Hvor vil «Miljøpartiet» ?

De Grønnes slagord til lokalvalget?

I et valgår må et partilandsmøte antas å legge føringer for valgkampen. Siden det i år skal velges kommunestyrer og fylkesting i det ganske land, har Miljøpartiet De Grønne valgt EU-medlemskap som kampsak. For ytterligere å  øke sin appell i distriktene har partiledelsen lansert den avskiltede translegen Espen Benestad som maskot. Her skal ingen kunne hevde at MdG bare er et parti for urbane eliter. 

Man kunne nok  slått an tonen på landsmøte på annen måte, for eksempel ved å invitere en kystfisker, en småbruker, ei jordmor eller en same . Men her har partiledelsen vært smart. Benestad  representer nemlig også en urbefolkning: nemlig transpersonene. Kledelig nok offentliggjorde han først sin urfolks-identitet på en konferanse i Iran. Prestestyret liker nemlig  transpersoner. Er du tiltrukket av ditt eget kjønn i Iran blitt du tilbudt å skifte kjønn, slik at de styrende kan opprettholde det de ser som  naturens orden.  

Men de grønne er ikke blinde for problemene i verden!  Landsmøtet har markert dette ved å kalle seg et «interseksjonelt feministisk og anti-rasistisk parti». Begrepet «interseksjonelt» ble  plassert sammen med ordet «feminisme» for å vise at MdG ikke går inn for den gammeldagse feminismen som begrenset seg til mennesker av hunkjønn. Ordbruken signaliserer at partiet favner bredere. MdG står, må vite, for en feminisme som omfatter enhver mann som måtte ønske å kalle seg kvinne.  

I utgangspunktet er interseksjonalitet et begrep som skal beskrive hvordan ulike former for diskriminering og undertrykkelse kombineres, slik at mennesker som tilhører flere diskriminerte kategorier blir rammet av flerfoldige, kumulerte former for undertrykkelse. For eksempel kan jesidikvinner utsettes for undertrykkelse og diskriminering både fordi de er kvinner, fordi de er kurdere og fordi de er jesidier.  

Norske transpersoner kan sikkert ha mange problemer, men de hører avgjort ikke hjemme i samme kategori som voldtatte og slavebundne jesidikvinner. Å bruke begrepet «interseksjonelt feministisk» som kodeord for  inkludering av transpersoner trivialiserer situasjonen til undertrykte kvinner over hele verden.

Jeg går ut fra at de lokale listetoppene deltok i applausen for Benestad. Det er mulig de ble revet med av forsamlingen, og det er mulig de ikke har forstått hva Benestad står for. Men det er også mulig de støtter Benestads skandaløse feilpraksis.

For første gang siden MdG ble opprettet er jeg i tvil om hva  jeg skal stemme til høsten.

Grønne på villspor

De prioriterte parolene hos MdG i Bergen

Menneskeheten står idag overfor de største utfordringene i sin historie. Det fortsatt voksende overforbruket av jordklodens ressurser er iferd med å undergrave vår fortsatte eksistens, og har allerede utslettet mange andre livsformer. 

De grønne partienes eksistens er begrunnet i erkjennelsen av disse problemene. De tar utgangspunkt i nødvendigheten av å sikre en levelig framtid for mennesker og andre livsformer på denne begrensede planeten. Miljøpartiene støtter seg, i likhet med resten av miljøbevegelsen, på solid naturvitenskapelig grunn i arbeidet mot klimaendringer og for biologisk mangfold. De som fornekter vitenskapen om klima og miljø blir møtt med hån og forakt. 

Imidlertid er det helt omvendt når vi beveger oss inn på menneskelig biologi. Ønsket om å være snill med ungdom som identifiserer seg med et annet kjønn enn det biologiske, har ført mange ut i et absurd verdensbilde der kjønn baseres på indre stemninger og ikke på fysiske fakta. Transideologien er en metafysisk teori som, i likhet med enkelte gnostikere og nyplatonikere, anser den materielle virkeligheten som et fengsel. På dette området er det fagfolks påpeking av av den grunnleggende materielle forskjellen mellom våre to kjønn, mann og kvinne, som møtes med hån og forakt. 

Det er en avgrunn mellom den faktabaserte tilnærmingen til de grunnleggende problemene innen klima og miljø, og den virkelighetsfornektelsen mange grønne demonstrerer i trans-debatten. Dette undergraver den grønne partifamiliens seriøsitet og troverdighet, og har skapt opprivende interne stridigheter mange steder. Ledelsen for Green Party of England and Wales har – for eksempel – avsatt den grasrotvalgte ledelsen for partiets kvinneorganisasjon, som påpeker at den ekstreme trans-ideologien undergraver kvinners rettigheter på en lang rekke områder. En annen framtredende partiaktivist, Shahrar Ali, som er fratatt sine verv for «feiltenking» om kjønn, har gått til søksmål mot partiet.

Et sentralt trekk ved trans-debatten er den giftige tonen  og de stygge metodene aktivistene bruker for å undertrykke kritikk. Den som våger å kritisere den metafysiske transideologien skal fratas sine  rettigheter.  Et slikt virkemiddel er systematisk  bruk av henvendelser til arbeidsgivere. Her i Norge ble Rianne Vogels i fjor beskyldt for transfobi  etter å ha klikket «liker» på en transkritisk tweet. Hun ble oppsagt fra sin jobb i Papillon, en organisasjon i Bergen som skal jobbe for flerkulturelle kvinner. Nylig fikk hun slått fast i retten  at oppsigelsen var uberettiget. Vogels var modig, mange andre velger å holde kjeft heller enn å bli utsatt for transideologenes vrede.

Selv er jeg gjentatte ganger rapportert til MdGs ledelse for «transfobiske » og «nazistiske hatytringer». Det beste eksempelet anklagerne fant på mine hatefulle ytringer var spørsmålet «Kan lesbiske ha penis ?». Rommet for saklig debatt blir stadig trangere, og terskelen for å ytre seg stadig høyere..

Jeg har hittil trodd at MdGs ledelse ville anstrenge seg for å unngå opprivende interne konflikter om dette spørsmålet. Men på årets landsmøtet var altså Espen Benestad invitert til å holde hilsningstale. Han er fratatt sin legelisens for mangeårig systematisk feilpraksis, blant annet henvisning av mindreårige jenter til hormonbehandling og fjerning av bryster uten utredning, ja tilmed uten at han hadde møtt dem personlig. Jeg går ut fra at han fortalte landsmøtet at barn som hevder å «være født i feil kropp» skal gis umiddelbar behandling uten forutgående psykiatrisk utredning. Dette til tross for at nesten alle unge med kjønnsdysfori har omfattende psykiske problemer. 

Offentlige utredninger i blant annet Sverige, Finland og Storbrittania, og nå også i Norge, konkluderer med at de langsiktige konsekvensene av «kjønnsbekreftende behandling» ikke er kjent, og at skadelige bivirkninger ikke er kartlagt. Slik behandling må anses som eksperimentell og derfor bare bør skje som ledd i forskningsprosjekter hevder ekspertene. 

Norske helsemyndigheter så vel som vår eldste organisasjon for transpersoner, Harry Benjamin Ressurssenter, mener Benestads oppførsel er grovt uansvarlig, men MdGs landsmøte belønner ham med trampeklapp.

Det er er virkelig nedslående å se at det partiet jeg har brukt så mye av mitt liv på, lider av langtkommen faktaresistens. Foreløpig opprettholder jeg likevel mitt medlemskap. MdG har mange viktige oppgaver. Jubelen for Benestads krav om ukritisk kjønnslemlestelse av dysforisk ungdom burde ikke fått forstyrre  dette.

Nye trusler mot jesidiene

Sinjar by i 2019. By Levi Clancy – wikimedia

De siste dagene har det kommet en bølge massive og grove trusler mot jesidiene i Irak, som fortsatt sliter med følgene av angrepet fra IS i 2014. Islamistene ønsket å utslette denne minoriteten, som det muslimske flertallet i Nord-Irak anser som skitne djeveldyrkere. Nå er IS drevet  på  flukt, men fordommene er høyst levende.

Jesidiene i Irak er dobbelt diskriminert. De tilhører den kurdiske minoriteten, men som ikke-muslimer er de en minoritet også blant kurderne. Angrepene i 2014 reiv opp den største konsentrasjonen  av jesidier, i området rundt Sinjarfjellet nær grensa til Syria. Nærmere 200 000 som flyktet fra folkemordet bor nå i leire i den kurdiske regionen, mens rundt 100 000 har vendt tilbake til sine ødelagte landsbyer

Under det brutale angrepet fra  IS ble, som kjent, mange tusen jesidikvinner tatt som slaver og omsatt på  digitale så vel som fysiske slavemarkeder, mens tusenvis av menn ble summarisk slått i hjel. Sårene fra disse grusomhetene har på ingen måte grodd. Tusenvis av kvinner er fortsatt savnet, få av de mange massegravene er undersøkt og store materielle skader gjenstår å rette opp.

Også mange muslimer og endel kristne holder til i Sinjar-regionen. Både blant  arabiske og kurdiske muslimer var det en stor andel som støttet IS i 2014, og nylig hevdet jesidier å gjenkjenne IS-aktivister blant hjemvendte arabere. Det brøt ut heftige demonstrasjoner. og noen ungdommer kastet stein mot en moské.

Dette utløste det latente hatet mot de vantro jesidiene i den kurdiske befolkningen. Imamer tordnet mot djevledyrkerne, og på sosiale medier ble det hevdet at jesidiene hadde rasert eller tilmed revet ned moskéen. Det  ble lagt ut bilder av ramponerte moskéer som det ble påstått jesidier hadde angrepet. Snart kokte de sosiale mediene av oppfordringer til å angripe og gjerne utslette hedningene, eller i det minste jage dem ut av Irak.

I virkeligheten hadde ingen jesidier ødelagt noen moské. At lokale imamer sto fram sammen med kristne  og jesidiske leder for å avkrefte beskyldningene har i liten grad dempet ilden på internett. Truslene  river opp ferske sår, og tas i høyeste grad på alvor av jesidiene. De frykter med god grunn å bli utsatt for nye angrep. Etter deres egne beregninger var IS-angrepet i 2014 nummer 74 i rekken av større massakre deres muslimske naboer har utsatt dem for.

Usikkerheten skjerpes av de uklare maktforholdene ved Sinjar. En avtale om å fordele makta mellom kurdiske myndigheter i Erbil og den irakiske sentralregjeringa i Bagdad har ikke latt seg realisere. Etter at IS ble fordrevet har en rekke  kurdiske og arabiske militser med ulik lojalitet etablert seg  i området. På bakken står idag blant annet kurdiske peshmergastyrker, irakiske regjeringsstyrker og sjiamilitser med lojalitet til Iran. Ikke minst blir store områder  kontrollert av jesidier knyttet til det kurdiske partiet PKK, og angripes hyppig fra Tyrkia  med fly og droner.

Den nye bølgen av hat og trusler har skapt dyp bekymring og frykt både blant jesidiene selv og  blant irakiske politikere. Nye bølger av etniske konflikter er det siste landet trenger. Men fordommene sitter dypt også blant høyt utdannede muslimer, og politikere er intet unntak. Mange jesidier krever at  Sinjar blir en autonom region, med egne sikkerhetsstyrker til erstatning  for dagens mange militser. Politiske og militære motsetninger forhindrer at dette skjer.  Jesidienes framtid er usikker, og de pågående truslene gjør usikkerheten enda større.

Mangelfull film om jesidikvinner

Tusenvis av jesidikvinner har vært sexslaver i Den Islamske Stat, og har fått barn som følge av dette. Mange av disse  jesidikvinnene er fortsatt savnet, og noen av dem befinner seg i leirene i Nordøstsyria  der IS-kvinner er internert.

Nå er jesidismen en endogam religion. Bare barn av to jesidiforeldre kan være jesidier.  Tradisjonelt vil  seksuelle forbindelser med ikke-jesidier straffes med utstøting eller i verste fall døden. Det store antallet IS-slaver har imidlertid ført til en dramatisk endring. Kvinner som har vært holdt som sexslaver tas nå tilbake i jesidisamfunnet, og renses for skam gjennom en spesiell seremoni i det hellige senteret i Lalish.  

Men barn av voldtektene er det vanskelig for de fleste jesidier å godta. Mange kvinner blir derfor stilt i et vanskelig dilemma: skal de gi fra seg sine barn, eller skal de bryte med jesidisamfunnet og sine familier for alltid?

https://www.npr.org/2019/05/09/721210631/freed-by-isis-yazidi-mothers-face-wrenching-choice-abandon-kids-or-never-go-home

Den svenske aktivisten Nemam Ghafouri og diplomaten Peter Galbraith klarte  i begynnelsen  av 2021  å hjelpe noen slike kvinner til å  bli gjenforent med sine barn.   Lederen i jesidienes  religiøs e  hierarki, Baba Sheikh Ali Elyas, uttalte at  å ta inn barn av IS-terrorister ville være ødeleggende for  jesidisamfunnet..  

Dette dilemmaet kommer nå til overflaten i kritikken av den prisbelønte filmen Sabaya som i Norge vises på VG-nett. Filmen viser hvordan aktivister fra senteret  Mala Yazidi (jesidienes hus) i den kurdisk styrte delen av Syria henter ut jesidikvinner fra Al Hol-leiren.

Filmen Sabaya som er produsert i samarbeid med Sveriges Radio , og med betydelig støtte fra det svenske filminstituttet, har blitt møtt med betydelig anerkjennelse både i Sverige og internasjonalt. Den kaster jo lys over en av det siste årtiets største tragedier; jesidikvinnenes slaveri.  Jeg ble selv imponert da jeg så den tidligere i år. Imidlertid har det kommet fram  at filmen har store svakheter. 

På det svenske nettstedet Kvartal har Ludde Hellberg i to grundige artikler avdekket en rekke problemer.  Flere av kvinnene som omtales hevder å ha blitt dårlig behandlet. først og fremst protesterer de over å ha blitt  fratatt sine barn.  Hellberg dokumenterer at filmens helter  tilmed har forsøkt å selge noen av barna til sine IS-fedre. 

Peter Galbraith, som jo har arbeidet for å forene mødrene med sine barn, er hard i sin kritikk: «De gikk ikke inn i leiren for å redde jentene, men for å frata dem barna» sier han til Hellberg.

Religion i det grønne skiftet.

I Norge og Vesten tror vi gjerne at politisk handling må hvile på grunnleggende sekulære, eller rett og slett materialistiske holdninger. Vi har derfor lett for å neglisjere og nedvurdere religiøse tilnærminger til bærekraft og klimaendringer. Likevel er det et faktum at det overveldende flertall av verdens befolkning har et grunnleggende religiøst livssyn, og begrunner sine politiske vurderinger i dette livssynet. Det er derfor vesentlig å bidra til at økologiske perspektiver lar seg integrere, og blir integrert, i religiøse tilnærminger til virkeligheten. Religiøse leder besitter en moralsk autoritet som kan bidra sterkt til å påvirke holdningene og oppførselen hos deres tilhengere.

Dette er utgangspunktet for den konferansen om religioner, klima og bærekraft som denne uka har vært arrangert i Bergen by. Som deltaker på konferansen har jeg fått møte reflekterte representanter for kristne tradisjoner fra ulike deler av verden, så vel som muslimer, buddhister og andre ikke-kristne mennesker med et dypt engasjement for klima og miljø.

Simele: en massakre på kristne i Irak

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Simele i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – ble slaktet av den irakiske hæren.

Har yezidiene noen framtid?

(Kronikk i Adressa, 2. august 2018)

3. august 2014 gikk den såkalte islamske stat, IS, til angrep på yezidiene i Sinjar-området i det nordlige Irak.

Angriperne viste ingen nåde, de massakrerte tusenvis av menn, gutter og eldre på stedet og tok rundt seks tusen kvinner og jenter som sexslaver. Titusener yezidier flyktet opp i selve Sinjar-fjellet der de manglet både mat og vann. Fire år seinere ligger Sinjar i ruiner mens titusener av yezidier lever i flyktningeleire i Kurdistan. Det framtidige religiøse mangfoldet i Midtøsten er avhengig av at området gjenreises så raskt som mulig.

Hvor kommer yoga fra ?

De gymnastiske øvelsene som kalles yoga i våre deler av verden, er bare ett aspekt av bredere tradisjoner, hvis mål er å føre individet fram til kosmisk bevissthet eller enhet med det guddommelige. I boka « A Brief History of Yoga» leverer Ramesh Bjonnes et velskrevet bidrag til forståelsen av disse tradisjonene. Med 40 års erfaring i bruk av yoga-teknikker, og omfattende teoretiske studier, har Bjonnes et godt utgangspunkt, og han veksler mellom de store perspektivene og sine personlige erfaringer på en fruktbar måte.

Nytt år for yezidiene

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk.

Vandrende sjeler

Mer eller mindre tilfeldig har jeg i jula blitt sittende med to skjønnlitterære bøker som på ulike vis drøfter problemer rundt menneskets sjel, herunder forholdet mellom sjel og legeme, og muligheten for at menneskets sjel kan overleve den fysiske død og ta bolig i et nytt legeme: det vi gjerne kaller reinkarnasjon eller sjelevandring.