30 grønne år

Over hele verden streiker skoleungdom mot sine foreldres klima og miljøpolitikk, og på Fornebu  samles 200 grønne aktivister til landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. For tretti år siden var vi femti stykker som møttes i gymsalen på Bø Landsgymnas, sov på flatseng og smurte brødskiver på en benk.

Det er utrolig morsomt å se at partiet dag er blitt en viktig aktør i norsk politikk på alle nivåer; med representanter i kommunestyrer over hele landet, i samtlige fylkesting og på stortinget. Vi møtes i år til et velorganisert landsmøte Men det har ikke kommet gratis. Den håndfullen med entusiaster som holdt partiet i live i de tretti åra som har gått,  gjorde det under langt dårligere betingelser enn dagens folkevalgte og partiets korps av byråkrater heldigvis kan nyte godt av.

Harald Nissen driver valgkamp på torget i Trondheim

Etter at vi ikke klarte å bryte lydmuren ved Stortingsvalget i 1989, mistet vi mange av de kunnskapsrike og engasjerte menneskene som var med å starte partiet. Vi gikk inn i en lang periode med ørkenvandring, der bare et lite antall kommunestyrerepresentanter og små lokallag hold partiet i live. Selv kom jeg inn i Trondheim Bystyre i 1991 og satt som partiets eneste representant der, fram til Harald Nissen tok over i 2003. Valget av Harald falt sammen med et maktskifte i Trondheims-politikken som førte oss inn i arbeiderpartiets flertallskonstellasjon, der vi fortsatt sitter. Det var et av de første tegn på at MdG var i ferd med å bli en maktfaktor også i Norge..

Det går nok både opp og ned på meningsmålinger og ved valg, men tendensen har siden 2003 vært opp. Vi har trukket til oss et stort antall dyktige og kunnskapsrike medlemmer Med nominasjonen av Rasmus Hansson foran Stortingsvalget i 2013 fikk vi en nasjonal synlighet. Som stortingsrepresentant og talsmann har Rasmus – sammen med mange andre – løftet oss til voksende innflytelse.

lanmarie

Lan Marie Berg

Ikke minst har posisjonen i Oslo vært viktig. Med en utrolig evne til å tåle hets og trusler har Lan Marie Berg blitt et mektig symbol på grønn politikk. Når vi nå går inn i en ny kamp om plasser i kommunestyrer og fylkesting har vi mye å være stolte av, og har grunn til å håpe på vårt beste valgresultat noen sinne.

Men heller ikke grønn politikk kan unngå personkonflikter. Medlemmer av MdG har vært og vil være i tottene på hverandre både lokalt og sentralt. Dette viser seg blant annet i striden om hvordan partiet skal ledes.

Et av de sære trekk som har preget de grønne partiene internasjonalt er viljen til å utfordre mulig maktkonsentrasjon ved å velge to likestilte talspersoner i stedet for én partileder. Folk som er mere opptatt av kortsiktig gevinst enn langsiktig endring ser på denne ordningen med stor forakt. Selv har jeg vært en av to talspersoner for mdg nasjonalt i flere runder. Jeg hadde også tittelen partileder i ett år, men den ordningen gikk partiet raskt bort fra.

3grønne

Tre tidligere talspersoner: Birte Simonsen, Jan B Vindheim og Ane Aadland.

I MdGs historie har en rekke ulike konstellasjoner av menn og kvinner fylt rollen som nasjonale talspersoner – i én periode var det faktisk to kvinner – men bare i to tilfeller har samarbeidet mellom talspersonene skjært seg. Den første gangen var da Hannah Marcussen og Sondre Båtstrand ikke hadde den nødvendige kjemien, den andre gangen var da forholdet mellom Rasmus Hansson og Hilde Opoku gikk fullstendig vranglås. Ikke minst med konflikten mellom Hilde og Rasmus i friskt minne, har ropet om en tradisjonell Partileder økt i styrke

Nå er det naturligvis mange grønne partier som fungerer helt utmerket med partileder. Det har mye med personlighet å gjøre: i England ble sterke og tydelige Caroline Lucas valgt til partileder i 2008, men er idag talsperson sammen Jonathan Bartley.

Vårt norske grønne parti avholdt en uravstemning om talspersonmodellen i 2018, som ga et klart flertall for ledermodellen. For oss som liker modellen med talspersoner er dette naturligvis skuffende, men ikke verre enn at vi kan leve med det. Det som er tyngre å svelge er prosessen fram til realisering av vedtaket. Tilhengerne av effektivitet (som jo er hovedargumentet for å ha en Leder) tok ingen sjanser.

Partiets vedtekter sier klart og utvetydig at vedtektene bare kan endres av landsmøte, med 2/3 flertall, men effektivitets-forkjemperne fikk landsstyret til sette vedtektene til side. Det ble vedtatt at uravstemning  med simpelt flertall kunne endre vedtektene. Ikke nok med dette; dette klare bruddet på partidemokratiet ble velsignet av partiets kontrollkomite. Når vi nå samles til landsmøte forutsettes det derfor at vedtektene er endret gjennom en uravstemning, i klar konflikt med partiets egne vedtekter.

Det er mange som mener at de sammenknyttede miljø- og klima-konfliktene er så alvorlige at demokratiet må erstattes av folk med handlekraft. Det er urovekkende at slike tendenser kryper inn i Miljøpartiet De Grønne. Vi må håpe at dette maktovergrepet fra leder-tilhengerne blir et engangstilfelle.

 

MDG på rett vei

forsamlingÅrets landsmøte i Miljøpartiet de Grønne må være et av de triveligste og mest konstruktive i partiets historie. Vår identitet som et viktig meningsbærende parti på landsbasis har nå satt seg, og de mange landsmøtedeltakerne framsto som trygge på dette.

Overlevering av stafettpinnen som mannlig talsperson fra Rasmus Hansson foregikk på eksemplarisk vis. Det var to gode kandidater som kjempet om plassen – Farid Shariati fra Vadsø og Arild Hermstad fra Oslo – begge hadde mobilisert godt for sitt kandidatur, men vinneren ble som forventet han som hadde partiapparatet i ryggen, nemlig Arild Hermstad. Det er et godt valg, noe både Farid og hans tilhenger (hvoriblant jeg) var snare til å erklære. En god klem mellom konkurrentene demonstrert den gode stemningen som preget landsmøtet. Mer

Ingen krise hos De Grønne

Det går mot et nytt og spennende landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. Adresseavisens politiske redaktør, Tone Sofie Aglen, har i den forbindelse beæret oss med en kommentar under tittelen «Dårlig miljø i miljøpartiet», der hun bruker de nylige utmeldingene av partiet etter Acer-saka som grunnlag for sin diagnose.

For oss som har vært med i De Grønne en stund var det ikke uventet at det kom tilbakeslag etter den eksplosive framgangen i 2013 og 2015. Undertegnede har da også, i min rolle som horn på veggen, påpekt uheldige utviklingstrekk ved flere anledninger. Jeg er likevel ikke bekymret over de siste utmeldingene, og ser ikke at partiet er i noen form for krisetilstand. Mer

Kurdistan og Katalonia

22141200_1871386009568206_1421107370052537784_n

´Demonstranter i Barcelona bærer kurdiske flagg sammen med det katalanske.

Kurdere og katalanere har gått til stemmeurnene for å vise hva de mener om uavhengighet fra henholdsvis Irak og Spania. Det internasjonale samfunn okker og ojer seg over at folk ikke kan la grensene være i fred. Det er da nok problemer i verden fra før, er gjennomgangstonen.

I både Irak og Spania hevder sentralregjeringene at innbyggerne ikke har lov til å vise sine meninger gjennom en slik folkeavstemning. Uten å ha et grundig kjennskap til den spanske eller den irakiske grunnloven, finner jeg det likevel usannsynlig at noen av dem forbyr folkeavstemninger. Det de antakelig har, er generelle forbud mot å utfordre nasjonens enhet, noe sentrale myndigheter kan hevde innebærer et implisitt forbud mot å spørre innbyggerne om de ønsker å bryte ut av den eksisterende staten. Mer

Havet gir og havet tar

imgres

Merder ved kysten. foto: Naturvernforbundet

Norge er et land med lang kyst. Helt fra de første mennesker ankom landet har ressursene fra havet vært en vesentlig del av eksistens-grunnlaget. Derfor har Norge blitt en ledende fiskerinasjon og en ledende skipsfartsnasjon. Men selv ikke den dyktigste fisker finner alltid fisk, derfor har glupe hoder begynt med fiskeoppdrett. De runde merdene som i store antall stiger opp av sjøen langs kysten vår gir gode inntekter til mange mennesker og sikrer eksistensen til en rekke lokalsamfunn.

Men mange individer på liten plass er en oppskrift på epidemier og andre miljøproblemer, enten det dreier seg om laks eller folk. De siste dagene har media vist bilder fra oppdrettsanlegg utenfor Frøya der hundretusener av laks svømmer rundt med store sår som følge av luseangrep. Dette er naturligvis uakseptabelt i et dyrevernperspektiv. Kjemikalier som brukes for å fjerne lusa gir på sin side miljøproblemer som kommer i tillegg til de betydelige normale utslippene fra merdene. Mer

Superbussen kommer !

1200027758-1000x6671Mens Bergen bygger bybane og Oslo utvider T-banenettet er det vedtatt at Trondheim skal satse på bedre busstilbud. Det nye! og bedre! tilbudet markedsføres under navnet superbuss, som sies å være norsk versjon av det som på fint kalles Bus Rapid Transit. Med lavere kostnader enn bane og større fleksibilitet skal superbussen –  bybanen på gummihjul –  gi de reisende et tilbud som vil ha økt attraktivitet og samtidig ta høyde for utfordringene som følger av økende folketall.

Glanseksemplet på BRT kommer fra Curitiba i Brasil der systemet har fungert siden 1991 som ledd i byens offensive miljøsatsing.   BRT-systemet i Curitiba er utformet som et bybanesystem med gode holdeplasser, egne traseer og hyppige avganger. Flere byer i andre verdensdeler har blitt inspirert av det som synes å gi bybanens fordeler uten de høye kostnadene.       Mer

Høy pris for en messe

 

16276191.PDF

Den foreslåtte storhallen vil dominere landskapet rundt elveslyngen

Sommerens store debatt i Trondheim har dreidd seg om Trondheim Spektrum. Dette idretts- og messeanlegget, omgitt av Nidelva på tre kanter, har lenge hatt en håpløs plassering i enden av ei boliggate med vanskelige trafikkforhold, Det ligger dessuten på et svært synlig sted, i hjertet av byens kulturlandskap. Planer om utvidelser har versert lenge og det lot til å være tverrpolitisk enighet om at utbygging måtte skje på samme sted som før, der idrettsanlegget har spist mere og mere av et grøntområde som i sin tid ble donert byen til bruk som park. Mer

Forrige Eldre innlegg