Snakk om klima

Boka Nytt Klima redigert av Arne Johan Vetlesen går i dybden på klimadebatten. Hensikten med antologien er, ifølge redaktøren, å rette oppmerksomheten mot de dypereliggende tendensene som har ført oss inn i dagens situasjon, og som hindrer oss i å bryte ut av den. Denne oppgaven løser boka med glans, men for den videre oppgaven – å overskride klimadebattens grenser ved å nå ut til et bredere publikum – er nok dessverre resultatet mere tvilsomt.

Dette er ikke ei bok som begrenser sin drøfting til klimautfordringene i snever forstand. Tvertimot blir klimaendringene vurdert som ett aspekt av en dypere krise som bunner i menneskehetens holdning til naturen, en holdning som henger sammen med den teknologiske utvikling, ja, som springer ut av nettopp de psykologiske forutsetningene som har gjort vår teknologiske utvikling mulig. Videre blir disse holdningene styrket og holdt fast fordi «sterke økonomiske og politiske interesser er fast bestemt på å beholde sin makt til å styre kloden mot stupet.»

Den viktigste og mest utfordrende delen av boka er redaktørens lange innledende artikkel som tar for seg hvordan ulike filosofer vurderer forholdet mellom menneske og natur. Vetlesen betegner den grunnleggende holdningen som gjør det mulig for oss å fortrenge problemene som det teknologiske blikket. For dette teknologiske blikket framstår for eksempel et tre ikke som et unikt livsvesen – treet i sin fylde – men som potensielt råstoff i en industriell prosess.

I den andre enden av produksjonskjeden finner det teknologiske blikket sitt motsvar i forbrukerens rastløse jakt på nye kjøpsobjekter, hvis attraktivitet ikke bestemmes av deres bruksverdi men av deres bytteverdi og ikke minst av deres ny-het.
I begge ender av denne kjeden holdes fokus fast på en forståelse av vekst og fornyelse som gjør mer og nyere til avgjørende argumenter, og der «ethvert menneskelig behov finner sin tilfredsstillelse gjennom en kjøpshandling». Denne desperate konsentrasjonen om vekst framstår for Vetlesen som et forsøk på å fortrenge dødens realitet, og dermed som en fornektelse av livet.
Den instrumentelle fornuft som kommer til uttrykk gjennom det teknologiske blikket, er basert på en fornektelse av naturens besjeling, det Vetlesen betegner som naturen i sin fylde. Han trekker fram, naturopplevelser som en vei til nettopp å møte denne naturen i sin fylde, enten det dreier seg om enkelteksemplarer av dyr og planter eller om hele landskaper – økosystemer og biotoper.

En lang sekvens tar for seg ulike holdninger til våre medskapninger dyrene. Her understreker Vetlesen at hvert eksemplar av en dyreart fortjener å vurderes som en unik livsskapning og møtes med respekt. Men liksom kildesortering ikke kan løse klimakrisen, kan heller ikke dyrevernholdninger på individnivå sikre artsmangfoldet. Det som truer hubroens eksistens, peker han på, er ikke manglende respekt for den enkelte hubro – men økonomisk rovdrift på de biotoper hubroen trenger for å overleve.

Vetlesen er altså opptatt av å avdekke de dypere strukturene som har skapt og viderefører klimakrisen og den mere omfattende ubalanse mellom mennesket og dets omverden som klimakrisen eksemplifiserer. Han illustrerer sin tilnærming ved å sitere en av sine egne spissformuleringer: Den som snakker om klimakrisen, kan ikke tie om kapitalismen. Det er for såvidt greitt nok, men han peker også på at ingen demonstrerer mot økonomisk vekst. Dette må oppfattes som en kritikk av nettopp de politiske gruppene i samfunnet som hevder å arbeide mot kapitalismen.

Både SV og Rødt – for ikke å snakke om Arbeiderpartiet – gir jo hvert eneste år høylydt og uforbeholden støtte til lønnstakeres krav om økt kjøpekraft. Dette til tross for deres mange (og ofte gode) programposter om bedre miljø- og klimatiltak. Og de land som har betegnet seg som sosialistiske har slett ikke utmerket seg gjennom sin respekt for naturen i sin fylde. Uten å gå inn på en diskusjon om hva som er den ekte, den egentlige eller den ideelle sosialisme, må det derfor være lov å peke på at de grunnleggende forutsetningene for klimakrisen stikker dypere enn den historiske kapitalismen. (Et poeng som også – om enn indirekte – framgår av Vetlesens analyse.)

Nå presenterer ikke Vetlesen noen fasit for den som søker veier ut av vår nåværende økologiske blindgate, men han trekker fram eksempler på de holdninger til naturen som han mener er nødvendige for at en søken etter slike svar kan bli fruktbar. Det er nødvendig å forholde seg til naturen i sin fylde, å møte vår omverden i sitt mangfold av dimensjoner og ikke som en ressurs eller et økonomisk objekt. En slik holdning forutsetter en viss ydmykhet:

Naturen trenger ikke menneskene; den er som biologisk, geologisk og økologisk system, selvtilstrekkelig. Mennesket er en del av naturen, selvsagt. Som del av dens systemer er mennesket ikke selvtilstrekkelig, men avhengig av intaktheten til den overordnede helhet det inngår i som en skapning blant andre, en art blant millioner, utviklet gjennom millioner av år.

De økologiske utfordringene som klimakrisen demonstrerer lar seg altså ikke løse gjennom teknologiske grep, basert på de samme holdninger som problemene springer ut av. Vi må søke veier ut av problemene gjennom å endre våre holdninger til den naturen vi inngår i. For å betegne en holdning som nettopp møter naturen i sin unike fylde låner Vetlesen begrepet deiktisk diskurs fra den amerikanske filosofen Albert Borgmann. En diskurs en jo en samtale eller meningsutveksling, og den deiktiske diskurs er opptatt av å forstå og å belyse, ikke av å analysere eller utnytte:

Den som praktiserer deiktisk diskurs kan aldri fullt ut bevise gyldigheten i det de søker å vise, å få andre til også å øye på og føle ærefrykt overfor å berikes av.

Det problemet Vetlesen ikke tar mål av seg til å løse er kanskje det vanskeligste og det mest presserende: hvordan realisere disse filosofiske erkjennelsene i praktisk politikk. Helt siden miljødebattens spede begynnelse på 1960-tallet har det vært påpekt at vi har valget mellom en styrt og mjuk overgang til et økologisk forsvarlig samfunn eller en hard og tvungen overgang gjennom kriser og katastrofer. Tida er – som Vetlesen påpeker – iferd med å løpe ut for de mjuke mulighetene. Det gjenstår å se om den pågående finanskrisa er brutal nok til å stimulere nødevendige omlegginger. Mulighetene framstår iallfall i disse dager klart hos mange, f. eks. økonomen Nicholas Stern eller miljøorganisasjonen Greenpeace.

Arne Johan Vetlesen ligger godt an til å bli Arne Næss sin arvtaker som Norges viktigste miljøfilosof. Han har markert seg gjennom en lang rekke publikasjoner allerede og det innledende essayet i denne artikkelsamlingen befester hans posisjon ytterligere.

Nå er det slik at de som vil være motivert for å bruke tid på en gjennomgang av ulike filosofiske posisjoner angående menneskets forhold til natur og teknologi, er atskillig lavere enn det antallet som kan tenkes å lese en mer tabloid presentasjon av klimadebattens ulike aspekter. Men for de som har interesse for en slik debatt er denne boka vanskelig å komme forbi.

1 kommentar (+add yours?)

  1. kvalitetssynsing
    Oct 31, 2008 @ 19:25:53

    Interessant, bra skrevet.

    Du nevner Rødt, SV og Aps tosidige holdning. Jeg har implisitt vært innom denne i følgende bloggpost:

    http://kvalitetssynsing.wordpress.com/2008/10/31/depresjonen-er-her-følger-for-forurensning/

    sitat: «To eksempler på hvordan den økonomiske tilbakegangen er bra for miljøet, og hvordan millioner av mennesker over hele verden prøver endelig vrir hjernen for å prøve å kutte forbruket av energi og dermed utslipp. Merk at dette skjer ut fra markedsmessig, kortsiktig profittmaksimeringstenkning, ikke planøkonomi».

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: