Folkvords skuffelse

Det var et stort tap for mange mennesker da Erling Folkvord brått gikk bort 1. mars i år.

Foto: Wikipedia

Erling hadde et dypt og langvarig engasjement for det kurdiske folk, inkludert jesidiene. Han ble sjokkert da han fikk vite at hans eget parti, Rødt, ikke støttet et representantforslag om støtte til jesidiene tidlige i år. Følgende innlegg om saka fikk ikke plass i Klassekampen. Jeg gjengir det her med Erlings tillatelse.

Ein trist dag på Stortinget

Jan Bojer Vindheim (MDG) har begrunna eit 6-punkts forslag om støtte til jesidi-befolkninga i Irak. (KK  12. februar). 15. februar avviste Stortinget alle dei seks forslaga. 

Eit eksempel: Berre MDG røysta for å «be regjeringen arbeide for å normalisere situasjonen på Sinjar, redusere den militære spenningen og for å legge til rette for at flyktninger kan vende tilbake.»  For andre parti hadde det vori enkelt å røyste for dette, sjølv om dei er mot  dei andre forslaga frå MDG.

Etter folkemordet i 2014 har eg besøkt overlevande jesidiar både i Sinjar (Shengal) og i flyktningeleirar i Nord-Irak. Eg er sikker på  at hardt påtrykk frå Norge ville ha betydd litt på dette punktet.

Fleire parlament har  erkjent at jesidiane vart ramma av folkemord:  EU-parlamentet, Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Tyskland, og USA.  Men i Norge er det altså berre MDG som vil følgje desse eksempla.

Og det vart verkeleg patetisk da Rødt, SV og Venstre ville at Stortinget skulle be «regjeringen nedsette et eksternt utvalg som skal avklare om det er juridisk grunnlag for å slå fast at IS’ angrep på jesidiene bryter med internasjonal rett på en slik måte at det utgjør folkemord.»

Erling Folkvord, medlem av Rødt

*****

Blomsterselgerne

Mange innvandrere har en dramatisk historie bak seg, og mange har derfor  mye  på hjertet.  Noen skriver om møtet med det nye landet, andre skriver om det de kommer fra. 

Sannar Araszadeh skriver om  det Iran der han vokste opp. Boka Blomsterselgerne er en fargerik og tragisk  roman om en ung gutt, Gholam  Han vokser opp hos  sin tante i en kurdisk landsby i Iran. Tanta er både fattig og brutal,  og Gholam  må gå til skolen med fillete klær. Der møter han brutale lærere og  mobbende medelever  

I skoleferiene blir Gholam sendt til hovedstaden Teheran for å tjene penger som  blomsterselger. Han blir  en av mange unge gutter som tilbyr blomsterbuketter til bilister. Konkurransen er hard, og både Gholam og de andre guttene sliter  for å kunne sende noen slanter til sine familier. De er under  brutal kontroll: dårlige salg belønnes med juling og sult.  

Ingen grunn til forundring derfor at noen faller for fristende tilbud om fast lønn, som viser seg å være tjeneste i revolusjonsgarden. Gholams venn, afghaneren  Ali, er blant dem som aksepterer tilbudet og snart blir utplassert i Syria. Der blir han en av mange tusen iranske «frivillige»  som kjemper for Bashar Assads regime, som vakler under et omfattende folkelig opprør.  Gradvis mister Ali troen på den saka han kjemper for, og til sist mister han også livet under kamper i Aleppo-provinsen.

Gholam på sin side lever videre under stadig vold fra både tante og lærere, og med stadig dårligere forhold til  noen av de andre elevene på skolen. Handlingen når et dramatisk klimaks, som jeg ikke  avslører her.

Sannar Araszadeh har skrevet en spennende og interessant bok som i likhet med mange andre bøker  ikke har fått den oppmerksomhet den fortjener.

Sannar Araszadeh : Blomsterselgerne

Tekst Forlag 2022

Stortingets jesidi-debatt

Rasmus Hansson fremmet forslaget fra MdG. (Bilde fra Stortingets video)

Stortinget behandlet 15 februar 2024 et forslag fra MdG om å erkjenne at IS sine angrep på jesidiene ved Sinjar i 2014 utgjør et folkemord. Alle partier uttrykte stor sympati med jesidiene og forferdelse over de grove forbrytelser IS påførte dem, men de fleste vek tilbake for å bruke begrepet Folkemord.

Saksordfører Bengt Fasteraune fra Senterpartiet slo fast at IS utsatte jesidiene i Sinjar for grusomme overgrep, men mente det ikke er en oppgave for folkevalgte å avgjøre om begrepet folkemord er riktig. Domstolene må avgjøre dette hevdet Fasteraune.

Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet takket for at saka ble tatt opp og understreket at det  er viktig å fortsette å støtte jesidiene, men han ville overlate til domstolene å avgjøre hvorvidt begrepet folkemord er på sin plass.

Representanten Ine Eriksen Søreide uttalte på vegne av Høyre at det er bra med ny oppmerksomhet rundt dette spørsmålet. De godt dokumenterte overgrepene mot jesidiene savner sidestykke, sa hun, og påpekte at Norge jobber mot IS og mot kjønnsbaserte overgrep og vil fortsette å arbeide for at de skyldige skal straffes. Også Eriksen Søreide mente at kategorisering som folkemord er en oppgave for de uavhengige domstolene og ikke for Stortinget.

En annen tilnærming kom fra FrPs Christian Tybring Gjedde. Han uttalte tydelig , som den eneste utenom forslagsstiller Rasmus Hansson, at jesidiene virkelig er rammet av folkemord, og signaliserte at han vil støtte første del av MdGs forslag. 

Ingrid Fiskaa fra SV innrømmet at det er tradisjon i Stortinget for ikke å ta stilling til begrepet folkemord, men spurte om det er hensiktsmessig å hold fast ved en slik tradisjon. Hun foreslo derfor på vegne av SV, Rødt og Venstre at Stortinget må be regjeringa sette ned et eksternt utvalg for å studere saka og ta stilling til om begrepet folkemord skal anvendes.

Guri Melbye fra Venstre understreket at overgrepene mot jesidiene er et mørkt kapitel som har påført dem store og varige lidelser. Hun fulgte opp Fiskaas forslag, og mente en norsk granskingskommisjon vil kunne legge grunnlaget for framtidige rettsprosesser mot IS. Hun mente Stortinget ikke kan i slå seg til ro med å videreføre tidligere praksis: Det er ikke bare juridiske, men også politiske spørsmål som må avklares.

Forslagsstiller Rasmus Hansson fra MdG påpekte at FNs granskingskommisjon UNITAD for lengst har konstatert at det dreier seg om folkemord. Det er dessverre ingen tvil om at betegnelsen er på sin plass i jesidienes tilfelle. At begrepet folkemord i offentlig debatt ofte brukes litt lettvint, må ikke forhindre at det anvendes presist der det virkelig er på sin plass. 

Til de rutinemessige henvisningene til en tradisjon om ikke å ta stilling, kommenterte han at dette er en dårlig politisk tradisjon, som reduserer spørsmålet om folkemord til historisk jus. Mange nasjonalforsamlinger har slått fast at angrepet på på jesidiene i 2014 og seinere er et klart eksempel på folkemord.

Bjørnar Moxnes tok ordet på vegne av Rødt. Han sa som andre at det er brei enighet om at jesidiene har vært utsatt for grove forbrytelser, men lot til å være i tvil om disse overgrepene fortjener betegnelsen folkemord. Dette må et eksternt utvalg avgjøre etter grundig behandling, sa han.

Dag Inge Ulstein fra KrF mintes, som flere andre talere, høsten 2014 da 100 000 jesidier, som hadde unnsluppet IS, vansmektet på den gloheite Sinjar-vidda. Han la vekt på de seksuelle overgrepene mot jesidikvinner og mente at kvinnene som ble tatt som sexslaver betalte den høyeste prisen. Vi må ikke glemme, sa han, men domstolen må avgjøre om begrepet folkemord er på sin plass.

Utenriksminister Espen Barth Eide sa det er bra  at situasjonen blir drøftet, og påpekte at Norges bistand også kommer jesidiene til gode, 

Han slo fast at Norge støtter initiativer for å etterforske dokumentere og straffe slike overgrep, men ville ikke at Stortinget skulle ta stilling til betegnelsen folkemord, og heller ikke at det skulle nedsettes noe utvalg for å granske spørsmålet.

Rasmus Hansson spurte i en replikk hvorfor det ikke var mulig å utfordre den tradisjonelle vegringen mot å ta ordet folkemord i bruk. Han mente dette er et viktig begrep som må gjøres politisk operativt, men Barth Eide ville ikke være med på dette. 

Ved voteringen stemte bare FrP sammen med MdG for slå fast at jesidiene er utsatt for folkemord fra IS. Rødt, Sv og Venstre stemte for videre utredning og fikk MdGs støtte til det. Men flertallet ville det annerledes.

Så langt det norske Storting. Samtlige talere ga uttrykk for stor vilje til å støtte jesidiene og gjenreise Sinjar. Det er godt å høre, men innebærer ingen forpliktelser. Det sentrale, omforente talepunktet var at det er domstolene som må avgjøre hvorvidt folkemord finner eller har funnet sted, i denne saka som i tidligere saker der begrepet folkemord har vært drøftet. Denne «tradisjonen» må ses i sammenheng med de sterke forpliktelser Folkemordkonvensjonen  pålegger partene, og som berøres i det opprinnelige forslaget. Ved å skyve definisjonen fra seg, unngår Stortinget at Norge påtar seg disse forpliktelsene.

Det opprinnelige forslaget fra MdG ligger her.

Utenrikskomiteens innstilling ligger her.

Og Stortingets fullstendige referat her

Her står noe om hvorfor  begrepet folkemord er på sin plass

og her står det noe om situasjonen på Sinjar i 2023.

Den største forbrytelsen

I disse dager behandler den internasjonale domstolen i Haag spørsmålet om Israels handlinger i Gaza rammes av begrepet folkemord. 

De sørafrikanske anklagerne viste i sine innledningsforedrag i Haag til en lang rekke brudd på krigens folkerett som Israel er skyldig i. Men disse handlingene er isolert sett «bare» krigsforbrytelser. Folkemord forutsetter også et forsett; utøveren må ha til hensikt å utslette den angrepne folkegruppa – helt eller delvis. Og det er dette forsettet striden vil stå om i de videre forhandlingene. Sør-Afrika vil hevde at uttalelser fra Netanyahu og hans ministere viser et slikt forsett, Israelernes advokater hevder det motsatte.

FNs hovedforsamling vedtok i desember 1948 en Folkemordkonvensjon, og Norge ratifiserte denne i 1949.   I artikkel 2 er folkemord definert som bestemte handlinger begått i krig eller fredstid «i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan».

Begrepet folkemord brukes idag flittig av enhver gruppe som måtte føle seg forfulgt, og har derfor mistet mye av sin kraft. Men at begrepet misbrukes forhindrer ikke at det betegner grove ugjerninger som altfor ofte finner sted.

Da den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin myntet begrepet etter annen verdenskrig, var det nazistenes industrielt organiserte massemord på jøder som var utgangspunktet. Men Lemkin var også opptatt av armenernes skjebne. Hitler hadde jo forsvart sine planer om å utrydde jødene med ordene «Hvem snakker vel idag om utslettelsen av armenerne ?»

Den utslettelsen Hitler viste til omfattet en rekke blodige massakre i dagens Tyrkia. De kulminerte i 1915 da den armenske befolkningen ble tvunget på marsj mot Syria, utsatt for stadige angrep, massakrer og voldtekter. De fleste som nådde leirene i den syriske ørkenen, omkom der av sult og tørst. Det blir anslått at mellom én og halvannen million armenere mistet livet det året. 

Men det sluttet ikke der. Så seint som i september 2023 mistet hundre tusen armenere sine hjem i Nagorno Karabakh etter angrep fra Azerbaijan, med støtte fra Tyrkia. Parallelt med den militære offensiven ble armenerne demonisert av aserisk propaganda, og skolebarn fikk lære at drap på slike uvesener er en gjerning å kunne rose seg av. Azerbaijan sluttfører nå denne delen av folkemordet med å fjerne alle spor av armensk historie. 

Folkemord er altså noe som stadig pågår. Den internasjonale straffedomstolen har fastslått at massakrene i Rwanda i 1994 og i Srebrenica i Jugoslavia i 1995 var folkemord. Men også mange andre konflikter i dagens verden omfatter så omfattende og systematiske overgrep og en så tydelig hensikt at de må anses som «forsøk på å utslette en folkegruppe helt eller delvis». Vi kan for eksempel nevne angrep på Rohingyane i Myanmar, på Uigurene i Kina, eller på Tigrayanerne i Etiopia.

Et spesielt tydelig tilfelle av folkemord er den såkalte islamske stats angrep på jesidiene i Irak i 2014, der det åpent ble krevd at de vantro måtte utslettes for godt. Nasjonalforsamlingene i blant annet Tyskland og Storbritannia har slått fast at jesidiene er rammet av folkemord. Seinere i år skal også Det norske Storting ta stilling til jesidienes situasjon, men etter alt å dømme ønsker ikke flertallet av de norske folkevalgte å slå fast at IS er skyldig i folkemord. Muligvis for å å unngå de forpliktelsene et slikt vedtak ville medføre.

Det gjenstår dessuten fortsatt mye før det internasjonale samfunn erkjenner at begrepet folkemord passer på den forfølgelsen kurderne i Midtøsten har blitt utsatt for. Massakrer og nådeløs undertrykking har vært mønsteret snarere enn unntaket både i Tyrkia, Syria, Iran og Irak; men Saddam Husseins anfal-kampanjer mot den kurdiske landsbygda står likevel i en særklasse, med gassangrepet på Halabja i 1988 som et forferdelig lavmål.

På vei mot økokratiet?

Danske Jens André Herbener (bildet) skriver utførlig om menneskehetens økologiske utfordringer i boka «Slik skaper vi en bærekraftig verden». Men Herbener nøyer seg ikke med symptombeskrivelse; han forskriver også helbredende medisin. Grunnlaget for politikken må ikke lenger være menneskelig egennytte, men en erkjennelse av naturens og andre livsformers egenverdi, økosentrisme. Det er ikke bare «mennesker som har iboende verdi. Resten av naturen har også det, fra enkelte individer til arter og økosystemer», skriver han.

Det er ingen mangel på advarsler om at menneskelig forbruk med god margin overskrider naturens tålegrenser: den norske befolknings forbruk svarer til avkastningen fra mer enn 3 jordkloder. Nordamerikansk forbruk er enda høyere.I tillegg er det et voksende antall milliarder mennesker i resten av verden som gjerne vil oppnå et slikt forbruksnivå. Dette er for så vidt – eller dessverre – velkjent materiale.

Det er for lengst fastslått at menneskeheten påvirker den fysiske verden i en slik grad at det gir fornuft å hevde at vi er i menneskets tidsalder: antropocen. Herbener vil gjerne vise oss veien til en annen tidsalder som han kaller økocen, økologiens tid. Og det styresettet han mener er best egnet i økologiens tidsalder kaller han økokratiet.

Herbener spesifiserer 7 sentrale steg på veien mot økokratiet:

1: Sett av halvparten av jordens land og hav til vill natur.

2: Avskaff industriell dyreproduksjon og spis langt mer plantebasert mat.

3: Utsted en verdenserklæring om naturens rettigheter og innfør dem i forfatninger og lover.

4: Erstatt fossil energi med fornybar energi og atomenergi og innfør lavenergisamfunn.

5: Erstatt vekstøkonomien med likevektsøkonomi, stopp de rikes overforbruk og omdefiner det gode liv.

6: Reduser verdens befolkning til to-tre milliarder mennesker.

7: Spre økosentriske livssyn og verdier.

Dette er i hovedsak vel kjente standpunkter som miljøorganisasjoner og grønne partier har forfektet i årtier, men all den stund de ikke er realisert, fortjener de absolutt å presenteres på ny. Herbener vier et kapitel i boka til hvert av disse tiltaka, og det viser seg da raskt at utviklinga på samtlige områder går i feil retning, til tross for at det på mange områder finnes realistiske og utprøvde alternativer. 

Herbener kunne brukt Norge som eksempel; et land med mye natur og liten befolkning som har store problemer med å verne 50% av arealet. Forslag om å redusere kjøttforbruket møtes med anklager om formynderi og diktatur, mens kritikk av industrielt husdyrhold møtes med økonomiske argumenter.

Så vil Herbener ha de økosentriske prinsippene nedfelt i en universell erklæring. Erklæringer om naturens rettigheter og nødvendigheten av å finne en ny kurs er avgjort på sin plass. Slike uttalelser er det ingen mangel på. De kan få entusiastisk tilslutning fra norske politikere som likevel fortsetter å styre samfunnet i samme retning som før. Herbener påpeker derfor at målsettingene må gjøre bindende ved å nedfelles i lovverket i de ulike land. Det hele blir likevel litt uklart. Hvem skal vedta en slik erklæring, og hvem skal håndheve den?

Målet om å sette av 50 % av arealet på planeten til vern, vil i praksis måtte medføre at menneskelig aktivitet i store områder stanses og at de fysiske følgene av denne aktiviteten i størst mulig grad fjernes. Det vil likevel være en stor feil å fordrive urfolksgrupper fra slike områder, slik mange verneplaner i det globale sør forutsetter. Grupper med en livsstil basert på å opprettholde naturens mangfold og produktivitet har en nøkkelrolle i trygging av urørt natur, mener Herbener.

Overgangen til fornybar energi, «det grønne skiftet», gjennomføres i Norge uten at leiting etter mere olje og gass reduseres eller stanses. Samtidig gjennomføres utbygging av vindkraft gjennom storstilt nedbygging av den naturen vi må verne. Og denne nedbygginga av naturen undergraver, slik Herbener også påpeker, livsgrunnlaget for folkegrupper som lever i og av naturen, eksempelvis sørsamene på Fosen. 

Herbeners punkt 5 blir derfor sentralt. Å stoppe overforbruket hos den globale middelklassen, altså det meste av den norske befolkning, forutsetter nettopp at «det gode liv» omdefineres, og at de rike i Norge og resten av verden tar en slik ny forståelse av hva som er det gode liv inn over seg i sin livspraksis .

Herbener peker også på at den menneskelige befolkningens størrelse er et problem i seg selv. Naturligvis vil menneskehetens belastning på de økologisk systemene vi er avhengige av bli mindre dersom det totale antallet individer reduseres. Det burde være selvinnlysende, men er likevel blitt et betent problem ved at befolkningsvekst av noen defineres som en rasistisk og kolonialistisk problemstilling og et middel til å undertrykke de fattige i sør. Ikke dessto mindre er en sterkt redusert global befolkning en nødvendig forutsetning for det langsiktig stabile lavenergisamfunnet Herbener kaller økocen.

Boka peker på at vi med dagens kunnskaper kan løse mange av utfordringene på veien mot økokratiet; det gode samfunn der mennesker og andre livsformer eksisterer og utvikler seg i harmoni med hverandre. Det viktigste problemet gjenstår likevel: hvordan kan klodens befolkning utvikle en mentalitet der streben etter stadig nye materielle goder tøyles eller fjernes?

Grunnlaget for en slik mentalitetsendring må i stor grad legges gjennom Herbeners sjuende trinn: «å spre økosentriske livssyn og verdier». Her ser han for seg at de økosentriske perspektivene får dominere i utdanning og media. Han observerer at økosentriske holdninger vokser fram i alle kunstformer så vel som i religiøse, politiske og filosofiske sammenhenger, men frykter at det ikke går fort nok.

Utviklinga praktisk såvel som teoretisk må derfor påskyndes gjennom det Herbener kaller et grønt folkeopprør. Aller først må en bevissthet om de store problemene vi står overfor rotfestes i befolkningen. Deretter må en bred bevegelse for forandring bygges opp. Denne bevegelsen må utfordre makthaverne gjennom streiker, aksjoner og andre tiltak.

Om dette ikke får de sittende makthaverne til å endre kurs, mener Herbener den økologiske motstandsbevegelsen må danne en alternativ regjering som er forberedt til å gripe makta. Her får jeg problemer, og begynner å frykte et økologisk diktatur. Men det blotte faktum at Herbener ser seg nødt til å vurdere statskupp som en mulig nødvendighet, sier noe om problemenes omfang og den sterke institusjonaliserte økonomiske og politiske makta som står mot de nødvendige endringene. 

«Slik skaper vi en bærekraftig verden» er en viktig og utfordrende bok. Om Herbeners løsninger, slik han selv påpeker, kanskje ikke framstår som helt realistiske, utfordrer han leseren til å tenke igjennom hvilke andre muligheter som finnes. Som kan finnes.

Jens-André P. Herbener:

Slik skaper vi en bærekraftig verden -Fra demokrati til økokrati

Oslo 2023, Flux forlag

Utrolig strengespel

Her om dagen fant jeg  i postkassa  ei bok av Rose Simpson kalt «Muse, Odalisque, Handmaiden: A Girl’s Life in the Incredible String Band». Det  var en uventet gave fra Ole Erling Kvaal, som jeg takker hjertelig for. Lesing av boka ga meg en anledning til å hente  fram fra hyllene både kjente og ukjente innspillinger med denne  gruppa som jeg har hatt et nært forhold til. 

Rose Simpson gir en fascinerende skildring av livet i og rundt Incredible String Band. Kjernen i denne gruppa var Robin Williamson og Mike Heron, begge dyktige multi-instrumentalister  og låtskrivere. Etterhvert fikk også de to unge kvinnene Licorice og Rose roller så vel på  konserter som i studio. Så tenker man vel at dette var de to herrenes kjærester, og det var de også ofte, men dette var midt i den heftigste hippie-tida på sekstitallet. Rundt  ISB var det skiftende felleskap der seksualpartnere var midlertidige og rusmidler som cannabis, LSD og kokain ble tatt imot med takknemlighet.

Gjenhør med den innspilte musikken viser  hvor ekstremt kreative denne gjengen var, men også hvilken rolle improvisasjon hadde, på godt og vondt. Det var ikke alltid ting  klaffet i studio, selv ikke  manager og produsent Joe Boyd fikk alt til å fungere. Men det  skulle  da heller ikke  være polert og friksjonsfritt.  Slik Rose omtaler konsertene var det oppfinnsomheten og sjarmen som appellerte til publikum når de møtte den vimsete gjengen som satt på scenegulvet omgitt av merkelige instrumenter.

Mitt første møtet med ISBs musikk fant sted våren 1968. Jeg hadde haiket ned til København for å treffe venner. Hjemme hos Ulrik og Suzanne sto jeg med  høretelefoner på hodet og en chillum i hånda, da tonene av «Koeeaddi there» veltet meg overende  på sofaen.  Det var den første sangen i den nyutgitte LPen «The Hangman’s Beautiful Daughter». Her var det et  helt annet lydbilde enn beatmusikken vi ellers hørte på. Akustisk musikk med klingende strenger og gåtefulle tekster i tråd med  hippie-miljøenes etos, og da   første side  av – rundet av,  med koret: «May the long time sun shine upon you, all love surround you, and the pure light within you guide you all the way home»,  var jeg hekta. 

Dette albumet blir av mange ansett som høydepunktet i ISBs produksjon, og ga dem  en vel fortjent berømmelse.  ISB forble likevel et undergrunnsfenomen enda noen år. Det kan ikke  ha vært før langt ut på 1970-tallet at Dagbladet omtalte en av deres LP-er, («Liquid Acrobat as regards the Air»?) med spørsmålet «tar de LSD?».  Det spørsmålet  var de for seint ute med.  Allerede i 1970  hadde Robin, Licorice og Mike blitt fanget av scientologien, som tok seg godt betalt for å lære dem å leve i nykterhet.  Rose lot seg  derimot ikke overbevise  av de kosmiske fantasiene denne sekten forkynte, og valgte en annnen vei videre.  

Da Rose forlot  bandet i 1971 var skyggesidene av dop og fri sex allerede tydelige.  Hennes skildring av kontrastene under Woodstock-festivalen i 1969 (som ikke  var et av ISBs stolteste  øyeblikk) viser dette tydelig. 

Boka hennes er en gullgruve for dem som er interessert i musikkarv og sladder fra hippie-kulturens blomstringstid. For oss som levde ut  sekstitallets og syttitallets blomsterdrømmer er dette prima nostalgi. For alle dere andre kan erindringene til  Rose Simpson (og Joe Boyd  !) være en god veiviser. Det var sånn det var.

Og musikken holder forresten enda!

Ny armensk tragedie

 

Når Aserbajdsjan nå fordriver den armenske befolkningen fra enklaven Nagorno Karabakh, av armenerne kalt Artsakh, vekker det minner om den katastrofen som rammet armenerne for hundre år siden. 

Armenerne har holdt til i Anatolia og Kaukasus i minst 3000 år. På slutten av 1800-tallet ble de  utsatt for en rekke blodige massakre i dagens Tyrkia, som da var kjerneområdet i det osmanske riket. I 1915 kulminerte forfølgelsene; hele den armenske befolkningen ble fordrevet fra sine hjem og tvunget på marsj mot Syria. Under marsjen var de utsatt for stadige angrep, massakrer og voldtekter. De fleste som nådde leirene i den syriske ørkenen, omkom der av sult og tørst. Det blir anslått at  mellom én og halvannen million armenere mistet livet det året.

Armenske militser gjorde flere steder motstand, og allierte seg med de russiske styrkene som kjempet mot osmanerne i Anatolia. Da russerne mot slutten  av første verdenskrig trakk seg tilbake, fulgte mange armenere (og en del jesidier) med, og opprettet i 1920 staten Armenia. Den ble straks angrepet av Tyrkia og redusert til halvparten; nemlig de områdene som utgjør Armenia idag. Denne staten ble etterhvert inkorporert i Sovjetsamveldet, og fikk sine grenser trukket opp av Stalin og hans kommissærer. 

Kaukasus-regionen har gjennom tidene vært preget av et frodig etnisk mangfold. Mange ulike folkegrupper holder til der, og utviklinga mot etnisk  homogene nasjonalstater har bydd på store problemer. Under Stalin ble hele folkegrupper flyttet rundt, og ulike minoriteter fikk små øyer i regioner dominert av andre. Det førte til at det armensk befolkede området Nagorno Karabakh ble en enklave i nabostaten Aserbajdsjan, og at enklaven Nakitsjevan –  som tilhører Aserbajdsjan  – ligger mellom Armenia og Iran.  På 1920-tallet ble det  dessuten i det som nå kalles Lachin-korridoren mellom Armenia og Artsakh, der det  bodde mange kurdere, etablert et autonomt område som på folkemunne kaltes «det røde Kurdistan».

Under Sovjetunionens siste tid kom mange konflikter opp i dagen, og  armenerne i Artsakh krevde å få bli en del av Armenia. Dette ville ikke Aserbajdsjan gå med på, og Armenia gikk til krig, i første omgang for å åpne en landeveis-forbindelse mellom moderlandet og Nagorno Karabakh. De armenske styrkene hadde stor framgang og nøyde seg ikke med å ta kontrollen over steder med armensk befolkning, de okkuperte også omkringliggende områder, og dreiv en kvart million aserier på flukt. 

I dette lå naturligvis en kilde til nye konflikter. Flyktningene har vært en viktig pressgruppe i Aserbajdsjan. Aseriske skoler og offentlig  propaganda  framstiller armenerne som undermennesker, som det er fortjenstfullt å mishandle og drepe.  

Forholdet mellom naboene Armenia og Aserbajdsjan  ble stadig dårligere, og i 2020 gikk Aserbajdsjan til angrep. Denne krigen endte med nederlag for armenerne. Aserbajdsjan vant tilbake kontrollen over områdene rundt Artsakh, herunder Lachin-korridoren som skiller Artsakh fra selve Armenia. Russland forhandlet fram en våpenhvile-avtale og utplasserte fredsbevarende styrker.

Når Russland nå er opptatt av sin egen krig i Ukraina, har president Aliyev i Baku sett en mulighet til å sluttføre erobringen av Artsakh. I dette har han helhjertet støtte fra president Erdogan i Tyrkia, som hater armenerne for deres stadige anklager om folkemordet i 1915. 

Høsten 2022 etablerte Aseriske styrker en blokade av Artsakh. Hverken folk eller forsyninger fikk passere, og butikkhyllene i  Stepanakert  og andre byer i Artsakh ble snart tomme.  I ni måneder var regionen isolert fra omverdenen, før aseriene gikk till fullt angrep i september 2023.  I løpet av få dager måtte de  utsultede og demoraliserte forsvarerne gi opp, og legge ned sine våpen.   

Rapporter fra området forteller om voldtekter, mishandling og plyndring. De fleste innbyggerne frykter for sine liv ,og velger å  flykte. President Aliyev har lovet at alle som ønsker å forlate området skal få lov til det, men veien til Armenia  går gjennom aseriske sjekkpunkter der mistenkte «terrorister» tas til side.

President Erdogan har naturligvis applaudert det hele, og sendt sine gratulasjoner til Baku. Bilder fra møtene mellom presidentene Erdogan og Aliyev understreker at utslettelsen av den armenske befolkningen i Nagorno Karabakh er er et ledd i en felles kamp. 

De milelange køene av biler og traktorer som har sneglet seg gjennom Lachin-korridoren, vekket minner om de lange kolonnene med armenere som ble drevet til døden i 1915. 

Opprør i Nordøstsyria

Young men from the Deir e-Zor countryside city of al-Shuhayl demolish a Syrian Democratic Forces (SDF) checkpoint on the road to the al-Omar oil field, 1/9/2023 (al-Shuhayl News)

Den kurdisk-styrte regionen i Nordøstsyria omfatter store områder med arabisk flertall. Den revolusjonære ideologien til Abdullah Öcalan har liten appell her, og mange har akseptert de kurdiske styresmaktene med dårlig skjult motvilje. I slutten av august brøt denne misnøyen ut i væpnet opprør, til glede for Damaskus og Ankara. 

De kurdiske YPG-styrkene har, etter kampene mot IS, etablert kontroll over store områder med arabisk flertall. Dette har skjedde med amerikansk flystøtte, og amerikanerne har fulgt nøye med på at lokale væpnede grupper er trukket inn i samarbeide med YPG under paraplyen Syrias Demokratiske styrker (SDF). 

YPG er den væpnede armen til det kurdiske partiet PYD, som igjen er en avlegger av det mektige partiet PKK. Disse partiene bygger på den revolusjonære ideologien til den fengslede Abdullah Öcalan, og har innført et styresett basert på denne ideologien. Det skjedde først i de kurdisk-dominerte områdene der partiet etablerte seg i 2012, og som på kurdisk kalles Rojava. 

Mange, også i Vesten, er tiltrukket av Öcalans visjoner om grasrot-demokrati basert på økologi og feminisme. Det er da også gjort viktige framskritt, ikke minst ved hjelp av den aktive likestillinga mellom menn og kvinner. Den revolusjonære hverdagen er likevel ikke like rosenrød for alle. Opposisjon, inkludert øvrige kurdiske partier, blir brutalt undertrykket. Det foregår dessuten omfattende tvangsrekruttering av begge kjønn, også mindreårige, til de væpnede styrkene. Derfor har mange kurdere og andre flyktet fra PYD-kontrollerte områder, som til gjengjeld har tatt imot mange flyktninger fra andre deler av Syria. 

I områder med arabisk flertall har PYD vært mere tilbakeholdne med ideologien, og ikke kunnet etablere like sterk kontroll som blant kurderne. Kadrene har likevel utløst motvilje gjennom sitt autoritære styresett, og spesielt gjennom tvangsrekruttering av ungdom til de væpnede styrkene også her. I de arabiske områdene har det derfor vært omfattende protester ved en rekke anledninger. I byen Manbij, nord for Aleppo, har for eksempel innbyggerne gjennomført generalstreik mot SDF flere ganger, seinest i januar i år.

Begivenheter i Deir Ezzor, lenger sør, har likevel avdekket en langt mere alvorlig trussel mot den langsiktige kontrollen til SDF, eller i realiteten PYD. Det var i dette området IS-krigerne kjempet sin siste kamp for det territorielle kalifatet. Flere lokale stammer hadde sluttet seg til IS. Det var en tøff jobb for amerikanerne, og PYD, å finne samarbeidspartnere med reine hender til å drive lokal administrasjon. I Deir Ezzor ble den temmelig tvilsomme og korrupte Ahmed al-Khubayl, kjent som Abu Khawla, innsatt som leder for de lokale forsvarsstyrkene. 

SDF fikk meldinger om at Abu Khawla planla å løsrive Deir Ezzor fra SDF, og valgte 27 august i år   å innkalle ham og flere av hans kommandanter til et møte. Der ble de arrestert; anklaget for korrupsjon, smugling og kontakt med fienden.  Styrker fra SDF rykket fram mot Abu Khawlas hovedkvarter, og det oppsto harde kamper med krigere fra Abu Khawlas Bakir-stamme. 

Men det stanset ikke der. Til tross for Abu Khawlas manglende popularitet, var motviljen overfor SDF så stor at Ibrahim Al Hafl og hans Okeidat stamme også tok til våpen. Flere andre stammer sluttet seg til, og snart sto SDF overfor et omfattende opprør, med støtte i store deler av den lokale befolkningen.

Araberne i Deir Ezzor er naturligvis splittet mellom tilhengere og motstandere av de ulike partene i borgerkrigen, men misnøyen med SDF har vokst i flere år. Kravet fra opprørerne er at regionen skal styres av råd utpekt av lokalbefolkningen. Mange arabere ser på SDF som kurdiske okkupasjonsstyrker, en holdning som styrkes av at flere av de kurdiske kadrene ikke er syrere, men kommer fra andre land i regionen. Og den revolusjonære ideologien som PYD og moderpartiet PKK presenterer gjennom SDF, er svært fremmed for den arabiske stammekulturen.

Situasjonen i Deir Ezzor 3. september

I løpet av få dager mistet SDF kontrollen over et stort antall byer og bosettinger på østsida av Eufrat. De hevdet disse områdene var okkupert av styrker som hadde krysset Eufrat. fra områder kontrollert fra Damaskus og Teheran. Disse krigerne omtalte SDF vekselvis som Assad-lojalister, IS-fanatikere og tyrkiske marionetter. Men motstandere av Assad både i Suwaiyda i sør og Idlib i nord erklærte sin støtte til de som tok opp våpen mot SDF.

 Påstanden om at opprørerne kom utenfra. må ses som et forsøk fra SDFs side på å benekte sin egen mangel på støtte. Det er åpenbart at fiender av SDF gjerne puster på flammene, men det er nytteløst om det ikke allerede gløder i befolkningen. Og det er på ingen måte sikkert at ledere som Ibrahim Al Hafl er tilhengere av hverken Assad eller Erdogan. 

Andre fiender av SDF og PYD så nå også muligheter for å svekke SDF. Tyrkisk-støttede HTS erobret en landsby utenfor Manbij, og erklærte full krig mot SDF. Kompleksiteten i PYDs alliansebygging viste seg der ved at russiske bombefly kom SDF til unnsetning. PYD har nemlig et ambivalent forhold til regimet i Damaskus, og har ikke engasjert seg i kamphandlinger mot Baathpartiet eller deres russiske og iranske allierte. Mange motstandere av Assad anser PYD som støttespillere for regimet. 

6. september meldte SDF at oppryddingen i Deir Ezzor var avsluttet og en avtale inngått mellom partene. De neste dagene ble det likevel fortsatt meldt om omfattende kamper. Det hevdes at rundt hundre personer har mistet livet. Det er naturligvis døde og sårede krigere på begge sider, men også mange sivile har blitt drept eller såret.

Situasjonen har skapt stor bekymring hos amerikanerne. De er opptatt av å holde det nordøstlige Syria samlet og har forsøkt å få partene til å møtes. Under kampene i Deir Ezzor har SDF bedt om, men ikke fått, flystøtte fra USA. I en uttalelse fra den amerikanske ambassaden heter det at de allierte styrkene tar den lokale misnøyen på alvor. Det kan tolkes som en intensjon om å komme opprørerne i møte og endre det administrative systemet i Deir Ezzor.

Kontrollen over Nordøstsyria er naturligvis avhengig av styrker på bakken, men uten amerikanerne i ryggen kunne ikke PYD/SDF ha oppnådd eller opprettholdt sin kontroll. Om amerikanerne finner andre partnere kan hele Rojava-prosjektet stå i fare. Skulle SDF miste kontrollen over Deir Ezzor vil det ikke bare være et tap av territorium, det vil være et betydelig prestisjetap. Det pågående opprøret er derfor en eksistensiell utfordring for PYD, og moderorganisasjonen PKK. Fortellingen om det multietniske sosiale eksperimentet der Öcalans teorier om sosialistisk grasrotdemokrati settes ut i frigjørende praksis, kan strande på befolkningens motvilje og krigens harde hverdag.

I et intervju med Reuters 7. september uttaler SDFs leder, Mazlum Abdi, at SDF vil komme befolkningen i Deir Ezzour i møte, høre på deres klager og gjøre endringer i lokal styring. En konferanse mellom partene i området, om framtidig styring, skal arrangeres så snart roen er gjenopprettet, hevder han. Dette innebærer naturligvis en erkjennelse av at opprøret ikke bare skyldtes fiendtlige intriger, men innebærer også at SDF ikke har planer om å gi fra seg makta.

Abdi sa også at det ville bli gitt amnesti til alle som har deltatt i opprøret, og at alle fanger, inkludert Abu Khawla og hans gruppe, skulle bli løslatt. Virkeligheten er likevel at opprenskingen i landsbyene omfatter til dels brutale massearrestasjoner. 

SDF har nok kontroll over situasjonen idag, men det rapporteres  om stadige angrep på  kontrollpostene deres. De underliggende konfliktene er på ingen måte løst.

Monica Sjöö og Den store kosmiske mor

Monica Sjöö i Oslo 1977

Morgenbladet har gjort meg oppmerksom på at Moderna Museet i Stockholm har en stor utstilling av bildene til Monica Sjöö. Det gleder meg dypt, siden hun har vært viktig for meg på flere måter.

I 1973 hadde Kunstnernes Hus i Oslo en utstilling av feministisk kunst der Monica Sjöö var representert. På en eller annen måte nådde ryktene om de sterke bildene hennes opp til  Vindheimkollektivet på Karlsøy, og vi tok kontakt med henne.  

Monica var en radikal aktivist som ivrig deltok i aksjoner  som kvinneleiren ved Greenham Common.  Fellesskapet med andre kvinner  var sentralt for henne. Hun mente  patriarkatet var en relativ ny utvikling, og at kvinner hadde en helt annen rolle i eldre kulturer. Monica  studerte forhistoriske kulturer på jakt etter mektige kvinner, og fant blant annet den minoiske kulturen på Kreta. Både der og mange andre steder så hun hvordan det guddommelige tar  kvinnelig form.  Hun fant  tilbedelse av den store trefoldige gudinna  i kulturer fra alle deler av verden.  

Monica Sjöö var en utadvendt kvinne  og nølte ikke med å ta kontakt. Hun hadde derfor et bredt kontaktnett som omfattet såvel anarkister som Murray Bookchin  («Jeg forklarte feminismen for ham!»), den psykedeliske alternativkulturen, hekser og gudinnedyrkere, og kvinnelige akademikere som Marija Gimbutas.

Jeg og min daværende kjæreste, Kari, besøkte omkring 1975 Monica i Bristol, og kjøpte et av hennes store malerier. Det er på 2x 3 meter, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan vi fikk det med oss på tog og undergrunnsbane og etterhvert på et fly til Oslo, enn si fra Oslo til Karlsøy. Men jeg har ennå bildet,  skjønt vi ikke har funnet plass på veggen til det der vi nå bor. 

Bildet vi kjøpte fra Monica viser  kvinner som danser til ære for den store gudinna på  Kreta, i kontrast med undertrykte kvinner i dagens patriarkalske verden.

Etter besøket hos Monica i Bristol  satte jeg  i gang med å oversette boka «Den store kosmiske mor og hennes urgamle religion». Vi trykket den på vårt eget trykkeri, som en av de første bøkene utgitt av Regnbuetrykk. Flere nummer av tidsskriftet vårt, Vannbæreren, presenterte også Monicas tanker om gudinna og om kvinnepolitikk

..

Noen år seinere tok jeg med meg forlaget til  Trondheim. Der  fikk jeg trykt  opp gudinneboka hennes på engelsk  og inviterte henne til lanseringa.  Boka er siden gitt ut i flere utgaver på det store amerikanske forlaget Harper-Collins. Monica har også skrevet flere andre bøker. 

Monica Sjöö døde i 2005, men hennes arbeide lever videre. Henne arvinger har opprettet to nettsteder der hennes liv og arbeide presenteres i dybden:

https://www.monicasjoo.net/

https://monicasjoo.weebly.com/

Jeg ser  Morgenbladets Carina Elisabeth Beddari, i en utførlig omtale av utstillinga i  Stockholm karakteriserer Monica som «En åndfull øko-heks». Hun  vil se bort fra de  religiøse aspektene i kunsten til Monica , det kan naturlig vis hjelpe ateister til å anerkjenne hennes bidrag til økologi og feminisme. En slik forståelse av hennes kunst vil likevel være amputert . For Monica var den store gudinna i sine tre aspekter en sentral erkjennelse og en konstant  inspirasjon.

Ingen grunn til å deppe for MdG

MdG er nå etablert over hele landet

Mange mdgere sørger over valgresultatet, der vi gikk sterkt tilbake fra forrige lokalvalg. Men intet tre vokser inn i himmelen, og vi har faktisk  gjennomført  det  nest beste lokalvalget i partiets historie.  MdG er etablert som en maktfaktor i de store byene,  vi er representert i de fleste fylkesting og tilstede også i mange små og mellomstore kommuner.   Mest å beklage er at vi har mistet representasjon mange steder der vi bare hadde ett mandat.

Så fikk vi altså støtte fra  færre velgere enn ved  jubelvalget for fire år siden. Jeg hadde håpet på bedre resultater men er ikke overrasket. Det et er naturligvis sant at både politikk og personer har medvirket til dette resultatet, men jeg synes ikke  vi skal  leite etter syndebukker i ledelsen, eller klage over manglende fokus på en eller flere   hjertesaker 

Partiets nedgang  ble  forsterket av  en kraftig høyrebølge. Den førte til færre stemmer, ikke bare for  MdG, men for hele venstresida i politikken: AP, SP, Rødt og også SV.   

Nå gjelder det å ikke løpe etter velgerne, men holde fast på politikk som tar de økologiske utfordringene på alvor. En politikk som sier nei til grenseløs vekst på en liten planet, selv om det betyr redusert kjøpekraft og lavere forbruk  for den norske befolkning. 

MdG s politikk må overskride den tradisjonelle blokkpolitikken, men vi må slett ikke glemme rettferdig fordeling og sosial utjevning. Det kan nok være aktuelt å samarbeide med Høyre noen steder, men det er vel sannsynlig at de som vil ha en  høyreorientert miljøpolitikk heller stemmer på partiet Venstre.   Raddisene går til SV eller Rødt hvis de tviler på MdGs plassering i det politiske spekteret.

Men ikke bli deprimert. MdG har vist at vi har en rolle å spille i norsk politikk.