Farvel til Leirelv-korridoren

korridorer[1]

Leirelvkorridoren midt på bildet, Leinstrandkorridoren nederst.

Politikere fra alle partier slutter seg til honnør-formuleringer om miljøet. Og bra er jo det. Litt mindre bra er det at de samme politikerne ikke følger opp i praksis. Et tydelig eksempel så vi i Bygningsrådet i Trondheim den siste dagen i oktober. Da valgte det politiske flertallet å ofre en viktig økologisk korridor på bilismens alter. Vedtaket føyer seg inn i et deprimerende mønster.

Den vestlige delen av Trondheim Kommune er halvøya Byneset, et jordbruks- og villmarksområde med rikt og variert dyre- og fugleliv. Problemet er at denne halvøya er i ferd med å bli isolert fra andre naturområder. Byen og de store transportkorridorene, E6 og jernbanen, danner en tung og tett barriere mellom Bymarka og marka-områdene lenger øst. Denne barrieren brytes bare på to steder; Leirelvkorridoren og Leinstrandkorridoren. Disse to økologiske korridorene er avgjørende for å forhindre innavl blant dyr og planter, og sikre biologisk mangfold på Byneset også i framtida.

Rådmannen legger – blant annet etter press fra De Grønne – betydelig vekt på å bevare de to økologiske korridorene, som ikke bare skal sikre storvilt som elg og rådyr, men også mange andre varianter av så vel flora som fauna. I sak etter sak ser vi likevel at det politiske flertallet – vanligvis bestående av asfaltpartiene Ap, Høyre og FrP – glemmer sien egne vakre fraser om miljøets verdi, og stemmer for utbygginger som raskt reduserer verdien av korridorene.

For Leinstrandkorridorens vedkommende er det riktignok vedtatt å bygge ei kostbar viltbru over den nye dyrkamark-spisende E6-en, men på begge side av brua er det vedtatt tiltak som reduserer den potensielle nytten av brua.

Leirelv-korridoren er enda mere utsatt. Gjennom en serie utbyggingsvedtak har AP & Co snevret korridoren inn til noen få meter på det smaleste. Dette har ikke skjedd uten støy, og både Arbeiderpartiet og de øvrige asfaltpartiene var derfor utmerket klar over hva som står på spill, selv før Rådmannen påpekte at  «Påkjøringsrampe, dagens avkjøringsrampe, ny rundkjøring og økt trafikk, vil til sammen bli en mye større barriere for vilt enn i dagens situasjon. … Korridoren for storvilt under Kroppanbrua vil opphøre. Det vil bety at eneste krysningspunkt over E6 vil være i plan øverst i Okstadbakken.»

På denne bakgrunnen foreslo rådmannen å bygge ei vilt-bru over E6-en. Det vedtok Bygningsrådet enstemmig å ta ut av planene, fordi det kunne forsinke bygginga av ny Sluppen bru (som vi allerede har ventet på i 50 år). Som ikke det var nok, avviste Ap, Høyre og Frp følgende forslag fra MdG, Sv, V og Krf:

«Det har stor langsiktig betydning å sikre de to økologiske korridorene som forbinder Byneset med områdene øst for Trondheim. Tiltak som forringer disse korridorene må suppleres med tilstrekkelige avbøtende tiltak. Rådmannen må fremme forslag til hvordan dette kan løses og finansieres».

Flertallet nøyde seg altså ikke med å avvise den foreslåtte løsningen, de avviste også å søke en annen løsning som kan bevare Leirelvkorridorens funksjon For asfaltpartiene er det alltid viktigere å legge til rette for økt bilisme , enn å sikre natur og miljøverdier.

 

 

Advertisements

Gripende om yezidi-kvinner

Otten-Life-After-ISIS-Slavery-For-Yazidi

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver.

Mer enn 6 000 yezidi-kvinner ble tatt til fange av Daesh da de erobret Shingal i august 2014. Omkring halvparten har enten klart å flykte eller er blitt kjøpt fri fra slaveriet. Den britiske journalisten  Cathy Otten har intervjuet noen av disse tidligere slavene om deres opplevelser. Resultatet er blitt ei bok som er dypt gripende, og som også øker vår kunnskap om Daesh, om yezidiene og om den kurdiske nasjonalismen

Kvinnene som åpner seg for Cathy Otten forteller om måneder og år som sexslave og ubetalt hushjelp hos daesh-krigerne. De har blitt mishandlet og voldtatt, solgt på auksjon og gitt bort som gaver. Det er fratatt sitt menneskeverd. De har sett slektninger bli drept  og har ikke visst hvilken skjebne mann, barn eller andre har fått. Enkelte av kvinnene oppgir navnene på sine overgripere. Det viser seg i mange tilfeller å være unge menn fra arabiske landsbyer i Shingal-regionen, slekter med langvarige nære forbindelser til sine yezidi-naboer.

Naturligvis er kvinnene dypt traumatisert, en situasjon som ikke blir bedre av at de er henvist til å leve i flyktningeleire i Kurdistan. Tradisjonelt har yezidier samme æresbegrep som muslimer og kristne i samme område. Kvinner som mistenkes for seksuelle forbindelser med ikke-yezidier blir utstøtt, i altfor mange tilfeller også drept av sine egne slektninger. Men yezidienes åndelige leder, Baba Sheikh, har innført en ny praksis som innebærer at kvinner som har vært fanger hos Daesh blir gjenopptatt i yezidisamfunnet gjennom en rensende seremoni i det hellige senteret Lalish.

OR Book Going RougeCathy Otten har konsentrert seg om å fortelle historien til et knippe kvinner som har vært fanger hos Daesh og som enten har klart å rømme eller er blitt kjøpt fri. Underveis gir hun også detaljert informasjon om hvordan kampene om Shingal i august 2014 foregikk, og om de ulike væpnede styrkene som siden har rykket inn, først og fremst PKK og KDP,  som begge ønsker å rekruttere yezidier til sine ulike versjoner av kurdisk maktpolitikk. Dette er nyttig informasjon for enhver som er interessert i krigen mot Daesh eller i kurdisk politikk generelt.

I det dette skrives er Shingal under kontroll av yezidier knyttet til ulike væpnede fraksjoner. Det er håp om at flyktningene kan vende tilbake og begynne gjenoppbyggingen mellom ruiner og massegraver. Men fortsatt  savnes mer enn 3 000 yezidi-kvinner som ble bortført av Daesh for tre år siden.

Cathy Otten:

With Ash on their Faces . Yezidi Women and the Islamic State.

OR Books, New York and London; 2017

 ISBN 9781944869458

 

Kurdistan uten Barzani?

Massoud Barzani sier han trekker seg som president i Sør-Kurdistan. Men hvor mye makt gir han egentlig fra seg? Og hva betyr dette for regionens demokrati? 

Når Massoud Barzani nå erklærer at han trekker seg som president i (Sør-)Kurdistan, velger han å si at han ikke vil forlenge sin funksjonstid. Det er jo litt pussig, både fordi hans funksjonstid utløp for to år siden, og fordi det ikke er han selv som kunne har forlenget funksjonstiden. Det måtte eventuelt det kurdiske parlamentet ha gjort. Men demokratiske formaliteter har aldri bekymret hverken Massoud Barzani eller andre kurdiske ledere. Mer

Shingal mellom Arbil og Bagdad

DMwkCWIW0AERolE

To yezidier på Shingal: Haider Shesho og  Hashd i- Shaabi kommandant  Khal Ali.

Den irakiske offensiven, som den siste tida  har presset kurdiske styrker ut av Kirkuk og andre omstridte områder, har blitt godt tatt imot av  minoriteter som yezidier og assyrere,  grupper som har følt seg undertrykt av kurdisk maktmisbruk.

Fjellområdet Shingal (arabisk : Sinjar) ble verdenskjent i august 2014 da jihadistene i Daesh  gikk til angrep.  Lokalbefolkningen tilhører stort sett yezidi-religionen, som både daesh og andre muslimer anser som skitne  djeveldyrkere.  Daesh anser det som sin plikt å avlive mannlige yezidier og de anser det som sin rett å  bruke kvinnelige yezidier som slaver. Mer

Kurdisk sammenbrudd

22490112_10154849918576466_9149247090494433330_n

Kurdere som flykter fra Kirkuk.

Det er vanskelig å få klarhet i hva som skjedde da Kirkuk ble overgitt uten kamp til den irakiske hæren og sjiamilitsene. Det er slått fast at en fraksjon i PUK, ledet av Pavel Talabani og Hero Ibrahim, hadde inngått en avtale med Bagdad om å åpne sin del av fronten.

Men mye tyder på at avtalene gikk lenger enn som så, og at begge de to store partiene er involvert.  Nesten alle de omstridte områdene fra PUK-kontrollerte Khanaquin i sørøst til KDP-kontrollerte Shingal i nordvest er overlatt til Bagdad. KDPs retrett fra Shingal har nok denne gangen med mindre katastrofale følger enn tilbaketrekkinga i 2014. Men det er åpenbart at dette var del av en større plan. Ikke minst er det åpenbart at de som advarte Barzani mot å gjennomføre folkeavstemningen har fått rett. Mer

Kurdere mot arabere

DMPtMKfWsAAdDmN

Den kurdiske befolkningen i Kirkuk mobiliserer mot angriperne

Det har lenge vært klart at de brede alliansene mot Daesh («IS») ville falle fra hverandre når Daesh var slått, og at dype motsetninger ville avdekkes mellom Daesh sine motstandere når trusselen fra ekstremistene ble fjernet. Ikke minst har det vært klart at gamle konflikter mellom kurdere og arabere ville komme til syne.

Og det tok bare få dager fra Daesh var jagd ut av Hawija, sin siste større by i Irak, før den irakiske hæren med sine tilknyttede militser gikk til angrep på kurdiske stillinger ved Kirkuk. Kurdiske myndigheter har lovet å forsvare byen til siste åndedrag, og guvernør Karim har oppfordret alle innbyggere med våpen til å delta i forsvaret mot de irakiske regjeringsstyrkene.

Kirkuk sitter på enorme oljebrønner, og har følgelig stor økonomisk betydning, men for kurderne er Kirkuk også et viktig symbol, byen har vært  et senter for utviklinga av kurdisk nasjonalisme. Byen står og har stått i sentrum for striden om grensene mellom arabisk og kurdisk kultur, men rommer også mange turkmenere, assyrere og andre minoriteter.

Fra Bagdad hevder statsminister Abadi at hensikten med den pågående offensiven er å «gjenopprette ro og orden». Riktignok  har Kirkuk  – i likhet med andre kurdisk-styrte områder –  lenge vært langt mere trygg og rolig enn arabiske byer i Irak, som for eksempel  Bagdad. Den umiddelbare målsettinga er iallfall flybasen K1 og oljefeltene sørvest for Kirkuk. De første meldingene går ut på at peshmerga -styrker har trukket seg tilbake fra enkelte stillinger, og at byen Tuz Khurmatu er erobret av Hashd el Shaabi. Det skal også ha brutt ut kamper vest for Kirkuk.

Den uoversiktlige situasjonen avdekker også motsetninger mellom de kurdiske fraksjonene. Avdelinger av peshmerga knyttet til partiet PUK beskyldes av KDP for å ha trukket seg tilbake fra frontlinjene og det ryktes at dette skyldes en avtale mellom PUK og Iran. En PUK-kommandant sier han ikke vil ofre sine soldater for «KDPS oljefelter».

20171016-20171016-dmp6nadx4aat1k8e2aff5-imagec770a3-image

Nyhetsbyrået ANF har lagt ut dette bildet av PKK-styrker ved Kirkuk.

Til gjengjeld lover PKK å kjempe for Kirkuk, hvilket er interessant, fordi et av Abadis påskudd for angrepet nettopp var at PKK-styrker skulle være utplassert i Kirkuk. Dette ble avvist av KRG som oppspinn, men det har lenge vært kjent at PKK har et væpnet nærvær i Kirkuk og idag legges det ut bilder av PKK-kjempere i Kirkuks gater.

Dersom disse meldingene er korrekte har vi en situasjon der PKK og KDP er allierte, mens PUK, som tradisjonelt har dominert Kirkuk, er satt på sidelinja.

I mellomtida kan det nærme seg en konfrontasjon mellom arabere og kurdere også i Syria. Syriske regjeringsstyrker og kurdiskdominerte SDF styrker har hatt varierende forbindelser – vekslende fra taktisk samarbeide til væpnede sammenstøt – men står nå ansikt til ansikt langs Eufrat fra vest for Raqqa til Deir El Zour. Den syriske regjering har sagt seg villig til å forhandle med  kurderne, som under ledelse av det dominerende partiet PYD, har innført radikale nye styringsformer i de store områdene de nå kontrollerer. SDF har gode forhandlingskort i arabisk dominerte byer som Raqqa og Manbij, men har også sagt at det ikke blir aktuelt å la Baath-partiet overta styring i disse byene, selv om de kurdiske styrkene skulle trekke seg ut.

Både i Irak og Syria er det de framtidige grensene mellom arabiske og kurdiske maktområder som nå trekkes opp på nytt.

Kurdistan og Katalonia

22141200_1871386009568206_1421107370052537784_n

´Demonstranter i Barcelona bærer kurdiske flagg sammen med det katalanske.

Kurdere og katalanere har gått til stemmeurnene for å vise hva de mener om uavhengighet fra henholdsvis Irak og Spania. Det internasjonale samfunn okker og ojer seg over at folk ikke kan la grensene være i fred. Det er da nok problemer i verden fra før, er gjennomgangstonen.

I både Irak og Spania hevder sentralregjeringene at innbyggerne ikke har lov til å vise sine meninger gjennom en slik folkeavstemning. Uten å ha et grundig kjennskap til den spanske eller den irakiske grunnloven, finner jeg det likevel usannsynlig at noen av dem forbyr folkeavstemninger. Det de antakelig har, er generelle forbud mot å utfordre nasjonens enhet, noe sentrale myndigheter kan hevde innebærer et implisitt forbud mot å spørre innbyggerne om de ønsker å bryte ut av den eksisterende staten.

Den spanske regjering truer med å tiltale sentrale katalanere, som president Puigdemont, for separatisme og for forræderi mot den spanske nasjon. Den innsatsen spanske myndigheter setter inn for å hindre katalanerne i å gi uttrykk for sine synspunkter er oppsiktsvekkende, og vil ganske sikkert styrke den katalanske separatismen, akkurat som de tiltak den irakiske regjering i Bagdad setter inn mot Kurdistan styrker den kurdiske selvbevisstheten og ønsket om løsrivelse.

Nå er det naturligvis forskjeller mellom Katalonia og Kurdistan. Det er mye mer som skiller kurdere fra arabere enn det er som skiller katalanere fra spanjoler. Katalonia er langt mere integrert i Spania enn det Kurdistan er i Irak, noe som har gjort de spanske politiaksjonene i Katalonia mulig, og en tilsvarende irakisk politiinnsats i Kurdistan helt urealistisk. Kulturelt er det også større ulikheter mellom kurdere og arabere enn det er mellom katalanere og andre spanjoler. Det katalanske språket kan regnes som en spansk dialekt, mens kurdisk tilhører en helt annen språkfamilie enn arabisk.

Den historiske bakgrunnen viser enda større forskjeller. Katalonia har vært en del av Spania i mer enn fem hundre år, mens kurderne først ble en del av Irak da stormaktene i 1925 valgte å legge provinsen Mosul inn i det nye arabiske kongedømmet, en avgjørelse kurderne aldri har akseptert. Regjeringa i Bagdad har knapt på noe tidspunkt hatt full kontroll over de kurdiske fjellområdene. Og om katalanerne kjempet med våpen i hånd for sin uavhengighet under borgerkrigen 1936-39, og ble bombet, torturert og drept til takk, har kurderne i Irak blitt utsatt for en kontinuerlig voldelig undertrykkelse i hundre år, en undertrykkelse som kulminerte sist på 1980-tallet i Saddam Husseins folkemordkampanje, al-Anfal, da hundretusener av kurdere ble lagt i massegraver.

Disse historiske erfaringene ligger naturligvis til grunn for at 93 % av kurderne vil ut av Irak, men kanskje bare halvparten av katalanerne oppriktig ønsker seg ut av Spania.

Nå kan det med god grunn hevdes at ønsket om nasjonalt selvstyre, være seg i Europa eller i Midtøsten, er et resultat av nasjonalstatenes framvekst de siste par hundre år. Når statsmaktenes legitimitet knyttes til en spesifikk kulturell identitet, vil naturligvis de som har en annen identitet føle seg marginalisert. Hvis myndighetene i tillegg forbyr og forfølger innbyggere som manifesterer en annen identitet enn den staten legger til grunn, er det duket for frigjøringskrig, eller, som det gjerne heter fra myndighetenes side, for terrorisme.

I Spania har baskiske separatister ført geriljakrig helt til nylig; men de la sine våpen ned etter betydelige innrømmelser fra Madrid. Det viktigste virkemidlet mot separatisme er derfor toleranse og respekt for minoriteter. Å øke undertrykkelsen vil bare styrke motstanden, slik vi idag ser i Katalonia så vel som i Kurdistan.

Nå er det ingen sterk bølge av internasjonale sympati for uavhengighets-kampanjene. En utbredt, halvautomatisk reaksjon nøyer seg med å forsvare eksisterende grenser og å stemple separatister som bråkmakere. men denne holdningen er hverken velinformert eller fruktbar, særlig ikke når de aktuelle grensene er påtvunget befolkningen utenfra. Det er derfor med stor forundring jeg ser venstreradikalere (gjerne med arabiske sympatier) anklage kurdere i Irak og Syria for å undergrave de respektive statenes nasjonale identitet. Både Syria og Irak er jo påtvunget sine grenser av europeiske stormakter, slike som de samme radikalerne kaller imperialister, mot den kurdiske befolkningens erklærte vilje.

Viljen til å holde fast ved sin identitet vil antakelig gi ulike resultater for katalanere og kurdere. Et selvstendig Katalonia er neppe kommet vesentlig nærmere gjennom de siste dagenes dramatiske begivenheter. Madrids maktbruk vil imidlertid styrke misnøyen i befolkningen og øke de langsiktige motsetningene mellom Barcelona og Madrid.

For kurderne i Irak som har opplevd langt grovere undertrykkelse har drømmen om selvstendighet nå vokst fra en gnist til en flamme. Massoud Barzani har spilt sine kort godt og har med standhaftighet overvunnet den interne motstanden blant kurderne. 93% tilslutning til løsrivelse er et sterkt mandat, som verken Bagdad, nabolandene Iran og Tyrkia, eller den internasjonale opinion kan neglisjere. Det er klarere enn noen gang at Kurdistan er på vei mot selvstendighet.

Previous Older Entries