Yezidienes modige stemme

DQj9l6UW4AA50UBSommeren 2014 hadde de nådeløse fanatikerne i Den Islamske Stat, Daesh, bestemt seg for å utslette de ikke-muslimske yezidiene for godt. De angrep yezidienes landsbyer rundt Sinjarfjellet og drepte alle mannlige yezidier de kunne  få tak i, mens tusenvis av yezidi-kvinner ble gjort til slaver.

Noen av disse kvinnene har siden flyktet eller blitt kjøpt fri. Nadia Murad er den mest kjente av disse. Ingen som så henne bryte samme mens hun fortalte om sine opplevelser på norsk TV vil glemme det. Nå har hennes historie kommet i bokform, ved hjelp av journalisten Jenna Krajeski. Det er en  beretning som vil bli stående blant de viktigste vitnesbyrdene fra krigene i Midtøsten i første del av det tjueførste århundre

Dette er hverken den første eller den siste boka om yezidikvinners opplevelser som slaver under Daesh. Jeg har tidligere skrevet om «With Ash on their Faces» som gjengir intervjuer med flere kvinner som har unnsluppet  Daesh.  Den boka konsentrerte seg om  kvinnenes opplevelser i fangenskap. Nadia Murads bok bruker et større lerret. Hun setter angrepet fra ekstremistene og det påfølgende fangenskapet inn i sin historiske og politiske sammenheng.  Yezidiene har jo vært forfulgt av sine muslimske naboer i hundrevis av år, og er idag blitt brikker i en konflikt om land mellom arabere og kurdere.

De første kapitlene skildrer dagliglivet i hennes hjemby Kocho, en yezidi-landsby omgitt av  landsbyer bebodd av arabiske muslimer. Kocho ligger langt fra de yezidi-dominerte områdene rundt Sinjar by og Sinjarfjellet, og enda lenger fra den autonome kurdiske regionen i nordøst. Vi får innblikk i dagliglivet i Kocho og forholdet mellom yezidiene og innbyggerne i nabolandsbyene. Vi hører om kjærlighet og samliv, om skolegang og politikk. Langt borte har diktatoren Saddam Hussein startet en krig mot  nabolandet Iran. En ny krig om Saddams annektering av Kuwait får ringvirkninger også i Kocho, og det vokser fram en kurdisk ministat som gjør krav på yezidienes lojalitet og deres boplasser, inklusive Kocho.

angrepet

Etter bombeangrepet i 2007.

Etter den amerikanske invasjonen og Saddam Husseins fall kommer Irak under sjia-muslimsk styre, og de sunniarabiske landsbyboerne blir snart mottakelige for agitasjonen fra militante grupper som al Qaeda og etterhvert Daesh. I 2007 ble to  yezidilandsbyer i nærheten av Kocho utsatt for det verste terrorangrepet i Iraks historie: rundt 800 mennesker ble drept da biler fylt av sprengstoff gikk i lufta. Kurdiske peshmerga-styrker ble deretter utplassert også i Kocho. Yezidiene snakker kurdisk, men spesielt i de områdene som ligger lengst fra de kurdiske kjerneområdene har de et distansert forhold til kurdisk nasjonalisme.

Da offensiven fra Daesh nærmet seg de kurdiske byene sommeren 2014, ble peshmergas trukket tilbake fra hele Sinjar-området. Alle visste at Daesh ville angripe, men det ble ikke gjort noe forsøk på å evakuere yezidiene, heller ikke ville kurderne la dem organisere noe selvforsvar.  Tilliten til kurderne, og  spesielt til partiet KDP som gjør krav på Sinjar-området, ble alvorlig svekket.

Da angrepet på Sinjar kom i begynnelsen av august 2014. ble Kocho først latt i fred. I to uker var landsbyen omringet av Daesh. Innbyggerne kunne på TV se hva som skjedde med deres frender i Sinjar mens de ventet på hva som skulle skje med dem selv.  Da ekstremistene omsider rykket inn i landsbyen ble det ingen kamper, innbyggerne samlet seg på skolen der menn og kvinner ble atskilt, mennene ført bort og skutt, kvinnene fraktet med busser til en tilværelse som slaver. 

Nadia Murad forteller nøkternt om mishandling og voldtekter, og uvissheten om skjebnen til venner og slektninger. Etter noen måneder klarte hun å flykte og kom seg ved hjelp av en kurdisk familie i Mosul til sikkerhet i de kurdiske områdene. Der ble hun gjenforent med noen av sine slektninger og fikk oppleve at yezidienes åndelige ledere  ønsket kvinner som henne velkommen tilbake, stikk i strid med den grusomme tradisjonen som krever at kvinner som har hatt seksuelle forbindelser med ikke-yezidier skal utstøtes eller drepes. De gjenværende yezidiene innser at de trenger å stå sammen for å sikre sin overlevelse. Tradisjonene kan heldigvis endres for å ta høyde for dette.

Kocho igjen

Tre av Nadia Murads slektninger i ruinene av deres tidligere hjem i Kocho.

For Nadia Murad er det ikke hennes egne lidelser, ille som de er, som er det viktigste. Overgrepene mot yezidi-kvinnene var et hovedelement, men likevel bare ett element, i en kampanje som hadde til hensikt å utslette yezidiene totalt. Daesh planla folkemord  på yezidiene og gjorde sitt ytterste for å gjennomføre det. Hun har sluttet seg til organisasjonen Yazda som arbeider for spre informasjon om folkemordet og hjelpe de overlevende å gjenoppbygge sine liv.

Yazda står i opposisjon til de store kurdiske partiene i Irak. Peshmerga-styrkene  til Massoud Barzanis KDP, som hadde lovet å beskytte yezidiene forsvant i nødens stund, men noen yezidier organiserte forsvarsgrupper som fikk hjelp av kurdiske styrker fra Syria, tilknyttet partiene PKK og PYD. Disse partiene har derfor økt sin innflytelse og kontrollerer idag deler av Sinjar.

Da Kocho ble frigjort fra Daesh tidligere i år var det ikke peshmergas men yezidistyrker tilknyttet regjeringa i Bagdad som rykket inn. Og da de siste av KDPs peshmergas forlot Sinjar i oktober var det mange yezidier som gledet seg. Området er nå under kontroll av ulike yezidistyrker, og den framtidige statusen  er uavklart.  Men Nadia Murad vil minne oss på det hennes folk har vært utsatt for. Hun trygler om at vi skal gi dem den bistand de trenger for å reetablere sine knuste liv, men hun har også et større mål  – å hindre at noe liknende skjer igjen:

«Mer enn noe annet, ønsker jeg å bli den siste jenta i verden med en historie som min»

Nadia Murad and Jenna Krajeski: The Last Girl, My Story of Captivity and My Fight Against the Islamic State.  London 2017,  Virago.  ISBN 9780349009742

Reklamer

Grønn inspirasjon

ls

Landsstyremøte i Miljøpartiet de Grønne er en underlig, men oppløftende opplevelse for en veteran som meg. Det er en glede å møte de mange dyktige, kunnskapsrike og engasjerte medarbeiderne partiet nå rommer. Det er en helt annen virkelighet enn den vi opplevde vinteren 1989 da jeg og 50 andre på egen bekostning dro til partiets første landsmøte. Det fant sted i gymsalen på landsgymnaset i Bø, der vi diskuterte, spiste og sov på flatseng . Mer

Farvel til Leirelv-korridoren

korridorer[1]

Leirelvkorridoren midt på bildet, Leinstrandkorridoren nederst.

Politikere fra alle partier slutter seg til honnør-formuleringer om miljøet. Og bra er jo det. Litt mindre bra er det at de samme politikerne ikke følger opp i praksis. Et tydelig eksempel så vi i Bygningsrådet i Trondheim den siste dagen i oktober. Da valgte det politiske flertallet å ofre en viktig økologisk korridor på bilismens alter. Vedtaket føyer seg inn i et deprimerende mønster.

Den vestlige delen av Trondheim Kommune er halvøya Byneset, et jordbruks- og villmarksområde med rikt og variert dyre- og fugleliv. Problemet er at denne halvøya er i ferd med å bli isolert fra andre naturområder. Byen og de store transportkorridorene, E6 og jernbanen, danner en tung og tett barriere mellom Bymarka og marka-områdene lenger øst. Denne barrieren brytes bare på to steder; Leirelvkorridoren og Leinstrandkorridoren. Disse to økologiske korridorene er avgjørende for å forhindre innavl blant dyr og planter, og sikre biologisk mangfold på Byneset også i framtida. Mer

Gripende om yezidi-kvinner

Otten-Life-After-ISIS-Slavery-For-Yazidi

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver. Mer

Kurdistan uten Barzani?

Massoud Barzani sier han trekker seg som president i Sør-Kurdistan. Men hvor mye makt gir han egentlig fra seg? Og hva betyr dette for regionens demokrati? 

Når Massoud Barzani nå erklærer at han trekker seg som president i (Sør-)Kurdistan, velger han å si at han ikke vil forlenge sin funksjonstid. Det er jo litt pussig, både fordi hans funksjonstid utløp for to år siden, og fordi det ikke er han selv som kunne har forlenget funksjonstiden. Det måtte eventuelt det kurdiske parlamentet ha gjort. Men demokratiske formaliteter har aldri bekymret hverken Massoud Barzani eller andre kurdiske ledere. Mer

Shingal mellom Arbil og Bagdad

DMwkCWIW0AERolE

To yezidier på Shingal: Haider Shesho og  Hashd i- Shaabi kommandant  Khal Ali.

Den irakiske offensiven, som den siste tida  har presset kurdiske styrker ut av Kirkuk og andre omstridte områder, har blitt godt tatt imot av  minoriteter som yezidier og assyrere,  grupper som har følt seg undertrykt av kurdisk maktmisbruk.

Fjellområdet Shingal (arabisk : Sinjar) ble verdenskjent i august 2014 da jihadistene i Daesh  gikk til angrep.  Lokalbefolkningen tilhører stort sett yezidi-religionen, som både daesh og andre muslimer anser som skitne  djeveldyrkere.  Daesh anser det som sin plikt å avlive mannlige yezidier og de anser det som sin rett å  bruke kvinnelige yezidier som slaver. Mer

Kurdisk sammenbrudd

22490112_10154849918576466_9149247090494433330_n

Kurdere som flykter fra Kirkuk.

Det er vanskelig å få klarhet i hva som skjedde da Kirkuk ble overgitt uten kamp til den irakiske hæren og sjiamilitsene. Det er slått fast at en fraksjon i PUK, ledet av Pavel Talabani og Hero Ibrahim, hadde inngått en avtale med Bagdad om å åpne sin del av fronten.

Men mye tyder på at avtalene gikk lenger enn som så, og at begge de to store partiene er involvert.  Nesten alle de omstridte områdene fra PUK-kontrollerte Khanaquin i sørøst til KDP-kontrollerte Shingal i nordvest er overlatt til Bagdad. KDPs retrett fra Shingal har nok denne gangen med mindre katastrofale følger enn tilbaketrekkinga i 2014. Men det er åpenbart at dette var del av en større plan. Ikke minst er det åpenbart at de som advarte Barzani mot å gjennomføre folkeavstemningen har fått rett. Mer

Forrige Eldre innlegg