Blomsterselgerne

Mange innvandrere har en dramatisk historie bak seg, og mange har derfor  mye  på hjertet.  Noen skriver om møtet med det nye landet, andre skriver om det de kommer fra. 

Sannar Araszadeh skriver om  det Iran der han vokste opp. Boka Blomsterselgerne er en fargerik og tragisk  roman om en ung gutt, Gholam  Han vokser opp hos  sin tante i en kurdisk landsby i Iran. Tanta er både fattig og brutal,  og Gholam  må gå til skolen med fillete klær. Der møter han brutale lærere og  mobbende medelever  

I skoleferiene blir Gholam sendt til hovedstaden Teheran for å tjene penger som  blomsterselger. Han blir  en av mange unge gutter som tilbyr blomsterbuketter til bilister. Konkurransen er hard, og både Gholam og de andre guttene sliter  for å kunne sende noen slanter til sine familier. De er under  brutal kontroll: dårlige salg belønnes med juling og sult.  

Ingen grunn til forundring derfor at noen faller for fristende tilbud om fast lønn, som viser seg å være tjeneste i revolusjonsgarden. Gholams venn, afghaneren  Ali, er blant dem som aksepterer tilbudet og snart blir utplassert i Syria. Der blir han en av mange tusen iranske «frivillige»  som kjemper for Bashar Assads regime, som vakler under et omfattende folkelig opprør.  Gradvis mister Ali troen på den saka han kjemper for, og til sist mister han også livet under kamper i Aleppo-provinsen.

Gholam på sin side lever videre under stadig vold fra både tante og lærere, og med stadig dårligere forhold til  noen av de andre elevene på skolen. Handlingen når et dramatisk klimaks, som jeg ikke  avslører her.

Sannar Araszadeh har skrevet en spennende og interessant bok som i likhet med mange andre bøker  ikke har fått den oppmerksomhet den fortjener.

Sannar Araszadeh : Blomsterselgerne

Tekst Forlag 2022

Stortingets jesidi-debatt

Rasmus Hansson fremmet forslaget fra MdG. (Bilde fra Stortingets video)

Stortinget behandlet 15 februar 2024 et forslag fra MdG om å erkjenne at IS sine angrep på jesidiene ved Sinjar i 2014 utgjør et folkemord. Alle partier uttrykte stor sympati med jesidiene og forferdelse over de grove forbrytelser IS påførte dem, men de fleste vek tilbake for å bruke begrepet Folkemord.

Saksordfører Bengt Fasteraune fra Senterpartiet slo fast at IS utsatte jesidiene i Sinjar for grusomme overgrep, men mente det ikke er en oppgave for folkevalgte å avgjøre om begrepet folkemord er riktig. Domstolene må avgjøre dette hevdet Fasteraune.

Åsmund Aukrust fra Arbeiderpartiet takket for at saka ble tatt opp og understreket at det  er viktig å fortsette å støtte jesidiene, men han ville overlate til domstolene å avgjøre hvorvidt begrepet folkemord er på sin plass.

Representanten Ine Eriksen Søreide uttalte på vegne av Høyre at det er bra med ny oppmerksomhet rundt dette spørsmålet. De godt dokumenterte overgrepene mot jesidiene savner sidestykke, sa hun, og påpekte at Norge jobber mot IS og mot kjønnsbaserte overgrep og vil fortsette å arbeide for at de skyldige skal straffes. Også Eriksen Søreide mente at kategorisering som folkemord er en oppgave for de uavhengige domstolene og ikke for Stortinget.

En annen tilnærming kom fra FrPs Christian Tybring Gjedde. Han uttalte tydelig , som den eneste utenom forslagsstiller Rasmus Hansson, at jesidiene virkelig er rammet av folkemord, og signaliserte at han vil støtte første del av MdGs forslag. 

Ingrid Fiskaa fra SV innrømmet at det er tradisjon i Stortinget for ikke å ta stilling til begrepet folkemord, men spurte om det er hensiktsmessig å hold fast ved en slik tradisjon. Hun foreslo derfor på vegne av SV, Rødt og Venstre at Stortinget må be regjeringa sette ned et eksternt utvalg for å studere saka og ta stilling til om begrepet folkemord skal anvendes.

Guri Melbye fra Venstre understreket at overgrepene mot jesidiene er et mørkt kapitel som har påført dem store og varige lidelser. Hun fulgte opp Fiskaas forslag, og mente en norsk granskingskommisjon vil kunne legge grunnlaget for framtidige rettsprosesser mot IS. Hun mente Stortinget ikke kan i slå seg til ro med å videreføre tidligere praksis: Det er ikke bare juridiske, men også politiske spørsmål som må avklares.

Forslagsstiller Rasmus Hansson fra MdG påpekte at FNs granskingskommisjon UNITAD for lengst har konstatert at det dreier seg om folkemord. Det er dessverre ingen tvil om at betegnelsen er på sin plass i jesidienes tilfelle. At begrepet folkemord i offentlig debatt ofte brukes litt lettvint, må ikke forhindre at det anvendes presist der det virkelig er på sin plass. 

Til de rutinemessige henvisningene til en tradisjon om ikke å ta stilling, kommenterte han at dette er en dårlig politisk tradisjon, som reduserer spørsmålet om folkemord til historisk jus. Mange nasjonalforsamlinger har slått fast at angrepet på på jesidiene i 2014 og seinere er et klart eksempel på folkemord.

Bjørnar Moxnes tok ordet på vegne av Rødt. Han sa som andre at det er brei enighet om at jesidiene har vært utsatt for grove forbrytelser, men lot til å være i tvil om disse overgrepene fortjener betegnelsen folkemord. Dette må et eksternt utvalg avgjøre etter grundig behandling, sa han.

Dag Inge Ulstein fra KrF mintes, som flere andre talere, høsten 2014 da 100 000 jesidier, som hadde unnsluppet IS, vansmektet på den gloheite Sinjar-vidda. Han la vekt på de seksuelle overgrepene mot jesidikvinner og mente at kvinnene som ble tatt som sexslaver betalte den høyeste prisen. Vi må ikke glemme, sa han, men domstolen må avgjøre om begrepet folkemord er på sin plass.

Utenriksminister Espen Barth Eide sa det er bra  at situasjonen blir drøftet, og påpekte at Norges bistand også kommer jesidiene til gode, 

Han slo fast at Norge støtter initiativer for å etterforske dokumentere og straffe slike overgrep, men ville ikke at Stortinget skulle ta stilling til betegnelsen folkemord, og heller ikke at det skulle nedsettes noe utvalg for å granske spørsmålet.

Rasmus Hansson spurte i en replikk hvorfor det ikke var mulig å utfordre den tradisjonelle vegringen mot å ta ordet folkemord i bruk. Han mente dette er et viktig begrep som må gjøres politisk operativt, men Barth Eide ville ikke være med på dette. 

Ved voteringen stemte bare FrP sammen med MdG for slå fast at jesidiene er utsatt for folkemord fra IS. Rødt, Sv og Venstre stemte for videre utredning og fikk MdGs støtte til det. Men flertallet ville det annerledes.

Så langt det norske Storting. Samtlige talere ga uttrykk for stor vilje til å støtte jesidiene og gjenreise Sinjar. Det er godt å høre, men innebærer ingen forpliktelser. Det sentrale, omforente talepunktet var at det er domstolene som må avgjøre hvorvidt folkemord finner eller har funnet sted, i denne saka som i tidligere saker der begrepet folkemord har vært drøftet. Denne «tradisjonen» må ses i sammenheng med de sterke forpliktelser Folkemordkonvensjonen  pålegger partene, og som berøres i det opprinnelige forslaget. Ved å skyve definisjonen fra seg, unngår Stortinget at Norge påtar seg disse forpliktelsene.

Det opprinnelige forslaget fra MdG ligger her.

Utenrikskomiteens innstilling ligger her.

Og Stortingets fullstendige referat her

Her står noe om hvorfor  begrepet folkemord er på sin plass

og her står det noe om situasjonen på Sinjar i 2023.

Den største forbrytelsen

I disse dager behandler den internasjonale domstolen i Haag spørsmålet om Israels handlinger i Gaza rammes av begrepet folkemord. 

De sørafrikanske anklagerne viste i sine innledningsforedrag i Haag til en lang rekke brudd på krigens folkerett som Israel er skyldig i. Men disse handlingene er isolert sett «bare» krigsforbrytelser. Folkemord forutsetter også et forsett; utøveren må ha til hensikt å utslette den angrepne folkegruppa – helt eller delvis. Og det er dette forsettet striden vil stå om i de videre forhandlingene. Sør-Afrika vil hevde at uttalelser fra Netanyahu og hans ministere viser et slikt forsett, Israelernes advokater hevder det motsatte.

FNs hovedforsamling vedtok i desember 1948 en Folkemordkonvensjon, og Norge ratifiserte denne i 1949.   I artikkel 2 er folkemord definert som bestemte handlinger begått i krig eller fredstid «i den hensikt å ødelegge, helt eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan».

Begrepet folkemord brukes idag flittig av enhver gruppe som måtte føle seg forfulgt, og har derfor mistet mye av sin kraft. Men at begrepet misbrukes forhindrer ikke at det betegner grove ugjerninger som altfor ofte finner sted.

Da den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin myntet begrepet etter annen verdenskrig, var det nazistenes industrielt organiserte massemord på jøder som var utgangspunktet. Men Lemkin var også opptatt av armenernes skjebne. Hitler hadde jo forsvart sine planer om å utrydde jødene med ordene «Hvem snakker vel idag om utslettelsen av armenerne ?»

Den utslettelsen Hitler viste til omfattet en rekke blodige massakre i dagens Tyrkia. De kulminerte i 1915 da den armenske befolkningen ble tvunget på marsj mot Syria, utsatt for stadige angrep, massakrer og voldtekter. De fleste som nådde leirene i den syriske ørkenen, omkom der av sult og tørst. Det blir anslått at mellom én og halvannen million armenere mistet livet det året. 

Men det sluttet ikke der. Så seint som i september 2023 mistet hundre tusen armenere sine hjem i Nagorno Karabakh etter angrep fra Azerbaijan, med støtte fra Tyrkia. Parallelt med den militære offensiven ble armenerne demonisert av aserisk propaganda, og skolebarn fikk lære at drap på slike uvesener er en gjerning å kunne rose seg av. Azerbaijan sluttfører nå denne delen av folkemordet med å fjerne alle spor av armensk historie. 

Folkemord er altså noe som stadig pågår. Den internasjonale straffedomstolen har fastslått at massakrene i Rwanda i 1994 og i Srebrenica i Jugoslavia i 1995 var folkemord. Men også mange andre konflikter i dagens verden omfatter så omfattende og systematiske overgrep og en så tydelig hensikt at de må anses som «forsøk på å utslette en folkegruppe helt eller delvis». Vi kan for eksempel nevne angrep på Rohingyane i Myanmar, på Uigurene i Kina, eller på Tigrayanerne i Etiopia.

Et spesielt tydelig tilfelle av folkemord er den såkalte islamske stats angrep på jesidiene i Irak i 2014, der det åpent ble krevd at de vantro måtte utslettes for godt. Nasjonalforsamlingene i blant annet Tyskland og Storbritannia har slått fast at jesidiene er rammet av folkemord. Seinere i år skal også Det norske Storting ta stilling til jesidienes situasjon, men etter alt å dømme ønsker ikke flertallet av de norske folkevalgte å slå fast at IS er skyldig i folkemord. Muligvis for å å unngå de forpliktelsene et slikt vedtak ville medføre.

Det gjenstår dessuten fortsatt mye før det internasjonale samfunn erkjenner at begrepet folkemord passer på den forfølgelsen kurderne i Midtøsten har blitt utsatt for. Massakrer og nådeløs undertrykking har vært mønsteret snarere enn unntaket både i Tyrkia, Syria, Iran og Irak; men Saddam Husseins anfal-kampanjer mot den kurdiske landsbygda står likevel i en særklasse, med gassangrepet på Halabja i 1988 som et forferdelig lavmål.

Ny armensk tragedie

 

Når Aserbajdsjan nå fordriver den armenske befolkningen fra enklaven Nagorno Karabakh, av armenerne kalt Artsakh, vekker det minner om den katastrofen som rammet armenerne for hundre år siden. 

Armenerne har holdt til i Anatolia og Kaukasus i minst 3000 år. På slutten av 1800-tallet ble de  utsatt for en rekke blodige massakre i dagens Tyrkia, som da var kjerneområdet i det osmanske riket. I 1915 kulminerte forfølgelsene; hele den armenske befolkningen ble fordrevet fra sine hjem og tvunget på marsj mot Syria. Under marsjen var de utsatt for stadige angrep, massakrer og voldtekter. De fleste som nådde leirene i den syriske ørkenen, omkom der av sult og tørst. Det blir anslått at  mellom én og halvannen million armenere mistet livet det året.

Armenske militser gjorde flere steder motstand, og allierte seg med de russiske styrkene som kjempet mot osmanerne i Anatolia. Da russerne mot slutten  av første verdenskrig trakk seg tilbake, fulgte mange armenere (og en del jesidier) med, og opprettet i 1920 staten Armenia. Den ble straks angrepet av Tyrkia og redusert til halvparten; nemlig de områdene som utgjør Armenia idag. Denne staten ble etterhvert inkorporert i Sovjetsamveldet, og fikk sine grenser trukket opp av Stalin og hans kommissærer. 

Kaukasus-regionen har gjennom tidene vært preget av et frodig etnisk mangfold. Mange ulike folkegrupper holder til der, og utviklinga mot etnisk  homogene nasjonalstater har bydd på store problemer. Under Stalin ble hele folkegrupper flyttet rundt, og ulike minoriteter fikk små øyer i regioner dominert av andre. Det førte til at det armensk befolkede området Nagorno Karabakh ble en enklave i nabostaten Aserbajdsjan, og at enklaven Nakitsjevan –  som tilhører Aserbajdsjan  – ligger mellom Armenia og Iran.  På 1920-tallet ble det  dessuten i det som nå kalles Lachin-korridoren mellom Armenia og Artsakh, der det  bodde mange kurdere, etablert et autonomt område som på folkemunne kaltes «det røde Kurdistan».

Under Sovjetunionens siste tid kom mange konflikter opp i dagen, og  armenerne i Artsakh krevde å få bli en del av Armenia. Dette ville ikke Aserbajdsjan gå med på, og Armenia gikk til krig, i første omgang for å åpne en landeveis-forbindelse mellom moderlandet og Nagorno Karabakh. De armenske styrkene hadde stor framgang og nøyde seg ikke med å ta kontrollen over steder med armensk befolkning, de okkuperte også omkringliggende områder, og dreiv en kvart million aserier på flukt. 

I dette lå naturligvis en kilde til nye konflikter. Flyktningene har vært en viktig pressgruppe i Aserbajdsjan. Aseriske skoler og offentlig  propaganda  framstiller armenerne som undermennesker, som det er fortjenstfullt å mishandle og drepe.  

Forholdet mellom naboene Armenia og Aserbajdsjan  ble stadig dårligere, og i 2020 gikk Aserbajdsjan til angrep. Denne krigen endte med nederlag for armenerne. Aserbajdsjan vant tilbake kontrollen over områdene rundt Artsakh, herunder Lachin-korridoren som skiller Artsakh fra selve Armenia. Russland forhandlet fram en våpenhvile-avtale og utplasserte fredsbevarende styrker.

Når Russland nå er opptatt av sin egen krig i Ukraina, har president Aliyev i Baku sett en mulighet til å sluttføre erobringen av Artsakh. I dette har han helhjertet støtte fra president Erdogan i Tyrkia, som hater armenerne for deres stadige anklager om folkemordet i 1915. 

Høsten 2022 etablerte Aseriske styrker en blokade av Artsakh. Hverken folk eller forsyninger fikk passere, og butikkhyllene i  Stepanakert  og andre byer i Artsakh ble snart tomme.  I ni måneder var regionen isolert fra omverdenen, før aseriene gikk till fullt angrep i september 2023.  I løpet av få dager måtte de  utsultede og demoraliserte forsvarerne gi opp, og legge ned sine våpen.   

Rapporter fra området forteller om voldtekter, mishandling og plyndring. De fleste innbyggerne frykter for sine liv ,og velger å  flykte. President Aliyev har lovet at alle som ønsker å forlate området skal få lov til det, men veien til Armenia  går gjennom aseriske sjekkpunkter der mistenkte «terrorister» tas til side.

President Erdogan har naturligvis applaudert det hele, og sendt sine gratulasjoner til Baku. Bilder fra møtene mellom presidentene Erdogan og Aliyev understreker at utslettelsen av den armenske befolkningen i Nagorno Karabakh er er et ledd i en felles kamp. 

De milelange køene av biler og traktorer som har sneglet seg gjennom Lachin-korridoren, vekket minner om de lange kolonnene med armenere som ble drevet til døden i 1915. 

Opprør i Nordøstsyria

Young men from the Deir e-Zor countryside city of al-Shuhayl demolish a Syrian Democratic Forces (SDF) checkpoint on the road to the al-Omar oil field, 1/9/2023 (al-Shuhayl News)

Den kurdisk-styrte regionen i Nordøstsyria omfatter store områder med arabisk flertall. Den revolusjonære ideologien til Abdullah Öcalan har liten appell her, og mange har akseptert de kurdiske styresmaktene med dårlig skjult motvilje. I slutten av august brøt denne misnøyen ut i væpnet opprør, til glede for Damaskus og Ankara. 

De kurdiske YPG-styrkene har, etter kampene mot IS, etablert kontroll over store områder med arabisk flertall. Dette har skjedde med amerikansk flystøtte, og amerikanerne har fulgt nøye med på at lokale væpnede grupper er trukket inn i samarbeide med YPG under paraplyen Syrias Demokratiske styrker (SDF). 

YPG er den væpnede armen til det kurdiske partiet PYD, som igjen er en avlegger av det mektige partiet PKK. Disse partiene bygger på den revolusjonære ideologien til den fengslede Abdullah Öcalan, og har innført et styresett basert på denne ideologien. Det skjedde først i de kurdisk-dominerte områdene der partiet etablerte seg i 2012, og som på kurdisk kalles Rojava. 

Mange, også i Vesten, er tiltrukket av Öcalans visjoner om grasrot-demokrati basert på økologi og feminisme. Det er da også gjort viktige framskritt, ikke minst ved hjelp av den aktive likestillinga mellom menn og kvinner. Den revolusjonære hverdagen er likevel ikke like rosenrød for alle. Opposisjon, inkludert øvrige kurdiske partier, blir brutalt undertrykket. Det foregår dessuten omfattende tvangsrekruttering av begge kjønn, også mindreårige, til de væpnede styrkene. Derfor har mange kurdere og andre flyktet fra PYD-kontrollerte områder, som til gjengjeld har tatt imot mange flyktninger fra andre deler av Syria. 

I områder med arabisk flertall har PYD vært mere tilbakeholdne med ideologien, og ikke kunnet etablere like sterk kontroll som blant kurderne. Kadrene har likevel utløst motvilje gjennom sitt autoritære styresett, og spesielt gjennom tvangsrekruttering av ungdom til de væpnede styrkene også her. I de arabiske områdene har det derfor vært omfattende protester ved en rekke anledninger. I byen Manbij, nord for Aleppo, har for eksempel innbyggerne gjennomført generalstreik mot SDF flere ganger, seinest i januar i år.

Begivenheter i Deir Ezzor, lenger sør, har likevel avdekket en langt mere alvorlig trussel mot den langsiktige kontrollen til SDF, eller i realiteten PYD. Det var i dette området IS-krigerne kjempet sin siste kamp for det territorielle kalifatet. Flere lokale stammer hadde sluttet seg til IS. Det var en tøff jobb for amerikanerne, og PYD, å finne samarbeidspartnere med reine hender til å drive lokal administrasjon. I Deir Ezzor ble den temmelig tvilsomme og korrupte Ahmed al-Khubayl, kjent som Abu Khawla, innsatt som leder for de lokale forsvarsstyrkene. 

SDF fikk meldinger om at Abu Khawla planla å løsrive Deir Ezzor fra SDF, og valgte 27 august i år   å innkalle ham og flere av hans kommandanter til et møte. Der ble de arrestert; anklaget for korrupsjon, smugling og kontakt med fienden.  Styrker fra SDF rykket fram mot Abu Khawlas hovedkvarter, og det oppsto harde kamper med krigere fra Abu Khawlas Bakir-stamme. 

Men det stanset ikke der. Til tross for Abu Khawlas manglende popularitet, var motviljen overfor SDF så stor at Ibrahim Al Hafl og hans Okeidat stamme også tok til våpen. Flere andre stammer sluttet seg til, og snart sto SDF overfor et omfattende opprør, med støtte i store deler av den lokale befolkningen.

Araberne i Deir Ezzor er naturligvis splittet mellom tilhengere og motstandere av de ulike partene i borgerkrigen, men misnøyen med SDF har vokst i flere år. Kravet fra opprørerne er at regionen skal styres av råd utpekt av lokalbefolkningen. Mange arabere ser på SDF som kurdiske okkupasjonsstyrker, en holdning som styrkes av at flere av de kurdiske kadrene ikke er syrere, men kommer fra andre land i regionen. Og den revolusjonære ideologien som PYD og moderpartiet PKK presenterer gjennom SDF, er svært fremmed for den arabiske stammekulturen.

Situasjonen i Deir Ezzor 3. september

I løpet av få dager mistet SDF kontrollen over et stort antall byer og bosettinger på østsida av Eufrat. De hevdet disse områdene var okkupert av styrker som hadde krysset Eufrat. fra områder kontrollert fra Damaskus og Teheran. Disse krigerne omtalte SDF vekselvis som Assad-lojalister, IS-fanatikere og tyrkiske marionetter. Men motstandere av Assad både i Suwaiyda i sør og Idlib i nord erklærte sin støtte til de som tok opp våpen mot SDF.

 Påstanden om at opprørerne kom utenfra. må ses som et forsøk fra SDFs side på å benekte sin egen mangel på støtte. Det er åpenbart at fiender av SDF gjerne puster på flammene, men det er nytteløst om det ikke allerede gløder i befolkningen. Og det er på ingen måte sikkert at ledere som Ibrahim Al Hafl er tilhengere av hverken Assad eller Erdogan. 

Andre fiender av SDF og PYD så nå også muligheter for å svekke SDF. Tyrkisk-støttede HTS erobret en landsby utenfor Manbij, og erklærte full krig mot SDF. Kompleksiteten i PYDs alliansebygging viste seg der ved at russiske bombefly kom SDF til unnsetning. PYD har nemlig et ambivalent forhold til regimet i Damaskus, og har ikke engasjert seg i kamphandlinger mot Baathpartiet eller deres russiske og iranske allierte. Mange motstandere av Assad anser PYD som støttespillere for regimet. 

6. september meldte SDF at oppryddingen i Deir Ezzor var avsluttet og en avtale inngått mellom partene. De neste dagene ble det likevel fortsatt meldt om omfattende kamper. Det hevdes at rundt hundre personer har mistet livet. Det er naturligvis døde og sårede krigere på begge sider, men også mange sivile har blitt drept eller såret.

Situasjonen har skapt stor bekymring hos amerikanerne. De er opptatt av å holde det nordøstlige Syria samlet og har forsøkt å få partene til å møtes. Under kampene i Deir Ezzor har SDF bedt om, men ikke fått, flystøtte fra USA. I en uttalelse fra den amerikanske ambassaden heter det at de allierte styrkene tar den lokale misnøyen på alvor. Det kan tolkes som en intensjon om å komme opprørerne i møte og endre det administrative systemet i Deir Ezzor.

Kontrollen over Nordøstsyria er naturligvis avhengig av styrker på bakken, men uten amerikanerne i ryggen kunne ikke PYD/SDF ha oppnådd eller opprettholdt sin kontroll. Om amerikanerne finner andre partnere kan hele Rojava-prosjektet stå i fare. Skulle SDF miste kontrollen over Deir Ezzor vil det ikke bare være et tap av territorium, det vil være et betydelig prestisjetap. Det pågående opprøret er derfor en eksistensiell utfordring for PYD, og moderorganisasjonen PKK. Fortellingen om det multietniske sosiale eksperimentet der Öcalans teorier om sosialistisk grasrotdemokrati settes ut i frigjørende praksis, kan strande på befolkningens motvilje og krigens harde hverdag.

I et intervju med Reuters 7. september uttaler SDFs leder, Mazlum Abdi, at SDF vil komme befolkningen i Deir Ezzour i møte, høre på deres klager og gjøre endringer i lokal styring. En konferanse mellom partene i området, om framtidig styring, skal arrangeres så snart roen er gjenopprettet, hevder han. Dette innebærer naturligvis en erkjennelse av at opprøret ikke bare skyldtes fiendtlige intriger, men innebærer også at SDF ikke har planer om å gi fra seg makta.

Abdi sa også at det ville bli gitt amnesti til alle som har deltatt i opprøret, og at alle fanger, inkludert Abu Khawla og hans gruppe, skulle bli løslatt. Virkeligheten er likevel at opprenskingen i landsbyene omfatter til dels brutale massearrestasjoner. 

SDF har nok kontroll over situasjonen idag, men det rapporteres  om stadige angrep på  kontrollpostene deres. De underliggende konfliktene er på ingen måte løst.

Kurdistan under press

Hovedkvarteret til partiet KDPI i Koya bærer merker etter en iranske rakett som drepte 14 personer i 2018. Foto Jan B Vindheim

Den kurdiske regionen i Irak er omgitt av fiender, både innenlands og utenlands. Nå har regionens fiender i Ankara og Teheran alliert seg med den irakiske regjeringa i  Bagdad for å sette kurderne på plass. De kjenner jo godt til at den selvstyrte regionen lider under indre splittelser og økonomiske kriser. Summen av disse utfordringene er så stor at den kurdiske regionens fortsatte eksistens er i fare. 

Internt er regionen splittet i to soner, styrt av de to partiene KDP (i nordvest) og PUK (i sørøst). De har begge store væpnede styrker, samt betydelig økonomisk eierskap og kontroll. Disse to partiene var tidligere noenlunde jevnstore, men etter at PUK har opplevd flere splittelser er KDP idag langt større enn sin rival. Barzani-klanen, som styrer KDP, har utilslørte ambisjoner om å overta makta også i den folkerike Suleimaniya-provinsen der PUK  dominerer.

Motsetningene mellom de to partiene i Irakisk Kurdistan har spisset seg i fordelingen av oljeinntektene. Den kurdiske regionen har nemlig eksportert store mengder olje via den tyrkiske havnen Ceyhan. Enorme beløp har havnet i politikernes lommer, mens lite har gått til å bedre infrastrukturen i landet. Lederne har kjøpt dyre luksusleiligheter i Europa og Amerika og saltet ned store midler i utenlandske banker. Samtidig har lønningene til de mange offentlig ansatte ofte uteblitt.

Den irakiske regjeringa har ment den kurdiske oljeeksporten var ulovlig, og fikk tidligere i år en internasjonal voldgiftsdom på at all oljeeksport fra Irak skal skje gjennom og betales til Bagdad. Dermed har KDP mistet sitt viktigste maktmiddel: bunken med dollarsedler. PUK  ser derimot  lyst på muligheten  for å få sin andel av midler fra oljeeksporten fra Bagdad i stedet for fra KDP-styrte Erbil.  Dette innebærer en halvt skjult trussel om å bryte samarbeidet med KDP og oppløse regionen.

Etter at KDP i 2017 gjennomførte en folkeavstemning, der befolkningen i store deler av Nordirak sa ja til å erklære en selvstendig kurdisk stat, har regjeringa i Bagdad søkt å vingeklippe den kurdiske regionen. Den irakiske hæren gjennomførte sammen med Iran-støttede sjiamilitser  et militært angrep  som dreiv de kurdiske styrkene ut av store områder med betydelig kurdisk befolkning. Det gjaldt blant annet oljefeltene rundt Kirkuk og jesidienes områder i Sinjar; områder Barzaniene ønsket å ta med seg inn i et uavhengig Kurdistan. Bagdad har altså både redusert den kurdiske regionen geografisk, og fratatt kurderne sin viktigste inntektskilde. Nå presenteres nye krav.  

Kurdiske opposisjonelle har hyppig krysset landegrenser for å unnslippe sine fiender.  Både KDP og PUK har  i  perioder  søkt tilflukt på iransk side. Det kurdiske Nordirak rommer derfor flyktninger  fra alle de tre andre delene av  Kurdistan: Tyrkia, Syria og Iran, flere av dem tungt bevæpnet.  

Partiet PKK, som  i mere enn 30 år har ført geriljakrig i Tyrkia, har sine viktigste baser i  Qandilfjellene i Irak. Kamper mellom PKK og tyrkiske styrker har fordrevet innbyggerne  fra hundrevis av landsbyer i fjellområdene langs grensa. PKK har dessuten etablert baser på Sinjar og i Makhmour. Disse basene er i likhet med Qandil, utenfor den kurdiske regjerings kontroll. Spesielt PKKs baser i Sinjar  rammes stadig av tyrkiske droneangrep.

Flere kurdiske partier og gerilja-organisasjoner fra iransk side har baser i Irak i forståelse  med  lokale myndigheter.  Iran misliker naturligvis dette og har fra tid til annen angrepet  partier som KDPI og Komala med raketter og bomber.  Nå har de omfattende opptøyene i Iran etter drapet på kurdiske Jina  Amini  fått iranske myndigheter til å  leite etter syndebukker. Påstanden er at opptøyene organiseres av Irans utenlandske fiender, og at de kurdiske partiene har  en viktig rolle i dette.  

Dette er bakgrunnen for et ultimatum som både Bagdad og Teheran stiller seg bak. Kravet er at de kurdiske styresmaktene må avvæpne iranske kurderpartier innen 19 september. Skjer ikke  dette vil Iran måtte gripe inn, heter det.  I praksis er det partiene KDPI og Komala som trues. PKKs iranske avlegger, PJAK,  holder til i utilgjengelige Qandil, og har dessuten en forståelse med myndighetene i Teheran.

De kurdiske styresmaktene i Irak blir nødt til å  reagere mot eksilpartiene, men vil naturligvis prøve å begrense reaksjonen. De er svært klar over at Bagdads mål er å  redusere de kurdiske provinsenes selvstyre, og  gjerne avskaffe det helt. Problemet for  KDP er at de etter 30 års uavhengighet mangler legitimitet. De har ikke klart å skape det kurdiske demokratiet de har hevdet å kjempe for.  Ungdommen i den kurdiske regionen er desillusjonert, og drømmer om ei framtid i Europa eller Amerika. De ser liten grunn til å foretrekke  politikere i Erbil og Suleimania framfor dem som sitter  i Bagdad.

10 år etter Ghouta

foto: Wikimedia

Den 21 august 2013 ble to opprørskontrollerte bydeler i Damaskus angrepet med giftgass. Antallet drepte var høyt, anslagene variere fra noen hundre til flere tusen. Det som er sikkert er at dette var det verste tilfellet av giftangrep mot en sivil befolkning siden den irakiske hærens angrep på byen Halabja i 1988.  

Det er interessant at de to samvittighetsløse diktatorene som beordret disse angrepene, Saddam Hussein i Irak i 1988 og Bashar Assad i Syria i 2013, regjerte gjennom ulike greiner av  det arabiske nasjonalistpartiet Baath. Tilsvarende brutal maktvilje er utbredt i regionen, og kom mange steder til syne under den  arabiske våren.  En uke før gassingen av Ghouta ble  hundrevis av demonstranter massakrert av politi og soldater på Rabaa-plassen i Kairo, mange av dem brent levende.  

Det internasjonale samfunnet fordømte begge  massakrene. Men det var likevel en viktig forskjell. Det kunne ikke herske tvil om hvem som angrep de fredelige demonstrantene i Kairo, men det var mulig å så tvil om ansvaret for gassingen i Ghouta. Erfaringene fra  angrepet på Irak i 2003, da falske beskyldninger om masseødeleggelsesvåpen var en viktig del av begrunnelsen, fikk mange vestlige raddiser til å nøle med å gi Assad ansvaret. Man fryktet at gassingen i Ghouta var  satt i scene for å legitimere et vestlig «regimeskifte». Det er mulig den samme  refleksen hindret president Obama i Washington i å beordre  angrep mot Syria, til tross for at han året før hadde forkynt at  han ville sette inn bombefly dersom Assad tok sine kjemiske våpen i bruk.  

Den amerikanske gravejournalisten Seymour Hersh  hevdet i desember 2013 å ha bevis for at gassingen var gjennomført av opposisjonen  i samarbeide med CIA, og at hensikten var å legge til rette for  et avgjørende militært angrep. Hvorfor Obama  likevel ikke  beordret et slikt amerikansk angrep, har hverken Hersh eller andre forsvarere av Assad kunnet forklare.  Likevel lever tanken om at Assad er et offer for vestlig  aggresjon videre i enkelte «anti-imperialistiske» miljøer, også i Norge. I mellomtida har Assad-regimet fortsatt å bruke giftgass, hovedsakelig klorin. FNs granskingskommisjon har registrert mer enn 300 tilfeller.

Nå er naturligvis den langvarige  krigen i Syria svært komplisert. Mange ulike parter har engasjert seg. Assadregimet er avhengig av støtte fra Russland og Iran, mens store områder i nord fortsatt er utenfor regimets kontroll. De delene av den radikale opinionen  i vest som ikke støtter Assad, ser gjerne på de kurdisk-styrte områdene i nordøst som en løfterik og universell samfunnsmodell. Rojava, som  området   kalles på kurdisk, følger Abdullah Öcalans tanker om kvinnefrigjøring og grasrotdemokrati, men sliter likevel med en dypt autoritær tradisjon som undertrykker opposisjonelle krefter. De opprørskontrollerte områdene i nordvest  mangler denne typen ideologisk legitimitet. De ansees  gjerne for å være under både tyrkisk og islamistisk kontroll, men også her er det områder der vitale  folkeforsamlinger holder stand, med både arabiske og kurdiske aktivister. 

Assadregimet har  bare  overlevd takket være hjelpen fra Iran og Russland. Ingen av disse  tilbyr hjelp av sitt god hjerte. Russland vil bevare sin strategisk viktige adgang til  havna i Tartous og øvrige baser i landet, mens Iran er opptatt av å bruke de sjiamuslimske minoritetene til å undergrave, og etterhvert utslette, Israel.  Dette har, ikke overraskende, ført til et voksende antall  israelske angrep på  iranske og  iransk-støttede  baser i nabolandet.  Særlig har dette gått ut over de sørlige delen av Syria der Iran har lagt vekt på å utplassere og bevæpne sine allierte. 

Det var nettopp i den sørlige byen Deraa at opprøret mot Assad tok fyr i 2011. Formelt anses nå  denne  delen av Syria som kontrollert  av regimet, men det er bare delvis sant.  De siste dagene har det vært store demonstrasjoner  mot regimet  og mot de russiske og iranske «okkupantene», blant annet i byen Sweida.  

Mange mener nå at krigen er avgjort til Assads fordel. Saudi-arabia og andre  som lenge støttet opposisjonen er i ferd med å normalisere forbindelsene til Damaskus. Opposisjonelle stemmer som Robin Yassin-Kassab hevder det ville gått annerledes om Obama etter  gassangrepet i Ghouta hadde holdt ord, og brukt sin militære makt til  virkelig å gjennomføre regimeskifte. Kontrafaktisk tenking hjelper imidlertid ingen. Det som er sikkert er at framtida hverken for Bashar Assad eller  for staten Syria  på noen som helst måte er avklart.

Jesidiene lider fortsatt

27 jesidiorganisasjoner krever at regjeringa i Bagdad tar ansvar for gjenereising på Sinjar

Den 3 august er det ni år siden den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjar-området i Irak. Hensikten var å utslette den lokale befolkningen av jesidier. Jesidiene følger en preislamsk religiøs tradisjon, og anses av mange muslimer som skitne djeveldyrkere, og dermed legitime mål. j

I løpet av få dager erobret islamistene Sinjar by og landsbyene rundt. De drepte alle jesidi-menn de fikk tak i, minst 6 000, og tok mer enn 6 000 kvinner som slaver. Mere enn 200 000 rakk å komme unna til den kurdiske regionen lenger nord, mens ytterligere 100 000 jesidier i alle aldre måtte flykte opp på det utilgjengelige Sinjarplatået. Der satt de i glødende august-varme uten mat eller vann, helt  til kurdisk gerilja åpnet en passasje for dem til Syria og videre til Kurdistan.

Den islamske stat satte slaveriet i system. Jesidikvinner ble redusert til gjenstander som kunne voldtas og mishandles, selges og gis bort. Mange har flyktet eller blitt kjøpt fri. Nadia Murad som fik Nobels fredspris i 2018  er deres mest kjente representant, men  3 000  kvinner og jenter er ennå savnet. 

Rundt 200 000 jesidier lever fortsatt som flyktninger i Kurdistan. Rundt hundre tusen har vendt tilbake til Sinjar, der gjenoppbygginga går svært sakte. Hverken den irakiske regjeringa i Bagdad eller den kurdiske regjeringa i Erbil  prioriterer jesidiene. Dette skyldes dels inngrodde fordommer mot de skitne djevledyrkerne, men også en strid om politisk makt. Både Bagdad og Erbil vil sikre seg  kontroll over området. Det var under  kurdisk styre fram til 2014, da KDP trakk sin peshmergastyrker ut for å forsvare sin hovedstad Erbil mot IS.  Jesidiene ble etterlatt uten forsvar mot det varslede  angrepet.  

Ulike kurdiske og irakiske styrker  presset i løpet av flere år  IS ut av Sinjar. Som følge av dette er makta på bakken idag delt mellom en rekke militære grupper med ulik lojalitet. YBS-militsen som følger Abdullah Öcalans PKK-ideologi angripes hyppig med tyrkiske droner og fly. 

Situasjonen kompliserer ytterligere av at mange jesidier på Sinjar ikke anerkjenner den tradisjonelle ledelsen for jesidiene som holder til ved  tempelanlegget  i Lalish. Det ligger i den  kurdiske regionen og er avhengig av godviljen til KDP, partiet som trakk sine soldater ut av Sinjar da IS angrep. Nylig har  yngre menn inntatt rollene som  verdslig leder, Mir, og  religiøst overhode, Baba Sjeik, etter at  svært gamle ledere gikk bort.  Mange sinjarier har  ikke godtatt disse utnevningene og har utnevnt sin egen  mir. Han har en del tilhengere både lokalt  og  i den etterhvert store jesidiske diasporaen.  

Den vanskelige militære og politiske situasjonen  bidrar til at flyktningene nøler med å vende tilbake. Viktigere er likevel den ødelagte infrastrukturen. Det er lite eller ingenting å vende tilbake til.  Derfor har hele  27 jesidi organisasjoner  nylig sendt et opprop til Bagdad der de krever at det settes av 10 milliarder dollar  til å gjenreise Sinjar, slik at ødelagte ødelagt byer og områder kan fungere.  

Sinjar rommer dessuten et stort antall massegraver etter massakrene i 2014. Arbeidet med å åpne disse og identifisere de begravde ofrene krever store ressurser og går svært langsomt.

Jesidene i Sinjar har altså et skrikende behov for hjelp. Det er ikke bare myndighetene i Bagdad og Erbil som  må avhjelpe  den dype  tragediene jesidiene fortsatt lider under. Norge og resten av det internasjonale samfunnet har også et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine byer.  

FNs Sikkerhetsråd har slått fast at den  Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord.

I blant annet Storbritannia, Tyskland, Armenia, Belgia og Nederland har nasjonalforsamlingene fattet vedtak som støtter sikkerhetsrådets vurdering og forpliktet seg til å bidra til rehabilitering av ofrene og gjenreising av deres ødelagte hjemtrakter. 

I Stortinget ligger et representantforslag som erkjenner at jesidiene er rammet av folkemord og som slår fast plikten å bistå. Dette forslaget er flere ganger utsatt. Andre saker har vært viktigere. Det er nå på tide at det hentes fram.

Kvinner med gevær (2)

 

Amineh Kakabaveh i Oslo tidligere i år

I forrige blogg skreiv jeg om  Diana Nammi; og hvordan hun ble en av de første kvinner med våpen i  Komala -militsen. En annen kvinne som lærte seg å bruke våpen som Komala-peshmerga var Amineh Kakabaveh, som idag bor i Sverige. I likhet med Nammi, eller Galavezh som hun opprinnelig het, kom Kakabaveh fra en fattig landsby i iransk Kurdistan der kvinner måtte lære seg å adlyde. Opprørsk av natur valgte hun geriljalivet   av overbevisning.  

I Komala ble hun godt tatt imot og følte seg friere enn hjemme i landsbyen. Som ung kvinne kunne hun nå i større grad kle seg og oppføre seg slik hun ville.  Der unge menn og kvinner møtes  oppstår det naturligvis  kjærlighetsforhold. Det var forbundet  med flere tabuer enn vi er vant til i Skandinavia. Men noen  par oppsto, og  noen giftet seg også skjønt geriljalivet gjorde det vanskelig å leve sammen. Amineh fikk mange høflige og diskrete tilbud, men det tok flere år før hun sa ja til en mann. 

I likhet med Nammi  skildre Kakabaveh et intimt samspill mellom geriljaen og landsbyboerne. Regimets soldater holdt seg i sine baser i de større byene, og selv der holdt de seg ofte innendørs om natta. Peshmergaene kunne derfor  snike seg  inn i byene , besøke slekt og venner og spre sin propaganda. I landsbyer uten regjeringssoldater holdt de gjerne møter med lokalbefolkningen, og hjalp dem med å løse konflikter  av ulike slag.

Amineh  fikk  etterhvert viktige roller i organisasjonen. Mye av tid tilbrakte hun  i Komalas omfattende baser i Irak. De var opprettet i forståelse med Saddam-regimet, i områder der revolusjonsgarden hadde fjernet den lokale kurdiske befolkningen. De irakiske kurderne var på samme måte alliert med Iran. En dramatisk begivenhet skulle forstyrre dette  mønsteret.    

Irak hadde allerede brukt giftgass mot iranske tropper og landsbyer, så vel som mot lokale kurdiske styrker. I mars 1988 erobret Iran den store kurdiske byen Halabja. Få  dager etter ble byen angrepet av det irakiske flyvåpenet med gassbomber som drepte minst 5 000 mennesker umiddelbart. Tusener lever med ettervirkninger den dag i dag. Det var hovedsakelig sivile kurdere som ble rammet; de iranske soldatene hadde gassmasker. Komala fordømte dette angrepet og ble deretter ansett  som Saddam-regimets fiende, i likhet med de irakiske kurderne. De ble derfor angrepet flere ganger, også med gass. Amineh ble selv forgiftet under et besøk i en  landsby for å hente etterlatt radioutstyr. 

Da krigen mellom Irak og Iran opphørte fikk begge land større ressurser til å undertrykke de plagsomme kurderne. Det ble vanskeligere å sende peshmergas over grensene. I eksiltilværelsen  oppsto konflikter som splittet Komala. Amineh bestemte seg for å flykte, og havnet etterhvert i Sverige.

I sitt nye hjemland har hun lært seg språk, studert på universitet og engasjert seg i politikken  I 2008 hentet Vänsterpartiet henne inn i riksdagen, der hun har engasjert seg sterkt for kurdere og andre undertrykte folk,  og særlig  for kvinners rettigheter.  Hun peker på at mange menn fra strengt patriarkalske kulturer i Midtøsten og  andre steder, har tatt med seg til Vesten et diskriminerende syn på kvinner.  Hun peker på at eksistensen  av sosial kontroll  mot kvinner og jenter   gir seg slike utslag som «hedersdrap», slik det heter på svensk. Dette har ikke vært like populært i alle deler av svensk venstreside, der man lukker øynene, for ikke å  fornærme muslimer og bli stemplet som rasist. Kakabaveh ble sågar utesluttet fra det svenske Vänsterpartiets riksdaggruppe for sin kritikk av muslimers holdninger til «hederskultur» og sosial kontroll av kvinner.

I disse dager er Amineh Kakabaveh engasjert i kampen mot svensk NATO-medlemskap. Under et besøk i Oslo tidligere i år kritiserte hun kraftig  den svenske regjeringa sin ettergivenhet overfor    kravene fra Erdogan,  om å slå ned på kurderes organisasjons- og ytrings-frihet, men også mot enhver allianse  med USA-imperialismen.

I lys av de utfordringene kvinner som Diana Nammi og Amineh Kakabaveh har møtt og kjempet seg gjennom, blir våre problemer her hjemme i Skandinavia små. 

Kvinner med gevær (1)

Diana Nammi; tidligere kjent som peshmergaen Galavezh

De kurdiske militsene som er aktive i alle deler av Kurdistan har en lang historisk bakgrunn,  men det er først i seinere år at kvinner har deltatt i større omfang. Iranske Komala var blant de første til å gi kvinner våpen, og  iallfall  to  kvinner som har flyktet til Vesten har utgitt bøker der de beretter om sine erfaringer fra denne  kommunistiske  organisasjonen.

De to er Amineh Kabaveh, kjent som riksdagsmedlem i Sverige, og  Diana Nammi, som idag er er akademiker i England. Kakabaveh kommer jeg grundigere tilbake til, denne bloggen blir mest om Nammi.

Begge var tenåringer da de sluttet seg til geriljaen, og havnet etterhvert som aktivister i Vesten. Med seg fra hjemlandet hadde de personlige opplevelser ikke bare av å bli undertrykt som kurdere, men i minst like stor grad å være undertrykt som kvinner. Et godt eksempel på det som kalles interseksjonell undertrykking; undertrykking langs flere konfliktlinjer.

Det er jo dessverre slik at kvinner blir systematisk undertrykket i patriarkalske samfunn som de kurdiske. Både Nammi og Kakabaveh har kjempet mot den videreføringen av sosial kontroll over jenter og kvinner som i  verste fall manifesteres som «æresdrap», og som kurdere og andre folkegrupper har tatt med seg til Vesten. Kampen for kvinners frigjøring i innvandrermiljøene har ført dem på kant med venstreorienterte grupper som i frykt for «islamofobi» har ønsket å glatte over problematiske sider ved innvandreres kultur.

Komala er en av de viktigste kurdiske organisasjonene i Iran, med en lang illegal historie.  Nammi, eller rettere Galavezh,  forteller hvordan organisasjonen sto fram offentlig  i opprøret mot Sjahen  i 1979, og spilte en viktig  rolle i  de kurdiske områdenes kamp mot  det nye religiøse diktaturet  som Ayatollah Khomeini og hans tilhengere etablerte. Nammi var 17  år gammel svært aktiv i sin hjemby Baneh, og måtte flykte da revolusjonsgarden etter harde kamper inntok byen. Hun ble tatt opp i Komala og levde i 12 år blant peshmerga-soldatene. 

Geriljaen hadde sine baser i fjellstrøkene og drev også propagandavirksomhet og sosialt arbeid i landsbyene. For Galavezh var det viktig å hjelpe landsbykvinnene, og forklare både dem og  mennene at kvinner har egne  rettigheter.  Tvangsekteskap  for mindreårige var vanlig og mishandling utbredt.   

Heller ikke i Komala hadde kvinnene oppnådd likestilling. Partiet ville blant annet bestemme hvem jentene kunne gifte seg  med, og det gikk snart opp for Galavezh at den rolle hun og hennes venninner ble tildelt i det revolusjonære partiets baser, var de tradisjonelle kvinnelige oppgavene: matlaging, sjukepleie osv. Sammen med andre kvinner forlangte hun  å få delta også i den væpnede kampen. Hun ville ha gevær, og klarte  etterhvert  å få utdelt et. Det var det vanskelig for mange mannlige å godta, så vanskelig at noen forlot  peshmergas i protest. Galavezh ble den første kvinnelige kjemper i Komala, men fikk snart følge av flere.

Komala var bare et av flere kurdiske partier, som alle  hadde sine væpnede styrker.  Kurdistans Demokratiske Parti hadde lenge vært det største(det forkortes gjerne til KDP-I for å skille det fra KDP som regjerer i Nord-Irak). Partiet var grunnlagt under annen verdenskrig og sto i 1946 bak opprettelsen av  en kortvarig kurdisk republikk i byen Mahabad. Faren til Galavezh  fortalte henne  at han hadde deltatt som peshmerga den gangen. KDPI forsøkte å forhandle med Khomeinis regime, noe Komala anse som forræderi.  (For KDPi sin del førte disse forhandlingene to ganger til at deres representanter ble drept av regimet).  Komala og KDP kjempet ofte sammen mot revolusjonsgarden og regjeringshæren, men det var også viktige motsetninger, og det kom i en periode til harde kamper dem imellom. 

I likhet med andre kurdiske partier har både Komala og  KDPi tatt imot den økonomiske og militære hjelp de har kunnet få.  På 1980-tallet betydde dette at de allierte seg med Saddam Hussein mot de irakiske kurderne, som på sin side var alliert  med mullaene i Teheran.  Da den væpnede kampen inne i Iran dabbet av på 1990-tallet, flyttet  såvel Komala som KDPi sine hovedkvarter  til  områder av irakisk Kurdistan styrt av  partiet PUK.  PUK var  avhengig av støtte fra Iran, og iranske agenter opererte derfor fritt. Dette skapte frykt hos de iranske partiene.

Eksiltilværelsen var langt fra den sosiale mobiliseringa i landsbyene som lå Galavezh sitt hjerte nærmest.  Hun hadde dessuten giftet seg og blitt mor. Hun emigrerte derfor med sin familie til Storbritannia. Der hun har dannet organisasjonen  Iranian and Kurdish Women’s Rights Organization (IKWRO) som  blant annet kjemper for kvinners rettigheter  i de kurdiske eksilmiljøene. Hun har fortalt om sitt liv i boka «Girl with a Gun» som dette blogginnlegget bygger på.