Hilma af Klint

Det er de store bildene til Hilma af Klint som først fanger oppmerksomheten.

På Høvikodden utenfor Oslo vises nå et stort antall arbeider av den svenske kunstnerinna Hilma af Klint. Å tre inn i denne utstillinga er å tre inn i en verden der skillet mellom det åndelige og det materielle glir unna. Hennes kunst har berøringspunkter ikke bare med hennes abstrakte og surrealistiske samtidige men også med nyere tids psykedelisk inspirerte tilnærminger.

Et ungdomsbilde av Hilma af Klint

Første gang jeg hørt om Hilma af Klint var da sekretæren i Teosofisk Samfunn i Norge, Agnes Gåsemyr, forærte meg katalogen til utstillinga The Spiritual in Art, som ble vist i ledende amerikanske museer i 1986. Der ble hun presentert sammen med Kandinsky, Mondrian og andre ruvende skikkelser som i begynnelsen av det tjuende århundre utviklet de nye abstrakte og nonfigurative uttrykkene i billedkunsten. Et av poengene var disse kunstnernes felles tilknytning til den teosofiske strømningen i sin samtid.

Hilma af Klint skilte seg ut i dette celebre selskapet,ikke bare fordi hun var kvinne og langt mindre kjent enn de øvrige, men fordi hennes første symboltunge kunstneriske eksperimenter var helt fra 1906.

En energinode i menneskets astral-legeme, etter C. W. Leadbeater (1901).

Utstillinga i 1986 tok utgangspunkt i et berømt essay av Vassily Kandinsky: Über das Geistige in der Kunst («Om det åndelige i kunsten») fra 1912. Kandinsky beskriver i dette essayet sin kunst som forsøk på å vekke «evnen til å erkjenne det åndelige» hos publikum. Sin egen vei til slik erkjennelse fant Kandinsky hos Rudolf Steiner og hans forgjengere, teosofene Helena Blavatsky, Annie Besant og C. W. Leadbeater. Illustrasjonene til Leadbeaters bøker om den oversanselige verden er åpenbart et utgangspunkt for såvel Klint som Kandinsky.

Også Hilma af Klint hadde vært dypt involvert i teosofien og dens mindre respektable kusine spiritismen. Hun hadde kunstnerisk utdanning og høstet anerkjennelse for sitt offentlige kunstneri; først og fremst detaljrike naturskildringer; men det var noe helt annet hun rundt århundreskiftet begynte å produsere sammen med fire venninner. «De fem», som de kalte seg, gjennomført i en årrekke regelmessige seanser der de mottok budskap fra høyere bevisstheter og produserte automatiske tekster og bilder. For Hilma ble dette innledningen til hennes livsverk; hun ville fortolke de høyere virkelighetene gjennom sin kunst.

fra en av Hilma af Klints notatbøker

I løpet av de neste årtiene produserte hun nærmere tusen bilder i ulike formater og med ulike teknikker som hun mente først ville kunne oppnå anerkjennelse i framtida. Da hun døde i 1944 hadde hun bestemt at disse bildene ikke skulle vises offentlig før tidligst 20 år etter hennes død.

Og det er da også først i seinere år hennes verker når ut til publikum. Utstillingen på Høvikodden, som er den hittil største presentasjon av hennes verker, er opprinnelig satt sammen for Moderna Museet i Stockholm. Og Høvikodden har gitt den stor plass, slik den krever.

Det er vanskelig å unngå å bli imponert over de store maleriene som du først møter. Men de er bare én av hennes mange serier med beslektede motiver. Hver serie er utført i en bestemt teknikk, alt fra det helt lille til det helt store, akvareller, strektegninger og oljemalerier.

I dette arbeidet fra serien Svanen er det verdt å merke seg de fine detaljene i venstre side.

Kuratoren hevder at en grunnleggende dualisme kan spores i alle disse arbeidene. Det er ikke min opplevelse, selv om jeg ser at mange av bildene kan tolkes slik. Dersom det åndelige og det materielle oppleves som motsetninger, vil mange hevde at et åndelig livssyn må være dualistisk, men i teosofien og antroposofien forutsettes det gjerne at det åndelige og det materielle inngår i et kontinuum av vibrasjoner, og at motsetningen mellom disse to aspektene av virkeligheten er en illusjon, maya, som det heter i vedaene.

Store deler av Hilma af Klints kunst, for eksempel serien Svanen, kan oppleves som forsøk på å vise enheten mellom disse tilsynelatende motsetninger. Sammenhengen mellom smått og stort demonstreres også, ved at det i mange av hennes mest monumentale verker er tegnet inn ørsmå detaljer som først kommer til syne når du går tett inn på verket.

Et verk fra serien «Duen»

Som flere av de kunstnerne hun ble gruppert sammen med i 1986, fant også Hilma af Klint etterhvert veien fra teosofi til antroposofi. Hun møtte Rudolf Steiner minst to ganger, og etter møtet med ham i 1920 endret hun sin teknikk. Fra skarpe former i klare farger gikk hun over til de uskarpe, ofte tåkete figurene i pastellfarger vi kjenner fra Steiner-bevegelsen. Få av verkene fra denne perioden er med i utstillingen. Det er rimelig å tro at Steiner har oppfordret henne til å male ut fra egen erkjennelse og ikke på oppfordring fra høyere mestere.

For meg var det åndelige nærværet aller mest tydelig i de tre verkene kalt altertavler, skjønt hele utstillingen viser et frodig og kreativt talent som utfoldes fra en dypere, en kosmisk bevissthet. Men Hilma af Klints verk er verdt å beskue også for dem som mener materien er alt som finnes.