Krise hos jesidiene.

Det har vakt strid at vervet som Baba Sjeik, jesidienes åndelige leder, er tildelt Ali Elias Haji Nasir i en dårlig prosess.

Seks år etter den islamske stats angrep på jesidiene i Irak, er den etno-religiøse minoriteten i dyp krise. Sårene etter folkemordet er ikke på noen måte grodd. Store deler av befolkningen bor fortsatt i flyktningeleire mens ulike kurdiske partier kjemper om herredømmet over både dem og deres landområder. Situasjonen kompliseres av at begge de høyeste lederne i jesidisamfunnet har gått bort med et lite års mellomrom. Miren av Sheikhan døde i fjor og Baba Sjeik gikk bort tidligere i høst. Begge disse vervene må fylles av folk fra bestemte slekter av sjeiker, den høyeste av jesidienes prestekaster. Partiene KDP og PKK har hver sine kandidater, men mange jesidier misliker dem begge.

Jesidienes viktigste helligdom, Lalish-dalen, har vært under kontroll av Barzanifamiliens parti KDP siden 1992. Etter Saddams fall i 2003 tok KDP også makt over jesidienes viktigste bosettinger i Sinjarområdet og innsatte sine folk til å styre der. Men da den Islamske Stat angrep Sinjar i 2014, trakk KDP sine peshmergastyrker ut. Jesidiene har ikke tilgitt dette sviket.

Tomrommet etter KDP ble raskt forsøkt fylt av et annet kurdisk parti, nemlig PKK og dets syriske avlegger PYD. Styrker fra disse partiene rykket inn til Sinjar og åpnet en korridor fra Sinjar til Syria, for de mange titusener av jesidier som var beleiret på selve Sinjarfjellet. PKK har siden vervet tilhengere til en egen jesidi-milits, YBS, og har etablert herredømme over de nordlige og østlige delene av Sinjarområdet.

KDP vendte tilbake til Sinjar i 2015 etter at de sammen med andre kurdiske grupper hadde fordrevet islamistene, men ble selv jaget bort i 2017 av militser tilknyttet Folkets Mobilisering (Hashd i -Shaabi). Disse militsene består av både jesidier og sjia-arabere, og har akseptert såvel YBS som de uavhengige jesidistyrkene til Haydar Shesho; HPE.

Haydar Sheso foran jesidienes Ezidkhan-flagg.

Den Islamske Stat etterlot seg store ødeleggelser i Sinjar, og de nærmere 200 000 flyktningene i teltleirene i Kurdistan har ventet på at gjenoppbygginga skulle komme i gang slik at de kunne gjenoppta sine ødelagte liv. KDP, som kontrollerer leirene, har motsatt seg at flyktningene skulle vende tilbake før partiets kontroll var sikret. Men i sommer løsnet det noe; mange tusen jesidier har vendt tilbake til Sinjar, eskortert av irakiske regjeringsstyrker.

Jesidier i diasporaen har opprettet et antall organisasjoner som driver nødhjelp og gjenreising; Yazda, Free Yezidi Foundation, Nadias’s Initiative, Joint Help for Kurdistan og flere andre er engasjert i arbeidet på Sinjar, men områdets framtid er tatt ut av jesidienes hender. For få uker siden ble det nemlig inngått en avtale om Sinjars framtid mellom den irakiske regjeringa i Bagdad og de kurdiske myndighetene i Erbil som er dominert av KDP. Ingen jesidier var part i disse samtalene, og det var store demonstrasjoner mot avtalen på Sinjar.

Detaljene er uklare, men det later til at avtalen legger ansvaret for både sikkerhet og styring av Sinjar på KDP. Den krever at «fremmede militser» skal bort; åpenbart en hentydning til YBS, som for KDP (og Tyrkias Erdogan) er en lokal avlegger av PKK. Også de andre jesidimilitsene i området tenkes erstattet av en ny sikkerhetsstyrke, organisert fra Erbil.

For det internasjonale samfunnet og for maktsentrene i Bagdad og Erbil kan nok denne avtalen se ut som en fornuftig avklaring av en komplisert situasjon, men for jesidier generelt, og jesidier på Sinjar spesielt, blir avtalen vond å svelge. De lokale militsene, ikke minst YBS og HPE, forsvarte Sinjar i 2014. Å erstatte dem med styrker fra KDP, som flyktet da det virkelig gjaldt, framstår for mange som et nytt overgrep.

Krisen på Sinjar faller sammen med et viktig generasjonsskifte. Tradisjonelt er miren i Sheikhan, det området der det hellige senteret i Lalish ligger, den øverste leder for alle jesidier. I fjor døde Tahsin Beg som hadde innehatt vervet siden 1944, da han overtok vervet i en alder av 13 år, riktignok med sin farmor Mayan Khatun som formynder. Som mir representerte Tahsin Beg en historisk kontinuitet. Hans død utløste en maktkamp som KDP utnyttet til å få sin kandidat, den upopulære Hazeem Tahsin Beg innsatt i vervet. Mange jesidier nekter å akseptere Hazeems autoritet, og en gruppe på Sinjar tilknyttet YBS, utpekte en alternativ mir.

Som om ikke dette var dramatisk nok, gikk dessuten jesidienes religiøse overhode, Baba Sjeik bort i august 2020. Det er mirens oppgave å utpeke Baba Sjeik («prestenes far»), og Hazeem Tahsin Beg utpekte raskt Ali Elias Haji Nasir til vervet, og han ble formelt innsatt i Lalish den 18. november. Ali Elias Haji Nasir ble ikke oppfattet som den beste kandidaten til vervet, men han var KDPs kandidat. Det mektige kurderpartiet har dermed befestet sin makt over jesidienes sentrale ledelse. YBS-militsen på Sinjar, som er tilknyttet KDPs konkurrent PKK, har i stedet utpekt Mir Naif Dawud Sulaiman Beg til vervet som Baba Sjeik.

Lalish og Sheikhan ligger i områder der KDPs makt er et faktum jesidiene må forholde seg til. Det er annerledes på Sinjar og i jesidienes eksilmiljøer rundt i verden. Protestene mot maktskiftene har vært sterke. Mest smertelig for KDP har det nok vært at deres viktigste støttespiller på Sinjar, Qasim Shesho, har brutt med partiet. Qasim Shesho nektet i 2014 å forlate Sinjar da han fikk ordre om å trekke sine peshmergastyrker ut. I stedet ble han og noen få tilhengere igjen for å forsvare Sinjar mot islamistenes angrep. Da KDP ble jaget bort i 2017, ble Qasim værende ved det viktige Sherfedin-tempelet, sammen med sin nevø Haydar Shesho og hans uavhengige jesidistyrker; HPE.

Qasim Shesho taler til jesidiledere på Sinjar.

Når Qasim Shesho forlater KDP er det et alvorlig slag for partiets ambisjoner i Sinjar. Også Haydar Shesho og et stort antall andre prominente jesidier har tatt avstand fra den måten de nye lederne er utpekt på, uten nødvendigvis å fordømme den nye Baba Sjeik.

De protestene som nå er kommet til overflaten viser at Sinjars framtid ikke kan bestemmes på kontorer i Bagdad eller Erbil, og heller ikke av internasjonale fredsmeglere i noen variant, uten at beboerne på Sinjar får en avgjørende rolle. Både KDP og PKK har sine tilhengere blant jesidiene. Både disse partiene, Haydar Sheshos fraksjon og andre strømninger blant jesidiene må tas med der beslutningene skal fattes. Jesidiene krever retten til å bestemme over sin egen framtid.

Jesidier og armenere

Jesidier fra Armenia viser sitt flagg under kampene om Nagorno-Karabakh.

Under de pågående kampene om den armenske enklaven Nagorno-Karabakh deltar flere brigader av jesidier.
Det bor titusener av jesidier i Armenia; mange flyktet ditt for hundre år siden, da både armenere og jesidier ble utsatt for forfølgelser, massakrer og etterhvert folkemord i det osmanske riket.


Utryddelsen av den armenske befolkningen i Anatolia under første verdenskrig er vel kjent og godt dokumentert. Tyrkia avviser fortsatt at det har foregått et folkemord, men det ubestridelige faktum er at de ikke-muslimske folkegruppene forsvant fra de områdene som utgjør dagens Tyrkia i løpet av få år. Mindre kjent er at forfølgelsene også rammet etno-religiøse minoriteter som assyrere og jesidier. Det finnes ingen sikre tall, men et sted mellom 1 og 2 millioner armenere, 200 000 assyrere og flere titusener av jesidier mistet livet under det osmanske rikets krampetrekninger for hundre år siden.


Men dette var bare kulminasjonen av forfølgelser som hadde foregått gjennom flere hundre år. I det nittende århundre ble mer enn halvparten av alle jesidier i Mesopotamia og Anatolia drept, og på 1890-tallet ble titusener av armenere massakrert på ulike steder, med de osmanske myndighetenes velsignelse. Det oppsto som følge av dette et skjebnefellesskap mellom de forfulgte folkegruppene. I 1915 søkte mange assyrere og armenere tilflukt blant jesidiene på Sinjarfjellet og i 1917 fulgte mange jesidier med i den armenske (og russiske) tilbaketrekkinga fra sine tradisjonelle bosettingsområder i Anatolia til det som er dagens Armenia. En kavaleristyrke på 500 jesidier spilte en viktig rolle i å stanse en tyrkisk offensiv ved byen Sardarabad i 1918.

Quba Mere Diwane nær Jerevan er verdens største jesidi-tempel.


Jesidiene er idag den største religiøse minoriteten i Armenia, der deres språk og tradisjoner er anerkjent. Et stort jesidi-tempel er nylig reist i nærheten av Jerevan. Det er jesidienes største religiøse anlegg, mere ruvende enn deres sentrale helligdom; Sjeik Adis tempel i Lalish.


Den historiske bakgrunnen forklarer hvorfor jesidier i Armenia ser på kampen mot tyrkisk-støttede Azerbaijan som en kamp for eksistensen. Et nederlag for Armenia vil ikke bare være en tragedie for det armenske folket, men også utgjøre en alvorlig trussel mot et av de få områdene der jesidiene viderefører sin tradisjonelle livsstil, etter at den såkalte Islamske Stat fordrev hundretusener av jesidier fra deres viktigste bosettinger, landsbyene rundt Sinjarfjellet, i 2014.

En avtale om Sinjar ?

Sinjar ligger fortsatt i ruiner, mens innbyggerne bor i telt i Kurdistan

Det er nå tre år siden IS/Daesh ble fordrevet fra de siste landsbyene ved Sinjarfjellet, men fortsatt lever det meste av områdets opprinnelige jesidi-befolkning i flyktningeleire i den kurdiske regionen. I mellomtida blir Sinjar kontrollert av ulike militser finansiert fra Bagdad. I områdene nord og vest for fjellmassivet hersker YBS, som er assosiert med det radikale partiet PKK og følger Abdullah Öcalans filosofi; i øst og sør er det jesidier og sjia-arabere fra Folkets Mobiliseringsstyrke, og ved Sherfedin-tempelet står Haydar Sheshos uavhengige jesidistyrker.

Tilbakevending og gjenreising hindres av den uavklarte situasjonen. Jesidienes egne organiasjoner ønsker at Sinjar skal få en selvstendig organisering, med sikkerhetsstyrker og sivile myndigheter utgått fra den lokale befolkningen. Dette har vist seg vanskelig å få til, men 9 oktober ble det offentliggjort en avtale om sikkerhet på Sinjar, inngått mellom den irakiske regjeringa i Bagdad og den kurdiske regjeringa i Erbil, åpenbart under press fra USA.

Avtalen kan synes å komme i møte de omforente krava fra jesidiske organisasjoner om lokal kontroll over adminstrasjon og sikkerhet i Sinjar. Men den er inngått mellom de to regjeringene uten at den berørte lokalbefolkningen har vært involvert, og den er blitt møtt med omfattende protester fra jesidier i inn- og utland.

Det konkrete innholdet er nok uklart på mange punkter, men sentrale punkter blir forstått som et krav om at YBS må bort, mens det kurdiske regjeringspartiet KDP (og konkurrenten PUK) skal komme inn. Kort fortalt vil dette innbære en restaurering av maktforholda i Sinjar før 2014. Da var det KDP som utpekte den lokale administrasjonen og sto for sikkerheten. Imidlertid trakk KDP sine peshmerga-styrker ut av Sinjar FØR den islamske stat gikk til angrep. At KDP på denne måten la Sinjar ubeskyttet og åpen for islamistene gjorde folkemordet mulig, og har skapt en dyp mistillit til KDP i den jesidiske befolkningen.

YBS er, på sin side, én av flere militser dannet av jesidier som en reaksjon på KDPs svik. Initiativet kom fra det radikale kurderpartiet PKK, som høsten 2014 rykket inn til forsvar for jesidiene på Sinjar, men YBS er idag dypt forankret i den lokale befolkningen, og kan ikke på noen måte anses som en fremmed styrke.

Imidlertid anser Tyrkia YBS som ei grein av PKK, og har gjennomført flere bombeangrep som har rammet både YBS-kadre og sivilbefolkningen. Derfor har det vært arrangert demonstrasjoner på Sinjar med krav om at PKK-allierte styrker må trekke seg ut.

Mange jesidier er nok skeptiske til alle de kurdiske partiene, men en demokratisk administrasjon må naturligvis ta høyde for de ulike politiske oppfatningene i befolkningen. En administrasjon utpekt fra Erbil (eller Bagdad) vil ikke oppfattes som legitim. En sivil adminstrasjon med lokal legitimitet er likevel et mindre problem enn opprettelsen av en lokal politi-styrke som kan erstatte de mange militsene. Foreløpig har både YBS og de sjia-allierte militsene avvist noen form for tilbaketrekning. Haydar Shesho har derimot rost avtalen.

Det er naturligvis positivt at makthaverne i Erbil og Bagdad forsøker å finne utveier i Sinjar. Men uten lokal medvirkning blir en slik avtale i beste fall et slag i lufta, og i verste fall innledningen til nye overgrep mot jesidiene.

Syriske alternativer

Krigen i Syria nærmer seg tiårsdagen. En bred folkelig oppstand mot et undertrykkende og korrupt regime har blitt møtt med ubegrenset vold. Opprørerne har fått våpen fra blant annet Tyrkia, Saudi Arabia og Qatar, mens regimet på sin side er blitt avhengig av støtte fra Iran og Russland.

Krigen har ødelagt Syria. Valutaen er verdiløs. Det blir anslått at 40% av bygningsmassen i landet er ødelagt. Millioner av mennesker har måttet flykte fra sine hjem, de fleste til andre deler av Syria, men store antall også til nabolandene og til andre deler av verden.

Men ingenting er avgjort i denne konflikten. Assadregimet kontrollerer nok de mest folketette områdene i vest, men det bor mange millioner mennesker i områder kontrollert av opprørsgrupper med tyrkisk støtte i nordvest, og det bor ytterligere millioner i den fjerdedelen av Syrias territorium som er kontrollert av Syrias Demokratiske Råd (SDC). SDCs væpnede grein, SDF, har vært hovedstyrken i nedkjempinga av den Islamske Stat.

Alle parter i krigen er utmattet og krigstrøtte. Likevel er det vanskelig for den norske diplomaten Geir Pedersen å få noen utvikling i de samtalene han leder mellom regimet og den tyrkisk-støttede opposisjonen, i byen Astana i Kazakhstan. Opposisjonen krever Assads avgang, og mye avhenger av Russland, som antakelig er mere opptatt av å sikre at Syria har et vennligsinnet regime, enn av å beholde personen Bashar Assad som president.

FNs forhandlingsleder, norske Geir Pedersen, svarer ikke på hvorfor SDC er utelukket fra forhandlingene i Astana.

Forhandlingsleder Pedersen uttrykker stadig optimisme. Vi skal få til en avtale sier han. Men spørsmålet blir ikke bare hva avtalen inneholder, men i stor grad hvem en slik avtale skal omfatte. Tyrkia nekter konsekvent å ha med SDC ved forhandlingsbordet. Pedersen svarer ikke på spørsmål om hvorfor SDC er ekskludert, men svaret er åpenbart: Tyrkia anser SDC som en frontorganisasjon for det kurdiske kaderpartiet PYD, som igjen er en avlegger av PKK – partiet som i mer enn tretti år har ført geriljakrig i Tyrkia.

Tyrkia ser på administrasjonen i Nordøst-Syria som en fiende, og har erobret to store områder som SDC tidligere kontrollerte; fjellområdet Afrin i nordvest, og et område sør for byene Tal Abyad og Ras al Ayn i Hassakah-provinsen. SDC møtte dette siste angrepet ved å be om støtte fra Russland og fra Damaskus.

Og det er ikke bare Tyrkia som er skeptisk til å gå i forhandlinger med SDC. Mange av de arabiske opprørsgruppene frykter det de anser som kurdisk separatisme, og mange husker at moderpartiet PKK i mange år samarbeidet nært med regimet i Damaskus, som i 2012 overlot de kurdisk-dominerte områdene til PYD, på betingelse av at de ikke sluttet seg til krigen mot regjerings-styrkene.

Fra den spede begynnelsen i tre små områder med kurdisk folkeflertall i 2012, har PYD ekspandert til å kontrollere det meste av Syria øst for Eufrat, og styrer idag over en befolkning med arabisk flertall og store innslag av minoriteter som assyrere, armenere og jesidier. Under denne prosessen har PYDs kadre opprettet et stort antall frontorganisasjoner på ulike nivåer. Det overordnede styrende organet heter Syrias Demokratiske Råd (SDC) mens de væpnede styrkene nå heter Syrias Demokratisk Styrker (SDF), og har et flertall av arabere.

PYD har nemlig med stor pragmatisme nærmet seg de arabiske stammene. Her har ideologien om «demokratisk autonomi» vært til hjelp; den forutsetter nemlig at samfunnet skal styres på lavest mulig nivå, og av den lokale befolkningen. Derfor er det arabere som styrer i arabiske områder, og assyrere i de assyriske landsbyene.

Den autonome administrasjonen i nordøst-Syria bygger på prinisppet om demokratisk autonomi, men ikke alle er fornøyd.

Så lenge både Baathregimet og den Islamske Stat truer, er det ikke underlig at SDCs styresett er attraktivt. Det er liten tvil om at friheten er langt større i områder under SDCs kontroll enn i andre deler av Syria, men det er ingen mangel på kritikere.

PYD har effektivt utelukket konkurrerende partier blant kurderne, og har møtt betydelig skepsis i de kristne minoritetene. Angrepet fra Tyrkia i fjor var imidlertid et «nær-døden»-øyeblikk, og de siste månedene har det derfor, med støtte fra USA, pågått forhandlinger mellom PYD-dominerte SDC og en gruppe kurdiske partier under paraplyen KNC . Avtalen skal innebære en maktdeling mellom PYD/SDC og opposisjonen, videre skal fengslede opposisjonspolitikere løslates og KNC-partiene tillates å operere fritt. Et av de vanskeligste punktene er KNCs krav om å få hente til Syria sine egne væpnede styrker, de såkalte Rojava Peshmergas.

Forhandlingene mellom KNC og PYD har også avdekket årsaken til at den mest demokratiske regionen i Syria er utelukket fra fredsforhandlingene vår landsmann Geir Pedersen leder i Astana.. KNC har vært representert i disse samtalene, men da drøftingene mellom KNC og PYD så ut til å bære frukter, krevde Tyrkia i at KNCs representanter måtte utestenges. Fra tyrkisk synspunkt var de nå smittet av PKKs terrorisme.

Pedersens taushet om forholdet klarer ikke å skjuler det åpenbare faktum at Tyrkia får lov å dominere opposisjonen mot Assad, og å utestenge representanter for Nordøst- Syria, til tross for at Erdogans styre raskt nærmer seg samme nivå av tyranni og undertrykkelse som det syriske folk i 2011 våget å gjøre opprør mot.

Jesidienes religiøse leder er død

Baba Sjeik i Lalish oktober 2019, Foto: Jan B Vindheim

Den 1.oktober døde jesidienes åndelige leder, Khurto Hajji Ismail, kjent under sin formelle tittel
Baba Sjeik. Han var respektert og høyt elsket av jesidiene, som er forenet i sorgen over hans bortgang. Baba Sjeik som var 87 år gammel og lenge hadde hatt dårlig helse, døde på et sjukehus i den kurdiske hovedstaden Erbil. Hans etterfølger skal nå utpekes av jesidienes verdslige leder, Miren av Sheikhan.

Blant jesidiene utpekes lederne fra spesielle slekter. Miren av Sheikhan og Baba Sjeik må komme fra ulike familier innen den gruppen av jesidier som kalles sjeiker. Miren, som heter Hazim Tahseen Beg, har selv bare ett år bak seg i sin høye rolle. Forgjengeren, Tahseen Beg som døde i fjor, hadde innehatt vervet helt siden 1944, da han var 13 år gammel.

Bortgangen av de to viktigste jesidi-lederne kommer på et svært vanskelig tidspunkt. Jesidiene lider tungt under følgene av Den Islamske Stats angrep på Sinjar i 2014. Store deler av jesidi-befolkningen, nærmere 200 000 mennesker, bort fortsatt i teltleire i den kurdiske regionen av Irak, mens tusenvis har flyktet videre til andre verdensdeler. Tusenvis av kvinner og barn islamistene tok til fange er fortsatt savnet.

Som leder for jesidienes åndelige råd, skal Baba Sjeik være hevet over de interne motsetningene i jesidisamfunnet. Han spilte en viktig rolle i beslutningen om å ønske de mange kvinnene som har vært fanger hos den Islamske Stat tilbake til jesidisamfunnet. Tradisjonelt har seksuell kontakt med ikke-jesidier ført til utstøting av samfunnet og i verste fall døden, men IS-fangene blir nå renset for skam med vann fra den Hvite Kilden i Lalish, Jesidienes hellige senter.

Baba Sjeik har sitt sete i landsbyen Ain Sifni i Sheikhan-distriktet, et område som var delt mellom kurdiske myndigheter og Saddam-regimet fram til 2003, og siden har vært under full kurdisk kontroll. De kurdiske myndighetene har støttet jesidiene økonomisk. De har gitt bidrag til oppussing av det hellige senteret i Lalish, finansiert kulturelle aktiviteter av ulike slag og produsert skolebøker med informasjon om jesidiene. Prisen har vært at både Baba Sjeik og Miren i Sheikhan har måttet støtte det mektige partiet KDP og gå inn for at både Sinjar og Sheikhan skal inngå i det kurdiske selvstyreområdet .

KDP mistet oppslutning blant jesidiene etter å ha trukket sine peshmerga-styrker ut av Sinjar før islamistenes angrep i 2014. Sinjar er idag under kontroll av partier i opposisjon til KDP, noen som støtter det radikale kurderpartiet PKK, og noen som motsetter seg alle de kurdiske partienes maktpolitikk. . Dette er en av flere faktorer som gjør det vanskelig for de mange jesidiene som har flyktet fra Sinjar å vende tilbake. Mange jesidier ønsker at området skal få en selvstendig status overfor både Erbil og den arabiske regjeringa i Bagdad.

Baba Sjeiks død forener jesidiene i sorg, men avdekker også de dype motsetningene som splitter de hardt rammede jesidiene.

Retten til å krenke Profeten

Redaksjonen i Charlie Hebdo betalte med livet for sin rett til å krenke Profeten.

Vi lever i de krenkedes tidsalder, der devisen er blitt: «Jeg er krenket, derfor er jeg.» Tyskervitser, kleine sjekketriks og transfobe tvitringer mottas alle som krigserklæringer, og de skyldige må betale såvel økonomisk som sosialt. Det er likevel ingen som står hardere på sin rett til å bli krenket, og til å slå tilbake mot krenkerne, enn enkelte grupper av muslimer.

Mye dårlig oppførsel fortjener utvilsomt å kritiseres, men motstanden mot krenkende ord og handlinger kan umerkelig ta overhånd og gjøre den offentlige samtalen vanskelig, for ikke å si umulig eller tilmed straffbar.

Det er ingen tvil om hva en organisasjon som SIAN ønsker å oppnå ved å skjende Koranen. Og når deres opptreden utløser voldelige motdemonstrasjoner har de fått det akkurat slik de vil. Min sympati med Lars Thorsen er – forsiktig formulert – liten. Men det kan være verdt å få med seg at det i disse dager pågår en rettssak i Paris mot folk som bidro til angrepet på Charlie Hebdo i 2015, der 12 mennesker ble drept for den samme forbrytelsen Thorsen gjør seg skyldig i, nemlig å krenke islam.

Lars Thorsens ytringsfrihet er hverken mer eller mindre viktig enn ytringsfriheten til journalister og tegnere i Charlie Hebdo. Som talsmannen for organisasjonen Ex-muslimer i Norge påpeker er det farlig å kritisere Koranen, Profeten Muhammed eller den islamske religion. Mange steder, som Pakistan, Iran og Saudi.-Arabia praktiseres dødsstraff for slik blasfemi. Og der staten ikke hevner blasfemi, er det nok av dem som vil utføre straffen på egen hånd.

Nå omgås jeg mange muslimer, praktiserende så vel som frafalne, og har ingen problemer med Islam som religion. For mange millioner mennesker er Islam en åpning mot en dypere virkelighet. Koranen provoserer meg ikke mere enn Bibelen, og jeg klarer ikke å hisse meg opp over Profetens Muhammeds livsførsel. Heller ikke tror jeg at norske muslimer går med planer om å innføre sharialover og utrydde den etnisk norske befolkningen (hva nå den måtte være). De muslimene jeg kjenner har faktisk like mange og ulike politiske holdninger som de norske. Tenk det.

Det er likevel ikke til å komme fra at Islam rommer uhyggelige tendenser. Det er viktig at muslimer i Norge lærer seg å tåle kritikk av sin religion, slik de kristne har måtte tåle kritikk av sin. Jeg har ingen sympati med demonstranter som banker opp fiender av islam. Derimot har jeg stor sympati med de mange ofrene for muslimsk fanatisme som jeg har møtt både i Norge og i Midtøsten.

Jeg holder meg derfor for nesa, og forsvarer Lars Thorsens rett til å være ufin.

Nybygg i himmelen, eller vedlikehold av dagens museer?

Nordenfjeldske Kundstindustrimuseum trenger omfattende reparasjoner. Foto: Wikimedia/Mahlum

Det er en god nyhet at Karen Espelund har fått jobben som direktør for MiST; det er en jobb hun er super-kvalifisert til. Likevel har jeg ikke bare gode forventninger til hvordan MiST skal utvikle seg under hennes ledelse.

Mer

Sinjar må gjenreises

kandala bredDen 3. august er det seks år siden den Islamske Stat gikk til angrep på jesidienes landsbyer rundt Sinjar-fjellet. Islamistene er nå fordrevet fra Sinjar, men ødeleggelsene de skapte er ikke forsvunnet. De fleste av Sinjars jesidier lever fortsatt i flyktningeleire i den kurdiske regionen. Det er på tide Norge bidrar til at de kan vende tilbake. Mer

Lukten av TERF-blod

 

Noen av de mer høflige kommentarene Rowling har fått på Twitter

Inntil nylig anså jeg debatten om menneskers rett til å definere sin egen kjønnsidentitet som en naturlig videreføring av det langvarige arbeidet for å hente seksualiteten opp av de lumre og innestengte fordommenes rom. En kamp som har gjort det mulig for homofile å stå fram offentlig, som gjør det mulig å elske hvem man vil og gifte seg med dem, hvis det er det man ønsker. De grove angrepene som nå rettes mot J K Rowling og andre som stiller spørsmålstegn ved hvor denne prosessen er på vei, har imidlertid gjort meg dypt urolig. Mer

Slaget om Stiklestad-senteret

1280px-Stiklestad_kultursenter_hotell_Nord-Trøndelag_teater_Norway_2016-09-05_distorted_panorama_02
Hovedinngangen til kulturhuset der også Stiklestad Hotell holder til. Bygget ble reist i 1992.       Foto Wolfmann/Wikimedia

Det er en underlig prosess som foregår rundt Stiklestad Nasjonale Kultursenter (SNK). Nå skal det innrømmes at SNK også er en underlig konstruksjon: en kombinasjon av slike elementer som et hotell, en temapark og et museum, med et historie-spel som kjerne. Spelet og senteret på Stiklestad vekker dessuten sterke følelser. Mytene rundt slaget på Stiklestad og saligkåringen av krigerkongen Olav Haraldsson kan nok by på store faghistoriske problemer, men har en dyp klangbunn i (nord)trøndersk identitet.

Så er det ikke tvil om at dagens virksomhet har sine problemer både av økonomisk og organisatorisk art. Den rapporten om SNK som nå er til politisk behandling har imidlertid sprunget ut av en byråkratisk tilnærming som har sine røtter i den statlige museumsreformen fra noen år tilbake. Reformen har ført til at svært ulike museer i alle deler av landet har blitt «konsoliderte museumsenheter» med felles administrasjon. SNK er derfor idag paraplyorganisasjon for en konsolidert museumsenhet som også omfatter så ulike institusjoner som Egge museum, Nils Aas kunstverksted og Levanger fotomuseum

Det ligger i slike sammenslutningers logikk – enten det dreier seg om museer, sjukehus, universiteter eller andre virksomheter – at noen på toppen, før eller seinere – gjerne før – vil finne ut at noen av de underliggende enhetene kan slankes, rasjonaliseres eller avvikles. Det er er derfor ikke til å undres over at økonomiske problemer knyttet til Spelet på Stiklestad har ført til en utredning om SNKs organisering. Det er også helt logisk at utredningen munner ut i en konklusjon om at SNK skal kvitte seg med de enhetene som ikke inngår i normal og rasjonell museumsdrift.

På direkte spørsmål fra undertegnede svarte seniorrådgiver Johan Fredrik Urnes at konklusjonen om å skille ut hotellet, spelet og temaparken utelukkende skyldes at disse virksomhetene ikke passer inn i malen for hva et museum pr. definisjon skal være, og at anbefalingene ikke er begrunnet i problemer i samspillet mellom de ulike elementene SNK reellt omfatter.

Det spørsmålet utredningen svarer på er altså ikke hvorvidt dagens SNK fungerer bra, men om organisasjonen passer til det byråkratiske kartet. Det er ikke til å undre seg over at et mindretall i utvalget, representantene for SNKs vertskommune, Verdal, har nektet å stille seg bak flertallets konklusjon.

Dette er kanskje hverdagslige administrative problemer i Norge som i andre land. Men situasjonen forverres av en stygg politisk prosess. Vanligvis behandles saker i Trøndelag fylke først i et hovedutvalg, og  går siden til Fylkestinget, eventuelt via Fylkesutvalget. Viktige saker behandles ofte i flere omganger, og skal i alle fall være de folkevalgte i hende i god tid før de behandles. Så ikke i dette tilfellet. Utredningen om SNK ble tilgjengelig for medlemmene i Hovedutvalg for Kultur mandag 25 mai. På møtet i hovedutvalget 27 mai, ble saka presentert utenom sakslista, og uten at det ble åpnet for debatt. Representantene kunne bare stille spørsmål til utrederne, men fikk ikke anledning til å drøfte saka..

Planen fra rådmannens side er at Fylkesutvalget skal drøfte saka og lage innstilling til Fylkestinget den 9. juni, ei uke før fylkestinget skal avgjøre saka. Det er med andre ord lagt opp til et hastverk i strid med normal politisk framgangsmåte. Det er denne viktige og følelsesladde saka dårlig tjent med.

Forrige Eldre innlegg