sinjarområdet, som var under kontroll av Saddam Husseins baath-diktatur fram til 2003. for deretter å komme under kurdisk kontroll inntil den islamske stats angrep i 2014.

Hjemvendte flyktninger sommeren 2020.
© Amy L. Beam

Mer enn seks år etter dette angrepet bor det meste av Sinjars jesidibefolkning i flyktningeleire i Kurdistan, mens ulike parter strider om kontrollen over deres hjemsteder. Tidligere i høst ble det inngått en avtale mellom den irakiske regjeringa i Bagdad og den kurdiske regjeringa i Erbil. Den forutsetter at de mange væpnede gruppene i Sinjar skal oppløses, og at sikkerheten skal ivaretas av en ny styrke på 2500 jesidier.

For øyeblikket er Sinjar by under kontroll av irakiske politistyrker, og det foregår forhandlinger med de ulike væpnede gruppene om deres framtidige rolle. Både Haydar Sheshos uavhengige Ezidkhan-styrker og de PKK-vennlige YBS-styrkene er foreløpig fornøyd med utviklinga. Frykten for at avtalen skulle innbære at Sinjar nok en gang kom under kontroll av peshmerga-styrkene til det mektige kurdiske partiet KDP ser ut til å ha vært ubegrunnet.

Mange jesidier var i utgangspunktet misfornøyd med avtalen; ikke minst fordi den ble inngått uten at noen jesidier deltok, men håpet om stabilitet og trygghet har bidratt til at titusener av flyktninger i løpet av sommeren og høsten har vendt tilbake til Sinjar. Situasjonen der er imidlertid fortsatt preget av krigens ødeleggelser. Det kommer viss bistand fra internasjonale kilder, og mere er lovet fra Bagdad og Erbil, men det viktigste arbeidet utføres av frivillige jesidi-organisasjoner som Yazda og Nadia’s Initiative.

Den framtidige utviklinga på Sinjar vil være avhengig av mange faktorer: En stabil sikkerhets-situasjon er nødvendig foutstening, men grunnleggende infrastruktur må også være på plass; idag er det store mangler på slike områder som vann, elektrisitet, skoler og sjukehus. Dessuten må det etableres en administrasjon med lokal aksept. Det er derfor et godt tegn at jesidier med ulike politiske holdninger har gått sammen om å opprette et nytt råd for Sinjars befolkning under ledelse av Haydar Shesho.

Krise hos jesidiene.

Det har vakt strid at vervet som Baba Sjeik, jesidienes åndelige leder, er tildelt Ali Elias Haji Nasir i en dårlig prosess.

Seks år etter den islamske stats angrep på jesidiene i Irak, er den etno-religiøse minoriteten i dyp krise. Sårene etter folkemordet er ikke på noen måte grodd. Store deler av befolkningen bor fortsatt i flyktningeleire mens ulike kurdiske partier kjemper om herredømmet over både dem og deres landområder. Situasjonen kompliseres av at begge de høyeste lederne i jesidisamfunnet har gått bort med et lite års mellomrom. Miren av Sheikhan døde i fjor og Baba Sjeik gikk bort tidligere i høst. Begge disse vervene må fylles av folk fra bestemte slekter av sjeiker, den høyeste av jesidienes prestekaster. Partiene KDP og PKK har hver sine kandidater, men mange jesidier misliker dem begge.

Jesidienes viktigste helligdom, Lalish-dalen, har vært under kontroll av Barzanifamiliens parti KDP siden 1992. Etter Saddams fall i 2003 tok KDP også makt over jesidienes viktigste bosettinger i Sinjarområdet og innsatte sine folk til å styre der. Men da den Islamske Stat angrep Sinjar i 2014, trakk KDP sine peshmergastyrker ut. Jesidiene har ikke tilgitt dette sviket.

Tomrommet etter KDP ble raskt forsøkt fylt av et annet kurdisk parti, nemlig PKK og dets syriske avlegger PYD. Styrker fra disse partiene rykket inn til Sinjar og åpnet en korridor fra Sinjar til Syria, for de mange titusener av jesidier som var beleiret på selve Sinjarfjellet. PKK har siden vervet tilhengere til en egen jesidi-milits, YBS, og har etablert herredømme over de nordlige og østlige delene av Sinjarområdet.

KDP vendte tilbake til Sinjar i 2015 etter at de sammen med andre kurdiske grupper hadde fordrevet islamistene, men ble selv jaget bort i 2017 av militser tilknyttet Folkets Mobilisering (Hashd i -Shaabi). Disse militsene består av både jesidier og sjia-arabere, og har akseptert såvel YBS som de uavhengige jesidistyrkene til Haydar Shesho; HPE.

Haydar Sheso foran jesidienes Ezidkhan-flagg.

Den Islamske Stat etterlot seg store ødeleggelser i Sinjar, og de nærmere 200 000 flyktningene i teltleirene i Kurdistan har ventet på at gjenoppbygginga skulle komme i gang slik at de kunne gjenoppta sine ødelagte liv. KDP, som kontrollerer leirene, har motsatt seg at flyktningene skulle vende tilbake før partiets kontroll var sikret. Men i sommer løsnet det noe; mange tusen jesidier har vendt tilbake til Sinjar, eskortert av irakiske regjeringsstyrker.

Jesidier i diasporaen har opprettet et antall organisasjoner som driver nødhjelp og gjenreising; Yazda, Free Yezidi Foundation, Nadias’s Initiative, Joint Help for Kurdistan og flere andre er engasjert i arbeidet på Sinjar, men områdets framtid er tatt ut av jesidienes hender. For få uker siden ble det nemlig inngått en avtale om Sinjars framtid mellom den irakiske regjeringa i Bagdad og de kurdiske myndighetene i Erbil som er dominert av KDP. Ingen jesidier var part i disse samtalene, og det var store demonstrasjoner mot avtalen på Sinjar.

Detaljene er uklare, men det later til at avtalen legger ansvaret for både sikkerhet og styring av Sinjar på KDP. Den krever at «fremmede militser» skal bort; åpenbart en hentydning til YBS, som for KDP (og Tyrkias Erdogan) er en lokal avlegger av PKK. Også de andre jesidimilitsene i området tenkes erstattet av en ny sikkerhetsstyrke, organisert fra Erbil.

For det internasjonale samfunnet og for maktsentrene i Bagdad og Erbil kan nok denne avtalen se ut som en fornuftig avklaring av en komplisert situasjon, men for jesidier generelt, og jesidier på Sinjar spesielt, blir avtalen vond å svelge. De lokale militsene, ikke minst YBS og HPE, forsvarte Sinjar i 2014. Å erstatte dem med styrker fra KDP, som flyktet da det virkelig gjaldt, framstår for mange som et nytt overgrep.

Krisen på Sinjar faller sammen med et viktig generasjonsskifte. Tradisjonelt er miren i Sheikhan, det området der det hellige senteret i Lalish ligger, den øverste leder for alle jesidier. I fjor døde Tahsin Beg som hadde innehatt vervet siden 1944, da han overtok vervet i en alder av 13 år, riktignok med sin farmor Mayan Khatun som formynder. Som mir representerte Tahsin Beg en historisk kontinuitet. Hans død utløste en maktkamp som KDP utnyttet til å få sin kandidat, den upopulære Hazeem Tahsin Beg innsatt i vervet. Mange jesidier nekter å akseptere Hazeems autoritet, og en gruppe på Sinjar tilknyttet YBS, utpekte en alternativ mir.

Som om ikke dette var dramatisk nok, gikk dessuten jesidienes religiøse overhode, Baba Sjeik bort i august 2020. Det er mirens oppgave å utpeke Baba Sjeik («prestenes far»), og Hazeem Tahsin Beg utpekte raskt Ali Elias Haji Nasir til vervet, og han ble formelt innsatt i Lalish den 18. november. Ali Elias Haji Nasir ble ikke oppfattet som den beste kandidaten til vervet, men han var KDPs kandidat. Det mektige kurderpartiet har dermed befestet sin makt over jesidienes sentrale ledelse. YBS-militsen på Sinjar, som er tilknyttet KDPs konkurrent PKK, har i stedet utpekt Mir Naif Dawud Sulaiman Beg til vervet som Baba Sjeik.

Lalish og Sheikhan ligger i områder der KDPs makt er et faktum jesidiene må forholde seg til. Det er annerledes på Sinjar og i jesidienes eksilmiljøer rundt i verden. Protestene mot maktskiftene har vært sterke. Mest smertelig for KDP har det nok vært at deres viktigste støttespiller på Sinjar, Qasim Shesho, har brutt med partiet. Qasim Shesho nektet i 2014 å forlate Sinjar da han fikk ordre om å trekke sine peshmergastyrker ut. I stedet ble han og noen få tilhengere igjen for å forsvare Sinjar mot islamistenes angrep. Da KDP ble jaget bort i 2017, ble Qasim værende ved det viktige Sherfedin-tempelet, sammen med sin nevø Haydar Shesho og hans uavhengige jesidistyrker; HPE.

Qasim Shesho taler til jesidiledere på Sinjar.

Når Qasim Shesho forlater KDP er det et alvorlig slag for partiets ambisjoner i Sinjar. Også Haydar Shesho og et stort antall andre prominente jesidier har tatt avstand fra den måten de nye lederne er utpekt på, uten nødvendigvis å fordømme den nye Baba Sjeik.

De protestene som nå er kommet til overflaten viser at Sinjars framtid ikke kan bestemmes på kontorer i Bagdad eller Erbil, og heller ikke av internasjonale fredsmeglere i noen variant, uten at beboerne på Sinjar får en avgjørende rolle. Både KDP og PKK har sine tilhengere blant jesidiene. Både disse partiene, Haydar Sheshos fraksjon og andre strømninger blant jesidiene må tas med der beslutningene skal fattes. Jesidiene krever retten til å bestemme over sin egen framtid.

Jesidier og armenere

Jesidier fra Armenia viser sitt flagg under kampene om Nagorno-Karabakh.

Under de pågående kampene om den armenske enklaven Nagorno-Karabakh deltar flere brigader av jesidier.
Det bor titusener av jesidier i Armenia; mange flyktet ditt for hundre år siden, da både armenere og jesidier ble utsatt for forfølgelser, massakrer og etterhvert folkemord i det osmanske riket.


Utryddelsen av den armenske befolkningen i Anatolia under første verdenskrig er vel kjent og godt dokumentert. Tyrkia avviser fortsatt at det har foregått et folkemord, men det ubestridelige faktum er at de ikke-muslimske folkegruppene forsvant fra de områdene som utgjør dagens Tyrkia i løpet av få år. Mindre kjent er at forfølgelsene også rammet etno-religiøse minoriteter som assyrere og jesidier. Det finnes ingen sikre tall, men et sted mellom 1 og 2 millioner armenere, 200 000 assyrere og flere titusener av jesidier mistet livet under det osmanske rikets krampetrekninger for hundre år siden.


Men dette var bare kulminasjonen av forfølgelser som hadde foregått gjennom flere hundre år. I det nittende århundre ble mer enn halvparten av alle jesidier i Mesopotamia og Anatolia drept, og på 1890-tallet ble titusener av armenere massakrert på ulike steder, med de osmanske myndighetenes velsignelse. Det oppsto som følge av dette et skjebnefellesskap mellom de forfulgte folkegruppene. I 1915 søkte mange assyrere og armenere tilflukt blant jesidiene på Sinjarfjellet og i 1917 fulgte mange jesidier med i den armenske (og russiske) tilbaketrekkinga fra sine tradisjonelle bosettingsområder i Anatolia til det som er dagens Armenia. En kavaleristyrke på 500 jesidier spilte en viktig rolle i å stanse en tyrkisk offensiv ved byen Sardarabad i 1918.

Quba Mere Diwane nær Jerevan er verdens største jesidi-tempel.


Jesidiene er idag den største religiøse minoriteten i Armenia, der deres språk og tradisjoner er anerkjent. Et stort jesidi-tempel er nylig reist i nærheten av Jerevan. Det er jesidienes største religiøse anlegg, mere ruvende enn deres sentrale helligdom; Sjeik Adis tempel i Lalish.


Den historiske bakgrunnen forklarer hvorfor jesidier i Armenia ser på kampen mot tyrkisk-støttede Azerbaijan som en kamp for eksistensen. Et nederlag for Armenia vil ikke bare være en tragedie for det armenske folket, men også utgjøre en alvorlig trussel mot et av de få områdene der jesidiene viderefører sin tradisjonelle livsstil, etter at den såkalte Islamske Stat fordrev hundretusener av jesidier fra deres viktigste bosettinger, landsbyene rundt Sinjarfjellet, i 2014.

En avtale om Sinjar ?

Sinjar ligger fortsatt i ruiner, mens innbyggerne bor i telt i Kurdistan

Det er nå tre år siden IS/Daesh ble fordrevet fra de siste landsbyene ved Sinjarfjellet, men fortsatt lever det meste av områdets opprinnelige jesidi-befolkning i flyktningeleire i den kurdiske regionen. I mellomtida blir Sinjar kontrollert av ulike militser finansiert fra Bagdad. I områdene nord og vest for fjellmassivet hersker YBS, som er assosiert med det radikale partiet PKK og følger Abdullah Öcalans filosofi; i øst og sør er det jesidier og sjia-arabere fra Folkets Mobiliseringsstyrke, og ved Sherfedin-tempelet står Haydar Sheshos uavhengige jesidistyrker.

Tilbakevending og gjenreising hindres av den uavklarte situasjonen. Jesidienes egne organiasjoner ønsker at Sinjar skal få en selvstendig organisering, med sikkerhetsstyrker og sivile myndigheter utgått fra den lokale befolkningen. Dette har vist seg vanskelig å få til, men 9 oktober ble det offentliggjort en avtale om sikkerhet på Sinjar, inngått mellom den irakiske regjeringa i Bagdad og den kurdiske regjeringa i Erbil, åpenbart under press fra USA.

Avtalen kan synes å komme i møte de omforente krava fra jesidiske organisasjoner om lokal kontroll over adminstrasjon og sikkerhet i Sinjar. Men den er inngått mellom de to regjeringene uten at den berørte lokalbefolkningen har vært involvert, og den er blitt møtt med omfattende protester fra jesidier i inn- og utland.

Det konkrete innholdet er nok uklart på mange punkter, men sentrale punkter blir forstått som et krav om at YBS må bort, mens det kurdiske regjeringspartiet KDP (og konkurrenten PUK) skal komme inn. Kort fortalt vil dette innbære en restaurering av maktforholda i Sinjar før 2014. Da var det KDP som utpekte den lokale administrasjonen og sto for sikkerheten. Imidlertid trakk KDP sine peshmerga-styrker ut av Sinjar FØR den islamske stat gikk til angrep. At KDP på denne måten la Sinjar ubeskyttet og åpen for islamistene gjorde folkemordet mulig, og har skapt en dyp mistillit til KDP i den jesidiske befolkningen.

YBS er, på sin side, én av flere militser dannet av jesidier som en reaksjon på KDPs svik. Initiativet kom fra det radikale kurderpartiet PKK, som høsten 2014 rykket inn til forsvar for jesidiene på Sinjar, men YBS er idag dypt forankret i den lokale befolkningen, og kan ikke på noen måte anses som en fremmed styrke.

Imidlertid anser Tyrkia YBS som ei grein av PKK, og har gjennomført flere bombeangrep som har rammet både YBS-kadre og sivilbefolkningen. Derfor har det vært arrangert demonstrasjoner på Sinjar med krav om at PKK-allierte styrker må trekke seg ut.

Mange jesidier er nok skeptiske til alle de kurdiske partiene, men en demokratisk administrasjon må naturligvis ta høyde for de ulike politiske oppfatningene i befolkningen. En administrasjon utpekt fra Erbil (eller Bagdad) vil ikke oppfattes som legitim. En sivil adminstrasjon med lokal legitimitet er likevel et mindre problem enn opprettelsen av en lokal politi-styrke som kan erstatte de mange militsene. Foreløpig har både YBS og de sjia-allierte militsene avvist noen form for tilbaketrekning. Haydar Shesho har derimot rost avtalen.

Det er naturligvis positivt at makthaverne i Erbil og Bagdad forsøker å finne utveier i Sinjar. Men uten lokal medvirkning blir en slik avtale i beste fall et slag i lufta, og i verste fall innledningen til nye overgrep mot jesidiene.

Syriske alternativer

Krigen i Syria nærmer seg tiårsdagen. En bred folkelig oppstand mot et undertrykkende og korrupt regime har blitt møtt med ubegrenset vold. Opprørerne har fått våpen fra blant annet Tyrkia, Saudi Arabia og Qatar, mens regimet på sin side er blitt avhengig av støtte fra Iran og Russland.

Krigen har ødelagt Syria. Valutaen er verdiløs. Det blir anslått at 40% av bygningsmassen i landet er ødelagt. Millioner av mennesker har måttet flykte fra sine hjem, de fleste til andre deler av Syria, men store antall også til nabolandene og til andre deler av verden.

Men ingenting er avgjort i denne konflikten. Assadregimet kontrollerer nok de mest folketette områdene i vest, men det bor mange millioner mennesker i områder kontrollert av opprørsgrupper med tyrkisk støtte i nordvest, og det bor ytterligere millioner i den fjerdedelen av Syrias territorium som er kontrollert av Syrias Demokratiske Råd (SDC). SDCs væpnede grein, SDF, har vært hovedstyrken i nedkjempinga av den Islamske Stat.

Alle parter i krigen er utmattet og krigstrøtte. Likevel er det vanskelig for den norske diplomaten Geir Pedersen å få noen utvikling i de samtalene han leder mellom regimet og den tyrkisk-støttede opposisjonen, i byen Astana i Kazakhstan. Opposisjonen krever Assads avgang, og mye avhenger av Russland, som antakelig er mere opptatt av å sikre at Syria har et vennligsinnet regime, enn av å beholde personen Bashar Assad som president.

FNs forhandlingsleder, norske Geir Pedersen, svarer ikke på hvorfor SDC er utelukket fra forhandlingene i Astana.

Forhandlingsleder Pedersen uttrykker stadig optimisme. Vi skal få til en avtale sier han. Men spørsmålet blir ikke bare hva avtalen inneholder, men i stor grad hvem en slik avtale skal omfatte. Tyrkia nekter konsekvent å ha med SDC ved forhandlingsbordet. Pedersen svarer ikke på spørsmål om hvorfor SDC er ekskludert, men svaret er åpenbart: Tyrkia anser SDC som en frontorganisasjon for det kurdiske kaderpartiet PYD, som igjen er en avlegger av PKK – partiet som i mer enn tretti år har ført geriljakrig i Tyrkia.

Tyrkia ser på administrasjonen i Nordøst-Syria som en fiende, og har erobret to store områder som SDC tidligere kontrollerte; fjellområdet Afrin i nordvest, og et område sør for byene Tal Abyad og Ras al Ayn i Hassakah-provinsen. SDC møtte dette siste angrepet ved å be om støtte fra Russland og fra Damaskus.

Og det er ikke bare Tyrkia som er skeptisk til å gå i forhandlinger med SDC. Mange av de arabiske opprørsgruppene frykter det de anser som kurdisk separatisme, og mange husker at moderpartiet PKK i mange år samarbeidet nært med regimet i Damaskus, som i 2012 overlot de kurdisk-dominerte områdene til PYD, på betingelse av at de ikke sluttet seg til krigen mot regjerings-styrkene.

Fra den spede begynnelsen i tre små områder med kurdisk folkeflertall i 2012, har PYD ekspandert til å kontrollere det meste av Syria øst for Eufrat, og styrer idag over en befolkning med arabisk flertall og store innslag av minoriteter som assyrere, armenere og jesidier. Under denne prosessen har PYDs kadre opprettet et stort antall frontorganisasjoner på ulike nivåer. Det overordnede styrende organet heter Syrias Demokratiske Råd (SDC) mens de væpnede styrkene nå heter Syrias Demokratisk Styrker (SDF), og har et flertall av arabere.

PYD har nemlig med stor pragmatisme nærmet seg de arabiske stammene. Her har ideologien om «demokratisk autonomi» vært til hjelp; den forutsetter nemlig at samfunnet skal styres på lavest mulig nivå, og av den lokale befolkningen. Derfor er det arabere som styrer i arabiske områder, og assyrere i de assyriske landsbyene.

Den autonome administrasjonen i nordøst-Syria bygger på prinisppet om demokratisk autonomi, men ikke alle er fornøyd.

Så lenge både Baathregimet og den Islamske Stat truer, er det ikke underlig at SDCs styresett er attraktivt. Det er liten tvil om at friheten er langt større i områder under SDCs kontroll enn i andre deler av Syria, men det er ingen mangel på kritikere.

PYD har effektivt utelukket konkurrerende partier blant kurderne, og har møtt betydelig skepsis i de kristne minoritetene. Angrepet fra Tyrkia i fjor var imidlertid et «nær-døden»-øyeblikk, og de siste månedene har det derfor, med støtte fra USA, pågått forhandlinger mellom PYD-dominerte SDC og en gruppe kurdiske partier under paraplyen KNC . Avtalen skal innebære en maktdeling mellom PYD/SDC og opposisjonen, videre skal fengslede opposisjonspolitikere løslates og KNC-partiene tillates å operere fritt. Et av de vanskeligste punktene er KNCs krav om å få hente til Syria sine egne væpnede styrker, de såkalte Rojava Peshmergas.

Forhandlingene mellom KNC og PYD har også avdekket årsaken til at den mest demokratiske regionen i Syria er utelukket fra fredsforhandlingene vår landsmann Geir Pedersen leder i Astana.. KNC har vært representert i disse samtalene, men da drøftingene mellom KNC og PYD så ut til å bære frukter, krevde Tyrkia i at KNCs representanter måtte utestenges. Fra tyrkisk synspunkt var de nå smittet av PKKs terrorisme.

Pedersens taushet om forholdet klarer ikke å skjuler det åpenbare faktum at Tyrkia får lov å dominere opposisjonen mot Assad, og å utestenge representanter for Nordøst- Syria, til tross for at Erdogans styre raskt nærmer seg samme nivå av tyranni og undertrykkelse som det syriske folk i 2011 våget å gjøre opprør mot.

Forrige Eldre innlegg