Grønn frihet (4): Anarkister i nye klær

Den spanske borgerkrigen markerte slutten på anarkismens storhetstid i arbeiderbevegelsen. Syndikalistene overlevde deretter stort sett bare som små øyer. Et unntak var Sverige, der mange syndikalistiske og anarkistiske flyktninger fra Spania holdt til. Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) opponerte trassig mot LO, og ga ut egen dagsavis, Arbetaren, til 1958. Den anarkistiske bevegelsen lot til å være døende men den skulle få nytt liv. 

Sist på 1950-tallet oppsto en bevegelse mot atomvåpen i Storbritannia. Under den etterhvert velkjente fredsrunen arrangerte de protestmarsjer fra London til atomanlegget Aldermaston. Atomvåpnene ble ikke fjernet, og etterhvert ble det hvert år i påsken arrangert store marsjer ikke bare til Aldermaston, men også til Oslo og mange andre byer verden over. Marsjene gikk over flere dager og ga rikelig anledning til diskusjon og refleksjon.

Kampanjene mot atomvåpen inngikk i en bredere fredsbevegelse som systematisk praktiserte sivil ulydighet. Den britiske Committee of 100 arrangerte store sittned-aksjoner i London sentrum. Filosofen Bertrand Russell argumenterte for plikten til å bryte lover i kampen for fred. Mange studerte Gandhi og andre som framhevet plikten til ulydighet mot staten og myndighetene.

I 1963 tok påskemarsjen til Aldermaston en uventet vending. Ei gruppe som kalte seg Spies for Peace hadde skaffet seg hemmelig informasjon, og delte ut brosjyrer om et hemmelig underjordisk anlegg – RSG (Regional Seat of Government) 6. I dette og andre sentre skulle landets ledere søke tilflukt og fortsette å regjere i tilfelle atomkrig. Hundrevis av demonstranter brøt ut av hovedmarsjen og oppsøkte inngangen til de hemmelige bunkerne. Og det kom en heftig offentlig debatt om krigsforberedelsene, og om grensene for statens makt. Veien til anarkismen var ikke lang, og ukeavisa Freedom, grunnlagt av Krapotkin i 1886, mangedoblet opplaget .

Men det var ikke bare britisk ungdom som fattet ny interesse for anarkistiske ideer.

I Amsterdam arrangerte Jasper Grootveld, en ung mann med anarkistisk bakgrunn, hver lørdag en happening ved en statue gitt av firmaet Hunter Tobacco. Grootveld avskydde tobakk og gjorde grundig narr av de avhengige tobakksrøykerne som betalte for å ødelegge egen helse,

Happeningene utviklet seg etterhvert til politiske markeringer med brodd mot bilisme og militarisme. De fikk ny kraft da Nederlands kronprinsesse Beatrix skulle gifte seg med Claus von Amsbergen, en tysker med naziforbindelser. Bryllupsparaden til Claus og Beatrix gjennom byen ble preget av røykbomber, demonstranter og et overveldende politioppbud. En ny generasjon markerte sin motstand mot et etablissement som ønsket å glatte over fortida.

Inspirert av anarkister som Grootveld og Roel van Duijn utviklet protestene seg til bevegelsen PROVO som gjennomførte sin aksjoner med et glimt i øyet. De mente arbeiderklassen, dopet av forbruksvarer, ikke hadde hverken vilje eller evne til å endre samfunnet. Proletariat var ikke lenger en revolusjonær kraft, motstanden måtte nå komme fra de rufsete individene i samfunnets utkanter; provotariatet.

I tidsskriftet «Provo» ble følgende publisert :

Hva er PROVOtariatet?
Provos, beatniks, pleiners, nozems, teddy-boys, rockers, blousons noirs, hooligans, mangupi, studenter, kunstnere, avvikere, anarkister, atombombe-motstandere… De som ikke ønsker seg en karriere men fører uregelmessige liv. De som kommer fra asfaltjunglene i london, paris, amsterdam, new york, moskva, tokyo, berlin, milano, warszawa og som føler seg dårlig tilpasset dette samfunnet. 
PROVOtariatet er det siste opprørske elementet i våre «utviklede» land. 
Proletariatet er politikernes slave, Tv-tittere som har sluttet seg til sin gamle fiende, borgerskapet, og nå utgjør en enorm grå masse sammen med borgerskapet. Den nye opposisjonelle klassen i våre land er PROVOtariatet, mot denne masse

Provoene lanserte ulike tiltak for bedre bymiljø, best kjent er de hvite syklene. De malte sykler hvite og plasserte dem ut i byen til fri avbenyttelse. Det var et gratis og utslippsfritt alternativ til de stinkende og støyende bilene Amsterdam var fylt med. Ironisk nok, og betegnende for forholdet mellom provoene og ordensmakten, ble flere titalls hvite sykler beslaglagt av politiet. Den nærsynte begrunnelsen var at de hindret trafikken. 

Men provoene var ikke fornøyd med bare protestere. De ville ha et annet samfunn, og gikk i gang med å bygge dette nedenfra. Okkuperte hus og aktivistgrupper i byene gikk sammen med jordbrukskollektiver på landsbygda under paraplyene  Oranjefristaten , et ordspill både på den nederlandske kongefamilien, huset Oranie, og på en delstat i apartheidlandet Sør-Afrika. Det nye samfunnet skulle vokse fram nedenfra som sopp fra en råtten trestubbe, het det. Og symbolet for denne Oranjefristaten var kabouteren, en nisse, sittende på en stor sopp.

Roel van Duijn (på bildet) formulerte kabouternes ideologi i ei bok kalt «Budskap fra en vis nisse». Og den vise nissen var ingen annen enn vår venn Peter Krapotkin. Van Duijn mente den gamle anarkisten ville ha smilt i skjegget av den nye inkarnasjonen av hans politiske drømmer. 

Ikke desto mindre falt også provoene og kabouterne for parlamentarisk politikk. De stilt lister til lokale valg og ble valgt inn mange steder. Og i tidens fylde gikk disse listene inn i de grønne partiene som Nederland fikk flere av.

Grønn frihet (3): Gandhis kretsløpstenking

 

Gandhi unngikk forbrukspresset ved å spinne tråd til sine egne klær.

Mohandas Karamchand Gandhi er først og fremst  kjent for sin utvikling og praktisering av teorier  om ikkevold under Indias kamp for selvstendighet. Mindre kjent er hans teorier om organisering av det gode samfunnet. 

I skrifter som Hind Swaraj (Indias frihet) skisserer  han et desentralisert samfunn som ligger tett opp til anarkistenes visjoner  Mange har  derfor tenkt at Gandhi måtte ha vært inspirert av Krapotkin, men det er ingen hentydninger til Krapotkin i Gandhis omfattende skrifter. Derimot var han sterkt påvirket av en annen russisk anarkist-fyrste, nemlig forfatteren Leo Tolstoy.  

Tolstoy utviklet på sine gamle dager en radikal kristen anarkisme. Enhver er ansvarlig ikke bare for å unnlate å handle i strid med Guds vilje, men også å unndra sin støtte til dem som handlet slik. Tolstoy så på staten som utøver av vold, og mente derfor at alle rettskafne mennesker måtte unndra staten sin støtte. Gandhi betonet på samme måte det moralsk nødvendige i å bryte urettferdige lover. 

Flere av Gandhis aksjoner rettet seg mot kolonialismens  økonomiske system. I 1930 ledet han tusenvis av tilhengere på en mange hundre kilometer lang marsj til havet. Der plukket  de opp salt som lå igjen i fjæra, i protest mot britenes avgifter på denne livsnødvendige varen. 

Å hente sitt eget salt fra sjøen er et konkret eksempel på sjølforsyning. I det som kalles Det konstruktive programmet kommer Gandhi med mange eksempler på hvordan folk både kunne unngå å handle med britene og bidra til å bygge op et sunnere samfunn. Hans tilhengere satte i gang mange tiltak i tråd med disse visjonene, og siden 80 % av Indias innbyggere bodde i landsbyer var det forbedringer av forholdene på landsbygda det først og fremst dreidde seg om.

Gandhi gjorde sitt ytterste for å leve  nøysomt. Han levde i kollektiv med andre aktivister, spiste vegetarisk og hadde ingen private eiendeler. Han så for seg et globalt nettverk av selvstendige byer og landsbyer der beslutninger skulle fattes av lokale rådsforsamlinger eller av alle innbyggerne i fellesskap.

Mere konkrete tiltak for lokal økonomi omfattet økologisk jordbruk basert på lokale ressurser .  Ulike former for hjemmeproduksjon ble også prioritert, og den dag i dag finne man i indiske byer  såkalt swadeshi butikker, som selger husflidsprodukter som  khadi-klær, husholdningsartikler og pyntegjenstander til lave priser.

Sentral i utviklinga av det konstruktive programmet var økonomen  J C  Kumarappa.  Han var en kretsløpstenker som arbeidet for å utvikle jordbruket i landsbyene ut fra økologiske prinsipper.  I landsbyen Wardha opprettet han et Institutt for landsbyindustrier der han og hans medarbeidere så på hvordan landsbyene bedre kunne utnytte sine ressurser. De  utviklet for eksempel et enkelt biogassanlegg og kompostklosetter. Tøyrester og planteavfall ble  resirkulert til papir. Kumarappa omtales av historikeren Ramachandra Guha som den indiske miljøbevegelsens far.

Etter Gandhis død  utviklet det selvstendige India seg i en annen retning enn Gandhis hadde ønsket, Endel av Gandhis tilhengere fortsatte sitt arbeide i Sarva Seva Sangh, en organisasjon der aktivister kom sammen for utveksle erfaring., og der alle beslutninger krevde enstemmighet.

Den karismatiske Vinoba Bhave var en av lederne i Sarva Seva Sangh. Under slagordet Bhoodan, (jordgave) gikk han og mange av hans tilhengere fra landsby til landsby og overtalte jordeiere til å gi fra seg jord, til fordeling blant de mange landsbyboerne som manglet jord å dyrke. Vinoba fikk mange slike løfter, langt fra alle ble realisert, men et betydelig antall fattige familier fikk en ny  mulighet. Mange steder gikk landsbyboerne et steg videre og overdro all sin  jord til et landsbyråd . Dette ble kalt Gramdan (landsbygave).  

Hogg meg, ikke treet!

I nyere tid har gandhianere deltatt i mange  i miljøaksjoner, blant annet protester mot store demninger som har lagt landsbyer under vann. Godt kjent er chipko-aksjonen der landsbykvinner stanset avskoging i Himalya ved å stille seg rundt trærne og rope hogg meg ikke treet !

 En av organisatorene var en veteran fra selvstendighetskampen, Sunderlal Bahuguna. Han formulerte grunnlaget for kampanjen i slagordet Økologi er den varige økonomien.

Chipko-bevegelsen  var også utgangspunktet for Vandana Shiva, velkjent for sin  kamp mot de multinasjonale kjemigigantenes kontroll over  globalt jordbruk. Hun leder blant annet et omfattende  arbeide for å bevare det biologiske mangfoldet ved å hjelpe bønder å  ta vare på de mange lokale   nyttevekstene. 

Grønn frihet (2): Anarkister og syndikalister

Når vi tenker på anarkisme kan det fort dukke opp forestillinger om attentater og andre voldshandlinger. Det var da også ved begynnelsen av det tjuende århundre en rekke attentater utført av anarkister mot fyrster og andre statsledere, Denne «handlingens propaganda» var ikke bare ment å straffe en undertrykker, men – som navnet viser – å demonstrere  for verden at makthavere kan falle.

Men dette var bare skum på overflaten av de omfattende anarkistiske bevegelsene. Den daglige virksomheten dreidde seg om de nære ting: mat og klær,  anstendige boliger, rettferdige arbeidsvilkår, kortere arbeidstid og skikkelig lønn. Anarkistiske kvinner underviste sine søstre i prevensjon og hygiene. Både menn og kvinner engasjerte seg også i kulturelle prosjekter som teater og lesesirkler. Stor vekt ble lagt på utdanning både for voksne og for den oppvoksende slekt. Den spanske anarkisten Francisco Ferrer er den mest kjente av et stort antall anarkistiske pedagoger som har hatt innflytelse over hele verden.

Anarkistbevegelsens grunnlag har alltid vært frivillig samarbeide. Dette omfatter naturligvis støtte til ulike former for kollektiver og samvirkelag. De byråkratiserte mastodontene vi idag kjenner under navn som COOP og OBOS stammer fra idealistiske sammenslutninger som skulle utfordre kapitalismen. I stedet for å tilby alternativer er de idag blitt integrert i markedsøkonomien. 

Et viktig virkemiddel for anarkistbevegelsen har ikke minst vært ulike former for direkte aksjon. Det kunne være tiltak for å bedre hverdagen gjennom okkupasjon av boliger eller av landområder som kunne brukes til matproduksjon. 

 Selvfølgelig var anarkistene også aktive i industrien, der de gjerne opptrådte under etiketten syndikalisme. Syndikalistene hadde mange steder mektige fagorganisasjoner. De tok ikke formalitetene så nøye, og nølte sjelden med å organisere ville streiker eller – enda bedre – fabrikkbesettelser. Hvis arbeiderne tok over produksjonslokalene kunne de forhindret at fabrikkeieren satte inn streikebrytere, og i teorien kunne de fortsette produksjonen for egen regning, og dermed ekspropriere hele bedriften.

Det fremste kampmidlet for syndikalistene var generalstreiken, en situasjon dere alle fagorganiserte la arbeidet ned samtidig, og der makthaverne ville bli nødt til å gi etter for arbeidernes krav. 

Syndikalistene hadde rundt år 1900 betydelig innflytelse i arbeiderbevegelsene i Sør-Europa, blant annet i Frankrike og Italia, men aller sterkest sto de i Spania.

 Kvinnelige anarkister, Mujeres libres, deltok aktivt i forsvaret av revolusjonen i Spania.

Da Francisco Franco og tre andre generaler sommeren 1936 gikk til angrep på den venstreorienterte regjeringa i Spania, var både bønder og arbeidere godt forberedt. Opprørerne ble slått tilbake i store byer som Madrid og Barcelona. Og folket nøyde seg nå ikke med å forsvare status quo. Arbeidere og bønder tok over fabrikker og gårdsbruk. Mange steder ble det organisert landsbykollektiver på eiendommene til fraværende jordeiere. Og i byer som Barcelona ble store industribedrifter under hele borgerkrigen drevet av fagforeningene.

Anarkistene gjennomførte altså revolusjonen på grunnplanet, uten å vente på noen form for ordre. Dette likte ikke det spanske kommunistpartiet som tok sine ordre fra Moskva. Stalin ville at den spanske regjeringa skulle få støtte ved å framstå som moderat. Revolusjonære bønder og arbeider passet ikke inn i dette bildet. Stalinistene arresterte, torturerte og henrettet sin konkurrenter på venstresida, ikke bare anarkister, men også trotskister og andre revolusjonære som ikke marsjerte i takt med Stalins trommer.

Francos innmarsj i Barcelona våren 1939 blir vanligvis sett som slutten på anarkismen som massebevegelse og på syndikalismens sentrale rolle i arbeiderbevegelsen. Men de frihetlige strømningene skulle finne nye kanaler. Det kommer vi tilbake til. 

Hvem hjelper jordskjelvofrene i Syria?

 «Takk ,FN, for at dere lot oss dø.»

FN får bitende kritikk fra folk i jordskjelvrammede områder i NordSyria, etter at verdensorganisasjonen ventet med å sende nødhjelp til det kom klarsignal  fra Assad-regimet

Jordskjelv-katastrofen som rystet Tyrkia og Syria i forrige uke har vakt hele verdens sympati. Hjelp i form av mannskaper og materiell har strømmet til fra hele verden: eller mere nøyaktig: hjelpen har strømmet til Tyrkia fra hele verden. Svært lite har nådd jordskjelvrammede områder i Syria, spesielt de  som er utenfor regimets kontroll, som Afrin og Idlib. FNs sikkerhetsråd nekter nemlig hjelpeorganisasjoner å bruke mer enn én grenseovergang til disse områdene, Bab al-Hawa. Dette  skyldes aktiv bruk av veto fra Assadregimets allierte, nemlig Russland. 

Syria består idag av tre områder med ulik administrasjon. Landets offisielle regjering i Damaskus under ledelse av president Bashar Assad utgår fra det arabiske nasjonalist-partiet Baath. Regimet holdes opp av militær støtte fra Russland og Iran, og har mer eller mindre kontroll over drøyt 60% av landområdet. Et stort område i Nordøst kontrolleres av det kurdiske partiet PYD, som har støtte fra USA, men som også har dialog med Baath-regimet og dets internasjonale allierte. 

Den tredje delen er Idlib og Afrin i nordvest, som grenser til Tyrkia på to sider. Her styrer et forvirrende antall opprørsgrupper med ulike ideologier. Området rommer store mengder flyktninger, blant annet opprørsgrupper som  Assadregimet har fordrevet fra byer de har gjenerobret lenger sør. Det er her jordskjelvet har rammet hardest, mens hjelpen fra det internasjonale samfunnet i stor grad har uteblitt. Den lokale hjelpeorganisasjonen som kalles De Hvite Hjelmene gjør alt de kan, men mangler grunnleggende hjelpemidler som gravemaskiner. De mange sårede får heller ikke den behandling de har bruk for, sjukehus og helseklinikker er forlengst bombet i filler av russiske og syriske fly. Spesielt Idlib, men også Afrin, er   under stadige angrep fra den syriske hæren. Disse angrepene har ikke opphørt etter jordskjelvet.  

Tilhengere av Assad og Putin hevder at sanksjonene mot det syriske regimet må oppheves for at hjelpesendinger kan nå fram til de utsatte områdene. FNs generalsekretær, Antonio Guterres, har lydig erklært at FN gjør som vetomaktene befaler, og ikke sender direkte bistand gjennom andre overganger enn Bab al-Hawa. I mellomtida har hjelpesendinger fra den kurdiske regionen i Irak nådd fram til Afrin, der de er blitt møtt med kurdiske flagg. Oljetankere fra kurdiskstyrte deler av  Syria, som i liten grad er rammet av jordskjelvet, har derimot i mange dager stått ved et sjekkpunkt nær byen Manbij. 

Regjeringa i Damaskus krever at all bistand skal kanaliseres gjennom dem. I praksis betyr dette at svært lite når fram til opposisjonen. Mye beslaglegges av hæren, mens  en del går til jordskjelvrammede områder i og rundt storbyen Aleppo, som er under regimets kontroll. Det er verdt å merke seg at Aleppo ble lagt i ruiner av regjeringsstyrker med russisk og iransk hjelp, da de  knuste opposisjonen i byen i 2016/17. Lokale kilder hevder nå at hæren river bygninger de selv har bombet, og påstår det er jordskjelvet som har ødelagt dem.

Det meldes nå at Regjeringa i Damaskus omsider aksepterer at Idlib og Afrin får bistand gjennom alle tilgjengelig grenseoverganger. Oljetankerne fra Nordøst Syria har fått kjøre fra Manbij, og at andre hjelpesendinger krysser grensene fra Tyrkia lenger nord.  Det er  antakelig alt for seint. 

  Håpet om å finne overlevende i ruinene er svært lite. På en ruinhaug i Idlib har noen skrevet «Takk til FN. som iallfall lot oss dø.»

Ikke glem folkemordet på jesidiene.

Bajed Kandala. Siden 2014 har mange jesidier måttet leve i slike leire .

Den Islamske Stat (IS) gikk i august 2014 til angrep på Sinjarområdet i Irak, der flertallet av befolkningen var jesidier, ei etnisk gruppe i opposisjon til islam. Hensikten var å utslette de vantro for godt. IS ville gjennomføre et folkemord.

Begrepet folkemord, genocide, ble i 1944 konstruert av den polske jøden Raphael Lemkin.  Begrepet skulle dekke slike forbrytelser som nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig og tyrkernes utryddelse av den armenske befolkningen i Midtøsten 30 år tidligere. FN vedtok i 1948 en konvensjon der folkemord defineres, og der statenes plikt til å forhindre folkemord, bistå ofrene og straffe utøverne slås fast. 

I våre dager brukes kanskje begrepet folkemord litt for ofte, når undertrykte og forfulgte folkegrupper søker sympati. Men det kan ikke være tvil om at begrepet er på sin plass i beskrivelsen av den Islamske Stats nådeløse kampanje mot jesidiene. 

Angrepene i august 2014 og kampene som fulgte la store deler av Sinjarområdet i grus. Flere tusen menn og eldre kvinner blei lagt i massegraver, mens barn og yngre kvinner ble tatt til fange. Barna blir oppdratt til å hate sine foreldres religion, mens mer enn 6 000 yngre kvinner ble gjort til sex-slaver. De ble redusert til gjenstander: solgt på auksjoner og utvekslet som gaver mellom de mannlige islamistene. Dette var et bevisst angrep på jesidienes kultur, der seksuelle forbindelser med ikke-jesidier er forbudt.

Rundt 300 000 jesidier flyktet fra Sinjar i 2014. Mange har klart å komme til andre land, også Norge, men de fleste bor mer enn åtte år seinere fortsatt i teltleire i Irak og Syria under kummerlige forhold. Rundt 3000 kvinner som har unnsluppet slaveriet hos IS er i desperat behov for fysisk og psykisk rehabilitering, men like mange fortsatt er savnet. I et bevisst brudd med jesidienes tradisjoner blir de voldtatte kvinnene ønsket velkommen tilbake, og renset for skam gjennom en seremoni i det hellige senter Lalish. 

Også mange menn har fått fysiske og psykiske skader i folkemord-kampanjen, men et tynt telt i en flyktningeleir er den triste realiteten for svært mange. Mange ønsker nok å vende tilbake til Sinjar, men gjenoppbygginga går trått, blant annet fordi ansvaret for området er uavklart. Arabere og kurdere strider om kontrollen over Ninive-provinsen der Sinjar ligger. Makta på Sinjar er fordelt på minst åtte ulike væpnede grupper, og både Tyrkia og Iran nører opp under motsetningene.

Det er noen lysglimt: Irakiske myndigheter i Bagdad har vedtatt å gi økonomisk støtte til ofrene, og har lovet å føre tilbake til jesidiene store områder Saddam Hussein beslagla på 1970-tallet. Jesidienes egne organisasjoner og internasjonale bistandsarbeidere bygger skoler og reparerer infrastruktur, men resursene er små og sikkerheten truet av konflikter mellom de ulike væpnede gruppene. 

I denne situasjonen er det avgjørende for jesidienes framtid at det internasjonale samfunnet tar ansvar. Det først skrittet må være å erkjenne at jesidiene virkelig er rammet av folkemord. Men en slik erkjennelse har ingen verdi hvis den ikke følges opp av tiltak for å bedre ofrenes situasjon og straffe overgripere, slik FNs folkemordkonvensjon pålegger Norge og andre ratifiserende stater. 

Den tyske Forbundsdagen i Berlin, har for få dager siden enstemmig vedtatt å erkjenne at jesidiene er utsatt for folkemord, og at dette medfører en plikt til å hjelpe. Flere andre nasjonalforsamlinger har fattet liknende vedtak. Også i det norske Stortinget blir det nå forberedt et forslag om at folkemordet må erkjennes , og at Norge må styrke sine innsats for ofrene. La oss håpe at også norske folkevalgte innser situasjonens alvor.

Det nye året.

Så har vi hengt opp en ny kalender, og venner oss til å leve i 2023. Det utløser tanker om hvilken framtid vi går i møte. Mange kommentatorer her på berget er først og fremst opptatt av det nådeløse russiske angrepet på Ukraina og av den uventede styrken i den ukrainske motstanden. Denne krigen på europeisk jord har revet tryggheten vekk også for den norske befolkningen. Kontrasten mellom de voksende køene foran matsentralene og de skatteflyktende milliardærene i Sveits avdekker en avgrunn av usikkerhet. Troen på endeløst framskritt, i form av evig økonomisk vekst, har plutselig blitt svekket. 

Oppmerksomheten er mindre om andre kriger og kriser, til tross for at flere av dem henger sammen med den nå så tydelige russiske imperialismen. Rett nok frykter noen at serbiske opptøyer i Kosovo er innledningen til nye runder med blodbad på Balkan. Færre tar inn over seg at russerne ikke lenger er i stand til å forsvare Armenia mot angrep fra Azerbaijan. Med Tyrkia i ryggen kan det oljerike nabolandet åpent erklære at armenerne er undermennesker som må utslettes en gang for alle. Absurd nok bruker Azerbaijan miljøargumenter for å forsvare sin blokade av den armenske enklaven Nagorno Karabakh. 

Lenger vest er det ingen miljøargumenter som kan forklare at russiske fly har lagt Syria i grus for å holde Assadregimet ved makta, og sikre den russiske marinebasen i Tartous. Heller ikke er det omtanke for truede økosystemer som får den tyrkiske presidenten Erdogan til å bombe kurdisk-styrte områder i nabolandene Syria og Irak. 

Dermed har jeg på ingen måte presentert en fullstendig liste over de mange grufulle krigene som store deler av menneskeheten har levd og fortsatt må lever med. Når vi med god grunn frykter at militær krig skal bli en del av hverdagen også i Europa, har vi lett for å glemme den pågående krigen vi fører mot naturen.

Det er knapt et område på denne planeten som ikke er påvirket av menneskelig aktivitet. 8 milliarder menneskelige individer som kjemper for å overleve reduserer i økende tempo rommet for andre livsformer enn dem vi har umiddelbar bruk for. Systematisk fjerner vi grunnlaget for våre egne liv. Tydeligst er dette kanskje i klimaendringene som ikke lenger lar seg fornekte, og som alle ansvarlige politikere hevder å ta på dypeste alvor. Det de i virkeligheten realiserer er likevel i all hovedsak synptombehandling. Og om de klarer å vedta tiltak som monner, vil et ensidig fokus på reduserte klimautslipp raskt komme i konflikt med det biologiske mangfoldet. 

Avtaler i Montreal og andre steder lover nok mye, men jeg har ingen tro på at være seg norske eller andre regjeringer virkelig vil sette hensynet til naturens mangfold foran ønsket om arbeidsplasser og økonomisk vekst. Også «grønne» partier fokuserer på symptombehandling og teknologiske fiksfakserier, framfor systemendringer og forbruksreduksjon. Det politiske systemet i demokratiene har ikke rom for å fremme politikk som gir flertallet lavere kjøpekraft. Autoritære herskere i land som India eller Tyrkia har heller ingen grunn til å redusere nedbygginga av natur.

På kort sikt er jeg nok redd for at vi vil oppleve et voksende antall militære konflikter og terrorhandlinger. Midtøsten og andre områder i verden er stappfulle av unge menn uten framtidsutsikter. De rekrutteres lett av islamister, nasjonalister og andre fanatikere. Min  dypere bekymring er at menneskeheten er i ferd med å undergrave sitt eget livsgrunnlag. 

Men for all del: planetens framtid er ikke truet, hverken av av Vladimir Putin, Jonas Gahr Støre eller Elon Musk. Vår egen framtid er derimot truet, ikke bare av de nevnte herrer, men av alle oss 8 milliarder andre som setter kortsiktig komfort langt høyere enn langsiktig økologisk bærekraft.

Vil Iran invadere Nord-Irak ?

Røyk stiger opp etter et iransk angrep mot partiet KDPI  i Koya.  [Ahsan Mohammed Ahmed Ahmed – Anadolu Agency]

Iran truer med å invadere den kurdiske regionen i Irak for å utslette basene til de iranske kurderpartiene. En framtredende kommandant for elitestyrken Quds, Esmail Ghaani, har oppsøkt kurdiske ledere i Erbil og  krevd  at de må avvæpne de iranske partiene. I motsatt fall vil hans styrker  rykke over grensa for å utføre jobben.

Det er flere iranske kurderpartier, med hver sin milits, som holder til i den kurdiske regionen i Irak, KRI. Iranske myndigheter beskylder disse partiene  for å stå bak det pågående opprøret i landet, som er spesielt heftig i de kurdisk befolkede provinsene i nordvest. De konkurrerende  partiene, som i dagens situasjon har gått sammen i en allianse, avviser alle at de står bak opptøyene. 

De siste ukene har ungdommer kjempet mot sikkerhetsstyrkene i mange iranske  byer, og flere steder er politi og basij-agenter blitt drept. Noen kurdiske partier har væpnede grupper i fjellene på iransk side av grensa, men det er ingen rapporter om at disse har rykket inn i byene for å delta i kamper der. Vi må derimot  anta at partienes aktivister i byene har sluttet seg til og deltatt i opptøyene, som jo har mobilisert alle deler av befolkningen. Det er nok ingen grunn til å anta at initiativet til demonstrasjonene kom fra partiene, men de prøver likevel å gjøre  krav på det ideologiske grunnlaget opprøret bygger på  

Det er beleilig for iranske myndigheter å påstå at opptøyene er organisert utenfra. Å anklage de kurdiske partiene innebærer, den ikke alltid uttalte, forutsetningen at kurderne tar ordre fra USA. Ved å angripe kurderne kan iranske makthavere underbygge påstanden om at vestlige interesser står bak opptøyene etter drapet på Jina Amini.

Basene til de kurdiske eksilpartiene har de siste ukene vært utsatt for gjentatte angrep med artilleri, raketter og droner.

KRI har lært seg å leve med stadige tyrkiske fly- og bakkeangrep, rettet mot påståtte terrorister knyttet til partiet PKK som driver geriljakrig på tyrkisk side av grensa. Det dominerende partiet, KDP, har ikke noe imot at Tyrkia angriper konkurrenten. Det er grunn til å tro at KDP også hjelper de tyrkiske styrkene med informasjon. 

Geografien tilsier at kurderne i Nordirak må holde  seg inne med Istanbul, og det hadde neppe i noe fall vært mulig for KDP å drive PKK ut fra sine huler i grensefjellene. Tyrkia med sine langt større ressurser har ikke klart det på 30 år.

De stadige kampene går hardt ut over landsbyer i grensestrøkene, og sivilbefolkningen ber pent om at PKK og Tyrkia kan finne seg et annet sted å slåss.

I de sørøstlige delene av KRI, der partiet PUK dominerer, er det på samme måte nødvendig med et godt forhold til Iran. Iran ser PUK som en nyttig motvekt til KDP, med sitt nære forhold til Tyrkia. Nabolandet har hittil nøyd seg med sporadisk å angripe eksil-partiene fra luften. Dersom de skal gjøre alvor av trusselen om å sende inn bakkestyrker er det også en alvorlig utfordring til PUK.

Truslene fra Iran og Tyrkia kommer på et tidspunkt der KRI sliter tungt. Korrupsjon har brakt økonomien i knestående. De store oljeinntektene havner i lommene til partibossene og deres støttespillere, mens offentlig ansatte ikke får sine lønninger. Uenighet om fordeling  av oljepengene skjerper motsetningene mellom de to store partiene, KDP og PUK, som på 1990-tallet  utkjempet en blodig krig mot hverandre, med støtte fra henholdsvis Tyrkia og Iran.

Med sine egne kurdiske minoriteter, hadde både Tyrkia og Iran gjerne sett at den kurdiske ministaten i Irak opphørte å eksistere. Trass i alle sine feil er KRI et reellt eksisterende Kurdistan, som inspirerer undertrykte kurdere i nabolandene. Det ville  frata de lokale makthaverne i PUK og KDP mye troverdighet dersom de ikke skulle tillate kurdiske aktivister fra nabolandene å oppholde seg hos dem. 

Iranske kurderpartier som KDPI, Komala og PAK er nok avhengige av PUKs godvilje, men det er både politisk og militært umulig for PUK å avvæpne dem. Truslene fra Esmail Ghaani er derfor svært reelle, og KRI som fortsatt sliter med ettervirkningene av krigen mot IS, kan bli rammet av nok en konflikt mellom utenlandske parter.

Et beleilig angrep for Erdogan

Søndag 14. november ble minst seks personer drept og 81 såret da en bombe gikk av ved Taksim-plassen i Istanbul.

Allerede før likene av de drepte var blitt kalde kunne president Recep Tayyip Erdoğans etterforskere fortelle at de hadde arrestert en kvinne for å ha plassert bomben. Ikke nok med det; de hadde allerede avdekket detaljert informasjon om nettverket som sto bak. Og påstanden er altså at Erdogans fiender i den kurdiske organisasjonen PKK er ansvarlige, og at angrepet var organisert fra den syriske byen Kobane.

Nå er ikke PKK kjent for denne typen terrorhandlinger og angriper sjelden sivile mål. Det er vanskelig å se for seg at PKKs ledelse, eller for den saks skyld kadre på lavere nivå, skulle se noen som helst form for gevinst i et angrep på tilfeldige sivile i Istanbul.

Angrepet er derimot svært nyttig for Erdogan, som sliter på meningsmålingene foran presidentvalget til våren. Listen over fiender av Erdogan som nå hevdes å være involvert i planlegging av angrepet på søndag vokser stadig. USA og Hellas er allerede blitt utpekt som medskyldige støttespillere, men det er fortsatt rom for å trekke inn Israel. Dagens situasjon tatt i betraktning bør vi heller ikke bli overrasket om det antydes at Sverige er blant de skyldige.

Det er imidlertid verdt å merke seg påstanden om at angrepet var planlagt i den syriske grensebyen Kobane. Denne byen har stor symbolsk betydning for kurdere og andre, fordi det var her kurdiske styrker med amerikansk hjelp påførte IS sitt første store militære nederlag. Dette skjedde mens tyrkiske tanks som  sto rett utenfor Kobane, lot være å gripe inn mot IS styrkene.

Faktisk gikk flere av islamistenes angrep på Kobane via tyrkisk område. Erdogan hevder  overfor vestlige kritikere  at det ikke er mulig å skjelne mellom «de to terrororganisasjonene IS og PKK», men  i praksis har han utvist stor skjelne-evne. Tyrkia stengte aldri  grenseovergangene mot IS-okkupert område i Syria. Til gjengjeld gikk bommene raskt ned  når  de kurdiske styrkene tok kontroll.

Erdogan har i flere omganger angrepet områder styrt av Syrias Demokratiske Styrker, SDF, som ledes av PKKs søsterorganisasjon PYD. Kobane har lenge stått høyt oppe på lista over nye angrepsmål. De tyrkiske styrkene har imidlertid fått stoppordre fra amerikanerne såvel som fra  Russland. SDF er nemlig i den paradoksale situasjonen at de får støtte fra både Putin og Biden. Angrepet i Istanbul kan ha gitt Erdogan det påskuddet han trenger for å rykke inn i Kobane (grensa mellom Tyrkia og Syria går i utkanten av byen).

Hvis han kan påføre de PKK-allierte styresmaktene i Nord og Øst-Syria et nederlag kan han samtidig pusse opp sitt image som sterk forsvarer av det tyrkisk folk mot kurdiske terrorister og  vestlig imperialisme. Om Erdogan og hans medarbeidere ikke selv står bak bomben, har de iallfall langt større nytte av den enn det terroristene, hvem de nå måtte være, kan ha fått.

Jin – Jiyan – Azadi : Opprør i Iran

De fire kvinner og menn fra det iranske sedelighetspolitiet som innbrakte 22år gamle Zhina Mahsa Amini for ukorrekt hijab, kan ikke ha ant hva følgene skulle bli.

De hadde fått nye retningslinjer, som forlangte innstramming i håndheving av hijab-påbudet, og mange kvinner ble brakt inn til  omskolering. Vitner sier at Zhinas hode ble slått gjentatte ganger mot veggen på politibilen. Hun var kurdisk, og kurdere behandles gjerne ekstra hardt. Zhina var på besøk i Teheran, der hun måtte bruke det persiske navnet Mahsa. Kurdisk språk er ikke forbudt, men kurdiske navn blir ikke alltid godtatt av myndighetene. 

Zhina ble plassert på et venterom i en politistasjon, sammen med mange andre kvinner. Et videoopptak viser at hun plutselig faller om på gulvet. I tre dager lå hun i koma på et sjukehus, før hun døde. Offisielt døde hun av hjertesvikt, men familien hevder hun var sunn og frisk. Da dødsfallet ble kjent utløste det et voldsomt raseri, som lenge hadde ulmet, både blant kurdere og i den iranske befolkningen forøvrig. Kvinner og menn som ikke aksepterer at dårlig hijab  skal straffes med døden har fått nok.

 Millioner av mennesker har i mer enn to  uker  marsjert med krav, ikke bare  om at hijab-påbudet  oppheves, men at regimet må fjernes. Prestestyret står nå overfor en eksistensiell utfordring, og ingen veit hvordan situasjonen vil utvikle seg.

Det var ulike innfallsvinkler til protestene. Da Zhina skulle begraves i sin kurdiske hjemby Saqqez, under sterk politiovervåking, ble det ropt slagord mot regimet. Politiet som forsøkte å gripe inn ble angrepet. Samtidig demonstrerte kvinner i Teheran og andre storbyer mot den forhatte hijaben. Studenter fra universiteter og høyskoler ledet an. Det  kom til voldsomme opptøyer i mange byer, både i Kurdistan og i andre deler av  Iran. Flere steder  blir politiet møtt med steiner og brannbomber. Politibiler og politistasjoner, såvel som plakater og statuer av regimets representanter, blir satt i brann.

Hovedmengden av demonstrantene er naturlig nok  ungdom, men demonstrasjonene har vokst i omfang og trukket inn folk i alle aldre. En video fra Teheran viser en gråhåret dame med hijaben i hånda, som går rolig mellom to rekker av biler. Hun vifter hijaben i takt med ropene Ned med regimet  og  Død over tyrannen. Ropene kommer fra menneskemengder på begge sider av gata som altså åpent utfordrer regimets eksistens. 

Kombinasjonen av kurdiske og feministiske krav manifesteres i slagordet Jin  Jiyan Azadi –  Kvinner, liv og frihet. Dette slagordet oppsto hos de kurdiske geriljakrigerne i Syria, som har vist et utrolig mot i kampene mot Den Islamske Stat. Det springer ut av den revolusjonære ideologien til den tyrkiske kurderlederen Öcalan, men brukes nå av kvinner (og menn) i hele Iran, av folk med ulike politiske holdninger. Det høres også hyppig  i de mange  støtte-demonstrasjonene verden over, inkludert her hjemme i Norge.

Regimet har tidligere vist sin vilje til å undertrykke protester med drap og fengsling, og har i denne omgangen drept hundrevis og arrestert tusener. De går etter mulige ledere, men demonstrasjonene fortsetter likevel å vokse. Foreløpig later det ikke til at demonstrantene har noen organisering utenom via sosiale medier. Myndighetene forsøker å hindre dette ved å stenge internettet.

Landets høyeste leder, Ayatollah Ali Khamenei, hevder at demonstrasjonene er organisert av USA og Israel. Ikke mange vil tro på det, men under de første opptøyene i kurdiske byer ble det hevdet at kurdiske peshmerga-styrker var involvert. Det finnes nok små grupper av geriljastyrker fra ulike kurdiske partier  i fjellene, men de holder seg i ro og kommer sjelden i konflikt med regjeringsstyrker. Partiene avviser å ha sendt sine folk inn i byene, men det passer regimet å anklage  dem for å fremme amerikanske interesser, eller rett og slett å være amerikanske agenter.

Alle de kurdiske partiene i Iran, som KDPI, Komala, PAK og PJAK, har sine hovedkvarter på den andre siden av grensa, i den kurdiske regionen i Irak. Flere av dem har også militære baser i fjellene på irakisk side. For å vise at de tror på sine egne anklager, har Iran, siden opptøyene startet, bombet både militære og sivile anlegg som disse partiene driver. Mange sivile er blitt drept, herunder kvinner og barn. De rivaliserende kurdiske partiene har samlet seg om en felles erklæring der de støtter motstanden mot regimet.

Det er ikke bare kurdere som er undertrykket av regimet. I motsatt ende av Iran, ned mot det indiske hav, ligger det urolige Balutsjistan. Balutsjerne holder også til i Pakistan og Afghanistan, og kjemper for sine rettigheter i alle disse landene. Iransk Balutsjistan kontrolleres av store og brutale sikkerhetsstyrker. Likevel har store folkemengder de siste ukene demonstrert med slagord som Kvinner,  Liv og Frihet; Ned med Regimet og Død over Khamenei. Myndighetene har ikke lagt fingrene imellom. I byen Zahedan skal mere enn femti ubevæpnede demonstranter ha blitt drept for to dager siden. Antallet sårede går opp i mange hundre bare i denne ene byen.  

Men stadig flere hever nå sine stemmer mot regimet. Frykten for å åpne munnen er forsvunnet, også i regimets kjerneområder som Qom og Isfahan blir det demonstrert.  Studenter går over alt foran. Flere steder har politiet omringet universitets-campuser, og angrepet de innesperrede studentene. Ikke desto mindre rapporteres det at jenter på videregående skoler har tatt av seg sine hijaber over hele landet idag.

Det er altså mange ulike former for undertrykkelse i hverdagen iranere nå tar til orde mot. Kvinner protester mot de nedverdigende klesnormene. Kurdere, balutsjere og andre minoriteter protesterer mot  etnisk diskriminering. Og alle protesterer mot den skrikende mangelen på demokrati. Det mest påfallende er motet demonstrantene viser og det store omfanget protestene har fått.

Om slike folkelige protester kan klare å velte regimet er nok dessverre tvilsomt, men lita tue kan velte stort lass. Mirakler skjer av og til. Den arabiske våren ble utløst av selvmordet til en frustrert grønnsakhandler.  Drapet på Zhina  Amini kan gå inn i historien på samme måte.

Jesidiene: 8 års folkemord

Etter 8 år bor fortsatt de fleste jesidiene fra Sinjar i elendige teltleire.

Den 3. august 2014 gikk den såkalte Islamske Stat, IS, til angrep på Sinjar-området i Irak, der den etniske og religiøse folkegruppa jesidiene i Irak holdt til. Angrepet hadde som erklært hensikt å utslette jesidiene fullstendig. Dette er åpenbart et eksempel på folkemord, og flere lands nasjonalforsamlinger, nå sist den tyske Riksdagen, har anerkjent dette. Det er på tide at det norske Stortinget gjør det samme. 

Begrepet Folkemord ble utarbeidet for å beskrive nazistenes planmessige utryddelse av jødene under annen verdenskrig. Idag blir ordet ofte tatt i bruk i omtalen av ulike konflikter, spesielt fra ofrenes side. Derfor kan det synes å ha gått inflasjon i begrepet, og det er en viss skepsis mot å ta det i bruk, også fordi verdens stater gjennom FN-konvensjonen pålegges et ansvar både for å identifisere og straffe utøverne, og for å bidra til å rehabilitere ofrene.

FN har vedtatt en konvensjon der folkemord defineres som handlinger «begått i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan». Denne definisjonen er blitt kritisert for å legge lista for lavt. Kriteriet kan jo anses oppfylt ved mord på bare én eneste person dersom det er motivert i et ønske om «helt eller delvis» å utrydde den gruppe denne personen tilhører.

Uansett hvilken definisjon man velger å legge til grunn, vil Den Islamske Stats angrep på jesidiene i august 2014 være dekket. Islamistenes ønsket åpenbart å fjerne jesidiene fra jordens overflate. Ifølge IS-tidsskriftet Dabiq ville de på dommedag bli stilt til ansvar dersom jesidiene fortsatt eksisterte.  

Og de nøyde seg på ingen måte med hensikten. De gjorde sitt ytterste for å realisere sin visjon. Sinjar by og andre bygder ble lagt i grus. Tusenvis av menn, gutter og eldre kvinner ble henrettet og lagt i massegraver, mens mer enn 6 000 kvinner og jenter ble fanget og gjort til sex-slaver. Med støtte i sine tolkninger av islamsk tradisjon kunne IS-krigerne (og deres hustruer) gjøre jesidikvinner til objekter som kunne selges og kjøpes, mishandles, fornedres og voldtas. Nobelprisvinner Nadia Murad og andre som har unnsluppet slaveriet forteller om dette i gruoppvekkende detalj. 

Fortsatt er nærmere 3000 kvinner savnet. Hundrevis av guttebarn som også ble tatt til fange, har blitt indoktrinert i IS sin versjon av Islam og oppdratt til å hate sine familier. 

De fleste innbyggerne på Sinjar klarte å unnslippe; mer enn 300 000 jesidier ble drevet på flukt. Flertallet av disse lever nå snart på niende året under elendige forhold i teltleire i den kurdiske delen av Irak, der de bare får begrenset hjelp for sine fysiske og psykiske skader. 

Mange har emigrert til andre verdensdeler, noen også til Norge, men ønsket om å vende tilbake til Sinjar er også sterkt. Der er imidlertid ødeleggelsene omfattende og gjenreisinga går svært sakte. Ulike hjelpeorganisasjoner sliter med utilstrekkelige ressurser. 

Sinjar har en strategisk plassering, og mange aktører ønsker å kontrollere området. Det inngår i  de såkalte «omstridte områdene» som kurderne gjør krav på, men som formelt er underlagt den sjia-dominerte regjeringa i Bagdad. 

Kontrollen over Sinjar er  idag delt mellom militære grupper med ulik lojalitet. Kurdiske peshmergastyrker kontrollerte området etter Baath-regimets fall i 2003, men trakk seg ut allerede før det varslede angrepet fra IS  i 2014.  De kom tilbake i kamper mot IS, men ble  i 2017 igjen drevet ut av Sinjar. Denne gangen av FMS-militser med lojalitet til Iran. Sinjar er viktig  for Irans planer om en  veiforbindelse til Syria  og Libanon. 

Dessuten bombes området  hyppig av tyrkiske fly og droner, som anklager jesidi-militsen YBS for å være et underbruk av geriljaorganisasjonen PKK.  

Flyktningene ønsker ikke å vende tilbake før sikkerheten er bedre og ansvaret for regionen er avklart. De oppgir dessuten at de må ha bolig og at infrastrukturen må fungere før de kan forsøke å gjenoppta sine liv rundt Sinjarfjellet.

I sin rapport til FNs sikkerhetsråd i mai 2021, slo UNITAD nok en gang fast at den Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord. Norge har ratifisert FNs folkemordkonvensjon, som krever at medlemsstatene iverksetter tiltak for å forhindre folkemord, i tillegg til å straffeforfølge dem som begår forbrytelsen. Norge har derfor et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine hjem, så vel som et ansvar for å identifisere og straffe dem som utfører folkemord,

Det Norske Storting må nå slutte seg til vurderingene i FNs sikkerhetsråd, og anerkjenne at jesidiene i Irak har vært og er utsatt for folkemord gjennom systematiske angrep fra den Islamske Stat i perioden fra 3. august 2014 og fram til idag.