Kurdernes venner

Israelske kurdere demonstrerer mot  den tyrkiske statsminsteren

Israelske kurdere demonstrerer mot den tyrkiske statsminsteren

Et gammelt munnhell vil ha det til at «kurderne har ikke andre venner enn fjellene«. Fullt så ille er det vel ikke, men kurdernes kamp mangler den internasjonale støtte for eksempel palestinerne nyter godt av. Nå støtter nok de fleste kurdere palestinske rettigheter, men de har likevel et langt mer positivt forhold til staten Israel enn sine arabiske naboer.

Den kurdiske vitenskaps-konferansen i Stockholm i oktober 2013 ble innledet med foredrag om hvordan grekere, armenere og jøder har kjempet fram sine nasjonalstater. De britiske poetene Byron og Shelley representerte en internasjonal opinion som bidro til at Hellas for snart to hundre år siden kunne framstå som uavhengig stat. For ett hundre år siden kjempet grekere og armenere sammen mot det nye Tyrkia som Mustafa Kemal skapte på ruinene av det ottomanske imperiet. I denne kampen var også kurderne involvert, først som tyrkernes muslimske allierte under massakrene på grekere og armenere (og på ikke-muslimske kurdere som yezidiene), seinere som plagsom minoritet når den nye statens tyrkiske identitet skulle reindyrkes.

Kurdere, armenere og jøder har levd tett på innpå hverandre i hundrevis av år, og viser seg også å ha et sterkt genetisk fellesskap som skiller dem fra andre folkegrupper i regionen.Om forholdet mellom armenere og kurdere var på et lavmål etter første verdenskrig, er det langt bedre i dag. Men forholdet mellom jøder og kurdere er kanskje enda mere signifikant. Ikke minst fordi begge folkegrupper føler seg truet av arabisk aggresjon. Det kulturelle og religiøse mangfoldet i Kurdistan omfattet tidligere mange jøder. Titusener av jøder som emigrerte fra Kurdistan til Israel i 1950- og 60 åra tar fortsatt vare på sin kurdiske bakgrunn. Etter 2003 har det også vært mulig å reise mellom Sør-Kurdistan og Israel, en mulighet mange har benyttet seg av.

Den store kurder-lederen Mustafa Barzani fikk både økonomisk og militær støtte fra Israel under sin krig mot Baath-regimet fra 1970 til 1975. Det var naturligvis en taktisk vurdering fra Israel sin side, liksom fra de øvrige støttespillerne; USA og det daværende sjah-styret i Iran, men kontakten mellom KRG og Israel er fortsatt levende. Det er grunn til å tro at de kurdiske  sikkerhetsstyrkene, Asayish, har hatt og har israelske instruktører. Et vanlig poeng i arabisk og tyrkisk propaganda er å framstille den kurdiske regionen som alliert med Israel. I en episode av den populære tyrkiske serien «Ulvenes Dal» er det tilmed en scene der svartkledde jøder med krøller og skjegg høster organer fra døde irakere.

Kurderlederne Massoud Barzani, Jalal Talabani og Abdullah Öcalan stiller seg sammen bak en internasjonal kurdisk kongress.

Kurderlederne Massoud Barzani, Jalal Talabani og Abdullah Öcalan stiller seg sammen bak en internasjonal kurdisk kongress.

I Stockholm understreket flere at kurderne må bli flinkere til å mobilisere internasjonal opinion.  Motstandere av al Qaeda burde for eksempel sette pris på at PYD med suksess har slått angrep fra islamist-militser tilbake, og tilmed blir ønsket velkomne i arabiske landsbyer når de jager jihadistene ut.

Støtten til kurdisk selvstendighet er dessverre liten. I reportasjene fra Midtøsten blir selv den stabile og økonomisk vellykkede kurdiske regionen ansett som en parentes. De kanskje 40 millioner mennesker som anser seg selv som kurdere betraktes ikke som den betydelige folkegruppe de virkelig er, men som plagsomme bråkmakere i de enkelte land der de er minoriteter.

Det er naturlig at det er ulike politiske oppfatninger i et folk, men det er også situasjoner der uenighetene legges til side. Kurderne er undertrykt i mange ulike land, De har mange fiender og få venner.  Det er derfor grunn til å berømme Massoud Barzani for å ha fått sine rivaler Jalal Talabani og Abdullah Öcalan med på å samle kurdere fra alle politiske leire og fra alle deler av Kurdistan til en nasjonalkongress.

Kan hende kan en slik kongress ikke bare samle kurderne, men også vekke verdensopinionen til bevissthet om kurdernes rettferdig krav,

4 kommentarer (+add yours?)

  1. Konrad
    Oct 23, 2013 @ 17:54:19

    «Støtten til kurdisk selvstendighet er dessverre liten.»

    Her synes det som Vindheim bygger på et viktig og implisitt, men høyst problematisk premiss, nemlig ideen om at ethvert folkeslag skal ha eller samles i sin egen stat (nasjonalstaten). Nasjonalstaten som ide bør kanskje skrotes. Stater bør baseres på individuelle friheter og retter, ikke på at individer innenfor et territorium skal innrulleres i et etnisk fellesskap (bor du i Tyrkia er du tyrker) eller så får du flytte til et annet sted. Nasjonal «selvstendighet» for en tidligere minoritet, fører i nesten omgang til at blir skapt nye minoriteter som blir undertrykt av den nye majoriteten (den gamle minoriteten). Kosovos «frigjøring» er et overtydelig eksempel.

    Argumentet for kurdisk «selvstendighet» må i så fall være at tilværelsen innenfor Tyrkia er uutholdelig. Men dersom regimet i Ankara modererer seg og respekterer kurdisk språk og tradisjon samt litt regionalt selvstyre, så er det kanskje like greit å være del av Tyrkia som å være del av usikker kurdisk stat?

  2. Jan Bojer Vindheim
    Oct 24, 2013 @ 08:23:01

    De fleste kurdere ønsker seg en egen kurdisk stat, men de dominerende kurdiske partiene (PKK, KDP, PUK etc.) har for lengst endret sine målsettinger til autonomi innen eksisterende statsgrenser.

    Det er sant at etnisk reine nasjonalstater, spesielt i Midtøsten, er en håpløs og uoppnåelig målsetting. I Sørkurdistan er man svært bevisst på problemet med minoriteter innen minoriteter, og regionen forsøker å gi de interne minoritetene, religiøse såvel som etniske, de rettighetene kurderne selv har savnet. Regionen tar da også imot kristne og andre minoriteter som flykter fra vold og diskriminering i arabisk Irak.

    Men de voldsomme endringene i regionen idag, har også reist spørsmålet om hvor realistisk det er å opprettholde dagens statsgrenser som ble fastlagt i perioden 1921 – 1939.

  3. Konrad
    Oct 24, 2013 @ 15:11:24

    Høres fornuftig ut gitt forholdene i regionen, men jeg stiller også spørsmål ved om det er galt å forsøke å påtvinge ideen om at stater skal være etnisk baserte. Jeg synes det ikke bør være en målsetting overhode, ikke fordi den er urealistisk (og det er den), men fordi målsettingen er gal. Tyrkia er et eksempel. På mange måter var det vel bedre å være minoritet i det definitivt multietniske ottomanske imperiet, enn å være minoritet (armenere, kurder, greker) i kemalismens Tyrkia. Stater bør etter mitt syn bygges på annet solidaritets- og legitimitetsgrunnlag enn etnisitet.

  4. Jan Bojer Vindheim
    Oct 24, 2013 @ 22:41:31

    Det er sant at det ottomanske imperiet overlot styringa til lokale folk mange steder, og at det i områder med kurdisk flertall ofte var kurdiske ledere. Det var i nye statene; Irak, Syria og Tyrkia kurderne ble undertrykt på etnisk grunnlag. Dette utløste deres kamp langvarige for å bli anerkjent som etnisk gruppe med egen kultur og eget språk. Den nådeløse undertrykkelsen de er blitt – og blir – utsatt for har både skapt og blitt skapt av de kurdiske geriljatradisjonene. Det hadde antakelig vært mulig for disse tre landene å unngå mye vold dersom de rettigheter kurdiske ledere idag ber om var blitt praktisert tidligere. Det er ikke den kurdiske nasjonalismen som er problemet, men araberes og tyrkeres konsekvente avvisning av kurdisk idemtitet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: