Barna til staten

Mor og barn framstilt av Gustav Klimt.

Båndet mellom foreldre og barn er et av de sterkeste biologiske bånd mellom mennesker. Kommunistiske og sosialistiske regimer har – uten hell – forsøkt å avskaffe dette båndet gjennom offentlig barneoppdragelse av ulike slag. Slike eksperimenter er ikke lenger på moten i Øst-Europa eller Israel, men i Norge er det stadig offisiell ideologi at staten veit hva som er best for barna. Norske barn tilbringer stadig større del av livet på institusjoner, og den som ikke sender sine barn til barnehagen blir raskt mistenkt for å være pedofil eller muslim eller på annen måte suspekt.

Harald Eias hjernevask-programmer tok tidligere i år tok blant annet opp de ideologiske motene som har forsøkt å forklare all menneskelig atferd som utslag av sosialisering, og å bortforklare betydningen av menneskets biologiske arv .

En kunne trodd eller håpet at den debatten disse programmene utløste kunne ha myket opp noen av de ideologiske bindingene som preger norsk offentlighet, men så fort går det nok ikke. I norsk offentlighet er det fortsatt et underliggende premiss at offentlig omsorg er bedre enn foreldrenes biologisk betingede innsats.

Det er likevel godt kjent at såkalte omsorgsovertakelser har ført til og fører til en lang rekke sterke menneskelige tragedier. Populære TV-programmer som Tore på sporet viser hvor dypt ønsket om å oppspore sin biologiske familie kan stikke, i mennesker som ikke har hatt kontakt med sin slekt på mange årtier, som ikke har noen som helst erindringer om sine fysiske slektninger.

Dette burde peke på det enkle faktum at omsorg innen en familie i de aller fleste tilfeller er bedre enn omsorg mellom folk uten biologisk slektskap. Det skal altså svært sterke grunner til for å fjerne barn fra sin familie. Det vil vanligvis være mere vellykket å søke omsorgspersoner blant slektninger enn blant fremmede; et faktum man kunne tro ble demonstrert av at så mange barn under barnevernets oppsyn flyttes fra fosterfamilie til fosterfamilie.

Brennpunkt: Amanda og moren Elisabeth. Sammen med Amandas søsken lever de i dag i alpelandsbyen Imst som flyktninger fra det norske barnevernet.

NRKs debattprogram Brennpunkt hadd for noen dager siden et lengre innslag om virkeligheten for noen av de barna som barnevernet har tatt på seg omsorgen for. De intervjuede barna(noen nå voksne) fortalte at de ble flyttet så ofte fra fosterfamilie til fosterfamilie at de aldri rakk å knytte seg til sine statautoriserte familier.

Og for de berørte biologiske familiene er det alltid traumatisk, og muligheten for å nå fram med anke eller klage oppleves som nesten håpløs. Barnevernet går raskt i skyttergravene, og foreldrenes klager blir oppfattet som bevis på at storemor, som Elin Brodin påpeker, alltid har rett.

Nå skal man selvsagt ikke underslå at det er behov for et barnevern og at det dessverre er altfor mange eksempel på at foreldre ikke er istand til å skjøtte sine barn forsvarlig. Fortellingene om barnevernets misbruk av sine tvangsmidler utfordres av fortellingene om barn som er vanskjøttede eller mishandlet uten å få hjelp. Overdrivelser presenteres som sannheter på begge sider av en slik betent debatt. Jeg skvetter likevel i stolen når Trude Ringheim 11 /11s kriver i Dagbladet «Det hender ikke sjelden at disse barna – etter et titall flyttinger i regi av barnevernet – blir med mor eller far ned på Plata for å sette sitt første skudd med heroin.»

Det er mulig Ringheim selv tror på dette, men jeg lurer likevel på hvilket statistisk grunnlag hun bygger på. Hvor mange barnevernsbarn er det som etter titalls flyttinger blir med en forelder på Plata for å debutere med heroin? Kan hun tallfeste denne gruppen? Hennes uttrykk » ikke sjelden » må vel bety at det dreier seg om hundrevis eller tusenvis av barn ?

Sannheten er antakelig at dette er hentet rett ut av lufta. Om det finnes konkrete skjebner som svarer til denne framstillinga er det snarere en håndfull enn et snes individer det kan dreie seg om. (Antallet barn som får sin første dram av foreldrene er nok betydelig større, liksom antallet alkoholskadde er atskillig større enn antallet heroinskadde)

Det som derimot kan dokumenteres, og er blitt dokumentert igjen og igjen er at fosterhjem og barnehjem ikke klarer å utføre sine tiltenkte oppgaver på forsvarlig vis. I mange tilfelle later det til at det er blitt en lønnsom karriere å være fosterforeldre. Jobben kan sies opp dersom den blir plagsom, og barnet sendes videre til neste post.

Båndet mellom mor og barn er et grunnleggende biologisk faktum

Igjen og igjen dukker det opp beretninger fra barnevernsbarn som er blitt plassert i institusjoner eller fosterhjem for å bli mishandlet, misbrukt og undertrykt. Det barnevernsbarnas mange flyttinger demonstrerer er ikke at foreldrene har for mye makt, men at barnevernsindustrien sliter med å skaffe kvalifiserte omsorgssteder. Og ikke minst at fosterhjem og barnevernhjem gir god grobunn for overgrep utført av autoritære og psykopatiske personer. Og da blir ikke spørsmålet hvordan vi best kan bryte blodbåndet mellom foreldre og barn, men hvorfor det skal være så mye vanskelige å bruke ressurser på å hjelpe barna i innenfor sin egen slekt, enn å plassere dem i karusellen fra fosterhjem til fosterhjem.

En grunnleggende debatt om barnevernets rolle i Norge må ta utgangspunkt i grunnleggende biologiske sannnheter – og reell kunnskap om livet under statens omsorg.