Nytt år for yezidiene

DbA8VQ3WkAUqQB7

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk.

Dagen feires med tente lys og malte egg, det er en fest for voksne og barn og en markering av samhold i vanskelige tider. Derfor har tusener av yezidier i sine fineste klær i natt og i dag samlet seg over hele verden. De feirer så vel i det hellige senteret Lalish, som i det krigsherjede Shingal. Yezidiene feirer i gjenreiste templer i Ninava og i nyoppførte helligdommer i Armenia. Og de feirer i fjerne land som Norge.

342e2eb197ad54bad337568d56eaf948ba7d6933

Både barn og voksne maler egg til vårfesten

Overalt minnes de sine døde og savnede. Forfølgelser og undertrykkelse er en konstant realitet for yezidiene. I dag er det den såkalte  islamske stat, Daesh, som står for de vondeste sårene, etter sitt angrep på Shingal i 2014. Tusener av menn kvinner og barn ble massakrert av terroristene, og rundt 6 000 kvinner gjort til slaver, 3 000 av dem er fortsatt savnet.

De siste ukene har dessuten yezidier i Syria blitt angrepet. Afrin-enklaven, der det har bodd mange yezidier, er okkupert av tyrkiske styrker og sunni-militser som har gått svært hardt fram mot de vantro yezidiene.

Men dette er bare de siste i ei lang rekke massakrer muslimske naboer har utsatt yezidiene for. Denne gangen er det arabiske ekstremister, men ofte har det vært kurdiske sunnimuslimer som har stått for overgrepene. Yezidiene er selv kurdere – de hevder gjerne at yezidismen var kurdernes første og eldste religion – men de blir like fullt foraktet og diskriminert av fromme sunnimuslimer. Og mange av de store heltene i kurdisk historieskriving som Bedr Khan Bey i Bhotan eller Muhammed Pasha i Soran gjennomførte i det nittende århundre omfattende felttog der yezidier, assyrere og andre ikke-muslimer ble slaktet for fote.

Yezidiene har derfor et ambivalent forhold til kurdisk nasjonalisme. Mange yezidier har deltatt i de kurdiske gerilja-gruppene, og vært aktive i de kurdiske politiske partiene. Siden 1991 har deres viktigste helligdom Lalish, og de verdslige og åndelige ledere som bor i nærheten, vært en del av den kurdiske regionen i Irak, Lederne har derfor tilpasset seg kravene fra det herskende partiet KDP. Annerledes på Shingal lenger sør, som var under Saddams kontroll helt til 2003. Mange av yezidiene her anser seg seg som et eget folk, og ikke som en del av den kurdiske (sunnimuslimske) nasjon. Denne selvbevisstheten har fått ny styrke etter at KDP i 2014 trakk sine peshmerga styrker ut, og unnlot å forsvare Shingal mot angrepet fra Daesh.

Shingal  ligger fortsatt i ruiner, til tross for at Daesh nå er jaget bort. Etter at KDP flyktet i 2014, kom geriljastyrker fra et annet kurdisk parti, PKK, til unnsetning. PKK hjalp titusener av yezidier å flykte fra de øde fjelltoppene der de hadde søkt tilflukt. Seinere vendte KDP tilbake, og det oppsto konfrontasjoner mellom de to kurdiske partiene om hvem som skulle styre yezidiene. KDP vil at Shingal skal inngå i den kurdiske regionen der de dominerer, mens PKK vil organisere dem etter sin leder, Abdullah Öcalan, sin revolusjonære filosofi. Mange yezidier avviser dem begge.

Sommeren 2017 ble de siste Daesh-styrkene fordrevet fra Shingal av yezidi-militser tilknyttet regjeringa i Bagdad. I oktober ble KDP tvunget ut av Bagdads styrker, og i januar 2018 måtte også PKK trekke sine styrker ut av Shingal under trussel om angrep fra Tyrkia.

Da8TpZHX4AEzG8x

Yezidi-kvinner feirer dagen med levende flammer og malte egg

Yezidienes kjerneområder i Irak er derfor nok en gang splittet mellom Kurdistan og arabisk Irak. En blanding av arabiske styrker og yezidi-milits kontrollerer Shingal, mens yezidier i Lalish, Sheikhan og Dohuk fortsatt er under kontroll av KDP.

Framtida for yezidiene er usikker, mange har flyktet – først og fremst til Europa eller Nord-Amerika. Titusener har slått seg ned i Tyskland, og noen titall har også funnet veien til Norge.

Norge bør nå gå foran ved å målrette assistanse til gjenoppbygging av Shingal. (Kanskje vi også kunne fordømme de tyrkiske overgrepene i Afrin?).

I mellomtida får vi bare ønske  yezidier og alle andre et godt og fredfylt nytt år.

Reklamer

Vandrende sjeler

Mer eller mindre tilfeldig har jeg i jula blitt sittende med to skjønnlitterære bøker som på ulike vis drøfter problemer rundt menneskets sjel, herunder forholdet mellom sjel og legeme, og muligheten for at menneskets sjel kan overleve den fysiske død og ta bolig i et nytt legeme: det vi gjerne kaller reinkarnasjon eller sjelevandring.

Tom Egelands bok «Lasarus-effekten» er en spennende underholdning i slekt med Egelands tidlige bøker. Han skriver, i samme genre som «Da Vinci-koden», om hemmelige sammenslutninger med urgamle kunnskaper som utfordrer den katolske kirkes dogmer. I årets bok er reinkarnasjon en farlig hemmelighet som er sensurert bort fra Bibelen, og som skumle og brutale sammenslutninger vil holde skjult. Dersom menneskets sjel etter døden fødes igjen i et annet legeme forutsetter intrigen nemlig at den kristne lære, om en framtidig tilværelse i himmel eller helvete, undergraves.

Egeland bruker sin rammefortelling til å la personene drøfte ulike teorier om den menneskelige sjel og dens skjebne etter døden. Han introduserer dessuten et originalt element; et laboratorium der hvitfrakkede forskere organiserer overføring av en sjel fra et døende menneske til et nyfødt barn. I den forbindelse prøver han å gjøre sjelen til et materielt fenomen, iallfall nesten, og et fenomen hvis økonomiske og militære potensialer motiverer mye av handlingen i boka.

Philip Pullman går enda et skritt videre i materialistisk retning: i tillegg til å knytt bevisstheten til sitt postulerte grunnstoff, Dust, konkretiserer han menneskets sjel i form av et fysisk dyr. Hvert individ har et slikt dyr, og hvordan dette dyret er og oppfører seg henger sammen med den enkeltes personlighet, omtrent som det som i norsk folketro het fylgje.

Wikipedia skriver: «Et fylgje, på norrønt fylgja («den som følger»), er en ånd eller vette, enten usynlig eller i form av et dyr, som ifølge nordisk folketro følger hver enkelt menneske. Hvilket dyr som fulgte en, ble bestemt av personligheten til mennesket; dets alter ego.»

Språklig viser Pullmans daemon naturligvis til det opprinnelige greske ordet, som kan bety engel eller ånd, og som hos Platon og hans etterfølger Proclus brukes som betegnelse på det høyere selv, den menneskelige ånd, eller det innerste i den menneskelige sjel. Proclus førte det platonske akademiet videre i tida mellom  religionsstifterne Jesus og  Muhammed og har hatt kontakt med de mange mystikere i Mesopotamia og Midtøsten som kalles batenier. I dette miljøet oppsto også den bogomilske religionen som var utbredt i Bosnia og som var en viktig forløper for de kristne katarene. Katarene hadde mange tilhengere i Italia og Sør-Frankrike, og ble utslettet av et pavelig sanksjonert korstog tidlig på 1200-tallet, for sin vranglære som ikke minst omfattet troen på reinkarnasjon

Både Egeland og Pullman er klart anti-kirkelige, og prøver meget prisverdig å utforske grensene for den materielle virkelighet og den menneskelige bevissthet utenom fastlåste dogmer. De beveger seg likevel i stor grad innenfor et univers der de bibelske beretningene og forståelsesformene ligger til grunn. Rett nok fører Egeland sine bibeltolkninger tilbake til det gamle Mesopotamia, og knytter intrigen opp mot beretninger som først skal ha blitt nedtegnet i kileskrift flere tusen år før den kristne tidsregning tar til. Desto mere påfallende er det at han ikke nærmer seg de mange religiøse grupperingene i våre dagers Mesopotamia som nettopp forener elementer av gamle mesopotamiske religionsformer, herunder troen på reinkarnasjon, med elementer fra de abrahamiske religionene, jødedom. kristendom og islam.

Yarsaniene i Iran anser at de selv og deres åndelige ledere fødes igjen og igjen innenfor sitt samfunn.

En av disse religiøse kulturene er yezidismen, og de beslektede grupperingene som kalles yarsanier og alevier; andre er alawitter og drusere. Bortsett fra yezidiene regnes alle disse som avledet av sjia-islam. Noen av dem vurderes som såvidt innenfor islam, herunder alawitter og alevier, andre plasseres vanligvis utenfor, herunder yezidier og drusere.

Tidligere i høst hadde jeg gleden av å treffe Erlendur Haraldsson som forærte meg «I Saw a Light and Came Here», den siste i ei lang rekke bøker han har forfattet om sin forskning på reinkarnasjon. Han har intervjuet barn som hevder å huske sine tidligere liv og forsøkt å kontrollere de opplysningene som har kommet fram. Han har særlig tatt for seg barn på Sri Lanka og blant druserne i Libanon.

At mange barn i miljøer der reinkarnasjon er alminnelig akseptert kan fortelle at de har levd før, er kanskje ikke så overraskende, men det gjør unektelig inntrykk når de kan fortelle detaljert om sine tidligere liv i fjerntliggende landsbyer, og disse detaljene lar seg verifisere.

Når slike beretninger lar seg kontrollere på denne måten forutsetter det at gjenfødselen skjer kort etter at det forrige livet tok slutt, om ikke fullt så fort som i Tom Egelands spenningsroman. Under arbeidet med min bok om mystikkens historie, støtte jeg på en annen historie med samme forutsetning. Den drusiske soldaten Mohammed Zayed Salem, som i 1987 ble dømt for desertering fra den israelske hæren. Han hevdet at han i sitt forrige liv som syrisk druser ble drept av en israelsk stridsvogn.

At reinkarnasjon blir tema i populær-litteraturen tyder både på at dette er et tema som engasjerer mange og at det likevel i den store sammenhengen er litt for kontroversielt til å drøftes annet enn som fiksjon.

Yezidienes modige stemme

DQj9l6UW4AA50UBSommeren 2014 hadde de nådeløse fanatikerne i Den Islamske Stat, Daesh, bestemt seg for å utslette de ikke-muslimske yezidiene for godt. De angrep yezidienes landsbyer rundt Sinjarfjellet og drepte alle mannlige yezidier de kunne  få tak i, mens tusenvis av yezidi-kvinner ble gjort til slaver. Mer

Gripende om yezidi-kvinner

Otten-Life-After-ISIS-Slavery-For-Yazidi

Kvinner som har unnsluppet slavetilværelsen hos Daesh. feirer yedienes nyttår i Lalish

Mord og voldtekt er elementer i alle kriger, men framferden til Daesh («den Islamske Stat») overfor yezidi-befolkningen på Shingal i Irak overgår det meste i grusomhet.  Siden yezidiene ansees som djevledyrkere, mener Daesh det er ikke bare riktig. men også nødvendig, å drepe flest mulig av dem og å utnytte kvinnene som slaver. Mer

Shingal mellom Arbil og Bagdad

DMwkCWIW0AERolE

To yezidier på Shingal: Haider Shesho og  Hashd i- Shaabi kommandant  Khal Ali.

Den irakiske offensiven, som den siste tida  har presset kurdiske styrker ut av Kirkuk og andre omstridte områder, har blitt godt tatt imot av  minoriteter som yezidier og assyrere,  grupper som har følt seg undertrykt av kurdisk maktmisbruk.

Fjellområdet Shingal (arabisk : Sinjar) ble verdenskjent i august 2014 da jihadistene i Daesh  gikk til angrep.  Lokalbefolkningen tilhører stort sett yezidi-religionen, som både daesh og andre muslimer anser som skitne  djeveldyrkere.  Daesh anser det som sin plikt å avlive mannlige yezidier og de anser det som sin rett å  bruke kvinnelige yezidier som slaver. Mer

Assyrernes tragedier

christianbodies2

Etter massakren i Semila

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Semila i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – skal ha blitt slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Semila inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre. Mer

Kurder mot kurder i Shingal

Fredag 3. Mars brøt det ut kamper mellom de kurdiske partiene PKK og  KDP i det jesidi-dominerte Shingal-området. Tilhengere av Abdullah Öcalan og Massoud Barzani  kjemper med hverandre, mens representanter for jesidiene ber partene om heller å vende seg mot Daesh.

al-monitor

Hundrevis av jesidier har flyktet fra kampene. (foto:  al-monitor)

Det  er dyp og gammel motsetning som her kommer fram. Massoud  Barzani, som er president på overtid i den kurdiske regionen av Irak, stammer fra mange generasjoner av stammehøvdinger, og viderefører de tradisjonelle maktstrukturene i det kurdiske samfunnet. Hans far Mustafa Barzani førte geriljakrig mot myndighetene i Bagdad i hele sitt liv.  Han og hans tilhengere ser Barzaniene som de naturlige og rettmessige herskerne i Kurdistan – inklusive Shingal.

Den fengslede PKK-lederen Abdullah Öcalan står derimot for en revolusjonær omdanning av det kurdiske samfunnet. Inspirert av maoisme og av Murray Bookchins ny-anarkisme mener hans tilhengere å ha utviklet en grasrot-sosialisme hele verden burde ta etter. Denne samfunnsmodellen ligger til grunn i de kurdisk-kontrollerte områdene i Syria, og blir forsøkt innført også i Shingal.    Mer

Forrige Eldre innlegg