Terror i speilet: Utøya og Sinjar

Foto av Utøya: Wikimedia/ Paalso; Paal Sørensen 2011

På tiårsdagen for terrorangrepene i Oslo og på Utøya , der én ekstremist drepte 77 mennesker, ser vi oss i speilet.

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne terroristen utvikle sitt hat og sine våpen midt i blant oss? Og hva kan vi gjøre for å hindre framveksten av flere slike terrorister?

Da nyheten kom tenkte mange av oss at dette var islamistisk terror. Trusselen fra den hjemlige radikale nasjonalismen ville vi ikke se. Slik grusomhet kunne ikke springe ut av vårt eget fellesskap. VI er jo ikke sånn.Men terroristens ideologiske uttalelser, som hevder at hans handlinger er et forsvar mot islamismen, viser en nær sammenheng nettopp med holdningene hos de ekstremistene han mente å forsvare sitt hjemland mot.

Terror sprunget ut av den ene sorten kaldblodig og nådeløs ekstremisme gjenspeiler og ernærer seg av terror sprunget ut av den andre sorten. De holder til på samme sted i menneskets indre.

Beretningene fra de overlevende på Utøya minner i stor grad om beretninger jeg har hørt fra overlevende etter den islamske stats angrep på Sinjar. Mennesker som kryper ut av en likhaug, med kroppen full av kuler, har likedanne traumer, uansett hvem som skjøt dem, og hvilke motiver terroristene hadde skapt seg.

Viljen til å bruke brutal vold forutsetter at man fjerner menneskeverdet fra dem man ser som sine fiender. Fascisme og radikal islamisme springer ut av parallelle tankemønstre. Enten det er din politiske eller din religiøse identitet du angripes for, er du offer for et upersonlig, et abstrakt hat. Du er ikke lenger et individ men et symbol som terroristen kan rette sitt hat og sine våpen mot.

Så er det kanskje en floskel at vi må nære menneskeverdet, respekten for dem som er annerledes enn oss. Likefullt er det nødvendig å holde nettopp dette fast i våre tanker og våre hjerter. 

Hva skal vi gjøre med IS-krigerne og deres familier?

(Dette innlegget sto på trykk i Adresseavisen 12. april 2019)

Etter at Syrias Demokratiske Styrker (SDF) erobret de siste områdene den såkalte Islamske Stat holdt i Syria, har mer enn 60 000 IS-tilhengere blitt internert i teltleire der grunnleggende humanitær hjelp ikke er tilgjengelig. Selvstyremyndighetene i det nordøstlige Syria har ikke kapasitet til å ta seg av alle disse fangene og ber om internasjonal hjelp, slik jeg ble gjort oppmerksom på allerede i desember i fjor, da jeg besøkte området og møtte representanter for myndighetene.

Sarin og det ondes imperium

Den 4 april skjøt syriske fly raketter mot byen Khan Sheikhoun, som er kontrollert av opprørere. Der rakettene rammet spredte det seg giftig gass som umiddelbart drepte 80 mennesker og skadet mange flere. På sjukehus i Tyrkia ble det påvist spor av saringass. Dette vakte oppsikt og utløste bitre anklager mot president Assad og hans regime. som naturlig nok ble oppfattet som ansvarlige.

Men den internasjonale forargelsen ble langt sterkere noen dager seinere, da amerikanske skip i Middelhavet sendte 59 tomahawk-raketter mot den syriske flybasen som var identifisert som utgangspunkt for gassangrepet.

Assad eller Daesh? Nei takk, ingen av delene

Krigen i Syria er en komplisert affære, et skiftende villniss av kryssende allianser som det er vanskelig å få oversikt over. Det som er sikkert er at store deler av landet ligger i ruiner, at over en kvart million mennesker er drept og at millioner er på flukt. Flyktningestrømmen fra Syria og nabolandene velter inn over oss i Europa med voldsom styrke.

Når situasjonen blir så vond og så vanskelig er det mange som tyr til velkjente tankemønstre. Ikke minst er det mange som tyr til den gamle floskelen om at alt er «Vesten» sin skyld. Så også Vladimir Putin, som i sin tale for FNs hovedforsamling nylig refset Vesten, men behendig unnlot å nevne at hans egen allierte, Bashar Assad, er den hovedansvarlige for de alt for mange døde og sårede, og at den russiske bistanden har vært en nødvendig forutsetning for Assad-regimets dødbringende forsvarskamp.

Anders Lange og jeg

Anders Lange var en effektiv folketaler, av sine mange motstandere gjerne karakterisert som demagog

Fremskrittspartiet, som idag sitter med viktig plasser i regjering og storting, vekker sterke følelser hos mange, på godt og vondt. Noen ser FrPere som Per Sandberg og Christian Tybring-Gjedde som de eneste som tør si sannheten om den norske innvandringspolitikken, andre ser på partiet som et råttent gufs fra menneskehetens mentale kjellerdyp. Det kan være interessant å se tilbake på partiets forhistorie, som dreier seg om en høyst spesiell mann; Anders Lange, som også krysset min vei.

Tyrkia, ISIL og kurderne

Disse ungdommene som ville bidra til gjenreisning av Kobane, ble rammet av et massivt bombeangrep som drepte mere enn 30 og såret enda flere.

Det måtte en massakre av pro-kurdiske aktivister til for at Tyrkia skulle ta trusselen fra ISIL på alvor. Etter at en selvmordsbomber i Suruc tok med seg mer enn 30 unge sosialister i døden, måtte president Erdogan innse at det ikke lenger er mulig å holde den islamistiske terroren utenfor Tyrkias grenser. Men Erdogan benytter også anledningen til å angripe ISILs tøffeste motstander, PKK, og derved å undergrave håpet om en fredsavtale med sine hjemlige kurdere.

Når sant skal sies hadde Erdogan så smått begynt å gripe inn mot ISIL i dagene forut for bombeangrepet, og enkelte kommentatorer spør om angrepet var en reaksjon også på dette. Det er imidlertid tvilsomt. Bomba i Suruc var et tydelig angrep fra ISIL, rettet mot det internasjonale støttearbeidet for kurderne i Syria, med spesiell brodd mot solidaritetsarbeidet for Kobane, byen der ISIL gikk på sitt første store nederlag.

Typisk muslimsk?

ISIL gjennomfører massemord i religionens navn.

I dag har ISIL offentliggjort en video som viser henrettelsen av den jordanske piloten Muath al-Kasaesbeh. De brente ham levende i et bur, og hevder å ha Koranens velsignelse for en slik handlemåte. Og det store flertallet av sjokkerte muslimer hevder nok en gang at dette ikke har noe med islam å gjøre.

Nok en gang starter skyttergravskrigen om hvorvidt det er noe galt med Islam i seg selv, eller om jihadistene er i utakt med den religionen de påberoper seg.

I den ene skyttergraven har vi den underlige alliansen av jihadistene og deres argeste motstandere. De som hater islam hevder at gjerne at fanatikernes brutalitet er islams sanne ansikt.

Stilt overfor dette kan det være naturlig å ville forsvare islam, gjerne med resonnementer som gjør muslimsk ekstremisme til et forståelig og mer eller mindre rettferdig svar på vestlig imperialisme. Helt uten grunnlag er slike resonnementer ikke, men vi lurer oss selv om vi tror dette er hele forklaringen. Mange muslimer kan nok ha god grunn til å hate Vesten, men de utslag hatet får er betinget av den kulturtradisjonen motstanden springer ut av.

NATOs støtte til kurdisk selvstendighet

PKK-gerilja i Makhmour

Den ekstreme islamistgruppa ISIL har vakt forferdelse over hele verden ved sin raske framrykking i Irak. Gruppa har en skremmende ideologi og en enda mere skremmende praksis. Etter at ISIL erobret Sinjar-området og massakrerte flere tusen yezidi-kurdere, rykket den fram mot de kristne assyrerne på Ninava-slettene og truet den kurdiske hovedstaden Erbil. Kurdiske myndigheter og representanter for assyrere og yezidier appellerte til verdenssamfunnet om humanitær så vel som militær assistanse.

USA svarte med å bombe ISIL-stillinger ved Erbil. ISILs offensiv stanset opp, og ekstremistene ble presset tilbake i noen områder. Både USA og flere andre land sendte militære rådgivere og lovte å sende militært utstyr til de kurdiske styrkene. En slik assistanse reiser imidlertid en rekke kompliserte spørsmål.

ISIL og de fæle amerikanerne

Kamp mot ISIL må omfatte støtte til kurdere i Syria ogIrak

Den islamistiske terrorgruppa ISIL/ ISIS / IS har skapt kaos ikke bare i Irak og Syria, men også i velordnede verdensbilder her hjemme. ISIL dokumenterer sine overgrep: halshogginger, korsfestelser, offentlig tortur osv. på video og legger dem selv ut på internett. Frykten er jo et av deres viktigste våpen. Frykten får militære motstandere til å flykte, og frykten får befolkningen ISIL kontrollerer til å innordne seg.

Så ble det naturligvis nødvendig for gode muslimer å vise avstand til uhyrlighetene. Det er  bra at muslimer viser det alle burde vite: også i deres religion er det store flertallet skikkelige folk. Men når Faten Mahdi Al-Husseini og alle norske politikere tar avstand fra ISILs overgrep uten å støtte dem som lider under angrepene; først og fremst den kurdiske befolkningen i de to araberlandene, blir det lett et slag i lufta.

De offentlige pliktøvelsene i å ta avstand fra ISIL kombineres av mange med en annen kjent og kjær pliktøvelse: nemlig å legge skylda på USA og NATO. Det later til at all vold i Midtøsten brått oppsto i mars 2003, da USA gikk til angrep på Irak. Når en lytter til talere fra SV og Rødt kan en fort få inntrykk av at verden hadde vært et bedre sted om diktatorer som Saddam Hussein og Moammar Gaddafi fortsatt hadde sittet ved makta. Det snakkes om millioner av ofre for NATOs bombing, og om lykkelige tider under diktaturene – for dem som unnslapp torturkamrene. Historien er i virkeligheten ikke fullt så enkel.

Krise i Kurdistan

En million flyktninger har forvandlet livet i Kurdistan

For få uker siden trodde Massoud Barzani og andre kurdiske ledere at de hadde alt de trengte for å ta avskjed med Irak og opprette en selvstendig stat. ISILs invasjon og den irakiske hærens flukt overlot alle de omstridte områdene til kurdiske peshmergas, og den nye oljeledningen til Ceyhan i Tyrkia åpnet for økonomisk uavhengighet av Bagdad.

2. august ble illusjonen knust. ISIL erobret Shingal nesten uten motstand. Peshmergas var ikke mere kampdyktige enn den irakiske hæren, og yezidiene som hadde stolt på peshmergas ble overlatt til seg selv. Tusener på tusener overlever fortsatt på tørre gresstrå i fjellene som jo alltid har vært kurdernes eneste venn.