Havet gir og havet tar

Merder ved kysten. foto: Naturvernforbundet

Norge er et land med lang kyst. Helt fra de første mennesker ankom landet har ressursene fra havet vært en vesentlig del av eksistens-grunnlaget. Derfor har Norge blitt en ledende fiskerinasjon og en ledende skipsfartsnasjon. Men selv ikke den dyktigste fisker finner alltid fisk, derfor har glupe hoder begynt med fiskeoppdrett. De runde merdene som i store antall stiger opp av sjøen langs kysten vår gir gode inntekter til mange mennesker og sikrer eksistensen til en rekke lokalsamfunn.

Men mange individer på liten plass er en oppskrift på epidemier og andre miljøproblemer, enten det dreier seg om laks eller folk. De siste dagene har media vist bilder fra oppdrettsanlegg utenfor Frøya der hundretusener av laks svømmer rundt med store sår som følge av luseangrep. Dette er naturligvis uakseptabelt i et dyrevernperspektiv. Kjemikalier som brukes for å fjerne lusa gir på sin side miljøproblemer som kommer i tillegg til de betydelige normale utslippene fra merdene.

Superbussen kommer !

Mens Bergen bygger bybane og Oslo utvider T-banenettet er det vedtatt at Trondheim skal satse på bedre busstilbud. Det nye! og bedre! tilbudet markedsføres under navnet superbuss, som sies å være norsk versjon av det som på fint kalles Bus Rapid Transit. Med lavere kostnader enn bane og større fleksibilitet skal superbussen –  bybanen på gummihjul –  gi de reisende et tilbud som vil ha økt attraktivitet og samtidig ta høyde for utfordringene som følger av økende folketall.

Glanseksemplet på BRT kommer fra Curitiba i Brasil der systemet har fungert siden 1991 som ledd i byens offensive miljøsatsing.   BRT-systemet i Curitiba er utformet som et bybanesystem med gode holdeplasser, egne traseer og hyppige avganger. Flere byer i andre verdensdeler har blitt inspirert av det som synes å gi bybanens fordeler uten de høye kostnadene.      

Høy pris for en messe

 

Den foreslåtte storhallen vil dominere landskapet rundt elveslyngen

Sommerens store debatt i Trondheim har dreidd seg om Trondheim Spektrum. Dette idretts- og messeanlegget, omgitt av Nidelva på tre kanter, har lenge hatt en håpløs plassering i enden av ei boliggate med vanskelige trafikkforhold, Det ligger dessuten på et svært synlig sted, i hjertet av byens kulturlandskap. Planer om utvidelser har versert lenge og det lot til å være tverrpolitisk enighet om at utbygging måtte skje på samme sted som før, der idrettsanlegget har spist mere og mere av et grøntområde som i sin tid ble donert byen til bruk som park.

Kurdiske knuter

En   ung kvinne  fra Suleimania bærer et kurdisk flagg, mens en kvinnelig geriljaleder følger med.

(Denne artikkelen ble trykt i Klassekampen 19.8. 2016)

Kurderne er sine egne fiender. Det kurdiske folk lider under maktkamper mellom sine ledere. Den kurdiske nasjonalismen består av et stort antall innbyrdes stridende fragmenter, gjerne geriljagrupper med lokal basis. De bygger på en lang forhistorie der hver eneste kurdiske landsbyhøvding hadde sin egen væpnede hird.

I kampene mot jihadist-organisasjonen ISIL har kurdiske styrker stått sentralt, både i Irak og Syria. Den kurdiske regionale regjering i Erbil har utvidet sitt maktområde betydelig, og kontrollerer blant annet den viktige oljebyen Kirkuk. På syrisk side har  partiet PYD etablert kontroll over et område som strekker seg fra Eufrat i vest til den irakiske grensa i øst. Vi burde forvente et nært samarbeide mellom disse to ministatene. Virkeligheten er skarpe motsetninger. 

Grensa, som idag skiller Vest-Kurdistan i Syria  (Rojava) fra Sørkurdistan (Bashur på kurdisk) ble fastlagt i 1916 av Storbritannia og Frankrike gjennom Sykes-Picot-avtalen. Den er idag strengt bevoktet på begge sider. og de to kurdiske regimene ser med stor mistenksomhet på hverandre. De mange vakre ord til tross mangler også mye på den demokratiske holdningen hos partene. Enkelt sett kan vi si at PYD på syrisk side har et revolusjonært prosjekt  forankret i ideologien til Abdullah Öcalan, den fengslede kurderlederen i Tyrkia, mens KDP på irakisk side bygger på tradisjonelle maktstrukturer fra stammesamfunnets tid.

Grønn økonomi og grønn politikk

Ove Jakobsens arbeide med økologisk økonomi var ikke interessant for MdGs økonomiutvalg.

Et temautvalg i MdG har lagt fram en fyldig rapport om økonomisk politikk, og enkelte konkrete forslag til programformuleringer. Det er prisverdig at partiets temautvalg forsøker å tenke nytt, men det spørs om utvalgets medlemmer har vært litt for ivrige til å kassere den økonomiske tenking som partiet har syslet med tidligere.

Det er pussig at utvalget har valgt å ikke problematisere vekst-begrepet, men i stedet har lagt inn «ekte grønn vekst» som en selvfølgelig og overordnet målsetting. Og dert er påfallende at den klart viktigste kilden utvalget viser til for sine konklusjoner er Finansdepartementet. Det er ikke en eneste henvisning til alternativ økonomisk tenkning.

Grønne floskler i media

De Grønne er et ungt parti med et brennende engasjement.

Det er gått ei lita uke siden landsmøtet i De Grønne, og media har skiftet fokus til andre partier. Resultatene av landsmøtet synker inn, og vi ser at partiet har tatt et skritt videre. Den tidvis bitre og usaklige kritikken mot  MdG har veket plass for intervjuer med framtredende mdg-ere om vår videre vei mot makt og innflytelse. Det kan være på tide å rydde litt opp i flosklene.

Mellomstore motsetninger

Idyll i partitoppen?

Miljøpartiet De Grønne er i hektisk utvikling. På få år har vi utviklet oss fra et mini-parti med noen få kommunestyre-representanter, til et mellomstort parti med representasjon på Stortinget, i samtlige fylkesting og i mer enn hundre kommunestyrer og bydelsutvalg.

Tusenvis av nye medlemmer har på kort tid kommet til organisasjonen, og når store deler av medlemsmassen er nyankomne blir det også usikkerhet om partiets politikk. Landsmøtene er derfor et viktig møtested for å drøfte hva partiet skal stå for og hvordan vi skal arbeide for å nå våre mål.