Utrolig strengespel

Her om dagen fant jeg  i postkassa  ei bok av Rose Simpson kalt «Muse, Odalisque, Handmaiden: A Girl’s Life in the Incredible String Band». Det  var en uventet gave fra Ole Erling Kvaal, som jeg takker hjertelig for. Lesing av boka ga meg en anledning til å hente  fram fra hyllene både kjente og ukjente innspillinger med denne  gruppa som jeg har hatt et nært forhold til. 

Rose Simpson gir en fascinerende skildring av livet i og rundt Incredible String Band. Kjernen i denne gruppa var Robin Williamson og Mike Heron, begge dyktige multi-instrumentalister  og låtskrivere. Etterhvert fikk også de to unge kvinnene Licorice og Rose roller så vel på  konserter som i studio. Så tenker man vel at dette var de to herrenes kjærester, og det var de også ofte, men dette var midt i den heftigste hippie-tida på sekstitallet. Rundt  ISB var det skiftende felleskap der seksualpartnere var midlertidige og rusmidler som cannabis, LSD og kokain ble tatt imot med takknemlighet.

Gjenhør med den innspilte musikken viser  hvor ekstremt kreative denne gjengen var, men også hvilken rolle improvisasjon hadde, på godt og vondt. Det var ikke alltid ting  klaffet i studio, selv ikke  manager og produsent Joe Boyd fikk alt til å fungere. Men det  skulle  da heller ikke  være polert og friksjonsfritt.  Slik Rose omtaler konsertene var det oppfinnsomheten og sjarmen som appellerte til publikum når de møtte den vimsete gjengen som satt på scenegulvet omgitt av merkelige instrumenter.

Mitt første møtet med ISBs musikk fant sted våren 1968. Jeg hadde haiket ned til København for å treffe venner. Hjemme hos Ulrik og Suzanne sto jeg med  høretelefoner på hodet og en chillum i hånda, da tonene av «Koeeaddi there» veltet meg overende  på sofaen.  Det var den første sangen i den nyutgitte LPen «The Hangman’s Beautiful Daughter». Her var det et  helt annet lydbilde enn beatmusikken vi ellers hørte på. Akustisk musikk med klingende strenger og gåtefulle tekster i tråd med  hippie-miljøenes etos, og da   første side  av – rundet av,  med koret: «May the long time sun shine upon you, all love surround you, and the pure light within you guide you all the way home»,  var jeg hekta. 

Dette albumet blir av mange ansett som høydepunktet i ISBs produksjon, og ga dem  en vel fortjent berømmelse.  ISB forble likevel et undergrunnsfenomen enda noen år. Det kan ikke  ha vært før langt ut på 1970-tallet at Dagbladet omtalte en av deres LP-er, («Liquid Acrobat as regards the Air»?) med spørsmålet «tar de LSD?».  Det spørsmålet  var de for seint ute med.  Allerede i 1970  hadde Robin, Licorice og Mike blitt fanget av scientologien, som tok seg godt betalt for å lære dem å leve i nykterhet.  Rose lot seg  derimot ikke overbevise  av de kosmiske fantasiene denne sekten forkynte, og valgte en annnen vei videre.  

Da Rose forlot  bandet i 1971 var skyggesidene av dop og fri sex allerede tydelige.  Hennes skildring av kontrastene under Woodstock-festivalen i 1969 (som ikke  var et av ISBs stolteste  øyeblikk) viser dette tydelig. 

Boka hennes er en gullgruve for dem som er interessert i musikkarv og sladder fra hippie-kulturens blomstringstid. For oss som levde ut  sekstitallets og syttitallets blomsterdrømmer er dette prima nostalgi. For alle dere andre kan erindringene til  Rose Simpson (og Joe Boyd  !) være en god veiviser. Det var sånn det var.

Og musikken holder forresten enda!

Monica Sjöö og Den store kosmiske mor

Monica Sjöö i Oslo 1977

Morgenbladet har gjort meg oppmerksom på at Moderna Museet i Stockholm har en stor utstilling av bildene til Monica Sjöö. Det gleder meg dypt, siden hun har vært viktig for meg på flere måter.

I 1973 hadde Kunstnernes Hus i Oslo en utstilling av feministisk kunst der Monica Sjöö var representert. På en eller annen måte nådde ryktene om de sterke bildene hennes opp til  Vindheimkollektivet på Karlsøy, og vi tok kontakt med henne.  

Monica var en radikal aktivist som ivrig deltok i aksjoner  som kvinneleiren ved Greenham Common.  Fellesskapet med andre kvinner  var sentralt for henne. Hun mente  patriarkatet var en relativ ny utvikling, og at kvinner hadde en helt annen rolle i eldre kulturer. Monica  studerte forhistoriske kulturer på jakt etter mektige kvinner, og fant blant annet den minoiske kulturen på Kreta. Både der og mange andre steder så hun hvordan det guddommelige tar  kvinnelig form.  Hun fant  tilbedelse av den store trefoldige gudinna  i kulturer fra alle deler av verden.  

Monica Sjöö var en utadvendt kvinne  og nølte ikke med å ta kontakt. Hun hadde derfor et bredt kontaktnett som omfattet såvel anarkister som Murray Bookchin  («Jeg forklarte feminismen for ham!»), den psykedeliske alternativkulturen, hekser og gudinnedyrkere, og kvinnelige akademikere som Marija Gimbutas.

Jeg og min daværende kjæreste, Kari, besøkte omkring 1975 Monica i Bristol, og kjøpte et av hennes store malerier. Det er på 2x 3 meter, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan vi fikk det med oss på tog og undergrunnsbane og etterhvert på et fly til Oslo, enn si fra Oslo til Karlsøy. Men jeg har ennå bildet,  skjønt vi ikke har funnet plass på veggen til det der vi nå bor. 

Bildet vi kjøpte fra Monica viser  kvinner som danser til ære for den store gudinna på  Kreta, i kontrast med undertrykte kvinner i dagens patriarkalske verden.

Etter besøket hos Monica i Bristol  satte jeg  i gang med å oversette boka «Den store kosmiske mor og hennes urgamle religion». Vi trykket den på vårt eget trykkeri, som en av de første bøkene utgitt av Regnbuetrykk. Flere nummer av tidsskriftet vårt, Vannbæreren, presenterte også Monicas tanker om gudinna og om kvinnepolitikk

..

Noen år seinere tok jeg med meg forlaget til  Trondheim. Der  fikk jeg trykt  opp gudinneboka hennes på engelsk  og inviterte henne til lanseringa.  Boka er siden gitt ut i flere utgaver på det store amerikanske forlaget Harper-Collins. Monica har også skrevet flere andre bøker. 

Monica Sjöö døde i 2005, men hennes arbeide lever videre. Henne arvinger har opprettet to nettsteder der hennes liv og arbeide presenteres i dybden:

https://www.monicasjoo.net/

https://monicasjoo.weebly.com/

Jeg ser  Morgenbladets Carina Elisabeth Beddari, i en utførlig omtale av utstillinga i  Stockholm karakteriserer Monica som «En åndfull øko-heks». Hun  vil se bort fra de  religiøse aspektene i kunsten til Monica , det kan naturlig vis hjelpe ateister til å anerkjenne hennes bidrag til økologi og feminisme. En slik forståelse av hennes kunst vil likevel være amputert . For Monica var den store gudinna i sine tre aspekter en sentral erkjennelse og en konstant  inspirasjon.