«Narkotiske stoffer»

images

Avgifter på salg av cannabis ventes å tilføre statskassa i California en milliard dollar i året.

Forandringens vinder endrer nå ruspolitikken i mange land. Kriminaliseringen av andre rusmidler enn alkohol er på retur. I USA har  California blitt den åttende delstaten  som legaliserer omsetning av marihuana. Flere delstater ventes å følge etter, det samme vil Canada, mens Uruguay begynte å selge marihuana til registrerte brukere allerede i fjor.

I  det meste av Europa er endringer på vei. Bruk og besittelse av de forbudte rusmidlene tolereres allerede mange steder, og lovendringer vil nok komme når erfaringene fra Amerika siger inn. For Colorado, og andre delstater der cannabis har vært lovlig i flere år har ikke opplevd noen katastrofale konsekvenser, bruken av cannabis blant tenåringer har gått ned og ingen økning i kriminalitet er blitt registrert, derimot kan myndighetene i delstaten glede seg over mange millioner dollar i inntekter fra avgiften på salget.

Også i Norge har det skjedd store endringer i opinionen. Et flertall på Stortinget mener nå narkotikaproblemer må behandles som sjukdom og ikke som forbrytelser. Tilmed Adresseavisa applauderer dette i sin leder 15.desember. Men om holdningene er endret er det fortsatt mange fordommer og misforståelser som sitter igjen, så også hos lederskribenten i Adressa. En viktig forkludrende faktor er selve begrepet «narkotika» og det avledede begrepet «narkotiske stoffer». Disse begrepene skaper inntrykk av viktige felles egenskaper som skiller stoffene på narkotikalista fra legale nytelsesmidler som vin, tobakk og kaffe, Slik er det imidlertid ikke. Det eneste som er felles for stoffene på narkotikalista er nettopp dette, at de står på narkotikalista. Det er ingen biologiske eller kjemiske egenskaper som er felles for disse stoffene.

Bruken av begrepet «narkotiske stoffer» gir ikke bare inntrykk av at det er felles virkninger av hasj, LSD og heroin, det forsterker dessuten den utbredte troen på at alle disse «narkotiske stoffene» er langt farligere enn alkohol. Den som har observert dritfull ungdom på byen og tror cannabis er verre, vil naturligvis protestere mot «frislepp av hasj».

DSc6SzRXUAM0E9E

Mange tror fortsatt at  alle «narkotiske stoffer» er farligere  enn den alkoholen personer på dette bildet har inntatt..

For snart 100 år siden var vin og brennevin forbudt i Norge. Etter få år ble forbudet opphevet; i stedet ble det innført en strengt regulert og kontrollert omsetning av alkohol, med bla. aldersgrenser, kvalitetskontroll, regulerte åpningstider og andre restriksjoner. Få vil på dette grunnlaget hevde at det har foregått et «frislepp av sprit». Skjenkepolitikken er underlagt løpende politisk kontroll, noe som bare er mulig fordi omsetning av alkohol ikke er underlagt totalforbud.

Om Stortinget vedtar å avkriminalisere bruk og besittelse av alle, eller noen, av dagens forbudte stoffer, vil likevel det kriminelle markedet bestå. Bare ved offentlig kontroll av omsetningen kan den svarte økonomien reduseres. Men vellykket regulering forutsetter også at det differensieres mellom de ulike substansene som i dag kalles «narkotika». Det er åpenbart at omsetning av heroin må reguleres langt strengere enn stoffer som marihuana, coca-blader eller khat.

Motivet bak de endringene Stortinget nå skal behandle er først og fremst hensynet til de synlige narkomane, de som er avhengige av de tunge stoffene, først og fremst opioider som heroin. Det er naturligvis et stort og viktig framskritt dersom alvorlig sjuke mennesker får tilbud om hjelp i stedet for å bli hundset, jaget og bøtelagt. En overføring av rusomsorgen fra politi til helsevesen er et viktig humanitært tiltak. Men for det store flertallet brukere av ulovlige rusmidler er det ikke påkrevet med noen medisinsk bistand. Kontrollert omsetning av de lettere rusmidlene vil ikke bare frigi ressurser hos politi og rettsvesen, det vil også frata de kriminelle nettverkene store inntekter, og føre disse pengene  inn i statskassa.

At AP og Høyre nå er villige til å vurdere en forsiktig snuoperasjon, og nærmer seg de standpunktene Venstre og MdG lenge har hatt, er naturligvis positivt. Men evnen til å vurdere situasjonen saklig og prinsipielt er, som alltid i politikken, underlagt hensynet til opinionen. Store partier som AP og Høyre tør ikke utfordre velgernes antatte fordommer på et så følelsesladet område som ruspolitikken. Ikke minst er ordet legalisering  tungt belastet med negativt innhold. Vi skal derfor  ønske endringene velkommen, uten å innbille oss at blir spesielt dyptgripende.

Reklamer

Fra Assad til Rouhani

DSXe-F8W4AA-Qkz

Dette bildet av en ung kvinne i Teheran, som har tatt av seg den påbudte hijaben og heiser den  i været, er blitt et av de iranske demonstrantenes sentrale symboler.

Det er mange år siden folk i Iran har utfordret regimet med slik styrke som de siste dagene. Opposisjonelle krefter i Iran tillyser nå en generalstreik i hele landet imorgen, 2. januar. Dermed står mulla-regimet overfor sin største utfordring på lange tider.

President Rouhani, hvis reformiver antas å ha blitt holdt tilbake av mere konservative elementer i regimet, kan benytte anledningen til å innføre små åpninger, som den nylig kunngjorte avkriminaliseringen av utildekket hår. Det er likevel liten grunn til å tro at dette vil tilfredsstille de mange tusen, særlig unge, som nå fyller gatene i iranske byer fra Kurdistan i vest til Baluchistan i Øst.

Demonstrasjonene som feier gjennom Iran springer, i likhet med den tilsvarende bølgen som fikk navnet den arabiske våren, ut av en dyp, oppdemmet frustrasjon i befolkningen. I likhet med de foregående arabiske opprørene står den i fare for å bli slått blodig ned, eller å føre til et nytt og enda verre regime enn dagens teokrati.

I løpet av de første dagene er en håndfull demonstranter drept og mange hundre arrestert. Dette har ikke på noen måte dempet misnøyen i gatene, det har snarere styrket den. Men regimet har tidligere vist seg villig til å bruke alle midler mot høyrøstede opposisjonsgrupper, det er derfor grunn til å frykte blodige scener dersom demonstrasjonene tiltar i styrke.

Det er lett å glede seg over at folk i Iran våger å protestere åpent mot teokratiet, men det er også lett å huske hva som skjer og har skjedd i Syria. Ikke minst er det nærliggende å huske at det er irregulære militære styrker med støtte fra nettopp Iran, som har stått for noen av de verste overgrepene mot sivilbefolkningen i Syria, så vel som i Irak, under kampene mot Daesh.

Iran er nok på mange måter et mere åpent samfunn enn baath-partiets Syria, men noen reell og legal opposisjon finnes ikke. Liksom syrere, som lenge håpet at Bashar Assad ville myke opp systemet han arvet fra sin far, ble dypt skuffet, har iranere, som håpet at president Rouhani skulle innføre virkelige reformer, nå blitt grundig desillusjonert.

Og det er ingen fordel for demonstrantene at de får støtte fra President Trump. Det gir makthaverne mulighet til å beskylde demonstrantene for å være inspirert og organisert av USA. Skulle demonstrasjonene utvikle seg til et mere omfattende opprør vil vi antakelig også se at deler av den radikale opinionen i demokratiske land  som Norge vil ta parti for dem som er «mot USA-imperialismen», og støtte mullaene, slik de idag støtter mullaenes allierte, Assad-regimet i Syria.

Det er lov å håpe at Iran vil kunne utvikle seg mot større åpenhet uten å falle ned i samme avgrunn som Syria,  men sjansen for dette er dessverre liten.

Vandrende sjeler

Mer eller mindre tilfeldig har jeg i jula blitt sittende med to skjønnlitterære bøker som på ulike vis drøfter problemer rundt menneskets sjel, herunder forholdet mellom sjel og legeme, og muligheten for at menneskets sjel kan overleve den fysiske død og ta bolig i et nytt legeme: det vi gjerne kaller reinkarnasjon eller sjelevandring.

Tom Egelands bok «Lasarus-effekten» er en spennende underholdning i slekt med Egelands tidlige bøker. Han skriver, i samme genre som «Da Vinci-koden», om hemmelige sammenslutninger med urgamle kunnskaper som utfordrer den katolske kirkes dogmer. I årets bok er reinkarnasjon en farlig hemmelighet som er sensurert bort fra Bibelen, og som skumle og brutale sammenslutninger vil holde skjult. Dersom menneskets sjel etter døden fødes igjen i et annet legeme forutsetter intrigen nemlig at den kristne lære, om en framtidig tilværelse i himmel eller helvete, undergraves.

Egeland bruker sin rammefortelling til å la personene drøfte ulike teorier om den menneskelige sjel og dens skjebne etter døden. Han introduserer dessuten et originalt element; et laboratorium der hvitfrakkede forskere organiserer overføring av en sjel fra et døende menneske til et nyfødt barn. I den forbindelse prøver han å gjøre sjelen til et materielt fenomen, iallfall nesten, og et fenomen hvis økonomiske og militære potensialer motiverer mye av handlingen i boka.

Philip Pullman går enda et skritt videre i materialistisk retning: i tillegg til å knytt bevisstheten til sitt postulerte grunnstoff, Dust, konkretiserer han menneskets sjel i form av et fysisk dyr. Hvert individ har et slikt dyr, og hvordan dette dyret er og oppfører seg henger sammen med den enkeltes personlighet, omtrent som det som i norsk folketro het fylgje.

Wikipedia skriver: «Et fylgje, på norrønt fylgja («den som følger»), er en ånd eller vette, enten usynlig eller i form av et dyr, som ifølge nordisk folketro følger hver enkelt menneske. Hvilket dyr som fulgte en, ble bestemt av personligheten til mennesket; dets alter ego.»

Språklig viser Pullmans daemon naturligvis til det opprinnelige greske ordet, som kan bety engel eller ånd, og som hos Platon og hans etterfølger Proclus brukes som betegnelse på det høyere selv, den menneskelige ånd, eller det innerste i den menneskelige sjel. Proclus førte det platonske akademiet videre i tida mellom  religionsstifterne Jesus og  Muhammed og har hatt kontakt med de mange mystikere i Mesopotamia og Midtøsten som kalles batenier. I dette miljøet oppsto også den bogomilske religionen som var utbredt i Bosnia og som var en viktig forløper for de kristne katarene. Katarene hadde mange tilhengere i Italia og Sør-Frankrike, og ble utslettet av et pavelig sanksjonert korstog tidlig på 1200-tallet, for sin vranglære som ikke minst omfattet troen på reinkarnasjon

Både Egeland og Pullman er klart anti-kirkelige, og prøver meget prisverdig å utforske grensene for den materielle virkelighet og den menneskelige bevissthet utenom fastlåste dogmer. De beveger seg likevel i stor grad innenfor et univers der de bibelske beretningene og forståelsesformene ligger til grunn. Rett nok fører Egeland sine bibeltolkninger tilbake til det gamle Mesopotamia, og knytter intrigen opp mot beretninger som først skal ha blitt nedtegnet i kileskrift flere tusen år før den kristne tidsregning tar til. Desto mere påfallende er det at han ikke nærmer seg de mange religiøse grupperingene i våre dagers Mesopotamia som nettopp forener elementer av gamle mesopotamiske religionsformer, herunder troen på reinkarnasjon, med elementer fra de abrahamiske religionene, jødedom. kristendom og islam.

Yarsaniene i Iran anser at de selv og deres åndelige ledere fødes igjen og igjen innenfor sitt samfunn.

En av disse religiøse kulturene er yezidismen, og de beslektede grupperingene som kalles yarsanier og alevier; andre er alawitter og drusere. Bortsett fra yezidiene regnes alle disse som avledet av sjia-islam. Noen av dem vurderes som såvidt innenfor islam, herunder alawitter og alevier, andre plasseres vanligvis utenfor, herunder yezidier og drusere.

Tidligere i høst hadde jeg gleden av å treffe Erlendur Haraldsson som forærte meg «I Saw a Light and Came Here», den siste i ei lang rekke bøker han har forfattet om sin forskning på reinkarnasjon. Han har intervjuet barn som hevder å huske sine tidligere liv og forsøkt å kontrollere de opplysningene som har kommet fram. Han har særlig tatt for seg barn på Sri Lanka og blant druserne i Libanon.

At mange barn i miljøer der reinkarnasjon er alminnelig akseptert kan fortelle at de har levd før, er kanskje ikke så overraskende, men det gjør unektelig inntrykk når de kan fortelle detaljert om sine tidligere liv i fjerntliggende landsbyer, og disse detaljene lar seg verifisere.

Når slike beretninger lar seg kontrollere på denne måten forutsetter det at gjenfødselen skjer kort etter at det forrige livet tok slutt, om ikke fullt så fort som i Tom Egelands spenningsroman. Under arbeidet med min bok om mystikkens historie, støtte jeg på en annen historie med samme forutsetning. Den drusiske soldaten Mohammed Zayed Salem, som i 1987 ble dømt for desertering fra den israelske hæren. Han hevdet at han i sitt forrige liv som syrisk druser ble drept av en israelsk stridsvogn.

At reinkarnasjon blir tema i populær-litteraturen tyder både på at dette er et tema som engasjerer mange og at det likevel i den store sammenhengen er litt for kontroversielt til å drøftes annet enn som fiksjon.

Krise i Kurdistan

Demonstranter i Rania

I den kurdiske delen av Irak har det lenge vært voksende uro i befolkningen, og den 19. desember brøt det ut omfattende demonstrasjoner i flere byer. Størst omfang fikk de i byen Rania, byen der det i 1991 brøt ut et opprør mot Saddam Husseins diktatur som la grunnlaget for dagens selvstyrte region.  Under de pågående urolighetene har demonstrantene i Rania satt kontorene til alle de store politiske partiene i brann. Sikkerhetsstyrker har skutt med skarpt og minst fem personer er drept.

Opptøyene spredte seg raskt til andre byer, blant annet Halabja, Chamchamal og storbyen Suleimania. Demonstrantene retter sitt sinne mot de to store partiene – Kurdistans Demokratiske Parti (KDP)   og Kurdistans Patriotiske Union (PUK) – som har styrt den kurdiske regionen siden 1992. De to partiene, som ledes av hvert sitt familiedynasti, har i praksis delt den kurdiske regionen mellom seg. Familiene Barzani og Talabani har takket være oljeeksporten samlet seg store rikdommer, rikdommer den vanlige befolkning har sett lite til.

Uroen i befolkningen har vokst lenge, i 2009 gjorde reformpartiet Gorran store innhogg i velgermassen til  PUK og ble det nest største partiet i det kurdiske parlamentet.  Dette parlamentet har imidlertid ingen makt, og da Gorran ville granske bruken av oljeinntektene samt avviste å forlenge funksjonstida til president Massoud Barzani, stengte Barzani like godt hele forsamlingen for to år siden.

Demonstranter fyller det sentrale torget i Suleimania

Den økonomiske situasjonen i regionen  har vært kritisk etter at regjeringa i Bagdad strammet inn overføringene fra statsbudsjettet i 2014. Lønningene til de mange offentlig ansatte ble redusert, hvis de i det  hele tatt kom. Samtidig trengte ekstremistgruppa Daesh («IS») inn i Kurdistan og jagde hundretusener  av flyktninger foran seg. De kurdiske styrkene, peshmergas (som heller ikke fikk sine lønninger) viste seg svakere enn ventet og måtte ha hjelp fra NATO for å stanse ekstremistene.    

Sommeren 2017 var regionen derfor dypt nedsyltet i  politiske, økonomiske og militære kriser, og misnøyen  med de styrende dynastiene var stor. I denne situasjonen valgte president (på overtid) Massoud Barzani å gjennomføre en folkeavstemning om kurdisk løsrivelse fra Irak. Protestene var mange, og skepsisen stor også blant kurderne men Barzani nektet å bøye av. Folkeavstemningen i september ga da også et overveldende JA til uavhengighet, 93,5% av stemmene, men frammøtet var mange steder lite, i provinsen Suleimania bare 50%. Det var lettere å sitte hjemme enn å stemme NEI til alle kurderes drøm om en selvstendig stat.

Barzani hadde imidlertid feilvurdert situasjonen grovt. Regjeringa i Bagdad valgte, etter påtrykk blant annet fra Iran, å sette kurderne på plass. I oktober rykket den irakiske hæren og iransk-støttede militser inn i oljebyen Kirkuk og andre områder peshmergas hadde kontrollert utenfor det formelt selvstyrte Kurdistan. Sinnet blant kurderne ble da så sterkt at Massoud Barzani valgte å trekke seg som president, fire år etter at hans periode utløp. Dette var imidlertid mest symbolsk, han overførte nemlig det meste av sine fullmakter til  nevøen, statsminister Nechirvan Barzani.

Om den økonomiske situasjonen var vanskelig fra før er den nå blitt verre. Med Kirkuk mistet regionen halvparten av sine oljeinntekter. Gjelda er enorm, og de mange  offentlig ansatte sliter med å klare seg på de reduserte lønningene  – når de en sjelden gang kommer. Det er derfor ikke overraskende at det blir demonstrasjoner.  At de bryter ut  i PUK-kontrollerte områder betyr ikke at misnøyen først og fremst retter seg mot PUK, det skyldes at  Suleimania har en gammel tradisjon for folkelige protester og at KDPs sikkerhetspoliti effektivt legger lokk på demonstrasjoner i Erbil og Dohuk.

Demonstrantene angriper partikontorene til både PUK og KDP, noen steder slipper heller ikke Gorran unna. Gorran og deres allierte i islamistpartiet Komal har nå formelt brutt med regjeringa i Arbil i håp om å slippe unna demonstrantenes vrede.

Shaswar Abdulwahid

Både Gorran og Komal har lenge forlangt at regjeringa i Arbil må gå av, slik demonstrantene krever, men som ansvarlige partier må de ta avstand fra ildspåsettelser av partikontorer og annen voldelig oppførsel fra demonstrantenes side. Ironisk nok har Gorran blitt beskyldt for å stå bak tidligere demonstrasjoner der ikke minst KDPs kontorer har vært angrepet.

Siden også Gorran har blitt angrepet i denne omgangen, velger KDP og PUK nå å legge  ansvaret på det ungdommelige partiet  «Ny generasjon». Partiets grunnlegger Shaswar Abdulwahid er arrestert og hans media-konsern Nalia, med sine TV-kanaler og nettsider, er stengt.  Nechirvan Barzani har hevdet at «noen står bak» demonstrasjonene – en dårlig skjult anklage mot Iran.

Det er likevel ingen grunn til å tvile på at demonstrasjonene springer ut av dyp frustrasjon i den hardt prøvede kurdiske befolkningen. Nyvalg i regionen er lovet tidlig på nyåret og vil antakelig ramme både KDP og PUK hardt. I tillegg til partiene Gorran og Ny Generasjon kan også tidligere statsminister Barham Salihs Allianse for Demokrati og Rettferdighet ventes å gjøre det bra. Men kurderne veit godt at om Barzaniene og Talabaniene taper valg, er det slett ikke sikkert at de vil gi fra seg makta.

Demonstrantene føler neppe at de har noe å tape. Raseriet mot de rike makthaverne forsvinner  ikke med det første.

 

Yezidienes modige stemme

DQj9l6UW4AA50UBSommeren 2014 hadde de nådeløse fanatikerne i Den Islamske Stat, Daesh, bestemt seg for å utslette de ikke-muslimske yezidiene for godt. De angrep yezidienes landsbyer rundt Sinjarfjellet og drepte alle mannlige yezidier de kunne  få tak i, mens tusenvis av yezidi-kvinner ble gjort til slaver. Mer

Grønn inspirasjon

ls

Landsstyremøte i Miljøpartiet de Grønne er en underlig, men oppløftende opplevelse for en veteran som meg. Det er en glede å møte de mange dyktige, kunnskapsrike og engasjerte medarbeiderne partiet nå rommer. Det er en helt annen virkelighet enn den vi opplevde vinteren 1989 da jeg og 50 andre på egen bekostning dro til partiets første landsmøte. Det fant sted i gymsalen på landsgymnaset i Bø, der vi diskuterte, spiste og sov på flatseng . Mer

Farvel til Leirelv-korridoren

korridorer[1]

Leirelvkorridoren midt på bildet, Leinstrandkorridoren nederst.

Politikere fra alle partier slutter seg til honnør-formuleringer om miljøet. Og bra er jo det. Litt mindre bra er det at de samme politikerne ikke følger opp i praksis. Et tydelig eksempel så vi i Bygningsrådet i Trondheim den siste dagen i oktober. Da valgte det politiske flertallet å ofre en viktig økologisk korridor på bilismens alter. Vedtaket føyer seg inn i et deprimerende mønster.

Den vestlige delen av Trondheim Kommune er halvøya Byneset, et jordbruks- og villmarksområde med rikt og variert dyre- og fugleliv. Problemet er at denne halvøya er i ferd med å bli isolert fra andre naturområder. Byen og de store transportkorridorene, E6 og jernbanen, danner en tung og tett barriere mellom Bymarka og marka-områdene lenger øst. Denne barrieren brytes bare på to steder; Leirelvkorridoren og Leinstrandkorridoren. Disse to økologiske korridorene er avgjørende for å forhindre innavl blant dyr og planter, og sikre biologisk mangfold på Byneset også i framtida. Mer

Forrige Eldre innlegg