De Grønnes valg

Hvorfor jeg vil ha Arild Hermstad som partileder i De Grønne

Det var nære på da Arild Hermstad, under et ekstraordinært landsmøte, ble forfremmet fra fungerende leder til landsmøtevalgt partileder i De Grønne. Stemmetallet 102 for Arild og 101 for motkandidaten Kristoffer Robin Haug, viser på den ene sida at vi har mange dyktige folk i partiet, og på den annen side at Arilds mandat er syltynt. 

Mye skyldes nok at Arild oppfattes som bleik, mens Kristoffer Robin både i media og blant medlemmer presenteres som frisk og fyrrig. Hans evne til å bruke media har åpenbart hatt effekt. Dessuten har noen fått det for seg at en mann fra Akershus blir et distriktspolitisk alternativ til Oslomakta i partiet. Nåja.

Om vi ser bort fra de  personlige egenskapene er det åpenbart også en reell forskjell  i politisk retningsvalg hos de to. Med sin bakgrunn fra Framtida i Våre Hender står Arild på trygg miljøpolitisk grunn: et annet samfunn er ikke bare mulig men nødvendig. 

Kristoffer Robin har derimot gjort det klart at han vil trekke partiet i en ny retning, fra moralisering  til større «realisme» og større velger-appell. Slik jeg forstår det,   ønsker han å presentere en politikk som er lett for folk å svelge. Det er ved hjelp av ny teknologi vi skal redusere utslippene og styrke det biologiske mangfoldet. Redusert forbruk og visjoner av  et annet samfunn  forsvinner nok ikke helt, men skyves avgjort i bakgrunnen.

Nå er ikke dette nye takter i grønne partier. Våre kritikere ynder å peke på de tidligere motsetningene mellom «Realos» og «Fundis» i det grønne partiet i Tyskland, og å hevde at veien til større oppslutning  må gå gjennom å bli mere like de andre partiene. Men når kommentatorer som aldri kunne tenke seg å stemme på et grønt parti, heier fram de sidene av den grønne bevegelsen som lettest lar seg integrere i dagens samfunnssystem og politiske landskap bør vi lytte til dem med skepsis.

Utvilsomt hører jeg for min del hjemme blant Fundis heller enn blant Realos. Det betyr ikke at jeg er blind for nødvendigheten av pragmatisme og teknologisk utvikling. I løpet av mine mer enn 30 år som folkevalgt for MdG har jeg lært meg å fremme forslag som kan få flertall, men jeg har også lært at det samtidig er nødvendig beholde en kjerne av radikal motstand mot dagens teknologiske vekst-samfunn.   Naturligvis vil vi ha  teknologier i et grønt ideal.samfunn, men jeg heller mere mot E. F Schumachers mellomstegsteknologi enn mot Elon Musks romfartsdrømmer. 

Så er jeg glad for at vi har et parti i utvikling, der et mangfold av meninger lever. Jeg har fulgt med når MdG har endret holdning til EU og NATO, og har lært meg å leve  med partifeller som tror på industrialisert og genmanipulert jordbruk og på atomkraftverk. Noen ganger har jeg opplevd dette som vanskelig, og fundert på om partiet har forlatt meg. Med Arild som leder håper jeg slike tanker blir sjeldnere, uten at jeg innbiller meg at han er noen fullblods Fundi. 

Vil Iran invadere Nord-Irak ?

Røyk stiger opp etter et iransk angrep mot partiet KDPI  i Koya.  [Ahsan Mohammed Ahmed Ahmed – Anadolu Agency]

Iran truer med å invadere den kurdiske regionen i Irak for å utslette basene til de iranske kurderpartiene. En framtredende kommandant for elitestyrken Quds, Esmail Ghaani, har oppsøkt kurdiske ledere i Erbil og  krevd  at de må avvæpne de iranske partiene. I motsatt fall vil hans styrker  rykke over grensa for å utføre jobben.

Det er flere iranske kurderpartier, med hver sin milits, som holder til i den kurdiske regionen i Irak, KRI. Iranske myndigheter beskylder disse partiene  for å stå bak det pågående opprøret i landet, som er spesielt heftig i de kurdisk befolkede provinsene i nordvest. De konkurrerende  partiene, som i dagens situasjon har gått sammen i en allianse, avviser alle at de står bak opptøyene. 

De siste ukene har ungdommer kjempet mot sikkerhetsstyrkene i mange iranske  byer, og flere steder er politi og basij-agenter blitt drept. Noen kurdiske partier har væpnede grupper i fjellene på iransk side av grensa, men det er ingen rapporter om at disse har rykket inn i byene for å delta i kamper der. Vi må derimot  anta at partienes aktivister i byene har sluttet seg til og deltatt i opptøyene, som jo har mobilisert alle deler av befolkningen. Det er nok ingen grunn til å anta at initiativet til demonstrasjonene kom fra partiene, men de prøver likevel å gjøre  krav på det ideologiske grunnlaget opprøret bygger på  

Det er beleilig for iranske myndigheter å påstå at opptøyene er organisert utenfra. Å anklage de kurdiske partiene innebærer, den ikke alltid uttalte, forutsetningen at kurderne tar ordre fra USA. Ved å angripe kurderne kan iranske makthavere underbygge påstanden om at vestlige interesser står bak opptøyene etter drapet på Jina Amini.

Basene til de kurdiske eksilpartiene har de siste ukene vært utsatt for gjentatte angrep med artilleri, raketter og droner.

KRI har lært seg å leve med stadige tyrkiske fly- og bakkeangrep, rettet mot påståtte terrorister knyttet til partiet PKK som driver geriljakrig på tyrkisk side av grensa. Det dominerende partiet, KDP, har ikke noe imot at Tyrkia angriper konkurrenten. Det er grunn til å tro at KDP også hjelper de tyrkiske styrkene med informasjon. 

Geografien tilsier at kurderne i Nordirak må holde  seg inne med Istanbul, og det hadde neppe i noe fall vært mulig for KDP å drive PKK ut fra sine huler i grensefjellene. Tyrkia med sine langt større ressurser har ikke klart det på 30 år.

De stadige kampene går hardt ut over landsbyer i grensestrøkene, og sivilbefolkningen ber pent om at PKK og Tyrkia kan finne seg et annet sted å slåss.

I de sørøstlige delene av KRI, der partiet PUK dominerer, er det på samme måte nødvendig med et godt forhold til Iran. Iran ser PUK som en nyttig motvekt til KDP, med sitt nære forhold til Tyrkia. Nabolandet har hittil nøyd seg med sporadisk å angripe eksil-partiene fra luften. Dersom de skal gjøre alvor av trusselen om å sende inn bakkestyrker er det også en alvorlig utfordring til PUK.

Truslene fra Iran og Tyrkia kommer på et tidspunkt der KRI sliter tungt. Korrupsjon har brakt økonomien i knestående. De store oljeinntektene havner i lommene til partibossene og deres støttespillere, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger. Uenighet om fordeling  av oljepengene skjerper motsetningene mellom de to store partiene, KDP og PUK, som på 1990-tallet  utkjempet en blodig krig mot hverandre, med støtte fra henholdsvis Tyrkia og Iran.

Med sine egne kurdiske minoriteter, hadde både Tyrkia og Iran gjerne sett at den kurdiske ministaten i Irak opphørte å eksistere. Trass i alle sine feil er KRI et reellt eksisterende Kurdistan, som inspirerer undertrykte kurdere i nabolandene. Det ville  frata de lokale makthaverne i PUK og KDP mye troverdighet dersom de ikke skulle tillate kurdiske aktivister fra nabolandene å oppholde seg hos dem. 

Iranske kurderpartier som KDPI, Komala og PAK er nok avhengige av PUKs godvilje, men det er både politisk og militært umulig for PUK å avvæpne dem. Truslene fra Esmail Ghaani er derfor svært reelle, og KRI som fortsatt sliter med ettervirkningene av krigen mot IS, kan bli rammet av nok en konflikt mellom utenlandske parter.

Et beleilig angrep for Erdogan

Søndag 14. november ble minst seks personer drept og 81 såret da en bombe gikk av ved Taksim-plassen i Istanbul.

Allerede før likene av de drepte var blitt kalde kunne president Recep Tayyip Erdoğans etterforskere fortelle at de hadde arrestert en kvinne for å ha plassert bomben. Ikke nok med det; de hadde allerede avdekket detaljert informasjon om nettverket som sto bak. Og påstanden er altså at Erdogans fiender i den kurdiske organisasjonen PKK er ansvarlige, og at angrepet var organisert fra den syriske byen Kobane.

Nå er ikke PKK kjent for denne typen terrorhandlinger og angriper sjelden sivile mål. Det er vanskelig å se for seg at PKKs ledelse, eller for den saks skyld kadre på lavere nivå, skulle se noen som helst form for gevinst i et angrep på tilfeldige sivile i Istanbul.

Angrepet er derimot svært nyttig for Erdogan, som sliter på meningsmålingene foran presidentvalget til våren. Listen over fiender av Erdogan som nå hevdes å være involvert i planlegging av angrepet på søndag vokser stadig. USA og Hellas er allerede blitt utpekt som medskyldige støttespillere, men det er fortsatt rom for å trekke inn Israel. Dagens situasjon tatt i betraktning bør vi heller ikke bli overrasket om det antydes at Sverige er blant de skyldige.

Det er imidlertid verdt å merke seg påstanden om at angrepet var planlagt i den syriske grensebyen Kobane. Denne byen har stor symbolsk betydning for kurdere og andre, fordi det var her kurdiske styrker med amerikansk hjelp påførte IS sitt første store militære nederlag. Dette skjedde mens tyrkiske tanks som  sto rett utenfor Kobane, lot være å gripe inn mot IS styrkene.

Faktisk gikk flere av islamistenes angrep på Kobane via tyrkisk område. Erdogan hevder  overfor vestlige kritikere  at det ikke er mulig å skjelne mellom «de to terrororganisasjonene IS og PKK», men  i praksis har han utvist stor skjelne-evne. Tyrkia stengte aldri  grenseovergangene mot IS-okkupert område i Syria. Til gjengjeld gikk bommene raskt ned  når  de kurdiske styrkene tok kontroll.

Erdogan har i flere omganger angrepet områder styrt av Syrias Demokratiske Styrker, SDF, som ledes av PKKs søsterorganisasjon PYD. Kobane har lenge stått høyt oppe på lista over nye angrepsmål. De tyrkiske styrkene har imidlertid fått stoppordre fra amerikanerne såvel som fra  Russland. SDF er nemlig i den paradoksale situasjonen at de får støtte fra både Putin og Biden. Angrepet i Istanbul kan ha gitt Erdogan det påskuddet han trenger for å rykke inn i Kobane (grensa mellom Tyrkia og Syria går i utkanten av byen).

Hvis han kan påføre de PKK-allierte styresmaktene i Nord og Øst-Syria et nederlag kan han samtidig pusse opp sitt image som sterk forsvarer av det tyrkisk folk mot kurdiske terrorister og  vestlig imperialisme. Om Erdogan og hans medarbeidere ikke selv står bak bomben, har de iallfall langt større nytte av den enn det terroristene, hvem de nå måtte være, kan ha fått.

Et bilde til besvær

For et par dager siden la jeg ut ovenstående bilde på Facebook. På kort tid kom det nærmere hundre illsinte kommentarer. Ingen av dem kommenterte selve bildet, eller omtalte innholdet i det på noen som helst måte. Det de kommenterte var min person. Gaute Skjervø, nestleder i AUF, mente min oppførsel var «nedrig». Mange kalte meg transfob, men det var også stor tilslutning til påstanden om at jeg måtte være nazist. 

Bildet var nemlig lagt ut på Facebook av Jarle Skyggedal, fra partiet Alliansen. Han er åpenbart enn av mine mange tusen facebookvenner, hvorav jeg bare kjenner et mindretall. Skyggedal eller hans politiske ståsted kjente jeg ikke. Uansett var detet et nazibilde, og jeg som hadde lagt ut samme bilde måtte antas fullt og helt å stå inne for partiprogrammet til Alliansen. Skyggedal, informerte meg – uoppfordret – om at han slett ikke hadde skapt bildet, men i likhet med meg hadde kopiert det fra en annen kilde. Et Google-søk tyder på at bildemontasjen først dukket opp på engelske twitterkontoer. Men pytt pytt, et godt nazistempel er greitt å ha i en opphetet debatt. 

Medlemmer av MdG har åpenbart også reagert, og – med krav om anonymitet – forlangt at jeg måtte få kjeft.  Transaktivister liker nemlig ikke debatt om sine kvasivitenskapelige teorier. De vil ha forbud mot kritikk, og henvender seg gjerne til arbeidsgivere med krav om sanksjoner mot de som åpner kjeften på feil måte. Følgelig ble jeg oppringt av fylkesleder Gjertrud Berg som mente jeg måtte slette bildet, uten å kunne forklare hva min forbrytelse besto i.

Hva er det så ved dette bildet som skaper slike sterke reaksjoner? Det består av to deler; til venstre en slags vikingfantasi med teksten «Norwegian men in 800 AD» og til høyre en person i rullestol, med teksten «Norwegian men now». Man kan naturligvis spørre seg om noen av disse to bildene viser et utbredt mannsideal, men noen tolker det åpenbart slik at jeg mener menn bør være slik som de karikerte vikingene. Andre mener nok at teksten er grov «feilkjønning», i og med at personen på bildet til høyre, Jørund Viktoria Alme, identifiserer seg som lam kvinne. Vel å merke kan han reise seg og gå når det måtte passe sånn. 

Jeg synes bildet er morsomt, og at det berører et sårt punkt er jo blitt åpenbart. De som reagerer finner det visst helt greitt at Jørund kaller seg kvinne. De slutter seg til illusjonen om at mennesker kan endre kjønn, og at det EGENTLIGE kjønnet ikke er det biologiske men en indre identitet. Dette formuleres som at noen mennesker er «født i feil legeme», og må få muligheten til å «bli den de er»; om nødvendig med kirurgiske inngrep.

Men Jørund Viktorias tilfelle har også en ytterligere dimensjon. Jørund hevder ikke bare at han egentlig er kvinne, men også at han egentlig er lam fra livet og ned. Jeg ville trodd at iallfall noen av dem som kjøper troen på selvvalgt kjønn, ville steile overfor selvvalgte lammelser. Men slik ser det ikke ut. Hevder du at din indre identitet er lam, er visst det eneste anstendige å akseptere dette som virkelighet. 

Den naturlige videreføring blir at folk som «egentlig» mangler en fot eller en arm, kan få hjelp til å fjerne de uønskede legemsdelene. Dette er ikke mere urealistisk enn at vi allerede har sjukehusavdelinger i Norge som fjerner bryster og penis fra unge mennesker som mener å være født i feil kropp. 

Og vi har en likestillingsminister som åpent promoterer kvasi-vitenskapelige teorier som at mennesket består av flere kjønn, at kjønn er et spektrum, og at det er mulig for mennesker å skifte kjønn. På denne bakgrunnen fremmer hun et lovforslag om konverteringsterapi, som er slik formulert at du kan få seks års fengsel for å fraråde din datter å fjerne brystene sine. 

De siste åra har et vært en eksplosjon i antallet unge kvinner som tror kjønnsskifte er nøkkelen til et bedre liv. Fjerning av brystene framstilles om et viktig skritt mot lykken. I land der denne prosessen har pågått lenger enn hos oss, er det nå et voksende antall som angrer på slike irreversible inngrep. De klager over at ingen hjalp dem å finne seg til rette i den kroppen da faktisk hadde.

I våre naboland, Sverige og Finland, er nå kjønns-endrende behandling, hormoner såvel som kirurgi, satt på vent. I England forberedes massesøksmål mot kjønnsskifte-klinikken Tavistock. Den offentlige Cass-rapporten avdekket en kultur på Tavistock der det eneste behandlingssporet førte til «kjønnsskifte», og klinikken blir nå nedlagt.

Tilbake til Jørund Viktoria. Det er naturligvis mulig å synes synd på mannen, men jeg vil ikke være statist i hans skuespill. Heller ikke vil jeg være med på å fremme illusjonen om at mennesket har en indre kjønnsidentitet som kroppen må tilpasses. De som – i beste mening – applauderer Jørund Viktoria for sine «modige valg», og legger veien til «kjønnsbekreftende behandling» åpen for usikre ungdommer bærer på et større ansvar enn de innser.

Cannabisutsalg må være lokale!

Partifelle Ask Lindal skriver i et engasjert innlegg at lokale cannabisutsalg er en dårlig ide. Han skriver også mye om ungdomspartienes innflytelse på moderpartiene, et tema jeg ikke skal ta opp her.

Jeg vil heller ikke drøfte spørsmålet om hvorvidt det er ønskelig å innføre lovlig omsetning  av cannabis, men finner det verdt å nevne at cannabis inntil nylig var en normal handelsvare i store deler av verden. Derfor kunne kolonimakter som England og Frankrike tjene gode penger gjennom avgifter på cannabisomsetningen i blant annet India og Marokko. Da  FN i 1961vedtok  å ta med cannabis blant forbudte rusmidler protesterte mange land, og ikke før sist på 1980-tallet hadde    stater som  India og Pakistan innført de nødvendige lovene, enn si praktisert dem.

Heller ikke vil jeg gå inn på hvordan omsetning av cannabis til medisinsk bruk bør reguleres, eller hvorfor Norge er det eneste landet i Europa der det er forbudt å dyrke industrihamp, en plante som har lange tradisjoner også i Norge, men som  ikke gir rus. 

Det er dessuten relevant å påpeke at «narkotika» er en samlebetegnelse på forbudte rusmidler med høyst ulike egenskaper. De har det til felles at de er oppført på den såkalte narkotikalisten. Om cannabis fjernes fra denne listen, vil det ikke lenger være «narkotika».

Så til hvordan cannabis kan reguleres. Dersom cannabis blir legalisert må det etableres regler for  omsetningen. Dette kan gjennomføres på ulike måter. Uruguay har en streng ordning; der registrerte brukere kan kjøpe sine kvoter på apotek. Delstater i USA har modeller som spenner fra strengt kontrollert omsetning i Oregon til det forbudstilhengerne vil kalle «fri flyt» i delstaten Colorado.  

I Norges tilfelle vil det være naturlig å bygge på erfaringene fra Vinmonopolet. Det ble som kjent opprettet etter at forsøket på å forby all omsetning av brennevin og sterkvin slo feil. Men Norge slapp ikke dermed  alkoholen helt fri. Vi har strenge regler for omsetning av dette rusmidlet. De folkevalgte i kommunene bestemmer når skjenkestedene skal stenge,  hvorvidt Vinmonpolet skal få etablere utsalg og hvor slike utsalg skal ligge.   

Om cannabis blir etablert etter en slik modell, får vi statlige utsalg for kontrollerte varianter av   cannabis. Ethvert slikt utsalgssted må ligge i et lokalsamfunn, en kommune. Det vil derfor være naturlig, etter norsk forvaltningsskikk, at  kommunestyrene avgjør om og hvor utsalgene opprettes. Likeså at  kommunestyrene fastsetter åpningstidene for slike utsalg.  

Da vil det i Norge være mange kommuner der det ikke kommer på tale å opprette cannabisutsalg. Det er ikke lenge siden mange norske kommuner hadde ølmonopol, og noen var helt uten lovlig salg av alkohol. Å la lokalsamfunnet bestemme ved at kommunestyrene tar stilling til opprettelsen av eventuelle cannabisutsalg må være et sentralt element i regulering av dette markedet. Det kan naturligvis også tenkes folkeavstemninger i kommunene, slik det jo har vært om alkoholutsalg.

Så er det naturligvis et faktum at cannabis neppe blir legalisert i Norge med det første. Kan vi likevel tenke oss at kommunestyrer, i praksis de folkevalgte i de store byene, kan foregripe begivenhetene og sette i gang kontrollert omsetning uten statlig legalisering?

Det er slett ikke umulig, og det nærmeste eksemplet er Nederland, der systemet med «coffeeshops» har fungert i snart femti år, mens cannabis fortsatt er forbudt. Dette skjer ikke bare ved at politi og offentlighet ser gjennom fingrene med salget. Nederland har utviklet et nasjonalt  regelverk som har vært justert en rekke ganger. Det slår blant annet fast hvor mye cannabisutsalgene til enhver tid kan ha på lager, hvor gamle kundene må være, og hvor mye som kan selges av gangen. Dette regelverket praktiseres ulikt fra sted til sted, og ikke alle kommuner vil ha slike butikker.

En vesentlig svakhet ved det nederlandske systemet er det såkalte «bakdør-problemet». Det er  straffbart å levere varene som går ut hoveddøra. Produksjon og import straffeforfølges. Det problemet kan bare løses ved en omfattende reform.

Et annet, mye omtalt, problem er cannabis-turismen. Det er svært bra for reiselivsbransjen at mange velbeslåtte turister tiltrekkes av coffeeshops, mindre populært er at kunder kommer kjørende fra Tyskland eller Belgia til nederlandske grensebyer bare for å kjøpe cannabis. Dette problemet vil naturligvis reduseres sterkt når både Tyskland og Luxemburg gjennomfører full legalisering av alle omsetningsledd, slik de har vedtatt å gjøre.

Det er altså både mulig og ønskelig at omsetning av cannabis reguleres lokalt, enten det foreligger nasjonal regulering eller ikke. Mange kommuner vil ganske sikkert ikke ha  cannabisutsalg, og  etablering av cannabisutsalg må begynne i de kommunene der aksepten er størst.  

De siste åra har opinionene endret seg i spørsmålet om cannabis.  Etter rusreformens nederlag i Stortinget  har vi også fått en debatt om grensene for politiets maktutøvelse. Vedtaket hos Venstre om å åpne for lokale cannabisutsalg er kanskje ikke  noen stor stemmesanker, men det er en logisk videreføring  av den pågående debatten, som ikke uten videre kan avfeies. 

Jin – Jiyan – Azadi : Opprør i Iran

De fire kvinner og menn fra det iranske sedelighetspolitiet som innbrakte 22år gamle Zhina Mahsa Amini for ukorrekt hijab, kan ikke ha ant hva følgene skulle bli.

De hadde fått nye retningslinjer, som forlangte innstramming i håndheving av hijab-påbudet, og mange kvinner ble brakt inn til  omskolering. Vitner sier at Zhinas hode ble slått gjentatte ganger mot veggen på politibilen. Hun var kurdisk, og kurdere behandles gjerne ekstra hardt. Zhina var på besøk i Teheran, der hun måtte bruke det persiske navnet Mahsa. Kurdisk språk er ikke forbudt, men kurdiske navn blir ikke alltid godtatt av myndighetene. 

Zhina ble plassert på et venterom i en politistasjon, sammen med mange andre kvinner. Et videoopptak viser at hun plutselig faller om på gulvet. I tre dager lå hun i koma på et sjukehus, før hun døde. Offisielt døde hun av hjertesvikt, men familien hevder hun var sunn og frisk. Da dødsfallet ble kjent utløste det et voldsomt raseri, som lenge hadde ulmet, både blant kurdere og i den iranske befolkningen forøvrig. Kvinner og menn som ikke aksepterer at dårlig hijab  skal straffes med døden har fått nok.

 Millioner av mennesker har i mer enn to  uker  marsjert med krav, ikke bare  om at hijab-påbudet  oppheves, men at regimet må fjernes. Prestestyret står nå overfor en eksistensiell utfordring, og ingen veit hvordan situasjonen vil utvikle seg.

Det var ulike innfallsvinkler til protestene. Da Zhina skulle begraves i sin kurdiske hjemby Saqqez, under sterk politiovervåking, ble det ropt slagord mot regimet. Politiet som forsøkte å gripe inn ble angrepet. Samtidig demonstrerte kvinner i Teheran og andre storbyer mot den forhatte hijaben. Studenter fra universiteter og høyskoler ledet an. Det  kom til voldsomme opptøyer i mange byer, både i Kurdistan og i andre deler av  Iran. Flere steder  blir politiet møtt med steiner og brannbomber. Politibiler og politistasjoner, såvel som plakater og statuer av regimets representanter, blir satt i brann.

Hovedmengden av demonstrantene er naturlig nok  ungdom, men demonstrasjonene har vokst i omfang og trukket inn folk i alle aldre. En video fra Teheran viser en gråhåret dame med hijaben i hånda, som går rolig mellom to rekker av biler. Hun vifter hijaben i takt med ropene Ned med regimet  og  Død over tyrannen. Ropene kommer fra menneskemengder på begge sider av gata som altså åpent utfordrer regimets eksistens. 

Kombinasjonen av kurdiske og feministiske krav manifesteres i slagordet Jin  Jiyan Azadi –  Kvinner, liv og frihet. Dette slagordet oppsto hos de kurdiske geriljakrigerne i Syria, som har vist et utrolig mot i kampene mot Den Islamske Stat. Det springer ut av den revolusjonære ideologien til den tyrkiske kurderlederen Öcalan, men brukes nå av kvinner (og menn) i hele Iran, av folk med ulike politiske holdninger. Det høres også hyppig  i de mange  støtte-demonstrasjonene verden over, inkludert her hjemme i Norge.

Regimet har tidligere vist sin vilje til å undertrykke protester med drap og fengsling, og har i denne omgangen drept hundrevis og arrestert tusener. De går etter mulige ledere, men demonstrasjonene fortsetter likevel å vokse. Foreløpig later det ikke til at demonstrantene har noen organisering utenom via sosiale medier. Myndighetene forsøker å hindre dette ved å stenge internettet.

Landets høyeste leder, Ayatollah Ali Khamenei, hevder at demonstrasjonene er organisert av USA og Israel. Ikke mange vil tro på det, men under de første opptøyene i kurdiske byer ble det hevdet at kurdiske peshmerga-styrker var involvert. Det finnes nok små grupper av geriljastyrker fra ulike kurdiske partier  i fjellene, men de holder seg i ro og kommer sjelden i konflikt med regjeringsstyrker. Partiene avviser å ha sendt sine folk inn i byene, men det passer regimet å anklage  dem for å fremme amerikanske interesser, eller rett og slett å være amerikanske agenter.

Alle de kurdiske partiene i Iran, som KDPI, Komala, PAK og PJAK, har sine hovedkvarter på den andre siden av grensa, i den kurdiske regionen i Irak. Flere av dem har også militære baser i fjellene på irakisk side. For å vise at de tror på sine egne anklager, har Iran, siden opptøyene startet, bombet både militære og sivile anlegg som disse partiene driver. Mange sivile er blitt drept, herunder kvinner og barn. De rivaliserende kurdiske partiene har samlet seg om en felles erklæring der de støtter motstanden mot regimet.

Det er ikke bare kurdere som er undertrykket av regimet. I motsatt ende av Iran, ned mot det indiske hav, ligger det urolige Balutsjistan. Balutsjerne holder også til i Pakistan og Afghanistan, og kjemper for sine rettigheter i alle disse landene. Iransk Balutsjistan kontrolleres av store og brutale sikkerhetsstyrker. Likevel har store folkemengder de siste ukene demonstrert med slagord som Kvinner,  Liv og Frihet; Ned med Regimet og Død over Khamenei. Myndighetene har ikke lagt fingrene imellom. I byen Zahedan skal mere enn femti ubevæpnede demonstranter ha blitt drept for to dager siden. Antallet sårede går opp i mange hundre bare i denne ene byen.  

Men stadig flere hever nå sine stemmer mot regimet. Frykten for å åpne munnen er forsvunnet, også i regimets kjerneområder som Qom og Isfahan blir det demonstrert.  Studenter går over alt foran. Flere steder har politiet omringet universitets-campuser, og angrepet de innesperrede studentene. Ikke desto mindre rapporteres det at jenter på videregående skoler har tatt av seg sine hijaber over hele landet idag.

Det er altså mange ulike former for undertrykkelse i hverdagen iranere nå tar til orde mot. Kvinner protester mot de nedverdigende klesnormene. Kurdere, balutsjere og andre minoriteter protesterer mot  etnisk diskriminering. Og alle protesterer mot den skrikende mangelen på demokrati. Det mest påfallende er motet demonstrantene viser og det store omfanget protestene har fått.

Om slike folkelige protester kan klare å velte regimet er nok dessverre tvilsomt, men lita tue kan velte stort lass. Mirakler skjer av og til. Den arabiske våren ble utløst av selvmordet til en frustrert grønnsakhandler.  Drapet på Zhina  Amini kan gå inn i historien på samme måte.

 Karlsøyfestivalen : en annen verden.

I en verden der krig, klimaendringer og biologisk utarming står høyt på dagsorden, gir det en utrolig glede og styrke å tilbringe ei uke på Karlsøyfestivalen. På denne lille biten av Arktis, i havet nord for Tromsø, har det i mer enn femti år utvikla seg et særegent samfunn med stor toleranse for avvik. Karlsøy har blitt et kjerneområde i en opprørstradisjon som også biter seg fast i prosjekter som Svartlamon, Hausmania og Blitz. Jeg bodde selv på øya på 1970 tallet, og har derfor sterke bånd  såvel  til beboerne som til stedet.

I mer enn tjue år har Karlsøyværingene og deres utflyttede etterkommere hver sommer invitert venner og sympatisører til et samvær som forener fest og politikk. Store og små artister har underholdt et varierende publikum i sol og vind, i regn og snø.

I år hadde arrangørene valgt å prioritere politikk framfor fest. Det skulle være en samling for aktivister, for folk som ville delta og ikke bare nyte. Derfor var det bare konsert fra hovedscenen den avsluttende lørdagen, etter ei uke fylt av foredrag og sosialt samvær. De mange barna hadde også mange tilbud

Et  drøyt hundretalls mennesker i alle aldre fra 0 til 80 år fordelte seg hver dag på grupper med ansvar for  oppgaver som matlaging, søppelhåndtering eller aktiviteter for barn. Det var frokost og allmøte  på festivalplassen, det som tidligere var skolegården på øya. Etter felles  gymnastikk var det foredrag og seminarer. Selv satte jeg opp ei utstilling om jesidiene og holdt et foredrag om dem. Folk fra Latinamerikagruppene forklarte  situasjonen i ulike deler av Søramerika. De viste også fram sitt  fascinerende lappeteppe, som folk  fra ulike verdensdeler har bidratt til. Naturligvis ble også krig og fred diskutert i flere seminarer.

Grunnlaget for bosettinga på Karlsøy  er jordbruk og fiske på økologiens betingelser,  og det ble  arrangert et interessant seminar der folk fra beslektede prosjekter  i Norge og Finland presenterte seg.

Ikke minst var uka og øya fylt av ulike kunstneriske prosjekter. Det var maleriutstilling på Galleri Carlsø  og  teater-forestilling på gården Vettestad, der unge entusiaster  hadde bygd scene  i en gammel låve .

Dessuten kunne vi delta i en fascinerende vandring gjennom kunst og natur. Som kurator for årets Art Walk kunne Gabriel Kvendseth blant annet vise oss en dans med brodd mot vindturbiner og en steinsetting med brodd mot patriarkatet, før vi fikk se «Nesodden Land of the Free» lokke fabeldyr opp fra havet  i Sandvika.

 

Men på en festival skal det jo være musikk. Lørdagen satt folk og nøt det varmende solskinnet, da en liten fyr i shorts kom og tok oss i hånda. Det  var Manu Chao.  Han og hans to medbrakte musikanter hadde  en timelang lydsjekk, før de kom  og satte seg for å  jamme  med  festivaldeltakerne, først ved en bålplass nedenfor scenen, deretter ved Latinamerikagruppenes stand. Verdensstjernen fant seg åpenbart godt til rette sammen med oss andre som drømmer om en bedre verden. Han gled rett inn i fellesskapet.

Konserten om kvelden fikk oss alle til å gynge i takt. Karlsøyas egne barn utgjorde det groovy bandet The Family, men det var Manu Chao som som for alvor tvang fram danseføttene. Gjengen hans bare  spilte og spilte, de holdt ikke opp før strømmen gikk.  

Været hadde vist seg far sin beste side hele uka, men da publikumsfavorittene i Manna langt på natt kom på scenen, da  regnet det. Derfor kunne vi danse oss godt våte før årets Karlsøyfestival tok slutt og vi med store smil om munnen kunne krype til køys. 

Jesidiene: 8 års folkemord

Etter 8 år bor fortsatt de fleste jesidiene fra Sinjar i elendige teltleire.

Den 3. august 2014 gikk den såkalte Islamske Stat, IS, til angrep på Sinjar-området i Irak, der den etniske og religiøse folkegruppa jesidiene i Irak holdt til. Angrepet hadde som erklært hensikt å utslette jesidiene fullstendig. Dette er åpenbart et eksempel på folkemord, og flere lands nasjonalforsamlinger, nå sist den tyske Riksdagen, har anerkjent dette. Det er på tide at det norske Stortinget gjør det samme. 

Begrepet Folkemord ble utarbeidet for å beskrive nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig. Idag blir ordet ofte tatt i bruk i omtalen av ulike konflikter, spesielt fra ofrenes side. Derfor kan det synes å ha gått inflasjon i begrepet, og det er en viss skepsis mot å ta det i bruk, også fordi verdens stater gjennom FN-konvensjonen pålegges et ansvar både for å identifisere og straffe utøverne, og for å bidra til å rehabilitere ofrene.

FN har vedtatt en konvensjon der folkemord defineres som handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Denne definisjonen er blitt kritisert for å legge lista for lavt. Kriteriet kan jo anses oppfylt ved mord på bare én eneste person dersom det er motivert i et ønske om «helt eller delvis» å utrydde den gruppe denne personen tilhører.

Uansett hvilken definisjon man velger å legge til grunn, vil Den Islamske Stats angrep på jesidiene i august 2014 være dekket. Islamistenes ønsket åpenbart å fjerne jesidiene fra jordens overflate. Ifølge IS-tidsskriftet Dabiq ville de på dommedag bli stilt til ansvar dersom jesidiene fortsatt eksisterte.  

Og de nøyde seg på ingen måte med hensikten. De gjorde sitt ytterste for å realisere sin visjon. Sinjar by og andre bygder ble lagt i grus. Tusenvis av menn, gutter og eldre kvinner ble henrettet og lagt i massegraver, mens mer enn 6 000 kvinner og jenter ble fanget og gjort til sex-slaver. Med støtte i sine tolkninger av islamsk tradisjon kunne IS-krigerne (og deres hustruer) gjøre jesidikvinner til objekter som kunne selges og kjøpes, mishandles, fornedres og voldtas. Nobelprisvinner Nadia Murad og andre som har unnsluppet slaveriet forteller om dette i gruoppvekkende detalj. 

Fortsatt er nærmere 3000 kvinner savnet. Hundrevis av guttebarn som også ble tatt til fange, har blitt indoktrinert i IS sin versjon av Islam og oppdratt til å hate sine familier. 

De fleste innbyggerne på Sinjar klarte å unnslippe; mer enn 300 000 jesidier ble drevet på flukt. Flertallet av disse lever nå snart på niende året under elendige forhold i teltleire i den kurdiske delen av Irak, der de bare får begrenset hjelp for sine fysiske og psykiske skader. 

Mange har emigrert til andre verdensdeler, noen også til Norge, men ønsket om å vende tilbake til Sinjar er også sterkt. Der er imidlertid ødeleggelsene omfattende og gjenreisinga går svært sakte. Ulike hjelpeorganisasjoner sliter med utilstrekkelige ressurser. 

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. 

Kontrollen over Sinjar er  idag delt mellom militære grupper med ulik lojalitet. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon. 

Dessuten bombes området  hyppig av tyrkiske fly og droner, som anklager jesidi-militsen YBS for å være et underbruk av geriljaorganisasjonen PKK.  

Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha bolig og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjenoppta sine liv rundt Sinjarfjellet.

I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021, slo UNITAD nok en gang fast at den Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord. Norge har ratifisert FNs folkemordkonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å forhindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen. Norge har derfor et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine hjem, så vel som et ansvar for å identifisere og straffe dem som utfører folkemord,

Det Norske Storting må nå slutte seg til vurderingene i FNs sikkerhetsråd, og anerkjenne at jesidiene i Irak har vært og er utsatt for folkemord gjennom systematiske angrep fra den Islamske Stat i perioden fra 3. august 2014 og fram til idag.  

Verdenshistorien til Graeber og Wengrow

I boka «The Dawn of Everything» leverer antropologen David  Graeber og arkeologen David Wengrow en provoserende og inspirerende versjon av verdenshistorien. De spør om sosial ulikhet er et nødvendig innslag i menneskesamfunn. De lurer på om framveksten av stat, kapitalisme og patriarkat var uunngåelig, eller om det kunne  gått annerledes. Deres hovedtese, at en annen verden virkelig er mulig, underbygges ved gransking av det vi veit og det forfatterne tror vi kan vite, om de eldste sivilisasjonene.  

Menneskehetens historie inneholder mange tilfeller av at grupper av folk kan organisere seg på ulike vis uten å skape hierarkiske styringssystemer, hevder de to Davidene. I dette støtter de seg på et stort antall eksempler fra ulike verdensdeler. Spesielt bruker de eksempler fra Nord-Amerika, der de mener flere grupper i urbefolkningene organiserte seg på måter som underbygger deres teser. De finner også at representanter for de eksisterende befolkningene i Nordamerika, ikke minst Kandiaronk fra Wandat-folket,  kunne komme med velbegrunnet, og fortsatt gyldig, kritikk av de europeiske erobrernes kultur og samfunn.

Graeber og Wengrow tar særlig for seg framveksten av byer og sammenhengen mellom urbanisering og jordbruk. De mener det ikke er en nødvendig utvikling fra jordbruk til byer og videre til statsmakt, og finner eksempler på byer uten konger, på jordbruk uten byer og på byer uten jordbruk. Videre peker de på hverken jordbruk eller bysamfunn oppsto brått. Det var ingen brå urbaniseringsrevolusjon eller jordbruks-revolusjon. Begge deler har utviklet seg over lang tid, og har gjentatte ganger blitt forkastet for så å innføres på ny andre steder

Fra flere hold er det påpekt at det mange steder er åpenbare hull i bevisrekka til de to forfatterne. Deres konklusjoner om motiver og holdninger blant mennesker som levde for tusener av år siden og  ikke har etterlatt seg  noen skriftlige vitnesbyrd er åpenbart motivert av forfatternes egne overbevisninger. Nå skal det sies at de er åpne om dette. Hensikten deres er å åpne et rom for å diskutere andre utviklingsveier enn den dagens globale sivilisasjon har fulgt og følger.   

Derfor legger de stor vekt på  grupper de mener bevisst har brutt med storsamfunnet for å organisere seg på annet vis. Her støtter de seg blant annet på James C. Scott som i flere arbeider har studert hvilke metoder folk tar i bruk for å unnslippe undertrykkelse.   

Mye av diskusjonen går på nødvendigheten av en stat. I denne sammenhengen blir det påfallende at Graeber og Wengrow i sin iver etter å finne eksempler på ikke-hierarkisk og ikke-statlig samarbeid mellom mennesker ikke nevner den anarkistiske tradisjonen. Peter Krapotkins sentrale verk «Gjensidig Hjelp»  tar jo opp de samme problemstillingene som de to Davidene drøfter. Krapotkin reagerte på den vulgær-darwinistiske oppfatningen at konkurranse er kilden til framskritt. Hans påstand er at vilje og evne til samarbeide ligger i menneskets natur og er grunnlaget for all sivilisasjon. Den anarkistiske tenkeren viser ved en lang rekke eksempler fra historiske samfunn at mennesker finner, og ønsker å finne, måter å samarbeide på, selv når  storsamfunnet legger hindringer i veien for  dette. . 

Det nærmeste Graeber og Wengrow kommer til eksplisitt å trekke inn anarkismen, er en referanse til amerikaneren Murray Bookchin som har utviklet en frihetlig samfunnsmodell kalt «demokratisk autonomi».  De  to forfatterne nevner i en fotnote at hans betoning av hvordan menneskers sosiale organisering påvirker deres forhold til økosystemene de inngår i, er svært fruktbar.  Samtidig mener de at Bookchin har et foreldet historiesyn. Den samme kritikken kunne vært rettet mot  kurdiske Abdullah Öcalan som er sterkt inspirert av Bookchin. Öcalans tilhengere forsøker å realisere demokratisk autonomi på feministisk  og økologisk grunnlag i  Nordøst-Syria. Det er mulig forfatterne ikke ønsker å trekke inn aktuell  politikk, men Graeber har tidligere vist seg som en varm forsvarer av dette kurdiske prosjektet, og det må vel være en slik retning Graeber og Wengrows teser må peke mot. 

Om det kan være mulig å holde fast ved en visjon om en verden uten statsmakt, vil det i dagens situasjon være lokal motmakt som er det realistiske alternativet. Da vil, slik Graeber  påpekte i en avisartikkel. eksperimentet i Rojava være et relevant eksempel, skjønt det er langt fra perfekt og  til tross for at mange  politiske eksperter spår at det  ikke vil overleve.

Det viktige for Graeber og Wengrow er ikke noen av de enkelte eksemplene de trekker fram, men å slå fast muligheten for å gjøre ting annerledes. I etterordet står det derfor: 

«… vi kunne ha levd med radikalt annerledes forestillinger om hva  et menneskesamfunn egentlig er. Det betyr at masse-slaveri, folkemord, fangeleire, ja tilmed patriarkatet eller systemer med lønnsarbeide, aldri hadde behøvd å finne sted. På den annen side antyder det også at mulighetene for menneskelig handling, selv nå, er langt videre enn vi pleier å tro.»

De to Davidene har  med denne boka åpnet  et større  rom for mangfoldig  menneskelig utvikling, iallfall i teorien, enn de fleste av oss har våget å tro på.

David Graeber  and David Wengrow:

The Dawn of Everything. A New History of  Humanity.

Penguin Books. London.2021

Rojava og Damaskus

Tyrkia har satt opp en mur langs de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria

Sverige og Finland vil bli NATO-medlemmer, og  president Erdogan i Tyrkia ser muligheter  til å øke sin innflytelse.  Det har vakt oppmerksomhet at  Sverige  lover å skjerpe sin hjemlige politikk overfor grupper Erdogan misliker.  Færre har registrert at han  dessuten varsler nye angrep mot den kurdisk styrte regionen i Syria.

Det dominerende kurdiske partiet, PYD, ber om at russiske og syriske styrker utplasseres, og fra Teheran meldes det at Iran vil gjøre sitt for å stanse tyrkisk ekspansjon. Dette forundrer kanskje noen, som ser på kurderne som Assads fiender, men den kurdiske ledelsen gjør det den kan for å sikre sin fortsatte eksistens.  

 PYD og moderpartiet PKK har et langt  og skiftende historisk forhold til regjeringa i Damaskus, det samme gjelder forholdet  til myndighetene i Iran.  Forholdet kan illustreres ved  at flyplassen ved kurdernes største by,  Qamishlo, nå fungerer som det syriske regimets hovedflyplass, etter at Israel har bombet flyplassen ved Damaskus.

Fra PKK til PYD

Tyrkiske angrep på den autonome regionen, AANES, er ikke noe nytt. Tyrkia har allerede fordrevet kurdisk ledede styrker i to omganger; fra Afrin i nordvest i 2018 og fra et stort område lenger øst i 2019.  Fra tyrkisk synspunkt blir det ansett at PYD er et underbruk av PKK, organisasjonen som fortsatt fører geriljakrig i Tyrkia etter mer enn 30 år. 

De reelle makthaverne i AANES er da også PKKs søsterparti PYD  og partimilitsene YPG (for menn) og YPJ (for kvinner). Mange av PYDs ledere har bakgrunn fra PKK, og bilder av PKKs ideologiske leder, den fengslede Abdullah Öcalan, finnes overalt. 

For PKK har en lang historie i Syria. President Hafez Assad så på 1980-tallet kurdiske opprørere som et nyttig middel til å irritere Tyrkia. Derfor støttet han Abdullah Öcalan og lot PKK trene sine styrker sammen med palestinsk gerilja i den syrisk-kontrollerte Bekaa-dalen. PKK fikk også rekruttere kurdisk ungdom  i Syria – så sant de dro til Tyrkia for å slåss og ikke opponerte mot regimet i Damaskus.  

I 1999 ble Assad likevel så hardt presset av Tyrkia at han valgte å utvise Öcalan og forby PKK. Da virksomheten  til PKK i Syria så ble reorganisert som PYD, møtte den samme undertrykkelse som andre opposisjonelle. Aktivister ble arrestert og mishandlet i regimets tortursentre. Det er derfor betydelig gjensidig mistenksomhet mellom regimet og PYD, men også en gjensidig forståelse.

Spenningen mellom kurdere og arabere brøt overflaten da det i 2004 brøt ut gatekamper i Nordsyria etter en fotballkamp. PYD og andre kurdiske partier oppfordret den hissige og utålmodige ungdommen til å roe seg ned. Da opprøret mot regimet i Damaskus for alvor brøt ut i 2011 skiltes imidlertid veien. Kurdiske partier som Yekiti  og KDPS demonstrerte mot regimet, mens PYD holdt seg tilbake. 

Året etter var regimet hardt presset, og overlot sine posisjoner til PYD i tre områder med kurdisk flertall; nemlig Afrin, Kobane og Jazira. Dette skal ha skjedd etter forhandlinger mellom PKK og Baath-ledelsen i Damaskus, der så vel den irakiske kurderlederen Jalal Talabani som regimet i Iran var involvert.  Flere hundre PKK-soldater fra basene i Nordirak, mange med syrisk bakgrunn, utgjorde grunnstammen i den nye militsen YPG og etterhvert søstermilitsen YPJ.  Disse tok kontrollen over militære baser og offentlige bygninger, og opprettet sjekkpunkter. Andre kurdiske partier og militser ble enten inkorporert eller fordrevet til Irak og Tyrkia.

Imidlertid beholdt den syriske hæren kontrollen i sentrale deler av Qamishlo og på flyplassen utenfor byen. Regimet fortsatte også å betale lønninger til offentlig ansatte i disse regionene. Samtidig har PYD beholdt kontrollen over et par strategiske bydeler i Aleppo, selv etter at regimet erklærte at byen var fri for opprørere.

Derfor har mange opprørere ansett YPG som et redskap for Baathregimet. Så enkelt er det naturligvis ikke. Forholdet mellom regimet og PYD er spent, og de to gruppene har totalt ulike visjoner for Syrias videre utvikling, men i mange situasjoner har de felles fiender.  

Demokratisk autonomi

I sitt fangenskap i Marmarahavet, har partileder Öcalan utviklet en ny ideologi, demokratisk autonomi, der den amerikanske anarkisten Murray Bookchin i stor grad har erstattet Mao Tse Tung som ledestjerne. Målet ikke lenger er en kurdisk stat, men lokalt sjølstyre innen dagens statsgrenser. Dette innebærer ikke at kurdisk nasjonalisme defineres bort, men at andre folkegruppers lokale rettigheter, i iallfall i prinsippet, gis samme vekt.

På dette grunnlaget ble  det opprettet en internasjonal paraplyorganisasjon, KCK, med hovedkvarter  i de irakiske Qandil-fjellene. Innenfor KCK ble PKK  supplert med søsterpartier i såvel Syria som Irak og Iran. 

PYDs maktovertakelse i de kurdisk dominerte områdene i Syria åpnet nye muligheter for ledelsen i Qandil. Her kunne teoriene bak demokratisk autonomi prøves ut. De sendte derfor mange av sine dyktigste ledere og sine beste våpen til det som skulle kalles Rojava, eller Vest-Kurdistan. 

For PKKs ledelse er det strategiske hovedmålet de kurdiske områdene i Tyrkia. PYD  har derimot fokus på videreføring av sitt eget prosjekt. Det kan derfor være ulike perspektiver mellom de lokale kadrene i Syria og ledelsen i Qandil. PYD er nok til en viss grad underlagt signaler fra KCK-ledelsen, men fører likevel en selvstendig linje. Dette forhindrer ikke at Tyrkia (og folk flest i regionen)  anser  PYD og SDF som identisk med PKK. 

Den kurdisk styrte regionen framstilles ofte som det progressive alternativet til såvel Assads politistat som islamistiske opprørere. Et område der kvinner og menn er likestilt, der økologiske hensyn er styrende og der alle religioner og folkegrupper har full frihet.  Det er ingen  tvil om at PYD har løftet kvinner fram og gitt dem roller i klar konflikt med såvel kurdiske som arabiske tradisjoner. Også religiøse og etniske minoriteter som assyrere og jesidier har fått nye muligheter. og er trukket inn i lokale styringsorganer. Den reelle situasjonen er likevel langt fra paradisisk. Når det er sagt, bør vi også huske på at Syria er  i krig, og at situasjonen for menneskerettighetene er langt verre i andre deler av landet  enn i de områdene der PYD regjerer.

Kritikere beskriver AANES som en ettpartistat, der opposisjonspolitikere i beste fall drives i eksil og i verste fall myrdes. Rundt halvparten av områdets kurdiske befolkning har da også emigrert, mange for å unngå å bli tvunget inn i militær tjeneste. De fleste  flyktningene kommer seg bare til Irak eller Tyrkia, men  noen har også kommet helt  hit til Norge. 

Jakten på venner

 Media har gitt oss mange versjoner av historien om de kvinnelige geriljaene som påførte IS sitt første større nederlag. Det var da også mange kvinner og menn i de kurdiske styrkene som ofret sine liv i kampene mot Den Islamske Stat i i 2014, før de med amerikansk flystøtte kunne presse islamistene ut av byen og distriktet Kobane.  

Med USA  i ryggen kunne de kurdiske styrkene deretter nedkjempe den islamske stars territorielle kontroll, og ta makta over en fjerdedel av Syrias landområde. Dette skjedde uten militære konfrontasjoner mellom de væpnede styrkene (som nå heter SDF) og den syriske hæren eller dens russiske og iranske allierte.

AANES og SDF har på denne måten fått kontroll over store områder med arabisk befolkning, og med store innslag av minoriteter som assyrere og jesidier. Flertallet av de væpnede styrkene er idag arabere. Det er også i arabiske områder opprettet lokale råd, alltid med en mann og en kvinne som likestilte ledere, og med de lokale folkegruppene representert. Dette har bakgrunn i tanken om demokratisk autonomi, som holdes opp som et  universelt ideal; en moderne og progressiv styreform som kan tilpasse overalt. 

Truet av Tyrkia

Det var av nød at PYD aksepterte hjelp fra USA. PYDs ledelse  har ingen illusjoner om at amerikanerne kan gi dem langsiktig sikkerhet. Den amerikanske støtten har også vært begrenset il områdene øst for Eufrat-floden. Da Tyrkia i 2018 truet med invasjon i Afrin, som ligger vest for Eufrat, søkte PYD derfor hjelp hos de russiske styrkene som holder Assad-regimet oppe. Russerne ville bare sperre Tyrkia ute hvis PYD overlot sine stillinger til den syriske hæren. Da  PYD ikke aksepterte dette, lot russerne Tyrkia rykke inn. Dette tilfredsstilte hverken Assad eller PYD.Ved neste korsvei, da Tyrkia invaderte  SDFs område lenger øst, aksepterte derfor PYD å  begrense tyrkernes innmarsj ved å la russiske enheter patruljere grensa.

I dag erklærer Tyrkia at de forbereder angrep på byen Manbij, som SDF erobret fra syriske opprørere  i 2016,  og på enklaven Tel Rifaat der arabiske landsbyboere har måttet vike for kurdiske flyktninger fra Afrin.  Nok en gang er det derfor  forhandlinger om russisk og syrisk støtte. Manbij er kontrollert av et råd tilknyttet AANES, men både russiske og syriske styrker patruljerer fronten mot de tyrkiske avdelingene. 

Hva nå?

Det er god grunn til å til å beundre pragmatismen hos de lokale makthaverne i Nordøst-Syria.  Det er jo slett ikke alle som har evne og diplomatisk smidighet til  å ta imot  militær støtte fra  USA og samtidig  holde åpne kanaler til såvel Teheran og Moskva som til Damaskus.

PYD er ikke kurdiske separatister. I tråd med Öcalans filosofi vil de ha størst mulig grad av autonomi innen den syriske staten. Det betyr at de alltid har vært innstilt på å komme til en avtale med makthaverne i Damaskus, hvem dette enn måtte være. 

Når det nå ser ut til at Assadregimet vil overleve krigen,  blir det nødvendig å komme til en forståelse med Assad og Baath-ledelsen, gjerne i form av en framforhandlet avtale om selvstyre . Kontakten mellom partene har aldri vært brutt, men Assadregimet har åpenbart ingen planer om å godta en permanent parallell makt i nordøst. Derfor er det bare fakta på bakken  som trygger framtida til den autonome administrasjonen. PYDs forbløffende evnen  til å holde alle dører åpne kan bli satt på en hard prøve.

Forrige Eldre innlegg