Kurdiske valg

Det var mange partier og enda flere kandidater ved valgene i Kurdistan og resten av Irak.

For noe over et halvt år siden stemte kurderne i Irak, med overveldende flertall, for å løsrive seg fra Irak. Det ble det ikke noe av, i stedet ble kurdiske peshmergas presset ut av storbyen Kirkuk, og andre omstridte grenseområder mellom Kurdistan og arabisk Irak, av den irakiske hæren og sjia-arabiske militser.

Den 12 mai kunne derfor innbyggerne i den kurdiske regionen, sammen med folk i andre deler av Irak, nok en gang gå til urnene for å velge representanter til parlamentet i Bagdad. Valgdeltakelsen var lav over hele landet og resultatene overrasket mange. Situasjonen i Bagdad er kaotisk med Moqtada al-Sadr som leder for det største (sjia-)partiet, men ikke nødvendigvis som leder for den sterkeste koalisjonen og dermed ny statsminister.

Massoud Barzani – ikke lenger president i Kurdistan, men fortsatt populær.

Hvem som blir statsminister  i Irak avgjøres blant annet av Massoud Barzani, leder for det største kurdiske partiet, KDP. Barzani trådte tilbake som president for den kurdiske regionen etter å ha presset igjennom den kontroversielle folkeavstemningen om uavhengighet. Nå vil han samarbeide med de arabiske partiene om å styre Irak.

At Barzanis parti, i likhet med konkurrenten PUK, går styrket ut av valget var et sjokk for de fleste observatører. Den kurdiske regionen har vært preget av omfattende uro, som følge av økonomisk  krise forsterket av omfattende korrupsjonen. Lærere og andre som ikke har fått lønn på flere måneder har streiket og demonstrert. Politi og sikkerhetsstyrker tilknyttet de store partiene har angrepet dem med stor brutalitet. Under valgkampen ble politikere fra opposisjonspartiene angrepet av steinkastende mobb, supplert av sivilkledde folk fra sikkerhetsstyrkene.

I tillegg til det store opposisjonspartiet Gorran og et par små islamistpartier, stilte i år to nye protestpartier; Koalisjonen for Demokrati og Rettferdighet, (CDJ), ledet av Barham Salih og Ny Generasjon startet av mediemogulen Shaswar Abdulwahid. Det ble forventet at KDP og PUK skulle gå sterkt tilbake. Resultatet ble det motsatte; de to store partiene gikk fram og den beskjedne framgangen Ny Generasjon og CDJ hadde skjedde på bekostning av Gorran. I provinsen Dohuk tok KDP 10 mandater av elleve mulige, i Erbil og Suleimania dominerte henholdsvis KDP og PUK.

En karikatur som gjør narr av PUKs viktigste TV-kanal.

Kurdiske partier fikk også mandater fra andre provinser. I Kirkuk tok PUK alle de seks kurdiske mandatene, til tross for å ha overgitt byen til Hashd el-Shaabi uten kamp i fjor høst. I Ninawa, provinsen rundt Mosul, ble KDP størst, til tross for å ha overgitt provinsen til Daesh høsten 2014. Yezidiene får tre representanter i Bagdad; en hver fra KDP og PUK samt Saib Khidir fra det uavhengige yezidi-partiet ÊPP. Også noen av de kristne representantene er alliert med KDP

Med en valgdeltakelse på godt under 50% er det rimelig å anta at de store partiene, som har drevet valgkamp på stabilitet, har vært flinkere til å få sine velgere til urnene enn de maktesløse opposisjonspartiene. Velgerne har resignert. Gorran har tapt oppslutning på sin deltakelse i regjering med PUK og KDP, og hverken Barham Salih eller Shaswar Abdulwahid har presentert troverdige alternativer. Ny Generasjon gjorde det noe bedre enn Barham Salihs koalisjon, og fikk fire representanter i Bagdad mot to til Salihs CDJ. Ny Generasjon er mot kurdisk selvstendighet, og blir blant annet representert av Yusra Rajab, en kvinnelig representant for Tevgera Azadi, den lokale avdelingen av PKK,, partiet, som  dominerer kurdisk politikk i Tyrkia og Syria, men hittil har hatt liten støtte i Sør-Kurdistan.

Men det er også god grunn til å tro at det har foregått omfattende valgfusk. Urner er fylt med ferdigutfylte stemmesedler og velgere har fått betalt for å vise fram bilder av sin stemmegivning fra mobiltelefonen. Kandidater fra opposisjonspartier forteller at de ikke fikk noen stemmer i det valglokalet der de selv hadde stemt. Det ble brukt et nytt elektronisk stemmesystem som skal ha vært åpent for hacking. Uten snev av ironi gikk KDP og PUK ut med anklager om valgfusk i hverandres områder, uten å innrømme uregelmessigheter der de selv har makta.

Gjennomhullede vinduer etter angrepet på Gorrans hovedkvarter i Suleimania

Etter at Gorrans TV-kanal trakk valgresultatet i tvil allerede under opptellinga, tilspisset situasjonen seg ytterligere. Et titalls kjøretøy tilhørende PUKs spesialstyrker åpnet ild med maskingevær mot hovedkvarteret til Gorran på Zargata i Suleimania, der ledere fra opposisjonspartiene var samlet. Flere personer ble skadd, og en døde av et hjerteanfall. Bleke av sinne forlangte opposisjonslederne ny, manuell opptelling.

Gorran, CDJ, Ny Generasjon og tre andre opposisjonspartier i Kurdistan  nekter å akspetere valgresultatet om de mener er grovt manipulert. De diskuterer nå om de skal trekke seg fra parlamentet i Bagdad i protest.

De må også se framover mot regionvalgene i Kurdistan som etter flere utsettelser er fastsatt til 30 september. Først og fremst må de overbevise velgerne om at deres stemmer vil kunne forandre noe som helst. Gorran, som feide inn i det kurdiske parlamentet ved forrige valg, stanget hodet mot veggen i sine forsøk på å reformere administrasjonen. Hverken KDP eller PUK viser noen som helst vilje til å gi fra seg makt til et folkevalgt organ. Den framtredende PUK-lederen Mullah Bakhtiar sa i fjor at valgresultatet ikke avgjør noen ting, så lenge de væpnede styrkene, peshmergas, tilhører KDP og PUK. Det er egnet til å vekke bekymring at Gorran nå, etter angrepet på deres hovedkvarter, åpent vurderer å opprette egne peshmergas.

19 mai er det ett år siden grunnleggeren av Gorran, Nawshirwan Mustafa, døde. Etter et langt liv som geriljaleder mente han tida for krig mellom kurdiske partier måtte være over.  Foreløpig har det ikke lyktes å skape forandringer i  Sør-Kurdistan via valgurnene. Veien til et fungerende demokrati  er dessverre fortsatt lang.

Reklamer

Løsning i Elgeseter gate

I lang tid har de politiske partiene i Trondheim Bystyre ført en skyttergravskrig om det framtidige kjøremønsteret for metrobussen i Elgeseter gate. I siste bystyremøte klarte imidlertid Miljøpartiet De Grønne å bryte den fastlåste situasjonen og mobilisere et flertall for et kompromiss. Varaordfører Ola Lund Renolen la nemlig fram et forslag som løser mange av de problemene som har ligget til grunn for uenigheten.

Det nye forslaget kalles parallell-stilt trasé; det vil si at kollektivtrafikken får to felt på den ene siden av gata, mens annen motorisert trafikk får to felt på den andre siden av gata. Et slikt system praktiseres allerede mange steder i verden, både for skinnegående trafikk og for buss, for eksempel i den tyske byen Darmstadt.

Parallellstilt trasé vil føre til færre konflikter mellom de ulike trafikantgruppene enn de to tidligere hovedforslagene; henholdsvis sidestilt og midtstilt. Spesielt i det kritiske området ved Prinsen Kinosenter vil denne løsningen sikre en grei og oversiktlig løsning for bilister og syklister, så vel som god framføring av kollektivtrafikken i begge retninger. Også i begge ender – i Kongens gate og i Holtermannsveien fram til Sluppen – vil dette være en god løsning som krever færre inngrep en de to tidligere forslagene.

Parallellstilt trase vil gi gode og oversiktlige løsninger i kryssene  ved Lerkendal og ved Samfundet, og  som bonus kan vi også bevare de truede jugendgårdene i Elgeseter gate.

Det er ingen grunn til å tro at innføring av parallellstilte kollektivfelt vil gi større omkostninger enn det vi får med sidestilt eller midtstilt løsning. Det er beklagelig at flere av bystyrets partier er mer opptatt av å forsvare sine skyttergraver enn av å finne en brukbar løsning, men når rådmannens vurdering kommer på bordet håper vi også disse vil innse elegansen i Renolens forslag.

MDG på rett vei

forsamlingÅrets landsmøte i Miljøpartiet de Grønne må være et av de triveligste og mest konstruktive i partiets historie. Vår identitet som et viktig meningsbærende parti på landsbasis har nå satt seg, og de mange landsmøtedeltakerne framsto som trygge på dette.

Overlevering av stafettpinnen som mannlig talsperson fra Rasmus Hansson foregikk på eksemplarisk vis. Det var to gode kandidater som kjempet om plassen – Farid Shariati fra Vadsø og Arild Hermstad fra Oslo – begge hadde mobilisert godt for sitt kandidatur, men vinneren ble som forventet han som hadde partiapparatet i ryggen, nemlig Arild Hermstad. Det er et godt valg, noe både Farid og hans tilhenger (hvoriblant jeg) var snare til å erklære. En god klem mellom konkurrentene demonstrert den gode stemningen som preget landsmøtet.

stafett

En gjenvalgt, en avtroppende og en påtroppende talsperson.

Oppkjøring til lokalvalgene om et drøyt år var naturligvis et viktig tema blant de frammøtte. Spesielt de gode resultatene fra byrådssamarbeidet i Oslo tente forsamlingen. De mange tiltakene MdG har fått æren for støttes av et stort flertall av Oslos innbyggere, og Lan Marie Nguyen Berg, som jo har måtte tåle svært grove angrep fra våre motstandere, framstår nå som Oslo mest populære politiker. Så nølte da heller ikke byrådsleder Raymond Johansen med å skryte av det rødgrønne samarbeide, og håpe på videreføring av det.

Nå var det naturligvis også debatt – det er  ikke noe nytt at vi grønne har ulike meninger i mange saker. Heftige interne diskusjoner er absolutt ikke noe som oppsto med vårt nasjonale gjennombrudd. Det forelå over seksti forslag til politiske uttalelser om de forskjelligste spørsmål, fra seksualundervisning til krigen i Syria (mitt bidrag, som ikke nådde fram). Av denne mengden ble fem uttalelser til sist vedtatt, etter tildels skarpe meningsutvekslinger. Det var

*«MDG vil skape 150.000 nye grønne arbeidsplasser»,

*«Gjenskap en uberørt natur – Norges første nasjonalpark med forbud mot jakt, også på rovdyr»,

* «MeToo – Politisk handling»,

* «Norge som internasjonalt foregangsland i kampen mot plastforurensning.» og

*«Regulering av rusmidler – for en tryggere ruspolitikk».

Ikke minst den sistnevnte vakte sterke følelser;. Noen argumenterte med at forbudslinja er den eneste moralsk forsvarlige holdning til narkotika, andre mente det ville være taktisk uklokt å gå inn for legalisering. Men etter å ha sovet på saka, valgte forsamlingen å støtte  redaksjonskomiteen på at Miljøpartiet De Grønne vil:

– Utvide rusreformutvalgets mandat til også å utrede ulike reguleringsmodeller for rusmidler som i dag er illegale, etter skadepotensial, for å sikre en bred og faglig forankret utredning med sikte på skadebegrensning og trygghet.

men ikke å vedta  neste   setning :

– Ta sikte på å tillate omsetning av rusmidler med lavere skadepotensial på egnede utsalgssteder.

Dette lot det til at forsamlingen stor sett var fornøyd med.

Mesteparten av tida gikk likevel med til gjensidig sosial og politisk massasje. Påtroppende og avtroppende talspersoner  for mdg og for grønn ungdom, så vel som tidligere talspersoner, brettet ut sine erfaringer, stor sett til stående applaus. Ikke minst ble Rasmus Hansson hyllet og takket.  Og så dro vi avgårde til den politiske hverdagen i fylker og kommuner, der applausen for  MdGs politikk ikke alltid sitter like løst.

32260670_171701193545680_6586896372111245312_n

Det sammenslåtte Trøndelag stilte med en stor delegasjon på landsmøtet.

Ingen krise hos De Grønne

Det går mot et nytt og spennende landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. Adresseavisens politiske redaktør, Tone Sofie Aglen, har i den forbindelse beæret oss med en kommentar under tittelen «Dårlig miljø i miljøpartiet», der hun bruker de nylige utmeldingene av partiet etter Acer-saka som grunnlag for sin diagnose.

For oss som har vært med i De Grønne en stund var det ikke uventet at det kom tilbakeslag etter den eksplosive framgangen i 2013 og 2015. Undertegnede har da også, i min rolle som horn på veggen, påpekt uheldige utviklingstrekk ved flere anledninger. Jeg er likevel ikke bekymret over de siste utmeldingene, og ser ikke at partiet er i noen form for krisetilstand. Mer

Dødevaskeren

9788203373770Sara Omars bok om kvinneliv i Sør-Kurdistan, Dødevaskeren, gnager dypt. Sist jeg ble så følelsesmessig berørt av ei bok, kan jeg ikke huske. Så ble den da også utropt til fjorårets viktigste roman i Danmark og har fått stor og fortjent oppmerksomhet her i Norge. 

Boka handler om den kurdiske jenta Frmesk som skildres i to atskilte faser av livet; tidlig barndom i Kurdistan og pasient på et sjukehus i Danmark tretti år seinere. Det er fortellingene fra barndommen i Kurdistan som er mest opprivende. Vi blir presentert for en altgjennomtrengende kvinneundertrykkelse, som tar form av vold, mord og generell forakt, alt i Muhammeds og Allahs navn.  Mer

Sluttspill i Syria?

Syrian_Civil_War_map

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene. Mer

Nytt år for yezidiene

DbA8VQ3WkAUqQB7

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk. Mer

Forrige Eldre innlegg