Ramachandra Guha og indisk miljøbevegelse

Ramachandra Guha

Ramachandra Guha:
I enhver tenkende inder slåss Gandhi og Marx om overtaket

I en tidligere blogg skreiv jeg litt om miljøsituasjonen i India fra et turistperspektiv, og nevnte såvidt de to viktigste miljøkonfliktene i det nyere India; : Chipkobevegelsens kamp mot industrialisert skogbruk og kampanjen mot oppdemming av Narmadafloden.

Som jeg skreiv den gangen er den voksende middelklassen i India opptatt av å øke sitt forbruk og bryr seg lite om de økologiske konsekvensen av de voldsomme forbruksøkningene. Vi som sitter i et land der avfallsbransjen sliter med hauger av kasserte flatskjermer og Ipoder skal selvsagt være forsiktige med å anklage andre for å etterstrebe det samme forbruksnivået som vi nyter godt (?) av. ikke dessto mindre er det et faktum at jordklodens ressurser er begrensede, og at vi av mange grunner må søke å redusere eller i det minste flate ut det globale ressursforbruket. Og i den sammenhengen er det alltid verdt å huske at hver eneste norsking forbruker mange ganger det som blir den gjennomsnittlige inder til del; liksom det er verdt å huske at den glade middelklasseinderen forbruker mange ganger det som blir Indias alt for mange fattige til del.

En indisk forsker som har tatt for seg disse spørsmåla i ulike sammenhenger er Ramachandra Guha, som også har besøkt Norge en rekke ganger. Guha har utgitt mange bøker, hvorav den om det moderne Indias historie, India after Gandhi, er lett tilgjengelig og vel verdt å lese.

Guha har i lang tid vært en framtredende og kontroversiell stemme i den indiske miljøbevegelsen. Han har vært spesielt opptatt av skogbruket i India, og tok sin doktorgrad på en avhandling om de nordindiske landsbyboernes kamp mot industrialisert skogbruk gjennom Chipkobevegelsen.

chipkokvinnerChipkobevegelsen ble grunnlagt i Gandhis ånd sist på 1970-tallet av Chandi Prasad Bhatt og Sunderlal Bahuguna. Den fikk internasjonal oppmerksomhet gjennom en spontan aksjon gjennomført av landsbykvinner som forsvarte verdifulle trær mot å bli hogd ned ved å stille seg rundt dem slik at tømmerhoggerne ikke kom til. Bakgrunnen for chipkobevegelsen var motsetningen mellom det industrialiserte skogbruket som bare ser trærne som økonomiske ressurser, og landsbyboernes tradisjonelle utnyttelse av et stort antall ressurser i skogens økosystemer. En grundigere gjennomgang av denne konflikten, med et heftig forsvar for tradisjonell ressursbruk på den indiske landsbygda finnes i Vandana Shivas bok Til livets opphold, som i sin tid ble utgitt på norsk av Oktober forlag.

Guha har som sagt lang fartstid og har deltatt aktivt i begge de to nevnte miljøkampene, men han har også levert skarp kritikk av sine allierte i miljøbevegelsen. For eksempel har han kritisert Vandana Shivas framstilling av chipkobevegelsens historie. Dessuten har Guha med en artikkel i den store avisa the Hindu utløst en hissig debatt om forfatteren Arundhati Roys engasjement i kampanjen mot narmadademningene. Guha hevdet blant annet at Roy er selvopptatt, dårlig informert, unøyaktig i sin omgang med fakta og uansvarlig i sine personangrep. Roy svarte med å karakterisere Guha som avlegs.

I boka How much should a person consume sammenlikner Guha miljøbevegelsene i India og Usa. Han presenterer tre ulike scenarier for framtidig utvikling : agrarianisme, primitivisme og vitenskapelig industrialisme.

Primitivismen er etter Guhas syn karakteristisk for amerikansk og vestlig miljøbevegelse som ser jeger og sankersamfunnet som sitt økologiske ideal, mens indisk miljøbevegelse, som i stor grad bygger på gandhiansk tradisjon, ser sitt mål i en idealisert visjon av landsbysamfunnet. Disse to ulike forestillingene springer ut av ulike teknologiske forhold, men ingen av dem har kraft eller realisme til å overvinne det rådende paradigmet som Guha betegner som vitenskapelig industrialisme. Han kritiserer økologisk og gandhiansk tenking for ikke å møte industrialismen med kunnskap og realisme.

Det er ingen vei tilbake til tidligere samfunnsformer, være seg landsbyfellesskap eller primitive nomadestammer. Den typen økologisk argumentasjon som idealiserer det lave forbruket hos verdens fattige, finner ikke mye gjenklang hos dem som lever i fattigdom. De lengter alle etter den luksusen de ser på tv og kino. Miljøvernarbeidet i et land som India må derfor ha som fokus å bedre den materielle situasjonen for de fattige, et arbeide blant annet Gandhis medarbeider J. C. Kumarappa har lagt grunnlaget for.

Hvis vi skal predike grenser for forbruksvekst overfor dem som arbeider seg ut av fattigdommen må vi demonstrere vilje til å endre vår egne overflodssamfunn i økologisk forsvarlig retning. Det er vårt forbruk som er for høyt, ikke den indiske landsbyboeren sitt.

Men i arbeidet for en økologisk forsvarlig framtid nytter det ikke å avskrive vitenskap og teknologi. Bare ved å møte vitenskapen med saklig kunnskap og styre dens utvikling med informerte og moralske argumenter kan vi vende dens kraft til det gode, hevder Guha.

Advertisements

1 kommentar (+add yours?)

  1. Lars
    Nov 27, 2008 @ 23:11:47

    Spennende og opplysende som alltid fra din penn, Jan! Håper alt står bra til ellers!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: