La Dragvoll leve !

Universitetet på Dragvoll (wikimedia)

Da tanken om å flytte de humanistiske fakultetene fra Dragvoll  til Gløshaugen først ble lansert, så jeg den som rein fantasi. Vi hadde nettop gjenomført en hissig lokaliseringsdebatt om St Olavs Hospital der alle utbyggingsområder i nærheten av Øya og Gløshaugen var blitt vurdert både forfra og bakfra. Det syntes åpenbart at det ikke var plass til Dragvoll-miljøene  i tillegg til  NTNUs øvrige plasskrevende utbyggingsplaner.  Men 20 år seinere har NTNU klart å få etablert campus-samling som et selvfølgelig mål i Trondheims byutvikling.  

Jeg skal ikke gå inn på hvordan denne – i utgangspunktet temmelig sprø  – ideen har blitt en etablert sannhet. Men det er ikke vanskelig å se hvordan NTNU og  Trondheim Kommune  har slitt med å finne akseptable løsninger for alle de foreslåtte byggverkene. På område etter område har a  campus-samlinga skapt store problemer. Den løsningen for  Hesthagen som bystyret nå har  landet på er bare ett eksempel  på dette.  De steile konfliktene rundt de foreslåtte utbyggingene viser hvor feilslått tanken om å presse (nesten) alle avdelinger av NTNU inn i området rundt Gløshaugen blir.

Samling av campus rundt Gløshaugen er ikke et godt faglig grep, den er et tvangsekteskap, og slett ikke god byutvikling, uansett hvor vakre motivene måtte være.

I et teoretisk perspektiv kan det nok se ut som en samlet campus er en variant av miljøvennlig fortetting. Trumfkortet later likevel  til å være en forestilling om at flytting av de humanistiske fagene fra Dragvoll til Gløshaugen vil utløse  en blomstrende tverrfaglighet. Overordnet er det – kanskje – også rett at alle fakultetene burde ligge nær hverandre. Men troen på at det oppstår tverrfaglighet av fysisk nærhet holder ikke. Studenter og professorer i ulike etasjer av samme høybygg kjenner ofte ikke hverandre.  Det er grunner til at et overveldende flertall på Dragvoll motsetter seg sentraliseringsplanen. De som jobber der har levd under nedleggingstruselen i mange år, og frykter med god grunn dårligere plass når skohornet har fått dem på plass ved Gløshaugen.   

Så hevdes det at universitetssenteret på Dragvoll ligger på feil sted. Store arbeidsplasser utenfor bysentrum er dårlig miljøpolitikk og genererer uønsket biltrafikk, heter det. Men  boligblokker   og kjøpesenter, som er de sannsynlige erstatningene, vil antakelig skape langt mere biltrafikk enn dagens universitett gjør.

Universitetsenteret på Dragvoll er en realitet. Gjenbruk av eksisterende bygg er nesten alltid mere ressursvennlig enn riving og oppføring av nye bygninger. Dragvoll er bygd som universitet , og  oppussing av anlegget vil være langt mere miljøvennlig enn flytting kan bli. 

Rehabilitering av Dragvoll må igjen settes på dagsorden.  

Grønn frihet (5): Tapte drømmer

To utopister: Ernst Callenbach og Willam Morris

Det er kort vei fra misnøye med dagens samfunn til visjoner av en verden der ting er annerledes. Skildringer av en imaginær virkelighet, en som er bedre eller verre enn den virkelig opplevde, er en grunnleggende litterær sjanger. De mange kunstnere og skribenter med sympati for anarkismens ideer er intet unntak, men oppfatningen om hva som er det gode samfunn eller det gode liv, formes av den tid vi lever i.

To interessante framstillinger av det gode samfunn, skrevet med nesten 100 års mellomrom, viser både hvordan visjonene tilpasses den historiske og materielle utvikling og hvordan de formes av forfatternes sensibilitet. De to bøkene jeg snakker om er «News from Nowhere», skrevet av William Morris i 1890, og «Ecotopia» skrevet av Ernst Callenbach i 1975.

La meg først slå fast at grunntrekkene i de ideelle samfunn som her framstilles er forbausende sammenfallende. Ulikhetene er i stor grad knyttet til den teknologiske utvikling som har funnet sted i perioden mellom de to forfatternes liv. De sier også noe om hvordan perspektivene i de frihetlige, anarkistiske bevegelsene, har flyttet seg.

William Morris var en aristokratisk kunstner og sosialist, som skreiv i en periode der den sosialistiske bevegelsen var drevet av sinne over den utbredte fattigdommen og de urettferdige sosiale forholdene. Han var sterkt påvirket såvel av marxismen som av Krapotkins anarkisme. Morris mente alle mennesker hadde rett til et like behagelig liv som han selv. Enhver hadde rett til å få grunnleggende behov som mat, klær og husly dekket, og måtte få arbeide med de oppgaver en selv valgte. For den skapende kunstneren Morris var likevel skjønnhet og estetikk vel så viktig som sosial rettferdighet. Han skriver derfor inngående om arkitektur, klesdrakt og om de ulike verktøy og øvrige gjenstander folk lager og bruker.

Callenbach var på sin side en journalist med miljø som fagfelt. Hans bok er blitt til under innflytelse av de kulturelle oppbruddene som preget vestlig kultur, og ikke minst California, på 1970-tallet. Callenbach er i mindre grad enn Morris opptatt av å utjevne sosiale forskjeller, og i større grad opptatt av menneskets plass i den økologiske virkeligheten. 

De to bøkene bruker samme grunnleggende fortellergrep; en person utenfra kommer til et samfunn der alt er annerledes. Fortelleren til Morris sovner i 1890, og våkner i et omskapt England mer enn hundre år seinere. Callenbachs protagonist er en journalist som i 1999 reiser til Ecotopia, en republikk dannet etter at Washington, Oregon og det nordlige California brøt ut av USA i 1980. 

Så må det sies at ingen av de to forfatterne har truffet i sine forventninger til den storpolitiske framtida. Morris forutså ikke den russiske revolusjon, liksom Callenbach ikke forutså Sovjetunionens fall. Dette er likevel bare kulisser rundt de problemstillingene våre forfattere har vært opptatt av. En annen storpolitisk utvikling hadde ikke gjort deres tanker irrelevante eller uinteresssante. 

Callenbach og Morris sine forestillinger om et bedre liv er påfallende like. Dagliglivet er preget ikke av mengden på tilgjengelige produkter, men av kvaliteten på dem. Håndverk og faglig stolthet er viktigere enn lønnsomhet i økonomisk forstand. Hos Morris er for sikkerhets skyld pengene avskaffet og alt er gratis. Hos Callenbach er det 20 timers arbeidsuke i den arbeiderstyrte industrien, men her er ingen stemplingsur og både verksteder og butikker stenger hvis de ansatte får lyst på en fest. Så er da også tankene om kontinuerlig vekst i økonomi og befolkning forlatt.

Begge forfatterne går ut fra at de fleste mennesker ønsker å bruke og å utvikle sine evner. De ser for seg samfunn der folk stort sett er fornøyde og glade, og der alle får tatt sine evner i bruk. Seksualiteten undertrykkes ikke. Morris er nok noe mer diskret i sin omtale, men de skildrer begge samfunn med åpne ekteskap, skiftende parforhold og kollektiv barneoppdragelse.

Så er det betydelige forskjeller i tilnærmingen til teknologi. William Morris har en nostalgisk lengsel mot et idealisert landsbyliv. Han levde i en virkelighet der elektrisitet var en sjeldenhet og automobilen ikke var oppfunnet. 

Callenbach kunne ikke overse teknologien, men han kunne omskape den ut fra økologiske prinsipper. I Ecotopia blir alt avfall resirkulert, fossile brensler anvendes ikke. Metaller er stort sett faset ut til fordel for trevirke og nedbrytbare plastikker.

Privatbilismen er også avskaffet. Både bilene og asfalten er resirkulert. Flytrafikk finnes ikke, den er erstattet av høyhastighets magnetbaner, der passasjerene sitter i saccosekker og – hvis de så vil – røyker marihuana. I byene er det gratis kollektivtransport. Den består av førerløse elektriske minibusser med makshastighet på 50 kmt. Og det er massevis av det Callenbach kaller «provosykle»r; altså hvitmalte sykler til gratis bruk.

Disse  bøkene må, som andre utopier og dystopier, ikke leses  som feilslåtte spådommer, men som bilder av steder vi kunne  havnet  hvis vi hadde tatt andre veier. Slik lest kan de fortsatt inspirere. Men liksom mulige valg var sterkt endret i tida fra Morris sitt 1890-tall til Callenbachs 1970-tall, er de veiene som står åpne for oss i 2023 endret fra Callenbachs tid. VI må finne andre veier, men ikke nødvendigvis andre mål.

Sturgeon snubla i transideologien.

Debatten om transkvinnen Isla Bryson tvang Nicola Sturgeon til å gå av.

Når Skottlands førsteminister, og leder for det skotske nasjonalistpartiet SNP, Nicola Sturgeon, nå velger å gå av er det én hovedårsak: hun har  akseptert for mye av  transideologien.

Den direkte årsaken er hennes uttalelser om to seksualforbrytere, som hevder å være kvinner og dermed ha rett til å sone i kvinnefengsel. Sturgeon har hyppig forsvart mantraet «Transwomen are women»,  som innebærer at det ikke skal stilles kritiske spørsmål til menn som hevder å være kvinner. For få uker siden  presset hun i det skotske parlamentet igjennom en lov som gjør det svært lett å «skifte kjønn», til tross for at mer en 60 % av skottene er imot den.

Men det var da Adam Graham, etter å ha blitt dømt for to grove voldtekter, erklærte seg som kvinne og skiftet navn til Isla Bryson, at problemene for Sturgeon begynte. Graham er hverken juridisk eller biologisk kvinne, men i transideologiens verden er det grunnleggende at  «transkvinner er kvinner» så snart de sier det selv. 

Det skotske fengselsvesenet, som har fått instruks om å rette seg etter transideologien, ville   sette  Graham, eller rettere Bryson (det er transfobisk å bruk hans mannsnavn), i et kvinnefengsel, men tanken om å låse en voldelig seksualforbryter inn blant sårbare kvinner utløste  en mediestorm. Sturgeon erklærte derfor at både Graham og en annen sex-dømt transkvinne  ikke skulle plasseres i kvinnefengsel likevel.  

Med dette hadde Sturgeon undergravd sin egen påstand om at transkvinner alltid og uten unntak skal bekreftes og behandles som kvinner.  I intervjuer som fulgte klarte hun ikke svare på spørsmålet om Graham/Bryson var kvinne eller mann. Hun forsøkte seg med at hen var en «falsk transkvinne», og undergravde derved ytterligere den grunnleggende teorien om at menn som hevder å være kvinner alltid skal bli trodd. 

Nicola Sturgeons fall er nok et tegn på at ubetinget støtte  til  transideologiens absurditeter ikke   er en sikker vei til politisk suksess.   

Grønn frihet (1): Peter Krapotkin

Anarkister kjemper med andre midler og på andre måter enn politiske partier. I et flerpartisystem er politikk et spill om kompromisser. Anarkistenes mål er et helt annet samfunn, selv når de kjemper for bedre boliger og kortere arbeidstid. Men de to tilnærmingene utfyller hverandre. I denne og seinere artikler vil jeg presentere anarkistisk teori, med særlig vekt på de trekk ved anarkismen som har bidratt til å skape den økologiske politikken.

Aller først vil jeg presentere anarkismens kanskje aller viktigste teoretiker, Peter Krapotkin. 

Peter Krapotkin, født i 1842, var en russisk fyrstesønn. Han var tiltenkt en karriere i militæret slik hans bakgrunn tilsa, men skulle etterhvert velge et helt annet liv. Som tenåring ble han personlig pasje for Tsar Nikolai. Erfaringene derfra lærte ham mye om eneveldets skyggesider. 

Da Krapotkin skulle velge sin utplassering i det militære valgte han til alles forbauselse å reise til Øst-Sibir. Der levde han i flere år under primitive forhold og fikk god innsikt i forholdene for den fattige befolkningen. Samtidig studerte han områdets geografi og leverte en avhandling som endret kunnskapen om de sibirske fjellkjedene. En av fjellkjedene i Sibir har da også fått hans navn. 

Etter fem år vendte han i 1867 tilbake til St Petersburg og ble tilbudt stillingen som sekretær i det russiske geografiske selskapet, men avslo tilbudet. Han reiste i stedet til Europa og oppsøkte det russiske emigrantmiljøet i Sveits. Der foregikk det heftige samtaler om radikale ideer til endring av samfunnet. Krapotkin vurderte ulike sosialistiske retninger før han landet på anarkismen. Viktig for denne avgjørelsen var møtet med de anarkistiske arbeiderne i Juraføderasjonen. 

Tilbake i Russland ble Krapotkin aktiv i Tsjaikovski-sirkelen, en hemmelig gruppe som arbeidet for å bedre folkets kår, og spredte samfunnskritiske skrifter. Han ble – i likhet med andre medlemmer av kretsen  – fanget av tsarens hemmelige politi i 1874. I to år satt han i det beryktede Peter-Paul fengselet før han klarte å gjennomføre en spektakulær flukt. Han kom seg til Finland og videre via «den svenske byen» Kristiania til England og etterhvert til Sveits igjen.

Krapotkin ble nå raskt en ledende skikkelse i anarkistbevegelsen. Dette brakte ham uunngåelig i konflikt med myndighetene i flere land, og i 1882 ble han dømt til fire års fengsel i Frankrike.  Etter at han i 1886 ble satt på frifot igjen, skreiv Krapotkin ei bok om sine erfaringer som fange, og konkluderte med at hele fengselssystemet må avvikles. Det bidrar jo på ingen måte til å forbedre de innsatte.

II

Anarkismen rommer mange ulike strømninger med forskjellige tanker om hvordan samfunnet bør organiseres. Krapotkins versjon ble det som kalles anarkistisk kommunisme, et system der alle individer har samme rettigheter. Samfunnets verdier er ikke skapt av isolerte individer men av fellesskapet. Enhver har derfor rett til å få sine behov tilfredsstilt. Liksom bibliotek og parker er gratis og åpne for alle, må også samfunnets øvrige tjenester være fritt tilgjengelige for enhver.  Krapotkin så for seg et pengeløst samfunn.

Krapotkin antok at alle arbeidsføre individer ville ønske å bruke sine krefter, og utvikle sine evner. Både kropp og sjel skulle utvikles. Folk burde derfor gjerne, i likhet med Krapotkin selv, dyrke mat i sin egen grønnsakhage. Krapotkins tanker om betydningen av å integrere grøntområder i byene har påvirket seinere byplanleggere som Patrick Geddes.

Krapotkin så for seg desentraliserte og arbeiderstyrte fabrikker, og støttet de framvoksende samvirkebevegelsene. Uten å forestille seg det forbrukspress vi nå lever under, antok han at alle menneskelige behov kunne tilfredstilles med tre til fire timers arbeide pr dag. 

Krapotkin var en flittig skribent, startet flere aviser og tidsskrifter for anarkistbevegelsene og bidro til enda flere. Midler til livets opphold fikk han som medarbeider i vitenskapelige tidsskrifter der han skreiv under psevdonym. På et tidspunkt ble han som følge av dette bedt om å anmelde en av sine egne bøker om geografi.

Krapotkins artikler for anarkistbevegelsen ble samlet i et antall bøker med titler som Erobringen av brødet; Jorder, fabrikker og verksteder og Håndens og hjernens arbeide. Flere av dem ble også utgitt i Norge, både av store forlag som Gyldendal og av arbeiderbevegelsen. Arbeiderpartiets forlag trykket blant annet opp et hefte om «Anarkistisk kommunisme».

Hans hovedverk er nok likevel boka Gjensidig hjelp. Den ble til som en reaksjon på vulgær-darwinistenes betoning av konflikt som drivkraft i evolusjonen. Krapotkin mente samarbeide er den sentrale faktoren i alle samfunn. Dette dokumenterte han i en serie artikler i det vel ansette britiske tidsskriftet The Nineteenth Century, der han tok for seg hvordan samarbeidet er avgjørende på alle nivåer av liv, fra insektene og oppover. Blant mennesker la han særlig vekt på middelalderens frie byer, som eksempel på samfunn uten statlig overbygning. 

III

Krapotkin var overbevist om at en revolusjon var uungåelig, og ble så begeistret av nyhetene om oppstanden i Russland i 1905 at han ville reise tilbake for kjempe mot tsarens regime, Han syslet alvorlig med tanken om å lære seg våpenbruk, men hans mange venner fikk ham etterhvert til å innse hans rolle ikke var på barrikadene.

Den gamle anarkisten var ingen motstander av vold, men han hadde lenge agitert mot statenes militærvesen. Det var derfor et sjokk for mange av hans tilhengere da han i 1914 i anarkistavisa Freedom erklærte sin støtte til entente-maktenes krig mot Tyskland. For anarkister flest var det ingen forskjell på de ulike statenes militærvesen. De agiterte mot krig, og mot alle stater. Framtredende anarkister som Emma Goldman og Errico Malatesta kritiserte derfor Krapotkin og hans meningsfeller i skarpe ordelag. Hans store ideologiske innsats ble likevel ikke glemt. 

Revolusjonen i Russland i 1917 preget siste del av Krapotkins liv. Opprør i hæren og i de store byene hadde tvunget tsar Nikolai til å abdisere og overlate makta til den folkevalgte Dumaen. Krapotkin reiste så fort han kunne tilbake til sitt hjemland, der han ble tilbudt en plass i regjeringa som han takket nei til. 

Sammen med sin kone fant han et hus i den lille byen Dmitrov, utenfor Moskva, der han tilbrakte sin siste år. Om han hadde blitt fylt av håp av februar-revolusjonen, ble Krapotkin desto mer skuffet av utviklinga etter bolsjevikenes kupp i oktober. Han møtte Lenin flere ganger og kritiserte hans autoritære politikk i skarpe ordelag. 

Til tross for sin kontroversielle holdning til verdenskrigen, var Krapotkin fortsatt en ruvende anarkistisk intellektuell som mange ville møte og samtale med, Blant de mange som oppsøkte Krapotkin i hans hjem kan vi merke oss Emma Goldman og Alexander Berkman, som begge var deportert fra USA for sin revolusjonære virksomhet. De delte Krapotkins dype skuffelse over bolsjevikenes forvandling av den revolusjonære bevegelsen til en brutal politistat 

En annen gjest var Nestor Makhno som ledet en anarkistisk bevegelse i Ukraina. Under Makhnos ledelse ble det mange steder dannet revolusjonære kollektiver, mens bondegeriljaen med stort hell kjempet mot såvel hvite som røde armeer. I 1921 måtte han imidlertid flykte og kom seg til Frankrike.

Da Makhno ble drevet i eksil var Krapotkin allerede død. Han mistet livet etter et hjerteinfarkt 8. februar. Hundretusener fulgte ham til graven, mange med svarte flagg og paroler mot bolsjevikene. Lenin hadde gitt tillatelse til at fengslede anarkister fikk overvære seremonien, for seinere å bli ført tilbake til sine celler. Dette ble siste gang opposisjonen mot bolsjevikene fikk opptre offentlig. 

Peter Krapotkin var en optimist. Han trodde på det gode i menneskene og var overbevist om at  frie mennesker ville  bruke sine krefter til alles beste. Men først måtte de undertrykkende maktstrukturene rives ned. Utviklinga av den russiske revolusjonen til et diktatur, slik anarkister som Bakunin lenge hadde forutsagt at marxismens resultat ville  bli, skuffet Krapotkin dypt.

Men hans teoretiske arbeide med prinsippene for  et et fritt og rettferdig samfunn er idag kanskje mere relevante enn noen gang. 

Artikkelen er basert på notatene til dette foredraget :

Det nye året.

Så har vi hengt opp en ny kalender, og venner oss til å leve i 2023. Det utløser tanker om hvilken framtid vi går i møte. Mange kommentatorer her på berget er først og fremst opptatt av det nådeløse russiske angrepet på Ukraina og av den uventede styrken i den ukrainske motstanden. Denne krigen på europeisk jord har revet tryggheten vekk også for den norske befolkningen. Kontrasten mellom de voksende køene foran matsentralene og de skatteflyktende milliardærene i Sveits avdekker en avgrunn av usikkerhet. Troen på endeløst framskritt, i form av evig økonomisk vekst, har plutselig blitt svekket. 

Oppmerksomheten er mindre om andre kriger og kriser, til tross for at flere av dem henger sammen med den nå så tydelige russiske imperialismen. Rett nok frykter noen at serbiske opptøyer i Kosovo er innledningen til nye runder med blodbad på Balkan. Færre tar inn over seg at russerne ikke lenger er i stand til å forsvare Armenia mot angrep fra Azerbaijan. Med Tyrkia i ryggen kan det oljerike nabolandet åpent erklære at armenerne er undermennesker som må utslettes en gang for alle. Absurd nok bruker Azerbaijan miljøargumenter for å forsvare sin blokade av den armenske enklaven Nagorno Karabakh. 

Lenger vest er det ingen miljøargumenter som kan forklare at russiske fly har lagt Syria i grus for å holde Assadregimet ved makta, og sikre den russiske marinebasen i Tartous. Heller ikke er det omtanke for truede økosystemer som får den tyrkiske presidenten Erdogan til å bombe kurdisk-styrte områder i nabolandene Syria og Irak. 

Dermed har jeg på ingen måte presentert en fullstendig liste over de mange grufulle krigene som store deler av menneskeheten har levd og fortsatt må lever med. Når vi med god grunn frykter at militær krig skal bli en del av hverdagen også i Europa, har vi lett for å glemme den pågående krigen vi fører mot naturen.

Det er knapt et område på denne planeten som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet. 8 milliarder menneskelige individer som kjemper for å overleve reduserer i økende tempo rommet for andre livsformer enn dem vi har umiddelbar bruk for. Systematisk fjerner vi grunnlaget for våre egne liv. Tydeligst er dette kanskje i klimaendringene som ikke lenger lar seg fornekte, og som alle ansvarlige politikere hevder å ta på dypeste alvor. Det de i virkeligheten realiserer er likevel i all hovedsak synptombehandling. Og om de klarer å vedta tiltak som monner, vil et ensidig fokus på reduserte klimautslipp raskt komme i konflikt med det biologiske mangfoldet. 

Avtaler i Montreal og andre steder lover nok mye, men jeg har ingen tro på at være seg norske eller andre regjeringer virkelig vil sette hensynet til naturens mangfold foran ønsket om arbeidsplasser og økonomisk vekst. Også «grønne» partier fokuserer på symptombehandling og teknologiske fiksfakserier, framfor systemendringer og forbruksreduksjon. Det politiske systemet i demokratiene har ikke rom for å fremme politikk som gir flertallet lavere kjøpekraft. Autoritære herskere i land som India eller Tyrkia har heller ingen grunn til å redusere nedbygginga av natur.

På kort sikt er jeg nok redd for at vi vil oppleve et voksende antall militære konflikter og terrorhandlinger. Midtøsten og andre områder i verden er stappfulle av unge menn uten framtidsutsikter. De rekrutteres lett av islamister, nasjonalister og andre fanatikere. Min  dypere bekymring er at menneskeheten er i ferd med å undergrave sitt eget livsgrunnlag. 

Men for all del: planetens framtid er ikke truet, hverken av av Vladimir Putin, Jonas Gahr Støre eller Elon Musk. Vår egen framtid er derimot truet, ikke bare av de nevnte herrer, men av alle oss 8 milliarder andre som setter kortsiktig komfort langt høyere enn langsiktig økologisk bærekraft.

De Grønnes valg

Hvorfor jeg vil ha Arild Hermstad som partileder i De Grønne

Det var nære på da Arild Hermstad, under et ekstraordinært landsmøte, ble forfremmet fra fungerende leder til landsmøtevalgt partileder i De Grønne. Stemmetallet 102 for Arild og 101 for motkandidaten Kristoffer Robin Haug, viser på den ene sida at vi har mange dyktige folk i partiet, og på den annen side at Arilds mandat er syltynt. 

Mye skyldes nok at Arild oppfattes som bleik, mens Kristoffer Robin både i media og blant medlemmer presenteres som frisk og fyrrig. Hans evne til å bruke media har åpenbart hatt effekt. Dessuten har noen fått det for seg at en mann fra Akershus blir et distriktspolitisk alternativ til Oslomakta i partiet. Nåja.

Om vi ser bort fra de  personlige egenskapene er det åpenbart også en reell forskjell  i politisk retningsvalg hos de to. Med sin bakgrunn fra Framtida i Våre Hender står Arild på trygg miljøpolitisk grunn: et annet samfunn er ikke bare mulig men nødvendig. 

Kristoffer Robin har derimot gjort det klart at han vil trekke partiet i en ny retning, fra moralisering  til større «realisme» og større velger-appell. Slik jeg forstår det,   ønsker han å presentere en politikk som er lett for folk å svelge. Det er ved hjelp av ny teknologi vi skal redusere utslippene og styrke det biologiske mangfoldet. Redusert forbruk og visjoner av  et annet samfunn  forsvinner nok ikke helt, men skyves avgjort i bakgrunnen.

Nå er ikke dette nye takter i grønne partier. Våre kritikere ynder å peke på de tidligere motsetningene mellom «Realos» og «Fundis» i det grønne partiet i Tyskland, og å hevde at veien til større oppslutning  må gå gjennom å bli mere like de andre partiene. Men når kommentatorer som aldri kunne tenke seg å stemme på et grønt parti, heier fram de sidene av den grønne bevegelsen som lettest lar seg integrere i dagens samfunnssystem og politiske landskap bør vi lytte til dem med skepsis.

Utvilsomt hører jeg for min del hjemme blant Fundis heller enn blant Realos. Det betyr ikke at jeg er blind for nødvendigheten av pragmatisme og teknologisk utvikling. I løpet av mine mer enn 30 år som folkevalgt for MdG har jeg lært meg å fremme forslag som kan få flertall, men jeg har også lært at det samtidig er nødvendig beholde en kjerne av radikal motstand mot dagens teknologiske vekst-samfunn.   Naturligvis vil vi ha  teknologier i et grønt ideal.samfunn, men jeg heller mere mot E. F Schumachers mellomstegsteknologi enn mot Elon Musks romfartsdrømmer. 

Så er jeg glad for at vi har et parti i utvikling, der et mangfold av meninger lever. Jeg har fulgt med når MdG har endret holdning til EU og NATO, og har lært meg å leve  med partifeller som tror på industrialisert og genmanipulert jordbruk og på atomkraftverk. Noen ganger har jeg opplevd dette som vanskelig, og fundert på om partiet har forlatt meg. Med Arild som leder håper jeg slike tanker blir sjeldnere, uten at jeg innbiller meg at han er noen fullblods Fundi. 

Karlsøyfestivalen : en annen verden.

I en verden der krig, klimaendringer og biologisk utarming står høyt på dagsorden, gir det en utrolig glede og styrke å tilbringe ei uke på Karlsøyfestivalen. På denne lille biten av Arktis, i havet nord for Tromsø, har det i mer enn femti år utvikla seg et særegent samfunn med stor toleranse for avvik. Karlsøy har blitt et kjerneområde i en opprørstradisjon som også biter seg fast i prosjekter som Svartlamon, Hausmania og Blitz. Jeg bodde selv på øya på 1970 tallet, og har derfor sterke bånd  såvel  til beboerne som til stedet.

I mer enn tjue år har Karlsøyværingene og deres utflyttede etterkommere hver sommer invitert venner og sympatisører til et samvær som forener fest og politikk. Store og små artister har underholdt et varierende publikum i sol og vind, i regn og snø.

I år hadde arrangørene valgt å prioritere politikk framfor fest. Det skulle være en samling for aktivister, for folk som ville delta og ikke bare nyte. Derfor var det bare konsert fra hovedscenen den avsluttende lørdagen, etter ei uke fylt av foredrag og sosialt samvær. De mange barna hadde også mange tilbud

Et  drøyt hundretalls mennesker i alle aldre fra 0 til 80 år fordelte seg hver dag på grupper med ansvar for  oppgaver som matlaging, søppelhåndtering eller aktiviteter for barn. Det var frokost og allmøte  på festivalplassen, det som tidligere var skolegården på øya. Etter felles  gymnastikk var det foredrag og seminarer. Selv satte jeg opp ei utstilling om jesidiene og holdt et foredrag om dem. Folk fra Latinamerikagruppene forklarte  situasjonen i ulike deler av Søramerika. De viste også fram sitt  fascinerende lappeteppe, som folk  fra ulike verdensdeler har bidratt til. Naturligvis ble også krig og fred diskutert i flere seminarer.

Grunnlaget for bosettinga på Karlsøy  er jordbruk og fiske på økologiens betingelser,  og det ble  arrangert et interessant seminar der folk fra beslektede prosjekter  i Norge og Finland presenterte seg.

Ikke minst var uka og øya fylt av ulike kunstneriske prosjekter. Det var maleriutstilling på Galleri Carlsø  og  teater-forestilling på gården Vettestad, der unge entusiaster  hadde bygd scene  i en gammel låve .

Dessuten kunne vi delta i en fascinerende vandring gjennom kunst og natur. Som kurator for årets Art Walk kunne Gabriel Kvendseth blant annet vise oss en dans med brodd mot vindturbiner og en steinsetting med brodd mot patriarkatet, før vi fikk se «Nesodden Land of the Free» lokke fabeldyr opp fra havet  i Sandvika.

 

Men på en festival skal det jo være musikk. Lørdagen satt folk og nøt det varmende solskinnet, da en liten fyr i shorts kom og tok oss i hånda. Det  var Manu Chao.  Han og hans to medbrakte musikanter hadde  en timelang lydsjekk, før de kom  og satte seg for å  jamme  med  festivaldeltakerne, først ved en bålplass nedenfor scenen, deretter ved Latinamerikagruppenes stand. Verdensstjernen fant seg åpenbart godt til rette sammen med oss andre som drømmer om en bedre verden. Han gled rett inn i fellesskapet.

Konserten om kvelden fikk oss alle til å gynge i takt. Karlsøyas egne barn utgjorde det groovy bandet The Family, men det var Manu Chao som som for alvor tvang fram danseføttene. Gjengen hans bare  spilte og spilte, de holdt ikke opp før strømmen gikk.  

Været hadde vist seg far sin beste side hele uka, men da publikumsfavorittene i Manna langt på natt kom på scenen, da  regnet det. Derfor kunne vi danse oss godt våte før årets Karlsøyfestival tok slutt og vi med store smil om munnen kunne krype til køys. 

Verdenshistorien til Graeber og Wengrow

I boka «The Dawn of Everything» leverer antropologen David  Graeber og arkeologen David Wengrow en provoserende og inspirerende versjon av verdenshistorien. De spør om sosial ulikhet er et nødvendig innslag i menneskesamfunn. De lurer på om framveksten av stat, kapitalisme og patriarkat var uunngåelig, eller om det kunne  gått annerledes. Deres hovedtese, at en annen verden virkelig er mulig, underbygges ved gransking av det vi veit og det forfatterne tror vi kan vite, om de eldste sivilisasjonene.  

Menneskehetens historie inneholder mange tilfeller av at grupper av folk kan organisere seg på ulike vis uten å skape hierarkiske styringssystemer, hevder de to Davidene. I dette støtter de seg på et stort antall eksempler fra ulike verdensdeler. Spesielt bruker de eksempler fra Nord-Amerika, der de mener flere grupper i urbefolkningene organiserte seg på måter som underbygger deres teser. De finner også at representanter for de eksisterende befolkningene i Nordamerika, ikke minst Kandiaronk fra Wandat-folket,  kunne komme med velbegrunnet, og fortsatt gyldig, kritikk av de europeiske erobrernes kultur og samfunn.

Graeber og Wengrow tar særlig for seg framveksten av byer og sammenhengen mellom urbanisering og jordbruk. De mener det ikke er en nødvendig utvikling fra jordbruk til byer og videre til statsmakt, og finner eksempler på byer uten konger, på jordbruk uten byer og på byer uten jordbruk. Videre peker de på hverken jordbruk eller bysamfunn oppsto brått. Det var ingen brå urbaniseringsrevolusjon eller jordbruks-revolusjon. Begge deler har utviklet seg over lang tid, og har gjentatte ganger blitt forkastet for så å innføres på ny andre steder

Fra flere hold er det påpekt at det mange steder er åpenbare hull i bevisrekka til de to forfatterne. Deres konklusjoner om motiver og holdninger blant mennesker som levde for tusener av år siden og  ikke har etterlatt seg  noen skriftlige vitnesbyrd er åpenbart motivert av forfatternes egne overbevisninger. Nå skal det sies at de er åpne om dette. Hensikten deres er å åpne et rom for å diskutere andre utviklingsveier enn den dagens globale sivilisasjon har fulgt og følger.   

Derfor legger de stor vekt på  grupper de mener bevisst har brutt med storsamfunnet for å organisere seg på annet vis. Her støtter de seg blant annet på James C. Scott som i flere arbeider har studert hvilke metoder folk tar i bruk for å unnslippe undertrykkelse.   

Mye av diskusjonen går på nødvendigheten av en stat. I denne sammenhengen blir det påfallende at Graeber og Wengrow i sin iver etter å finne eksempler på ikke-hierarkisk og ikke-statlig samarbeid mellom mennesker ikke nevner den anarkistiske tradisjonen. Peter Krapotkins sentrale verk «Gjensidig Hjelp»  tar jo opp de samme problemstillingene som de to Davidene drøfter. Krapotkin reagerte på den vulgær-darwinistiske oppfatningen at konkurranse er kilden til framskritt. Hans påstand er at vilje og evne til samarbeide ligger i menneskets natur og er grunnlaget for all sivilisasjon. Den anarkistiske tenkeren viser ved en lang rekke eksempler fra historiske samfunn at mennesker finner, og ønsker å finne, måter å samarbeide på, selv når  storsamfunnet legger hindringer i veien for  dette. . 

Det nærmeste Graeber og Wengrow kommer til eksplisitt å trekke inn anarkismen, er en referanse til amerikaneren Murray Bookchin som har utviklet en frihetlig samfunnsmodell kalt «demokratisk autonomi».  De  to forfatterne nevner i en fotnote at hans betoning av hvordan menneskers sosiale organisering påvirker deres forhold til økosystemene de inngår i, er svært fruktbar.  Samtidig mener de at Bookchin har et foreldet historiesyn. Den samme kritikken kunne vært rettet mot  kurdiske Abdullah Öcalan som er sterkt inspirert av Bookchin. Öcalans tilhengere forsøker å realisere demokratisk autonomi på feministisk  og økologisk grunnlag i  Nordøst-Syria. Det er mulig forfatterne ikke ønsker å trekke inn aktuell  politikk, men Graeber har tidligere vist seg som en varm forsvarer av dette kurdiske prosjektet, og det må vel være en slik retning Graeber og Wengrows teser må peke mot. 

Om det kan være mulig å holde fast ved en visjon om en verden uten statsmakt, vil det i dagens situasjon være lokal motmakt som er det realistiske alternativet. Da vil, slik Graeber  påpekte i en avisartikkel. eksperimentet i Rojava være et relevant eksempel, skjønt det er langt fra perfekt og  til tross for at mange  politiske eksperter spår at det  ikke vil overleve.

Det viktige for Graeber og Wengrow er ikke noen av de enkelte eksemplene de trekker fram, men å slå fast muligheten for å gjøre ting annerledes. I etterordet står det derfor: 

«… vi kunne ha levd med radikalt annerledes forestillinger om hva  et menneskesamfunn egentlig er. Det betyr at masse-slaveri, folkemord, fangeleire, ja tilmed patriarkatet eller systemer med lønnsarbeide, aldri hadde behøvd å finne sted. På den annen side antyder det også at mulighetene for menneskelig handling, selv nå, er langt videre enn vi pleier å tro.»

De to Davidene har  med denne boka åpnet  et større  rom for mangfoldig  menneskelig utvikling, iallfall i teorien, enn de fleste av oss har våget å tro på.

David Graeber  and David Wengrow:

The Dawn of Everything. A New History of  Humanity.

Penguin Books. London.2021

Rojava og Damaskus

Tyrkia har satt opp en mur langs de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria

Sverige og Finland vil bli NATO-medlemmer, og  president Erdogan i Tyrkia ser muligheter  til å øke sin innflytelse.  Det har vakt oppmerksomhet at  Sverige  lover å skjerpe sin hjemlige politikk overfor grupper Erdogan misliker.  Færre har registrert at han  dessuten varsler nye angrep mot den kurdisk styrte regionen i Syria.

Det dominerende kurdiske partiet, PYD, ber om at russiske og syriske styrker utplasseres, og fra Teheran meldes det at Iran vil gjøre sitt for å stanse tyrkisk ekspansjon. Dette forundrer kanskje noen, som ser på kurderne som Assads fiender, men den kurdiske ledelsen gjør det den kan for å sikre sin fortsatte eksistens.  

 PYD og moderpartiet PKK har et langt  og skiftende historisk forhold til regjeringa i Damaskus, det samme gjelder forholdet  til myndighetene i Iran.  Forholdet kan illustreres ved  at flyplassen ved kurdernes største by,  Qamishlo, nå fungerer som det syriske regimets hovedflyplass, etter at Israel har bombet flyplassen ved Damaskus.

Fra PKK til PYD

Tyrkiske angrep på den autonome regionen, AANES, er ikke noe nytt. Tyrkia har allerede fordrevet kurdisk ledede styrker i to omganger; fra Afrin i nordvest i 2018 og fra et stort område lenger øst i 2019.  Fra tyrkisk synspunkt blir det ansett at PYD er et underbruk av PKK, organisasjonen som fortsatt fører geriljakrig i Tyrkia etter mer enn 30 år. 

De reelle makthaverne i AANES er da også PKKs søsterparti PYD  og partimilitsene YPG (for menn) og YPJ (for kvinner). Mange av PYDs ledere har bakgrunn fra PKK, og bilder av PKKs ideologiske leder, den fengslede Abdullah Öcalan, finnes overalt. 

For PKK har en lang historie i Syria. President Hafez Assad så på 1980-tallet kurdiske opprørere som et nyttig middel til å irritere Tyrkia. Derfor støttet han Abdullah Öcalan og lot PKK trene sine styrker sammen med palestinsk gerilja i den syrisk-kontrollerte Bekaa-dalen. PKK fikk også rekruttere kurdisk ungdom  i Syria – så sant de dro til Tyrkia for å slåss og ikke opponerte mot regimet i Damaskus.  

I 1999 ble Assad likevel så hardt presset av Tyrkia at han valgte å utvise Öcalan og forby PKK. Da virksomheten  til PKK i Syria så ble reorganisert som PYD, møtte den samme undertrykkelse som andre opposisjonelle. Aktivister ble arrestert og mishandlet i regimets tortursentre. Det er derfor betydelig gjensidig mistenksomhet mellom regimet og PYD, men også en gjensidig forståelse.

Spenningen mellom kurdere og arabere brøt overflaten da det i 2004 brøt ut gatekamper i Nordsyria etter en fotballkamp. PYD og andre kurdiske partier oppfordret den hissige og utålmodige ungdommen til å roe seg ned. Da opprøret mot regimet i Damaskus for alvor brøt ut i 2011 skiltes imidlertid veien. Kurdiske partier som Yekiti  og KDPS demonstrerte mot regimet, mens PYD holdt seg tilbake. 

Året etter var regimet hardt presset, og overlot sine posisjoner til PYD i tre områder med kurdisk flertall; nemlig Afrin, Kobane og Jazira. Dette skal ha skjedd etter forhandlinger mellom PKK og Baath-ledelsen i Damaskus, der så vel den irakiske kurderlederen Jalal Talabani som regimet i Iran var involvert.  Flere hundre PKK-soldater fra basene i Nordirak, mange med syrisk bakgrunn, utgjorde grunnstammen i den nye militsen YPG og etterhvert søstermilitsen YPJ.  Disse tok kontrollen over militære baser og offentlige bygninger, og opprettet sjekkpunkter. Andre kurdiske partier og militser ble enten inkorporert eller fordrevet til Irak og Tyrkia.

Imidlertid beholdt den syriske hæren kontrollen i sentrale deler av Qamishlo og på flyplassen utenfor byen. Regimet fortsatte også å betale lønninger til offentlig ansatte i disse regionene. Samtidig har PYD beholdt kontrollen over et par strategiske bydeler i Aleppo, selv etter at regimet erklærte at byen var fri for opprørere.

Derfor har mange opprørere ansett YPG som et redskap for Baathregimet. Så enkelt er det naturligvis ikke. Forholdet mellom regimet og PYD er spent, og de to gruppene har totalt ulike visjoner for Syrias videre utvikling, men i mange situasjoner har de felles fiender.  

Demokratisk autonomi

I sitt fangenskap i Marmarahavet, har partileder Öcalan utviklet en ny ideologi, demokratisk autonomi, der den amerikanske anarkisten Murray Bookchin i stor grad har erstattet Mao Tse Tung som ledestjerne. Målet ikke lenger er en kurdisk stat, men lokalt sjølstyre innen dagens statsgrenser. Dette innebærer ikke at kurdisk nasjonalisme defineres bort, men at andre folkegruppers lokale rettigheter, i iallfall i prinsippet, gis samme vekt.

På dette grunnlaget ble  det opprettet en internasjonal paraplyorganisasjon, KCK, med hovedkvarter  i de irakiske Qandil-fjellene. Innenfor KCK ble PKK  supplert med søsterpartier i såvel Syria som Irak og Iran. 

PYDs maktovertakelse i de kurdisk dominerte områdene i Syria åpnet nye muligheter for ledelsen i Qandil. Her kunne teoriene bak demokratisk autonomi prøves ut. De sendte derfor mange av sine dyktigste ledere og sine beste våpen til det som skulle kalles Rojava, eller Vest-Kurdistan. 

For PKKs ledelse er det strategiske hovedmålet de kurdiske områdene i Tyrkia. PYD  har derimot fokus på videreføring av sitt eget prosjekt. Det kan derfor være ulike perspektiver mellom de lokale kadrene i Syria og ledelsen i Qandil. PYD er nok til en viss grad underlagt signaler fra KCK-ledelsen, men fører likevel en selvstendig linje. Dette forhindrer ikke at Tyrkia (og folk flest i regionen)  anser  PYD og SDF som identisk med PKK. 

Den kurdisk styrte regionen framstilles ofte som det progressive alternativet til såvel Assads politistat som islamistiske opprørere. Et område der kvinner og menn er likestilt, der økologiske hensyn er styrende og der alle religioner og folkegrupper har full frihet.  Det er ingen  tvil om at PYD har løftet kvinner fram og gitt dem roller i klar konflikt med såvel kurdiske som arabiske tradisjoner. Også religiøse og etniske minoriteter som assyrere og jesidier har fått nye muligheter. og er trukket inn i lokale styringsorganer. Den reelle situasjonen er likevel langt fra paradisisk. Når det er sagt, bør vi også huske på at Syria er  i krig, og at situasjonen for menneskerettighetene er langt verre i andre deler av landet  enn i de områdene der PYD regjerer.

Kritikere beskriver AANES som en ettpartistat, der opposisjonspolitikere i beste fall drives i eksil og i verste fall myrdes. Rundt halvparten av områdets kurdiske befolkning har da også emigrert, mange for å unngå å bli tvunget inn i militær tjeneste. De fleste  flyktningene kommer seg bare til Irak eller Tyrkia, men  noen har også kommet helt  hit til Norge. 

Jakten på venner

 Media har gitt oss mange versjoner av historien om de kvinnelige geriljaene som påførte IS sitt første større nederlag. Det var da også mange kvinner og menn i de kurdiske styrkene som ofret sine liv i kampene mot Den Islamske Stat i i 2014, før de med amerikansk flystøtte kunne presse islamistene ut av byen og distriktet Kobane.  

Med USA  i ryggen kunne de kurdiske styrkene deretter nedkjempe den islamske stars territorielle kontroll, og ta makta over en fjerdedel av Syrias landområde. Dette skjedde uten militære konfrontasjoner mellom de væpnede styrkene (som nå heter SDF) og den syriske hæren eller dens russiske og iranske allierte.

AANES og SDF har på denne måten fått kontroll over store områder med arabisk befolkning, og med store innslag av minoriteter som assyrere og jesidier. Flertallet av de væpnede styrkene er idag arabere. Det er også i arabiske områder opprettet lokale råd, alltid med en mann og en kvinne som likestilte ledere, og med de lokale folkegruppene representert. Dette har bakgrunn i tanken om demokratisk autonomi, som holdes opp som et  universelt ideal; en moderne og progressiv styreform som kan tilpasse overalt. 

Truet av Tyrkia

Det var av nød at PYD aksepterte hjelp fra USA. PYDs ledelse  har ingen illusjoner om at amerikanerne kan gi dem langsiktig sikkerhet. Den amerikanske støtten har også vært begrenset il områdene øst for Eufrat-floden. Da Tyrkia i 2018 truet med invasjon i Afrin, som ligger vest for Eufrat, søkte PYD derfor hjelp hos de russiske styrkene som holder Assad-regimet oppe. Russerne ville bare sperre Tyrkia ute hvis PYD overlot sine stillinger til den syriske hæren. Da  PYD ikke aksepterte dette, lot russerne Tyrkia rykke inn. Dette tilfredsstilte hverken Assad eller PYD.Ved neste korsvei, da Tyrkia invaderte  SDFs område lenger øst, aksepterte derfor PYD å  begrense tyrkernes innmarsj ved å la russiske enheter patruljere grensa.

I dag erklærer Tyrkia at de forbereder angrep på byen Manbij, som SDF erobret fra syriske opprørere  i 2016,  og på enklaven Tel Rifaat der arabiske landsbyboere har måttet vike for kurdiske flyktninger fra Afrin.  Nok en gang er det derfor  forhandlinger om russisk og syrisk støtte. Manbij er kontrollert av et råd tilknyttet AANES, men både russiske og syriske styrker patruljerer fronten mot de tyrkiske avdelingene. 

Hva nå?

Det er god grunn til å til å beundre pragmatismen hos de lokale makthaverne i Nordøst-Syria.  Det er jo slett ikke alle som har evne og diplomatisk smidighet til  å ta imot  militær støtte fra  USA og samtidig  holde åpne kanaler til såvel Teheran og Moskva som til Damaskus.

PYD er ikke kurdiske separatister. I tråd med Öcalans filosofi vil de ha størst mulig grad av autonomi innen den syriske staten. Det betyr at de alltid har vært innstilt på å komme til en avtale med makthaverne i Damaskus, hvem dette enn måtte være. 

Når det nå ser ut til at Assadregimet vil overleve krigen,  blir det nødvendig å komme til en forståelse med Assad og Baath-ledelsen, gjerne i form av en framforhandlet avtale om selvstyre . Kontakten mellom partene har aldri vært brutt, men Assadregimet har åpenbart ingen planer om å godta en permanent parallell makt i nordøst. Derfor er det bare fakta på bakken  som trygger framtida til den autonome administrasjonen. PYDs forbløffende evnen  til å holde alle dører åpne kan bli satt på en hard prøve.

Landsmøte i De Grønne: En museumsvokters refleksjoner

Trønder-delegasjonen på MdGs landsmøte 2022. Museumsvokteren er eldst.

Et landsmøte i MdG er et riktig trivelig sosialt treff. Partiet er fullt av ivrige, dyktige og engasjerte mennesker.  Stemningen er god, selv når kontroversielle spørsmål diskuteres. Kan hende er vi rett og slett for snille med hverandre

Et landsmøte skal være mere enn en hyggelig sammenkomst. Det skal produsere politikk, og det skal presentere politikken for offentligheten. I år var det to saker som dominerte debattene på landsmøtet og fikk tilsvarende oppmerksomhet i media. Det var Grønn Ungdoms forslag om å satse på kjernekraft i Norge og partiledelsens forslag om å gå inn for norsk medlemskap i EU. 

Personlig har jeg idag større forståelse for sterkere tilknytning til EU, enn for satsing på atomenergi. Men ingen av delene kunne i det hele tatt vært tatt opp til seriøs behandling i partiets første år. Partiet har utvilsomt utviklet seg siden da, men ikke bare til det bedre. De som har lansert disse forslagene har nok i begge tilfelle tenkt å markere partiet som djervt og nytenkende.  Der har de åpenbart beregnet feil; partiets medlemmer tviler, og miljøbevisste velgere rygger unna. Idag ble MdG notert til 2,6 prosent på en nasjonal meningsmåling.

Som partiveteran –  en noe høfligere intern  betegnelse  for museumsvoktere – lengter jeg ikke nødvendigvis tilbake til fordums tider, men noe har utvilsomt gått tapt underveis. Når jeg savner noen av de temaene vi tidligere har sett som sentrale, er det ikke (bare) nostalgi. Det er en markering av et nødvendig politisk utgangspunkt.  Det er å stikke fingeren i jorda, og da mener jeg ikke i asfalten.

Det er utmerket at MdG har etablert seg så sterkt i de store byene. Som partiets strateger så riktig påpeker er det der de fleste bor. Mye av arbeidet i byene har vært konsentrert om og begrunnet i klimaeffekten. Forurensing og biologisk mangfold har ikke vært høyt prioritert. Og innsatsen for urbant jordbruk setter i relieff det området der MdG virkelig mangler troverdighet: jordbruket. Mange av partiets grunnleggere var ivrige hagebrukere og en god del var bønder. Vi har fortsatt mange dyktige og reflekterte bønder i partiet. De burde få større respekt og større spillerom.  

At MdG, og særlig de unge, understreker betydningen av vegetarisk kosthold varmer mitt hjerte. Når det får noen av dem til å anbefale syntetiske veggi-burgere og vegetabilske DocMartens støvler, har vi imidlertid beveget oss svært langt fra respekt for naturen og fra en kretløpsbasert utnytting av alle ressursene.  

Uten teknologiske framsteg kunne jeg ikke skrive dette innlegget, langt mindre poste det i sosiale media. Det følger ikke av det at enhver mulig teknologi bør realiseres. Tvert imot har de grønne  partiene målbåret en sunn og grunnleggende skepsis mot teknologiens økende makt over våre liv. De Grønne bygger på en erkjennelse av at teknologisk utvikling kan ha, og har,  ødeleggende innvirkning på den globale helheten vi inngår i. Grønne partier har vært grunnlagt på en grunnleggende respekt for naturen og en dyp forståelse av at vi er avhengige av økologiske systemer og kretsløp vi aldri fullt ut kan forstå.  Det er grønt å erkjenne farene ved  å tukle med naturen. 

En teknologisk optimisme har etterhvert blitt framtredende i MdG generelt og i Grønn Ungdom spesielt. Det er ny teknologi, og ikke endrede holdninger eller handlingsmønstre, som skal bringe oss videre. I noen versjoner framstilles teknologien som en frigjøring fra naturens begrensinger. I en slik tro ligger en grov neglisjering av de økosystemene vi i siste instans er avhengig av.  Vi står i fare for å sage over den greina vi sitter på, for å bruke et populært bilde. 

MdG skal ikke være en forkjemper for økt forbruk og mere naturødeleggende teknologi. Grunnlaget for grønn politikk må være å søke harmoni med naturen. Det kan det virke som noen i partiet har glemt.