Landsmøte i De Grønne: En museumsvokters refleksjoner

Trønder-delegasjonen på MdGs landsmøte 2022. Museumsvokteren er eldst.

Et landsmøte i MdG er et riktig trivelig sosialt treff. Partiet er fullt av ivrige, dyktige og engasjerte mennesker.  Stemningen er god, selv når kontroversielle spørsmål diskuteres. Kan hende er vi rett og slett for snille med hverandre

Et landsmøte skal være mere enn en hyggelig sammenkomst. Det skal produsere politikk, og det skal presentere politikken for offentligheten. I år var det to saker som dominerte debattene på landsmøtet og fikk tilsvarende oppmerksomhet i media. Det var Grønn Ungdoms forslag om å satse på kjernekraft i Norge og partiledelsens forslag om å gå inn for norsk medlemskap i EU. 

Personlig har jeg idag større forståelse for sterkere tilknytning til EU, enn for satsing på atomenergi. Men ingen av delene kunne i det hele tatt vært tatt opp til seriøs behandling i partiets første år. Partiet har utvilsomt utviklet seg siden da, men ikke bare til det bedre. De som har lansert disse forslagene har nok i begge tilfelle tenkt å markere partiet som djervt og nytenkende.  Der har de åpenbart beregnet feil; partiets medlemmer tviler, og miljøbevisste velgere rygger unna. Idag ble MdG notert til 2,6 prosent på en nasjonal meningsmåling.

Som partiveteran –  en noe høfligere intern  betegnelse  for museumsvoktere – lengter jeg ikke nødvendigvis tilbake til fordums tider, men noe har utvilsomt gått tapt underveis. Når jeg savner noen av de temaene vi tidligere har sett som sentrale, er det ikke (bare) nostalgi. Det er en markering av et nødvendig politisk utgangspunkt.  Det er å stikke fingeren i jorda, og da mener jeg ikke i asfalten.

Det er utmerket at MdG har etablert seg så sterkt i de store byene. Som partiets strateger så riktig påpeker er det der de fleste bor. Mye av arbeidet i byene har vært konsentrert om og begrunnet i klimaeffekten. Forurensing og biologisk mangfold har ikke vært høyt prioritert. Og innsatsen for urbant jordbruk setter i relieff det området der MdG virkelig mangler troverdighet: jordbruket. Mange av partiets grunnleggere var ivrige hagebrukere og en god del var bønder. Vi har fortsatt mange dyktige og reflekterte bønder i partiet. De burde få større respekt og større spillerom.  

At MdG, og særlig de unge, understreker betydningen av vegetarisk kosthold varmer mitt hjerte. Når det får noen av dem til å anbefale syntetiske veggi-burgere og vegetabilske DocMartens støvler, har vi imidlertid beveget oss svært langt fra respekt for naturen og fra en kretløpsbasert utnytting av alle ressursene.  

Uten teknologiske framsteg kunne jeg ikke skrive dette innlegget, langt mindre poste det i sosiale media. Det følger ikke av det at enhver mulig teknologi bør realiseres. Tvert imot har de grønne  partiene målbåret en sunn og grunnleggende skepsis mot teknologiens økende makt over våre liv. De Grønne bygger på en erkjennelse av at teknologisk utvikling kan ha, og har,  ødeleggende innvirkning på den globale helheten vi inngår i. Grønne partier har vært grunnlagt på en grunnleggende respekt for naturen og en dyp forståelse av at vi er avhengige av økologiske systemer og kretsløp vi aldri fullt ut kan forstå.  Det er grønt å erkjenne farene ved  å tukle med naturen. 

En teknologisk optimisme har etterhvert blitt framtredende i MdG generelt og i Grønn Ungdom spesielt. Det er ny teknologi, og ikke endrede holdninger eller handlingsmønstre, som skal bringe oss videre. I noen versjoner framstilles teknologien som en frigjøring fra naturens begrensinger. I en slik tro ligger en grov neglisjering av de økosystemene vi i siste instans er avhengig av.  Vi står i fare for å sage over den greina vi sitter på, for å bruke et populært bilde. 

MdG skal ikke være en forkjemper for økt forbruk og mere naturødeleggende teknologi. Grunnlaget for grønn politikk må være å søke harmoni med naturen. Det kan det virke som noen i partiet har glemt.

Evaluering som forventet

MdGs nettsider gjenspeiler valgkampens fokus på unge urbane kvinner

Idag offentliggjorde MdG sin evaluering av årets valgkamp.  Arbeidet med denne evalueringa har vært ledet av partiets nestleder Arild Hermstad, og de konklusjonene utvalget kommer med er stort sett identiske med de kommentarene jeg selv leverte da valgresultatet var klart.

Etter å ha lest evalueringa vil jeg legge til følgende:

MdG førte en valgkamp som i stor grad var rettet mot «Greta-generasjonen» av utålmodig ungdom, men som likevel ikke mobiliserte disse.  Grønn Ungdom gikk tilbake ved skolevalgene,  og mange av de unge utålmodige satt hjemme på valgdagen. 

MdG førte en valgkamp der to unge urbane kvinner, Une Bastholm og Lan Marie Berg, fylte rommet, slik de også gjør på partiets nettsider.  Alle sine gode egenskaper til tross, tok nok disse to damene for stor plass i valgkampen, til fortrengsel for blant annet nestlederne Arild Hermstad og Kris Rokkan. (Ingen av disse to er forøvrig nevnt ved navn i partiets selvrepresentasjon.)

Rasmus Hansson som har hovedæren for at MdG i det hele tatt finnes på Stortinget, fikk ikke heller ikke den plassen han hadde fortjent. Resultatet av dette ble at MdG framsto som et parti for unge kvinner fra storbyene. Dermed var feltet åpent for dieselpopulistene fra landsbygda. MdGs gamle grunnstamme av øko-bønder var totalt utdefinert.

Heldigvis er det lokale valg ved neste korsvei. Da må distriktsspolitikk, klassisk naturvern og global solidaritet  få minst like stor plass som klimatiltak.

Kurdere, katalanere og demokratisk autonomi.

I juni var en delegasjon fra den spanske regionen Katalonia på besøk i den kurdisk-styrte regionen i Syria. Begge steder er det lokale folkegrupper som gjør motstand mot de sentrale myndighetene i en nasjonalstat, dominert av en annen etnisitet enn deres egen. Og begge steder preges denne motstanden av anarkistisk tradisjon. 

I Europa ønsker blant annet katalaner og skotter å løsrive seg fra henholdsvis Spania og Storbrittania for å å opprette nye nasjonalstater. Kurdiske bevegelser i flere land har også lenge kjempet for et selvstendig Kurdistan, men i Syria har de valgt en annen tilnærming; ikke en egen stat, men sjølstyrte lokalsamfunn som utfordrer statens autoritet.

Verden består av et økende antall nasjonalstater. Sosiologen Benedict Anderson kaller i en berømt bok nasjonalismer for «Imagined Communities». Med det mente han ikke at nasjonalismen er en innbilning eller en illusjon, men at det nasjonale fellesskapet er et psykologisk og følelsesmessig fellesskap. Opplevelsen av å tilhøre et slikt felleskap, av å være nordmann, same eller skotte, kan være en svært sterk del av menneskers identitet, og politikere eller andre som avfeier nasjonalfølelsen som irrelevant, gjør det på egen bekostning. Radikale bevegelser som fornekter nasjonalismens gyldighet overlater kampen for nasjonal identitet til høyrekreftene, i noen tilfeller med ytterst uheldige konsekvenser.. 

For hundre år siden førte det vi kaller den første verdenskrig til sammenbrudd for to store imperier: det ottomanske og det østerriksk-ungarske. Begge var, som andre imperier, multinasjonale; de omfattet mange ulike folkegrupper, med forskjellige språk, religioner og tradisjoner forøvrig. Et av krigens resultater var at disse imperiene ble stykket opp i et stort antall nasjonalstater, som i teorien skal romme én – og bare én – gruppe mennesker med felles språk og identitet. 

Nå er det jo slik at de mange kulturer vi mennesker ha utviklet ikke lar seg fordele langs klare geografiske grenser. Uansett hvor grensene trekkes, vil det være mennesker og grupper av mennesker som havner på feil side. I de multinasjonale imperiene var nok makta konsentrert i et mindretall med felles kultur og språk, men imperiene har vært preget av samspillet mellom mange ulike grupper av innbyggere som tilsammen utgjorde et fellesskap. Nasjonalstatens utgangspunkt er derimot at den skal representere den dominerende nasjonaliteten, mens alle andre folkegrupper i større eller mindre grad blir undertrykket.

Undertrykkelsen av minoriteter kan ta mange former, vi finner eksempler som spenner fra mild nedvurdering til folkemord. Uansett form, vil diskrimineringen kunne bidra til økt selvbevissthet hos minoritetene, en selvbevissthet som fort kan ta form av et ønske om en egen stat, for å oppnå formelt likeverd med den diskriminerende nasjonalstaten de befinner seg i. Om sentrale myndigheter kommer separatistene i møte med ulike former for lokalt selvstyre, skjerper det i mange tilfeller de misnøyde minoritetenes apetitt på full selvstendighet. Det ser vi eksempler på både i Skottland, i Katalonia og i Kurdistan. 

De nye grensene etter 1918 ble trukket av den tids stormakter, først og fremst England og Frankrike, med liten medvirkning fra de lokale befolkningene. Da det multinasjonale Jugoslavia gikk i oppløsning 80 år seinere, så vi en annen prosess, en blodig opprettelse av nye nasjonalstater drevet fram i de lokale befolkningene med våpen i hånd. 

I Vest-Europa har vi nok sett væpnede separatistgrupper som baskiske ETA, men de aktuelle separatistbevegelsene i Skottland og Katalonia har valgt å bruke fredelige midler, og det foretrukne middelet er folkeavstemninger. 

Skottland har vært forent med England siden 1706, men har aldri gitt slipp på sin nasjonale identitet. Den skotske førsteministeren Nicola Sturgeon har fått vind i seilene etter at det forente kongerike, mot skottenes vilje, har forlatt EU. Hun lover ny folkeavstemning om skotsk selvstendighet, og meningsmålinger tyder på at hun kan få flertall. Nøyaktig hvordan en slik selvstendighet skal gjennomføre eller utformes, mot det britiske parlamentets vilje er derimot uavklart. 

Katalonia har også en lang tradisjon for selvstendighet, som først ble avviklet av Bourbon-dynastiet i 1716. Dette året har derfor stor symbolsk betydning for katalanerne. De har aldri sluttet å hegne om sin identitet, manifestert blant annet i deres eget språk som vært brukt i skrift siden middelalderen. 

I forrige århundre var Katalonia et av de viktigste sentrene for motstanden mot Francos fasciststyrker under borgerkrigen mellom 1936 og 1939. Katalonia var den gang en høyborg for den anarkistiske bevegelsen, som organiserte jordbrukskollektiver og arbeiderstyrte bedrifter. Disse ble naturligvis oppløst etter Francos seier, men ideene om desentralisering og autonomi er fortsatt levende i den katalanske bevegelsen.

Etter Franco-styrets fall har katalanerne igjen oppnådd en viss grad av selvstyre, i stadig drakamp med de spanske sentralmyndighetene i Madrid. Liksom i Skottland er befolkningen delt omtrent på midten i spørsmålet om full uavhengighet. Begge steder viser meningsmålinger at noe over halvparten sier ja til å danne en egen stat.

På tvers av landegrensene holder mange kurdere ideen levende om et Kurdistan skapt fra deler av Tyrkia, Syria, Iran og Irak. Alle disse statene har praktisert blodig undertrykkelse av sine kurdiske minoriteter. De irakiske kurderne har oppnådd en stor grad av autonomi, men drømmer likevel om en selvstendig stat. I Syria danner det kurdiske partiet PYD kjernen i en multikulturell ministat i opposisjon til både Bashir Assads regjering i Damaskus og til de tyrkisk støttede opprørerne .

Slik skjebnen ville det, ble velgerne både i Katalonia og i irakisk Kurdistan høsten 2017 bedt om å gå til urnene, for å ta stiling til spørsmålet om uavhengighet. Sentralmyndighetene begge steder tok voldelige virkemidler i bruk mot fra disse folkeavstemningene, 

I Katalonia ble politi og sikkerhetsstyrker satt in mot valglokalene med stor brutalitet. Likevel deltok 43% av de stemmeberettigede, og de stemte overveldende, 93 %, ja til uavhengighet. Den 27 oktober erklærte det katalanske parlamentet uavhengighet Madrid svart med å suspendere katalanske selvstyret. 12 katalanske ledere ble stilt for retten og 9 dømt til fengselsstraffer. De ble alle løslatt i juni 2021. 

I Kurdistan var politi og sikkerhetsstyrker under lokal kontroll, og valgene kunne gjennomføres i ryddige former . Her var oppmøtet langt større, 73%, og resultatet, som også her var 93 % ja , derfor langt mere signifikant. Men den kurdiske presidenten, Massoud Barzani, hadde forregnet seg. En samlet internasjonal opinion avviste kurdisk uavhengighet, og regjeringa i Bagdad startet en militær offensiv som fratok kurderne kontrollen over store områder, ikke minst den viktige oljebyen Kirkuk. 

Forsøkene på å oppnå selvstendighet med demokratiske virkemidler har altså begge steder blitt slått ned med den makt sentralmyndighetene hadde til rådighet. Dette kan forstås som et demokratisk problem; folkeviljen blir nedkjempet; og nasjonalstaten viser seg å være et konsept med store innebygde svakheter. Enten det nå er skotter, katalanere eller kurdere, vil de i det øyeblikk de har oppnådd uavhengighet på etnisk basis, uvegerlig oppdage at deres nye nasjonalstat rommer minoriteter som ikke har den etniske identiteten den nye staten er grunnlagt på. Nasjonalstaten vil nesten uten unntak være en undertrykker. 

Det er derfor interessant at det både blant kurdere og katalanere er forsøk på å finne andre løsninger enn opprettelse av selvstendige stater for å ivareta minoriteters rettigheter. Det er i den sammenhengen vi må forstå den katalanske interessen for den autonome regionen i nord og øst Syria. Det kurdiske partiet som styrer her baserer seg på filosofien til Abdullah Öcalan, som i mer enn tjue år har sittet i tyrkisk fengsel.

Öcalan har inspirert og ledet ledet den væpnede kampen partiet PKK har ført mot tyrkiske myndigheter, en kamp der målet lenge var å rive områder med kurdisk flertall løs fra statene Tyrkia, Syria, Irak og Iran for å danne et selvstendig sosialistisk Kurdistan. Under sitt lange fengselsopphold har han imidlertid endret syn. Inspirert av amerikaneren Murray Bookchin, som beveget seg fra trotskisme og anarkisme til sin egen filosofi, demokratisk autonomi, har Öcalan utviklet en filosofi der statens makt erstattes av lokale forsamlinger, ledet av menn og kvinner på like fot, og med representasjon fra ulike etniske og religiøse grupper i det aktuelle området. 

Det er i det nordøstlige Syria Öcalans tilhengere har kommet lengst i å realisere hans visjon. Kadrene ipartiet PYD har organisert lokale råd på mange nivåer, fra nabolag på noen titalls familier opp til det som kalles AANES; den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria. Konseptet er først og fremst realisert i de kurdisk dominerte områdene, men også i arabiske områder har det blitt opprettet slike lokale råd. Oppslutningen om disse lokale forsamlingene varierer etter alt å dømme sterkt, her som andre steder er det de mest engasjerte som deltar i møtene og gjør sine synspunkter gjeldende. 

Mange observatører har framstilt den politiske organiseringa i Nordøst-Syria med sterk sympati, og regionen byr utvilsomt på et friere og åpnere samfunn enn andre deler av det krigsherjede landet. Det er likevel kritiske stemmer både blant kurdere og i øvrige folkegrupper som arabere og assyrere. Kritikken retter seg i hovedsak mot den sterke ideologiske innflytelsen PYD gjør gjeldende, både i organisering av de lokale rådene, i den brutale undertrykkelsen av politisk opposisjon, og i skolenes omstridte pensum. 

Mange av disse svakhetene kan tilskrives den pågående brutale krigen, andre skyldes Öcalanismens historiske bakgrunn i marxistisk partibygging og tilhørende kader-organisering Det gjenstår se om demokratisk autonomi i andre rammer kan gi et svar på noen av nasjonalstatens evige problemer. Om det skulle opprettes lokale forsamlinger i Katalonia, der ingen krig foregår og ingen militser påvirker arbeidet, kan Öcalans og Bookchins teorier få muligheten til å demonstrere hvilket potensiale de egentlig rommer.

. 

30 grønne år

Over hele verden streiker skoleungdom mot sine foreldres klima og miljøpolitikk, og på Fornebu  samles 200 grønne aktivister til landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. For tretti år siden var vi femti stykker som møttes i gymsalen på Bø Landsgymnas, sov på flatseng og smurte brødskiver på en benk.

Det er utrolig morsomt å se at partiet dag er blitt en viktig aktør i norsk politikk på alle nivåer; med representanter i kommunestyrer over hele landet, i samtlige fylkesting og på stortinget. Vi møtes i år til et velorganisert landsmøte Men det har ikke kommet gratis. Den håndfullen med entusiaster som holdt partiet i live i de tretti åra som har gått,  gjorde det under langt dårligere betingelser enn dagens folkevalgte og partiets korps av byråkrater heldigvis kan nyte godt av.

MDG på rett vei

Årets landsmøte i Miljøpartiet de Grønne må være et av de triveligste og mest konstruktive i partiets historie. Vår identitet som et viktig meningsbærende parti på landsbasis har nå satt seg, og de mange landsmøtedeltakerne framsto som trygge på dette.

Overlevering av stafettpinnen som mannlig talsperson fra Rasmus Hansson foregikk på eksemplarisk vis. Det var to gode kandidater som kjempet om plassen – Farid Shariati fra Vadsø og Arild Hermstad fra Oslo – begge hadde mobilisert godt for sitt kandidatur, men vinneren ble som forventet han som hadde partiapparatet i ryggen, nemlig Arild Hermstad. Det er et godt valg, noe både Farid og hans tilhenger (hvoriblant jeg) var snare til å erklære. En god klem mellom konkurrentene demonstrert den gode stemningen som preget landsmøtet.

Ingen krise hos De Grønne

Det går mot et nytt og spennende landsmøte i Miljøpartiet De Grønne. Adresseavisens politiske redaktør, Tone Sofie Aglen, har i den forbindelse beæret oss med en kommentar under tittelen «Dårlig miljø i miljøpartiet», der hun bruker de nylige utmeldingene av partiet etter Acer-saka som grunnlag for sin diagnose.

For oss som har vært med i De Grønne en stund var det ikke uventet at det kom tilbakeslag etter den eksplosive framgangen i 2013 og 2015. Undertegnede har da også, i min rolle som horn på veggen, påpekt uheldige utviklingstrekk ved flere anledninger. Jeg er likevel ikke bekymret over de siste utmeldingene, og ser ikke at partiet er i noen form for krisetilstand.

Kurdistan og Katalonia

´Demonstranter i Barcelona bærer kurdiske flagg sammen med det katalanske.

Kurdere og katalanere har gått til stemmeurnene for å vise hva de mener om uavhengighet fra henholdsvis Irak og Spania. Det internasjonale samfunn okker og ojer seg over at folk ikke kan la grensene være i fred. Det er da nok problemer i verden fra før, er gjennomgangstonen.

I både Irak og Spania hevder sentralregjeringene at innbyggerne ikke har lov til å vise sine meninger gjennom en slik folkeavstemning. Uten å ha et grundig kjennskap til den spanske eller den irakiske grunnloven, finner jeg det likevel usannsynlig at noen av dem forbyr folkeavstemninger. Det de antakelig har, er generelle forbud mot å utfordre nasjonens enhet, noe sentrale myndigheter kan hevde innebærer et implisitt forbud mot å spørre innbyggerne om de ønsker å bryte ut av den eksisterende staten.

Havet gir og havet tar

Merder ved kysten. foto: Naturvernforbundet

Norge er et land med lang kyst. Helt fra de første mennesker ankom landet har ressursene fra havet vært en vesentlig del av eksistens-grunnlaget. Derfor har Norge blitt en ledende fiskerinasjon og en ledende skipsfartsnasjon. Men selv ikke den dyktigste fisker finner alltid fisk, derfor har glupe hoder begynt med fiskeoppdrett. De runde merdene som i store antall stiger opp av sjøen langs kysten vår gir gode inntekter til mange mennesker og sikrer eksistensen til en rekke lokalsamfunn.

Men mange individer på liten plass er en oppskrift på epidemier og andre miljøproblemer, enten det dreier seg om laks eller folk. De siste dagene har media vist bilder fra oppdrettsanlegg utenfor Frøya der hundretusener av laks svømmer rundt med store sår som følge av luseangrep. Dette er naturligvis uakseptabelt i et dyrevernperspektiv. Kjemikalier som brukes for å fjerne lusa gir på sin side miljøproblemer som kommer i tillegg til de betydelige normale utslippene fra merdene.

Superbussen kommer !

Mens Bergen bygger bybane og Oslo utvider T-banenettet er det vedtatt at Trondheim skal satse på bedre busstilbud. Det nye! og bedre! tilbudet markedsføres under navnet superbuss, som sies å være norsk versjon av det som på fint kalles Bus Rapid Transit. Med lavere kostnader enn bane og større fleksibilitet skal superbussen –  bybanen på gummihjul –  gi de reisende et tilbud som vil ha økt attraktivitet og samtidig ta høyde for utfordringene som følger av økende folketall.

Glanseksemplet på BRT kommer fra Curitiba i Brasil der systemet har fungert siden 1991 som ledd i byens offensive miljøsatsing.   BRT-systemet i Curitiba er utformet som et bybanesystem med gode holdeplasser, egne traseer og hyppige avganger. Flere byer i andre verdensdeler har blitt inspirert av det som synes å gi bybanens fordeler uten de høye kostnadene.      

Høy pris for en messe

 

Den foreslåtte storhallen vil dominere landskapet rundt elveslyngen

Sommerens store debatt i Trondheim har dreidd seg om Trondheim Spektrum. Dette idretts- og messeanlegget, omgitt av Nidelva på tre kanter, har lenge hatt en håpløs plassering i enden av ei boliggate med vanskelige trafikkforhold, Det ligger dessuten på et svært synlig sted, i hjertet av byens kulturlandskap. Planer om utvidelser har versert lenge og det lot til å være tverrpolitisk enighet om at utbygging måtte skje på samme sted som før, der idrettsanlegget har spist mere og mere av et grøntområde som i sin tid ble donert byen til bruk som park.