På vei mot økokratiet?

Danske Jens André Herbener (bildet) skriver utførlig om menneskehetens økologiske utfordringer i boka «Slik skaper vi en bærekraftig verden». Men Herbener nøyer seg ikke med symptombeskrivelse; han forskriver også helbredende medisin. Grunnlaget for politikken må ikke lenger være menneskelig egennytte, men en erkjennelse av naturens og andre livsformers egenverdi, økosentrisme. Det er ikke bare «mennesker som har iboende verdi. Resten av naturen har også det, fra enkelte individer til arter og økosystemer», skriver han.

Det er ingen mangel på advarsler om at menneskelig forbruk med god margin overskrider naturens tålegrenser: den norske befolknings forbruk svarer til avkastningen fra mer enn 3 jordkloder. Nordamerikansk forbruk er enda høyere.I tillegg er det et voksende antall milliarder mennesker i resten av verden som gjerne vil oppnå et slikt forbruksnivå. Dette er for så vidt – eller dessverre – velkjent materiale.

Det er for lengst fastslått at menneskeheten påvirker den fysiske verden i en slik grad at det gir fornuft å hevde at vi er i menneskets tidsalder: antropocen. Herbener vil gjerne vise oss veien til en annen tidsalder som han kaller økocen, økologiens tid. Og det styresettet han mener er best egnet i økologiens tidsalder kaller han økokratiet.

Herbener spesifiserer 7 sentrale steg på veien mot økokratiet:

1: Sett av halvparten av jordens land og hav til vill natur.

2: Avskaff industriell dyreproduksjon og spis langt mer plantebasert mat.

3: Utsted en verdenserklæring om naturens rettigheter og innfør dem i forfatninger og lover.

4: Erstatt fossil energi med fornybar energi og atomenergi og innfør lavenergisamfunn.

5: Erstatt vekstøkonomien med likevektsøkonomi, stopp de rikes overforbruk og omdefiner det gode liv.

6: Reduser verdens befolkning til to-tre milliarder mennesker.

7: Spre økosentriske livssyn og verdier.

Dette er i hovedsak vel kjente standpunkter som miljøorganisasjoner og grønne partier har forfektet i årtier, men all den stund de ikke er realisert, fortjener de absolutt å presenteres på ny. Herbener vier et kapitel i boka til hvert av disse tiltaka, og det viser seg da raskt at utviklinga på samtlige områder går i feil retning, til tross for at det på mange områder finnes realistiske og utprøvde alternativer. 

Herbener kunne brukt Norge som eksempel; et land med mye natur og liten befolkning som har store problemer med å verne 50% av arealet. Forslag om å redusere kjøttforbruket møtes med anklager om formynderi og diktatur, mens kritikk av industrielt husdyrhold møtes med økonomiske argumenter.

Så vil Herbener ha de økosentriske prinsippene nedfelt i en universell erklæring. Erklæringer om naturens rettigheter og nødvendigheten av å finne en ny kurs er avgjort på sin plass. Slike uttalelser er det ingen mangel på. De kan få entusiastisk tilslutning fra norske politikere som likevel fortsetter å styre samfunnet i samme retning som før. Herbener påpeker derfor at målsettingene må gjøre bindende ved å nedfelles i lovverket i de ulike land. Det hele blir likevel litt uklart. Hvem skal vedta en slik erklæring, og hvem skal håndheve den?

Målet om å sette av 50 % av arealet på planeten til vern, vil i praksis måtte medføre at menneskelig aktivitet i store områder stanses og at de fysiske følgene av denne aktiviteten i størst mulig grad fjernes. Det vil likevel være en stor feil å fordrive urfolksgrupper fra slike områder, slik mange verneplaner i det globale sør forutsetter. Grupper med en livsstil basert på å opprettholde naturens mangfold og produktivitet har en nøkkelrolle i trygging av urørt natur, mener Herbener.

Overgangen til fornybar energi, «det grønne skiftet», gjennomføres i Norge uten at leiting etter mere olje og gass reduseres eller stanses. Samtidig gjennomføres utbygging av vindkraft gjennom storstilt nedbygging av den naturen vi må verne. Og denne nedbygginga av naturen undergraver, slik Herbener også påpeker, livsgrunnlaget for folkegrupper som lever i og av naturen, eksempelvis sørsamene på Fosen. 

Herbeners punkt 5 blir derfor sentralt. Å stoppe overforbruket hos den globale middelklassen, altså det meste av den norske befolkning, forutsetter nettopp at «det gode liv» omdefineres, og at de rike i Norge og resten av verden tar en slik ny forståelse av hva som er det gode liv inn over seg i sin livspraksis .

Herbener peker også på at den menneskelige befolkningens størrelse er et problem i seg selv. Naturligvis vil menneskehetens belastning på de økologisk systemene vi er avhengige av bli mindre dersom det totale antallet individer reduseres. Det burde være selvinnlysende, men er likevel blitt et betent problem ved at befolkningsvekst av noen defineres som en rasistisk og kolonialistisk problemstilling og et middel til å undertrykke de fattige i sør. Ikke dessto mindre er en sterkt redusert global befolkning en nødvendig forutsetning for det langsiktig stabile lavenergisamfunnet Herbener kaller økocen.

Boka peker på at vi med dagens kunnskaper kan løse mange av utfordringene på veien mot økokratiet; det gode samfunn der mennesker og andre livsformer eksisterer og utvikler seg i harmoni med hverandre. Det viktigste problemet gjenstår likevel: hvordan kan klodens befolkning utvikle en mentalitet der streben etter stadig nye materielle goder tøyles eller fjernes?

Grunnlaget for en slik mentalitetsendring må i stor grad legges gjennom Herbeners sjuende trinn: «å spre økosentriske livssyn og verdier». Her ser han for seg at de økosentriske perspektivene får dominere i utdanning og media. Han observerer at økosentriske holdninger vokser fram i alle kunstformer så vel som i religiøse, politiske og filosofiske sammenhenger, men frykter at det ikke går fort nok.

Utviklinga praktisk såvel som teoretisk må derfor påskyndes gjennom det Herbener kaller et grønt folkeopprør. Aller først må en bevissthet om de store problemene vi står overfor rotfestes i befolkningen. Deretter må en bred bevegelse for forandring bygges opp. Denne bevegelsen må utfordre makthaverne gjennom streiker, aksjoner og andre tiltak.

Om dette ikke får de sittende makthaverne til å endre kurs, mener Herbener den økologiske motstandsbevegelsen må danne en alternativ regjering som er forberedt til å gripe makta. Her får jeg problemer, og begynner å frykte et økologisk diktatur. Men det blotte faktum at Herbener ser seg nødt til å vurdere statskupp som en mulig nødvendighet, sier noe om problemenes omfang og den sterke institusjonaliserte økonomiske og politiske makta som står mot de nødvendige endringene. 

«Slik skaper vi en bærekraftig verden» er en viktig og utfordrende bok. Om Herbeners løsninger, slik han selv påpeker, kanskje ikke framstår som helt realistiske, utfordrer han leseren til å tenke igjennom hvilke andre muligheter som finnes. Som kan finnes.

Jens-André P. Herbener:

Slik skaper vi en bærekraftig verden -Fra demokrati til økokrati

Oslo 2023, Flux forlag

Monica Sjöö og Den store kosmiske mor

Monica Sjöö i Oslo 1977

Morgenbladet har gjort meg oppmerksom på at Moderna Museet i Stockholm har en stor utstilling av bildene til Monica Sjöö. Det gleder meg dypt, siden hun har vært viktig for meg på flere måter.

I 1973 hadde Kunstnernes Hus i Oslo en utstilling av feministisk kunst der Monica Sjöö var representert. På en eller annen måte nådde ryktene om de sterke bildene hennes opp til  Vindheimkollektivet på Karlsøy, og vi tok kontakt med henne.  

Monica var en radikal aktivist som ivrig deltok i aksjoner  som kvinneleiren ved Greenham Common.  Fellesskapet med andre kvinner  var sentralt for henne. Hun mente  patriarkatet var en relativ ny utvikling, og at kvinner hadde en helt annen rolle i eldre kulturer. Monica  studerte forhistoriske kulturer på jakt etter mektige kvinner, og fant blant annet den minoiske kulturen på Kreta. Både der og mange andre steder så hun hvordan det guddommelige tar  kvinnelig form.  Hun fant  tilbedelse av den store trefoldige gudinna  i kulturer fra alle deler av verden.  

Monica Sjöö var en utadvendt kvinne  og nølte ikke med å ta kontakt. Hun hadde derfor et bredt kontaktnett som omfattet såvel anarkister som Murray Bookchin  («Jeg forklarte feminismen for ham!»), den psykedeliske alternativkulturen, hekser og gudinnedyrkere, og kvinnelige akademikere som Marija Gimbutas.

Jeg og min daværende kjæreste, Kari, besøkte omkring 1975 Monica i Bristol, og kjøpte et av hennes store malerier. Det er på 2x 3 meter, og jeg skjønner fortsatt ikke hvordan vi fikk det med oss på tog og undergrunnsbane og etterhvert på et fly til Oslo, enn si fra Oslo til Karlsøy. Men jeg har ennå bildet,  skjønt vi ikke har funnet plass på veggen til det der vi nå bor. 

Bildet vi kjøpte fra Monica viser  kvinner som danser til ære for den store gudinna på  Kreta, i kontrast med undertrykte kvinner i dagens patriarkalske verden.

Etter besøket hos Monica i Bristol  satte jeg  i gang med å oversette boka «Den store kosmiske mor og hennes urgamle religion». Vi trykket den på vårt eget trykkeri, som en av de første bøkene utgitt av Regnbuetrykk. Flere nummer av tidsskriftet vårt, Vannbæreren, presenterte også Monicas tanker om gudinna og om kvinnepolitikk

..

Noen år seinere tok jeg med meg forlaget til  Trondheim. Der  fikk jeg trykt  opp gudinneboka hennes på engelsk  og inviterte henne til lanseringa.  Boka er siden gitt ut i flere utgaver på det store amerikanske forlaget Harper-Collins. Monica har også skrevet flere andre bøker. 

Monica Sjöö døde i 2005, men hennes arbeide lever videre. Henne arvinger har opprettet to nettsteder der hennes liv og arbeide presenteres i dybden:

https://www.monicasjoo.net/

https://monicasjoo.weebly.com/

Jeg ser  Morgenbladets Carina Elisabeth Beddari, i en utførlig omtale av utstillinga i  Stockholm karakteriserer Monica som «En åndfull øko-heks». Hun  vil se bort fra de  religiøse aspektene i kunsten til Monica , det kan naturlig vis hjelpe ateister til å anerkjenne hennes bidrag til økologi og feminisme. En slik forståelse av hennes kunst vil likevel være amputert . For Monica var den store gudinna i sine tre aspekter en sentral erkjennelse og en konstant  inspirasjon.

Ingen grunn til å deppe for MdG

MdG er nå etablert over hele landet

Mange mdgere sørger over valgresultatet, der vi gikk sterkt tilbake fra forrige lokalvalg. Men intet tre vokser inn i himmelen, og vi har faktisk  gjennomført  det  nest beste lokalvalget i partiets historie.  MdG er etablert som en maktfaktor i de store byene,  vi er representert i de fleste fylkesting og tilstede også i mange små og mellomstore kommuner.   Mest å beklage er at vi har mistet representasjon mange steder der vi bare hadde ett mandat.

Så fikk vi altså støtte fra  færre velgere enn ved  jubelvalget for fire år siden. Jeg hadde håpet på bedre resultater men er ikke overrasket. Det et er naturligvis sant at både politikk og personer har medvirket til dette resultatet, men jeg synes ikke  vi skal  leite etter syndebukker i ledelsen, eller klage over manglende fokus på en eller flere   hjertesaker 

Partiets nedgang  ble  forsterket av  en kraftig høyrebølge. Den førte til færre stemmer, ikke bare for  MdG, men for hele venstresida i politikken: AP, SP, Rødt og også SV.   

Nå gjelder det å ikke løpe etter velgerne, men holde fast på politikk som tar de økologiske utfordringene på alvor. En politikk som sier nei til grenseløs vekst på en liten planet, selv om det betyr redusert kjøpekraft og lavere forbruk  for den norske befolkning. 

MdG s politikk må overskride den tradisjonelle blokkpolitikken, men vi må slett ikke glemme rettferdig fordeling og sosial utjevning. Det kan nok være aktuelt å samarbeide med Høyre noen steder, men det er vel sannsynlig at de som vil ha en  høyreorientert miljøpolitikk heller stemmer på partiet Venstre.   Raddisene går til SV eller Rødt hvis de tviler på MdGs plassering i det politiske spekteret.

Men ikke bli deprimert. MdG har vist at vi har en rolle å spille i norsk politikk.

De Grønne og Gråkallbanen

Foto:Miljøpakken

Det har oppstått et ordskifte rundt fylkestingets vedtak  om at Gråkallbanen i framtida  skal drives i egenregi. Mange er bekymret for hvordan dette skal påvirke sporvognstilbudet i Trondheim, og frykter at dagens organisasjon vil bli revet opp.  For MdG er det viktig i størst mulig grad å videreføre den vellykkede bedriften Gråkallbanen er idag.   

De Grønne i Trondheim har stått  på trikkens side så lenge partiet har eksistert.  Lenge hadde vi en takkeplakett fra Gråkallbanens venner på veggen i kontoret. I fjor var vi pådrivere for vedtaket i Miljøpakken om å oppgradere skinnegangen og kjøpe nye vogner. Dette forutsetter at det finnes en  driftsorganisasjon.

MdG har stor respekt for den dugnadsånden som har preget Gråkallbanen siden  den ble gjenopplivet av entusiastene i Gråkallbanens venner. Det skjedde etter at bystyret, med SV på vippen, i 1988 vedtok å legge ned trikken i Trondheim.   

Det var derfor etter nøye vurdering at vi støttet fylkestingets vedtak om egenregi. Avgjørende var   det paradoksale faktum at Gråkallbanen har vært  for vellykket. Antall reisende har økt så sterkt at regelverket ikke tillater fylket å tildele driften direkte til dagens driver, a/s Boreal.  Det må bli enten anbud eller egenregi. 

Under fylkestingets behandling understreket vi behovet for å videreføre dagens organisasjon og de ansattes rettigheter. Dette landets også fylkestingets flertall på. Omorganisering må derfor skje som virksomhetsoverdragelse. Framfor å hente dagens ansatte inn i fylkeskommunen, legges det nå opp til å etablere et nytt aksjeselskap, eventuelt å overta aksjene i dagens a/s Gråkallbanen.

Fylkesdirektøren mente det beste ville være at fylket ble eneeier i et slikt driftsselskap. Fylkestinget vedtok derimot, etter forslag fra MdG,  å diskutere framtidig organisering med Trondheim Kommune. Kommunen er jo idag eier av infrastruktur som kan bli viktig egenkapital i det nye selskapet. Driften vil også foregå  i Trondheim Kommune.

Det er viktig for MdG å videreutvikle det skinnegående tilbudet både  i Trondheim og andre steder. Vi vil gjøre vårt beste for at Gråkallbanen lever videre i gjenkjennelig form også  under offentlig  drift.  

Den økologiske utfordringen

Det er nå mere enn 50 år siden FNs arrangerte sin første miljøkonferanse. Den fant sted i Stockholm i 1972. De problemene  som ble tatt  opp der er på ingen måte løst, tvert imot har de vokst seg   større, og de har fått selskap av en en global trussel som få var oppmerksomme på i 1972, nemlig de akselererende klimaendringene. Og liksom i 1972 er det fortsatt  slik at de fleste mennesker roper på mere. Mere av alt.

Cornelius Castoriadis

Det grunnleggende faktum er fortsatt at jordkloden har en fast størrelse, mens menneskets begjær mangler grenser. Det spiller også en rolle  at antall individer av denne umettelige arten fortsetter å øke. Heldigvis ser det nå ut til at den globale veksten i menneskelig befolkning er avtagende. Ikke desto mindre ropes det på flere fødsler i Norge, et land der innbyggerne allerede i april har brukt opp sin andel av årets biologiske produksjon på denne planeten.

Samtidig som erkjennelsen av de økologiske grensene har nådd beslutningstakere på alle nivåer,   fortsetter vi på individnivå  så vel som på gruppenivå å  øke forbruket av de begrensede resursene.  Politikere drøfter økologisk sammenbrudd mens de planlegger ferieturen til Thailand. Problemene har fortsatt å vokse, men vi  er like langt fra å løse det psykologiske og emosjonelle grunnlaget for dem.

Daniel Cohn-Bendit

Heller ikke denne erkjennelsen er ny. I 1980 ble det arrangert en debatt om økologiens politiske utfordringer, mellom Cornelius Castoriadis, som under navnet Paul Cardan hadde levert viktige bidrag til sosialistisk  teori, og den tjue år yngre 68-opprøreren Daniel Cohn-Bendit, som seinere ble en forgrunnsfigur i partiet Die Grünen. Den godt besøkte debatten fant sted i den belgiske  byen Louvain-la-Neuve, med utgangspunkt i den opphetede debatten om kjernekraft.

Castoriadis gikk i sitt åpningsinnlegg inn på problemet med å oppnå folkelig oppslutning om å forkaste kapitalismen og skape et annerledes samfunn. Han pekte på motsetningen mellom drømmen om frihetlig samfunn der enhver kan realisere sine begjær og den økologiske nødvendigheten av å stanse forfallet i naturen og å redusere forbruket av ressurser.

Hva om det finnes noen som ikke bare vil ha elektrisitet, men som insisterer på at den skal komme fra kjernekraftverk, spør Castoriadis. Han innrømmer at eksempelet er ekstremt,  men peker på at dersom et flertall skal nekte en slik person retten til å få  strøm  fra atomkraft, har vi allerede  oppgitt målet om å gi alle ubegrenset frihet. Castoriadis mener et demokratisk selvstyre må omfatte   flertallets rett til å legge begrensninger  på individenes frihet. Han understreket  behovet for å  utvikle de kulturelle rammene til kollektive normer som støtter en økologisk ansvarlig levemåte. 

Cohn-Bendit formulerte spørsmålet slik: Hvordan skal vi stille mennesker ansikt til ansikt med denne andre måten å leve på?   Han pekte på den amerikanske alternativbevegelsen og hevdet det der er mulig å leve uten kontakt med storsamfunnet og dets forbruksjag. Men dette endrer ingen ting, hevdet han, de som har meldt seg ut  har også mistet  muligheten til å påvirke. 

Mye av debatten dreidde seg om energi. Avvisning av kjernekraften og det sentraliserte overvåkingssamfunnet slik energiproduksjon forutsetter var et felles utgangspunkt.  Det aktuelle alternativet var solenergi, men  innlederne advarte mot å tro at nye energikilder  ville  legge  grunnlaget for et annerledes samfunn.  Kapitalismen forutsetter ikke atomkraftverk. sa en publikummer.

I siste del av samtalen vendte  de to tilbake til spørsmålet om makt. Både Castoriadis og Cohn-Bendit advarte mot totalitære løsninger, som de kunne vise til i både kapitalistiske og kommunistiske utgaver. Det er på ingen måte sant at vi må innføre diktatur for å løse de økologiske utfordringene, tvert imot er det bare gjennom en egalitær utvikling vi kan overskride dagens ressursødeleggende system, understreket de begge

Dette var altså en ideutveksling for mer enn 40 år siden. De grunnleggende problemstillingene som ble drøftet er ikke bare like uløste den dag idag. Ødeleggelsen av naturen og utslippene av klimagasser har økt, og folk flest i nord så vel som i sør jager fortsatt etter høyere forbruk. Miljøvennlige fraser renner glatt ut av munnen på enhver politiker eller  administrerende direktør. 

Det grønne skiftet er blitt et kodeord for fortsatt forbruksvekst. Aktivister som Extinction Rebellion  gjenspeiler forståelig den økende frustrasjonen hos unge og gamle som ser hvor vi er på vei.  Hva som  må til for å stille menneskeheten  ansikt til ansikt med et samfunn som ikke er basert på kontinuerlig vekst er det ennå ingen som har funnet ut.

————————

Denne teksten er basert på

Castoriadis/Cohn-Bendit: «Från Ekologi till självstyre», Federativs Förlag, Stockholm 1982.

Översättning: Britta Gröndahl

Grønne på villspor

De prioriterte parolene hos MdG i Bergen

Menneskeheten står idag overfor de største utfordringene i sin historie. Det fortsatt voksende overforbruket av jordklodens ressurser er iferd med å undergrave vår fortsatte eksistens, og har allerede utslettet mange andre livsformer. 

De grønne partienes eksistens er begrunnet i erkjennelsen av disse problemene. De tar utgangspunkt i nødvendigheten av å sikre en levelig framtid for mennesker og andre livsformer på denne begrensede planeten. Miljøpartiene støtter seg, i likhet med resten av miljøbevegelsen, på solid naturvitenskapelig grunn i arbeidet mot klimaendringer og for biologisk mangfold. De som fornekter vitenskapen om klima og miljø blir møtt med hån og forakt. 

Imidlertid er det helt omvendt når vi beveger oss inn på menneskelig biologi. Ønsket om å være snill med ungdom som identifiserer seg med et annet kjønn enn det biologiske, har ført mange ut i et absurd verdensbilde der kjønn baseres på indre stemninger og ikke på fysiske fakta. Transideologien er en metafysisk teori som, i likhet med enkelte gnostikere og nyplatonikere, anser den materielle virkeligheten som et fengsel. På dette området er det fagfolks påpeking av av den grunnleggende materielle forskjellen mellom våre to kjønn, mann og kvinne, som møtes med hån og forakt. 

Det er en avgrunn mellom den faktabaserte tilnærmingen til de grunnleggende problemene innen klima og miljø, og den virkelighetsfornektelsen mange grønne demonstrerer i trans-debatten. Dette undergraver den grønne partifamiliens seriøsitet og troverdighet, og har skapt opprivende interne stridigheter mange steder. Ledelsen for Green Party of England and Wales har – for eksempel – avsatt den grasrotvalgte ledelsen for partiets kvinneorganisasjon, som påpeker at den ekstreme trans-ideologien undergraver kvinners rettigheter på en lang rekke områder. En annen framtredende partiaktivist, Shahrar Ali, som er fratatt sine verv for «feiltenking» om kjønn, har gått til søksmål mot partiet.

Et sentralt trekk ved trans-debatten er den giftige tonen  og de stygge metodene aktivistene bruker for å undertrykke kritikk. Den som våger å kritisere den metafysiske transideologien skal fratas sine  rettigheter.  Et slikt virkemiddel er systematisk  bruk av henvendelser til arbeidsgivere. Her i Norge ble Rianne Vogels i fjor beskyldt for transfobi  etter å ha klikket «liker» på en transkritisk tweet. Hun ble oppsagt fra sin jobb i Papillon, en organisasjon i Bergen som skal jobbe for flerkulturelle kvinner. Nylig fikk hun slått fast i retten  at oppsigelsen var uberettiget. Vogels var modig, mange andre velger å holde kjeft heller enn å bli utsatt for transideologenes vrede.

Selv er jeg gjentatte ganger rapportert til MdGs ledelse for «transfobi» og «nazistiske hatytringer». Det beste eksempelet anklagerne fant på mine hatefulle ytringer var spørsmålet «Kan lesbiske ha penis ?». Rommet for saklig debatt blir stadig trangere, og terskelen for å ytre seg stadig høyere..

Jeg har hittil trodd at MdGs ledelse ville anstrenge seg for å unngå opprivende interne konflikter om dette spørsmålet. Men på årets landsmøtet var altså Espen Benestad invitert til å holde hilsningstale. Han er fratatt sin legelisens for mangeårig systematisk feilpraksis, blant annet henvisning av mindreårige jenter til hormonbehandling og fjerning av bryster uten utredning, ja tilmed uten at han hadde møtt dem personlig. Jeg går ut fra at han fortalte landsmøtet at barn som hevder å «være født i feil kropp» skal gis umiddelbar behandling uten forutgående psykiatrisk utredning. Dette til tross for at nesten alle unge med kjønnsdysfori har omfattende psykiske problemer. 

Offentlige utredninger i blant annet Sverige, Finland og Storbrittania, og nå også i Norge, konkluderer med at de langsiktige konsekvensene av «kjønnsbekreftende behandling» ikke er kjent, og at skadelige bivirkninger ikke er kartlagt. Slik behandling må anses som eksperimentell og derfor bare bør skje som ledd i forskningsprosjekter hevder ekspertene. 

Norske helsemyndigheter så vel som vår eldste organisasjon for transpersoner, Harry Benjamin Ressurssenter, mener Benestads oppførsel er grovt uansvarlig, men MdGs landsmøte belønner ham med trampeklapp.

Det er er virkelig nedslående å se at det partiet jeg har brukt så mye av mitt liv på, lider av langtkommen faktaresistens. Foreløpig opprettholder jeg likevel mitt medlemskap. MdG har mange viktige oppgaver. Jubelen for Benestads krav om ukritisk kjønnslemlestelse av dysforisk ungdom burde ikke fått forstyrre  dette.

Økologisk økonomi

Den 12. april i år passerte Norge den såkalte overforbruksdatoen; det vil si at vi som nasjon hadde forbrukt vår andel av den globale økologiske produksjonen. Resten av året snylter vi på andre nasjoner og på framtida. På samme tid valgte norske fagorganiserte å gå til streik for å oppnå økt kjøpekraft. De tillitsvalgte viste til at lederlønninger på mange millioner fortsetter å øke, og spør hvorfor deres medlemmer skal ligge etter.

Slik drives forbruk og etterspørsel videre i en evig jakt på økonomisk vekst. Veksten anses som selve grunnlaget for menneskelig sivilisasjon, til tross for erkjennelsen av jordklodens begrensede størrelse. I mange år har økologer, økonomer og andre pekt på at ubegrenset vekst på en begrenset planet er en umulighet. Ikke desto mindre fortsetter politikere og vi andre å handle som om grenseløs vekst er både naturlig og  nødvendig.

En av de fremste kritikerne av dette økonomiske systemets iboende motsetninger er professor i økologisk økonomi ved Nord Universitet, Ove  Jakobsen. I boka «Økologisk økonomi -et perspektiv for fremtiden», som kom ut for et par år siden, sammenfatter han hvordan ulike tenkere har forsøkt å utfordre dagens rovdriftsøkonomi. Han kommer også med sine egne refleksjoner.

I første del av boka forklarer  Jakobsen hvordan naturen, jordkloden vår, utgjør det materielle grunnlaget for økonomien. Når dette er forstått blir det også klart at undergraving av naturgrunnlaget undergraver økonomien. Derfor er en økonomisk politikk som tar naturen på alvor helt nødvendig. Vi har behov for å utvikle en økologisk økonomi. Og det haster.

For å komme fram til en slik økologisk økonomi må vi heve blikket fra lønnskontoen og se på helheten. Økonomien kan ikke utvikles i økologisk retning før vi legger en helhetlig forståelse av situasjonen til grunn. Penger er en mangelfull målestokk for vår egen såvel som for jordklodens livskvalitet, derfor må andre fagfelt enn økonomisk teori trekkes inn. Det som økonomene kaller eksternaliteter, altså de ikke regnskapsførte, og ofte ikke forutsette, konsekvensene av vår økonomiske virksomhet, må naturligvis trekkes inn, men også kulturelle og psykologiske faktorer må være med om vi skal gripe helheten. Det kreves en tverrsektoriell forståelse. 

Når vi mennesker skal forholde oss til grunnleggende utfordringer søker vi kompromisser. Stilt overfor fakta om klimaendringer, ressursuttapping og svinnende biologisk mangfold, velger investorer så vel som politikere å flikke på systemet. For beslutningstakere er det alltid lett å gripe til kortsiktige og overflatiske tiltak som bare utsetter eller tilmed forsterker de underliggende problemene. De leiter, som det jo heter, etter «avbøtende tiltak». 

Professor Arne Næss påpekte at det går et viktig skille mellom en grunn og en dyp tilnærming til miljøutfordringene.  Jakobsen legger til en differensiering mellom politikkens harde kjerne, et verdensbilde som ligger fast, og et belte av beskyttende tiltak som er i endring. Avbøtende tiltak er i en slik forstand påkrevet nettopp for at den harde kjerne av vekstpolitikk ikke skal trues. 

 Jakobsen peker på mange tenkere som på ulike måter har fremmet sin kritikk av vekst-paradigmet. Han tar utgangspunkt i filosofen Baruch Spinoza som levde på 1600-tallet, og som også har hatt stor betydning for de norske øko-filosofene Arne Næss og Sigmund Sætereng. Spinoza var opptatt av menneskets plass i helheten og  Jakobsen stiller hans holistiske syn opp mot det mekanistiske og fragmenterte verdensbildet hos Descartes, som i stor grad ligger til grunn for det moderne synet på virkeligheten. Der Descartes ser på helheten som en sum av enkeltelementer, hevder Spinoza at helheten er noe mer enn summen av bestanddelene. Slik holistisk tenking er nødvendig i møte med de økologiske utfordringene, hevder Jakobsen

Han refererer informativt et stort antall tenkere som fra ulike utgangspunkt har tatt opp de problemstillingene han er opptatt av. Her nevnes de anarkistiske og antroposofiske tradisjonene et hundreår tilbake i tid, og ikke minst de mange praktiske og teoretiske tilnærmingene de siste femti åra fra folk som E. F. Schumacher, Manfred Max-Neef og Margrit Kennedy, eller Vandana Shiva og Naomi Klein.

Disse tenkerne har ulike syn på forholdet mellom privat og offentlig økonomi, men et hovedbudskap er nødvendigheten av lokale løsninger. Framstilling av energi, mat og andre produkter bør i størst mulig grad skje lokalt, og utvikling av lokale valutaer kan være et viktig bidrag til å realisere dette. Bedrifter med lokalt eierskap har en helt annen tilhørighet i lokalsamfunnet enn en filial av et multinasjonalt konsern. Mangfoldet må sikres gjennom kombinasjon av offentlig og privat eierskap med ulike former for kooperativer som et viktig innslag. 

Jakobsen beskriver godt og grundig alternativer til dagens ekstraktive økonomiske system. I en hverdag der det blir stadig mere åpenbart at vi er på kurs mot biologisk og klimatisk sammenbrudd er dette nødvendig og riktig. Vi trenger å slå fast at at en økologisk økonomi er fullt mulig. Det  Jakobsen ikke kan fortelle oss, er derimot hvordan jordklodens fortsatt voksende befolkning , og ganske særlig befolkningen i overforbruksland som Norge, skal slutte å strebe etter mer av alt, og heller søke lykke og sjølrealisering innen rammene av en kretsløpsøkonomi.

Ove Jakobsen:  Økologisk Økonomi – et perspektiv for fremtiden»

Flux Forlag, Oslo 2019

Fra fyllinga til fjorden – 32 år som folkevalgt.

_{Valgkampen 1991 begynte på søppelfyllinga. Gjenvinning var et ukjent ord.}

Siden 1991 har jeg vært folkevalgt for Miljøpartiet De Grønne, først i Trondheim Bystyre, deretter  i Sør-Trøndelag  og seinere Trøndelag Fylkesting. Ved valget i høst  står jeg ikke på valgbar plass hverken i Trondheim eller Trøndelag, og min politiske karriere går dermed mot slutten.

Det har blitt sagt at ingen diskuterte miljø i Trondheim Bystyre før MdG kom inn, Slik tror jeg det er mange steder; én MdGer blir en katalysator, og tvinger  andre politikere til å ta miljøet med i sine vurderinger. Det er selvfølgelig  nyttig og viktig  i seg sjøl. Men har jeg oppnådd noe mere enn bryte tausheten om miljøutfordringene?

Det er vanskelig å måle den konkrete innflytelsen. I partiets første tid var kampen om Svartlamon en sentral sak og vi ført valgkamp på gjenvinning av avfall, seinere har det vært bilfri by, jordvern og viltkorridorer. Det  mest  konkrete jeg kan peke på å ha  fått igjennom er likevel en skarve g/svei på Heimdal. I fylkespolitikken har jeg derimot fått  vedtatt en sak jeg er virkelig stolt av: Trondheimsfjord-prosjektet.

En av de spennende tingene med å være politiker er å gå inn i nye og ukjente saksfelt. Da MdG kom inn i den trønderske fylkespolitikken i 2019 og ble en del av det politiske flertallet der, måtte vi få noen bein. Jeg fikk jobben som leder for Vannregionutvalget,  som skal koordinere arbeidet med å gjennomføre EUs vanndirektiv. Derfor måtte jeg sette meg inn i de varierte problemene knyttet til vannkvaliteten i norske vassdrag og fjorder.  Vann  er jo en avgjørende forutsetning for menneskelig liv. Det er ingen tilfeldighet at de første store sivilisasjonene utviklet seg langs bredden av elver som Nilen, Eufrat og Tigris eller Indus. Kvaliteten på vannet er av vesentlig betydning ikke bare for oss mennesker men for hele det nettverket av liv som vi inngår i og er avhengige av. 

Formelt sett er Vannregionmyndigheten  ansvarlig for å kontrollere  tilstanden i alle «vannressurser» som det heter, herunder også livet i fjorden. Men her var det store huller i  kunnskapene, huller de  kommunale vannmyndighetene ikke kunne fylle. Her trengtes et overordnet løft. Derfor fremmet MdGs gruppe forslag  om Kartlegging av Trondheimsfjordens økologiske tilstand under budsjettbehandlinga i 2019, og fikk enstemmig tilslutning til dette.

 Det er med stor glede vi kan konstatere at arbeidet nå er godt i gang . Seinere denne måneden vil det bli lagt fram en rapport over dagens tilstand i fjorden, som et grunnlag for vider overvåking og kartlegging. 

Litt må jeg derfor kunne si at jeghar fått til – etter 32 år  i folkets tjeneste.