Grenser for rus

Påvirkede sjåfører er skyld i mange alvorlige trafikkulykker

Norge innfører den 1. februar nye bestemmelser i vegtrafikkloven som behandler påvirkning av ulike berusende og bedøvende stoffer hos bilførere. Tidligere har vi som kjent en grense på 0,2 promille alkohol i blodet hos bilførere.

Lovendringene innebærer at et fagråd skal fastsette grenseverdier for de aktuelle stoffene. De nye bestemmelsene presenteres som et middel til å luke ut berusede og bedøvede sjåfører fra trafikken, og dermed redusere ulykkestallet på veien. Likevel har det vært framført kritikk  fra ulike hold. Enkelte har fryktet at en slik lovendring er et skritt på veien mot det marerittet som heter Legalisering, mens det blant brukere av illegale rusmidler og folk som får utskrevet sterke medisiner på resept er en frykt for å bli fratatt retten til å kjøre bil.

Bilen oppleves som en nødvendighet av mange, men det er likevel ikke en menneskerettighet å kjøre bil . Det kreves våkenhet for å håndtere et motorisert kjøretøy i høy hastighet og/eller tett trafikk. Den som har redusert reaksjonsevne, uansett årsak, kan ikke ha rett til å sette seg bak rattet. Vegtrafikkloven er da også klinkende klar:

§ 21. Alminnelige plikter.
Ingen må føre eller forsøke å føre kjøretøy når han er i en slik tilstand at han ikke kan anses skikket til å kjøre på trygg måte, hva enten dette har sin årsak i at han er påvirket av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel, eller i at han er syk, svekket, sliten eller trett, eller skyldes andre omstendigheter.

Loven gjør altså ikke forskjell på årsakene til nedsatt kjøreferdighet, men i et tidlig utkast til de nye bestemmelsene var det forutsatt at enhver mengde ulovlige substanser skulle anses som brudd på loven, mens det derimot for utskrevne medisiner skulle vurderes om førerens kjøreferdighet var redusert.

Den Norske advokatforening kommenterte dette slik:

Advokatforeningen kan vanskelig se, slik arbeidsgruppen synes å legge til grunn på side 6 under pkt. 1.3, at man i slike tilfelle kun skal foreta en sakkyndig vurdering for å avdekke eventuell påvirkningstoleranse dersom det aktuelle stoffet er foreskrevet ved resept, mens man skal se bort fra slik toleranse, og således ikke foreta noen sakkyndigutredning, dersom stoffet er skaffet til veie på annen måte.
Det er aktuell påvirkning og nedsettelse av kjøreferdigheten som man ønsker å ramme, ikke måten stoffet er skaffet til veie på. Ulovlig erverv rammes av andre regler.

De nye bestemmelsen gjør ikke  forskjell på lovlige og ulovlige preparater; det er kjøreferdigheten som skal vurderes. Mye vil nå avhenge av hvordan det rådgivende utvalget fastsetter grensene for påvirkning av de ulike stoffene. Professor Jørg Mørland har tidligere foreslått at en grense på 4 nanogram THC pr milliliter blod svarer til en grense på 0,4 promille alkohol i redusert kjøreferdighet. Dersom dette prinsippet blir lagt til grunn får vi en grense på 2 nanogram THC.

Forestillingen om at det vil være et skritt mot legalisering av illegale stoffer å fastsette en øvre grense for påvirkning hos bilførere, forutsetter at man implisitt tillater bruk som ikke overskrider denne grensen, men dette er neppe en forutsetning hos lovgiverne. Tvertimot ønsker regjering og storting å forsterke det eksisterende forbudet mot bruk av slike stoffer, ikke minst fordi det er påvist at mange ulykkes-sjåfører har vært påvirket av andre stoffer enn alkohol.

Samtidig er det slik at enhver strategi for lovlig, regulert omsetning av de stoffene som idag er forbudt må innebære nettopp at det innføres kontrollmekanismer og regler for avgrensing av bruk. Det ville være både urealistisk og uansvarlig å gå inn for at f. eks. cannabis skal kunne brukes uten slike restriksjoner som vi i vårt samfunn har på bruk av alkohol og tobakk.

I dette tilfellet bør både tilhengere av dagens forbudspolitikk og tilhengere av en mere forskningsbasert og liberal narkotikapolitikk, kunne enes om at den nye loven er et skritt i riktig retning. Forøvrig er en liknede lov på trappene også i Storbritannia.