På vei mot økokratiet?

Danske Jens André Herbener (bildet) skriver utførlig om menneskehetens økologiske utfordringer i boka «Slik skaper vi en bærekraftig verden». Men Herbener nøyer seg ikke med symptombeskrivelse; han forskriver også helbredende medisin. Grunnlaget for politikken må ikke lenger være menneskelig egennytte, men en erkjennelse av naturens og andre livsformers egenverdi, økosentrisme. Det er ikke bare «mennesker som har iboende verdi. Resten av naturen har også det, fra enkelte individer til arter og økosystemer», skriver han.

Det er ingen mangel på advarsler om at menneskelig forbruk med god margin overskrider naturens tålegrenser: den norske befolknings forbruk svarer til avkastningen fra mer enn 3 jordkloder. Nordamerikansk forbruk er enda høyere.I tillegg er det et voksende antall milliarder mennesker i resten av verden som gjerne vil oppnå et slikt forbruksnivå. Dette er for så vidt – eller dessverre – velkjent materiale.

Det er for lengst fastslått at menneskeheten påvirker den fysiske verden i en slik grad at det gir fornuft å hevde at vi er i menneskets tidsalder: antropocen. Herbener vil gjerne vise oss veien til en annen tidsalder som han kaller økocen, økologiens tid. Og det styresettet han mener er best egnet i økologiens tidsalder kaller han økokratiet.

Herbener spesifiserer 7 sentrale steg på veien mot økokratiet:

1: Sett av halvparten av jordens land og hav til vill natur.

2: Avskaff industriell dyreproduksjon og spis langt mer plantebasert mat.

3: Utsted en verdenserklæring om naturens rettigheter og innfør dem i forfatninger og lover.

4: Erstatt fossil energi med fornybar energi og atomenergi og innfør lavenergisamfunn.

5: Erstatt vekstøkonomien med likevektsøkonomi, stopp de rikes overforbruk og omdefiner det gode liv.

6: Reduser verdens befolkning til to-tre milliarder mennesker.

7: Spre økosentriske livssyn og verdier.

Dette er i hovedsak vel kjente standpunkter som miljøorganisasjoner og grønne partier har forfektet i årtier, men all den stund de ikke er realisert, fortjener de absolutt å presenteres på ny. Herbener vier et kapitel i boka til hvert av disse tiltaka, og det viser seg da raskt at utviklinga på samtlige områder går i feil retning, til tross for at det på mange områder finnes realistiske og utprøvde alternativer. 

Herbener kunne brukt Norge som eksempel; et land med mye natur og liten befolkning som har store problemer med å verne 50% av arealet. Forslag om å redusere kjøttforbruket møtes med anklager om formynderi og diktatur, mens kritikk av industrielt husdyrhold møtes med økonomiske argumenter.

Så vil Herbener ha de økosentriske prinsippene nedfelt i en universell erklæring. Erklæringer om naturens rettigheter og nødvendigheten av å finne en ny kurs er avgjort på sin plass. Slike uttalelser er det ingen mangel på. De kan få entusiastisk tilslutning fra norske politikere som likevel fortsetter å styre samfunnet i samme retning som før. Herbener påpeker derfor at målsettingene må gjøre bindende ved å nedfelles i lovverket i de ulike land. Det hele blir likevel litt uklart. Hvem skal vedta en slik erklæring, og hvem skal håndheve den?

Målet om å sette av 50 % av arealet på planeten til vern, vil i praksis måtte medføre at menneskelig aktivitet i store områder stanses og at de fysiske følgene av denne aktiviteten i størst mulig grad fjernes. Det vil likevel være en stor feil å fordrive urfolksgrupper fra slike områder, slik mange verneplaner i det globale sør forutsetter. Grupper med en livsstil basert på å opprettholde naturens mangfold og produktivitet har en nøkkelrolle i trygging av urørt natur, mener Herbener.

Overgangen til fornybar energi, «det grønne skiftet», gjennomføres i Norge uten at leiting etter mere olje og gass reduseres eller stanses. Samtidig gjennomføres utbygging av vindkraft gjennom storstilt nedbygging av den naturen vi må verne. Og denne nedbygginga av naturen undergraver, slik Herbener også påpeker, livsgrunnlaget for folkegrupper som lever i og av naturen, eksempelvis sørsamene på Fosen. 

Herbeners punkt 5 blir derfor sentralt. Å stoppe overforbruket hos den globale middelklassen, altså det meste av den norske befolkning, forutsetter nettopp at «det gode liv» omdefineres, og at de rike i Norge og resten av verden tar en slik ny forståelse av hva som er det gode liv inn over seg i sin livspraksis .

Herbener peker også på at den menneskelige befolkningens størrelse er et problem i seg selv. Naturligvis vil menneskehetens belastning på de økologisk systemene vi er avhengige av bli mindre dersom det totale antallet individer reduseres. Det burde være selvinnlysende, men er likevel blitt et betent problem ved at befolkningsvekst av noen defineres som en rasistisk og kolonialistisk problemstilling og et middel til å undertrykke de fattige i sør. Ikke dessto mindre er en sterkt redusert global befolkning en nødvendig forutsetning for det langsiktig stabile lavenergisamfunnet Herbener kaller økocen.

Boka peker på at vi med dagens kunnskaper kan løse mange av utfordringene på veien mot økokratiet; det gode samfunn der mennesker og andre livsformer eksisterer og utvikler seg i harmoni med hverandre. Det viktigste problemet gjenstår likevel: hvordan kan klodens befolkning utvikle en mentalitet der streben etter stadig nye materielle goder tøyles eller fjernes?

Grunnlaget for en slik mentalitetsendring må i stor grad legges gjennom Herbeners sjuende trinn: «å spre økosentriske livssyn og verdier». Her ser han for seg at de økosentriske perspektivene får dominere i utdanning og media. Han observerer at økosentriske holdninger vokser fram i alle kunstformer så vel som i religiøse, politiske og filosofiske sammenhenger, men frykter at det ikke går fort nok.

Utviklinga praktisk såvel som teoretisk må derfor påskyndes gjennom det Herbener kaller et grønt folkeopprør. Aller først må en bevissthet om de store problemene vi står overfor rotfestes i befolkningen. Deretter må en bred bevegelse for forandring bygges opp. Denne bevegelsen må utfordre makthaverne gjennom streiker, aksjoner og andre tiltak.

Om dette ikke får de sittende makthaverne til å endre kurs, mener Herbener den økologiske motstandsbevegelsen må danne en alternativ regjering som er forberedt til å gripe makta. Her får jeg problemer, og begynner å frykte et økologisk diktatur. Men det blotte faktum at Herbener ser seg nødt til å vurdere statskupp som en mulig nødvendighet, sier noe om problemenes omfang og den sterke institusjonaliserte økonomiske og politiske makta som står mot de nødvendige endringene. 

«Slik skaper vi en bærekraftig verden» er en viktig og utfordrende bok. Om Herbeners løsninger, slik han selv påpeker, kanskje ikke framstår som helt realistiske, utfordrer han leseren til å tenke igjennom hvilke andre muligheter som finnes. Som kan finnes.

Jens-André P. Herbener:

Slik skaper vi en bærekraftig verden -Fra demokrati til økokrati

Oslo 2023, Flux forlag

Utrolig strengespel

Her om dagen fant jeg  i postkassa  ei bok av Rose Simpson kalt «Muse, Odalisque, Handmaiden: A Girl’s Life in the Incredible String Band». Det  var en uventet gave fra Ole Erling Kvaal, som jeg takker hjertelig for. Lesing av boka ga meg en anledning til å hente  fram fra hyllene både kjente og ukjente innspillinger med denne  gruppa som jeg har hatt et nært forhold til. 

Rose Simpson gir en fascinerende skildring av livet i og rundt Incredible String Band. Kjernen i denne gruppa var Robin Williamson og Mike Heron, begge dyktige multi-instrumentalister  og låtskrivere. Etterhvert fikk også de to unge kvinnene Licorice og Rose roller så vel på  konserter som i studio. Så tenker man vel at dette var de to herrenes kjærester, og det var de også ofte, men dette var midt i den heftigste hippie-tida på sekstitallet. Rundt  ISB var det skiftende felleskap der seksualpartnere var midlertidige og rusmidler som cannabis, LSD og kokain ble tatt imot med takknemlighet.

Gjenhør med den innspilte musikken viser  hvor ekstremt kreative denne gjengen var, men også hvilken rolle improvisasjon hadde, på godt og vondt. Det var ikke alltid ting  klaffet i studio, selv ikke  manager og produsent Joe Boyd fikk alt til å fungere. Men det  skulle  da heller ikke  være polert og friksjonsfritt.  Slik Rose omtaler konsertene var det oppfinnsomheten og sjarmen som appellerte til publikum når de møtte den vimsete gjengen som satt på scenegulvet omgitt av merkelige instrumenter.

Mitt første møtet med ISBs musikk fant sted våren 1968. Jeg hadde haiket ned til København for å treffe venner. Hjemme hos Ulrik og Suzanne sto jeg med  høretelefoner på hodet og en chillum i hånda, da tonene av «Koeeaddi there» veltet meg overende  på sofaen.  Det var den første sangen i den nyutgitte LPen «The Hangman’s Beautiful Daughter». Her var det et  helt annet lydbilde enn beatmusikken vi ellers hørte på. Akustisk musikk med klingende strenger og gåtefulle tekster i tråd med  hippie-miljøenes etos, og da   første side  av – rundet av,  med koret: «May the long time sun shine upon you, all love surround you, and the pure light within you guide you all the way home»,  var jeg hekta. 

Dette albumet blir av mange ansett som høydepunktet i ISBs produksjon, og ga dem  en vel fortjent berømmelse.  ISB forble likevel et undergrunnsfenomen enda noen år. Det kan ikke  ha vært før langt ut på 1970-tallet at Dagbladet omtalte en av deres LP-er, («Liquid Acrobat as regards the Air»?) med spørsmålet «tar de LSD?».  Det spørsmålet  var de for seint ute med.  Allerede i 1970  hadde Robin, Licorice og Mike blitt fanget av scientologien, som tok seg godt betalt for å lære dem å leve i nykterhet.  Rose lot seg  derimot ikke overbevise  av de kosmiske fantasiene denne sekten forkynte, og valgte en annnen vei videre.  

Da Rose forlot  bandet i 1971 var skyggesidene av dop og fri sex allerede tydelige.  Hennes skildring av kontrastene under Woodstock-festivalen i 1969 (som ikke  var et av ISBs stolteste  øyeblikk) viser dette tydelig. 

Boka hennes er en gullgruve for dem som er interessert i musikkarv og sladder fra hippie-kulturens blomstringstid. For oss som levde ut  sekstitallets og syttitallets blomsterdrømmer er dette prima nostalgi. For alle dere andre kan erindringene til  Rose Simpson (og Joe Boyd  !) være en god veiviser. Det var sånn det var.

Og musikken holder forresten enda!

Monica Sjöö og Den store kosmiske mor

Monica Sjöö i Oslo 1977

Morgenbladet har gjort meg oppmerksom på at Moderna Museet i Stockholm har en stor utstilling av bildene til Monica Sjöö. Det gleder meg dypt, siden hun har vært viktig for meg på flere måter.

I 1973 hadde Kunstnernes Hus i Oslo en utstilling av feministisk kunst der Monica Sjöö var representert. På en eller annen måte nådde ryktene om de sterke bildene hennes opp til  Vindheimkollektivet på Karlsøy, og vi tok kontakt med henne.  

Monica var en radikal aktivist som ivrig deltok i aksjoner  som kvinneleiren ved Greenham Common.  Fellesskapet med andre kvinner  var sentralt for henne. Hun mente  patriarkatet var en relativ ny utvikling, og at kvinner hadde en helt annen rolle i eldre kulturer. Monica  studerte forhistoriske kulturer på jakt etter mektige kvinner, og fant blant annet den minoiske kulturen på Kreta. Både der og mange andre steder så hun hvordan det guddommelige tar  kvinnelig form.  Hun fant  tilbedelse av den store trefoldige gudinna  i kulturer fra alle deler av verden.  

Monica Sjöö var en utadvendt kvinne  og nølte ikke med å ta kontakt. Hun hadde derfor et bredt kontaktnett som omfattet såvel anarkister som Murray Bookchin  («Jeg forklarte feminismen for ham!»), den psykedeliske alternativkulturen, hekser og gudinnedyrkere, og kvinnelige akademikere som Marija Gimbutas.

Jeg og min daværende kjæreste, Kari, besøkte omkring 1975 Monica i Bristol, og kjøpte et av hennes store malerier. Det er på 2x 3 meter, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan vi fikk det med oss på tog og undergrunnsbane og etterhvert på et fly til Oslo, enn si fra Oslo til Karlsøy. Men jeg har ennå bildet,  skjønt vi ikke har funnet plass på veggen til det der vi nå bor. 

Bildet vi kjøpte fra Monica viser  kvinner som danser til ære for den store gudinna på  Kreta, i kontrast med undertrykte kvinner i dagens patriarkalske verden.

Etter besøket hos Monica i Bristol  satte jeg  i gang med å oversette boka «Den store kosmiske mor og hennes urgamle religion». Vi trykket den på vårt eget trykkeri, som en av de første bøkene utgitt av Regnbuetrykk. Flere nummer av tidsskriftet vårt, Vannbæreren, presenterte også Monicas tanker om gudinna og om kvinnepolitikk

..

Noen år seinere tok jeg med meg forlaget til  Trondheim. Der  fikk jeg trykt  opp gudinneboka hennes på engelsk  og inviterte henne til lanseringa.  Boka er siden gitt ut i flere utgaver på det store amerikanske forlaget Harper-Collins. Monica har også skrevet flere andre bøker. 

Monica Sjöö døde i 2005, men hennes arbeide lever videre. Henne arvinger har opprettet to nettsteder der hennes liv og arbeide presenteres i dybden:

https://www.monicasjoo.net/

https://monicasjoo.weebly.com/

Jeg ser  Morgenbladets Carina Elisabeth Beddari, i en utførlig omtale av utstillinga i  Stockholm karakteriserer Monica som «En åndfull øko-heks». Hun  vil se bort fra de  religiøse aspektene i kunsten til Monica , det kan naturlig vis hjelpe ateister til å anerkjenne hennes bidrag til økologi og feminisme. En slik forståelse av hennes kunst vil likevel være amputert . For Monica var den store gudinna i sine tre aspekter en sentral erkjennelse og en konstant  inspirasjon.

Hvor vil «Miljøpartiet» ?

De Grønnes slagord til lokalvalget?

I et valgår må et partilandsmøte antas å legge føringer for valgkampen. Siden det i år skal velges kommunestyrer og fylkesting i det ganske land, har Miljøpartiet De Grønne valgt EU-medlemskap som kampsak. For ytterligere å  øke sin appell i distriktene har partiledelsen lansert den avskiltede translegen Espen Benestad som maskot. Her skal ingen kunne hevde at MdG bare er et parti for urbane eliter. 

Man kunne nok  slått an tonen på landsmøte på annen måte, for eksempel ved å invitere en kystfisker, en småbruker, ei jordmor eller en same . Men her har partiledelsen vært smart. Benestad  representer nemlig også en urbefolkning: nemlig transpersonene. Kledelig nok offentliggjorde han først sin urfolks-identitet på en konferanse i Iran. Prestestyret liker nemlig  transpersoner. Er du tiltrukket av ditt eget kjønn i Iran blitt du tilbudt å skifte kjønn, slik at de styrende kan opprettholde det de ser som  naturens orden.  

Men de grønne er ikke blinde for problemene i verden!  Landsmøtet har markert dette ved å kalle seg et «interseksjonelt feministisk og anti-rasistisk parti». Begrepet «interseksjonelt» ble  plassert sammen med ordet «feminisme» for å vise at MdG ikke går inn for den gammeldagse feminismen som begrenset seg til mennesker av hunkjønn. Ordbruken signaliserer at partiet favner bredere. MdG står, må vite, for en feminisme som omfatter enhver mann som måtte ønske å kalle seg kvinne.  

I utgangspunktet er interseksjonalitet et begrep som skal beskrive hvordan ulike former for diskriminering og undertrykkelse kombineres, slik at mennesker som tilhører flere diskriminerte kategorier blir rammet av flerfoldige, kumulerte former for undertrykkelse. For eksempel kan jesidikvinner utsettes for undertrykkelse og diskriminering både fordi de er kvinner, fordi de er kurdere og fordi de er jesidier.  

Norske transpersoner kan sikkert ha mange problemer, men de hører avgjort ikke hjemme i samme kategori som voldtatte og slavebundne jesidikvinner. Å bruke begrepet «interseksjonelt feministisk» som kodeord for  inkludering av transpersoner trivialiserer situasjonen til undertrykte kvinner over hele verden.

Jeg går ut fra at de lokale listetoppene deltok i applausen for Benestad. Det er mulig de ble revet med av forsamlingen, og det er mulig de ikke har forstått hva Benestad står for. Men det er også mulig de støtter Benestads skandaløse feilpraksis.

For første gang siden MdG ble opprettet er jeg i tvil om hva  jeg skal stemme til høsten.

Grønne på villspor

De prioriterte parolene hos MdG i Bergen

Menneskeheten står idag overfor de største utfordringene i sin historie. Det fortsatt voksende overforbruket av jordklodens ressurser er iferd med å undergrave vår fortsatte eksistens, og har allerede utslettet mange andre livsformer. 

De grønne partienes eksistens er begrunnet i erkjennelsen av disse problemene. De tar utgangspunkt i nødvendigheten av å sikre en levelig framtid for mennesker og andre livsformer på denne begrensede planeten. Miljøpartiene støtter seg, i likhet med resten av miljøbevegelsen, på solid naturvitenskapelig grunn i arbeidet mot klimaendringer og for biologisk mangfold. De som fornekter vitenskapen om klima og miljø blir møtt med hån og forakt. 

Imidlertid er det helt omvendt når vi beveger oss inn på menneskelig biologi. Ønsket om å være snill med ungdom som identifiserer seg med et annet kjønn enn det biologiske, har ført mange ut i et absurd verdensbilde der kjønn baseres på indre stemninger og ikke på fysiske fakta. Transideologien er en metafysisk teori som, i likhet med enkelte gnostikere og nyplatonikere, anser den materielle virkeligheten som et fengsel. På dette området er det fagfolks påpeking av av den grunnleggende materielle forskjellen mellom våre to kjønn, mann og kvinne, som møtes med hån og forakt. 

Det er en avgrunn mellom den faktabaserte tilnærmingen til de grunnleggende problemene innen klima og miljø, og den virkelighetsfornektelsen mange grønne demonstrerer i trans-debatten. Dette undergraver den grønne partifamiliens seriøsitet og troverdighet, og har skapt opprivende interne stridigheter mange steder. Ledelsen for Green Party of England and Wales har – for eksempel – avsatt den grasrotvalgte ledelsen for partiets kvinneorganisasjon, som påpeker at den ekstreme trans-ideologien undergraver kvinners rettigheter på en lang rekke områder. En annen framtredende partiaktivist, Shahrar Ali, som er fratatt sine verv for «feiltenking» om kjønn, har gått til søksmål mot partiet.

Et sentralt trekk ved trans-debatten er den giftige tonen  og de stygge metodene aktivistene bruker for å undertrykke kritikk. Den som våger å kritisere den metafysiske transideologien skal fratas sine  rettigheter.  Et slikt virkemiddel er systematisk  bruk av henvendelser til arbeidsgivere. Her i Norge ble Rianne Vogels i fjor beskyldt for transfobi  etter å ha klikket «liker» på en transkritisk tweet. Hun ble oppsagt fra sin jobb i Papillon, en organisasjon i Bergen som skal jobbe for flerkulturelle kvinner. Nylig fikk hun slått fast i retten  at oppsigelsen var uberettiget. Vogels var modig, mange andre velger å holde kjeft heller enn å bli utsatt for transideologenes vrede.

Selv er jeg gjentatte ganger rapportert til MdGs ledelse for «transfobi» og «nazistiske hatytringer». Det beste eksempelet anklagerne fant på mine hatefulle ytringer var spørsmålet «Kan lesbiske ha penis ?». Rommet for saklig debatt blir stadig trangere, og terskelen for å ytre seg stadig høyere..

Jeg har hittil trodd at MdGs ledelse ville anstrenge seg for å unngå opprivende interne konflikter om dette spørsmålet. Men på årets landsmøtet var altså Espen Benestad invitert til å holde hilsningstale. Han er fratatt sin legelisens for mangeårig systematisk feilpraksis, blant annet henvisning av mindreårige jenter til hormonbehandling og fjerning av bryster uten utredning, ja tilmed uten at han hadde møtt dem personlig. Jeg går ut fra at han fortalte landsmøtet at barn som hevder å «være født i feil kropp» skal gis umiddelbar behandling uten forutgående psykiatrisk utredning. Dette til tross for at nesten alle unge med kjønnsdysfori har omfattende psykiske problemer. 

Offentlige utredninger i blant annet Sverige, Finland og Storbrittania, og nå også i Norge, konkluderer med at de langsiktige konsekvensene av «kjønnsbekreftende behandling» ikke er kjent, og at skadelige bivirkninger ikke er kartlagt. Slik behandling må anses som eksperimentell og derfor bare bør skje som ledd i forskningsprosjekter hevder ekspertene. 

Norske helsemyndigheter så vel som vår eldste organisasjon for transpersoner, Harry Benjamin Ressurssenter, mener Benestads oppførsel er grovt uansvarlig, men MdGs landsmøte belønner ham med trampeklapp.

Det er er virkelig nedslående å se at det partiet jeg har brukt så mye av mitt liv på, lider av langtkommen faktaresistens. Foreløpig opprettholder jeg likevel mitt medlemskap. MdG har mange viktige oppgaver. Jubelen for Benestads krav om ukritisk kjønnslemlestelse av dysforisk ungdom burde ikke fått forstyrre  dette.

Nye trusler mot jesidiene

Sinjar by i 2019. By Levi Clancy – wikimedia

De siste dagene har det kommet en bølge massive og grove trusler mot jesidiene i Irak, som fortsatt sliter med følgene av angrepet fra IS i 2014. Islamistene ønsket å utslette denne minoriteten, som det muslimske flertallet i Nord-Irak anser som skitne djeveldyrkere. Nå er IS drevet  på  flukt, men fordommene er høyst levende.

Jesidiene i Irak er dobbelt diskriminert. De tilhører den kurdiske minoriteten, men som ikke-muslimer er de en minoritet også blant kurderne. Angrepene i 2014 reiv opp den største konsentrasjonen  av jesidier, i området rundt Sinjarfjellet nær grensa til Syria. Nærmere 200 000 som flyktet fra folkemordet bor nå i leire i den kurdiske regionen, mens rundt 100 000 har vendt tilbake til sine ødelagte landsbyer

Under det brutale angrepet fra  IS ble, som kjent, mange tusen jesidikvinner tatt som slaver og omsatt på  digitale så vel som fysiske slavemarkeder, mens tusenvis av menn ble summarisk slått i hjel. Sårene fra disse grusomhetene har på ingen måte grodd. Tusenvis av kvinner er fortsatt savnet, få av de mange massegravene er undersøkt og store materielle skader gjenstår å rette opp.

Også mange muslimer og endel kristne holder til i Sinjar-regionen. Både blant  arabiske og kurdiske muslimer var det en stor andel som støttet IS i 2014, og nylig hevdet jesidier å gjenkjenne IS-aktivister blant hjemvendte arabere. Det brøt ut heftige demonstrasjoner. og noen ungdommer kastet stein mot en moské.

Dette utløste det latente hatet mot de vantro jesidiene i den kurdiske befolkningen. Imamer tordnet mot djevledyrkerne, og på sosiale medier ble det hevdet at jesidiene hadde rasert eller tilmed revet ned moskéen. Det  ble lagt ut bilder av ramponerte moskéer som det ble påstått jesidier hadde angrepet. Snart kokte de sosiale mediene av oppfordringer til å angripe og gjerne utslette hedningene, eller i det minste jage dem ut av Irak.

I virkeligheten hadde ingen jesidier ødelagt noen moské. At lokale imamer sto fram sammen med kristne  og jesidiske leder for å avkrefte beskyldningene har i liten grad dempet ilden på internett. Truslene  river opp ferske sår, og tas i høyeste grad på alvor av jesidiene. De frykter med god grunn å bli utsatt for nye angrep. Etter deres egne beregninger var IS-angrepet i 2014 nummer 74 i rekken av større massakre deres muslimske naboer har utsatt dem for.

Usikkerheten skjerpes av de uklare maktforholdene ved Sinjar. En avtale om å fordele makta mellom kurdiske myndigheter i Erbil og den irakiske sentralregjeringa i Bagdad har ikke latt seg realisere. Etter at IS ble fordrevet har en rekke  kurdiske og arabiske militser med ulik lojalitet etablert seg  i området. På bakken står idag blant annet kurdiske peshmergastyrker, irakiske regjeringsstyrker og sjiamilitser med lojalitet til Iran. Ikke minst blir store områder  kontrollert av jesidier knyttet til det kurdiske partiet PKK, og angripes hyppig fra Tyrkia  med fly og droner.

Den nye bølgen av hat og trusler har skapt dyp bekymring og frykt både blant jesidiene selv og  blant irakiske politikere. Nye bølger av etniske konflikter er det siste landet trenger. Men fordommene sitter dypt også blant høyt utdannede muslimer, og politikere er intet unntak. Mange jesidier krever at  Sinjar blir en autonom region, med egne sikkerhetsstyrker til erstatning  for dagens mange militser. Politiske og militære motsetninger forhindrer at dette skjer.  Jesidienes framtid er usikker, og de pågående truslene gjør usikkerheten enda større.

Mangelfull film om jesidikvinner

Tusenvis av jesidikvinner har vært sexslaver i Den Islamske Stat, og har fått barn som følge av dette. Mange av disse  jesidikvinnene er fortsatt savnet, og noen av dem befinner seg i leirene i Nordøstsyria  der IS-kvinner er internert.

Nå er jesidismen en endogam religion. Bare barn av to jesidiforeldre kan være jesidier.  Tradisjonelt vil  seksuelle forbindelser med ikke-jesidier straffes med utstøting eller i verste fall døden. Det store antallet IS-slaver har imidlertid ført til en dramatisk endring. Kvinner som har vært holdt som sexslaver tas nå tilbake i jesidisamfunnet, og renses for skam gjennom en spesiell seremoni i det hellige senteret i Lalish.  

Men barn av voldtektene er det vanskelig for de fleste jesidier å godta. Mange kvinner blir derfor stilt i et vanskelig dilemma: skal de gi fra seg sine barn, eller skal de bryte med jesidisamfunnet og sine familier for alltid?

https://www.npr.org/2019/05/09/721210631/freed-by-isis-yazidi-mothers-face-wrenching-choice-abandon-kids-or-never-go-home

Den svenske aktivisten Nemam Ghafouri og diplomaten Peter Galbraith klarte  i begynnelsen  av 2021  å hjelpe noen slike kvinner til å  bli gjenforent med sine barn.   Lederen i jesidienes  religiøs e  hierarki, Baba Sheikh Ali Elyas, uttalte at  å ta inn barn av IS-terrorister ville være ødeleggende for  jesidisamfunnet..  

Dette dilemmaet kommer nå til overflaten i kritikken av den prisbelønte filmen Sabaya som i Norge vises på VG-nett. Filmen viser hvordan aktivister fra senteret  Mala Yazidi (jesidienes hus) i den kurdisk styrte delen av Syria henter ut jesidikvinner fra Al Hol-leiren.

Filmen Sabaya som er produsert i samarbeid med Sveriges Radio , og med betydelig støtte fra det svenske filminstituttet, har blitt møtt med betydelig anerkjennelse både i Sverige og internasjonalt. Den kaster jo lys over en av det siste årtiets største tragedier; jesidikvinnenes slaveri.  Jeg ble selv imponert da jeg så den tidligere i år. Imidlertid har det kommet fram  at filmen har store svakheter. 

På det svenske nettstedet Kvartal har Ludde Hellberg i to grundige artikler avdekket en rekke problemer.  Flere av kvinnene som omtales hevder å ha blitt dårlig behandlet. først og fremst protesterer de over å ha blitt  fratatt sine barn.  Hellberg dokumenterer at filmens helter  tilmed har forsøkt å selge noen av barna til sine IS-fedre. 

Peter Galbraith, som jo har arbeidet for å forene mødrene med sine barn, er hard i sin kritikk: «De gikk ikke inn i leiren for å redde jentene, men for å frata dem barna» sier han til Hellberg.

Religion i det grønne skiftet.

I Norge og Vesten tror vi gjerne at politisk handling må hvile på grunnleggende sekulære, eller rett og slett materialistiske holdninger. Vi har derfor lett for å neglisjere og nedvurdere religiøse tilnærminger til bærekraft og klimaendringer. Likevel er det et faktum at det overveldende flertall av verdens befolkning har et grunnleggende religiøst livssyn, og begrunner sine politiske vurderinger i dette livssynet. Det er derfor vesentlig å bidra til at økologiske perspektiver lar seg integrere, og blir integrert, i religiøse tilnærminger til virkeligheten. Religiøse leder besitter en moralsk autoritet som kan bidra sterkt til å påvirke holdningene og oppførselen hos deres tilhengere.

Dette er utgangspunktet for den konferansen om religioner, klima og bærekraft som denne uka har vært arrangert i Bergen by. Som deltaker på konferansen har jeg fått møte reflekterte representanter for kristne tradisjoner fra ulike deler av verden, så vel som muslimer, buddhister og andre ikke-kristne mennesker med et dypt engasjement for klima og miljø.

Simele: en massakre på kristne i Irak

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Simele i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – ble slaktet av den irakiske hæren.

Har yezidiene noen framtid?

(Kronikk i Adressa, 2. august 2018)

3. august 2014 gikk den såkalte islamske stat, IS, til angrep på yezidiene i Sinjar-området i det nordlige Irak.

Angriperne viste ingen nåde, de massakrerte tusenvis av menn, gutter og eldre på stedet og tok rundt seks tusen kvinner og jenter som sexslaver. Titusener yezidier flyktet opp i selve Sinjar-fjellet der de manglet både mat og vann. Fire år seinere ligger Sinjar i ruiner mens titusener av yezidier lever i flyktningeleire i Kurdistan. Det framtidige religiøse mangfoldet i Midtøsten er avhengig av at området gjenreises så raskt som mulig.