Sarin og det ondes imperium

Den 4 april skjøt syriske fly raketter mot byen Khan Sheikhoun, som er kontrollert av opprørere. Der rakettene rammet spredte det seg giftig gass som umiddelbart drepte 80 mennesker og skadet mange flere. På sjukehus i Tyrkia ble det påvist spor av saringass. Dette vakte oppsikt og utløste bitre anklager mot president Assad og hans regime. som naturlig nok ble oppfattet som ansvarlige.

Men den internasjonale forargelsen ble langt sterkere noen dager seinere, da amerikanske skip i Middelhavet sendte 59 tomahawk-raketter mot den syriske flybasen som var identifisert som utgangspunkt for gassangrepet.

Nå er det ikke tvil om at rakettangrepet markerte en viktig kursendring i amerikanske Syria-politikk. President Obama gjorde sitt beste for å trekke USA ut av krigene i Midtøsten, og unnlot spesielt å gripe inn da Assad ble beskyldt for et tidligere, langt mere omfattende gassangrep. Dette til tross for at han kort tid før hadde erklært at USA ikke kunne godta bruk av stridsgass. Uten tvil har Assad gått ut fra at denne tilbakeholdenheten ville bli videreført av president Trump, som jo gikk til valg på å redusere USAs internasjonale rolle. Den uberegnelige Trump har imidlertid overrasket både Assad og oss andre.

Kritikken mot det amerikanske angrepet har stort sett fulgt tre spor:

Assad var uskyldig i gassangrepet. Anført av Russland hevdes det at at opprørerne hadde et lager av sarin akkurat der de syriske raketten traff. Noen kommentatorer har derfor valgt å vente med å identifisere de skyldige inntil det har blitt gjennomført en grundig undersøkelse. I sosiale medier har man vært mindre forsiktig: der hevdes det med overbevisning at hele gassangrepet var en «falsk flagg operasjon» med formål å legitimere et amerikansk angrep på Assad.

– Det amerikanske angrepet bryter med folkeretten. Dette har lenge vært det «seriøse» argumentet mot amerikansk og annen støtte til opprørerne i Syria. Skulle dette argumentet vært brukt med konsekvens ville det ramme enhver støtte til opprørere verden over, inkludert russisk og kinesisk støtte til opprørsgrupper i alle verdensdeler. Og i det konkrete tilfellet hevder USA og NATO at en væpnet reaksjon på bruk av giftgass er i samsvar med folkeretten.

Angrepet er en farlig opptrapping av krigshandlingene. USA hevder at hensikten var å trygge sivilbefolkningen ved stanse Assads bruk av gass. Det gjenstår å se om så blir tilfelle. De som mener Assad ikke har skylda for gassangrepet oppfatter naturligvis den amerikanske aksjonen som et ledd i «kampanjen for regimeskifte».

Det er interessant at det amerikanske angrepet på en flybase vekker større aggresjon enn det syriske gassangrepet på sivile. Det er også interessant å se hvor begjærlig deler av opinionen leiter etter bisarre forklaringer som kan frikjenne Assad for den åpenlyse bruken av stridsgass. Ikke minst er det interessant å observere hvordan Assads støttespillere omfatter både høyreekstremister og venstre-ekstremister, og hvordan begge grupper samles både i sin mistillit til det de kaller «mainstream media» eller «vestlige medier» og sin forbløffende tillit til russiske nyhetskanaler.

For mange henger dette sammen med dypt internaliserte antiamerikanske holdninger. «Bevisene» på at Assad er uskyldig koker ofte ned til ei liste over amerikanske overgrep gjennom tidene. For mange er USA ondskapens imperium, en nasjon som kan tenkes å gjennomføre enhver tenkelig ugjerning. I dette verdensbildet er det åpenbart at krigen i Syria er et ledd i Pentagons og CIAs planer om regimeskifter i Midtøsten. Bashar Assad er derfor et offer for nedrige amerikanske komplott, og fortjener all mulig støtte og sympati fra hederlige anti-imperialister. («Anti-imperialisme» betyr naturligvis ikke motstand mot russisk, arabisk eller kinesisk imperialisme; det er vestlig innflytelse som skal bekjempes.)

Nå er det naturligvis sant at USA har et skittent rulleblad i Midtøsten, som blant annet omfatter kuppet mot Mossadeq Iran i i953 så vel som invasjonen i Irak femti år seinere. Det er ingen tvil om at amerikansk neo-imperialisme har vært en hovedårsak til krig og ustabilitet i regionen. Det følger imidlertid ikke av dette at USA alltid er den hovedskyldige når ting går galt. Spesielt gjelder dette i tilfellet Syria, der det var den interne situasjonen i landet som var utløsende årsak til krigen.

Langvarig tørke hadde drevet millioner av arbeidsledige bønder inn til de store byene der de bidro til den voksende misnøyen med det brutale og korrupte baathregimet. Inspirert av den arabiske våren i Tunis og Egypt våget syrerne endelig i 2011 å vise sin misnøye i gatene. Ute av stand til å reformere systemet tydde Assad til Baath-bevegelsens foretrukne middel: vold.

Støttet av Iran og Russland, og med uhemmet voldsbruk, har Assad-regimet klart å befeste sin makt i de vestlige delene av Syria. CIA har gitt en viss støtte til noen av opprørsgruppene, men det er først og fremst Tyrkia, Saudi-Arabia og Qatar som har holdt opprøret i gang. Obama har ønsket å holde det amerikanske engasjementet på et minimum. Inntil rakettangrepet 1.april var derfor amerikanske flyangrep i Syria begrenset til angrep på den såkalte Islamske Stat, Daesh. Den amerikanske flystøtten har gjort det mulig for kurdiske styrker å drive Daesh ut av store områder i det nordlige Syria, og å true Daesh-hovedstaden Raqqa. Mens USA og kurderne har kjempet mot jihadistene, har Assad og hans allierte hatt frie hender i angrepene på Øst-Aleppo og andre opprørskontrollerte områder.

For mange trer antiamerikanske instinkter straks i funksjon når konflikter skal vurderes. I dagens situasjon er slike instinkter en dårlig veiviser. USAs internasjonale rolle er svekket, mens Russland og Kina øker sin innflytelse. Den uberegnelige president Trump endrer ikke på dette. Krigen i Syria er komplisert og involverer et stort antall aktører med ulike målsettinger. Ikke minst jihadistene i al Qaeda og Daesh har endret konfliktens karakter på grunnleggende vis. Politiske analyser fra den kalde krigens tid har raskt minkende forklaringsverdi.

Pete Townshend i The Who leverte for for femti år siden en beskrivelse som jeg synes passer på mange av dem som idag føler seg smarte når de kritiserer USA og støtter Russland i Syria.

          The simple things you see are all complicated

       I look pretty young , but I’m just backdated.

      Yeah.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggere like this: