Krise i Kurdistan

I de kurdiske områdene av Irak foregår en maktkamp som kan få farlige konsekvenser i hele regionen. Mens Erdogan desperat forsøker å knuse den kurdiske bevegelsen i Tyrkia, og PYD fortsetter å bygge ut de selvstyrte kurdiske områdene i Syria, er Sør-Kurdistan kastet ut i sin dypeste politiske krise på 20 år.

Unge demonstranter angriper et KDP-kontor utenfor Suleimania

Det som inntil for ett år siden framsto som en fredelig region med prangende økonomisk vekst, er rammet av krig og fallende oljepriser.

Byggekranene i hovedstaden Arbil står stille, i de halvferdige bygningene bor det flyktninger fra krigen mot ISIL. Lærere og funksjonærer som ikke har fått lønn på flere måneder angriper partikontorer og møtes med tåregass og skarpe skudd av politi og sikkerhetsstyrker.

De økonomiske og militære problemene forsterker ei politisk krise som lenge har vært under oppseiling. Massoud Barzani har vært president siden 2003. Han skulle gått av i 2013, men fikk sin periode forlenget for to år. 19. august 2015 utløp også denne perioden, men Barzani nekter å trekke seg. Hans parti, KDP, er størst i parlamentet, men har ikke flertall. Opposisjonspartiene – PUK, Gorran og to islamistpartier – vil bare akseptere en forlenget presidentperiode dersom stillingen vingeklippes, og mere makt overføres til nasjonalforsamlinga. Mange, også utenfor KDP, mener Barzani bør fortsette som president, men opposisjonen frykter med god grunn at det etableres et Barzani-dynasti.

Børge Brende og mange andre anerkjenner fortsatt Massoud Barzani som president i Sør-kurdistan

Når mange av demonstrantene angriper KDPs kontorer og krever at Massoud Barzani må trekke seg som president er det en dyp mistillit til hele det politiske systemet som kommer til uttrykk. Korrupsjon og nepotisme gjennomsyrer samfunnet i Sør-Kurdistan. Enorme oljeinntekter kommer ikke til syne i offentlige budsjetter. Barzani og andre KDP-ledere lever i luksus mens lærere, sjukepleiere og peshmerga-soldater ikke får lønn. Også PUK og reformpartiet Gorran anklages for å ha sugerør i oljeinntektene. I tillegg kommer det faktum at partiledernes familiemedlemmer åpenlyst kommer først i køen til framtredende og vel betalte stillinger.

Men uroen har flere dimensjoner. De to store partiene PUK og KDP har lenge hatt vondt blod mellom seg. Fra 1995 til 1998 utkjempet de en blodig borgerkrig. Massoud Barzani fikk den gangen hjelp av Saddam Hussein til å gjenerobre Arbil fra PUK. Barzani allierte seg også med Tyrkia, mens PUK hentet støtte i Teheran. Sør-Kurdistan ble delt i to soner, dominert av hvert sitt parti. Nå er de to sonene formelt samlet under en felles administrasjon, men i praksis er det fortsatt KDP som regjerer i nord og vest, mens PUK og reformpartiet Gorran kiver om makta i sørøst.

De gamle alliansene – og de gamle motsetningene – er ikke borte. Barzani og den tyrkiske presidenten Erdogan har felles interesse i å svekke PKKs dominerende innflytelse i de kurdiske delene av Tyrkia og i de tilgrensende områdene av Syria, Rojava. KDP kontrollerer grenseovergangene mellom Rojava og Irak, og har et svært anstrengt forhold til de kurdiske selvstyremyndighetene i nabolandet, som er dominert av PKKs søsterparti PYD. Til gjengjeld har PKK og PYD funnet støtte hos PUK og Gorran, og gjennom dem med Iran. Konflikten i Arbil har derfor nær sammenheng også med krigen i Syria.

KDP anklager Gorrans leder Nawshirwan Mustafa for å stå bak demonstrasjonene der KDP-kontorer i flere byer er satt i brann. Et titalls demonstranter er drept av politi og sikkerhetsstyrker, som anklages for stor brutalitet. Alle Gorrans ministre i samlingsregjeringa er avsatt av statsminister Nechirvan Barzani, presidentens nevø. KDP har også erklært at stortingspresidenten, Yousif Mohammed fra Gorran, er avsatt. Han og hans følge ble stanset ved et sjekkpunkt og nektet adgang til Arbil. Hele staben i Gorrans TV-stasjon KNN ble deportert fra Arbil, og en rekke andre aviser og tv-stasjoner ble også stengt av KDP-kontrollerte sikkerhetsstyrker.

Alt dette ligger fjernt fra det vi i Norge oppfatter som demokratiske spilleregler. Og konflikten har spredd seg til de kurdiske eksilmiljøene, På internett spres stadig sjikanerende bilder og utsagn, spesielt rettet mot Massoud Barzani. Både i Oslo og andre europeiske byer har Gorran og PUK arrangert demonstrasjoner der det blir ropt slagord mot Barzani og KDP og fremmet sterke beskyldninger om maktmisbruk og truende diktatur.

Nå er det ingen tvil om at Massoud Barzanis mandat som president har gått ut, og at han sitter på overtid. Det er urovekkende at hans parti, KDP, stiller ultimatum om at Barzani skal fortsette som president uten endring i sine fullmakter, og ikke er villig til å inngå noe kompromiss med opposisjonen. KDP hevder at det er feil tidspunkt å ta opp dette mens landet er i krig, og beskylder spesielt Gorran for å skape uro i en vanskelig situasjon. Både Gorran og andre partier bruker naturligvis misnøyen for det den er verdt, men mange av protestene har vendt seg også mot PUK og Gorran. For mange ungdommer er de gamle geriljalederne like avlegs enten de leder det ene eller det andre partiet.

Hele det politiske systemet i den kurdiske regionen er kommet i vanry av politikernes manglende evne til å samarbeide. Dette skjer mens Sør-Kurdistan er et viktig frontområde i krigen mot ISIL. Et system der enorme pengesummer trylles bort mens store grupper går uten lønn er ikke stabilt. Peshmergaenes kampmoral styrkes ikke av at lønningene uteblir.

For øyeblikket er det Massoud Barzani som er mål for misnøyen, men det er ikke gitt at de øvrige partilederne kunne levert bedre hverken i krigen eller i økonomien.