Hva skal vi gjøre med IS-krigerne og deres familier?

(Dette innlegget sto på trykk i Adresseavisen 12. april 2019)

images

Etter at Syrias Demokratiske Styrker (SDF) erobret de siste områdene den såkalte Islamske Stat holdt i Syria, har mer enn 60 000 IS-tilhengere blitt internert i teltleire der grunnleggende humanitær hjelp ikke er tilgjengelig. Selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria har ikke kapasitet til å ta seg av alle disse fangene og ber om internasjonal hjelp, slik jeg ble gjort oppmerksom på allerede i desember i fjor, da jeg besøkte området og møtte representanter for myndighetene.

 Blant de internerte er det mange utlendinger, herunder også et lite antall norske statsborgere. Dette har utløst en debatt om norske myndigheters ansvar for egne statsborgere generelt, og for barn av norske mødre spesielt. Mange har engasjert seg for å bringe disse barna til Norge, uten at foreldrene får lov å bli med. Små barn er uskyldige, mens voksne som frivillig har sluttet seg til de voldelige ekstremistene i IS har mistet retten til norsk statsborgerskap, hevdes det.

Så enkelt er det likevel ikke.  For det første har barna bruk for sine foreldre, for det andre kan bare de som har et annet statsborgerskap i tillegg til det norske, fratas sitt norske pass.  Norge har et ansvar for fremmedkrigere med norsk bakgrunn, så vel som for deres barn.

Norsk lov fastsetter straffansvar for forbrytelser som terror-samband og forberedelse av terrorhandlinger. Det er derfor mulig å stille fremmedkrigere for retten i Norge. Det store flertallet av saker må imidlertid håndteres lokalt, der overgrepene har foregått og der vitner og bevis er lettere tilgjengelig.  

Mer enn 60 000 menn, kvinner og barn strømmet ut fra de siste IS-områdene.

De kurdiske myndighetene i Nordøst-Syria ber om internasjonal hjelp til rettslig behandling av IS-krigerne. noe som bør foregå i Irak og Syria der forbrytelsene er begått og der vitner og bevis er tilgjengelig. Dette må Norge være med på, i tillegg til at vi henter våre statsborgere til Norge og eventuelt stiller dem for retten her.

 Bevis for overgrep vil det i de fleste tilfeller være vanskelig å finne. Og i lys av det store antallet mennesker som har deltatt i IS må vi innse at de fleste vil måtte løslates uten rettsforfølgelse.  Det vil derfor være grupper av IS tilhengere både i Midtøsten og i fremmedkrigernes hjemland. Disse vil utgjøre en betydelig trussel som må møtes på ulike måter.

 Et av de viktigste virkemidlene vil være gjenreising av ødelagte lokalsamfunn i Irak og Syria. Sunniaraberne. som er rekrutteringsgrunnlaget for IS, må oppleve at de blir hørt og respektert hvis vi skal unngå nye bølger av væpnet jihadisme.

Den assyriske kirka i Tel Nasri, ved Khabour-floden i Syria. ble sprengt av IS.

Men vi må også tenke på jihadistenes ofre. Når vi – slik vi bør – henter de norske IS-erne og deres barn hjem til det trygge Norge, må vi ikke glemme at hundretusener menn, kvinner og barn som IS har drevet på flukt fortsatt lever under elendige forhold i teltleire.

Det vil ikke være riktig å gi inntrykk av at overgripere med norsk pass fortjener bedre behandling enn deres ofre. Norge og andre land må snarest gi omfattende støtte til de religiøse minoritetene IS har forsøkt å utrydde. Yezidiene rundt Sinjarfjellet, og de kristne samfunnene i Ninive og Khabour trenger omfattende bistand for å trygge sin fortsatte eksistens.

Reklamer

Hva nå for Rojava?

logo

«Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria»  styrer en fjerdedel av det krigsherjede landet.

USA trekker seg ut av Syria, og etterlater seg et usikkert kurdisk-styrt område. Nå er det bare en avtale med Assad-regimet som kan beskytte Rojava fra Erdogans blodtørstige islamister.

Det var ingen god dag for «Selvstyremyndighetene i Nord-  og Øst-Syria» (som nå er den offisielle betegnelsen på en fjerdedel av det krigsherjede landet), da USAs president Donald Trump erklærte at den lenge varslede tilbaketrekkinga av USAs styrker nå skulle gjennomføres umiddelbart. Alle visste at en slik tilbaketrekking ville komme, men tidpunktet var egnet til å skape nervøsitet; siden president Erdogan i Tyrkia i flere uker har bygd opp styrker ved grensa og stadig utmaler hvilken skjebne «de kurdiske terroristene» har i vente.

Det er under et år siden Tyrkia angrep enklaven Afrin lenger vest, et område med kurdisk befolkning som var geografisk skilt fra Rojava for øvrig. Over hundre tusen mennesker – hovedsakelig kurdere – ble drevet på flukt. Flyktninger fra andre deler av Syria er flyttet inn  og Tyrkia har dermed  gjennomført etnisk rensing av Afrin.

ptroz

Tyrkia skjuler ikke sin makt.

Afrin administreres i dag som en del av Tyrkia, tyrkiske flagg henger overalt, gateskilt med arabisk og kurdisk tekst er bytte ut med tyrkiske skilt, og området følger tyrkisk tidssone. Kristne og yezidiske helligdommer er vandalisert og ulike islamistiske militser slåss i gatene, om utbyttet fra den omfattende plyndringa av private hjem, så vel som av bedrifter og jordbruksområder. Tusenvis av tonn oliven er fraktet til Tyrkia. De islamistiske militsene, som omfatter mange tidligere IS-soldater og kommandanter, er tiltenkt en viktig rolle i det varslede angrepet på Rojava.

Folk i Rojava har altså all mulig grunn til å være bekymret, men deres ledere har naturligvis vært forberedt på at støtten fra USA ikke kunne vare. Da jeg for få uker siden, før Trumps overraskende erklæring, snakket med lederen for utenriksavdelinga i selvstyret, Abdulkarim Omar, understreket han nettopp at en avtale med syriske myndigheter måtte komme før eller siden. Den offisielle betegnelsen «Selvstyremyndighetene i Nord- og Øst-Syria» er formulert for å understreke at det dreier seg om en del av den syriske staten. Betegnelsen Rojava (Vesten) som gir assosiasjoner til et større Kurdistan, løsrevet fra dagens stater, er bevisst utelatt. Det dominerende kurdiske partiet, PYD, følger ideologien til Abdullah Öcalan som avviser tanken om en egen kurdisk stat.

jordbruk

Syrias viktigste jordbruksområder ligger i nordøst.

Når selvstyret nå har løpende dialog med myndighetene i Damaskus er det ikke noe nytt. Selvstyret oppsto gjennom en avtale mellom Baath-partiet i Damaskus og ledelsen for PYD, og det har hele tida vært enklaver med regjeringsstyrker i Qamishlo og Hasaka, liksom det er kurdisk styrte områder i Aleppo og Damaskus.

Selv om USAs (nå modifiserte) raske tilbaketrekking svekker kurdernes forhandlingsposisjon overfor regimet, har selvstyremyndighetene fortsatt noen gode kort. SDF har store kamptrente styrker til rådighet, som regjeringsstyrkene ville ha store problemer med å overvinne. Det vil være i Assads interesse at SDF fortsetter å bekjempe IS, og den syriske regjering vil uansett ikke ha interesse av at de store jordbruksområdene og oljekildene i nordøst kommer under tyrkisk kontroll.

En sannsynlig vei videre er at syriske styrker utplasseres i nøkkelposisjoner langs grensa mot Tyrkia for å stagge Erdogans invasjonslyst. Men det vil bli vanskelige forhandlinger om en langsiktig løsning. Ventelig vil det bli akseptert en form for autonomi i kurdiske områder; kurdiske skoler vil nok fortsette å bruke kurdiske skolebøker men da som en del av det syriske undervisnings-systemet. Hvor mye av de revolusjonære selvstyreformene som kan opprettholdes vil det bli dragkamp om.

1.5977261.3327784214

Amerikanske styrker beskytter paradoksalt nok Manbij mot angrep fra NATO-landet Tyrkia.

Store deler av dagens selvstyreområde er ikke befolket av kurdere. Byer som Manbij, Tel Abyad og Raqqa har arabisk flertall. Også her har PYD sørget for å innføre sitt særegne styresett, demokratisk autonomi. Det tyrkiske presset er størst mot Manbij, hvis innbyggere ble befridd fra IS av SDF i 2016. Ikke alle innbyggere i Manbij er glade i PYD eller demokratisk autonomi, men de er glade for at IS er borte, og ønsker avgjort ikke en tyrkisk maktovertakelse. Men de frykter også Assadregimet og dets beryktede sikkerhetsstyrker.

Dersom PYD, som del av en avtale med Damaskus, overlater Manbij til regimet, vil det i oppleves som et grovt svik av innbyggerne i byen. Det vil også styrke hatet mot kurderne i den arabiske opposisjonen mot Assad. Demokratiske og islamistiske opprørere, som forakter kurderne og betrakter på PYD og hele Rojava som regimets støttespillere, får sine holdninger bekreftet.

I valget mellom et angrep fra Erdogan og hans fanatiske islamister på den ene sida, eller en framforhandlet avtale med det forhatte Assad-regimet, blir regimet det klart minste ondet, men et onde like fullt.  Kurderne har ingen illusjoner om  sinnelaget hos makthaverne i Damaskus, men de veit altfor godt hva som venter dem hvis Tyrkia går til angrep.

Simele: en massakre på kristne i Irak

images.duckduckgoDe assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Simele i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – ble slaktet av den irakiske hæren. Mer

Har yezidiene noen framtid?

images.duckduckgo-3

(Kronikk i Adressa, 2. august 2018)

3. august 2014 gikk den såkalte islamske stat, IS, til angrep på yezidiene i Sinjar-området i det nordlige Irak.

Angriperne viste ingen nåde, de massakrerte tusenvis av menn, gutter og eldre på stedet og tok rundt seks tusen kvinner og jenter som sexslaver. Titusener yezidier flyktet opp i selve Sinjar-fjellet der de manglet både mat og vann. Fire år seinere ligger Sinjar i ruiner mens titusener av yezidier lever i flyktningeleire i Kurdistan. Det framtidige religiøse mangfoldet i Midtøsten er avhengig av at området gjenreises så raskt som mulig. Mer

Sluttspill i Syria?

Syrian_Civil_War_map

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene. Mer

Gripende om yezidi-kvinner

Otten-Life-After-ISIS-Slavery-For-Yazidi

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver. Mer

Kurdistan uten Barzani?

Massoud Barzani sier han trekker seg som president i Sør-Kurdistan. Men hvor mye makt gir han egentlig fra seg? Og hva betyr dette for regionens demokrati? 

Når Massoud Barzani nå erklærer at han trekker seg som president i (Sør-)Kurdistan, velger han å si at han ikke vil forlenge sin funksjonstid. Det er jo litt pussig, både fordi hans funksjonstid utløp for to år siden, og fordi det ikke er han selv som kunne har forlenget funksjonstiden. Det måtte eventuelt det kurdiske parlamentet ha gjort. Men demokratiske formaliteter har aldri bekymret hverken Massoud Barzani eller andre kurdiske ledere. Mer

Forrige Eldre innlegg