Some points about the situation in South Kurdistan

 

Massoud Barzani, whose mandate expired in august 2015, wants to see an independent Kurdistan before he steps down as president.

(Paper prepared for the Rafto-foundation in June 2017)

A referendum on independence from Iraq, scheduled for September 25, is expected to get overwhelming support from the voters in The Kurdistan Region of Iraq. A similar referendum in 1995 gave 98 % yeah-votes. The present referendum-plan is opposed by two parties in the Kurdistan parliament, the reform party Gorran and the islamist party Komal. This is not because they do not desire independence for Kurdistan, but because they see the referendum as a tactical move by regional president Massoud Barzani to deflect attention from the serious problems facing the region.

Among these underlying problems are:

*  An economic breakdown stemming from the fall in oil prices, but exacerbated by endemic corruption and nepotism. The leadership of the two major parties, the PUK and the KDP, have spirited the vast oil income into hidden accounts as well as conspicuous consumption. This was the main factor behind the rise of the reform party Gorran, presently the second largest party in the Kurdistan parliament.

* The war against the Islamic State, Daesh, is a heavy drain on the economy. In 2014 Daesh was poised to conquer the main Kurdish cities of Duhok and Arbil. Kurdish peshmerga-forces were only able to drive them back after receiving air support and military backup from an international force including the US and Norway. However the withdrawal of Iraqi government forces allowed peshmerga to take control over large areas outside the Kurdistan region proper. These disputed territories include the oil-rich region of Kirkuk, and the the yezidi-populated area around Sinjar, or Shingal, mountain. More on this later.

* The influx of refugees. More than a million internal refugees from other parts of Iraq and more than 300 000 from Syria, constitute a constant overload on the fragile infrastructure, including roads and transport, electricity, water and sewage, schools, health services and jobs.

* Towering over all these is a constitutional crisis. When Massoud Barzani’s presidential period expired in august 2013, his mandate was extended for two years after much wrangling. In august 2015 he refused to step down and arrange for the election of a successor. When parliament questioned his actions, he had the speaker of parliament,  Yousif Muhammed, barred from the capital, and the ministers from Mohammeds Gorran-party removed from the cabinet. Parliament has not convened since.

All parties, except Barzani’s KDP, have demanded that parliament be reconvened as the proper authority to call a referendum on independence from Iraq. However only Gorran and Komal have stuck to this demand. PUK and several smaller parties have joined the KDP in preparations for a referendum to be held on september 25.

In all probability the referendum will return a massive yes to independence. Informal talks have been going on  with Bagdad, whose approval is the main condition for a possible declaration of independence. Leading members of the PUK as well as the KDP seem confident of  achieving an understanding with Bagdad, as well as with  the neighbouring capitals of  Teheran and Ankara.

However, even  if a general understanding with Bagdad is reached, it will be hard to agree on the details, especially on the borders of the future Kurdistan.  Kurdish forces control large areas outside the designated Kurdistan region and the referendum is meant to take place also in these disputed territories. The city of Kirkuk is already flying Kurdish flags from government buildings, and will probably vote to join Kurdistan, even though non-Kurds such as Arabs and Turkmen constitute half the population.

On the Nineveh plains outside Mosul there is an even more mixed population, including large numbers of christians, yezidis and other targets of Daesh persecution. The peshmerga retreated from the plains when Daesh attacked in 2014. Most of the population of the plains have since fled into Kurdistan, where there is a substantial christian presence, and where their presence in not under threat. These christians are the last remnants of the once widespread Church of the East, the so-called Nestorians. They are known today as Assyrians or Chaldeans. Some of these Assyrians have been calling for their own province on the plains of Nineveh. Such a province would have to include also other ethnic and religious groups and there are different ideas on what relationship it should have to Kurdistan.

A similar situation exist in the largely yezidi-populated Shingal (Sinjar in arabic) district, which was also overrun by Daesh in august 2104. The (largely sunni) peshmerga retreated, but a few yezidis organised some vital resistance, allowing large numbers of people to escape into the Shingal-mountain proper. Eventually Kurdish forces from Syria, connected to the radical parties PKK and PYD, opened a corridor to their areas in Syria, allowing the refugees to pass into Kurdistan.

The PKK has organised a yezidi militia, the YBS, establishing a permanent presence in Shingal, and seeking to introduce the ideology of PKK-leader Abdullah Öcalan. When Barzani’s KDP returned to the area in 2016, the Shingal became divided between two opposing Kurdish forces, more intent on blocking each other than on removing the remaining Daesh forces.

When shiite militias, the Hashd el-Shaabi, entered Shingal in the summer of 2017, hundreds of yezidis deserted the militias of the Kurdish parties in order to join them and liberate their homes from the Daesh. The result is that Shingal is now split between three different forces – the PKK, the KDP and the Hashd el-Shaabi – all claiming to be the real protectors of the yezidis.

The situation on Shingal embodies some of the main conflict lines in Kurdistan of Iraq; the power of the Barzanis confronts the revolutionary ideology of the PKK, as well as the government of Iraq. While both the PKK and the the KDP see Shingal as part of Kurdistan, the Hashd el-Shaabi are fighting for Bagdad and it’s Iranian backers. The facts established on the ground may become the future border between Iraq and Kurdistan.

Håp og frykt blant yezidiene

 

photo_2017-05-24_11-01-35

Yezidier i hundretall har brutt med de kurdiske partiene KDP og PKK, og sluttet seg til arabiske militsgrupper som kjemper mot Daesh.

Frigjøring av en rekke landsbyer ved Sinjar etter tre år under okkupasjon av  Daesh vekker blandede følelser hos yezidiene. Den kjente yazidi-representanten Nadia Murad brøt sammen i gråt da hun kunne vende tilbake til landsbyen Kocho der det meste av hennes familie ble var blitt myrdet. Men hun og andre yezidier  frykter å bli offer for en maktkamp om det strategisk viktige Sinjar-området, der en rekke stridende militære styrker nå har etablert seg.   Mer

Hos Yaresaniene

Veien opp til yaresanienes helligdom Baba Yadegar  Inskripsjonen  til høyre forteller at området er hellig , og ber om at man viser respekt.

Rundt fjellkjeden Zagros, som skiller Iran og Irak, har ulike religiøse minoriteter holdt stand i den hovedsakelig kurdiske befolkningen. En av de mindre kjente er Yaresaniene, som av religionsvitere ofte grupperes sammen med Yezidiene lenger vest og Aleviene i Tyrkia under betegnelsen yazdanier, eller engledyrkere.

Yaresaniene kalles også Kakai, eller Ahl e-Haqq, og utgjør noen millioner mennesker i Iran og nabolandene. De diskrimineres ofte av sine muslimske naboer, og forfølges med glød av slike grupper som Den Islamske Stat (daesh)

Jeg har lenge forsøkt å finne ut mere om denne religionen, og takket være et sammentreff av omstendigheter har jeg nå kunnet realisere dette. Yaresanier jeg har truffet i Norge satte meg i kontakt med sine trosfeller i Iran. Disse tok imot med med åpne armer, førte meg til sine viktigste helligdommer og introduserte meg for sine fremste representanter.

baba_yadegar

Mausoleet til Baba Yadegar,

Slik kunne jeg sammen med en gruppe unge menn vandre en bratt vei langs ei fjellside ikke langt fra Khanaquin i Irak, men på Iransk side av grensa. Høyt oppe på en knaus ligger gravmælet til helgenen Baba Yadegar. Flere andre bygninger er også oppført her, og en sti fører til en hellig kilde lenger inne på fjellet.

Inne i mausoleet skal riktignok ikke Baba Yadegar ligge; for han har gått i skjul liksom sjia-muslimenes skjulte imamer. Gravmælet er prydet med bilder av Ali ibn Abi Talib og hans nevø Hussein. Skjønt yaresaniene ikke er (sjia-)muslimer anser de nemlig Ali og Hussein som perfekte mennesker, og mener de flere ganger har vært gjenfødt i yaresanienes rekke av profeter.

De mener den menneskelige ånd overlever den fysiske død og kan tre inn i nye legemer, både som mennesker, dyr og planter, avhengig av sin livsførsel. Dette konseptet kalles Doon-a-doon, og er selvfølgelig i slekt med reinkarnasjons-tanken i indiske religioner så vel som i geografisk mere nærliggende trossamfunn som yezidier, alevitter og alawier. Religionshistorikere mener all disse grupperingene bygger på elementer av en urgammel religion som har blitt ført videre igjennom folkevandringer fra Sentralasia til Iran og India for mere enn 5 000 år siden.

jalal

Sayed Jalal al-Din, med yaresanienes karakteristiske  ustussede bart.

Etter å ha kysset Baba Yadegars grav og drukket  av den hellige kilden, oppsøkte vi Sayed Jalal al-Din i hans tekkiyeh i landsbyen Tootshami. Jalal al-Din er sønn av yaresanienes overhode Sayed Naser al-Din og har overtatt sin fars rolle som veileder for medlemmene av yaresani-samfunnet. Som andre kurdiske høvdinger bruker Jalal al-Din sin innflytelse til å mekle i små og store konflikter; mens vi var der hjalp han blant annet en trosfelle som var blitt lurt av en bilselger.

Videre på vår vei ble vi innviet i enda et sentralt element i yaresanienes religiøsitet. Sang og musikk står sentralt i deres samvær, og aller viktigst er strengeinstrumentet tambur. Vi besøkte flere tambur-makere som alle også er musikere, til dels med internasjonalt ry. Tamburen behandles med dens største respekt, det er vanlig å kysse instrumentet når man tar det fram og før man legger det vekk. Til akkompagnement av tamburen – noen ganger ledsaget også av trommer, fløyter og andre strengeinstrumenter – synges de hellige tekstene som er nedtegnet av yaresani-samfunnets grunnlegger Soltan Sahak og hans etterfølgere. Disse er gjengitt i 41 bøker som bare finnes på den kurdiske dialekten Gorani, og som ikke foreligger i trykt form, men de viktigste hymnene kan yaresaniene både synge og spille. Og det er det en å fryd å  få overvære.

ostad

Ostad Taher YarVaisi er en av yaresanienes mest respekterte tambur-spillere, Han har  turnert  blant annet  i Europa, men har måtte oppgi dette grunnet sin høye alder (han er nå 86 år gammel).

Flete bilder her: https://www.facebook.com/jan.b.vindheim/media_set?set=a.10154426185806466.1073741847.597721465&type=3&notif_t=like&notif_id=1495264580409547

Tiden for kurdisk selvstendighet er inne.

siwailyHoshyar Siwaily, som er utenrikspolitisk rådgiver for Sør-Kurdistans fungerende president, Massoud Barzani, var
i Oslo 20. og 21. april. Jeg fikk anledning til å stille ham noen spørsmål. Nedenfor følger et redigert referat av vår samtale.


JBV :
Sør-Kurdistan er rammet av kriser på mange områder: dere er i krig mot Daesh, flyktninger fra Irak og nabolandene belaster budsjetter og infrastruktur, oljeprisene har falt, parlamentet fungerer ikke og presidenten sitter på overtid. Hvorfor vil dere ha en folkeavstemning om løsrivelse fra Irak akkurat nå?
Mer

Fromme mordere

Framveksten av voldelige islamistgrupper som al Qaeda og IS er en av de største utfordringene den moderne verden står overfor. Men er det snakk om en religiøs utfordring som må møtes med metafysiske argumenter? Er det først og fremst en militær utfordring som kan løses med våpen?  Eller er radikalisering kanskje først og fremst et sosialt og økonomisk problem drevet fram av fattigdom og underutvikling? Islam er åpenbart et viktig element, men siden det overveldende flertallet av muslimer ikke støtter jihadistene må det være flere faktorer inne i bildet.

imgres-1Professorene Olivier Roy og Gilles Kepel har i flere år diskutert dette spørsmålet i Frankrike. De nærmer seg dette spørsmålet fra hver sin side og når ulike konklusjoner. De viser også at vi står overfor en komplisert situasjon der det ikke finnes enkle løsninger. Mer

Sarin og det ondes imperium

Den 4 april skjøt syriske fly raketter mot byen Khan Sheikhoun, som er kontrollert av opprørere. Der rakettene rammet spredte det seg giftig gass som umiddelbart drepte 80 mennesker og skadet mange flere. På sjukehus i Tyrkia ble det påvist spor av saringass. Dette vakte oppsikt og utløste bitre anklager mot president Assad og hans regime. som naturlig nok ble oppfattet som ansvarlige.

Men den internasjonale forargelsen ble langt sterkere noen dager seinere, da amerikanske skip i Middelhavet sendte 59 tomahawk-raketter mot den syriske flybasen som var identifisert som utgangspunkt for gassangrepet. Mer

Kurdere slåss om jesidiene

 

Tusenvis av jesidier ble lagt i massegraver da den «Islamske Stat» erobret Sinjar. Nå er det kurdiske partier som kjemper om makta her.

Mens IS fortsatt kontrollerer sør-skråningene av  Sinjar-massivet  kjemper de kurdiske partiene PKK og KDP om makta i området.  Tyrkiske styrker truer også med å rykke inn. Jesidiene frykter at krigen mellom PKK og den tyrkiske hæren skal forflyttes  fra Tyrkia til   deres område, og  de kurdiske partiene i Nord-Irak oppfordrer PKK til å trekke seg  ut. Mer

Previous Older Entries