Fredsprisen og yezidienes framtid

ptroz

En leir for flyktninger fra Sinjar ved grensa mellom Syria og Irak

Tildeling av Nobels fredspris til Nadia Murad har skapt ny oppmerksomhet om yezidiene, og spesielt om skjebnen til yezidiene i det raserte Sinjarområdet i Irak. Norge må gripe anledningen til å trygge yezidienes framtid ved å bidra til gjenoppbygging etter islamistenes ødeleggelser.

Sinjar-området ble som kjent angrepet av den såkalte Islamske Stat i august 2014. Tusener av menn ble massakrert, mens Murad og rundt 6 000 andre yezidi-kvinner ble tatt til fange, brukt som sexslaver og solgt på auksjoner. Murad klarte å flykte etter få måneder, mange andre har også klart å flykte eller er blitt kjøpt fri, men flere tusen er fortsatt fanger. Et viktig mål for Murad og andre yezidi-aktivister er derfor å finne disse kvinnene og bringe dem tilbake til frihet.

Islamistenes bruk av voldtekt er en bevisst strategi for å bryte ned yezidi-samfunnet. Vanligvis vil nemlig yezidier som har seksuelle forbindelser med ikke-yezidier bli utstøtt, i verste fall drept. Men yezidienes religiøse råd har innført en viktig endring. Kvinnene som har vært fanget av IS, renses nå for skam gjennom en ny dåp i det hellige senteret Lalish og ønskes velkommen tilbake av sine familier.

Lalish er det stedet der yezidismen oppsto i sin moderne form, ved at gamle mesopotamiske riter og legender ble ført inn i den sunni-muslimske sufi-ordenen Adawi. Rundt år 1500 ble det rapportert at yezidismen var svært utbredt i de kurdiske folkegruppene i det osmanske imperiet og nabostatene. Men avstanden til ortodoks islam vokste, og yezidismen framsto etter hvert som en egen ikke-muslimsk religion. Dette utløste forfølgelse og massakrer. Angrep på de vantro var både religiøst prisverdig og økonomisk lønnsomt. Antallet yezidier sank, og mange av de overlevende søkte tilflukt på Sinjar og i andre utilgjengelige fjellområder.

De fleste yezidier bor i dag i to områder i det nordlige Irak; rundt Sinjar sørvest for Mosul, og i Sheikhan og Dohuk nordøst for Mosul. Etter opprettelsen av den autonome kurdiske regionen i 1991 ble Sinjar liggende under irakiske myndigheter, mens yezidienes tradisjonelle ledere og det hellige senteret i Lalish kom under kurdisk kontroll. Denne situasjonen svekket kommunikasjonen mellom yezidiene i Sinjar og Sheikhan, og forsterket gamle motsetninger mellom de to gruppene.

Yezidiene snakker kurdisk og de fleste yezidier anser seg som kurdere, men forholdet til kurdisk nasjonalisme er ambivalent. Mange muslimske kurdere forakter og diskriminerer yezidier, og kurdiske ledere har historisk stått bak omfattende overgrep. I siste halvdel av det tjuende århundre deltok likevel mange yezidier i de kurdiske geriljagruppene, peshmergas, som kjempet mot de skiftende regjeringene i Bagdad, og det mektige kurdiske partiet KDP regner både Lalish og Sinjar til sitt naturlige maktområde.

Etter at IS erobret Mosul sommeren 2014, ble det forventet at ekstremistene også ville angripe Sinjar. Kurdiske ledere, som ville inkorporere disse områdene i sin framtidige kurdiske stat, hadde lovet å beskytte yezidiene, men allerede før angrepet fra IS kom ble peshmergastyrkene trukket tilbake til de kurdiske kjerneområdene. Dette har skapt en dyp mistillit til de kurdiske partiene generelt og til KDP spesielt.

Til gjengjeld har en annen kurdisk gruppering, det revolusjonære partiet PKK, fått en høy stjerne. Geriljastyrker knyttet til dette partiet åpnet høsten 2014 en fluktvei for titusener av yezidier som hadde flyktet opp på Sinjarfjellet for å unnslippe IS. Tilhengere av PKK gikk også i gang med å organisere yezidier i sin spesielle variant av grasrotdemokrati, kalt «demokratisk autonomi». Tyrkia, som har kjempet mot PKK i mer enn tretti år, anser denne utviklinga som en trussel og har flere ganger angrepet Sinjar med bombefly.

Peshmergas fordrev IS fra Sinjar by i 2015, mens øvrige deler av Sinjar-regionen, herunder Nadia Murads hjemby Kocho, ble frigjort av irakiske styrker i 2017. Dermed var Sinjar under kontroll av flere væpnede grupper, de fleste bestående av yezidier, men med ulik lojalitet.

Den kurdiske folkeavstemningen om løsrivelse fra Irak i fjor høst utløste en militær respons fra regjeringa i Bagdad, og de fleste peshmergastyrkene måtte nok en gang forlate Sinjar. Yezidienes områder rundt Sinjar er høsten 2018 under kontroll av Hashd al-Shaabi militser underlagt regjeringa i Bagdad, men PKKs lokale avlegger YBS har et betydelig nærvær. Det er også styrker i området med lojalitet til KDP, i tillegg til uavhengige militser yezidier har opprettet.

Både regjeringa i Bagdad og de kurdiske myndighetene i Arbil krever lojalitet fra yezidiene, men gjør lite eller ingenting for å bedre deres situasjon. Mange yezidier vil derfor ha en egen irakisk provins for seg og de andre minoritetene i dette området.

Den islamske stat er altså fordrevet fra Sinjar, men har etterlatt seg omfattende ødeleggelser, massegraver og store mengder ueksploderte miner. De fleste yezidiene som flyktet i 2014 bor fortsatt i teltleire i den kurdiske regionen. Gjenoppbygginga går sakte; siden hverken Bagdad eller Arbil tar noe ansvar. Internasjonale hjelpeorganisasjoner sliter med byråkratiske hindre.

Heldigvis er det i ferd med å gå opp for det internasjonale samfunn at ikke bare yezidiene, men også andre religiøse minoriteter som de assyriske kristne kan forsvinne fra Midtøsten for alltid.

Nadia Murad  etterlyse verdenssamfunnets hjelp til å gjenreise Sinjar som et trygt hjem for hennes folk. Norge bør ikke nøle med å svare på oppfordringen.

Reklamer

Simele: en massakre på kristne i Irak

images.duckduckgoDe assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Simele i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – ble slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Simele inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre.

Den assyriske kirke er en videreføring av et av de eldste kristne kirkesamfunn, Østens Kirke, ofte (og misvisende) kalt nestorianerne. På grunn av teologiske uenigheter med den romerske kirke, ble Østens Kirke henvist til å arbeide øst for Eufrat-floden. Dens lære var utbredt i Syria og Mesopotamia og bredte seg snart til store deler av Asia, inkludert India, Kina og Mongolia. Framveksten av islam reduserte imidlertid kirkens oppslutning i Vest-Asia, mens buddhismen overtok i Øst-Asia. Og med kolonialismen kom det etterhvert katolske og protestantiske misjonærer som ivrig bekjempet det de så som farlig vranglære.

220px-Assyrian_Patriarch

Mar Dinkha var overhode for Østens Assyriske Kirke fra 1935 til sin død i 2005.

De siste århundrene har Østens Kirke vært redusert til pressede minoriteter i Mesopotamia og Syria (og noen menigheter i India). Den såkalte Islamske Stat, Daesh, har siden 2014 forsøkt å utslette de siste restene av Østens Kirke i dens opprinnelige hjemland. Skjønt de assyriske landsbyene i Irak og Syria nå er gjenerobret fra IS, er det ikke sikkert de assyriske tradisjonene er i stand til å overleve. Dermed er en rik kulturell og teologisk tradisjon i ferd med å forsvinne.

 

Men de moderne islamistenes overgrep er ikke unike, de står i en lang og vond tradisjon som eksemplifiseres av massakren i Semila. Forhistorien for denne massakren er verdt å tenke over.

Østens kirke har vært splittet en rekke ganger; men består idag av to hovedstrømninger: den kaldeiske kirke, som er uniert; altså underlagt paven i Roma, og den assyriske kirke som er uavhengig, men langt mindre.

I 1915 ble armenere og andre kristne utsatt for folkemord i Tyrkia Titusener av assyrere som holdt til i fjellområdet Hakkari, valgte å flykte til sine trosfeller i det nordvestlige Iran. Der ble de imidlertid angrepet av den kurdiske stammehøvdingen Simko, og mange ble drept. Med hjelp fra britiske myndigheter flyktet de videre til Irak, og ble bosatt på Ninive-slettene utenfor Mosul, der det allerede var mange kaldeiske kristne. Britene organiserte de kamptrente assyrerne i egne paramilitære enheter kalt Levies, som ble brukt til å slå ned opptøyer blant arabere og kurdere.

Da britene trakk seg ut var assyrerne derfor svært upopulære blant andre irakere. Noen hundre væpnede assyrere som sommeren 1933 forsøkte å ta seg over grensa til Syria ble avvist, og da de ville vende tilbake brøt det ut kamper med irakiske styrker. I løpet av få dager utviklet det seg omfattende angrep på og plyndring av kristne landsbyer, som altså kulminerte i nedslakting av befolkningen i Semila.

Mange av assyrerne valgte etter dette å flykte (ubevæpnet) videre til Syria, der de opprettet landsbyer i distriktet langs Khabour-floden. Dette området er idag under kontroll av kurdiske styrker fra partiet PYD, som prøver å integrere assyrerne og andre minoriteter i det nye styresettet de utvikler basert på Abdulla Öcalans ideologi.

images.duckduckgo

Assyrerne i Khabour-regionen i Syria  blir representert av denne gruppa innenfor den kurdiske regionen.

I Irak ble det meste av de assyriske og kaldeiske områdene i Ninive erobret av Daesh sommeren 2014, og de kristne har flyktet til sine trosfeller i de kurdiske områdene. Kurderne som jo selv har vært forfulgt, undertrykt og massakrert, har betydelig toleranse for kristne og andre minoriteter og ønsker å inkludere Ninive-slettene i sin framtidige stat. Den lange historien med overgrep fra sunnimuslimske kurderes side har imidlertid etterlatt seg stor mistenksomhet i den assyriske befolkningen, liksom hos jesidier og andre utgrupper. Denne mistenksomheten ble styrket da de kurdiske styrkene flyktet for Daesh i 2014, og ikke innfridde sine løfter om å forsvare assyrerne.

 

Assyrere, jesidier og andre minoriteter arbeider nå for å utvikle en form for autonomi i Ninive-provinsen, Hvilken tilknytning slike autonome områder skal ha til regjeringa i Bagdad eller de kurdiske myndighetene i Arbil er blant de kompliserte spørsmål som må løses når trusselen fra Daesh er fjernet, eller iallfall redusert.

Har yezidiene noen framtid?

images.duckduckgo-3

(Kronikk i Adressa, 2. august 2018)

3. august 2014 gikk den såkalte islamske stat, IS, til angrep på yezidiene i Sinjar-området i det nordlige Irak.

Angriperne viste ingen nåde, de massakrerte tusenvis av menn, gutter og eldre på stedet og tok rundt seks tusen kvinner og jenter som sexslaver. Titusener yezidier flyktet opp i selve Sinjar-fjellet der de manglet både mat og vann. Fire år seinere ligger Sinjar i ruiner mens titusener av yezidier lever i flyktningeleire i Kurdistan. Det framtidige religiøse mangfoldet i Midtøsten er avhengig av at området gjenreises så raskt som mulig.

Jihadistenes erklærte mål var – og er – å utslette yezidiene, som ikke er muslimer, men har en egen religiøs tradisjon. De fleste bor i det nordlige Irak, men det er også yezidier i nabolandene. I følge yezidienes tradisjoner blir vår verden styrt av sju engler, hvorav påfuglengelen Tawusi Melek er den viktigste. Muslimene (og de kristne) mener denne påfuglengelen er Satan selv, og kaller yezidiene for djevledyrkere.

Gjennom tidene har yezidiene vært utsatt for en lang rekke massakrer fra sine muslimske naboers side. Grusomhetene utført av IS er bare toppen av isfjellet. For få uker siden ble titusener av yezidier drevet på flukt fra den syriske regionen Afrin, som ble angrepet av tyrkiske styrker og syriske jihadister. Yezidiene blir tvunget til å omvende seg til islam, mens deres minnesmerker og helligdommer systematisk ødelegges av invasjons-styrkene

IS er nå fordrevet fra Sinjar, men områdets status er uavklart. Kurderne mener Sinjar er en naturlig del av Kurdistan, mens regjeringa i Bagdad peker på at Sinjar tilhører provinsen Ninive som ligger utenfor den kurdiske regionen.

Yezidiene selv er splittet. Vel regner de fleste seg som kurdere, men det samme var  mange av angriperne. «Det var vår naboer som angrep oss», forteller overlevende yezidier. Dessuten forsvant det meste av tilliten til de kurdiske myndighetene i Erbil da deres peshmergastyrker flyktet for angrepet fra IS, og ikke engang ville etterlate våpen til den forsvarsløse sivilbefolkningen. Til gjengjeld har en annen kurdisk gruppering, det revolusjonære partiet PKK, fått en høy stjerne, etter at de høsten 2014 kom flyktningene på Sinjarfjellet til unnsetning. PKK står i skarp opposisjon til det herskende partiet i Erbil, KDP, som regner Sinjar som en naturlig del av sitt maktområde.

KDPs peshmergas vendte tilbake til Sinjar i høsten 2015, og dermed var området delt mellom fire væpnede grupperinger: IS,  KDP og PKK i tillegg til Haydar Sheshos uavhengige yezidistyrker. Sommeren 2017 ble IS fordrevet fra hele Sinjar av sjia-militser tilknyttet regjeringa i Bagdad, i oktober ble KDPs peshmergas fordrevet, og i mars 2018 måtte også PKK trekke seg ut. Haydar Sheshos milits og lokale styrker opplært av PKK har derimot kunnet bli værende.

Sinjar-området er  idag stabilt og noen familier har vendt tilbake, men ødeleggelsene etter krigen er store. Det kreves omfattende innsats for at de mange flyktningene skal våge å forlate sine tynne telt. Miner og andre eksplosiver må fjernes, boliger, skoler og butikker må gjenreises.

Rundt tre tusen av de kvinnelige slavene er fortsatt savnet, men mange har flyktet er eller er blitt kjøpt fri.  Kvinnene som har vært sex-slaver blir gjenopptatt i yezidisamfunnet gjennom en spesiell renselses-seremoni i det hellige senteret i Lalish. 

iraq-kurds-yazidisEn av disse kvinnene, Nadia Murad, som også har vært intervjuet på norsk TV, har startet en av flere organisasjoner som med små midler arbeider for å gjenreise Sinjar og sikre yezidisamfunnets fortsatte eksistens. Hverken den kurdiske regjering i Arbil eller regjeringa i Bagdad har evne eller vilje til å prioritere dette område eller denne befolkningen.

Undertegnede har besøkt både Sinjar og andre berørte områder ved flere anledninger, og har snakket med yezidienes ledere. Både verdslige ledere som Tahsin Beg og åndelige ledere som Baba Sheikh understreker at hele yezidisamfunnets framtid nå står på spill. Uten hjelp til gjenoppbygging av Sinjar er det bare et spørsmål om tid før yezidiene blir redusert til en pittoresk rest. Dette vil også berøre de andre minoritetene i regionen, herunder noen av verdens eldste kristne kirkesamfunn. Også Norge har et ansvar i denne sammenhengen. Dessuten er det naturligvis i vår egen interesse å redusere flyktningestrømmene fra området.

Hvor kommer yoga fra ?

51A5a6uZQnLDe gymnastiske øvelsene som kalles yoga i våre deler av verden, er bare ett aspekt av bredere tradisjoner, hvis mål er å føre individet fram til kosmisk bevissthet eller enhet med det guddommelige. I boka « A Brief History of Yoga» leverer Ramesh Bjonnes et velskrevet bidrag til forståelsen av disse tradisjonene. Med 40 års erfaring i bruk av yoga-teknikker, og omfattende teoretiske studier, har Bjonnes et godt utgangspunkt, og han veksler mellom de store perspektivene og sine personlige erfaringer på en fruktbar måte. Mer

Ungdommens musikk

images.jpgEn stor andel av mine facebook-venner forteller nå om LP-plater fra sin ungdomstid, som de fortsatt spiller. For å gi det en liten vri, skal jeg (med ei ungdomstid som i stor grad foregikk før LP-enes gjennombrudd) i stedet trekke fram sanger fra forgangne tider, som fortsatt dukker opp i hue fra tid til annen. Mer

Tida renner ut for yezidiene

x_yezidishrine_sinjar

Et yezidi-mausoleum sprengt av Den islamske Stat

av Jan Bojer Vindheim og Per Espen Stoknes (MdG), publisert i VG  17. juni 2018

Yezidiene står nå i fare for å forsvinne fra sine hjemmeområder i Midtøsten. Flere hundre tusen tilhengere av denne gamle religiøse tradisjonen frister i dag en kummerlig tilværelse i dårlig utstyrte flyktningeleire. Deres hjem i Sinjarområdet ligger i ruiner etter den islamske Stats herjinger. Norge og andre rike land må hjelpe dem med gjenreising. Mer

Kurdiske valg

Det var mange partier og enda flere kandidater ved valgene i Kurdistan og resten av Irak.

For noe over et halvt år siden stemte kurderne i Irak, med overveldende flertall, for å løsrive seg fra Irak. Det ble det ikke noe av, i stedet ble kurdiske peshmergas presset ut av storbyen Kirkuk, og andre omstridte grenseområder mellom Kurdistan og arabisk Irak, av den irakiske hæren og sjia-arabiske militser. Mer

Forrige Eldre innlegg