Antroposofi og raselære

I forbindelse med Tore Rems Bjørneboe-biografi har det oppstått diskusjon om hvorvidt raselæren til antroposofiens grunnlegger Rudolf Steiner er jødefiendtlig og/eller diskriminerende overfor andre folkegrupper.

Antroposofi er i store trekk en videreføring av Madame Blavatskys teosofiske lære.
Blavatsky hevdet at mennesket gjennomgår en trinnvis utvikling der vi inkarneres utallige ganger før vi vender tilbake til vårt guddommelige opphav. Hun karakteriserte de viktigste trinn i denne utviklingen som rotraser, sju i alt. Hver av disse er igjen delt inn i sju underraser. I løpet av sin utvikling vil hvert individ bli født inn i de fleste om ikke alle de ulike rasegrupper, så vel som i legemer av begge kjønn.

De første av disse rotrasene var ikkefysiske og kjønnsløse. Først i den tredje rotrase begynner, for 18 millioner år siden, det moderne menneske å ta form. Blavatsky forteller at den neste, fjerde, rotrase bygde store sivilisasjoner på det forsvunne kontinentet Atlantis. I fjerde rotrase plasserer hun blant annet samer, malaier, indianere, kinesere og japanere.

Femte rotrase oppsto for 1 000 000 år siden og kalles den ariske. Dens første underrase trengte inn i Nordindia for 60 000 år siden. Annen underrase er de arabiske folk, mens den tredje er den iranske. Den fjerde er den keltiske og den femte er den teutonske. Også jøder er ifølge Blavatsky en arisk folkegruppe.

Lite tyder på at Blavatsky har knyttet disse teoriene sammen med antisemittiske eller andre rasediskriminerende holdninger. Teosofisk samfunn var ikke et redskap for europeisk imperialisme, men bidro tvertimot til å styrke motstanden mot kolonialisme gjennom sin respekt for særlig sørasiatiske religiøse og kulturelle tradisjoner.

Ikke dessto mindre har det blant Blavatskys tilhengere vært flere som har utviklet teosofien i rasistisk retning. Ikke minst har ulike esoterikere i det tyske kulturområde utviklet varianter av teosofi der den ariske rase, identifisert som det tyske folk, ble framhevet som den fremste bærer av kultur og utvikling. Disse ariosofene la grunnlaget for nazistenes raselære, og det var betydelig overlapping mellom teosofer og ariosofer i tida rundt første verdenskrig.

Da Rudolf Steiner brøt med Teosofisk Samfunn i 1912 beholdt han hovedtrekkene i det teosofiske verdensbildet, herunder teorien om rotraser. Men Steiner la større vekt på den vestlige kristne sivilisasjons historiske rolle. Han anklaget Blavatsky for å sidestille østlig og vestlig okkultisme, og hevdet at de metodene som yogier og mystikere i Asia bruker ikke er egnet for moderne vestlige mennesker. De som tar slike metoder i bruk vil, ifølge Steiner, bli ført tilbake til et mere primitivt åndelig utviklingsstadium. Antroposofien kan derfor hevdes å ha et sterkere innslag av rasisme enn teosofien.

Og det var slett ikke vanntette skott mellom antroposofi og nazisme. Flere framtredende nazister var interessert i antroposofien, spesielt Rudolf Hess, men også mange andre. Bodil Stenseth forteller i boka Sangerinnen at Quisling deltok regelmessig på møter i Antroposofisk Selskap på 1930-tallet, og fortsatte å studere Rudolf Steiners skrifter under krigen.

Rudolf Steiners antroposofi forutsetter at det er meningsfylt å inndele menneskeheten i raser. Dette betyr ikke nødvendigvis at Steiners lære er rasistisk i betydningen rasediskriminerende. Ikke dessto mindre er det en grunnleggende forutsetning i Steiners esoteriske historieforståelse at mennesker i noen raser er høyere utviklet enn mennesker i andre raser. Det bør ikke vekke forundring at noen har utviklet dette i rasediskriminerende retning ved å identifisere den rasegruppe de selv tilhører som den høyest utviklede og å karakterisere andre grupper som underlegne.

Dette betyr ikke at antroposofien er nazistisk eller legitimerer nazistisk raselære, men det viser at forholdet er mere komplisert enn mange antroposofer har ønsket å formidle.,