Den økologiske utfordringen

Det er nå mere enn 50 år siden FNs arrangerte sin første miljøkonferanse. Den fant sted i Stockholm i 1972. De problemene  som ble tatt  opp der er på ingen måte løst, tvert imot har de vokst seg   større, og de har fått selskap av en en global trussel som få var oppmerksomme på i 1972, nemlig de akselererende klimaendringene. Og liksom i 1972 er det fortsatt  slik at de fleste mennesker roper på mere. Mere av alt.

Cornelius Castoriadis

Det grunnleggende faktum er fortsatt at jordkloden har en fast størrelse, mens menneskets begjær mangler grenser. Det spiller også en rolle  at antall individer av denne umettelige arten fortsetter å øke. Heldigvis ser det nå ut til at den globale veksten i menneskelig befolkning er avtagende. Ikke desto mindre ropes det på flere fødsler i Norge, et land der innbyggerne allerede i april har brukt opp sin andel av årets biologiske produksjon på denne planeten.

Samtidig som erkjennelsen av de økologiske grensene har nådd beslutningstakere på alle nivåer,   fortsetter vi på individnivå  så vel som på gruppenivå å  øke forbruket av de begrensede resursene.  Politikere drøfter økologisk sammenbrudd mens de planlegger ferieturen til Thailand. Problemene har fortsatt å vokse, men vi  er like langt fra å løse det psykologiske og emosjonelle grunnlaget for dem.

Daniel Cohn-Bendit

Heller ikke denne erkjennelsen er ny. I 1980 ble det arrangert en debatt om økologiens politiske utfordringer, mellom Cornelius Castoriadis, som under navnet Paul Cardan hadde levert viktige bidrag til sosialistisk  teori, og den tjue år yngre 68-opprøreren Daniel Cohn-Bendit, som seinere ble en forgrunnsfigur i partiet Die Grünen. Den godt besøkte debatten fant sted i den belgiske  byen Louvain-la-Neuve, med utgangspunkt i den opphetede debatten om kjernekraft.

Castoriadis gikk i sitt åpningsinnlegg inn på problemet med å oppnå folkelig oppslutning om å forkaste kapitalismen og skape et annerledes samfunn. Han pekte på motsetningen mellom drømmen om frihetlig samfunn der enhver kan realisere sine begjær og den økologiske nødvendigheten av å stanse forfallet i naturen og å redusere forbruket av ressurser.

Hva om det finnes noen som ikke bare vil ha elektrisitet, men som insisterer på at den skal komme fra kjernekraftverk, spør Castoriadis. Han innrømmer at eksempelet er ekstremt,  men peker på at dersom et flertall skal nekte en slik person retten til å få  strøm  fra atomkraft, har vi allerede  oppgitt målet om å gi alle ubegrenset frihet. Castoriadis mener et demokratisk selvstyre må omfatte   flertallets rett til å legge begrensninger  på individenes frihet. Han understreket  behovet for å  utvikle de kulturelle rammene til kollektive normer som støtter en økologisk ansvarlig levemåte. 

Cohn-Bendit formulerte spørsmålet slik: Hvordan skal vi stille mennesker ansikt til ansikt med denne andre måten å leve på?   Han pekte på den amerikanske alternativbevegelsen og hevdet det der er mulig å leve uten kontakt med storsamfunnet og dets forbruksjag. Men dette endrer ingen ting, hevdet han, de som har meldt seg ut  har også mistet  muligheten til å påvirke. 

Mye av debatten dreidde seg om energi. Avvisning av kjernekraften og det sentraliserte overvåkingssamfunnet slik energiproduksjon forutsetter var et felles utgangspunkt.  Det aktuelle alternativet var solenergi, men  innlederne advarte mot å tro at nye energikilder  ville  legge  grunnlaget for et annerledes samfunn.  Kapitalismen forutsetter ikke atomkraftverk. sa en publikummer.

I siste del av samtalen vendte  de to tilbake til spørsmålet om makt. Både Castoriadis og Cohn-Bendit advarte mot totalitære løsninger, som de kunne vise til i både kapitalistiske og kommunistiske utgaver. Det er på ingen måte sant at vi må innføre diktatur for å løse de økologiske utfordringene, tvert imot er det bare gjennom en egalitær utvikling vi kan overskride dagens ressursødeleggende system, understreket de begge

Dette var altså en ideutveksling for mer enn 40 år siden. De grunnleggende problemstillingene som ble drøftet er ikke bare like uløste den dag idag. Ødeleggelsen av naturen og utslippene av klimagasser har økt, og folk flest i nord så vel som i sør jager fortsatt etter høyere forbruk. Miljøvennlige fraser renner glatt ut av munnen på enhver politiker eller  administrerende direktør. 

Det grønne skiftet er blitt et kodeord for fortsatt forbruksvekst. Aktivister som Extinction Rebellion  gjenspeiler forståelig den økende frustrasjonen hos unge og gamle som ser hvor vi er på vei.  Hva som  må til for å stille menneskeheten  ansikt til ansikt med et samfunn som ikke er basert på kontinuerlig vekst er det ennå ingen som har funnet ut.

————————

Denne teksten er basert på

Castoriadis/Cohn-Bendit: «Från Ekologi till självstyre», Federativs Förlag, Stockholm 1982.

Översättning: Britta Gröndahl

Hvor vil «Miljøpartiet» ?

De Grønnes slagord til lokalvalget?

I et valgår må et partilandsmøte antas å legge føringer for valgkampen. Siden det i år skal velges kommunestyrer og fylkesting i det ganske land, har Miljøpartiet De Grønne valgt EU-medlemskap som kampsak. For ytterligere å  øke sin appell i distriktene har partiledelsen lansert den avskiltede translegen Espen Benestad som maskot. Her skal ingen kunne hevde at MdG bare er et parti for urbane eliter. 

Man kunne nok  slått an tonen på landsmøte på annen måte, for eksempel ved å invitere en kystfisker, en småbruker, ei jordmor eller en same . Men her har partiledelsen vært smart. Benestad  representer nemlig også en urbefolkning: nemlig transpersonene. Kledelig nok offentliggjorde han først sin urfolks-identitet på en konferanse i Iran. Prestestyret liker nemlig  transpersoner. Er du tiltrukket av ditt eget kjønn i Iran blitt du tilbudt å skifte kjønn, slik at de styrende kan opprettholde det de ser som  naturens orden.  

Men de grønne er ikke blinde for problemene i verden!  Landsmøtet har markert dette ved å kalle seg et «interseksjonelt feministisk og anti-rasistisk parti». Begrepet «interseksjonelt» ble  plassert sammen med ordet «feminisme» for å vise at MdG ikke går inn for den gammeldagse feminismen som begrenset seg til mennesker av hunkjønn. Ordbruken signaliserer at partiet favner bredere. MdG står, må vite, for en feminisme som omfatter enhver mann som måtte ønske å kalle seg kvinne.  

I utgangspunktet er interseksjonalitet et begrep som skal beskrive hvordan ulike former for diskriminering og undertrykkelse kombineres, slik at mennesker som tilhører flere diskriminerte kategorier blir rammet av flerfoldige, kumulerte former for undertrykkelse. For eksempel kan jesidikvinner utsettes for undertrykkelse og diskriminering både fordi de er kvinner, fordi de er kurdere og fordi de er jesidier.  

Norske transpersoner kan sikkert ha mange problemer, men de hører avgjort ikke hjemme i samme kategori som voldtatte og slavebundne jesidikvinner. Å bruke begrepet «interseksjonelt feministisk» som kodeord for  inkludering av transpersoner trivialiserer situasjonen til undertrykte kvinner over hele verden.

Jeg går ut fra at de lokale listetoppene deltok i applausen for Benestad. Det er mulig de ble revet med av forsamlingen, og det er mulig de ikke har forstått hva Benestad står for. Men det er også mulig de støtter Benestads skandaløse feilpraksis.

For første gang siden MdG ble opprettet er jeg i tvil om hva  jeg skal stemme til høsten.

Grønne på villspor

De prioriterte parolene hos MdG i Bergen

Menneskeheten står idag overfor de største utfordringene i sin historie. Det fortsatt voksende overforbruket av jordklodens ressurser er iferd med å undergrave vår fortsatte eksistens, og har allerede utslettet mange andre livsformer. 

De grønne partienes eksistens er begrunnet i erkjennelsen av disse problemene. De tar utgangspunkt i nødvendigheten av å sikre en levelig framtid for mennesker og andre livsformer på denne begrensede planeten. Miljøpartiene støtter seg, i likhet med resten av miljøbevegelsen, på solid naturvitenskapelig grunn i arbeidet mot klimaendringer og for biologisk mangfold. De som fornekter vitenskapen om klima og miljø blir møtt med hån og forakt. 

Imidlertid er det helt omvendt når vi beveger oss inn på menneskelig biologi. Ønsket om å være snill med ungdom som identifiserer seg med et annet kjønn enn det biologiske, har ført mange ut i et absurd verdensbilde der kjønn baseres på indre stemninger og ikke på fysiske fakta. Transideologien er en metafysisk teori som, i likhet med enkelte gnostikere og nyplatonikere, anser den materielle virkeligheten som et fengsel. På dette området er det fagfolks påpeking av av den grunnleggende materielle forskjellen mellom våre to kjønn, mann og kvinne, som møtes med hån og forakt. 

Det er en avgrunn mellom den faktabaserte tilnærmingen til de grunnleggende problemene innen klima og miljø, og den virkelighetsfornektelsen mange grønne demonstrerer i trans-debatten. Dette undergraver den grønne partifamiliens seriøsitet og troverdighet, og har skapt opprivende interne stridigheter mange steder. Ledelsen for Green Party of England and Wales har – for eksempel – avsatt den grasrotvalgte ledelsen for partiets kvinneorganisasjon, som påpeker at den ekstreme trans-ideologien undergraver kvinners rettigheter på en lang rekke områder. En annen framtredende partiaktivist, Shahrar Ali, som er fratatt sine verv for «feiltenking» om kjønn, har gått til søksmål mot partiet.

Et sentralt trekk ved trans-debatten er den giftige tonen  og de stygge metodene aktivistene bruker for å undertrykke kritikk. Den som våger å kritisere den metafysiske transideologien skal fratas sine  rettigheter.  Et slikt virkemiddel er systematisk  bruk av henvendelser til arbeidsgivere. Her i Norge ble Rianne Vogels i fjor beskyldt for transfobi  etter å ha klikket «liker» på en transkritisk tweet. Hun ble oppsagt fra sin jobb i Papillon, en organisasjon i Bergen som skal jobbe for flerkulturelle kvinner. Nylig fikk hun slått fast i retten  at oppsigelsen var uberettiget. Vogels var modig, mange andre velger å holde kjeft heller enn å bli utsatt for transideologenes vrede.

Selv er jeg gjentatte ganger rapportert til MdGs ledelse for «transfobiske » og «nazistiske hatytringer». Det beste eksempelet anklagerne fant på mine hatefulle ytringer var spørsmålet «Kan lesbiske ha penis ?». Rommet for saklig debatt blir stadig trangere, og terskelen for å ytre seg stadig høyere..

Jeg har hittil trodd at MdGs ledelse ville anstrenge seg for å unngå opprivende interne konflikter om dette spørsmålet. Men på årets landsmøtet var altså Espen Benestad invitert til å holde hilsningstale. Han er fratatt sin legelisens for mangeårig systematisk feilpraksis, blant annet henvisning av mindreårige jenter til hormonbehandling og fjerning av bryster uten utredning, ja tilmed uten at han hadde møtt dem personlig. Jeg går ut fra at han fortalte landsmøtet at barn som hevder å «være født i feil kropp» skal gis umiddelbar behandling uten forutgående psykiatrisk utredning. Dette til tross for at nesten alle unge med kjønnsdysfori har omfattende psykiske problemer. 

Offentlige utredninger i blant annet Sverige, Finland og Storbrittania, og nå også i Norge, konkluderer med at de langsiktige konsekvensene av «kjønnsbekreftende behandling» ikke er kjent, og at skadelige bivirkninger ikke er kartlagt. Slik behandling må anses som eksperimentell og derfor bare bør skje som ledd i forskningsprosjekter hevder ekspertene. 

Norske helsemyndigheter så vel som vår eldste organisasjon for transpersoner, Harry Benjamin Ressurssenter, mener Benestads oppførsel er grovt uansvarlig, men MdGs landsmøte belønner ham med trampeklapp.

Det er er virkelig nedslående å se at det partiet jeg har brukt så mye av mitt liv på, lider av langtkommen faktaresistens. Foreløpig opprettholder jeg likevel mitt medlemskap. MdG har mange viktige oppgaver. Jubelen for Benestads krav om ukritisk kjønnslemlestelse av dysforisk ungdom burde ikke fått forstyrre  dette.

Nye trusler mot jesidiene

Sinjar by i 2019. By Levi Clancy – wikimedia

De siste dagene har det kommet en bølge massive og grove trusler mot jesidiene i Irak, som fortsatt sliter med følgene av angrepet fra IS i 2014. Islamistene ønsket å utslette denne minoriteten, som det muslimske flertallet i Nord-Irak anser som skitne djeveldyrkere. Nå er IS drevet  på  flukt, men fordommene er høyst levende.

Jesidiene i Irak er dobbelt diskriminert. De tilhører den kurdiske minoriteten, men som ikke-muslimer er de en minoritet også blant kurderne. Angrepene i 2014 reiv opp den største konsentrasjonen  av jesidier, i området rundt Sinjarfjellet nær grensa til Syria. Nærmere 200 000 som flyktet fra folkemordet bor nå i leire i den kurdiske regionen, mens rundt 100 000 har vendt tilbake til sine ødelagte landsbyer

Under det brutale angrepet fra  IS ble, som kjent, mange tusen jesidikvinner tatt som slaver og omsatt på  digitale så vel som fysiske slavemarkeder, mens tusenvis av menn ble summarisk slått i hjel. Sårene fra disse grusomhetene har på ingen måte grodd. Tusenvis av kvinner er fortsatt savnet, få av de mange massegravene er undersøkt og store materielle skader gjenstår å rette opp.

Også mange muslimer og endel kristne holder til i Sinjar-regionen. Både blant  arabiske og kurdiske muslimer var det en stor andel som støttet IS i 2014, og nylig hevdet jesidier å gjenkjenne IS-aktivister blant hjemvendte arabere. Det brøt ut heftige demonstrasjoner. og noen ungdommer kastet stein mot en moské.

Dette utløste det latente hatet mot de vantro jesidiene i den kurdiske befolkningen. Imamer tordnet mot djevledyrkerne, og på sosiale medier ble det hevdet at jesidiene hadde rasert eller tilmed revet ned moskéen. Det  ble lagt ut bilder av ramponerte moskéer som det ble påstått jesidier hadde angrepet. Snart kokte de sosiale mediene av oppfordringer til å angripe og gjerne utslette hedningene, eller i det minste jage dem ut av Irak.

I virkeligheten hadde ingen jesidier ødelagt noen moské. At lokale imamer sto fram sammen med kristne  og jesidiske leder for å avkrefte beskyldningene har i liten grad dempet ilden på internett. Truslene  river opp ferske sår, og tas i høyeste grad på alvor av jesidiene. De frykter med god grunn å bli utsatt for nye angrep. Etter deres egne beregninger var IS-angrepet i 2014 nummer 74 i rekken av større massakre deres muslimske naboer har utsatt dem for.

Usikkerheten skjerpes av de uklare maktforholdene ved Sinjar. En avtale om å fordele makta mellom kurdiske myndigheter i Erbil og den irakiske sentralregjeringa i Bagdad har ikke latt seg realisere. Etter at IS ble fordrevet har en rekke  kurdiske og arabiske militser med ulik lojalitet etablert seg  i området. På bakken står idag blant annet kurdiske peshmergastyrker, irakiske regjeringsstyrker og sjiamilitser med lojalitet til Iran. Ikke minst blir store områder  kontrollert av jesidier knyttet til det kurdiske partiet PKK, og angripes hyppig fra Tyrkia  med fly og droner.

Den nye bølgen av hat og trusler har skapt dyp bekymring og frykt både blant jesidiene selv og  blant irakiske politikere. Nye bølger av etniske konflikter er det siste landet trenger. Men fordommene sitter dypt også blant høyt utdannede muslimer, og politikere er intet unntak. Mange jesidier krever at  Sinjar blir en autonom region, med egne sikkerhetsstyrker til erstatning  for dagens mange militser. Politiske og militære motsetninger forhindrer at dette skjer.  Jesidienes framtid er usikker, og de pågående truslene gjør usikkerheten enda større.

Nytt museum på Leüthenhaven?

Bygningen til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum vil bli lagt ut for salg

Utredningen om plassering av et nytt museum til erstatning for Trondheim Kunstmuseum og Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum er nå lagt fram.

Konseptvalgutredningen peker, som ventet, på Leuthenhaven som plassering av et nytt «Museum for kunst og form» som det nå heter. Ventelig blir det også dette både Bystyret og Fylkestinget havner på. 

Utredningen avfeier oppgradering og videre drift i dagens bygninger. Deres skjebne er fortsatt uavklart. Både Kunstmuseet og  Kunstindustrimuseet eies av stiftelser som må  endre sine  vedtekter grunnleggende for å avvikle driften. Dette er nødvendig for at byggene skal kunne selges, som vel er den løsningen prosessen peker fram mot. Hvorvidt det i en slik salgsprosess blir lagt inn føringer for framtidig bruk av bygningene er uavklart, men lite sannsynlig. 

Så er det altså, slik tittelen på utredningen viser, et konsept som nå skal velges, og ikke et endelig prosjekt. Detaljeringen av hva et nytt bygg skal inneholde er likevel kommet svært langt. De folkevalgte bør derfor vite hva de vedtar. 

Det ligger  an til at kommune og fylke må lobbe sentrale myndigheter for å finansiere herligheten. Bygget er anslått å koste drøyt to milliarder, og driften vil, skriver rapporten, forutsette årlige tilskudd på 66 millioner. Disse beløpene, som må anses som moderate anslag,  vil måtte bevilges av staten, fylket og kommunene. 

Det kreves en god porsjon optimisme for å vedta et prosjekt med en slik prislapp. Dersom politikerne, som forventet, vedtar å gå videre med prosjektet, gir de samtidig et forhåndstilsagn om økonomisk støtte. Budsjettbehandling er likevel alvorlige saker, og midlene til kultur begrenset. Jo større del av potten et nytt museum vil kreve, jo mindre blir det nødvendigvis til andre kulturtiltak.

Det ser imidlertid ut til at ferden mot et nytt museum er iferd med å skyte fart. Her er det bare å holde seg fast.

Økologisk økonomi

Den 12. april i år passerte Norge den såkalte overforbruksdatoen; det vil si at vi som nasjon hadde forbrukt vår andel av den globale økologiske produksjonen. Resten av året snylter vi på andre nasjoner og på framtida. På samme tid valgte norske fagorganiserte å gå til streik for å oppnå økt kjøpekraft. De tillitsvalgte viste til at lederlønninger på mange millioner fortsetter å øke, og spør hvorfor deres medlemmer skal ligge etter.

Slik drives forbruk og etterspørsel videre i en evig jakt på økonomisk vekst. Veksten anses som selve grunnlaget for menneskelig sivilisasjon, til tross for erkjennelsen av jordklodens begrensede størrelse. I mange år har økologer, økonomer og andre pekt på at ubegrenset vekst på en begrenset planet er en umulighet. Ikke desto mindre fortsetter politikere og vi andre å handle som om grenseløs vekst er både naturlig og  nødvendig.

En av de fremste kritikerne av dette økonomiske systemets iboende motsetninger er professor i økologisk økonomi ved Nord Universitet, Ove  Jakobsen. I boka «Økologisk økonomi -et perspektiv for fremtiden», som kom ut for et par år siden, sammenfatter han hvordan ulike tenkere har forsøkt å utfordre dagens rovdriftsøkonomi. Han kommer også med sine egne refleksjoner.

I første del av boka forklarer  Jakobsen hvordan naturen, jordkloden vår, utgjør det materielle grunnlaget for økonomien. Når dette er forstått blir det også klart at undergraving av naturgrunnlaget undergraver økonomien. Derfor er en økonomisk politikk som tar naturen på alvor helt nødvendig. Vi har behov for å utvikle en økologisk økonomi. Og det haster.

For å komme fram til en slik økologisk økonomi må vi heve blikket fra lønnskontoen og se på helheten. Økonomien kan ikke utvikles i økologisk retning før vi legger en helhetlig forståelse av situasjonen til grunn. Penger er en mangelfull målestokk for vår egen såvel som for jordklodens livskvalitet, derfor må andre fagfelt enn økonomisk teori trekkes inn. Det som økonomene kaller eksternaliteter, altså de ikke regnskapsførte, og ofte ikke forutsette, konsekvensene av vår økonomiske virksomhet, må naturligvis trekkes inn, men også kulturelle og psykologiske faktorer må være med om vi skal gripe helheten. Det kreves en tverrsektoriell forståelse. 

Når vi mennesker skal forholde oss til grunnleggende utfordringer søker vi kompromisser. Stilt overfor fakta om klimaendringer, ressursuttapping og svinnende biologisk mangfold, velger investorer så vel som politikere å flikke på systemet. For beslutningstakere er det alltid lett å gripe til kortsiktige og overflatiske tiltak som bare utsetter eller tilmed forsterker de underliggende problemene. De leiter, som det jo heter, etter «avbøtende tiltak». 

Professor Arne Næss påpekte at det går et viktig skille mellom en grunn og en dyp tilnærming til miljøutfordringene.  Jakobsen legger til en differensiering mellom politikkens harde kjerne, et verdensbilde som ligger fast, og et belte av beskyttende tiltak som er i endring. Avbøtende tiltak er i en slik forstand påkrevet nettopp for at den harde kjerne av vekstpolitikk ikke skal trues. 

 Jakobsen peker på mange tenkere som på ulike måter har fremmet sin kritikk av vekst-paradigmet. Han tar utgangspunkt i filosofen Baruch Spinoza som levde på 1600-tallet, og som også har hatt stor betydning for de norske øko-filosofene Arne Næss og Sigmund Sætereng. Spinoza var opptatt av menneskets plass i helheten og  Jakobsen stiller hans holistiske syn opp mot det mekanistiske og fragmenterte verdensbildet hos Descartes, som i stor grad ligger til grunn for det moderne synet på virkeligheten. Der Descartes ser på helheten som en sum av enkeltelementer, hevder Spinoza at helheten er noe mer enn summen av bestanddelene. Slik holistisk tenking er nødvendig i møte med de økologiske utfordringene, hevder Jakobsen

Han refererer informativt et stort antall tenkere som fra ulike utgangspunkt har tatt opp de problemstillingene han er opptatt av. Her nevnes de anarkistiske og antroposofiske tradisjonene et hundreår tilbake i tid, og ikke minst de mange praktiske og teoretiske tilnærmingene de siste femti åra fra folk som E. F. Schumacher, Manfred Max-Neef og Margrit Kennedy, eller Vandana Shiva og Naomi Klein.

Disse tenkerne har ulike syn på forholdet mellom privat og offentlig økonomi, men et hovedbudskap er nødvendigheten av lokale løsninger. Framstilling av energi, mat og andre produkter bør i størst mulig grad skje lokalt, og utvikling av lokale valutaer kan være et viktig bidrag til å realisere dette. Bedrifter med lokalt eierskap har en helt annen tilhørighet i lokalsamfunnet enn en filial av et multinasjonalt konsern. Mangfoldet må sikres gjennom kombinasjon av offentlig og privat eierskap med ulike former for kooperativer som et viktig innslag. 

Jakobsen beskriver godt og grundig alternativer til dagens ekstraktive økonomiske system. I en hverdag der det blir stadig mere åpenbart at vi er på kurs mot biologisk og klimatisk sammenbrudd er dette nødvendig og riktig. Vi trenger å slå fast at at en økologisk økonomi er fullt mulig. Det  Jakobsen ikke kan fortelle oss, er derimot hvordan jordklodens fortsatt voksende befolkning , og ganske særlig befolkningen i overforbruksland som Norge, skal slutte å strebe etter mer av alt, og heller søke lykke og sjølrealisering innen rammene av en kretsløpsøkonomi.

Ove Jakobsen:  Økologisk Økonomi – et perspektiv for fremtiden»

Flux Forlag, Oslo 2019

En  historie om solidaritet.

Til venstre Tesfay Seyoum, i midten Afwerki og Ahmed , til høyre Dawit Isaak

Forleden fikk jeg en melding på twitter om at den eritreiske pinsepastoren  Tesfay Seyoum var død etter ti år i fengsel, og at familien  ikke fikk lov å begrave ham fordi hans menighet var forbudt. Med dette i bakhodet gikk jeg på møte i «Vennskap Trondheim-Keren», en organisasjon som etter mer enn tretti år fortatt opprettholder sin kontakt med en by i Eritrea.

På møtet ble det lansert ei bok med refleksjoner der mange av de aktive fortalte om sin erfaringer fra dette vennskapsarbeidet. Jeg har også et bidrag i boka, etter mitt besøk i landet i 2009. Alle bidragsyterne var bedrøvet over utviklinga i Eritrea, som ikke har ført til demokrati og velstand men til diktatur og fattigdom.

Vennskap Trondheim-Keren var en av mange slike vennskaps-samband som på 1990-tallet ble etablert mellom  byer i Norge og den tredje verden. At foreningen fortsatt eksisterer er en bragd. Som så ofte er det noen ganske få ildsjeler som har holdt aktiviteten i gang. Initiativet kom i 1992 fra idealister knyttet til Heimdal menighet i Trondheim. De var inspirert  av fortellingene om det eritreiske folks heltemodige geriljakrig mot herskerne i den etiopiske hovedstaden Addis Adaba.

Det er de samme folkegruppene som holder til i Etiopia og Eritrea, som begge rommer mange ulike språkgrupper og religioner. Historisk sett har da også de to landene vært knyttet sammen innenfor  det etiopiske imperiet. Men da keiser Menelik II i 1889 overvant italienske invasjonsstyrker i slaget om Adwa, ble de nordøstlige kystområdene liggende under italiensk kontroll og fikk navnet Eritrea. Under annen verdenskrig tok britene over, og i 1953 ble Eritrea en provins i Etiopia.

Misnøye med denne situasjonen utløste en langvarig geriljakrig som etterhvert førte til  opprettelse av et selvstendig Eritrea i 1991. Frihetskjemperne, og ikke minst de kvinnelige geriljasoldatene, fikk, i likhet med andre  tilsvarende  grupper, en helteglorie i Vesten. Og da landet etter den lange harde krigen lå i ruiner, ville initiativtakerne til vennskapsgruppa bidra til å bygge opp et fritt land slik geriljalederen Isaias Afwerki hadde forespeilet. Men geriljaledere blir sjelden gode demokrater, mange steder i verden ser vi at krigsherrer som kommer til makta fortsetter å være krigsherrer. De fører  krigen videre  mot rivaler i sitt eget folk, i den nasjonale frigjørings navn. Få steder har dette gitt bitrere resultater enn i Eritrea. 

Isaias Afwerki har etablert et totalitært regime der all opposisjon er forbudt. Landet rangeres som et  av verdens  minst frie  av Freedom House. Frie medier finnes ikke. Den svensk-eritreiske journalisten Dawit Isaak  har sittet i fangenskap siden  2001, og   ingen har hørt fra  ham siden 2008. I 2001 ble også  hele sentralkomiteen i det  eneste lovlige  partiet  arrestert, etter at de etterlyste de frie valgene Afwerki hadde lovet å gjennomføre. Ingen har hørt fra dem heller på mange år. 

Men Afwerki nøyer seg ikke med å føre krig mot eget folk. I 1999/2000  foregikk en blodig krig mellom Etiopia og Eritrea der mange tusen mennesker mistet livet. Mange pustet derfor lettet ut da det i 2018 ble inngått en fredsavtale mellom de to landene, og den norske nobelkomiteen belønnet den etiopiske statsministeren Abiy Ahmed med fredsprisen. 

Det viste seg imidlertid snart at avtalen mellom Afwerki og Ahmed ikke førte til fred, men til ny krig. I 2020 gikk de to statslederne sammen om å angripe Tigray, en etiopisk region som grenser til Eritrea. Krigen i Tigray  fra 2020 til 2022 kostet minst en halv million mennesker livet. 

For vennskapsgruppa har dette naturligvis skapt store utfordringer, og utløst mange interne diskusjoner om forholdet til regimet. Verdien av å opprettholde vennskapsforbindelsene  har likevel vunnet fram. Det er en verdi i mellom-menneskelig kontakt. Kanskje spesielt med folk som lever under slike brutale regimer som dagens Eritrea.

Fra fyllinga til fjorden – 32 år som folkevalgt.

Valgkampen 1991 begynte på søppelfyllinga. Gjenvinning var et ukjent ord.

Siden 1991 har jeg vært folkevalgt for Miljøpartiet De Grønne, først i Trondheim Bystyre, deretter  i Sør-Trøndelag  og seinere Trøndelag Fylkesting. Ved valget i høst  står jeg ikke på valgbar plass hverken i Trondheim eller Trøndelag, og min politiske karriere går dermed mot slutten.

Det har blitt sagt at ingen diskuterte miljø i Trondheim Bystyre før MdG kom inn, Slik tror jeg det er mange steder; én MdGer blir en katalysator, og tvinger  andre politikere til å ta miljøet med i sine vurderinger. Det er selvfølgelig  nyttig og viktig  i seg sjøl. Men har jeg oppnådd noe mere enn bryte tausheten om miljøutfordringene?

Det er vanskelig å måle den konkrete innflytelsen. I partiets første tid var kampen om Svartlamon en sentral sak og vi ført valgkamp på gjenvinning av avfall, seinere har det vært bilfri by, jordvern og viltkorridorer. Det  mest  konkrete jeg kan peke på å ha  fått igjennom er likevel en skarve g/svei på Heimdal. I fylkespolitikken har jeg derimot fått  vedtatt en sak jeg er virkelig stolt av: Trondheimsfjord-prosjektet.

En av de spennende tingene med å være politiker er å gå inn i nye og ukjente saksfelt. Da MdG kom inn i den trønderske fylkespolitikken i 2019 og ble en del av det politiske flertallet der, måtte vi få noen bein. Jeg fikk jobben som leder for Vannregionutvalget,  som skal koordinere arbeidet med å gjennomføre EUs vanndirektiv. Derfor måtte jeg sette meg inn i de varierte problemene knyttet til vannkvaliteten i norske vassdrag og fjorder.  Vann  er jo en avgjørende forutsetning for menneskelig liv. Det er ingen tilfeldighet at de første store sivilisasjonene utviklet seg langs bredden av elver som Nilen, Eufrat og Tigris eller Indus. Kvaliteten på vannet er av vesentlig betydning ikke bare for oss mennesker men for hele det nettverket av liv som vi inngår i og er avhengige av. 

Formelt sett er Vannregionmyndigheten  ansvarlig for å kontrollere  tilstanden i alle «vannressurser» som det heter, herunder også livet i fjorden. Men her var det store huller i  kunnskapene, huller de  kommunale vannmyndighetene ikke kunne fylle. Her trengtes et overordnet løft. Derfor fremmet MdGs gruppe forslag  om Kartlegging av Trondheimsfjordens økologiske tilstand under budsjettbehandlinga i 2019, og fikk enstemmig tilslutning til dette.

 Det er med stor glede vi kan konstatere at arbeidet nå er godt i gang . Seinere denne måneden vil det bli lagt fram en rapport over dagens tilstand i fjorden, som et grunnlag for vider overvåking og kartlegging. 

Litt må jeg derfor kunne si at jeghar fått til – etter 32 år  i folkets tjeneste.

Gjeternomadenes krise

(wikimedia)

Striden om de gigantiske vindturbinene på Fosen er ikke unik.

Den underliggende konflikten mellom økonomisk vekst og husdyrnomadisme utspiller seg mange steder i verden. Den omfatter  en  konflikt mellom samisk reindriftskultur og det norske storsamfunnet, men rommer også en dyptgripende konflikt om langsiktig ressursbruk.

Menneskers samliv med dyr går så langt tilbake vi kan følge historien. Temming av dyr har foregått i tusenvis av år, og det er idag langt flere dyr i fangenskap enn ville dyr.  Nomadisme kan ses på som en mellomform; dyr kontrolleres nok av mennesker, men de lever etter sine naturlige instinkter Nomadismen er ekstensiv, bruker store områder, men har et lavt økologisk fotavtrykk. Dyra skaffer seg mat på egen hånd og forflytter seg på egne bein. De holder dessuten kulturlandskapet vedlike, blant annet gjennom beiting, ved å transportere frø og ved å levere gjødsel. 

Innesperring av dyr i innhegninger eller hus er langt mindre arealkrevende enn nomadisme, men gir mindre frihet til både mennesker og dyr. Dyra hindres i å bevege seg fritt og menneskene blir nødt til å skaffe dem det fôret ville dyr skaffer seg sjøl. Dette fôret produseres og transporteres med utstrakt bruk av fossil  energi, og dyra fraktes med biler til slakteriet når de ikke lenger er lønnsomme. 

Ettersom annen menneskelig virksomhet legger beslag på stadig større områder, blir rommet for nomadene og deres dyreflokker stadig mindre, både i Norge og andre steder.  Over hele verden ser vi derfor at husdyrnomadismen er hardt presset. Nomadenes flokker utnytter i våre dager først og fremst  sparsomme ressurser som ikke er egnet for intensivt jordbruk, men også disse utkantene kan ha ressurser storsamfunnet begjærer.

Nomadene utnytter nok store arealer, ofte med marginale ressurser, men de oppholder seg ikke permanent  på dem. Andre som kommer til disse områdene kan oppleve dem som ubrukte, og dermed tilgjengelig for vindturbiner, gruvedrift, hyttegrender eller andre permanente installasjoner. Neste gang nomadene kommer med sine flokker kan derfor beitemuligheter være forsvunnet. Stilt overfor storsamfunnets krav vil nomadismen ha små muligheter til å forsvare sin rett til områder der de kanskje tar sine flokker til med års mellomrom, men som likevel er nødvendige for opprettholdelsen av deres økonomi og kultur.  

Husdyrnomadene har ofte tilbakelagt store avstander sammen med sine dyreflokker, uten hensyn til  skiftende menneskelige maktstruktur.  Makthavere foretrekker overalt en bofast befolkning som kan skattlegges og reguleres. Mange regjeringer har brukt sterke virkemidler for å bringe nomadene under kontroll. I tillegg kommer stadig flere  fysiske hindringer som veier og kraftlinjer.

Moderne landegrenser sperrer mange tradisjonelle flyttingsveier og begrenser muligheten for nomadisk livsførsel både i Skandinavia og i andre deler av verden. Etter at det osmanske riket ble oppløst for hundre år siden, måtte nomader i Midtøsten forholde seg til nye landegrenser. Sommerbeiter og vinterbeiter kunne plutselig ligge i ulike land. Nomadene måtte bli borgere i ett av dem, og holde sine dyr innenfor statens grenser.

I Skandinavia kom denne prosessen tidligere. Såvel danske som svenske overherrer har sett de samiske nomadene i nordområdene som et problem.  I 1751 ble Lappekodicillen vedtatt.  Den  regulerte og begrenset flytting av rein mellom Norge og Sverige. Blant annet stanset den svenske samers bruk av sommerbeiter på norskekysten. Lappekodicillen er flere ganger blitt erstattet av nyere avtaler. Den siste av disse utløp i 2005, og det har siden ikke vært mulig å bli enige om en erstatning.  

Det er altså en viss forståelse for grenseoverskridende reindrift mellom Norge og Sverige, men til Finland og Russland er flytting av rein helt forbudt. Det er bygd gjerder for å hindre uønsket kryssing av grensene til disse nabolandene. Dette øker naturligvis betydningen for reindrifta av de områdene som ligger på rett side av gjerdet, men disse områdene er under sterkt og kontinuerlig press.

For staten og det meste av befolkningen er det effektivitet, produktivitet og inntjening som gjelder. Mange har derfor triumferende kunnet peke på at vindturbinene på Fosen gir langt større økonomisk avkastning enn reindrifta. Den norske staten, med sin regjering og sine bedrifter kommer fram til at den kapitalen som er investert i vindturbinene er langt større enn det økonomiske utbyttet av reindrifta. Møtt med miljøargumenter viser regjeringa gjerne til «det grønne skiftet», som både AP og SP åpenbart forstår som et middel til å sikre uendelig forbruksvekst og massiv økt produksjon av energi.

Høyesterett har lagt vekt på helt andre aspekter ved situasjonen på Storheia og Roan enn de økonomiske. I en enstemmig dom er det slått fast at vindturbinene truer samisk kultur. Men det sitter åpenbart svært langt inne for norske myndigheter å kreve demontering av vindkraftanlegget. Skal Statkraft og andre investorer rive turbinene må de ikke bare avskrive en investering på mer enn 6 milliarder kroner, de må bruke nye millioner på rivinga.    

Striden om vindturbinene på Fosen er derfor en norsk episode i et løpende et drama om hvilken vei det globale samfunnet skal følge inn i morgendagen. Konflikten avdekker grunnleggende motsetninger mellom en økonomisk og en økologisk tilnærming til naturressursene. Det står om både natur og kultur.

Helikopterstyrt i natt og tåke

Wahab Halabjay, leder for PUKs anti-terrorgruppe CTG, og avdøde YAT- kommandant Servan Kobane. PUKmedia

En helikopterulykke i det nordlige Irak har reist en rekke spørsmål knyttet til den politiske og militære situasjonen i området, og rivaliseringen mellom ulike kurdiske partier. 

Ulykken skjedde nattestid i kraftig uvær, sør for byen Amadiya i provinsen Duhok. Provinsen styres av det kurdiske partiet KDP, som ikke var informert om flygningen, men distriktet rommer også baser for KDPs fiender i geriljabevegelsen PKK. Disse angripes hyppig av tyrkiske styrker. De første teoriene gikk derfor ut på at det dreidde seg om et tyrkisk helikopter, kanskje skutt ned av PKK. Det ble også spekulert i om helikopteret tilhørte irakiske regjeringsstyrker eller amerikanske avdelinger. Men hverken Tyrkia, Irak eller USA innrømmet å savne noe helikopter. Og snart ble det klart at ikke bare ett, men to helikoptere, var involvert og at 9 mennesker var omkommet.

Neste dag ble tok situasjonen en uventet vending: PKKs søsterorganisasjon i Syria, SDF, sendte ut en melding om at 9 medlemmer av deres anti-terror styrke, YAT, blant annet kommandant Shervan Kobani, var omkommet i en ulykke som skyldtes dårlig vær. Helikoptrene var på vei til byen Suleimaniya, hovedstad i den delen av irakisk Kurdistan som styres av KDPs rivaler i partiet PUK.YAT skulle  koordinere sitt arbeide med anti-terrorgruppa til PUK, heter det.  

SDF har jo, med amerikansk hjelp, tatt kontroll over store områder i Nordøst-Syria, men disse områdene har ingen åpne grenser til omverdenen. I nord og vest sperres grensene av Tyrkia, mens den syriske hæren kontrollerer områdene sør og vest for Eufrat-floden. Da gjenstår bare Irak, der den eneste offisielle overgangen er ei pongtongbru over floden Tigris, kontrollert av Barzani-klanens parti KDP. Kryssing av Tigris er strengt kontrollert, og KDP ville ikke ha tillatt militære styrker fra SDF å passere til Irak. 

Det er verdt å merke seg at ferden fra Syria til Suleimaniya, endte i et område med stor PKK-aktivitet. Sett i sammenheng med tidligere rapporter om mystiske nattflygninger er det åpenbart at SDF i lengre tid har benyttet helikoptere til å krysse grenser som ellers er sperret for dem.  Det innebærer at også PKK har hatt tilgang til grenseoverskridende helikoptertransport.

Både SDF (i Syria) og PKK (i Tyrkia) inngår i paraplyorganisasjonen KCK, Sambandet av Kurdiske Samfunn, som også omfatter både sivile og væpnede grupper i Iran og Irak. Personell flyttes ofte mellom dem, og SDF ble bygd opp ved hjelp av erfarne kadre fra PKK. Tre av de ni omkomne var heller ikke fra SDF, men fra den jesidiske greina av PKK-familien, YBS, som har sine baser ved Sinjarfjellene i Irak.

Helikopterulykken har altså avdekket  en hemmelig transportkanal, men mye er fortsatt uklart; blant annet hvem som eide helikopterne. Det blir hevdet at i alt fire helikoptere for to år siden ble stilt til rådighet for PUK i Suleimania av den amerikanske hæren, via stråmenn, og at PUK med amerikansk godkjenning har overlatt disse til SDF. For amerikanerne, som er avhengig av SDF i Syria, er det viktig å opprettholde fiksjonen om at SDF ikke er identisk med PKK.   Etter tyrkisk press  har jo USA  satt PKK på terrorliste. Det er derfor svært pinlig for dem dersom helikopterne de har skaffet til veie brukes av PKK. Samtidig hevdes det at helikoptertrafikken har vært kjent av såvel amerikanske og irakiske som av tyrkiske tjenester. Mye er fortsatt dekket av natt og tåke.

Forrige Eldre innlegg