Kampen om islams sjel

Ekstatisk sang til ære for Allah og andre guder faller ikke i smak hos voldelige islamister.

500d44_86c4b80bb74e434082fa0f1f92de4916

Lal Shahbaz Qalandar avbildet dansende foran sitt eget gravmæle

Den 16. februar ble  et tempel i den lille byen Sehwan, i det sørlige Pakistan rammet av en selvmordsbomber. Mer enn 80 mennesker ble drept i angrepet mot gravmælet for sufi-helgenen  Syed Muhammad Usman Marwandi, bedre kjent som Lal Shahbaz Qalandar.  Han levde for 700 år siden og er gravlagt i Sehwan.

Jihadistgruppa Daesh (ISIL) har tatt på seg ansvaret for  dette angrepet, liksom for attentatet mot den berømte qawwali-sangeren Amjad Fareed Sabri sommeren 2016. Sufienes tolerante lære og praksis blir av jihadistene ansett som en fornærmelse mot Profeten, ikke minst når den kommer til uttrykk i sang og dans. Derfor går de til angrep på sufitempler og på qawwali-sangerne som opptrer der .Dette understreker nok en gang at det overveldende flertallet av ekstremistenes ofre er  andre muslimer; muslimer som ikke aksepterer salafistenes strenge fortolkninger av Muhammeds lære.

Qalandar er en hedersbetegnelse på omreisende sufier: asketiske muslimske mystikere som ikke alltid lar seg skille fra de hinduiske sadhuene. Og i det mystiske verdensbildet er den dypere åndelige virkelighet de søker den samme, uansett hvilken religion du måtte komme fra. Så blir da også Lal Shahbaz Qalandar hedret av både muslimer og hinduer.

0

Søstrene Nooran synger qawwali uten å dekke håret. Sjekk deres ekstatiske framføring av Dama Dam Mast Qalandar

Lal Shahbaz Qalandar er udødeliggjort i den berømte qawwali-sangen  Dama Dam Mast Qalandar, skrevet av hans samtidige, den berømte mystikeren, poeten og musikeren Ameer Khusrau. Sangen  er gjort kjent for et vestlig publikum  ikke minst i Nusrat Fateh Ali Khan sin versjon . I denne sangen  hedres helgenen både med sine muslimske og sine hinduiske titler.  For jihadistene  kan det vanskelig tenkes en verre forbrytelse enn å forurense Muhammeds reine monoteisme med  hinduenes frodige gudeverden.

Den kjente skribenten  William Dalrymple kjenner det indiske subkontinenter bedre enn de fleste. Han  mener angrepet på Qalandar-tempelet  avdekker en grunnleggende kamp om islams framtid, mellom brutal fanatisme og frodig toleranse. Denne kampen utspiller seg også i Norge. Fordømmer vi alle muslimer som blodtørstige  jhadister bidrar vi til å undertrykke den frodige og frigjørende spiritualiteten som også er islam.

Samer og kurdere

samene

Samer og rein, pyntet til fest.

(Innledning til kurdisk kulturtreff i Trondheim, 4. februar 2017)

Det er 6. februar 2017 nøyaktig ett hundre år siden den første samiske nasjonal- kongressen  i Norge fant sted i Metodistkirken i Trondheim. Feiring av dette jubileet finner sted i ei hel uke under navnet Tråante, som er det samiske navnet på Trondheim by. Mer

Cannabisforbudet vakler

colorado-medical-marijuana-group-argues-weed-is-safer-than-boozeVelgerne i USA skulle 8. november ikke bare utpeke en ny president i verdens mektigste land, Mange av dem skulle også ta stilling til den legale situasjonen for cannabis.

I fire av de fem delstatene der legalisering sto på kartet, stemte et flertall for å tillate bruk av cannabis for alle voksne, i ytterligere fire delstater – av fire mulige – stemte et flertall for å tillate cannabis brukt som medisin. Med dette er det åpenbart at cannabis-forbudets dager går mot slutten, noe som bekreftes av opinionsmålinger der over 50% av amerikanerne i flere år har erklært seg som tilhengere av å legalisere weed. Mer

Pilegrim i Ujjain

simhast

Alltid fullt av folk ved Ram Ghat

De siste ukene har jeg stort sett vært  i den sentral-indiske byen Ujjain sammen med millioner av indiske pilegrimer, og de siste dagen har jeg besøkt noen viktige turistmål. Det har vært to høyst ulike opplevelser. Mer

Den grønne paven

url-1Norge er et sekulært land, og miljøbevegelsen i Norge gjør seg flid med å framstå som objektiv og vitenskapelig. Få har derfor brydd seg med at lederen for verdens største religionssamfunn har sluttet seg til miljøvernernes rekker. Det er synd, for den nye encyklikaen til den katolske kirkes overhode Pave Frans, den første som har tatt navn etter Frans av Assisi, er et av de mest radikale miljømanifestene jeg har lest.

Den pavelige encyklika som har tittelen «Laudato si – om omsorgen for vårt felles hjem» kunne i store deler vært hentet rett ut av programmet til Miljøpartiet de Grønne: her er det lange avsnitt om problemer knyttet til forurensing og klimaendringer, ressursutarming og tap av biologisk mangfold. Mer

Tjomlid og Snåsakaill’n

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Slik presenterer Tjomlid sitt offer.

Grupper som kaller seg humanister, skeptikere, realister etc har i noen år ført en intens kampanje mot alt som overskrider naturvitenskapens registreringsevne. Ikke minst gjelder dette tradisjonelle og folkelige måter å behandle sjukdom på. De selvutnevnte skeptikerne tviholder på den etablerte medisinens enerett. Blant fanebærerne i denne kampanjen er Gunnar Tjomlid, som definerer alternativ medisin slik ”Behandling som enten ikke har noen dokumentert effekt, eller som har dokumentasjon på å ikke ha effekt.»

Med en slik definisjon er konklusjonen gitt. All helbredelse utenfor etablert medisin er svindel og må debunkes så grundig som mulig. Både Tjomlid og andre har sett seg ut Joralf Gjerstad, selveste Snåsakaill’n, som en sine viktigste skyteskiver.

Nå står Gjerstad i en lang tradisjon av naturlige helbredere, med røtter i sjamanisme og førkristne forestillinger: det forhindrer ikke at han ser på sine evner som gitt av (den kristne) Gud. Den tillit folk har til Gjerstad (og mange mindre kjente kloke menn og kvinner over det ganske land) er likevel ikke knyttet til hans gudstro men til hans plass i tradisjonen.

Gjerstad hevder å ha helbredet 50 000 mennesker. Tjomlid og hans kumpaner hevder på sin side at ikke ett eneste av disse tilfellene innebærer en reell helbredelse. En ganske sterk påstand, all den stund ingen kan ha studert samtlige av disse 50 000 sjukehistoriene. Det trenges som kjent bare én svart svane for å motbevise teorien om at alle svaner er hvite. Det trenges bare at Joralf Gjerstad har forårsaket én uvanlig helbredelse for å demonstrere at han har uvanlige evner til å hjelpe sjuke mennesker.

Men for skeptikerne er saken klinkende klar; deres utgangspunkt er nemlig at virkeligheten ikke har rom for ånd eller sjel, og at åndelig eller sjelelig helbredelse derfor pr. definisjon er umulig. De kaller det «overnaturlig», og har dermed markert grensene for sin virkelighetsoppfatning meget tydelig.

Fra dette utgangspunktet driver Skepsis og tilliggende herligheter sin detektiv-virksomhet: Utgangspunktet er at alt skal ha en «naturlig forklaring». Men ut fra en slik en reduksjonistisk forståelse av naturen blir denne forklaringen ofte en henvisning til det som kalles «placebo-effekten». Tjomlid har skrevet ei hel bok om denne. Nå har jeg ikke lest boka, men ut fra Tjomlids blogg kan jeg slutte at han bruker begrepet slik det i denne debatten vanligvis brukes, som en bortforklaring. «Det var da bare placebo-effekt, må vite».

Dette finner jeg svært lettvint. Placeboeffekten erkjennes jo nå av medisinske forskere som organismens selvhelbredende evne. I den forstand er det rimelig å anta at enhver helbredelse, enten den skjer på Rikshospitalet eller på Snåsa, nettopp forutsetter at placeboeffekten mobiliseres.

Gjerstad er åpenbart ved berøring, via telefon og på andre måter, istand til å starte eller utløse legemets evner til å motvirke infeksjoner eller annen sjukdom. Ved å henvise til placeboeffekten innrømmer i virkeligheten skeptikerne dette. Deres argument koker da ned til at Gjerstad ikke alltid lykkes, at han har en sviktende forståelse av sin egen virksomhet og at han ikke har medisinsk utdanning.

Tjomlid etterlyser i sin blogg en «kritisk dokumentar» om Snåsakailln. Med det mener han åpenbart en film som skal frata Joralf Gjerstad all ære. For min del kunne jeg også tenke meg et kritisk studium av Gjerstads virksomhet, der man ser både på hvor han lykkes og hvor han ikke lykkes.

Typisk muslimsk?

ISIL gjennomfører massemord i religionens navn.

ISIL gjennomfører massemord i religionens navn.

I dag har ISIL offentliggjort en video som viser henrettelsen av den jordanske piloten Muath al-Kasaesbeh. De brente ham levende i et bur, og hevder å ha Koranens velsignelse for en slik handlemåte. Og det store flertallet av sjokkerte muslimer hevder nok en gang at dette ikke har noe med islam å gjøre.

Nok en gang starter skyttergravskrigen om hvorvidt det er noe galt med Islam i seg selv, eller om jihadistene er i utakt med den religionen de påberoper seg.

I den ene skyttergraven har vi den underlige alliansen av jihadistene og deres argeste motstandere. De som hater islam hevder at gjerne at fanatikernes brutalitet er islams sanne ansikt.

Stilt overfor dette kan det være naturlig å ville forsvare islam, gjerne med resonnementer som gjør muslimsk ekstremisme til et forståelig og mer eller mindre rettferdig svar på vestlig imperialisme. Helt uten grunnlag er slike resonnementer ikke, men vi lurer oss selv om vi tror dette er hele forklaringen. Mange muslimer kan nok ha god grunn til å hate Vesten, men de utslag hatet får er betinget av den kulturtradisjonen motstanden springer ut av. Mer

Previous Older Entries