Kurder mot kurder i Shingal

Fredag 3. Mars brøt det ut kamper mellom de kurdiske partiene PKK og  KDP i det jesidi-dominerte Shingal-området. Tilhengere av Abdullah Öcalan og Massoud Barzani  kjemper med hverandre, mens representanter for jesidiene ber partene om heller å vende seg mot Daesh.

al-monitor

Hundrevis av jesidier har flyktet fra kampene. (foto:  al-monitor)

Det  er dyp og gammel motsetning som her kommer fram. Massoud  Barzani, som er president på overtid i den kurdiske regionen av Irak, stammer fra mange generasjoner av stammehøvdinger, og viderefører de tradisjonelle maktstrukturene i det kurdiske samfunnet. Hans far Mustafa Barzani førte geriljakrig mot myndighetene i Bagdad i hele sitt liv.  Han og hans tilhengere ser Barzaniene som de naturlige og rettmessige herskerne i Kurdistan – inklusive Shingal.

Den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan står derimot for en revolusjonær omdanning av det kurdiske samfunnet. Inspirert av maoisme og av Murray Bookchins ny-anarkisme mener hans tilhengere å ha utviklet en grasrot-sosialisme hele verden burde ta etter. Denne samfunnsmodellen ligger til grunn i de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria, og blir forsøkt innført også i Shingal.    Mer

Kampen om islams sjel

Ekstatisk sang til ære for Allah og andre guder faller ikke i smak hos voldelige islamister.

500d44_86c4b80bb74e434082fa0f1f92de4916

Lal Shahbaz Qalandar avbildet dansende foran sitt eget gravmæle

Den 16. februar ble  et tempel i den lille byen Sehwan, i det sørlige Pakistan rammet av en selvmordsbomber. Mer enn 80 mennesker ble drept i angrepet mot gravmælet for sufi-helgenen  Syed Muhammad Usman Marwandi, bedre kjent som Lal Shahbaz Qalandar.  Han levde for 700 år siden og er gravlagt i Sehwan.

Jihadistgruppa Daesh (ISIL) har tatt på seg ansvaret for  dette angrepet, liksom for attentatet mot den berømte qawwali-sangeren Amjad Fareed Sabri sommeren 2016. Sufienes tolerante lære og praksis blir av jihadistene ansett som en fornærmelse mot Profeten, ikke minst når den kommer til uttrykk i sang og dans. Derfor går de til angrep på sufitempler og på qawwali-sangerne som opptrer der .Dette understreker nok en gang at det overveldende flertallet av ekstremistenes ofre er  andre muslimer; muslimer som ikke aksepterer salafistenes strenge fortolkninger av Muhammeds lære. Mer

Samer og kurdere

samene

Samer og rein, pyntet til fest.

(Innledning til kurdisk kulturtreff i Trondheim, 4. februar 2017)

Det er 6. februar 2017 nøyaktig ett hundre år siden den første samiske nasjonal- kongressen  i Norge fant sted i Metodistkirken i Trondheim. Feiring av dette jubileet finner sted i ei hel uke under navnet Tråante, som er det samiske navnet på Trondheim by. Mer

Cannabisforbudet vakler

colorado-medical-marijuana-group-argues-weed-is-safer-than-boozeVelgerne i USA skulle 8. november ikke bare utpeke en ny president i verdens mektigste land, Mange av dem skulle også ta stilling til den legale situasjonen for cannabis.

I fire av de fem delstatene der legalisering sto på kartet, stemte et flertall for å tillate bruk av cannabis for alle voksne, i ytterligere fire delstater – av fire mulige – stemte et flertall for å tillate cannabis brukt som medisin. Med dette er det åpenbart at cannabis-forbudets dager går mot slutten, noe som bekreftes av opinionsmålinger der over 50% av amerikanerne i flere år har erklært seg som tilhengere av å legalisere weed. Mer

Pilegrim i Ujjain

simhast

Alltid fullt av folk ved Ram Ghat

De siste ukene har jeg stort sett vært  i den sentral-indiske byen Ujjain sammen med millioner av indiske pilegrimer, og de siste dagen har jeg besøkt noen viktige turistmål. Det har vært to høyst ulike opplevelser. Mer

Den grønne paven

url-1Norge er et sekulært land, og miljøbevegelsen i Norge gjør seg flid med å framstå som objektiv og vitenskapelig. Få har derfor brydd seg med at lederen for verdens største religionssamfunn har sluttet seg til miljøvernernes rekker. Det er synd, for den nye encyklikaen til den katolske kirkes overhode Pave Frans, den første som har tatt navn etter Frans av Assisi, er et av de mest radikale miljømanifestene jeg har lest.

Den pavelige encyklika som har tittelen «Laudato si – om omsorgen for vårt felles hjem» kunne i store deler vært hentet rett ut av programmet til Miljøpartiet de Grønne: her er det lange avsnitt om problemer knyttet til forurensing og klimaendringer, ressursutarming og tap av biologisk mangfold. Mer

Tjomlid og Snåsakaill’n

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Grupper som kaller seg humanister, skeptikere, realister etc har i noen år ført en intens kampanje mot alt som overskrider naturvitenskapens registreringsevne. Ikke minst gjelder dette tradisjonelle og folkelige måter å behandle sjukdom på. De selvutnevnte skeptikerne tviholder på den etablerte medisinens enerett. Blant fanebærerne i denne kampanjen er Gunnar Tjomlid, som definerer alternativ medisin slik ”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.»

Med en slik definisjon er konklusjonen gitt. All helbredelse utenfor etablert medisin er svindel og må debunkes så grundig som mulig. Både Tjomlid og andre har sett seg ut Joralf Gjerstad, selveste Snåsakaill’n, som en sine viktigste skyteskiver.

Nå står Gjerstad i en lang tradisjon av naturlige helbredere, med røtter i sjamanisme og førkristne forestillinger: det forhindrer ikke at han ser på sine evner som gitt av (den kristne) Gud. Den tillit folk har til Gjerstad (og mange mindre kjente kloke menn og kvinner over det ganske land) er likevel ikke knyttet til hans gudstro men til hans plass i tradisjonen.

Gjerstad hevder å ha helbredet 50 000 mennesker. Tjomlid og hans kumpaner hevder på sin side at ikke ett eneste av disse tilfellene innebærer en reell helbredelse. En ganske sterk påstand, all den stund ingen kan ha studert samtlige av disse 50 000 sjukehistoriene. Det trenges som kjent bare én svart svane for å motbevise teorien om at alle svaner er hvite. Det trenges bare at Joralf Gjerstad har forårsaket én uvanlig helbredelse for å demonstrere at han har uvanlige evner til å hjelpe sjuke mennesker.

Men for skeptikerne er saken klinkende klar; deres utgangspunkt er nemlig at virkeligheten ikke har rom for ånd eller sjel, og at åndelig eller sjelelig helbredelse derfor pr. definisjon er umulig. De kaller det «overnaturlig», og har dermed markert grensene for sin virkelighetsoppfatning meget tydelig.

Fra dette utgangspunktet driver Skepsis og tilliggende herligheter sin detektiv-virksomhet: Utgangspunktet er at alt skal ha en «naturlig forklaring». Men ut fra en slik en reduksjonistisk forståelse av naturen blir denne forklaringen ofte en henvisning til det som kalles «placebo-effekten». Tjomlid har skrevet ei hel bok om denne. Nå har jeg ikke lest boka, men ut fra Tjomlids blogg kan jeg slutte at han bruker begrepet slik det i denne debatten vanligvis brukes, som en bortforklaring. «Det var da bare placebo-effekt, må vite».

Dette finner jeg svært lettvint. Placeboeffekten erkjennes jo nå av medisinske forskere som organismens selvhelbredende evne. I den forstand er det rimelig å anta at enhver helbredelse, enten den skjer på Rikshospitalet eller på Snåsa, nettopp forutsetter at placeboeffekten mobiliseres.

Gjerstad er åpenbart ved berøring, via telefon og på andre måter, istand til å starte eller utløse legemets evner til å motvirke infeksjoner eller annen sjukdom. Ved å henvise til placeboeffekten innrømmer i virkeligheten skeptikerne dette. Deres argument koker da ned til at Gjerstad ikke alltid lykkes, at han har en sviktende forståelse av sin egen virksomhet og at han ikke har medisinsk utdanning.

Tjomlid etterlyser i sin blogg en «kritisk dokumentar» om Snåsakailln. Med det mener han åpenbart en film som skal frata Joralf Gjerstad all ære. For min del kunne jeg også tenke meg et kritisk studium av Gjerstads virksomhet, der man ser både på hvor han lykkes og hvor han ikke lykkes.

Previous Older Entries