Simele: en massakre på kristne i Irak

images.duckduckgoDe assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Simele i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – ble slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Simele inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre.

Den assyriske kirke er en videreføring av et av de eldste kristne kirkesamfunn, Østens Kirke, ofte (og misvisende) kalt nestorianerne. På grunn av teologiske uenigheter med den romerske kirke, ble Østens Kirke henvist til å arbeide øst for Eufrat-floden. Dens lære var utbredt i Syria og Mesopotamia og bredte seg snart til store deler av Asia, inkludert India, Kina og Mongolia. Framveksten av islam reduserte imidlertid kirkens oppslutning i Vest-Asia, mens buddhismen overtok i Øst-Asia. Og med kolonialismen kom det etterhvert katolske og protestantiske misjonærer som ivrig bekjempet det de så som farlig vranglære.

220px-Assyrian_Patriarch

Mar Dinkha var overhode for Østens Assyriske Kirke fra 1935 til sin død i 2005.

De siste århundrene har Østens Kirke vært redusert til pressede minoriteter i Mesopotamia og Syria (og noen menigheter i India). Den såkalte Islamske Stat, Daesh, har siden 2014 forsøkt å utslette de siste restene av Østens Kirke i dens opprinnelige hjemland. Skjønt de assyriske landsbyene i Irak og Syria nå er gjenerobret fra IS, er det ikke sikkert de assyriske tradisjonene er i stand til å overleve. Dermed er en rik kulturell og teologisk tradisjon i ferd med å forsvinne.

 

Men de moderne islamistenes overgrep er ikke unike, de står i en lang og vond tradisjon som eksemplifiseres av massakren i Semila. Forhistorien for denne massakren er verdt å tenke over.

Østens kirke har vært splittet en rekke ganger; men består idag av to hovedstrømninger: den kaldeiske kirke, som er uniert; altså underlagt paven i Roma, og den assyriske kirke som er uavhengig, men langt mindre.

I 1915 ble armenere og andre kristne utsatt for folkemord i Tyrkia Titusener av assyrere som holdt til i fjellområdet Hakkari, valgte å flykte til sine trosfeller i det nordvestlige Iran. Der ble de imidlertid angrepet av den kurdiske stammehøvdingen Simko, og mange ble drept. Med hjelp fra britiske myndigheter flyktet de videre til Irak, og ble bosatt på Ninive-slettene utenfor Mosul, der det allerede var mange kaldeiske kristne. Britene organiserte de kamptrente assyrerne i egne paramilitære enheter kalt Levies, som ble brukt til å slå ned opptøyer blant arabere og kurdere.

Da britene trakk seg ut var assyrerne derfor svært upopulære blant andre irakere. Noen hundre væpnede assyrere som sommeren 1933 forsøkte å ta seg over grensa til Syria ble avvist, og da de ville vende tilbake brøt det ut kamper med irakiske styrker. I løpet av få dager utviklet det seg omfattende angrep på og plyndring av kristne landsbyer, som altså kulminerte i nedslakting av befolkningen i Semila.

Mange av assyrerne valgte etter dette å flykte (ubevæpnet) videre til Syria, der de opprettet landsbyer i distriktet langs Khabour-floden. Dette området er idag under kontroll av kurdiske styrker fra partiet PYD, som prøver å integrere assyrerne og andre minoriteter i det nye styresettet de utvikler basert på Abdulla Öcalans ideologi.

images.duckduckgo

Assyrerne i Khabour-regionen i Syria  blir representert av denne gruppa innenfor den kurdiske regionen.

I Irak ble det meste av de assyriske og kaldeiske områdene i Ninive erobret av Daesh sommeren 2014, og de kristne har flyktet til sine trosfeller i de kurdiske områdene. Kurderne som jo selv har vært forfulgt, undertrykt og massakrert, har betydelig toleranse for kristne og andre minoriteter og ønsker å inkludere Ninive-slettene i sin framtidige stat. Den lange historien med overgrep fra sunnimuslimske kurderes side har imidlertid etterlatt seg stor mistenksomhet i den assyriske befolkningen, liksom hos jesidier og andre utgrupper. Denne mistenksomheten ble styrket da de kurdiske styrkene flyktet for Daesh i 2014, og ikke innfridde sine løfter om å forsvare assyrerne.

 

Assyrere, jesidier og andre minoriteter arbeider nå for å utvikle en form for autonomi i Ninive-provinsen, Hvilken tilknytning slike autonome områder skal ha til regjeringa i Bagdad eller de kurdiske myndighetene i Arbil er blant de kompliserte spørsmål som må løses når trusselen fra Daesh er fjernet, eller iallfall redusert.

Reklamer

Har yezidiene noen framtid?

images.duckduckgo-3

(Kronikk i Adressa, 2. august 2018)

3. august 2014 gikk den såkalte islamske stat, IS, til angrep på yezidiene i Sinjar-området i det nordlige Irak.

Angriperne viste ingen nåde, de massakrerte tusenvis av menn, gutter og eldre på stedet og tok rundt seks tusen kvinner og jenter som sexslaver. Titusener yezidier flyktet opp i selve Sinjar-fjellet der de manglet både mat og vann. Fire år seinere ligger Sinjar i ruiner mens titusener av yezidier lever i flyktningeleire i Kurdistan. Det framtidige religiøse mangfoldet i Midtøsten er avhengig av at området gjenreises så raskt som mulig.

Jihadistenes erklærte mål var – og er – å utslette yezidiene, som ikke er muslimer, men har en egen religiøs tradisjon. De fleste bor i det nordlige Irak, men det er også yezidier i nabolandene. I følge yezidienes tradisjoner blir vår verden styrt av sju engler, hvorav påfuglengelen Tawusi Melek er den viktigste. Muslimene (og de kristne) mener denne påfuglengelen er Satan selv, og kaller yezidiene for djevledyrkere.

Gjennom tidene har yezidiene vært utsatt for en lang rekke massakrer fra sine muslimske naboers side. Grusomhetene utført av IS er bare toppen av isfjellet. For få uker siden ble titusener av yezidier drevet på flukt fra den syriske regionen Afrin, som ble angrepet av tyrkiske styrker og syriske jihadister. Yezidiene blir tvunget til å omvende seg til islam, mens deres minnesmerker og helligdommer systematisk ødelegges av invasjons-styrkene

IS er nå fordrevet fra Sinjar, men områdets status er uavklart. Kurderne mener Sinjar er en naturlig del av Kurdistan, mens regjeringa i Bagdad peker på at Sinjar tilhører provinsen Ninive som ligger utenfor den kurdiske regionen.

Yezidiene selv er splittet. Vel regner de fleste seg som kurdere, men det samme var  mange av angriperne. «Det var vår naboer som angrep oss», forteller overlevende yezidier. Dessuten forsvant det meste av tilliten til de kurdiske myndighetene i Erbil da deres peshmergastyrker flyktet for angrepet fra IS, og ikke engang ville etterlate våpen til den forsvarsløse sivilbefolkningen. Til gjengjeld har en annen kurdisk gruppering, det revolusjonære partiet PKK, fått en høy stjerne, etter at de høsten 2014 kom flyktningene på Sinjarfjellet til unnsetning. PKK står i skarp opposisjon til det herskende partiet i Erbil, KDP, som regner Sinjar som en naturlig del av sitt maktområde.

KDPs peshmergas vendte tilbake til Sinjar i høsten 2015, og dermed var området delt mellom fire væpnede grupperinger: IS,  KDP og PKK i tillegg til Haydar Sheshos uavhengige yezidistyrker. Sommeren 2017 ble IS fordrevet fra hele Sinjar av sjia-militser tilknyttet regjeringa i Bagdad, i oktober ble KDPs peshmergas fordrevet, og i mars 2018 måtte også PKK trekke seg ut. Haydar Sheshos milits og lokale styrker opplært av PKK har derimot kunnet bli værende.

Sinjar-området er  idag stabilt og noen familier har vendt tilbake, men ødeleggelsene etter krigen er store. Det kreves omfattende innsats for at de mange flyktningene skal våge å forlate sine tynne telt. Miner og andre eksplosiver må fjernes, boliger, skoler og butikker må gjenreises.

Rundt tre tusen av de kvinnelige slavene er fortsatt savnet, men mange har flyktet er eller er blitt kjøpt fri.  Kvinnene som har vært sex-slaver blir gjenopptatt i yezidisamfunnet gjennom en spesiell renselses-seremoni i det hellige senteret i Lalish. 

iraq-kurds-yazidisEn av disse kvinnene, Nadia Murad, som også har vært intervjuet på norsk TV, har startet en av flere organisasjoner som med små midler arbeider for å gjenreise Sinjar og sikre yezidisamfunnets fortsatte eksistens. Hverken den kurdiske regjering i Arbil eller regjeringa i Bagdad har evne eller vilje til å prioritere dette område eller denne befolkningen.

Undertegnede har besøkt både Sinjar og andre berørte områder ved flere anledninger, og har snakket med yezidienes ledere. Både verdslige ledere som Tahsin Beg og åndelige ledere som Baba Sheikh understreker at hele yezidisamfunnets framtid nå står på spill. Uten hjelp til gjenoppbygging av Sinjar er det bare et spørsmål om tid før yezidiene blir redusert til en pittoresk rest. Dette vil også berøre de andre minoritetene i regionen, herunder noen av verdens eldste kristne kirkesamfunn. Også Norge har et ansvar i denne sammenhengen. Dessuten er det naturligvis i vår egen interesse å redusere flyktningestrømmene fra området.

Sluttspill i Syria?

Syrian_Civil_War_map

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene. Mer

Gripende om yezidi-kvinner

Otten-Life-After-ISIS-Slavery-For-Yazidi

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver. Mer

Kurdistan uten Barzani?

Massoud Barzani sier han trekker seg som president i Sør-Kurdistan. Men hvor mye makt gir han egentlig fra seg? Og hva betyr dette for regionens demokrati? 

Når Massoud Barzani nå erklærer at han trekker seg som president i (Sør-)Kurdistan, velger han å si at han ikke vil forlenge sin funksjonstid. Det er jo litt pussig, både fordi hans funksjonstid utløp for to år siden, og fordi det ikke er han selv som kunne har forlenget funksjonstiden. Det måtte eventuelt det kurdiske parlamentet ha gjort. Men demokratiske formaliteter har aldri bekymret hverken Massoud Barzani eller andre kurdiske ledere. Mer

Shingal mellom Arbil og Bagdad

DMwkCWIW0AERolE

To yezidier på Shingal: Haider Shesho og  Hashd i- Shaabi kommandant  Khal Ali.

Den irakiske offensiven, som den siste tida  har presset kurdiske styrker ut av Kirkuk og andre omstridte områder, har blitt godt tatt imot av  minoriteter som yezidier og assyrere,  grupper som har følt seg undertrykt av kurdisk maktmisbruk.

Fjellområdet Shingal (arabisk : Sinjar) ble verdenskjent i august 2014 da jihadistene i Daesh  gikk til angrep.  Lokalbefolkningen tilhører stort sett yezidi-religionen, som både daesh og andre muslimer anser som skitne  djeveldyrkere.  Daesh anser det som sin plikt å avlive mannlige yezidier og de anser det som sin rett å  bruke kvinnelige yezidier som slaver. Mer

Kurdisk sammenbrudd

22490112_10154849918576466_9149247090494433330_n

Kurdere som flykter fra Kirkuk.

Det er vanskelig å få klarhet i hva som skjedde da Kirkuk ble overgitt uten kamp til den irakiske hæren og sjiamilitsene. Det er slått fast at en fraksjon i PUK, ledet av Pavel Talabani og Hero Ibrahim, hadde inngått en avtale med Bagdad om å åpne sin del av fronten.

Men mye tyder på at avtalene gikk lenger enn som så, og at begge de to store partiene er involvert.  Nesten alle de omstridte områdene fra PUK-kontrollerte Khanaquin i sørøst til KDP-kontrollerte Shingal i nordvest er overlatt til Bagdad. KDPs retrett fra Shingal har nok denne gangen med mindre katastrofale følger enn tilbaketrekkinga i 2014. Men det er åpenbart at dette var del av en større plan. Ikke minst er det åpenbart at de som advarte Barzani mot å gjennomføre folkeavstemningen har fått rett. Mer

Forrige Eldre innlegg