Hva skjer med Heimdal ?

Heimdalsveien sett fra sør.

I 1864 ble det opprettet en jernbanestasjon ved et støvete veikryss sør for Trondheim, der veien til Oslo og veien til Byneset møttes. Heimdal har siden utviklet en egen identitet og blitt et viktig knutepunkt. To herredskommuner, Tiller og Leinstrand, hadde sin administrasjon her, og det kom   gjestgiveri, meieri, banker og forretninger av ulike slag. Stasjonsbyen  mistet  betydning da både Tiller og Leinstrand ble innlemmet i Trondheim i 1963, og ble enda  mere  redusert  da  det kom ny E6 lenger øst og store kjøpesentre på Tiller. 

Heimdal sto en stund i fare for å visne bort, men er nå inne i en voldsom vekstfase. Det er bygd hundrevis av nye boliger i og rundt den gamle stasjonsbyen. Dette har i stor grad har endret bydelens karakter. Nå er det på tide å sette foten i bakken og vurdere situasjonen.

Trondheim Bystyre ønsker å gi bydelssentrene en viktigere rolle, og vedtok i fjor en «Strategi for bevaring og stedsidentitet». Den legger til grunn at videre utvikling i Heimdal Sentrum må trygge verneverdiene i området. Det gjelder først og fremst trehusbebyggelsen langs Heimdalsveien og Ringvålveien; bygninger som gir bydelssenteret sin historiske og kulturelle identitet. 

Sørfra er Heimdalsveien totalt forandret. Nybygg i 6-8 etasjer dominerer på begge sider av vegen.   Heimdalsveien  7 som har rommet blant annet politistasjon, bank og herredshus gjenstår. Coop Xtra har fått plass i et rosa nybygg, men har ingen vinduer mot gata. De få gjenstående to-etasjers husene på  den andre sida  av veien som tidligere blant annet har rommet apotek, må ikke få samme skjebne.

I lys av de store endringene langs Heimdalsveien blir trehusmiljøet langs Ringvålveien desto viktigere. På  sørsida av Ringvålveien står fortsatt ei bygningsrekke som kan anses som Heimdals kulturhistoriske sentrum. Her er kommunen  i gang med en visuell opprydding.

På den andre sida av veien planlegger Kommunen å oppføre et stort  helsesenter. Det skal også være  plass til biblioteket, som idag ligger bortgjemt på den andre sida av jernbanen. Flytting hit vil gi biblioteket en økt synlighet som styrker bydelen. Et bibliotek med fasade mot Ringvålveien kan også bidra til å definere gateløpet bedre.

Bydelen Heimdal mangler en publikumsvennlig møteplass. To områder peker seg ut: torget foran den gamle meieribygningen og tunet i enden av Søbstadveien. Begge brukes idag til parkering. Fiskeforretningen med røtter tilbake til 1930 tallet, danner en viktig vegg i  enden av Søbstadveien og  føres videre i ei fin husrekke. Overfor denne husrekka skal den nedlagte Esso-stasjonen erstattes av nybygg. Det gir muligheter for å utforme dagens parkeringsplass som et attraktivt bydelsrom. Da må nybygget samtale godt med småhusene på andre side av gata. Framtidige nybygg  må ikke  ha for store dimensjoner og de må ha  absolutt  få  levende første-etasjer slik bystyrets plan jo forutsetter. 

Heimdal sentrum har oppstått som et knutepunkt for trafikk. Her går Trønderbanen, Rørosbanen og Dovrebanen, i tillegg til  to metrobussruter og flere lokalbusser. I rushtida går det buss til byen hvert femte minutt, men det er likevel mange som kjører egen bil. Både busser og biler må passere gjennom to lyskryss ved jernbanen, og i de mest trafikkerte tidene av døgnet blir det kø. I følge AtB blir forsinkelsen bare få sekunder selv i den heftigste rushtida, men dette er nok til at veilobbyen krever tiltak. Det aktuelle tiltaket er å bruke 200 millioner kroner fra Miljøpakka på å forlenge Johan Tillers vei fra Heimdalsvegen til E6.  

Erfaringsmessig vil økt kapasitet i veinettet ha liten langsiktig virkning på trafikken gjennom Heimdal, men forlenging av Johan Tillers vei vil få stor negativ effekt i nærområdet. Langs Breidablikk skole er det beregnet en tidobling av trafikken, og det vil hovedsakelig være på de samme tidspunktene da skoleelevene skal krysse veien. Men for all del, noen bilister kan spare et helt minutt på veien til byen.

Heimdal ville hatt langt større nytte av  to hundre millioner til utvikling av tun og torg, og tilrettelegging for gående og syklende. Det er viktig at bydelen nå passer på  utvikle et godt nærmiljø med  grønne flekker og åpne plasser. Det krever at bystyret ikke overkjører Heimdals  historiske karakter.

Folkvords skuffelse

Det var et stort tap for mange mennesker da Erling Folkvord brått gikk bort 1. mars i år.

Foto: Wikipedia

Erling hadde et dypt og langvarig engasjement for det kurdiske folk, inkludert jesidiene. Han ble sjokkert da han fikk vite at hans eget parti, Rødt, ikke støttet et representantforslag om støtte til jesidiene tidlige i år. Følgende innlegg om saka fikk ikke plass i Klassekampen. Jeg gjengir det her med Erlings tillatelse.

Ein trist dag på Stortinget

Jan Bojer Vindheim (MDG) har begrunna eit 6-punkts forslag om støtte til jesidi-befolkninga i Irak. (KK  12. februar). 15. februar avviste Stortinget alle dei seks forslaga. 

Eit eksempel: Berre MDG røysta for å «be regjeringen arbeide for å normalisere situasjonen på Sinjar, redusere den militære spenningen og for å legge til rette for at flyktninger kan vende tilbake.»  For andre parti hadde det vori enkelt å røyste for dette, sjølv om dei er mot  dei andre forslaga frå MDG.

Etter folkemordet i 2014 har eg besøkt overlevande jesidiar både i Sinjar (Shengal) og i flyktningeleirar i Nord-Irak. Eg er sikker på  at hardt påtrykk frå Norge ville ha betydd litt på dette punktet.

Fleire parlament har  erkjent at jesidiane vart ramma av folkemord:  EU-parlamentet, Frankrike, Storbritannia, USA, Nederland, Tyskland, og USA.  Men i Norge er det altså berre MDG som vil følgje desse eksempla.

Og det vart verkeleg patetisk da Rødt, SV og Venstre ville at Stortinget skulle be «regjeringen nedsette et eksternt utvalg som skal avklare om det er juridisk grunnlag for å slå fast at IS’ angrep på jesidiene bryter med internasjonal rett på en slik måte at det utgjør folkemord.»

Erling Folkvord, medlem av Rødt

*****

Blomsterselgerne

Mange innvandrere har en dramatisk historie bak seg, og mange har derfor  mye  på hjertet.  Noen skriver om møtet med det nye landet, andre skriver om det de kommer fra. 

Sannar Araszadeh skriver om  det Iran der han vokste opp. Boka Blomsterselgerne er en fargerik og tragisk  roman om en ung gutt, Gholam  Han vokser opp hos  sin tante i en kurdisk landsby i Iran. Tanta er både fattig og brutal,  og Gholam  må gå til skolen med fillete klær. Der møter han brutale lærere og  mobbende medelever  

I skoleferiene blir Gholam sendt til hovedstaden Teheran for å tjene penger som  blomsterselger. Han blir  en av mange unge gutter som tilbyr blomsterbuketter til bilister. Konkurransen er hard, og både Gholam og de andre guttene sliter  for å kunne sende noen slanter til sine familier. De er under  brutal kontroll: dårlige salg belønnes med juling og sult.  

Ingen grunn til forundring derfor at noen faller for fristende tilbud om fast lønn, som viser seg å være tjeneste i revolusjonsgarden. Gholams venn, afghaneren  Ali, er blant dem som aksepterer tilbudet og snart blir utplassert i Syria. Der blir han en av mange tusen iranske «frivillige»  som kjemper for Bashar Assads regime, som vakler under et omfattende folkelig opprør.  Gradvis mister Ali troen på den saka han kjemper for, og til sist mister han også livet under kamper i Aleppo-provinsen.

Gholam på sin side lever videre under stadig vold fra både tante og lærere, og med stadig dårligere forhold til  noen av de andre elevene på skolen. Handlingen når et dramatisk klimaks, som jeg ikke  avslører her.

Sannar Araszadeh har skrevet en spennende og interessant bok som i likhet med mange andre bøker  ikke har fått den oppmerksomhet den fortjener.

Sannar Araszadeh : Blomsterselgerne

Tekst Forlag 2022

Den største forbrytelsen

I disse dager behandler den internasjonale domstolen i Haag spørsmålet om Israels handlinger i Gaza rammes av begrepet folkemord. 

De sørafrikanske anklagerne viste i sine innledningsforedrag i Haag til en lang rekke brudd på krigens folkerett som Israel er skyldig i. Men disse handlingene er isolert sett «bare» krigsforbrytelser. Folkemord forutsetter også et forsett; utøveren må ha til hensikt å utslette den angrepne folkegruppa – helt eller delvis. Og det er dette forsettet striden vil stå om i de videre forhandlingene. Sør-Afrika vil hevde at uttalelser fra Netanyahu og hans ministere viser et slikt forsett, Israelernes advokater hevder det motsatte.

FNs hovedforsamling vedtok i desember 1948 en Folkemordkonvensjon, og Norge ratifiserte denne i 1949.   I artikkel 2 er folkemord definert som bestemte handlinger begått i krig eller fredstid «i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan».

Begrepet folkemord brukes idag flittig av enhver gruppe som måtte føle seg forfulgt, og har derfor mistet mye av sin kraft. Men at begrepet misbrukes forhindrer ikke at det betegner grove ugjerninger som altfor ofte finner sted.

Da den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin myntet begrepet etter annen verdenskrig, var det nazistenes industrielt organiserte massemord på jøder som var utgangspunktet. Men Lemkin var også opptatt av armenernes skjebne. Hitler hadde jo forsvart sine planer om å utrydde jødene med ordene «Hvem snakker vel idag om utslettelsen av armenerne ?»

Den utslettelsen Hitler viste til omfattet en rekke blodige massakre i dagens Tyrkia. De kulminerte i 1915 da den armenske befolkningen ble tvunget på marsj mot Syria, utsatt for stadige angrep, massakrer og voldtekter. De fleste som nådde leirene i den syriske ørkenen, omkom der av sult og tørst. Det blir anslått at mellom én og halvannen million armenere mistet livet det året. 

Men det sluttet ikke der. Så seint som i september 2023 mistet hundre tusen armenere sine hjem i Nagorno Karabakh etter angrep fra Azerbaijan, med støtte fra Tyrkia. Parallelt med den militære offensiven ble armenerne demonisert av aserisk propaganda, og skolebarn fikk lære at drap på slike uvesener er en gjerning å kunne rose seg av. Azerbaijan sluttfører nå denne delen av folkemordet med å fjerne alle spor av armensk historie. 

Folkemord er altså noe som stadig pågår. Den internasjonale straffedomstolen har fastslått at massakrene i Rwanda i 1994 og i Srebrenica i Jugoslavia i 1995 var folkemord. Men også mange andre konflikter i dagens verden omfatter så omfattende og systematiske overgrep og en så tydelig hensikt at de må anses som «forsøk på å utslette en folkegruppe helt eller delvis». Vi kan for eksempel nevne angrep på Rohingyane i Myanmar, på Uigurene i Kina, eller på Tigrayanerne i Etiopia.

Et spesielt tydelig tilfelle av folkemord er den såkalte islamske stats angrep på jesidiene i Irak i 2014, der det åpent ble krevd at de vantro måtte utslettes for godt. Nasjonalforsamlingene i blant annet Tyskland og Storbritannia har slått fast at jesidiene er rammet av folkemord. Seinere i år skal også Det norske Storting ta stilling til jesidienes situasjon, men etter alt å dømme ønsker ikke flertallet av de norske folkevalgte å slå fast at IS er skyldig i folkemord. Muligvis for å å unngå de forpliktelsene et slikt vedtak ville medføre.

Det gjenstår dessuten fortsatt mye før det internasjonale samfunn erkjenner at begrepet folkemord passer på den forfølgelsen kurderne i Midtøsten har blitt utsatt for. Massakrer og nådeløs undertrykking har vært mønsteret snarere enn unntaket både i Tyrkia, Syria, Iran og Irak; men Saddam Husseins anfal-kampanjer mot den kurdiske landsbygda står likevel i en særklasse, med gassangrepet på Halabja i 1988 som et forferdelig lavmål.

Ny armensk tragedie

 

Når Aserbajdsjan nå fordriver den armenske befolkningen fra enklaven Nagorno Karabakh, av armenerne kalt Artsakh, vekker det minner om den katastrofen som rammet armenerne for hundre år siden. 

Armenerne har holdt til i Anatolia og Kaukasus i minst 3000 år. På slutten av 1800-tallet ble de  utsatt for en rekke blodige massakre i dagens Tyrkia, som da var kjerneområdet i det osmanske riket. I 1915 kulminerte forfølgelsene; hele den armenske befolkningen ble fordrevet fra sine hjem og tvunget på marsj mot Syria. Under marsjen var de utsatt for stadige angrep, massakrer og voldtekter. De fleste som nådde leirene i den syriske ørkenen, omkom der av sult og tørst. Det blir anslått at  mellom én og halvannen million armenere mistet livet det året.

Armenske militser gjorde flere steder motstand, og allierte seg med de russiske styrkene som kjempet mot osmanerne i Anatolia. Da russerne mot slutten  av første verdenskrig trakk seg tilbake, fulgte mange armenere (og en del jesidier) med, og opprettet i 1920 staten Armenia. Den ble straks angrepet av Tyrkia og redusert til halvparten; nemlig de områdene som utgjør Armenia idag. Denne staten ble etterhvert inkorporert i Sovjetsamveldet, og fikk sine grenser trukket opp av Stalin og hans kommissærer. 

Kaukasus-regionen har gjennom tidene vært preget av et frodig etnisk mangfold. Mange ulike folkegrupper holder til der, og utviklinga mot etnisk  homogene nasjonalstater har bydd på store problemer. Under Stalin ble hele folkegrupper flyttet rundt, og ulike minoriteter fikk små øyer i regioner dominert av andre. Det førte til at det armensk befolkede området Nagorno Karabakh ble en enklave i nabostaten Aserbajdsjan, og at enklaven Nakitsjevan –  som tilhører Aserbajdsjan  – ligger mellom Armenia og Iran.  På 1920-tallet ble det  dessuten i det som nå kalles Lachin-korridoren mellom Armenia og Artsakh, der det  bodde mange kurdere, etablert et autonomt område som på folkemunne kaltes «det røde Kurdistan».

Under Sovjetunionens siste tid kom mange konflikter opp i dagen, og  armenerne i Artsakh krevde å få bli en del av Armenia. Dette ville ikke Aserbajdsjan gå med på, og Armenia gikk til krig, i første omgang for å åpne en landeveis-forbindelse mellom moderlandet og Nagorno Karabakh. De armenske styrkene hadde stor framgang og nøyde seg ikke med å ta kontrollen over steder med armensk befolkning, de okkuperte også omkringliggende områder, og dreiv en kvart million aserier på flukt. 

I dette lå naturligvis en kilde til nye konflikter. Flyktningene har vært en viktig pressgruppe i Aserbajdsjan. Aseriske skoler og offentlig  propaganda  framstiller armenerne som undermennesker, som det er fortjenstfullt å mishandle og drepe.  

Forholdet mellom naboene Armenia og Aserbajdsjan  ble stadig dårligere, og i 2020 gikk Aserbajdsjan til angrep. Denne krigen endte med nederlag for armenerne. Aserbajdsjan vant tilbake kontrollen over områdene rundt Artsakh, herunder Lachin-korridoren som skiller Artsakh fra selve Armenia. Russland forhandlet fram en våpenhvile-avtale og utplasserte fredsbevarende styrker.

Når Russland nå er opptatt av sin egen krig i Ukraina, har president Aliyev i Baku sett en mulighet til å sluttføre erobringen av Artsakh. I dette har han helhjertet støtte fra president Erdogan i Tyrkia, som hater armenerne for deres stadige anklager om folkemordet i 1915. 

Høsten 2022 etablerte Aseriske styrker en blokade av Artsakh. Hverken folk eller forsyninger fikk passere, og butikkhyllene i  Stepanakert  og andre byer i Artsakh ble snart tomme.  I ni måneder var regionen isolert fra omverdenen, før aseriene gikk till fullt angrep i september 2023.  I løpet av få dager måtte de  utsultede og demoraliserte forsvarerne gi opp, og legge ned sine våpen.   

Rapporter fra området forteller om voldtekter, mishandling og plyndring. De fleste innbyggerne frykter for sine liv ,og velger å  flykte. President Aliyev har lovet at alle som ønsker å forlate området skal få lov til det, men veien til Armenia  går gjennom aseriske sjekkpunkter der mistenkte «terrorister» tas til side.

President Erdogan har naturligvis applaudert det hele, og sendt sine gratulasjoner til Baku. Bilder fra møtene mellom presidentene Erdogan og Aliyev understreker at utslettelsen av den armenske befolkningen i Nagorno Karabakh er er et ledd i en felles kamp. 

De milelange køene av biler og traktorer som har sneglet seg gjennom Lachin-korridoren, vekket minner om de lange kolonnene med armenere som ble drevet til døden i 1915. 

Opprør i Nordøstsyria

Young men from the Deir e-Zor countryside city of al-Shuhayl demolish a Syrian Democratic Forces (SDF) checkpoint on the road to the al-Omar oil field, 1/9/2023 (al-Shuhayl News)

Den kurdisk-styrte regionen i Nordøstsyria omfatter store områder med arabisk flertall. Den revolusjonære ideologien til Abdullah Öcalan har liten appell her, og mange har akseptert de kurdiske styresmaktene med dårlig skjult motvilje. I slutten av august brøt denne misnøyen ut i væpnet opprør, til glede for Damaskus og Ankara. 

De kurdiske YPG-styrkene har, etter kampene mot IS, etablert kontroll over store områder med arabisk flertall. Dette har skjedde med amerikansk flystøtte, og amerikanerne har fulgt nøye med på at lokale væpnede grupper er trukket inn i samarbeide med YPG under paraplyen Syrias Demokratiske styrker (SDF). 

YPG er den væpnede armen til det kurdiske partiet PYD, som igjen er en avlegger av det mektige partiet PKK. Disse partiene bygger på den revolusjonære ideologien til den fengslede Abdullah Öcalan, og har innført et styresett basert på denne ideologien. Det skjedde først i de kurdisk-dominerte områdene der partiet etablerte seg i 2012, og som på kurdisk kalles Rojava. 

Mange, også i Vesten, er tiltrukket av Öcalans visjoner om grasrot-demokrati basert på økologi og feminisme. Det er da også gjort viktige framskritt, ikke minst ved hjelp av den aktive likestillinga mellom menn og kvinner. Den revolusjonære hverdagen er likevel ikke like rosenrød for alle. Opposisjon, inkludert øvrige kurdiske partier, blir brutalt undertrykket. Det foregår dessuten omfattende tvangsrekruttering av begge kjønn, også mindreårige, til de væpnede styrkene. Derfor har mange kurdere og andre flyktet fra PYD-kontrollerte områder, som til gjengjeld har tatt imot mange flyktninger fra andre deler av Syria. 

I områder med arabisk flertall har PYD vært mere tilbakeholdne med ideologien, og ikke kunnet etablere like sterk kontroll som blant kurderne. Kadrene har likevel utløst motvilje gjennom sitt autoritære styresett, og spesielt gjennom tvangsrekruttering av ungdom til de væpnede styrkene også her. I de arabiske områdene har det derfor vært omfattende protester ved en rekke anledninger. I byen Manbij, nord for Aleppo, har for eksempel innbyggerne gjennomført generalstreik mot SDF flere ganger, seinest i januar i år.

Begivenheter i Deir Ezzor, lenger sør, har likevel avdekket en langt mere alvorlig trussel mot den langsiktige kontrollen til SDF, eller i realiteten PYD. Det var i dette området IS-krigerne kjempet sin siste kamp for det territorielle kalifatet. Flere lokale stammer hadde sluttet seg til IS. Det var en tøff jobb for amerikanerne, og PYD, å finne samarbeidspartnere med reine hender til å drive lokal administrasjon. I Deir Ezzor ble den temmelig tvilsomme og korrupte Ahmed al-Khubayl, kjent som Abu Khawla, innsatt som leder for de lokale forsvarsstyrkene. 

SDF fikk meldinger om at Abu Khawla planla å løsrive Deir Ezzor fra SDF, og valgte 27 august i år   å innkalle ham og flere av hans kommandanter til et møte. Der ble de arrestert; anklaget for korrupsjon, smugling og kontakt med fienden.  Styrker fra SDF rykket fram mot Abu Khawlas hovedkvarter, og det oppsto harde kamper med krigere fra Abu Khawlas Bakir-stamme. 

Men det stanset ikke der. Til tross for Abu Khawlas manglende popularitet, var motviljen overfor SDF så stor at Ibrahim Al Hafl og hans Okeidat stamme også tok til våpen. Flere andre stammer sluttet seg til, og snart sto SDF overfor et omfattende opprør, med støtte i store deler av den lokale befolkningen.

Araberne i Deir Ezzor er naturligvis splittet mellom tilhengere og motstandere av de ulike partene i borgerkrigen, men misnøyen med SDF har vokst i flere år. Kravet fra opprørerne er at regionen skal styres av råd utpekt av lokalbefolkningen. Mange arabere ser på SDF som kurdiske okkupasjonsstyrker, en holdning som styrkes av at flere av de kurdiske kadrene ikke er syrere, men kommer fra andre land i regionen. Og den revolusjonære ideologien som PYD og moderpartiet PKK presenterer gjennom SDF, er svært fremmed for den arabiske stammekulturen.

Situasjonen i Deir Ezzor 3. september

I løpet av få dager mistet SDF kontrollen over et stort antall byer og bosettinger på østsida av Eufrat. De hevdet disse områdene var okkupert av styrker som hadde krysset Eufrat. fra områder kontrollert fra Damaskus og Teheran. Disse krigerne omtalte SDF vekselvis som Assad-lojalister, IS-fanatikere og tyrkiske marionetter. Men motstandere av Assad både i Suwaiyda i sør og Idlib i nord erklærte sin støtte til de som tok opp våpen mot SDF.

 Påstanden om at opprørerne kom utenfra. må ses som et forsøk fra SDFs side på å benekte sin egen mangel på støtte. Det er åpenbart at fiender av SDF gjerne puster på flammene, men det er nytteløst om det ikke allerede gløder i befolkningen. Og det er på ingen måte sikkert at ledere som Ibrahim Al Hafl er tilhengere av hverken Assad eller Erdogan. 

Andre fiender av SDF og PYD så nå også muligheter for å svekke SDF. Tyrkisk-støttede HTS erobret en landsby utenfor Manbij, og erklærte full krig mot SDF. Kompleksiteten i PYDs alliansebygging viste seg der ved at russiske bombefly kom SDF til unnsetning. PYD har nemlig et ambivalent forhold til regimet i Damaskus, og har ikke engasjert seg i kamphandlinger mot Baathpartiet eller deres russiske og iranske allierte. Mange motstandere av Assad anser PYD som støttespillere for regimet. 

6. september meldte SDF at oppryddingen i Deir Ezzor var avsluttet og en avtale inngått mellom partene. De neste dagene ble det likevel fortsatt meldt om omfattende kamper. Det hevdes at rundt hundre personer har mistet livet. Det er naturligvis døde og sårede krigere på begge sider, men også mange sivile har blitt drept eller såret.

Situasjonen har skapt stor bekymring hos amerikanerne. De er opptatt av å holde det nordøstlige Syria samlet og har forsøkt å få partene til å møtes. Under kampene i Deir Ezzor har SDF bedt om, men ikke fått, flystøtte fra USA. I en uttalelse fra den amerikanske ambassaden heter det at de allierte styrkene tar den lokale misnøyen på alvor. Det kan tolkes som en intensjon om å komme opprørerne i møte og endre det administrative systemet i Deir Ezzor.

Kontrollen over Nordøstsyria er naturligvis avhengig av styrker på bakken, men uten amerikanerne i ryggen kunne ikke PYD/SDF ha oppnådd eller opprettholdt sin kontroll. Om amerikanerne finner andre partnere kan hele Rojava-prosjektet stå i fare. Skulle SDF miste kontrollen over Deir Ezzor vil det ikke bare være et tap av territorium, det vil være et betydelig prestisjetap. Det pågående opprøret er derfor en eksistensiell utfordring for PYD, og moderorganisasjonen PKK. Fortellingen om det multietniske sosiale eksperimentet der Öcalans teorier om sosialistisk grasrotdemokrati settes ut i frigjørende praksis, kan strande på befolkningens motvilje og krigens harde hverdag.

I et intervju med Reuters 7. september uttaler SDFs leder, Mazlum Abdi, at SDF vil komme befolkningen i Deir Ezzour i møte, høre på deres klager og gjøre endringer i lokal styring. En konferanse mellom partene i området, om framtidig styring, skal arrangeres så snart roen er gjenopprettet, hevder han. Dette innebærer naturligvis en erkjennelse av at opprøret ikke bare skyldtes fiendtlige intriger, men innebærer også at SDF ikke har planer om å gi fra seg makta.

Abdi sa også at det ville bli gitt amnesti til alle som har deltatt i opprøret, og at alle fanger, inkludert Abu Khawla og hans gruppe, skulle bli løslatt. Virkeligheten er likevel at opprenskingen i landsbyene omfatter til dels brutale massearrestasjoner. 

SDF har nok kontroll over situasjonen idag, men det rapporteres  om stadige angrep på  kontrollpostene deres. De underliggende konfliktene er på ingen måte løst.

Monica Sjöö og Den store kosmiske mor

Monica Sjöö i Oslo 1977

Morgenbladet har gjort meg oppmerksom på at Moderna Museet i Stockholm har en stor utstilling av bildene til Monica Sjöö. Det gleder meg dypt, siden hun har vært viktig for meg på flere måter.

I 1973 hadde Kunstnernes Hus i Oslo en utstilling av feministisk kunst der Monica Sjöö var representert. På en eller annen måte nådde ryktene om de sterke bildene hennes opp til  Vindheimkollektivet på Karlsøy, og vi tok kontakt med henne.  

Monica var en radikal aktivist som ivrig deltok i aksjoner  som kvinneleiren ved Greenham Common.  Fellesskapet med andre kvinner  var sentralt for henne. Hun mente  patriarkatet var en relativ ny utvikling, og at kvinner hadde en helt annen rolle i eldre kulturer. Monica  studerte forhistoriske kulturer på jakt etter mektige kvinner, og fant blant annet den minoiske kulturen på Kreta. Både der og mange andre steder så hun hvordan det guddommelige tar  kvinnelig form.  Hun fant  tilbedelse av den store trefoldige gudinna  i kulturer fra alle deler av verden.  

Monica Sjöö var en utadvendt kvinne  og nølte ikke med å ta kontakt. Hun hadde derfor et bredt kontaktnett som omfattet såvel anarkister som Murray Bookchin  («Jeg forklarte feminismen for ham!»), den psykedeliske alternativkulturen, hekser og gudinnedyrkere, og kvinnelige akademikere som Marija Gimbutas.

Jeg og min daværende kjæreste, Kari, besøkte omkring 1975 Monica i Bristol, og kjøpte et av hennes store malerier. Det er på 2x 3 meter, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan vi fikk det med oss på tog og undergrunnsbane og etterhvert på et fly til Oslo, enn si fra Oslo til Karlsøy. Men jeg har ennå bildet,  skjønt vi ikke har funnet plass på veggen til det der vi nå bor. 

Bildet vi kjøpte fra Monica viser  kvinner som danser til ære for den store gudinna på  Kreta, i kontrast med undertrykte kvinner i dagens patriarkalske verden.

Etter besøket hos Monica i Bristol  satte jeg  i gang med å oversette boka «Den store kosmiske mor og hennes urgamle religion». Vi trykket den på vårt eget trykkeri, som en av de første bøkene utgitt av Regnbuetrykk. Flere nummer av tidsskriftet vårt, Vannbæreren, presenterte også Monicas tanker om gudinna og om kvinnepolitikk

..

Noen år seinere tok jeg med meg forlaget til  Trondheim. Der  fikk jeg trykt  opp gudinneboka hennes på engelsk  og inviterte henne til lanseringa.  Boka er siden gitt ut i flere utgaver på det store amerikanske forlaget Harper-Collins. Monica har også skrevet flere andre bøker. 

Monica Sjöö døde i 2005, men hennes arbeide lever videre. Henne arvinger har opprettet to nettsteder der hennes liv og arbeide presenteres i dybden:

https://www.monicasjoo.net/

https://monicasjoo.weebly.com/

Jeg ser  Morgenbladets Carina Elisabeth Beddari, i en utførlig omtale av utstillinga i  Stockholm karakteriserer Monica som «En åndfull øko-heks». Hun  vil se bort fra de  religiøse aspektene i kunsten til Monica , det kan naturlig vis hjelpe ateister til å anerkjenne hennes bidrag til økologi og feminisme. En slik forståelse av hennes kunst vil likevel være amputert . For Monica var den store gudinna i sine tre aspekter en sentral erkjennelse og en konstant  inspirasjon.

Den økologiske utfordringen

Det er nå mere enn 50 år siden FNs arrangerte sin første miljøkonferanse. Den fant sted i Stockholm i 1972. De problemene  som ble tatt  opp der er på ingen måte løst, tvert imot har de vokst seg   større, og de har fått selskap av en en global trussel som få var oppmerksomme på i 1972, nemlig de akselererende klimaendringene. Og liksom i 1972 er det fortsatt  slik at de fleste mennesker roper på mere. Mere av alt.

Cornelius Castoriadis

Det grunnleggende faktum er fortsatt at jordkloden har en fast størrelse, mens menneskets begjær mangler grenser. Det spiller også en rolle  at antall individer av denne umettelige arten fortsetter å øke. Heldigvis ser det nå ut til at den globale veksten i menneskelig befolkning er avtagende. Ikke desto mindre ropes det på flere fødsler i Norge, et land der innbyggerne allerede i april har brukt opp sin andel av årets biologiske produksjon på denne planeten.

Samtidig som erkjennelsen av de økologiske grensene har nådd beslutningstakere på alle nivåer,   fortsetter vi på individnivå  så vel som på gruppenivå å  øke forbruket av de begrensede resursene.  Politikere drøfter økologisk sammenbrudd mens de planlegger ferieturen til Thailand. Problemene har fortsatt å vokse, men vi  er like langt fra å løse det psykologiske og emosjonelle grunnlaget for dem.

Daniel Cohn-Bendit

Heller ikke denne erkjennelsen er ny. I 1980 ble det arrangert en debatt om økologiens politiske utfordringer, mellom Cornelius Castoriadis, som under navnet Paul Cardan hadde levert viktige bidrag til sosialistisk  teori, og den tjue år yngre 68-opprøreren Daniel Cohn-Bendit, som seinere ble en forgrunnsfigur i partiet Die Grünen. Den godt besøkte debatten fant sted i den belgiske  byen Louvain-la-Neuve, med utgangspunkt i den opphetede debatten om kjernekraft.

Castoriadis gikk i sitt åpningsinnlegg inn på problemet med å oppnå folkelig oppslutning om å forkaste kapitalismen og skape et annerledes samfunn. Han pekte på motsetningen mellom drømmen om frihetlig samfunn der enhver kan realisere sine begjær og den økologiske nødvendigheten av å stanse forfallet i naturen og å redusere forbruket av ressurser.

Hva om det finnes noen som ikke bare vil ha elektrisitet, men som insisterer på at den skal komme fra kjernekraftverk, spør Castoriadis. Han innrømmer at eksempelet er ekstremt,  men peker på at dersom et flertall skal nekte en slik person retten til å få  strøm  fra atomkraft, har vi allerede  oppgitt målet om å gi alle ubegrenset frihet. Castoriadis mener et demokratisk selvstyre må omfatte   flertallets rett til å legge begrensninger  på individenes frihet. Han understreket  behovet for å  utvikle de kulturelle rammene til kollektive normer som støtter en økologisk ansvarlig levemåte. 

Cohn-Bendit formulerte spørsmålet slik: Hvordan skal vi stille mennesker ansikt til ansikt med denne andre måten å leve på?   Han pekte på den amerikanske alternativbevegelsen og hevdet det der er mulig å leve uten kontakt med storsamfunnet og dets forbruksjag. Men dette endrer ingen ting, hevdet han, de som har meldt seg ut  har også mistet  muligheten til å påvirke. 

Mye av debatten dreidde seg om energi. Avvisning av kjernekraften og det sentraliserte overvåkingssamfunnet slik energiproduksjon forutsetter var et felles utgangspunkt.  Det aktuelle alternativet var solenergi, men  innlederne advarte mot å tro at nye energikilder  ville  legge  grunnlaget for et annerledes samfunn.  Kapitalismen forutsetter ikke atomkraftverk. sa en publikummer.

I siste del av samtalen vendte  de to tilbake til spørsmålet om makt. Både Castoriadis og Cohn-Bendit advarte mot totalitære løsninger, som de kunne vise til i både kapitalistiske og kommunistiske utgaver. Det er på ingen måte sant at vi må innføre diktatur for å løse de økologiske utfordringene, tvert imot er det bare gjennom en egalitær utvikling vi kan overskride dagens ressursødeleggende system, understreket de begge

Dette var altså en ideutveksling for mer enn 40 år siden. De grunnleggende problemstillingene som ble drøftet er ikke bare like uløste den dag idag. Ødeleggelsen av naturen og utslippene av klimagasser har økt, og folk flest i nord så vel som i sør jager fortsatt etter høyere forbruk. Miljøvennlige fraser renner glatt ut av munnen på enhver politiker eller  administrerende direktør. 

Det grønne skiftet er blitt et kodeord for fortsatt forbruksvekst. Aktivister som Extinction Rebellion  gjenspeiler forståelig den økende frustrasjonen hos unge og gamle som ser hvor vi er på vei.  Hva som  må til for å stille menneskeheten  ansikt til ansikt med et samfunn som ikke er basert på kontinuerlig vekst er det ennå ingen som har funnet ut.

————————

Denne teksten er basert på

Castoriadis/Cohn-Bendit: «Från Ekologi till självstyre», Federativs Förlag, Stockholm 1982.

Översättning: Britta Gröndahl

Hvor vil «Miljøpartiet» ?

De Grønnes slagord til lokalvalget?

I et valgår må et partilandsmøte antas å legge føringer for valgkampen. Siden det i år skal velges kommunestyrer og fylkesting i det ganske land, har Miljøpartiet De Grønne valgt EU-medlemskap som kampsak. For ytterligere å  øke sin appell i distriktene har partiledelsen lansert den avskiltede translegen Espen Benestad som maskot. Her skal ingen kunne hevde at MdG bare er et parti for urbane eliter. 

Man kunne nok  slått an tonen på landsmøte på annen måte, for eksempel ved å invitere en kystfisker, en småbruker, ei jordmor eller en same . Men her har partiledelsen vært smart. Benestad  representer nemlig også en urbefolkning: nemlig transpersonene. Kledelig nok offentliggjorde han først sin urfolks-identitet på en konferanse i Iran. Prestestyret liker nemlig  transpersoner. Er du tiltrukket av ditt eget kjønn i Iran blitt du tilbudt å skifte kjønn, slik at de styrende kan opprettholde det de ser som  naturens orden.  

Men de grønne er ikke blinde for problemene i verden!  Landsmøtet har markert dette ved å kalle seg et «interseksjonelt feministisk og anti-rasistisk parti». Begrepet «interseksjonelt» ble  plassert sammen med ordet «feminisme» for å vise at MdG ikke går inn for den gammeldagse feminismen som begrenset seg til mennesker av hunkjønn. Ordbruken signaliserer at partiet favner bredere. MdG står, må vite, for en feminisme som omfatter enhver mann som måtte ønske å kalle seg kvinne.  

I utgangspunktet er interseksjonalitet et begrep som skal beskrive hvordan ulike former for diskriminering og undertrykkelse kombineres, slik at mennesker som tilhører flere diskriminerte kategorier blir rammet av flerfoldige, kumulerte former for undertrykkelse. For eksempel kan jesidikvinner utsettes for undertrykkelse og diskriminering både fordi de er kvinner, fordi de er kurdere og fordi de er jesidier.  

Norske transpersoner kan sikkert ha mange problemer, men de hører avgjort ikke hjemme i samme kategori som voldtatte og slavebundne jesidikvinner. Å bruke begrepet «interseksjonelt feministisk» som kodeord for  inkludering av transpersoner trivialiserer situasjonen til undertrykte kvinner over hele verden.

Jeg går ut fra at de lokale listetoppene deltok i applausen for Benestad. Det er mulig de ble revet med av forsamlingen, og det er mulig de ikke har forstått hva Benestad står for. Men det er også mulig de støtter Benestads skandaløse feilpraksis.

For første gang siden MdG ble opprettet er jeg i tvil om hva  jeg skal stemme til høsten.

Grønne på villspor

De prioriterte parolene hos MdG i Bergen

Menneskeheten står idag overfor de største utfordringene i sin historie. Det fortsatt voksende overforbruket av jordklodens ressurser er iferd med å undergrave vår fortsatte eksistens, og har allerede utslettet mange andre livsformer. 

De grønne partienes eksistens er begrunnet i erkjennelsen av disse problemene. De tar utgangspunkt i nødvendigheten av å sikre en levelig framtid for mennesker og andre livsformer på denne begrensede planeten. Miljøpartiene støtter seg, i likhet med resten av miljøbevegelsen, på solid naturvitenskapelig grunn i arbeidet mot klimaendringer og for biologisk mangfold. De som fornekter vitenskapen om klima og miljø blir møtt med hån og forakt. 

Imidlertid er det helt omvendt når vi beveger oss inn på menneskelig biologi. Ønsket om å være snill med ungdom som identifiserer seg med et annet kjønn enn det biologiske, har ført mange ut i et absurd verdensbilde der kjønn baseres på indre stemninger og ikke på fysiske fakta. Transideologien er en metafysisk teori som, i likhet med enkelte gnostikere og nyplatonikere, anser den materielle virkeligheten som et fengsel. På dette området er det fagfolks påpeking av av den grunnleggende materielle forskjellen mellom våre to kjønn, mann og kvinne, som møtes med hån og forakt. 

Det er en avgrunn mellom den faktabaserte tilnærmingen til de grunnleggende problemene innen klima og miljø, og den virkelighetsfornektelsen mange grønne demonstrerer i trans-debatten. Dette undergraver den grønne partifamiliens seriøsitet og troverdighet, og har skapt opprivende interne stridigheter mange steder. Ledelsen for Green Party of England and Wales har – for eksempel – avsatt den grasrotvalgte ledelsen for partiets kvinneorganisasjon, som påpeker at den ekstreme trans-ideologien undergraver kvinners rettigheter på en lang rekke områder. En annen framtredende partiaktivist, Shahrar Ali, som er fratatt sine verv for «feiltenking» om kjønn, har gått til søksmål mot partiet.

Et sentralt trekk ved trans-debatten er den giftige tonen  og de stygge metodene aktivistene bruker for å undertrykke kritikk. Den som våger å kritisere den metafysiske transideologien skal fratas sine  rettigheter.  Et slikt virkemiddel er systematisk  bruk av henvendelser til arbeidsgivere. Her i Norge ble Rianne Vogels i fjor beskyldt for transfobi  etter å ha klikket «liker» på en transkritisk tweet. Hun ble oppsagt fra sin jobb i Papillon, en organisasjon i Bergen som skal jobbe for flerkulturelle kvinner. Nylig fikk hun slått fast i retten  at oppsigelsen var uberettiget. Vogels var modig, mange andre velger å holde kjeft heller enn å bli utsatt for transideologenes vrede.

Selv er jeg gjentatte ganger rapportert til MdGs ledelse for «transfobi» og «nazistiske hatytringer». Det beste eksempelet anklagerne fant på mine hatefulle ytringer var spørsmålet «Kan lesbiske ha penis ?». Rommet for saklig debatt blir stadig trangere, og terskelen for å ytre seg stadig høyere..

Jeg har hittil trodd at MdGs ledelse ville anstrenge seg for å unngå opprivende interne konflikter om dette spørsmålet. Men på årets landsmøtet var altså Espen Benestad invitert til å holde hilsningstale. Han er fratatt sin legelisens for mangeårig systematisk feilpraksis, blant annet henvisning av mindreårige jenter til hormonbehandling og fjerning av bryster uten utredning, ja tilmed uten at han hadde møtt dem personlig. Jeg går ut fra at han fortalte landsmøtet at barn som hevder å «være født i feil kropp» skal gis umiddelbar behandling uten forutgående psykiatrisk utredning. Dette til tross for at nesten alle unge med kjønnsdysfori har omfattende psykiske problemer. 

Offentlige utredninger i blant annet Sverige, Finland og Storbrittania, og nå også i Norge, konkluderer med at de langsiktige konsekvensene av «kjønnsbekreftende behandling» ikke er kjent, og at skadelige bivirkninger ikke er kartlagt. Slik behandling må anses som eksperimentell og derfor bare bør skje som ledd i forskningsprosjekter hevder ekspertene. 

Norske helsemyndigheter så vel som vår eldste organisasjon for transpersoner, Harry Benjamin Ressurssenter, mener Benestads oppførsel er grovt uansvarlig, men MdGs landsmøte belønner ham med trampeklapp.

Det er er virkelig nedslående å se at det partiet jeg har brukt så mye av mitt liv på, lider av langtkommen faktaresistens. Foreløpig opprettholder jeg likevel mitt medlemskap. MdG har mange viktige oppgaver. Jubelen for Benestads krav om ukritisk kjønnslemlestelse av dysforisk ungdom burde ikke fått forstyrre  dette.