Vil Tyrkia angripe Sinjar ?

Tyrkias president Erdogan truer hyppig med å angripe Sinjarområdet for å «rense området for terrorister»; altså jesidi-styrker alliert med Tyrkias gamle fiende: Abdullah Öcalans parti PKK. Det er antakelig lettere sagt enn gjort.

Sinjar ligger fortsatt i ruiner etter Den Islamske Stat.
Foto: Nemam Ghafouri

Avstanden fra Tyrkia til Sinjar er 100 kilometer på det korteste, og et eventuelt bakkeangrep vil måtte gå gjennom den kurdiske regionen. Nylig dro derfor den tyrkiske forsvarsministeren Hulusi Akar til den kurdiske hovedstaden Erbil for å presentere fire måter å gjennomføre et slikt angrep på. Blant alternativene var tyrkisk bakkeangrep med eller uten støtte fra KDP, KDP-angrep på Sinjar med tyrkisk flystøtte eller – i verste fall – bare tyrkiske flyangrep, som det allerede har vært flere av.

Hvordan de kurdiske representantene svarte er ikke kjent. Erdogan har nok stor innflytelse på det regjerende partiet i Erbil, KDP, som deler Erdogans hat mot PKK, men det er ingen grunn til å tro at tanken på å hjelpe Tyrkia med å angripe jesidier i Sinjar er spesielt attraktiv. KDP mistet betydelig prestisje blant jesidiene da deres peshmerga-styrker flyktet for den Islamske Stat i 2014, og unnlot å forsvare Sinjar. Partiet har siden anstrengt seg for å gjenvinne sin innflytelse blant jesidiene, og har sørget for å få sine kandidater utpekt til de tradisjonelle ledervervene som Mir av Sheikhan og Baba Sjeik.

Begge disse lederne holder til i KDP-dominerte Sheikhan, men jesidiene på Sinjar har tradisjon for å følge sine egne ledere, og en åpenbart KDP-tro ledelse i Sheikhan blir ikke godt mottatt der. Lederen for KDPs styrker på Sinjar, Qassim Haidar, forlot da også partiet etter at valget av ny Baba Sjeik ble kjent. Et KDP-støttet angrep mot YBS vil svekke KDPs anseelse ytterligere, både i Sinjar og balnt jesidier andre steder.

Tyrkias bekymring for utviklinga i Sinjar skyldes at tilhengere av partiet PKK, som har ført geriljakrig i Tyrkia i mer enn 30 år, har etablert seg der. Styrker fra PKKs syriske søsterparti, PYD, kom til Sinjar i 2014, etter at KDP hadde flyktet, og vant stor anerkjennelse ved å hjelpe titusener av beleirede jesidier å unnslippe den Islamske Stat. Men jesidier som er takknemlige for PKKs innsats mot Den Islamske Stat, blir ikke nødvendigvis tilhengere av partileder Öcalans ideologi. Den strider mot jesidi-tradisjoner både sosialt og religiøst.

Siden 2014 har PKK organisert og utstyrt en egen styrke blant jesidiene, YBS, og bygd ut omfattende militære og sivile baser i Sinjarfjellet. Det er også opprettet en sivil administrasjon som styrer store deler av Sinjarområdet ut fra PKK-leder Abdullah Öcalans ideologi. Tyrkia frykter derfor, med god grunn, at Sinjar skal bli en permanent base for PKK, hvis ledelse idag holder til i Qandil-fjellene, der grensene mellom Iran, Irak og Tyrkia møtes.

Sinjar rommer idag flere ulike væpnede grupper, de fleste jesidier, men med ulik politisk lojalitet. En avtale om Sinjars framtid, som ble inngått mellom regjeringene i Erbil Bagdad i oktober 2020, forutsetter at sikkerheten i området skal overlates til en ny styrke, finansiert fra Bagdad, og at «fremmede styrker» (les: PKK) skal fjernes. På denne bakgrunnen har irakiske politistyrker tatt kontrollen i Sinjar by, men både YBS, uavhengige HPE, peshmergas tilknyttet KDP og sjia-militsen Hashd i-Shaabi er fortsatt tilstede andre steder på Sinjar. Prosessen med å integrere folk fra disse grupperingene i en ny Jesidi-styrke går seint, og det er YBS som sterkest stritter imot.

Tyrkia har allerede utført flere bombeangrep i Sinjar, i likhet med angrepene lenger nord i Irak rammer disse i stor grad sivile. YBS-basene er godt beskyttet. Det er ingen tvil om at Erdogan og hans generaler verker etter å utslette disse basene. Imidlertid støter han på motstand både hos sine allierte i Erbil og i den irakiske hovedstaden Bagdad, der hans innflytelse er atskillig mindre.

Under president Trump hadde Erdogan en venn i Washington President Biden er derimot kjent som en venn av kurderne og en kritiker av Erdogan. Det vil derfor ikke komme noe klarsignal til en omfattende tyrkisk aksjon mot Sinjar fra Washington. Antakelig må nok Erdogan nøye seg med å bruke bomber og droner mot Sinjar også i framtida. Truselen blir ikke borte, men den reduseres.

Kobani: IS sitt første store nederlag

De mest ødelagte delene av Kobane skal bli stående som krigsminnesmerke.

26 januar var det 6 år siden den islamske stat gikk på sitt første store nederlag, i kampene om den syriske byen Kobane. Det var kurdiske geriljastyrker, menn og kvinner, som overvant de nådeløse islamistene, hvorav mange hadde erfaring fra kriger i Afghanistan, Tjetsjenia og andre steder der fanatiske islamister sprer vold.

De kurdiske geriljastyrkene har ofret 11 000 liv i kampen mot IS.

Geriljastyrkene YPG og YPJ fikk i kampene om Kobane støtte fra amerikanske og andre allierte flystyrker. Dette samarbeidet la gunnlaget for en sterk kurdisk ekspansjon som jagde IS til sitt endelige nederlag i Baghouz. Den kurdiske geriljaen har underveis omdannet seg til Syrias Demokratiske Styrker (SDF), en disiplinert hær som idag har arabisk flertall. Tilsvarende har det kurdiske selvstyret blitt omskapt til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, som styrer rundt 25% av Syria, et område med rundt 5 millioner innbyggere. Araberne er nå i flertall, i en region som også rommer assyrere, armenere og flere andre minoriteter. Likevel får ikke representanter fra dette området delta i de såkalte fredsforhandlingene om Syria som ledes av den vel betalte norske diplomaten Geir O Pedersen.

Kampen om Kobani hadde store ringvirkninger; den bidro til å abortere fredsprosessen mellom kurderne og den tyrkiske regjeringa, og den styrket – en kort stund – samholdet mellom kurdere på tvers av mange og dype motsetninger.

Jeg siterer fra min bok «Kurdistan stiger fram«:

I november 2014 var den kurdisk- dominerte byen Kobani i Syria
beleiret av ISIL. Kvinner og menn i den kurdiske geriljaen forsvarte
seg heltemodig med ryggen mot den tyrkiske grensa der deres
andre fiende, den tyrkiske hæren, sto oppmarsjert. Alle ventet at
byen skulle falle til tross for amerikanske flyangrep mot ISIL. Da
situasjonen var som verst kom en kolonne soldater kjørende gjennom
Tyrkia. Det var kurdiske milits-soldater, peshmergas, fra den
autonome kurdiske regionen i Irak som kom til unnsetning for de
kurdiske forsvarsstyrkene i Kobani.
Ferden gikk gjennom de tre selvstendige statene Irak, Tyrkia og
Syria, men for den lokale befolkningen fant den i sin helhet sted
innenfor en stat som ikke eksisterer. Enhver kurder har et kart over
Kurdistan i sitt hjerte, et kart over et land som av europeiske stormakter
er blitt delt mellom Tyrkia, Iran, Syria og Irak. Soldatene
forlot aldri det imaginære Kurdistan under sin ferd.
Denne militære ekspedisjonen fant sted til tross for betydelige politiske
hindringer. Tyrkia måtte presses hardt av USA for å tillate
en slik gjennomfart. Motsetninger mellom kurdiske partier gjorde
også operasjonen vanskelig. Likevel møtte folk langs veien opp i tusenvis
for å hylle solidariteten mellom ulike kurdiske grupperinger.
De var ikke møtt fram for å støtte PKKs leder Abdullah Öcalan eller
hans rival til den kurdiske ledertrøya, Massoud Barzani, eller noen
av de mange andre stridende kurdiske politikerne. De var kommet
for å støtte kurdiske soldater på vei for å hjelpe beleirede kurdere.
Tilhørigheten i Syria, Tyrkia eller Irak var uten betydning, det var
tilhørigheten til Kurdistan som var avgjørende.

Skjebnetime for Syrias lidende folk.

I 2011 demonstrerte millioner av syrere mot Assad-regimet

De som trodde krigen i Syria ikke kunne bli verre, har nok en gang tatt feil. Tragedien som snart har vart i 10 år kan se ut til å gå mot et grusomt klimaks. Hvordan det ender er det umulig å si.

I en blodig offensiv mot Idlib har Putin og Assad, i strid med vedtatte avtaler, drevet nok en million sivile på flukt. I Tyrkia, som jo allerede har gitt rom til flere millioner flyktninger fra Assads terror, har Erdogan svart ved å øke sin militære innsats, i håp om å bevare en sone for flyktningene på syrisk side, slik at  ikke også de kommer inn i Tyrkia. Mer

Hva skal vi gjøre med IS-krigerne og deres familier?

(Dette innlegget sto på trykk i Adresseavisen 12. april 2019)

images

Etter at Syrias Demokratiske Styrker (SDF) erobret de siste områdene den såkalte Islamske Stat holdt i Syria, har mer enn 60 000 IS-tilhengere blitt internert i teltleire der grunnleggende humanitær hjelp ikke er tilgjengelig. Selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria har ikke kapasitet til å ta seg av alle disse fangene og ber om internasjonal hjelp, slik jeg ble gjort oppmerksom på allerede i desember i fjor, da jeg besøkte området og møtte representanter for myndighetene. Mer

Hva nå for Rojava?

logo

«Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria»  styrer en fjerdedel av det krigsherjede landet.

USA trekker seg ut av Syria, og etterlater seg et usikkert kurdisk-styrt område. Nå er det bare en avtale med Assad-regimet som kan beskytte Rojava fra Erdogans blodtørstige islamister.

Det var ingen god dag for «Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria» (som nå er den offisielle betegnelsen på en fjerdedel av det krigsherjede landet), da USAs president Donald Trump erklærte at den lenge varslede tilbaketrekkinga av USAs styrker nå skulle gjennomføres umiddelbart. Alle visste at en slik tilbaketrekking ville komme, men tidpunktet var egnet til å skape nervøsitet; siden president Erdogan i Tyrkia i flere uker har bygd opp styrker ved grensa og stadig utmaler hvilken skjebne «de kurdiske terroristene» har i vente. Mer

Simele: en massakre på kristne i Irak

images.duckduckgoDe assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Simele i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – ble slaktet av den irakiske hæren. Mer

Har yezidiene noen framtid?

images.duckduckgo-3

(Kronikk i Adressa, 2. august 2018)

3. august 2014 gikk den såkalte islamske stat, IS, til angrep på yezidiene i Sinjar-området i det nordlige Irak.

Angriperne viste ingen nåde, de massakrerte tusenvis av menn, gutter og eldre på stedet og tok rundt seks tusen kvinner og jenter som sexslaver. Titusener yezidier flyktet opp i selve Sinjar-fjellet der de manglet både mat og vann. Fire år seinere ligger Sinjar i ruiner mens titusener av yezidier lever i flyktningeleire i Kurdistan. Det framtidige religiøse mangfoldet i Midtøsten er avhengig av at området gjenreises så raskt som mulig. Mer

Sluttspill i Syria?

Syrian_Civil_War_map

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene. Mer

Gripende om yezidi-kvinner

Otten-Life-After-ISIS-Slavery-For-Yazidi

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver. Mer

Kurdistan uten Barzani?

Massoud Barzani sier han trekker seg som president i Sør-Kurdistan. Men hvor mye makt gir han egentlig fra seg? Og hva betyr dette for regionens demokrati? 

Når Massoud Barzani nå erklærer at han trekker seg som president i (Sør-)Kurdistan, velger han å si at han ikke vil forlenge sin funksjonstid. Det er jo litt pussig, både fordi hans funksjonstid utløp for to år siden, og fordi det ikke er han selv som kunne har forlenget funksjonstiden. Det måtte eventuelt det kurdiske parlamentet ha gjort. Men demokratiske formaliteter har aldri bekymret hverken Massoud Barzani eller andre kurdiske ledere. Mer

Forrige Eldre innlegg