Mere om Folkvord og Rojava

 

(Trykt i tidsskriftet Gnist, nr /2017)

Det er påfallende hvor liten interessen er i Norge for det kurdiske folks situasjon. Liten interesse henger gjerne sammen med lite kunnskap. Opplysning er derfor viktig, og Erling Folkvords nye bok «Rojava -Kurderne i kamp for ei framtid uten Assad, Erdogan og Daesh» gir mye god informasjon.

Folkvord er antakelig den nordmann som kjenner Kurdistan og kurdisk politikk best; han har personlig møtt de fleste av det kurdiske folks ledere og har besøkt de ulike delene av Kurdistan en lang rekke ganger, Som en av få nordmenn har han også vært i de kurdiske delene av Syria ved flere anledninger.  Og det er nettopp den dramatiske utviklinga i Syria som har gitt tittel til ei bok som favner hele bredden i det kurdiske spørsmålet.

Det som først og fremst gjør boka verdifull er Folkvords beretninger om sine mange møter med ulike mennesker i Kurdistan. For denne leseren er hans storpolitiske vurderinger langt mindre interessante eller overbevisende, med sin klare tilknytning til det politiske prosjektet til partiet Rødt, som også er utgiver av boka.
Om det finnes noe lyspunkt i den tragedien som nå rammer Syria, må det være det nye samfunnet som vokser fram i de kurdisk kontrollerte delene av landet; Rojava eller Vest-Kurdistan. Det dominerende partiet i Rojava, PYD, bekjenner seg – i likhet med søsterpartiet PKK i Tyrkia – til Abdullah Öcalans filosofi der grasrotorganisering og fulle rettigheter for etniske og religiøse minoriteter er sentrale elementer, i tillegg til likestilling mellom kjønnene og økologisk fornuft.

Det har hatt enorm betydning for kurdiske kvinner at de – iallfall i prinsippet – blir gitt samme respekt og samme rettigheter som menn. Rojavas forsvarsstyrker er organisert i ulike brigader for menn (YPG) og for kvinner (YPJ), og spesielt de kvinnelige geriljasoldatene har fått mye media-oppmerksomhet her i Vesten.

Det er disse styrkene som framfor noen har drevet ISIL ut av store områder i det nordlige Syria. Folkvord forteller hvordan han fra tyrkisk side av grensa kunne se forsvarerne kjempe desperat mot islamistene i byen Kobani, og hvordan de med hjelp fra det amerikanske flyvåpenet klarte å stanse angripere og drive dem tilbake.
Folkvord gir denne utviklinga ei historisk ramme, og plasserer det hele i et globalt perspektiv. Vi leser om hvordan kurdere har blitt brikker i spillet mellom stormaktene, hvordan grensa mellom Persia og det Osmanske Imperiet for fem hundre år siden ble trukket midt gjennom Kurdistan og hvordan England og Frankrike delte Midtøsten mellom seg etter det osmanske rikets sammenbrudd for hundre år siden. De nye grensene gjorde kurderne til betydelige minoriteter i fire nasjonalstater, Tyrkia, Syria, Irak og Iran, som alle har brukt sterke virkemidler for å assimilere og/eller utslette den kurdiske befolkningen.

I møtet med de ulike arabiske, tyrkiske og persiske regimene har kurdisk nasjonalisme fulgt ulike spor. Størst politisk gjennomslag har kurderne i det nordlige Irak hatt. Eksistensen av en kurdisk befolkning har vært akseptert av alle parter i Irak, og regjeringa i Bagdad har aldri hatt full kontroll over de kurdiske områdene: Etter den såkalte første Gulfkrigen i 1991 har tre provinser hatt et selvstyre som er formalisert i den nye irakiske grunnloven av 2005. Folkvord beskriver utviklinga av den kurdiske autonome regionen og forklarer hvordan korrupsjon og politisk maktkamp, kombinert med angrep fra Daesh, har ført til dagens økonomiske og politiske krise, der Massoud Barzani tviholder på presidentvervet og setter de folkevalgte organer til side.

Det har vært annerledes i Tyrkia. Landet der kanskje halvparten av alle kurdere bor har systematisk nektet å erkjenne eksistensen av et kurdisk folk. De kurdiske områdene er underutviklet og har de siste 35 år vært herjet av krig mellom PKK og de skiftende regjeringene i det fjerne Ankara. Etter arrestasjonen av PKKs ubestridte leder Abdullah Öcalan i 1999 har PKK revidert sin ideologi, og forsøkt å oppnå en fredsavtale med regjeringa. Det nærstående partiet HDP, som har forsøkt å appellere til både kurdere og tyrkere, klarte i 2015 å bryte sperregrensa på 10 % og rykke in med ei stor gruppe i det tyrkiske parlamentet.

President Erdogan var også skremt av det kurdiske eksperimentet i Rojava, som han ser på som en større fiende enn Daesh. Han svarte med å avblåse fredsprosessen og gå til angrep på kurdiske byer der ungdom med lette våpen forskanset seg i uker og måneder. Resultatet er at ikke bare fredsprosessen men store kurdiske byer som Nusaybin, Cizre og Sirnak ligger i ruiner.  Parlamentarikere, ordførere og aktivister fra HDP blir arrestert og truet med livstidsstraffer. I etterkant av kuppforsøket i 2016 har denne prosessen skutt fart.

Også i Iran fører kurdiske grupperinger en kamp for sine rettigheter mot sjia-regimet i Teheran. Noen måneder i 1946 eksisterte en kurdisk republikk rundt byen Mahabad, Og etter sjahens fall i 1979 kunne kurdere organisere seg selv, inntil mullah-regimet ble sterkt nok til å slå tilbake. Idag er de kurdiske delene av Iran fredelige, men bare på på overflaten.

Erling Folkvord gir altså ei brei innføring i den kurdiske situasjonen slik den har utviklet seg, men han legger ikke skjul på sin støtte til de partiene som følger Abdullah Öcalans politiske filosofi. Hans blikk på tilhengerne av Serek Apo, er derfor langt mindre kritisk enn det blikk han retter mot konkurrentene.

Folkvord går langt i retning av å antyde at USA har skylda både for krigen i Syria og for Daesh. Han skildrer hvordan Kobanis fall syntes uunngåelig helt til jagerflyene fra NATO begynte å angripe stridsvognene og posisjonene til Daesh. Litt motvillig innrømmer Folkvord at dette var avgjørende, men passer på å understreke at det bare er de bombetoktene som kom PYD til nytte som er målrettede og akseptable. NATOs angrep på Daesh andre steder i Syria er å anse som brudd på folkeretten, og går hardt ut over sivilbefolkningen. Russlands bomber er derimot lovlige, skriver Folkvord, og deres skadevirkninger nevnes bare i en bisetning. Her sperrer ideologien for det reelle bildet: Amnesty International anslo i oktober 2016 at allierte angrep hadde tatt livet av 300 sivile siden krigen i Syria tok til. Til sammenlikning blir ofrene for russiske flyangrep i Syria bare i første halvår 2016 anslått til nærmere 3000 – ti ganger så mange.

Det er jo dessuten slik, at dersom USAs og Frankrikes bombeangrep mot Daesh er folkerettsstridige, bør PYD være glade for at folkeretten ble brutt. Uten denne flystøtten ville sannsynligvis Kobani ha falt, og den omfattende framrykkinga som har brakt store områder under kontroll av YPG og YPJ ville ikke ha funnet sted. Rojava kan med andre ord takke dette bruddet på folkeretten for sin eksistens

Folkvord unnlater også å problematisere forholdet mellom PYD og Assad-regimet. PYD-leder Saleh Moslem forteller at alt som trengtes for å fjerne regimets styrker fra Rojava var å ringe til dem og be dem forsvinne, og Folkvord gjengir dette uten forbehold. En rekke andre kilder hevder at regimet trakk seg ut etter forhandlinger mellom PYD og Assad, tilrettelagt fra Teheran. For det er jo slik at også PYD må forholde seg til de reelle makthaverne i sitt nærområde, uansett hvilken politisk agenda disse måtte ha. PKK og PYD har valgt å samarbeide med Iran hvis støtte jo er avgjørende for Assad. Det er naivt å tro at det var telefonsamtaler fra PYD som fikk de syriske styrkene til å trekke seg ut.

De arabiske opprørsgruppene anser PYD som regimets allierte. Slike mistanker styrkes når Assad kan erklære Aleppo som renset for opprørsgrupper, samtidig som PYD har utvidet sitt kontrollområde rundt bydelen Sheikh Maqsoud.

En vesentlig faktor som Folkvord heller ikke problematiserer er forholdet mellom kurdere og andre folkegrupper i Rojava. Det nevnes hyppig at Öcalans ideologi ikke baseres på etnisitet, og at minoriteter i kurdisk-kontrollerte områder gis betydelige rettigheter. Kurdiske myndigheter både i Irak og Syria skryter av en inkluderende holdning overfor minoriteter som assyrere og jesidier. Like fullt er disse minoriteter i en kurdisk ministat, med naturlig skepsis til det herskende flertallet.

Situasjonen i Rojava settes opp mot situasjonen i kurdiske deler av Irak, der Folkvord har sett arabiske landsbyer peshmergastyrkene har rasert. Men eksemplene kunne like gjerne vært snudd: etniske og religiøse minoriteter har lovregulerte særrettigheter i Sør-Kurdistan, og PYD styrker har brukt bulldosere på arabiske landsbyer i Rojava. I begge tilfeller hevdes det at de aktuelle landsbyene har vært baser for Daesh.

USA har, for å svekke inntrykket av kurdisk ekspansjon forsøkt å bygge en bredere koalisjon rundt de kurdiske styrkene, i form av SDF (Syrias demokratiske styrker), som nå forbereder seg på å angripe Raqqa. Dette skal ikke minst berolige Tyrkia, men PYD sliter med å oppnå troverdighet i den arabiske befolkningen. Det er uklart om bevegelsen kjemper for kurdiske eller universelle rettigheter. Ingen er i tvil om at PYD i utgangspunktet er et parti for kurdere, og at Rojava er etablert med utgangspunkt i områder dominert av kurdisk befolkning. Samtidig hevdes det at Öcalans prinsipper gir en løsning for hele menneskeheten generelt og for Syria, Tyrkia og resten av Midtøsten spesielt. Det er verdt å merke seg at KNC, som samler de fleste kurdiske partiene i Syria bortsett fra PYD, av Folkvord kritiseres for bare å kjempe for kurderes rettigheter. Men KNC blir akseptert av den arabiske opposisjonen, mens PYD som markedsfører et nytt politisk system for hele Syria holdes utenfor.

Mistilliten har sammenheng med uklarheter i konseptet «demokratisk autonomi». Både PYD og de samarbeidende partiene har gått bort fra målet om en samlet kurdisk stat, og hevder i likhet med andre kurdiske partier å arbeide for demokratiske og kulturelle rettigheter innenfor eksisterende grenser. Samtidig vil betegnelsen Rojava («vesten») klart formidle en visjon av nettopp et grenseoverskridende Kurdistan.  Og retorikken rundt demokratisk autonomi omfatter en forestilling om at statsgrensene skal bli irrelevante.

I en situasjon der både Daesh og andre aktører angriper «Sykes-Picot avtalen» som symboliserer imperiemaktenes grensedragning etter første verdenskrig er det mange som kaster grådige blikk på kartet, ikke minst Erdogan som allerede har gjort krev på kurdisk befolkede områder av så vel Irak som Syria.

Det er et ytterligere paradoks at Öcalans tilhengere ikke vil drøfte dagens statsgrenser når d for alvor kommer i spill.

På mange måter vil nok boka fungere best som argumentsamling for dem som deler det verdensbildet Folkvord og Rødt har internalisert. Her er USA til enhver tid skurken.

Disse innvendingene er ikke ment å hindre noen i å lese Folkvords bok.

Det nødvendige programmet

BImsRwC81zbm6I_7LC68cghl6BEE2MvngqdcerTC3XIA

nrk foto fra mdgs landsmøte på Lillehammer

Det varmer i hjertet å lese Miljøpartiet De Grønne sitt nye arbeidsprogram. Her forklares i detalj hva som må gjøres for å sikre livskvaliteten til oss mennesker på denne sjarmerende planeten. Så kan vi lure på hvorfor disse nødvendige tiltaka bare får oppslutning fra noen få prosent av velgerne.

Det er særlig det første kapitlet, Vårt Livsgrunnlag, som imponerer med sin grundige og klare situasjonsbeskrivelse :  «Vårt grunnsyn er at menneskene er dypt knyttet til, og avhengig av, velfungerende økosystemer»

Kapitlet har en detaljert gjennomgang av hva som må til for å sikre nettopp det biologiske livsgrunnlaget. Nedbygging av oljevirksomhetene og andre klimatiltak er naturligvis framhevet, men det er også en nødvendig oppmerksomhet på miljøtiltak i bredere forstand: vern av naturens mangfold, truede landskap, matjord, planter og dyr som tilsammen utgjør de grunnleggende nettverkene av liv enhver menneskelig sivilisasjon må bygge på.

Det er også utviklet en sammenhengende og detaljert økonomisk politikk, med beskrivelser av grønne visjoner for næringsliv og teknologi så vel som for jordbruk, skogbruk og fiskeri. Mest kontroversielt her kanskje forslaget om borgerlønn. Pågående forsøk i Finland og Canada er gode kort i ermet for partiet i denne saka.

Også innen transport og arealbruk listes det opp en lang rekke gode og nødvendige tiltak. Problemet her er først og fremst mangelen på prioritering. Selv med sterkt redusert vegbygging blir det umulig å finansiere oppgradering av alle jernbanestrekninger samtidig som en bygger nye høyhastighetsbaner og planlegger Hyperloop.

Det innledende kapitlet forklarer altså den samlende forståelsen som er MdG sitt grunnlag. Det er på denne forståelsen partiets appell må bygge. Men et politisk parti må ha et program som dekker alle sider av samfunnslivet. Det er ikke overraskende at det blant MdGs medlemmer er ulike vurderinger på mange andre områder enn nettopp klima og miljø.

Også i punkter på miljø-området er De Grønne splittet. Noen av de mest omstridte temaene rett og slett utelatt av programmet; dette gjelder spesielt hvalfangst – et tidligere punkt om forbud mot fangst av havpattedyr er fjernet. Partiets kandidater vil derfor kunne fremme ulike syn i valgkampen og står fritt til å ta ulike standpunkt i Stortinget.

Genmodifisering er et tema som hyppig diskuteres innad i partiet.  Høylytte stemmer har krevd oppmyking av partiets restriktive holdning, men landsmøtet holdt fast ved «en aktiv føre-var politikk» på dette området.

Ruspolitikken har også vært grunnlag for heftige interne debatter. Det nye programmet holder fast ved prinsippet om avkriminalisering «av brukerdoser» og viser til «Portugal-modellen». Men i det året da radikal ruspolitikk ble tatt opp i alle andre partier har MdG tatt et halvt skritt tilbake ved å erstatte det tidligere punktet om forsøk med legal cannabis-omsetning med en utredning om «lettere rusmidler». Ellers har partiet naturligvis mange fornuftige forslag innen helse og justis.

Innvandring og integrering blir viktige tema i valgkampen, og programmet slår fast at MdG vil føre en liberal men realistisk innvandringspolitikk, og styrke integrering. De grønne vil naturligvis ikke frata noen norsk statsborgerskap på grunnlag av slektningers eventuelle formelle feil.

Likevel er det nok innen internasjonal politikk uenigheten er størst blant de grønne. Partiet som ble grunnlagt av aktive motstandere av norsk medlemskap i både EF og NATO, vil nå opprettholde NATO-medlemskapet – riktignok med forbehold. Programmet tar ikke stilling til norsk EU-medlemskap, men vil «føre en aktiv europapolitikk og vil utvikle vårt samarbeid med EU».

Rasmus Hanssons støtte til norsk innsats mot IS i Irak har vakt motstand, Partiet har en sterk pasifistisk fløy, og mange med tradisjonelle anti-amerikanske reflekser. Også dette er et område der programkomiteen har valgt å trø varsomt, og den eneste internasjonale konflikten der partiet har et klart standpunkt er forholdet til Palestina. MdG vil anerkjenne Palestina som stat i en situasjon der tostats-løsningen anes som urealistisk av stadig flere. Tidligere program har hatt et generelt punkt om støtte til urbefolkninger og undertrykte folk. Denne støtten kan ikke partiprogrammet lenger love.

Av ulike grunner var jeg i år ikke tilstede under MdGs landsmøte, og leser derfor programmet litt mere objektivt enn jeg ellers ville gjort. Etter å ha lest kan jeg nok stusse over enkelte vedtak, men er jeg ikke i tvil om at Miljøpartiet de Grønne er det eneste partiet som våger å ta de nødvendige valgene i norsk  politikk. Heller ikke er jeg i tvil om hva jeg skal stemme.

Some points about the situation in South Kurdistan

 

Massoud Barzani, whose mandate expired in august 2015, wants to see an independent Kurdistan before he steps down as president.

(Paper prepared for the Rafto-foundation in June 2017)

A referendum on independence from Iraq, scheduled for September 25, is expected to get overwhelming support from the voters in The Kurdistan Region of Iraq. A similar referendum in 1995 gave 98 % yeah-votes. The present referendum-plan is opposed by two parties in the Kurdistan parliament, the reform party Gorran and the islamist party Komal. This is not because they do not desire independence for Kurdistan, but because they see the referendum as a tactical move by regional president Massoud Barzani to deflect attention from the serious problems facing the region.

Among these underlying problems are:

*  An economic breakdown stemming from the fall in oil prices, but exacerbated by endemic corruption and nepotism. The leadership of the two major parties, the PUK and the KDP, have spirited the vast oil income into hidden accounts as well as conspicuous consumption. This was the main factor behind the rise of the reform party Gorran, presently the second largest party in the Kurdistan parliament.

* The war against the Islamic State, Daesh, is a heavy drain on the economy. In 2014 Daesh was poised to conquer the main Kurdish cities of Duhok and Arbil. Kurdish peshmerga-forces were only able to drive them back after receiving air support and military backup from an international force including the US and Norway. However the withdrawal of Iraqi government forces allowed peshmerga to take control over large areas outside the Kurdistan region proper. These disputed territories include the oil-rich region of Kirkuk, and the the yezidi-populated area around Sinjar, or Shingal, mountain. More on this later.

* The influx of refugees. More than a million internal refugees from other parts of Iraq and more than 300 000 from Syria, constitute a constant overload on the fragile infrastructure, including roads and transport, electricity, water and sewage, schools, health services and jobs.

* Towering over all these is a constitutional crisis. When Massoud Barzani’s presidential period expired in august 2013, his mandate was extended for two years after much wrangling. In august 2015 he refused to step down and arrange for the election of a successor. When parliament questioned his actions, he had the speaker of parliament,  Yousif Muhammed, barred from the capital, and the ministers from Mohammeds Gorran-party removed from the cabinet. Parliament has not convened since.

All parties, except Barzani’s KDP, have demanded that parliament be reconvened as the proper authority to call a referendum on independence from Iraq. However only Gorran and Komal have stuck to this demand. PUK and several smaller parties have joined the KDP in preparations for a referendum to be held on september 25.

In all probability the referendum will return a massive yes to independence. Informal talks have been going on  with Bagdad, whose approval is the main condition for a possible declaration of independence. Leading members of the PUK as well as the KDP seem confident of  achieving an understanding with Bagdad, as well as with  the neighbouring capitals of  Teheran and Ankara.

However, even  if a general understanding with Bagdad is reached, it will be hard to agree on the details, especially on the borders of the future Kurdistan.  Kurdish forces control large areas outside the designated Kurdistan region and the referendum is meant to take place also in these disputed territories. The city of Kirkuk is already flying Kurdish flags from government buildings, and will probably vote to join Kurdistan, even though non-Kurds such as Arabs and Turkmen constitute half the population.

On the Nineveh plains outside Mosul there is an even more mixed population, including large numbers of christians, yezidis and other targets of Daesh persecution. The peshmerga retreated from the plains when Daesh attacked in 2014. Most of the population of the plains have since fled into Kurdistan, where there is a substantial christian presence, and where their presence in not under threat. These christians are the last remnants of the once widespread Church of the East, the so-called Nestorians. They are known today as Assyrians or Chaldeans. Some of these Assyrians have been calling for their own province on the plains of Nineveh. Such a province would have to include also other ethnic and religious groups and there are different ideas on what relationship it should have to Kurdistan.

A similar situation exist in the largely yezidi-populated Shingal (Sinjar in arabic) district, which was also overrun by Daesh in august 2104. The (largely sunni) peshmerga retreated, but a few yezidis organised some vital resistance, allowing large numbers of people to escape into the Shingal-mountain proper. Eventually Kurdish forces from Syria, connected to the radical parties PKK and PYD, opened a corridor to their areas in Syria, allowing the refugees to pass into Kurdistan.

The PKK has organised a yezidi militia, the YBS, establishing a permanent presence in Shingal, and seeking to introduce the ideology of PKK-leader Abdullah Öcalan. When Barzani’s KDP returned to the area in 2016, the Shingal became divided between two opposing Kurdish forces, more intent on blocking each other than on removing the remaining Daesh forces.

When shiite militias, the Hashd el-Shaabi, entered Shingal in the summer of 2017, hundreds of yezidis deserted the militias of the Kurdish parties in order to join them and liberate their homes from the Daesh. The result is that Shingal is now split between three different forces – the PKK, the KDP and the Hashd el-Shaabi – all claiming to be the real protectors of the yezidis.

The situation on Shingal embodies some of the main conflict lines in Kurdistan of Iraq; the power of the Barzanis confronts the revolutionary ideology of the PKK, as well as the government of Iraq. While both the PKK and the the KDP see Shingal as part of Kurdistan, the Hashd el-Shaabi are fighting for Bagdad and it’s Iranian backers. The facts established on the ground may become the future border between Iraq and Kurdistan.

Håp og frykt blant yezidiene

 

photo_2017-05-24_11-01-35

Yezidier i hundretall har brutt med de kurdiske partiene KDP og PKK, og sluttet seg til arabiske militsgrupper som kjemper mot Daesh.

Frigjøring av en rekke landsbyer ved Sinjar etter tre år under okkupasjon av  Daesh vekker blandede følelser hos yezidiene. Den kjente yazidi-representanten Nadia Murad brøt sammen i gråt da hun kunne vende tilbake til landsbyen Kocho der det meste av hennes familie ble var blitt myrdet. Men hun og andre yezidier  frykter å bli offer for en maktkamp om det strategisk viktige Sinjar-området, der en rekke stridende militære styrker nå har etablert seg.   Mer

Hos Yaresaniene

Veien opp til yaresanienes helligdom Baba Yadegar  Inskripsjonen  til høyre forteller at området er hellig , og ber om at man viser respekt.

Rundt fjellkjeden Zagros, som skiller Iran og Irak, har ulike religiøse minoriteter holdt stand i den hovedsakelig kurdiske befolkningen. En av de mindre kjente er Yaresaniene, som av religionsvitere ofte grupperes sammen med Yezidiene lenger vest og Aleviene i Tyrkia under betegnelsen yazdanier, eller engledyrkere.

Yaresaniene kalles også Kakai, eller Ahl e-Haqq, og utgjør noen millioner mennesker i Iran og nabolandene. De diskrimineres ofte av sine muslimske naboer, og forfølges med glød av slike grupper som Den Islamske Stat (daesh)

Jeg har lenge forsøkt å finne ut mere om denne religionen, og takket være et sammentreff av omstendigheter har jeg nå kunnet realisere dette. Yaresanier jeg har truffet i Norge satte meg i kontakt med sine trosfeller i Iran. Disse tok imot med med åpne armer, førte meg til sine viktigste helligdommer og introduserte meg for sine fremste representanter.

baba_yadegar

Mausoleet til Baba Yadegar,

Slik kunne jeg sammen med en gruppe unge menn vandre en bratt vei langs ei fjellside ikke langt fra Khanaquin i Irak, men på Iransk side av grensa. Høyt oppe på en knaus ligger gravmælet til helgenen Baba Yadegar. Flere andre bygninger er også oppført her, og en sti fører til en hellig kilde lenger inne på fjellet.

Inne i mausoleet skal riktignok ikke Baba Yadegar ligge; for han har gått i skjul liksom sjia-muslimenes skjulte imamer. Gravmælet er prydet med bilder av Ali ibn Abi Talib og hans nevø Hussein. Skjønt yaresaniene ikke er (sjia-)muslimer anser de nemlig Ali og Hussein som perfekte mennesker, og mener de flere ganger har vært gjenfødt i yaresanienes rekke av profeter.

De mener den menneskelige ånd overlever den fysiske død og kan tre inn i nye legemer, både som mennesker, dyr og planter, avhengig av sin livsførsel. Dette konseptet kalles Doon-a-doon, og er selvfølgelig i slekt med reinkarnasjons-tanken i indiske religioner så vel som i geografisk mere nærliggende trossamfunn som yezidier, alevitter og alawier. Religionshistorikere mener all disse grupperingene bygger på elementer av en urgammel religion som har blitt ført videre igjennom folkevandringer fra Sentralasia til Iran og India for mere enn 5 000 år siden.

jalal

Sayed Jalal al-Din, med yaresanienes karakteristiske  ustussede bart.

Etter å ha kysset Baba Yadegars grav og drukket  av den hellige kilden, oppsøkte vi Sayed Jalal al-Din i hans tekkiyeh i landsbyen Tootshami. Jalal al-Din er sønn av yaresanienes overhode Sayed Naser al-Din og har overtatt sin fars rolle som veileder for medlemmene av yaresani-samfunnet. Som andre kurdiske høvdinger bruker Jalal al-Din sin innflytelse til å mekle i små og store konflikter; mens vi var der hjalp han blant annet en trosfelle som var blitt lurt av en bilselger.

Videre på vår vei ble vi innviet i enda et sentralt element i yaresanienes religiøsitet. Sang og musikk står sentralt i deres samvær, og aller viktigst er strengeinstrumentet tambur. Vi besøkte flere tambur-makere som alle også er musikere, til dels med internasjonalt ry. Tamburen behandles med dens største respekt, det er vanlig å kysse instrumentet når man tar det fram og før man legger det vekk. Til akkompagnement av tamburen – noen ganger ledsaget også av trommer, fløyter og andre strengeinstrumenter – synges de hellige tekstene som er nedtegnet av yaresani-samfunnets grunnlegger Soltan Sahak og hans etterfølgere. Disse er gjengitt i 41 bøker som bare finnes på den kurdiske dialekten Gorani, og som ikke foreligger i trykt form, men de viktigste hymnene kan yaresaniene både synge og spille. Og det er det en å fryd å  få overvære.

ostad

Ostad Taher YarVaisi er en av yaresanienes mest respekterte tambur-spillere, Han har  turnert  blant annet  i Europa, men har måtte oppgi dette grunnet sin høye alder (han er nå 86 år gammel).

Flete bilder her: https://www.facebook.com/jan.b.vindheim/media_set?set=a.10154426185806466.1073741847.597721465&type=3&notif_t=like&notif_id=1495264580409547

Tiden for kurdisk selvstendighet er inne.

siwailyHoshyar Siwaily, som er utenrikspolitisk rådgiver for Sør-Kurdistans fungerende president, Massoud Barzani, var
i Oslo 20. og 21. april. Jeg fikk anledning til å stille ham noen spørsmål. Nedenfor følger et redigert referat av vår samtale.


JBV :
Sør-Kurdistan er rammet av kriser på mange områder: dere er i krig mot Daesh, flyktninger fra Irak og nabolandene belaster budsjetter og infrastruktur, oljeprisene har falt, parlamentet fungerer ikke og presidenten sitter på overtid. Hvorfor vil dere ha en folkeavstemning om løsrivelse fra Irak akkurat nå?
Mer

Fromme mordere

Framveksten av voldelige islamistgrupper som al Qaeda og IS er en av de største utfordringene den moderne verden står overfor. Men er det snakk om en religiøs utfordring som må møtes med metafysiske argumenter? Er det først og fremst en militær utfordring som kan løses med våpen?  Eller er radikalisering kanskje først og fremst et sosialt og økonomisk problem drevet fram av fattigdom og underutvikling? Islam er åpenbart et viktig element, men siden det overveldende flertallet av muslimer ikke støtter jihadistene må det være flere faktorer inne i bildet.

imgres-1Professorene Olivier Roy og Gilles Kepel har i flere år diskutert dette spørsmålet i Frankrike. De nærmer seg dette spørsmålet fra hver sin side og når ulike konklusjoner. De viser også at vi står overfor en komplisert situasjon der det ikke finnes enkle løsninger. Mer

Previous Older Entries