Kurdisk sammenbrudd

22490112_10154849918576466_9149247090494433330_n

Kurdere som flykter fra Kirkuk.

Det er vanskelig å få klarhet i hva som skjedde da Kirkuk ble overgitt uten kamp til den irakiske hæren og sjiamilitsene. Det er slått fast at en fraksjon i PUK, ledet av Pavel Talabani og Hero Ibrahim, hadde inngått en avtale med Bagdad om å åpne sin del av fronten.

Men mye tyder på at avtalene gikk lenger enn som så, og at begge de to store partiene er involvert.  Nesten alle de omstridte områdene fra PUK-kontrollerte Khanaquin i sørøst til KDP-kontrollerte Shingal i nordvest er overlatt til Bagdad. KDPs retrett fra Shingal har nok denne gangen med mindre katastrofale følger enn tilbaketrekkinga i 2014. Men det er åpenbart at dette var del av en større plan. Ikke minst er det åpenbart at de som advarte Barzani mot å gjennomføre folkeavstemningen har fått rett.

Det var feil tidspunkt for en slik folkeavstemning, og konsekvensene ser ut til å bli færre områder under kurdisk kontroll og mindre spillerom for kurdiske politikere. Barzanis triumf over folkeavstemningen er vendt til totalt tap av ansikt.  Ikke minst har hulheten i regimet blitt avslørt. De patriotiske løftene fordampet da Abadi utfordret dem.

Internasjonalt har Barzani også mistet ansikt. Men det er grunn til å tro at holdningene til folkeavstemningen hadde blitt annerledes både i Irak og i verden for øvrig, dersom KRG hadde kunnet  vise fram et fungerende demokrati. Et land med en president som sitter på overtid, som har satt det folkevalgte parlamentet ut av funksjon og som lar sine sikkerhetsstyrker bruke grov vold mot sine kritikere, vekker ikke stor internasjonal sympati.

Slike faktorer forklarer også hvorfor bare halvparten av velgerne i Sulaymaniya-provinsen valgte å avgi stemme, selv om de ikke er mindre tilhenger av kurdisk selvstendighet enn velgerne i Barzanis maktområde.  De to områdene har i praksis vært administrativt atskilt siden den kurdiske borgerkrigen for 20 år siden, og forskjellene i politisk kultur mellom de to delene av irakisk Kurdistan er betydelige. PUK kan nok måle seg med KDP når det gjelder maktmisbruk og nepotisme, men i PUKs maktområde er det en friere debatt og  en reell konkurranse mellom flere politiske partier.

PUKs grunnlegger, og leder, tidligere irakisk president Jalal Talabani, døde for få dager siden. Han etterlot seg et parti i oppløsning. Hans enke Hero Ibrahim leder en av de viktigste fraksjonene. Det kan se ut til at hun har gitt opp tanken på maktdeling med KDP i et uavhengig Kurdistan, og i stedet satser på å utvikle sorani-områdene  som en separat enhet.  Ryktene vil ha det til at Abadi har tilbudt å anerkjenne en autonom region bestående av Kirkuk, Sulaymaniyah og Halabja.

Så kan kanskje Massoud Barzani – som skal ha fått et tilsvarende tilbud –  utrope Dohuk og Arbil til et fritt Kurdistan. Tilbaketrekkinga fra Shingal  og Makhmour tyder på at ministaten hans i så fall  blir enda mindre enn vi tidligere har forutsett.

Det er iallfall ingen grunn til å forvente at valgene på parlament og president, som  omsider skulle  holdes i november ,blir gjennomført. Om det skulle bli valg ville nok både KDP og PUK miste oppslutning. Kurderne i  Irak  trenger nye ledere.

Advertisements

Kurdere mot arabere

DMPtMKfWsAAdDmN

Den kurdiske befolkningen i Kirkuk mobiliserer mot angriperne

Det har lenge vært klart at de brede alliansene mot Daesh («IS») ville falle fra hverandre når Daesh var slått, og at dype motsetninger ville avdekkes mellom Daesh sine motstandere når trusselen fra ekstremistene ble fjernet. Ikke minst har det vært klart at gamle konflikter mellom kurdere og arabere ville komme til syne.

Og det tok bare få dager fra Daesh var jagd ut av Hawija, sin siste større by i Irak, før den irakiske hæren med sine tilknyttede militser gikk til angrep på kurdiske stillinger ved Kirkuk. Kurdiske myndigheter har lovet å forsvare byen til siste åndedrag, og guvernør Karim har oppfordret alle innbyggere med våpen til å delta i forsvaret mot de irakiske regjeringsstyrkene.

Kirkuk sitter på enorme oljebrønner, og har følgelig stor økonomisk betydning, men for kurderne er Kirkuk også et viktig symbol, byen har vært  et senter for utviklinga av kurdisk nasjonalisme. Byen står og har stått i sentrum for striden om grensene mellom arabisk og kurdisk kultur, men rommer også mange turkmenere, assyrere og andre minoriteter.

Fra Bagdad hevder statsminister Abadi at hensikten med den pågående offensiven er å «gjenopprette ro og orden». Riktignok  har Kirkuk  – i likhet med andre kurdisk-styrte områder –  lenge vært langt mere trygg og rolig enn arabiske byer i Irak, som for eksempel  Bagdad. Den umiddelbare målsettinga er iallfall flybasen K1 og oljefeltene sørvest for Kirkuk. De første meldingene går ut på at peshmerga -styrker har trukket seg tilbake fra enkelte stillinger, og at byen Tuz Khurmatu er erobret av Hashd el Shaabi. Det skal også ha brutt ut kamper vest for Kirkuk.

Den uoversiktlige situasjonen avdekker også motsetninger mellom de kurdiske fraksjonene. Avdelinger av peshmerga knyttet til partiet PUK beskyldes av KDP for å ha trukket seg tilbake fra frontlinjene og det ryktes at dette skyldes en avtale mellom PUK og Iran. En PUK-kommandant sier han ikke vil ofre sine soldater for «KDPS oljefelter».

20171016-20171016-dmp6nadx4aat1k8e2aff5-imagec770a3-image

Nyhetsbyrået ANF har lagt ut dette bildet av PKK-styrker ved Kirkuk.

Til gjengjeld lover PKK å kjempe for Kirkuk, hvilket er interessant, fordi et av Abadis påskudd for angrepet nettopp var at PKK-styrker skulle være utplassert i Kirkuk. Dette ble avvist av KRG som oppspinn, men det har lenge vært kjent at PKK har et væpnet nærvær i Kirkuk og idag legges det ut bilder av PKK-kjempere i Kirkuks gater.

Dersom disse meldingene er korrekte har vi en situasjon der PKK og KDP er allierte, mens PUK, som tradisjonelt har dominert Kirkuk, er satt på sidelinja.

I mellomtida kan det nærme seg en konfrontasjon mellom arabere og kurdere også i Syria. Syriske regjeringsstyrker og kurdiskdominerte SDF styrker har hatt varierende forbindelser – vekslende fra taktisk samarbeide til væpnede sammenstøt – men står nå ansikt til ansikt langs Eufrat fra vest for Raqqa til Deir El Zour. Den syriske regjering har sagt seg villig til å forhandle med  kurderne, som under ledelse av det dominerende partiet PYD, har innført radikale nye styringsformer i de store områdene de nå kontrollerer. SDF har gode forhandlingskort i arabisk dominerte byer som Raqqa og Manbij, men har også sagt at det ikke blir aktuelt å la Baath-partiet overta styring i disse byene, selv om de kurdiske styrkene skulle trekke seg ut.

Både i Irak og Syria er det de framtidige grensene mellom arabiske og kurdiske maktområder som nå trekkes opp på nytt.

Kurdistan og Katalonia

22141200_1871386009568206_1421107370052537784_n

´Demonstranter i Barcelona bærer kurdiske flagg sammen med det katalanske.

Kurdere og katalanere har gått til stemmeurnene for å vise hva de mener om uavhengighet fra henholdsvis Irak og Spania. Det internasjonale samfunn okker og ojer seg over at folk ikke kan la grensene være i fred. Det er da nok problemer i verden fra før, er gjennomgangstonen.

I både Irak og Spania hevder sentralregjeringene at innbyggerne ikke har lov til å vise sine meninger gjennom en slik folkeavstemning. Uten å ha et grundig kjennskap til den spanske eller den irakiske grunnloven, finner jeg det likevel usannsynlig at noen av dem forbyr folkeavstemninger. Det de antakelig har, er generelle forbud mot å utfordre nasjonens enhet, noe sentrale myndigheter kan hevde innebærer et implisitt forbud mot å spørre innbyggerne om de ønsker å bryte ut av den eksisterende staten.

Den spanske regjering truer med å tiltale sentrale katalanere, som president Puigdemont, for separatisme og for forræderi mot den spanske nasjon. Den innsatsen spanske myndigheter setter inn for å hindre katalanerne i å gi uttrykk for sine synspunkter er oppsiktsvekkende, og vil ganske sikkert styrke den katalanske separatismen, akkurat som de tiltak den irakiske regjering i Bagdad setter inn mot Kurdistan styrker den kurdiske selvbevisstheten og ønsket om løsrivelse.

Nå er det naturligvis forskjeller mellom Katalonia og Kurdistan. Det er mye mer som skiller kurdere fra arabere enn det er som skiller katalanere fra spanjoler. Katalonia er langt mere integrert i Spania enn det Kurdistan er i Irak, noe som har gjort de spanske politiaksjonene i Katalonia mulig, og en tilsvarende irakisk politiinnsats i Kurdistan helt urealistisk. Kulturelt er det også større ulikheter mellom kurdere og arabere enn det er mellom katalanere og andre spanjoler. Det katalanske språket kan regnes som en spansk dialekt, mens kurdisk tilhører en helt annen språkfamilie enn arabisk.

Den historiske bakgrunnen viser enda større forskjeller. Katalonia har vært en del av Spania i mer enn fem hundre år, mens kurderne først ble en del av Irak da stormaktene i 1925 valgte å legge provinsen Mosul inn i det nye arabiske kongedømmet, en avgjørelse kurderne aldri har akseptert. Regjeringa i Bagdad har knapt på noe tidspunkt hatt full kontroll over de kurdiske fjellområdene. Og om katalanerne kjempet med våpen i hånd for sin uavhengighet under borgerkrigen 1936-39, og ble bombet, torturert og drept til takk, har kurderne i Irak blitt utsatt for en kontinuerlig voldelig undertrykkelse i hundre år, en undertrykkelse som kulminerte sist på 1980-tallet i Saddam Husseins folkemordkampanje, al-Anfal, da hundretusener av kurdere ble lagt i massegraver.

Disse historiske erfaringene ligger naturligvis til grunn for at 93 % av kurderne vil ut av Irak, men kanskje bare halvparten av katalanerne oppriktig ønsker seg ut av Spania.

Nå kan det med god grunn hevdes at ønsket om nasjonalt selvstyre, være seg i Europa eller i Midtøsten, er et resultat av nasjonalstatenes framvekst de siste par hundre år. Når statsmaktenes legitimitet knyttes til en spesifikk kulturell identitet, vil naturligvis de som har en annen identitet føle seg marginalisert. Hvis myndighetene i tillegg forbyr og forfølger innbyggere som manifesterer en annen identitet enn den staten legger til grunn, er det duket for frigjøringskrig, eller, som det gjerne heter fra myndighetenes side, for terrorisme.

I Spania har baskiske separatister ført geriljakrig helt til nylig; men de la sine våpen ned etter betydelige innrømmelser fra Madrid. Det viktigste virkemidlet mot separatisme er derfor toleranse og respekt for minoriteter. Å øke undertrykkelsen vil bare styrke motstanden, slik vi idag ser i Katalonia så vel som i Kurdistan.

Nå er det ingen sterk bølge av internasjonale sympati for uavhengighets-kampanjene. En utbredt, halvautomatisk reaksjon nøyer seg med å forsvare eksisterende grenser og å stemple separatister som bråkmakere. men denne holdningen er hverken velinformert eller fruktbar, særlig ikke når de aktuelle grensene er påtvunget befolkningen utenfra. Det er derfor med stor forundring jeg ser venstreradikalere (gjerne med arabiske sympatier) anklage kurdere i Irak og Syria for å undergrave de respektive statenes nasjonale identitet. Både Syria og Irak er jo påtvunget sine grenser av europeiske stormakter, slike som de samme radikalerne kaller imperialister, mot den kurdiske befolkningens erklærte vilje.

Viljen til å holde fast ved sin identitet vil antakelig gi ulike resultater for katalanere og kurdere. Et selvstendig Katalonia er neppe kommet vesentlig nærmere gjennom de siste dagenes dramatiske begivenheter. Madrids maktbruk vil imidlertid styrke misnøyen i befolkningen og øke de langsiktige motsetningene mellom Barcelona og Madrid.

For kurderne i Irak som har opplevd langt grovere undertrykkelse har drømmen om selvstendighet nå vokst fra en gnist til en flamme. Massoud Barzani har spilt sine kort godt og har med standhaftighet overvunnet den interne motstanden blant kurderne. 93% tilslutning til løsrivelse er et sterkt mandat, som verken Bagdad, nabolandene Iran og Tyrkia, eller den internasjonale opinion kan neglisjere. Det er klarere enn noen gang at Kurdistan er på vei mot selvstendighet.

Hvem vil ha en kurdisk stat?

iraq-kurdistan-referendum

Over hele verden har kurdere demonstrert  for løsrivelse fra Irak, på tvers av politiske skillelinjer.

25. september skal det avholdes folkeavstemning i de kurdiske områdene av Irak. Velgerne  skal ta stilling til om regionen skal løsrive seg fra de arabiske delene av landet. Det er liten tvil om at det  blir et overveldende ja-flertall; meningsmålinger antyder 75% ja.

En fersk måling fra firmaet OTT  tyder på at mange vil stemme ja selv om de ikke forventer at det gir hverken økt trygghet eller økt velstand. Ønsket om å få en egen stat er altså viktigere for dem enn kortsiktig trygghet. Men det er viktige variasjoner mellom provinsene. Provinsene Duhok og Erbil har massive flertall for selvstendighet (80-90%). Folk i den store Suleimania-provinsen, som grenser til Iran, er langt mere skeptiske, men det er likevel et klart ja-flertall også her.

Hvorfor er flere i tvil i Suleimania? Svaret er politikk. Folkeavstemningen er utlyst av det dominerende partiet KDP, som har sin base i Duhok og som også dominerer Arbil. KDP ledes av Massoud Barzani som sitter som president fire år etter at hans mandat utløp. Opposisjonspartiene, som står sterkest i Suleimania, frykter at folkeavstemningen vil styrke Barzanis makt og forlenge hans presidentperiode inn i evigheten. Reformpartiet Gorran og islamistpartiet Komal har derfor nektet å delta i forberedelsene til folkeavstemning uten et mandat fra det kurdiske parlamentet, som Barzani stengte i 2015. De reelle makthaverne i Suleimania, det dypt splittede partiet PUK, har etter mye nøling bestemt seg for å støtte folkeavstemningen, mot vage løfter fra KDP om framtidig demokratisering.

Den harde kjerne i det revolusjonære kurder-partiet PKK, som er sterkt fiendtlig overfor Barzani og hans KDP, har også agitert mot folkeavstemningen, De mener uavhengighet for den irakiske delen av Kurdistan undergraver kurdernes kamp i nabolandene, der PKK står sterkere enn i Irak. Likevel har lederne i det bredere partiet  i Tyrkia som PKK støtter, HDP,  gitt sin støtte til kurdisk  uavhengighet fra Irak.

Det internasjonale samfunn, Norge inkludert, insisterer på Iraks territorielle integritet, angivelig for ikke å destabilisere regionen, men mange vil nok endre holdning når og hvis selvstendighet er et faktum. Noen land aksepterer kurdernes rett til selvbestemmelse, men hevder at tidspunktet er feil. Det er imidlertid liten grunn til å tro at disse landene vil akseptere en folkeavstemning på et annet tidspunkt.

Og fra et kurdisk synspunkt er tidspunktet riktig, fordi regjeringa i Bagdad er svak og kurdiske styrker har de facto kontroll over omstridte områder som Kirkuk og Nineve-slettene. I motsetning til Catalonia, der føderale spanske myndigheter har en stor grad av kontroll og forsøker å stanse folkeavstemningen ved hjelp av politistyrker, er irakisk Kurdistan under full kontroll av kurdiske styrker. For mange irakiske arabere er Kurdistan allerede et fremmed land.

Barzanis motstandere, hjemme og ute, må forberede seg på hvordan de skal håndtere en situasjon der han har skaffet seg et sterkt folkelig mandat for å formalisere den faktiske uavhengigheten Sør-Kurdistan lenge har hatt.

Drømmen om sosialisme

Stortinget kommer ikke til å avskaffe  kapitalismen i kommende valgperiode, uansett hvor mange stemmer Rødt og SV måtte få.

download

Teoriene til Karl Marx   har dominert den sosialistiske bevegelsen siden 1850.

I kjølvannet av den franske revolusjonen oppsto grunnlaget for moderne politisk debatt. Det ble mulig å forestille seg grunnleggende endringer i måten samfunnet fungerte og var organisert på. Utover i det nittende århundre ble et stort antall planer for bedre og mere rettferdige samfunn presentert. Mange av disse systemene tok sikte på å fordele samfunnets rikdommer bedre, og etiketten sosialisme ble tatt i bruk på et bredt utvalg av disse. De mest ytterliggående, som forutsatte opphevelse av den private eiendomsretten ble kalt kommunisme. Den tyske forfatteren Karl Marx formulerte det som skulle bli den dominerende varianten, i skarp strid med de anarkistiske variantene til Mikhail Bakunin og Pierre Proudhon.

De fleste anarkister og marxister var enige om at sosialismen bare kunne vinne fram gjennom bruk av makt, og viljen til bruk av makt ble klart demonstrert av Marx og hans tilhengere da de brukte alle organisatoriske knep de rådde over for å sikre seg flertall i den første sosialistiske internasjonalen, og å ekskludere Bakunin og mange av hans tilhengere. De anarkistiske og syndikalistiske retningene fortsatte likevel å utfordre marxistenes dominans, spesielt i Sør-Europa,.

download-1

Sosialdemokrater som Einar Gerhardsen  valgte likevel å bruke demokratiske metoder.

I det tjuende århundre opplevde verden flere kommunistiske revolusjoner, men det ble fort klart at selve det marxistiske tenkesettet hadde sterke autoritære trekk. Den reellt eksisterende sosialismen var ikke like vakker som drømmene. Dette styrket de sosialistene som ønsket å utvikle et mere rettferdig samfunn ved demokratiske og ikkevoldelige midler. Det Norske Arbeiderparti brøt med Moskva og la i likhet med sosialdemokratiske partier i andre land ut på en tung, men etterhvert fruktbar vei mot demokratisk makt. Den sosialdemokratiske reformismen har oppnådd langt mere rettferdige og egalitære samfunn enn de kommunistiske revolusjonære har klart å skape. Naturligvis skyldes dette i stor grad utgangspunktene i Skandinavia og Vest-Europa, men det er åpenbart også knyttet til selve den revolusjonære prosessen.

Væpnet revolusjon innebærer å bruke makt for å tvinge fram sin vilje. Denne viljen forsvinner ikke når de revolusjonære har overtatt samfunnets kommando-poster. Vi ser derfor at det er regelen heller enn unntaket at væpnede opprørere med de edleste hensikter grunnlegger brutale diktatur-stater. Vietnam, Nicaragua og Eritrea er tre tilfeldig valgte eksempler fra vår egen tid.

Dette forhindrer ikke at begrepet sosialisme for mange har en god klang. Det er attraktivt å drømme om et samfunn de de sosiale forskjellene er fjernet, der ingen er fattige eller lider nød. De triste eksemplene på sosialisme i praksis avfeies som beklagelige feilgrep, men en realistisk vei til det sosialistiske paradiset har ingen kunnet peke ut .

Rødt

Tale Hammerø Ellingvåg fra Rødt mener miljøbevegelsen må være «antikapitalistisk»

Det er derfor med en følelse av uvirkelighet vi opplever at representanter for partiet Rødt nå angriper Miljøpartiet de Grønne for å være «for kapitalisme». Heller ikke Rødt tror at Stortinget vil vedta å avskaffe kapitalismen i kommende valgperiode. Det antikapitalistiske sinnelaget koker derfor ned til et krav om fjerne muligheten for private til å tjene på offentlige omsorgsoppgaver, som barnehager skoler og sjukehjem, formulert i slagord som «Nei til velferdsprofitørene». Dette er imidlertid tanker Rødt ikke er aleine om; SV, MdG og mange langt inn i Arbeiderpartiet deler bekymringen for at offentlige midler skummes av kyniske profitører. Det er naturligvis viktig å hindre den utviklinga vi ser på dette området. Det er jo derfor Rødt velger dette som valgkampsak. Å tro at offentlig organisering av tjenestetilbudene er veien til sosialisme, er imidlertid forbeholdt ytterpunktene på høyre-venstreaksen; her møtes Frp og Rødt.

Drømmen om sosialisme er vakker, og mange gode mennesker har båret den fram, ofte med store personlige omkostninger. Å gjøre dagens valgkamp i Norge til et spørsmål om «for eller mot kapitalisme»er imidlertid en avsporing som fjerner oppmerksomheten fra viktige saksområder Stortinget skal ta stilling til, og der det er viktige forskjeller mellom partiene i Norge.

Et selvstendig Kurdistan ?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. august. Forhandlingene mellom ulike kurdiske partier pågår stadig, følg med!

download

Massoud Barzani vil ha folkeavstemning i det kurdiske Nord-Irak om løsrivelse fra Bagdad.

I september i år blir det arrangert folkeavstemning i den kurdiske delen av Irak. Velgerne skal ta stilling til om regionen skal erklære seg uavhengig. Det er ventet overveldende ja-flertall, om kanskje  ikke så stort som ved en tilsvarende avstemning i 2005 da mer enn 98 % stemte for uavhengighet. Mer

Assyrernes tragedier

christianbodies2

Etter massakren i Semila

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Semila i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – skal ha blitt slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Semila inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre. Mer

Previous Older Entries