I juni var en delegasjon fra den spanske regionen Katalonia på besøk i den kurdisk-styrte regionen i Syria. Begge steder er det lokale folkegrupper som gjør motstand mot de sentrale myndighetene i en nasjonalstat, dominert av en annen etnisitet enn deres egen. Og begge steder preges denne motstanden av anarkistisk tradisjon.
I Europa ønsker blant annet katalaner og skotter å løsrive seg fra henholdsvis Spania og Storbrittania for å å opprette nye nasjonalstater. Kurdiske bevegelser i flere land har også lenge kjempet for et selvstendig Kurdistan, men i Syria har de valgt en annen tilnærming; ikke en egen stat, men sjølstyrte lokalsamfunn som utfordrer statens autoritet.
Verden består av et økende antall nasjonalstater. Sosiologen Benedict Anderson kaller i en berømt bok nasjonalismer for «Imagined Communities». Med det mente han ikke at nasjonalismen er en innbilning eller en illusjon, men at det nasjonale fellesskapet er et psykologisk og følelsesmessig fellesskap. Opplevelsen av å tilhøre et slikt felleskap, av å være nordmann, same eller skotte, kan være en svært sterk del av menneskers identitet, og politikere eller andre som avfeier nasjonalfølelsen som irrelevant, gjør det på egen bekostning. Radikale bevegelser som fornekter nasjonalismens gyldighet overlater kampen for nasjonal identitet til høyrekreftene, i noen tilfeller med ytterst uheldige konsekvenser..
For hundre år siden førte det vi kaller den første verdenskrig til sammenbrudd for to store imperier: det ottomanske og det østerriksk-ungarske. Begge var, som andre imperier, multinasjonale; de omfattet mange ulike folkegrupper, med forskjellige språk, religioner og tradisjoner forøvrig. Et av krigens resultater var at disse imperiene ble stykket opp i et stort antall nasjonalstater, som i teorien skal romme én – og bare én – gruppe mennesker med felles språk og identitet.
Nå er det jo slik at de mange kulturer vi mennesker ha utviklet ikke lar seg fordele langs klare geografiske grenser. Uansett hvor grensene trekkes, vil det være mennesker og grupper av mennesker som havner på feil side. I de multinasjonale imperiene var nok makta konsentrert i et mindretall med felles kultur og språk, men imperiene har vært preget av samspillet mellom mange ulike grupper av innbyggere som tilsammen utgjorde et fellesskap. Nasjonalstatens utgangspunkt er derimot at den skal representere den dominerende nasjonaliteten, mens alle andre folkegrupper i større eller mindre grad blir undertrykket.
Undertrykkelsen av minoriteter kan ta mange former, vi finner eksempler som spenner fra mild nedvurdering til folkemord. Uansett form, vil diskrimineringen kunne bidra til økt selvbevissthet hos minoritetene, en selvbevissthet som fort kan ta form av et ønske om en egen stat, for å oppnå formelt likeverd med den diskriminerende nasjonalstaten de befinner seg i. Om sentrale myndigheter kommer separatistene i møte med ulike former for lokalt selvstyre, skjerper det i mange tilfeller de misnøyde minoritetenes apetitt på full selvstendighet. Det ser vi eksempler på både i Skottland, i Katalonia og i Kurdistan.
De nye grensene etter 1918 ble trukket av den tids stormakter, først og fremst England og Frankrike, med liten medvirkning fra de lokale befolkningene. Da det multinasjonale Jugoslavia gikk i oppløsning 80 år seinere, så vi en annen prosess, en blodig opprettelse av nye nasjonalstater drevet fram i de lokale befolkningene med våpen i hånd.
I Vest-Europa har vi nok sett væpnede separatistgrupper som baskiske ETA, men de aktuelle separatistbevegelsene i Skottland og Katalonia har valgt å bruke fredelige midler, og det foretrukne middelet er folkeavstemninger.
Skottland har vært forent med England siden 1706, men har aldri gitt slipp på sin nasjonale identitet. Den skotske førsteministeren Nicola Sturgeon har fått vind i seilene etter at det forente kongerike, mot skottenes vilje, har forlatt EU. Hun lover ny folkeavstemning om skotsk selvstendighet, og meningsmålinger tyder på at hun kan få flertall. Nøyaktig hvordan en slik selvstendighet skal gjennomføre eller utformes, mot det britiske parlamentets vilje er derimot uavklart.
Katalonia har også en lang tradisjon for selvstendighet, som først ble avviklet av Bourbon-dynastiet i 1716. Dette året har derfor stor symbolsk betydning for katalanerne. De har aldri sluttet å hegne om sin identitet, manifestert blant annet i deres eget språk som vært brukt i skrift siden middelalderen.
I forrige århundre var Katalonia et av de viktigste sentrene for motstanden mot Francos fasciststyrker under borgerkrigen mellom 1936 og 1939. Katalonia var den gang en høyborg for den anarkistiske bevegelsen, som organiserte jordbrukskollektiver og arbeiderstyrte bedrifter. Disse ble naturligvis oppløst etter Francos seier, men ideene om desentralisering og autonomi er fortsatt levende i den katalanske bevegelsen.
Etter Franco-styrets fall har katalanerne igjen oppnådd en viss grad av selvstyre, i stadig drakamp med de spanske sentralmyndighetene i Madrid. Liksom i Skottland er befolkningen delt omtrent på midten i spørsmålet om full uavhengighet. Begge steder viser meningsmålinger at noe over halvparten sier ja til å danne en egen stat.
På tvers av landegrensene holder mange kurdere ideen levende om et Kurdistan skapt fra deler av Tyrkia, Syria, Iran og Irak. Alle disse statene har praktisert blodig undertrykkelse av sine kurdiske minoriteter. De irakiske kurderne har oppnådd en stor grad av autonomi, men drømmer likevel om en selvstendig stat. I Syria danner det kurdiske partiet PYD kjernen i en multikulturell ministat i opposisjon til både Bashir Assads regjering i Damaskus og til de tyrkisk støttede opprørerne .
Slik skjebnen ville det, ble velgerne både i Katalonia og i irakisk Kurdistan høsten 2017 bedt om å gå til urnene, for å ta stiling til spørsmålet om uavhengighet. Sentralmyndighetene begge steder tok voldelige virkemidler i bruk mot fra disse folkeavstemningene,
I Katalonia ble politi og sikkerhetsstyrker satt in mot valglokalene med stor brutalitet. Likevel deltok 43% av de stemmeberettigede, og de stemte overveldende, 93 %, ja til uavhengighet. Den 27 oktober erklærte det katalanske parlamentet uavhengighet Madrid svart med å suspendere katalanske selvstyret. 12 katalanske ledere ble stilt for retten og 9 dømt til fengselsstraffer. De ble alle løslatt i juni 2021.
I Kurdistan var politi og sikkerhetsstyrker under lokal kontroll, og valgene kunne gjennomføres i ryddige former . Her var oppmøtet langt større, 73%, og resultatet, som også her var 93 % ja , derfor langt mere signifikant. Men den kurdiske presidenten, Massoud Barzani, hadde forregnet seg. En samlet internasjonal opinion avviste kurdisk uavhengighet, og regjeringa i Bagdad startet en militær offensiv som fratok kurderne kontrollen over store områder, ikke minst den viktige oljebyen Kirkuk.
Forsøkene på å oppnå selvstendighet med demokratiske virkemidler har altså begge steder blitt slått ned med den makt sentralmyndighetene hadde til rådighet. Dette kan forstås som et demokratisk problem; folkeviljen blir nedkjempet; og nasjonalstaten viser seg å være et konsept med store innebygde svakheter. Enten det nå er skotter, katalanere eller kurdere, vil de i det øyeblikk de har oppnådd uavhengighet på etnisk basis, uvegerlig oppdage at deres nye nasjonalstat rommer minoriteter som ikke har den etniske identiteten den nye staten er grunnlagt på. Nasjonalstaten vil nesten uten unntak være en undertrykker.
Det er derfor interessant at det både blant kurdere og katalanere er forsøk på å finne andre løsninger enn opprettelse av selvstendige stater for å ivareta minoriteters rettigheter. Det er i den sammenhengen vi må forstå den katalanske interessen for den autonome regionen i nord og øst Syria. Det kurdiske partiet som styrer her baserer seg på filosofien til Abdullah Öcalan, som i mer enn tjue år har sittet i tyrkisk fengsel.
Öcalan har inspirert og ledet ledet den væpnede kampen partiet PKK har ført mot tyrkiske myndigheter, en kamp der målet lenge var å rive områder med kurdisk flertall løs fra statene Tyrkia, Syria, Irak og Iran for å danne et selvstendig sosialistisk Kurdistan. Under sitt lange fengselsopphold har han imidlertid endret syn. Inspirert av amerikaneren Murray Bookchin, som beveget seg fra trotskisme og anarkisme til sin egen filosofi, demokratisk autonomi, har Öcalan utviklet en filosofi der statens makt erstattes av lokale forsamlinger, ledet av menn og kvinner på like fot, og med representasjon fra ulike etniske og religiøse grupper i det aktuelle området.
Det er i det nordøstlige Syria Öcalans tilhengere har kommet lengst i å realisere hans visjon. Kadrene ipartiet PYD har organisert lokale råd på mange nivåer, fra nabolag på noen titalls familier opp til det som kalles AANES; den autonome administrasjonen i Nordøst-Syria. Konseptet er først og fremst realisert i de kurdisk dominerte områdene, men også i arabiske områder har det blitt opprettet slike lokale råd. Oppslutningen om disse lokale forsamlingene varierer etter alt å dømme sterkt, her som andre steder er det de mest engasjerte som deltar i møtene og gjør sine synspunkter gjeldende.
Mange observatører har framstilt den politiske organiseringa i Nordøst-Syria med sterk sympati, og regionen byr utvilsomt på et friere og åpnere samfunn enn andre deler av det krigsherjede landet. Det er likevel kritiske stemmer både blant kurdere og i øvrige folkegrupper som arabere og assyrere. Kritikken retter seg i hovedsak mot den sterke ideologiske innflytelsen PYD gjør gjeldende, både i organisering av de lokale rådene, i den brutale undertrykkelsen av politisk opposisjon, og i skolenes omstridte pensum.
Mange av disse svakhetene kan tilskrives den pågående brutale krigen, andre skyldes Öcalanismens historiske bakgrunn i marxistisk partibygging og tilhørende kader-organisering Det gjenstår se om demokratisk autonomi i andre rammer kan gi et svar på noen av nasjonalstatens evige problemer. Om det skulle opprettes lokale forsamlinger i Katalonia, der ingen krig foregår og ingen militser påvirker arbeidet, kan Öcalans og Bookchins teorier få muligheten til å demonstrere hvilket potensiale de egentlig rommer.
.
Årets landsmøte i Miljøpartiet de Grønne må være et av de triveligste og mest konstruktive i partiets historie. Vår identitet som et viktig meningsbærende parti på landsbasis har nå satt seg, og de mange landsmøtedeltakerne framsto som trygge på dette.
Mens Bergen bygger bybane og Oslo utvider T-banenettet er det vedtatt at Trondheim skal satse på bedre busstilbud. Det nye! og bedre! tilbudet markedsføres under navnet 
Siste kommentarer