To indiske filmer

Ajay Devgan er ikke å spøke med i filmen Himmatwalla

Ajay Devgan er ikke å spøke med i filmen Himmatwalla

For noen dager siden fikk jeg anledning til å se to nye filmer fra India, under ”Film fra Sør” i Oslo. Begge filmene dreier seg om opprør mot undertrykkelse, og for sikkerhets skyld var det den samme skuespilleren, Ajay Devgan, som framstilte helten i begge to. Filmene gir et visst innblikk i det moderne India, til tross for at de fleste bifigurene (og flere av hovedpersonene) er grovt karikerte på en måte jeg ikke har sansen for.

I filmen  Himmatwala møter vi en ung mann som vender tilbake til landsbyen Ramnagar for å ta et oppgjør med den brutale landsbyhøvdingen, Sher Singh som har ødelagt hans familie. Dette oppgjøret skjer hovedsakelig gjennom bruk av vold; helten Ravi nedlegger flokker av motstandere med bare nevene og overtaler dessuten en tiger til å stikke av (for å unngå mer juling). Han får også skikk på Sher Singhs ufordragelige datter Rekha, spilt av Tamannaah Bhatia, og søt musikk oppstår mellom de to.

Filmen er overtydelig i sin politiske korrekthet, den hinduiske helten reddes for eksempel av en muslimsk medaljong og mulige motsetninger mellom landsbyboerne berøres ikke; de er alle like undertrykt av Sher Singh inntil Ravi dukker opp. Det som gjør Himmatwala verd å se er for meg først og fremst de velkoreograferte dansenumrene. Her er et eksempel, der kulissene har sterke referanser til hinduisk tradisjon: Naino Mein Sapna

I Satyagraha dyrkes ikkevoldsprotester i Gandhis tradisjon.

I Satyagraha dyrkes ikkevoldsprotester i Gandhis tradisjon.

Den andre filmen, Satyagraha, er ment å være atskillig mere seriøs, og viser dessuten at ikkevold kan være en smart måte å løse problemer på. Ordet satyagraha ble konstruert av Gandhi som betegnelse på hans ikekvoldsmetoder, og betyr «å holde fast ved sannheten». Filmen bygger løselig på en virkelig historie; nemlig en kampanje der aktivisten Anna Hazare, i 2011 gjennom en langvarig sultestreik tvang den indiske regjering til å vedta en lov mot korrupsjon. (Ikke at den har hatt noen effekt)

I filmen møter vi en eldre indisk aktivist i Gandhis tradisjon, Dwarka Anand, spilt av Amitabh Bachchan. Han kastes i fengsel for sine protester mot nettopp korrupsjon, og innleder etter hvert en sultestreik for å tvinge de lokale politikerne til å ta befolkningens behov på alvor. Ajay Devgan spiller den unge helten Manav som oppgir sitt lønnsomme IT-firma for å organisere omfattende demonstrasjoner, ikke minst ved hjelp av sosiale medier.

Noen sosial-realistisk film er dette likevel ikke. Karikerte skikkelser og overforenkling av sosiale konflikter gjør at filmen mer blir en fabel enn en reportasje. Budskapet er likevel ikke til å ta feil av, og gis en fengende flott musikalsk form i sangen Janta rocks (folket rocker).

Den obligatoriske kjærlighetshistorien i filmen utspiller seg mellom Manav og TV-reporteren Yasmin Ahmed, spilt av Karina Kapoor; Også i denne klart politiske filmen får vi naturligvis møte det religiøse verdensbildet som innrammer de flest inderes liv, når demonstrantene synger Raghupati Raghav Raja Ram

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: