Grønn inspirasjon

ls

Landsstyremøte i Miljøpartiet de Grønne er en underlig, men oppløftende opplevelse for en veteran som meg. Det er en glede å møte de mange dyktige, kunnskapsrike og engasjerte medarbeiderne partiet nå rommer. Det er en helt annen virkelighet enn den vi opplevde vinteren 1989 da jeg og 50 andre på egen bekostning dro til partiets første landsmøte. Det fant sted i gymsalen på landsgymnaset i Bø, der vi diskuterte, spiste og sov på flatseng .

Det var bare noen få folkevalgte blant dem som kom sammen for å starte et grønt parti i Norge, Etter en lang periode i puppestadiet, har partiet foldet ut sine vinger, slik at det nå omfatter hundrevis av folkevalgte fra Stortinget og fylkesting ned til kommunestyrer over hele landet. Vi har en profesjonell partiorganisasjon som sørger for at folk får sine reiseutgifter dekket. og blir innkvartert på anstendige hotell. Vi har også en beinhard møteledelse som tidvis får meg til å tro jeg har havnet i  barneskolen, men effektivt er det.

Til tross for at partiet nå er tilstede på høyeste nivå i den nasjonale politiske debatten, er det likevel mye som er gjenkjennelig fra tidligere faser; ikke minst den evinnelige debatten om partiets ledelses-struktur. Systemet med likestilte talspersoner er en en konstant provokasjon mot hissige krefter i partiet som hevder å sette effektivitet foran symbolpolitikk. Med det utgangspunktet er det unektelig paradoksalt at de vil bruke så mye av partiets krefter og tid til å erstatte talspersonene med en Leder. Landsstyremøtet brukte mye tid på et krav fra Oslo-laget om at partiet skal gjennomføre uravstemning om ledelsesmodellen. Landsstyret vedtok at dette skal skje til høsten, og landsmøtet 2018 skal derfor fortsatt velge to talspersoner. Det samme må landsmøtet i 2019 gjøre, siden eventuelle vedtektsendringer først trer i kraft etter at landsmøtet er avsluttet.

Effektivitets-driften gir seg også andre utslag. Til tross for at partiet nå har millioninntekter. later det ikke til at det økonomiske handlingsrommet er blitt større, Tvert imot har skuta blitt tyngre å snu, og langt mere sentralstyrt. Den store organisasjonen har utviklet et mektig byråkrati som tiltar seg stadig mere makt. Sammen med ei ressurssterk stortingsgruppe og et innflytelsesrikt Oslo-lag med sine media-fulgte byrådsmedlemmer, har dette gitt partiet en tung Oslo-dominans. Landstyrets debatter gikk mye på om det er mulig å ha sentrale partimøter utenfor hovedstaden. Av hensyn til økonomien skal landsmøter og landsstyremøter for framtida nesten uten unntak legges til Oslo-regionen. For sikkerhets skyld anbefalte byråkratene også å sløyfe annethvert landsmøte.

Miljøpartiet De Grønne er altså blitt større, bedre organisert og langt mere formalisert. Dette er kanskje prisen vi må betale for suksess. De tunge strukturelle endringene som følger av partiets vekst, har foreløpig ikke svekket partiets radikale økologiske budskap, men budskapet framføres nå av mange stemmer og i ulike toneleier. Barneskole-tendensene til tross. Dette er et parti som har framtida foran seg.

 

Reklamer

Farvel til Leirelv-korridoren

korridorer[1]

Leirelvkorridoren midt på bildet, Leinstrandkorridoren nederst.

Politikere fra alle partier slutter seg til honnør-formuleringer om miljøet. Og bra er jo det. Litt mindre bra er det at de samme politikerne ikke følger opp i praksis. Et tydelig eksempel så vi i Bygningsrådet i Trondheim den siste dagen i oktober. Da valgte det politiske flertallet å ofre en viktig økologisk korridor på bilismens alter. Vedtaket føyer seg inn i et deprimerende mønster.

Den vestlige delen av Trondheim Kommune er halvøya Byneset, et jordbruks- og villmarksområde med rikt og variert dyre- og fugleliv. Problemet er at denne halvøya er i ferd med å bli isolert fra andre naturområder. Byen og de store transportkorridorene, E6 og jernbanen, danner en tung og tett barriere mellom Bymarka og marka-områdene lenger øst. Denne barrieren brytes bare på to steder; Leirelvkorridoren og Leinstrandkorridoren. Disse to økologiske korridorene er avgjørende for å forhindre innavl blant dyr og planter, og sikre biologisk mangfold på Byneset også i framtida. Mer

Gripende om yezidi-kvinner

Otten-Life-After-ISIS-Slavery-For-Yazidi

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver. Mer

Kurdistan uten Barzani?

Massoud Barzani sier han trekker seg som president i Sør-Kurdistan. Men hvor mye makt gir han egentlig fra seg? Og hva betyr dette for regionens demokrati? 

Når Massoud Barzani nå erklærer at han trekker seg som president i (Sør-)Kurdistan, velger han å si at han ikke vil forlenge sin funksjonstid. Det er jo litt pussig, både fordi hans funksjonstid utløp for to år siden, og fordi det ikke er han selv som kunne har forlenget funksjonstiden. Det måtte eventuelt det kurdiske parlamentet ha gjort. Men demokratiske formaliteter har aldri bekymret hverken Massoud Barzani eller andre kurdiske ledere. Mer

Shingal mellom Arbil og Bagdad

DMwkCWIW0AERolE

To yezidier på Shingal: Haider Shesho og  Hashd i- Shaabi kommandant  Khal Ali.

Den irakiske offensiven, som den siste tida  har presset kurdiske styrker ut av Kirkuk og andre omstridte områder, har blitt godt tatt imot av  minoriteter som yezidier og assyrere,  grupper som har følt seg undertrykt av kurdisk maktmisbruk.

Fjellområdet Shingal (arabisk : Sinjar) ble verdenskjent i august 2014 da jihadistene i Daesh  gikk til angrep.  Lokalbefolkningen tilhører stort sett yezidi-religionen, som både daesh og andre muslimer anser som skitne  djeveldyrkere.  Daesh anser det som sin plikt å avlive mannlige yezidier og de anser det som sin rett å  bruke kvinnelige yezidier som slaver. Mer

Kurdisk sammenbrudd

22490112_10154849918576466_9149247090494433330_n

Kurdere som flykter fra Kirkuk.

Det er vanskelig å få klarhet i hva som skjedde da Kirkuk ble overgitt uten kamp til den irakiske hæren og sjiamilitsene. Det er slått fast at en fraksjon i PUK, ledet av Pavel Talabani og Hero Ibrahim, hadde inngått en avtale med Bagdad om å åpne sin del av fronten.

Men mye tyder på at avtalene gikk lenger enn som så, og at begge de to store partiene er involvert.  Nesten alle de omstridte områdene fra PUK-kontrollerte Khanaquin i sørøst til KDP-kontrollerte Shingal i nordvest er overlatt til Bagdad. KDPs retrett fra Shingal har nok denne gangen med mindre katastrofale følger enn tilbaketrekkinga i 2014. Men det er åpenbart at dette var del av en større plan. Ikke minst er det åpenbart at de som advarte Barzani mot å gjennomføre folkeavstemningen har fått rett. Mer

Kurdere mot arabere

DMPtMKfWsAAdDmN

Den kurdiske befolkningen i Kirkuk mobiliserer mot angriperne

Det har lenge vært klart at de brede alliansene mot Daesh («IS») ville falle fra hverandre når Daesh var slått, og at dype motsetninger ville avdekkes mellom Daesh sine motstandere når trusselen fra ekstremistene ble fjernet. Ikke minst har det vært klart at gamle konflikter mellom kurdere og arabere ville komme til syne.

Og det tok bare få dager fra Daesh var jagd ut av Hawija, sin siste større by i Irak, før den irakiske hæren med sine tilknyttede militser gikk til angrep på kurdiske stillinger ved Kirkuk. Kurdiske myndigheter har lovet å forsvare byen til siste åndedrag, og guvernør Karim har oppfordret alle innbyggere med våpen til å delta i forsvaret mot de irakiske regjeringsstyrkene. Mer

Forrige Eldre innlegg