Herlige Mma Ramotsve

Jill Scott spiller den ferme detektiven Precious Ramotsve

Som mange andre med fjernsyn installert i heimen, bruker jeg mere tid enn jeg bør og vil til å se på idiotboksen. Forresten er det ikke en boks lenger – det er blitt en skjerm som henger på veggen – men iallfall blir jeg ofte sittende og se på krim og detektivserier, som gjerne inkluderer mye blod og gørr samt store doser halsbrekkende bilkjøring.

Innimellom alle de hardkokte detektivene med sine skyteferdigheter, sine raske biler og sin forakt for vanlige menneskers lidelser, er det en dessto større glede at vi nå kan variere med en serie fra Afrika, med en fyldig dame i hovedrollen. Jeg sikter selvsagt til Damenes detektivbyrå nr 1 .

Utgangspunktet er altså en serie bøker av juristen Alexander McCall Smith, som bygger på sine egne erfaringer fra mange års arbeide i Botswana og andre afrikanske land. Jeg er åpenbart ikke aleine om å la meg forføre – bøkene finner mange kjøpere både i Norge og ellers i verden. Magasinet Ny Tid kunne allerede i 2004 presentere en velvillig artikkel av Olav André Manum basert på de første bindene i serien. Og nå kan vi altså møte Precious Ramotsvepå den (ikke lenger så) lille skjermen, i jazzsangersken Jill Scotts ferme skikkelse. (Er det ikke en glede også å se et menneske som er trinn og trivelig uten å være sykelig overvektig?).

Botswanas hovedstad Gaborone presenteres i TV-versjonen av bøkene på en måte som ligger milevis fra de skildringene av krig og elendighet TV-en gjerne byr på fra Afrika, men det betyr ikke at Damenes detektivbyrå nr. 1 mangler problemer å løse. Her er det vold, mord, utroskap og bedrageri på alle kanter, og i den første episoden må Mma Ramotsve tilmed skyte en krokodille og rote rundt i innvollene på den for å finne rester av den forsvunne ektemannen til sin klient.

Enkelte norske anmeldere synes dette blir for bleikt. De klager over at det er for lite fart og spenning, hvilket vel betyr for lite slagsmål, tortur og hensynsløs bilbruk. Anmelderne vil tilbake til Los Angeles. Dem om det. De får heller se på 24 eller The Wire, der blodtørsten antakelig blir tilfredsstilt.

Hvorvidt en slik serie gir et realistisk bilde av livet i Botswana er helt irrelevant. Det er ikke en dokumentarserie, men sjarmerende underholding. Jeg tror forresten ikke den er fjernere fra virkeligheten enn de mange kritiker-roste seriene om seriemyrdende psykopater er fra dagliglivet i London eller New York.

Bare det at denne TV-serien ikke dreier seg om nevrotiske mennesker i USA er for så vidt grunn nok til å velge seg inn i Mma Ramotsves verden. Det er da også noen betagende landskap disse sjarmerende menneskene er plassert inn i, og serien er dessuten pakket inn i fengende lydkulisser.

Forfatteren Alexander McCall Smith spiller fagott i et klassisk orkester, men han er også fascinert av afrikansk musikk. Han plukket for et par år siden ut noen perler for magasinet Songlines, blant annet en versjon av Shosholoza med Ladysmith Black Mambazo.

Er ikke dette (minst) like bra som soundtracket til de amerikanske voldsorgiene?

PS: For dem som liker Damenes detektivbyrå nr 1 kan jeg også anbefale boka Baking Cakes in Kigali av Gaile Parkin.