Sluttspill i Syria?

Syrian_Civil_War_map

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene.

Vi kan likevel slå fast at drømmen om et friere og mere demokratisk Syria har visnet bort i krigens skygge. Det som begynte som et folkelig, ikkevoldelig opprør mot et totalitært regime har utviklet seg til en katastrofe ikke bare for befolkningen i Syria og nabolandene, men for hele det  globale samfunnet. Stilt over for et opprør finansiert av naboland som Tyrkia og Saudi Arabia, med støtte fra USA og Qatar, har Baathregimet søkt og fått omfattende støtte fra  Iran og Russland.

Baath-regimene  i Irak og Syria har begge vært kjent for å undertrykke opposisjon med alle midler. De deler den tvilsomme æren av å være de eneste land i verden som har brukt giftgass mot egen befolkning. Dette forhindrer ikke at naive eller kyniske mennesker også i Norge  forsøker å innbille seg selv og andre at skruppelløse diktatorer som Saddam Hussein og Bashar Assad har vært og er elsket av sine ofre.

Siden opprøret begynte i 2011 har det syriske regimet gjennom omfattende terrorbombing  lagt store deler av landet i ruiner og drevet millioner på flukt. Regimet har hatt uinnskrenket luftherredømme under  hele krigen, noe som demonstreres gjennom kontrasten mellom de utbombede områdene der opprørene har holdt til og de relativt uskadde regjeringsstyrte områdene i Aleppo og Damaskus. Mange av opprørsgruppene har nok hatt en like stor vilje til å utøve vold, men har hatt mindre mulighet. Det forhindrer ikke at enkelte opprørsgrupper har stått bak massakrer, tortur og voldtekter i stort omfang, ikke minst gjelder det den såkalte islamske stat, eller Daesh, hvis grusomheter var av et slikt omfang at Obama valgte å sette inn det amerikanske flyvåpenet i kampen mot dem.

Fiendskapet mellom Iran og Saudi-Arabia har forsterket motsetningene mellom sjia- og sunni-muslimer. Den sunniarabiske befolkningen som har utgjort flertallet i Syria, har dermed blitt mottakelige for ekstreme sekterister som Al Qaeda og Daesh. Dette har vært et viktig propagandakort for regimet og dets støttespillere. Ikke minst de grove overgrepene i områder behersket av Daesh har undergravd opprørernes støtte og troverdighet. Det er likevel den hemningsløse bruken av ekstrem vold og støtten fra Russland og Iran som har gitt Assadregimet sitt overtak.

Assads og Putins støttespillere her hjemme later til å tro at regimet er mere moralsk og politisk høyverdig enn opprørerne, Blendet av russisk desinformasjon (og av sin egen skepsis mot USA og «vesten») insisterer  enkelte på at  Assad og hans allierte er De Gode.

images

Ghouta 2018: Russiske og syriske fly har skapt enorme ødeleggelser i opprørskontrollerte områder.

De mange gassangrepene forklares som skuespill. Opprørsgrupper i ulike deler av landet skal da ha  gått til gassangrep i sine  egne lokalmiljø, men aldri brukt disse våpnene mot sine fiender. Meldingene om gassangrep på Assads motstandere i den beleirede byen Douma møtes med de vanlige reaksjonene. Hvorfor skulle Assad gjøre dette når han snart har vunnet hele krigen?  spør noen. Det enkle  svaret er at han har brukt gass ved en lang rekke anledninger og opplevd at det gir raske resultater på slagmarken. Så også i dette tilfellet: umiddelbart etter gassangrepet oppga den lokale motstandsgruppa Islams Hær å kjempe videre.

Mens president Obama stilt overfor gassangrep i Ghouta vek  tilbake for å angripe Assadregimet direkte, har den uberegnelige Donald Trump under stor ståhei gjennomført to flyangrep mot syriske baser. I begge tilfeller har imidlertid Iran og Russland blitt advart på forhånd, og skadene har vært begrenset. Angrepene har først og fremst vært symbolske, noe som ikke har hindret  Assads og Putins venner i Vesten fra å  stemme i sine sedvanlige protester mot USAs aksjoner.

Fra Ghouta ble jihadistene og deres familier busset til Id Lib der hundretusener av andre evakuerte allerede er plassert. Det tok bare noen timer før de ble bombet av russiske fly på sitt nye tilfluktsted. Assad har gjennom systematisk etnisk rensing samlet nesten alle gjenværende opprørere i Id Lib provinsen. Krigens logikk tilsier at han akter å  bruke sin vellykkede taktikk også der: blokade, terrorbombing og eventuelt gass.

Imidlertid vil regjeringsstyrkene og deres allierte i Idlib komme i direkte konflikt med Tyrkia. President Erdogan krever fortsatt Assads avgang, og har gjort det klart at Tyrkia ikke vil trekke seg ut av de områdene de har okkupert i Syria, som  Afrin og Jarablus. De siste ukene har Tyrkia økt sitt nærvær og opprettet nye baser i Idlib. Erdogan har riktignok stanset framrykkinga mot Manbij der de vil stå overfor styrker fra USA, men fastholder sin intensjon om å utradere den kurdiske regionen i Syria så vel som PKKs baser i Irak.

Kurdiske PYD har ingen planer om å bøye seg for Erdogan, men slaget om Afrin viser at de  ikke kan klare seg aleine. Skulle Trump gjøre alvor av å trekke sine styrker ut, blir derfor PYD nødt til å stole på Assad og  Baathistene i Damaskus.  I den større sammenhengen vil dette innebære en allianse med makthaverne i Teheran.

Veien til en endelig våpenhvile i Syria kan vise seg å bli lenger enn vi skulle ønske.

Reklamer

Nytt år for yezidiene

DbA8VQ3WkAUqQB7

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk.

Dagen feires med tente lys og malte egg, det er en fest for voksne og barn og en markering av samhold i vanskelige tider. Derfor har tusener av yezidier i sine fineste klær i natt og i dag samlet seg over hele verden. De feirer så vel i det hellige senteret Lalish, som i det krigsherjede Shingal. Yezidiene feirer i gjenreiste templer i Ninava og i nyoppførte helligdommer i Armenia. Og de feirer i fjerne land som Norge.

342e2eb197ad54bad337568d56eaf948ba7d6933

Både barn og voksne maler egg til vårfesten

Overalt minnes de sine døde og savnede. Forfølgelser og undertrykkelse er en konstant realitet for yezidiene. I dag er det den såkalte  islamske stat, Daesh, som står for de vondeste sårene, etter sitt angrep på Shingal i 2014. Tusener av menn kvinner og barn ble massakrert av terroristene, og rundt 6 000 kvinner gjort til slaver, 3 000 av dem er fortsatt savnet.

De siste ukene har dessuten yezidier i Syria blitt angrepet. Afrin-enklaven, der det har bodd mange yezidier, er okkupert av tyrkiske styrker og sunni-militser som har gått svært hardt fram mot de vantro yezidiene.

Men dette er bare de siste i ei lang rekke massakrer muslimske naboer har utsatt yezidiene for. Denne gangen er det arabiske ekstremister, men ofte har det vært kurdiske sunnimuslimer som har stått for overgrepene. Yezidiene er selv kurdere – de hevder gjerne at yezidismen var kurdernes første og eldste religion – men de blir like fullt foraktet og diskriminert av fromme sunnimuslimer. Og mange av de store heltene i kurdisk historieskriving som Bedr Khan Bey i Bhotan eller Muhammed Pasha i Soran gjennomførte i det nittende århundre omfattende felttog der yezidier, assyrere og andre ikke-muslimer ble slaktet for fote.

Yezidiene har derfor et ambivalent forhold til kurdisk nasjonalisme. Mange yezidier har deltatt i de kurdiske gerilja-gruppene, og vært aktive i de kurdiske politiske partiene. Siden 1991 har deres viktigste helligdom Lalish, og de verdslige og åndelige ledere som bor i nærheten, vært en del av den kurdiske regionen i Irak, Lederne har derfor tilpasset seg kravene fra det herskende partiet KDP. Annerledes på Shingal lenger sør, som var under Saddams kontroll helt til 2003. Mange av yezidiene her anser seg seg som et eget folk, og ikke som en del av den kurdiske (sunnimuslimske) nasjon. Denne selvbevisstheten har fått ny styrke etter at KDP i 2014 trakk sine peshmerga styrker ut, og unnlot å forsvare Shingal mot angrepet fra Daesh.

Shingal  ligger fortsatt i ruiner, til tross for at Daesh nå er jaget bort. Etter at KDP flyktet i 2014, kom geriljastyrker fra et annet kurdisk parti, PKK, til unnsetning. PKK hjalp titusener av yezidier å flykte fra de øde fjelltoppene der de hadde søkt tilflukt. Seinere vendte KDP tilbake, og det oppsto konfrontasjoner mellom de to kurdiske partiene om hvem som skulle styre yezidiene. KDP vil at Shingal skal inngå i den kurdiske regionen der de dominerer, mens PKK vil organisere dem etter sin leder, Abdullah Öcalan, sin revolusjonære filosofi. Mange yezidier avviser dem begge.

Sommeren 2017 ble de siste Daesh-styrkene fordrevet fra Shingal av yezidi-militser tilknyttet regjeringa i Bagdad. I oktober ble KDP tvunget ut av Bagdads styrker, og i januar 2018 måtte også PKK trekke sine styrker ut av Shingal under trussel om angrep fra Tyrkia.

Da8TpZHX4AEzG8x

Yezidi-kvinner feirer dagen med levende flammer og malte egg

Yezidienes kjerneområder i Irak er derfor nok en gang splittet mellom Kurdistan og arabisk Irak. En blanding av arabiske styrker og yezidi-milits kontrollerer Shingal, mens yezidier i Lalish, Sheikhan og Dohuk fortsatt er under kontroll av KDP.

Framtida for yezidiene er usikker, mange har flyktet – først og fremst til Europa eller Nord-Amerika. Titusener har slått seg ned i Tyskland, og noen titall har også funnet veien til Norge.

Norge bør nå gå foran ved å målrette assistanse til gjenoppbygging av Shingal. (Kanskje vi også kunne fordømme de tyrkiske overgrepene i Afrin?).

I mellomtida får vi bare ønske  yezidier og alle andre et godt og fredfylt nytt år.

ACER, MdG og blokkpolitikken

Debatten om ACER har blottlagt  grunnleggende blokkpolitiske traumer i MdG.

Det grønne partiet i Norge, MdG, ønsker å framstå som blokkuavhengig. Vi mener det politiske kartet trenger flere dimensjoner enn høyre-venstre-aksen. Ikke minst mener vi at problemene rundt slike saker som klimaendringer, biologisk mangfold og forurensning er sentrale i dagen situasjon.

En slik vurdering av miljøspørsmålene har støtte fra mange mennesker i de andre partiene – og det gjelder i hele spekteret fra Rødt til FrP – men så lenge disse partiene er etablert på helt andre grunnlag må klima- og miljø-spørsmålene til enhver tid vurderes i forhold til andre hjertesaker på vedkommende partis ønskeliste.

blokkpolitikken må fortsette

Blokkpolitikerne på begge sider hater dem som bryter det etablerte mønsteret.

MdG er et radikalt parti; vi ønsker grunnleggende endringer i samfunnet, herunder en omfordeling av økonomisk makt. I de fleste saker havner vi derfor i folkevalgte organer sammen med de sosialistiske partiene. Men fra begge sider er det en følelse av at dette fellesskapet ikke er en varig pakt, det er situasjons-bestemt.  Derfor kunne sosialistpartiene i siste valgkamp gjøre sitt ytterste for å definere MdG ut av venstresida; med anklager om manglende solidaritet med de fattige i samfunnet. Men for partiene til høyre var det ingen tvil om at MdG er et venstreparti.  Hverken høyresida eller venstresida kjenner seg  altså igjen i vår politikk. Blokkpolitikkens innsnevrende og fordummende verdensbilde kan vanskelig illustreres bedre.

De siste åra har MdG vokst raskt. Mange av våre medlemmer og velgere kommer fra venstresida. Det vil si at de ofte har internalisert venstresidas retorikk og prioriteringer. Det er da en selvfølge at Den Europeiske Union er den inkarnerte ondskap, og at enhver kontakt med EU er en forhandling med  Satan selv.  På dette grunnlaget serverer Nei til EU, samt partiene SP, SV og Rødt de groveste fordommer mot EUs tredje energipakke, som omfatter samarbeidsavtalen ACER. Det er påfallende hvor lite av argumentasjonen som går på ACER, og hvor mye som går på generell demonisering av EU.

Siden MdG, etter grundig partimessig behandling, har kommet til at Acer ikke er det trollet EU-haterne maner fram, men et akseptabelt redskap på veien mot en bedre europeisk energipolitikk, øyner SV og Rødt en ny mulighet til å hente medlemmer og velgere tilbake til den trygge venstresidepolitikken på norsk nasjonal grunn. Enkelte medlemmer har da også under stor ståhei i Klassekampen og andre steder forlatt partiet. Det er naturligvis trist å miste medlemmer, dobbelt trist når utmeldingene skyldes en sterk følelsesmessig tilknytning til et utdatert verdisystem der klassekamp og nasjonalisme er grunnleggende ingredienser.

At de som har hjertet uløselig festet til venstresida og dens historiske retorikk forlater oss, må vi  akseptere i blokkuavhengighetens navn. Desto viktigere er det at de høyrøstede radikalernes utmarsj ikke fører til at partiet virkelig havner i høyre grøft.

Vi må ikke miste vår grunnleggende vilje til  å motarbeide urettferdighet og maktmisbruk, men vi må heller ikke miste evnen til å orientere oss i det tjueførste århundre globale virkelighet med friske og grønne øyne.

 

 

Kurdere og tyrkere i Syria

ypj1-e1473385137143-1200x514

Kvinnelige geriljasoldater fra YPJ.

Denne artikkelen har vært offentliggjort  på Minervanett

I løpet av de siste åra har kurdiske styrker knyttet til partiet PYD tatt kontroll over store områder i det nordøstlige Syria. Blant kurdere er dette området kjent som Rojava (Vest-Kurdistan).  På Minervanett har Lars Akerhaug offentliggjort en artikkel om betenkelige sider ved PYDs styresett. Det er naturligvis på sin plass å differensiere det glansbildet enkelte ivrige tilhengere ønsker å presentere, men det er også lurt å sette PYDs overgrep i en større sammenheng. Sammenliknet de andre væpnede grupper i Syria, være seg den syriske hær, de ulike militser av innen- og utenlandsk opprinnelse på alle sider av konflikten, eller den Islamske Stat, er PYDs rulleblad slett ikke så ille.  Det kan også være lurt å se på tidspunktet for Akerhaugs avsløringer; de kommer akkurat når Tyrkia søker forståelse for sin pågående okkupasjon av Afrin-enklaven.

Anklagene mot PYD og dets væpnede greiner YPG (for menn) og YPJ (for kvinner) faller stort sett i to kategorier; etnisk rensing og politisk ensretting. La oss se på begge disse kategoriene Mer

Afrin og Kirkuk

kirkuk

Kurdisk nasjonalisme har opplevd to alvorlige nederlag i løpet av seks måneder.  Byene Kirkuk i Irak og Afrin i Syria, to viktige sentre for kurdisk aktivisme, har gått tapt. Til tross for de svært forskjellige situasjonene er parallellene mellom tapet av Kirkuk og tapet av Afrin store. De to tilbakeslagene burde gjøre det klart for de stridende kurdiske partiene at deres skjebne henger sammen. Kurdere verden over sørger da også over begge de tapte byene. Mer

«Narkotiske stoffer»

images

Avgifter på salg av cannabis ventes å tilføre statskassa i California en milliard dollar i året.

Forandringens vinder endrer nå ruspolitikken i mange land. Kriminaliseringen av andre rusmidler enn alkohol er på retur. I USA har  California blitt den åttende delstaten  som legaliserer omsetning av marihuana. Flere delstater ventes å følge etter, det samme vil Canada, mens Uruguay begynte å selge marihuana til registrerte brukere allerede i fjor. Mer

Fra Assad til Rouhani

DSXe-F8W4AA-Qkz

Dette bildet av en ung kvinne i Teheran, som har tatt av seg den påbudte hijaben og heiser den  i været, er blitt et av de iranske demonstrantenes sentrale symboler.

Det er mange år siden folk i Iran har utfordret regimet med slik styrke som de siste dagene. Opposisjonelle krefter i Iran tillyser nå en generalstreik i hele landet imorgen, 2. januar. Dermed står mulla-regimet overfor sin største utfordring på lange tider.

President Rouhani, hvis reformiver antas å ha blitt holdt tilbake av mere konservative elementer i regimet, kan benytte anledningen til å innføre små åpninger, som den nylig kunngjorte avkriminaliseringen av utildekket hår. Det er likevel liten grunn til å tro at dette vil tilfredsstille de mange tusen, særlig unge, som nå fyller gatene i iranske byer fra Kurdistan i vest til Baluchistan i Øst. Mer

Forrige Eldre innlegg