30 grønne år

Over hele verden streiker skoleungdom mot sine foreldres klima og miljøpolitikk, og på Fornebu  samles 200 grønne aktivister til landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. For tretti år siden var vi femti stykker som møttes i gymsalen på Bø Landsgymnas, sov på flatseng og smurte brødskiver på en benk.

Det er utrolig morsomt å se at partiet dag er blitt en viktig aktør i norsk politikk på alle nivåer; med representanter i kommunestyrer over hele landet, i samtlige fylkesting og på stortinget. Vi møtes i år til et velorganisert landsmøte Men det har ikke kommet gratis. Den håndfullen med entusiaster som holdt partiet i live i de tretti åra som har gått,  gjorde det under langt dårligere betingelser enn dagens folkevalgte og partiets korps av byråkrater heldigvis kan nyte godt av.

Harald Nissen driver valgkamp på torget i Trondheim

Etter at vi ikke klarte å bryte lydmuren ved Stortingsvalget i 1989, mistet vi mange av de kunnskapsrike og engasjerte menneskene som var med å starte partiet. Vi gikk inn i en lang periode med ørkenvandring, der bare et lite antall kommunestyrerepresentanter og små lokallag hold partiet i live. Selv kom jeg inn i Trondheim Bystyre i 1991 og satt som partiets eneste representant der, fram til Harald Nissen tok over i 2003. Valget av Harald falt sammen med et maktskifte i Trondheims-politikken som førte oss inn i arbeiderpartiets flertallskonstellasjon, der vi fortsatt sitter. Det var et av de første tegn på at MdG var i ferd med å bli en maktfaktor også i Norge..

Det går nok både opp og ned på meningsmålinger og ved valg, men tendensen har siden 2003 vært opp. Vi har trukket til oss et stort antall dyktige og kunnskapsrike medlemmer Med nominasjonen av Rasmus Hansson foran Stortingsvalget i 2013 fikk vi en nasjonal synlighet. Som stortingsrepresentant og talsmann har Rasmus – sammen med mange andre – løftet oss til voksende innflytelse.

lanmarie

Lan Marie Berg

Ikke minst har posisjonen i Oslo vært viktig. Med en utrolig evne til å tåle hets og trusler har Lan Marie Berg blitt et mektig symbol på grønn politikk. Når vi nå går inn i en ny kamp om plasser i kommunestyrer og fylkesting har vi mye å være stolte av, og har grunn til å håpe på vårt beste valgresultat noen sinne.

Men heller ikke grønn politikk kan unngå personkonflikter. Medlemmer av MdG har vært og vil være i tottene på hverandre både lokalt og sentralt. Dette viser seg blant annet i striden om hvordan partiet skal ledes.

Et av de sære trekk som har preget de grønne partiene internasjonalt er viljen til å utfordre mulig maktkonsentrasjon ved å velge to likestilte talspersoner i stedet for én partileder. Folk som er mere opptatt av kortsiktig gevinst enn langsiktig endring ser på denne ordningen med stor forakt. Selv har jeg vært en av to talspersoner for mdg nasjonalt i flere runder. Jeg hadde også tittelen partileder i ett år, men den ordningen gikk partiet raskt bort fra.

3grønne

Tre tidligere talspersoner: Birte Simonsen, Jan B Vindheim og Ane Aadland.

I MdGs historie har en rekke ulike konstellasjoner av menn og kvinner fylt rollen som nasjonale talspersoner – i én periode var det faktisk to kvinner – men bare i to tilfeller har samarbeidet mellom talspersonene skjært seg. Den første gangen var da Hannah Marcussen og Sondre Båtstrand ikke hadde den nødvendige kjemien, den andre gangen var da forholdet mellom Rasmus Hansson og Hilde Opoku gikk fullstendig vranglås. Ikke minst med konflikten mellom Hilde og Rasmus i friskt minne, har ropet om en tradisjonell Partileder økt i styrke

Nå er det naturligvis mange grønne partier som fungerer helt utmerket med partileder. Det har mye med personlighet å gjøre: i England ble sterke og tydelige Caroline Lucas valgt til partileder i 2008, men er idag talsperson sammen Jonathan Bartley.

Vårt norske grønne parti avholdt en uravstemning om talspersonmodellen i 2018, som ga et klart flertall for ledermodellen. For oss som liker modellen med talspersoner er dette naturligvis skuffende, men ikke verre enn at vi kan leve med det. Det som er tyngre å svelge er prosessen fram til realisering av vedtaket. Tilhengerne av effektivitet (som jo er hovedargumentet for å ha en Leder) tok ingen sjanser.

Partiets vedtekter sier klart og utvetydig at vedtektene bare kan endres av landsmøte, med 2/3 flertall, men effektivitets-forkjemperne fikk landsstyret til sette vedtektene til side. Det ble vedtatt at uravstemning  med simpelt flertall kunne endre vedtektene. Ikke nok med dette; dette klare bruddet på partidemokratiet ble velsignet av partiets kontrollkomite. Når vi nå samles til landsmøte forutsettes det derfor at vedtektene er endret gjennom en uravstemning, i klar konflikt med partiets egne vedtekter.

Det er mange som mener at de sammenknyttede miljø- og klima-konfliktene er så alvorlige at demokratiet må erstattes av folk med handlekraft. Det er urovekkende at slike tendenser kryper inn i Miljøpartiet De Grønne. Vi må håpe at dette maktovergrepet fra leder-tilhengerne blir et engangstilfelle.

 

Hva skal vi gjøre med IS-krigerne og deres familier?

(Dette innlegget sto på trykk i Adresseavisen 12. april 2019)

images

Etter at Syrias Demokratiske Styrker (SDF) erobret de siste områdene den såkalte Islamske Stat holdt i Syria, har mer enn 60 000 IS-tilhengere blitt internert i teltleire der grunnleggende humanitær hjelp ikke er tilgjengelig. Selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria har ikke kapasitet til å ta seg av alle disse fangene og ber om internasjonal hjelp, slik jeg ble gjort oppmerksom på allerede i desember i fjor, da jeg besøkte området og møtte representanter for myndighetene.

 Blant de internerte er det mange utlendinger, herunder også et lite antall norske statsborgere. Dette har utløst en debatt om norske myndigheters ansvar for egne statsborgere generelt, og for barn av norske mødre spesielt. Mange har engasjert seg for å bringe disse barna til Norge, uten at foreldrene får lov å bli med. Små barn er uskyldige, mens voksne som frivillig har sluttet seg til de voldelige ekstremistene i IS har mistet retten til norsk statsborgerskap, hevdes det.

Så enkelt er det likevel ikke.  For det første har barna bruk for sine foreldre, for det andre kan bare de som har et annet statsborgerskap i tillegg til det norske, fratas sitt norske pass.  Norge har et ansvar for fremmedkrigere med norsk bakgrunn, så vel som for deres barn.

Norsk lov fastsetter straffansvar for forbrytelser som terror-samband og forberedelse av terrorhandlinger. Det er derfor mulig å stille fremmedkrigere for retten i Norge. Det store flertallet av saker må imidlertid håndteres lokalt, der overgrepene har foregått og der vitner og bevis er lettere tilgjengelig.  

Mer enn 60 000 menn, kvinner og barn strømmet ut fra de siste IS-områdene.

De kurdiske myndighetene i Nordøst-Syria ber om internasjonal hjelp til rettslig behandling av IS-krigerne. noe som bør foregå i Irak og Syria der forbrytelsene er begått og der vitner og bevis er tilgjengelig. Dette må Norge være med på, i tillegg til at vi henter våre statsborgere til Norge og eventuelt stiller dem for retten her.

 Bevis for overgrep vil det i de fleste tilfeller være vanskelig å finne. Og i lys av det store antallet mennesker som har deltatt i IS må vi innse at de fleste vil måtte løslates uten rettsforfølgelse.  Det vil derfor være grupper av IS tilhengere både i Midtøsten og i fremmedkrigernes hjemland. Disse vil utgjøre en betydelig trussel som må møtes på ulike måter.

 Et av de viktigste virkemidlene vil være gjenreising av ødelagte lokalsamfunn i Irak og Syria. Sunniaraberne. som er rekrutteringsgrunnlaget for IS, må oppleve at de blir hørt og respektert hvis vi skal unngå nye bølger av væpnet jihadisme.

Den assyriske kirka i Tel Nasri, ved Khabour-floden i Syria. ble sprengt av IS.

Men vi må også tenke på jihadistenes ofre. Når vi – slik vi bør – henter de norske IS-erne og deres barn hjem til det trygge Norge, må vi ikke glemme at hundretusener menn, kvinner og barn som IS har drevet på flukt fortsatt lever under elendige forhold i teltleire.

Det vil ikke være riktig å gi inntrykk av at overgripere med norsk pass fortjener bedre behandling enn deres ofre. Norge og andre land må snarest gi omfattende støtte til de religiøse minoritetene IS har forsøkt å utrydde. Yezidiene rundt Sinjarfjellet, og de kristne samfunnene i Ninive og Khabour trenger omfattende bistand for å trygge sin fortsatte eksistens.

PKK vil samarbeide

20190102-20190101-rojavae136d4-imagee00a72-imageDet er svært interessant – og gledelig – at partier i PKK-familien nå strekker sine hender ut mot andre partier i den kurdiske floraen. Siden nyheten om dette nå er presentert både av PKK selv, via nettstedet ANF, [i] og fra motstanderen KDP, via nettstedet Rudaw,[ii] kan vi trygt anta at det er sant.  Egentlig er det snakk om to nyheter: utviklinga gjelder begge de områdene der partier i PKK-familien er dominerende bant kurderne, nemlig Tyrkia og Syria.

Sammenhengen understrekes av at det skal dreie seg om et initiativ fra KNK, paraplyorganisasjonen for disse partiene, som fra sitt hovedkvarter i de irakiske Qandil-fjellene trekker i trådene både her og der.

I Syria står det dominerende partiet PYD i en svært krevende situasjon etter at tilbaketrekking av de amerikanske styrkene i Syria er aktualisert. De fåtallige amerikanske soldatenes nærvær har hittil hindret Tyrkias president Erdogan i å gjennomføre sitt erklærte mål om å «begrave de kurdiske styrkene i sine skyttergraver». Den varslede tilbaketrekkinga tvinger PYD til å søke beskyttelse hos Bashar Assad   i Damaskus. Dette gir vann på mølla til PYDs motstandere, som er mange

Arabiske opprørsgrupper som anser PYD som Assad-regimets allierte, har fått sine fordommer bekreftet.  Kurdiske partier utenfor PKKs krets, som nektes å operere i PYDs maktområde, har lenge klaget over politisk ensretting og undertrykking av opposisjonen.  At PYD nå, etter marsjordre fra KNK, opphever forbudet mot «ikke registrerte partier» er derfor et minimumstiltak i retning av politisk pluralisme. Men opposisjonspartiene er naturlig nok skeptiske og avventer den videre utvikling. Det er ingen tvil om det vil styrke administrasjonen i Nord- og Øst Syria, i kampen om støtte fra internasjonal opinion, hvis de troverdig kan framstå med støtte fra alle deler av det kurdiske samfunnet.

Situasjonen i Tyrkia er også krevende, om ikke så tilspisset som på syrisk side av grensa. Men det ledende kurderpartiet HDP, som står PKK nær, står overfor tøff motstand. Mange av deres parlamentarikere er arrestert, ordførere er avsatt og erstattet med Erdogans tilhenger, og arbeidet på alle nivåer hemmes av overvåking og undertrykkelse. Når HDP nå inngår en samarbeidsavtale med de fleste andre kurdiske partiene, herunder PKK-fiendtlige partier som KDP-B, er det et tegn på at muren mellom PKK-partiene og kurdisk opinion for øvrig er blitt lavere.

En enhetsfront mellom kurdiske partier har mange tatt til orde for gjennom tidene, men dype motsetninger av så vel politisk som personlig art forhindrer et forpliktende samarbeide. Likevel viser det seg at angrep utenfra kan styrke det kurdiske samholdet. Trusselen fra Erdogan ser  i dag ut til å være en slik faktor som binder de ulike kurdiske fraksjonene sammen.

 

[i] https://anfenglishmobile.com/rojava-northern-syria/committee-to-unite-kurdish-political-parties-formed-in-rojava-31840

 

[ii] http://www.rudaw.net/english/middleeast/syria/060120195

Hva nå for Rojava?

logo

«Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria»  styrer en fjerdedel av det krigsherjede landet.

USA trekker seg ut av Syria, og etterlater seg et usikkert kurdisk-styrt område. Nå er det bare en avtale med Assad-regimet som kan beskytte Rojava fra Erdogans blodtørstige islamister.

Det var ingen god dag for «Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria» (som nå er den offisielle betegnelsen på en fjerdedel av det krigsherjede landet), da USAs president Donald Trump erklærte at den lenge varslede tilbaketrekkinga av USAs styrker nå skulle gjennomføres umiddelbart. Alle visste at en slik tilbaketrekking ville komme, men tidpunktet var egnet til å skape nervøsitet; siden president Erdogan i Tyrkia i flere uker har bygd opp styrker ved grensa og stadig utmaler hvilken skjebne «de kurdiske terroristene» har i vente.

Det er under et år siden Tyrkia angrep enklaven Afrin lenger vest, et område med kurdisk befolkning som var geografisk skilt fra Rojava for øvrig. Over hundre tusen mennesker – hovedsakelig kurdere – ble drevet på flukt. Flyktninger fra andre deler av Syria er flyttet inn  og Tyrkia har dermed  gjennomført etnisk rensing av Afrin.

ptroz

Tyrkia skjuler ikke sin makt.

Afrin administreres i dag som en del av Tyrkia, tyrkiske flagg henger overalt, gateskilt med arabisk og kurdisk tekst er bytte ut med tyrkiske skilt, og området følger tyrkisk tidssone. Kristne og yezidiske helligdommer er vandalisert og ulike islamistiske militser slåss i gatene, om utbyttet fra den omfattende plyndringa av private hjem, så vel som av bedrifter og jordbruksområder. Tusenvis av tonn oliven er fraktet til Tyrkia. De islamistiske militsene, som omfatter mange tidligere IS-soldater og kommandanter, er tiltenkt en viktig rolle i det varslede angrepet på Rojava.

Folk i Rojava har altså all mulig grunn til å være bekymret, men deres ledere har naturligvis vært forberedt på at støtten fra USA ikke kunne vare. Da jeg for få uker siden, før Trumps overraskende erklæring, snakket med lederen for utenriksavdelinga i selvstyret, Abdulkarim Omar, understreket han nettopp at en avtale med syriske myndigheter måtte komme før eller siden. Den offisielle betegnelsen «Selvstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria» er formulert for å understreke at det dreier seg om en del av den syriske staten. Betegnelsen Rojava (Vesten) som gir assosiasjoner til et større Kurdistan, løsrevet fra dagens stater, er bevisst utelatt. Det dominerende kurdiske partiet, PYD, følger ideologien til Abdullah Öcalan som avviser tanken om en egen kurdisk stat.

jordbruk

Syrias viktigste jordbruksområder ligger i nordøst.

Når selvstyret nå har løpende dialog med myndighetene i Damaskus er det ikke noe nytt. Selvstyret oppsto gjennom en avtale mellom Baath-partiet i Damaskus og ledelsen for PYD, og det har hele tida vært enklaver med regjeringsstyrker i Qamishlo og Hasaka, liksom det er kurdisk styrte områder i Aleppo og Damaskus.

Selv om USAs (nå modifiserte) raske tilbaketrekking svekker kurdernes forhandlingsposisjon overfor regimet, har selvstyremyndighetene fortsatt noen gode kort. SDF har store kamptrente styrker til rådighet, som regjeringsstyrkene ville ha store problemer med å overvinne. Det vil være i Assads interesse at SDF fortsetter å bekjempe IS, og den syriske regjering vil uansett ikke ha interesse av at de store jordbruksområdene og oljekildene i nordøst kommer under tyrkisk kontroll.

En sannsynlig vei videre er at syriske styrker utplasseres i nøkkelposisjoner langs grensa mot Tyrkia for å stagge Erdogans invasjonslyst. Men det vil bli vanskelige forhandlinger om en langsiktig løsning. Ventelig vil det bli akseptert en form for autonomi i kurdiske områder; kurdiske skoler vil nok fortsette å bruke kurdiske skolebøker men da som en del av det syriske undervisnings-systemet. Hvor mye av de revolusjonære selvstyreformene som kan opprettholdes vil det bli dragkamp om.

1.5977261.3327784214

Amerikanske styrker beskytter paradoksalt nok Manbij mot angrep fra NATO-landet Tyrkia.

Store deler av dagens selvstyreområde er ikke befolket av kurdere. Byer som Manbij, Tel Abyad og Raqqa har arabisk flertall. Også her har PYD sørget for å innføre sitt særegne styresett, demokratisk autonomi. Det tyrkiske presset er størst mot Manbij, hvis innbyggere ble befridd fra IS av SDF i 2016. Ikke alle innbyggere i Manbij er glade i PYD eller demokratisk autonomi, men de er glade for at IS er borte, og ønsker avgjort ikke en tyrkisk maktovertakelse. Men de frykter også Assadregimet og dets beryktede sikkerhetsstyrker.

Dersom PYD, som del av en avtale med Damaskus, overlater Manbij til regimet, vil det i oppleves som et grovt svik av innbyggerne i byen. Det vil også styrke hatet mot kurderne i den arabiske opposisjonen mot Assad. Demokratiske og islamistiske opprørere, som forakter kurderne og betrakter på PYD og hele Rojava som regimets støttespillere, får sine holdninger bekreftet.

I valget mellom et angrep fra Erdogan og hans fanatiske islamister på den ene sida, eller en framforhandlet avtale med det forhatte Assad-regimet, blir regimet det klart minste ondet, men et onde like fullt.  Kurderne har ingen illusjoner om  sinnelaget hos makthaverne i Damaskus, men de veit altfor godt hva som venter dem hvis Tyrkia går til angrep.

Trumps julegave til kurderne

A picture taken on March 19, 2018 shows young men walking amid the destruction in the Syrian Kurdish city of Afrin a day after Turkish-led forces entered the city.
Turkey vowed to expand its operation in northern Syria to other Kurdish-held areas after its troops and allied forces seized control of the city of Afrin in a major blow to the Kurds. / AFP PHOTO / STRINGER

Det går mot hvit jul her i Trøndelag, treet er pyntet og familien er på vei. Likevel tar jeg meg tid til å skrive noen ord om situasjonen i Mesopotamia, der langvarig tørke har måttet vike for voldsomme regnskyll. Under mitt besøk for noen uker siden var det gjørme overalt, ikke minst i de mange flyktningeleirene der folk sliter med å overleve.

Kurderne i Syria og Irak har imidlertid større problemer enn dårlig vær. Donald Trumps overraskende beslutning om å trekke de amerikanske bakkestyrkene ut av Syria så fort som mulig er en skremmende julehilsen. Mer

En reise til Rojava – III

 Traseen for den planlagte jernbanen  mellom Berlin og  Bagdad  danner grensa mellom Tyrkia og Syria, ei grense som skjærer tvers i gjennom kurdiske byer og distrikter.  Idag går det ingen tog her.

Mitt besøk i de kurdisk-styrte områdene i Syria ble  dessverre svært kort, bare fem dager, men disse dagene var svært spennende. Ikke i den forstand at jeg opplevde krigshandlinger eller annen dramatikk, men fordi jeg fikk noen små glimt av situasjonen i et samfunn i rask forvandling. Mer

En reise til Rojava II

rptoz

On the road again

Forrige reisebrev endte ved Eufrats bredder. Etter besøket hos fiskehandlerne ved Tisreen-demningen, tok vi ikke turen videre langs Eufrat nedover mot Raqqa, men kjørte hovedveien oppover mot Hasakah og Qamishlo.  Veien gikk gjennom flate, åpne landskap og kom etterhvert fram til elva Khabour. Kanskje ikke så mye til elv, men viktig av flere grunner. Mer

Forrige Eldre innlegg