To indiske filmer

Ajay Devgan er ikke å spøke med i filmen Himmatwalla

Ajay Devgan er ikke å spøke med i filmen Himmatwalla

For noen dager siden fikk jeg anledning til å se to nye filmer fra India, under ”Film fra Sør” i Oslo. Begge filmene dreier seg om opprør mot undertrykkelse, og for sikkerhets skyld var det den samme skuespilleren, Ajay Devgan, som framstilte helten i begge to. Filmene gir et visst innblikk i det moderne India, til tross for at de fleste bifigurene (og flere av hovedpersonene) er grovt karikerte på en måte jeg ikke har sansen for.

I filmen  Himmatwala møter vi en ung mann som vender tilbake til landsbyen Ramnagar for å ta et oppgjør med den brutale landsbyhøvdingen, Sher Singh som har ødelagt hans familie. Dette oppgjøret skjer hovedsakelig gjennom bruk av vold; helten Ravi nedlegger flokker av motstandere med bare nevene og overtaler dessuten en tiger til å stikke av (for å unngå mer juling). Han får også skikk på Sher Singhs ufordragelige datter Rekha, spilt av Tamannaah Bhatia, og søt musikk oppstår mellom de to.

Filmen er overtydelig i sin politiske korrekthet, den hinduiske helten reddes for eksempel av en muslimsk medaljong og mulige motsetninger mellom landsbyboerne berøres ikke; de er alle like undertrykt av Sher Singh inntil Ravi dukker opp. Det som gjør Himmatwala verd å se er for meg først og fremst de velkoreograferte dansenumrene. Her er et eksempel, der kulissene har sterke referanser til hinduisk tradisjon: Naino Mein Sapna

I Satyagraha dyrkes ikkevoldsprotester i Gandhis tradisjon.

I Satyagraha dyrkes ikkevoldsprotester i Gandhis tradisjon.

Den andre filmen, Satyagraha, er ment å være atskillig mere seriøs, og viser dessuten at ikkevold kan være en smart måte å løse problemer på. Ordet satyagraha ble konstruert av Gandhi som betegnelse på hans ikekvoldsmetoder, og betyr «å holde fast ved sannheten». Filmen bygger løselig på en virkelig historie; nemlig en kampanje der aktivisten Anna Hazare, i 2011 gjennom en langvarig sultestreik tvang den indiske regjering til å vedta en lov mot korrupsjon. (Ikke at den har hatt noen effekt)

I filmen møter vi en eldre indisk aktivist i Gandhis tradisjon, Dwarka Anand, spilt av Amitabh Bachchan. Han kastes i fengsel for sine protester mot nettopp korrupsjon, og innleder etter hvert en sultestreik for å tvinge de lokale politikerne til å ta befolkningens behov på alvor. Ajay Devgan spiller den unge helten Manav som oppgir sitt lønnsomme IT-firma for å organisere omfattende demonstrasjoner, ikke minst ved hjelp av sosiale medier.

Noen sosial-realistisk film er dette likevel ikke. Karikerte skikkelser og overforenkling av sosiale konflikter gjør at filmen mer blir en fabel enn en reportasje. Budskapet er likevel ikke til å ta feil av, og gis en fengende flott musikalsk form i sangen Janta rocks (folket rocker).

Den obligatoriske kjærlighetshistorien i filmen utspiller seg mellom Manav og TV-reporteren Yasmin Ahmed, spilt av Karina Kapoor; Også i denne klart politiske filmen får vi naturligvis møte det religiøse verdensbildet som innrammer de flest inderes liv, når demonstrantene synger Raghupati Raghav Raja Ram

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: