Jesidiene lider fortsatt

27 jesidiorganisasjoner krever at regjeringa i Bagdad tar ansvar for gjenereising på Sinjar

Den 3 august er det ni år siden den Islamske Stat gikk til angrep på Sinjar-området i Irak. Hensikten var å utslette den lokale befolkningen av jesidier. Jesidiene følger en preislamsk religiøs tradisjon, og anses av mange muslimer som skitne djeveldyrkere, og dermed legitime mål. j

I løpet av få dager erobret islamistene Sinjar by og landsbyene rundt. De drepte alle jesidi-menn de fikk tak i, minst 6 000, og tok mer enn 6 000 kvinner som slaver. Mere enn 200 000 rakk å komme unna til den kurdiske regionen lenger nord, mens ytterligere 100 000 jesidier i alle aldre måtte flykte opp på det utilgjengelige Sinjarplatået. Der satt de i glødende august-varme uten mat eller vann, helt  til kurdisk gerilja åpnet en passasje for dem til Syria og videre til Kurdistan.

Den islamske stat satte slaveriet i system. Jesidikvinner ble redusert til gjenstander som kunne voldtas og mishandles, selges og gis bort. Mange har flyktet eller blitt kjøpt fri. Nadia Murad som fik Nobels fredspris i 2018  er deres mest kjente representant, men  3 000  kvinner og jenter er ennå savnet. 

Rundt 200 000 jesidier lever fortsatt som flyktninger i Kurdistan. Rundt hundre tusen har vendt tilbake til Sinjar, der gjenoppbygginga går svært sakte. Hverken den irakiske regjeringa i Bagdad eller den kurdiske regjeringa i Erbil  prioriterer jesidiene. Dette skyldes dels inngrodde fordommer mot de skitne djevledyrkerne, men også en strid om politisk makt. Både Bagdad og Erbil vil sikre seg  kontroll over området. Det var under  kurdisk styre fram til 2014, da KDP trakk sin peshmergastyrker ut for å forsvare sin hovedstad Erbil mot IS.  Jesidiene ble etterlatt uten forsvar mot det varslede  angrepet.  

Ulike kurdiske og irakiske styrker  presset i løpet av flere år  IS ut av Sinjar. Som følge av dette er makta på bakken idag delt mellom en rekke militære grupper med ulik lojalitet. YBS-militsen som følger Abdullah Öcalans PKK-ideologi angripes hyppig med tyrkiske droner og fly. 

Situasjonen kompliserer ytterligere av at mange jesidier på Sinjar ikke anerkjenner den tradisjonelle ledelsen for jesidiene som holder til ved  tempelanlegget  i Lalish. Det ligger i den  kurdiske regionen og er avhengig av godviljen til KDP, partiet som trakk sine soldater ut av Sinjar da IS angrep. Nylig har  yngre menn inntatt rollene som  verdslig leder, Mir, og  religiøst overhode, Baba Sjeik, etter at  svært gamle ledere gikk bort.  Mange sinjarier har  ikke godtatt disse utnevningene og har utnevnt sin egen  mir. Han har en del tilhengere både lokalt  og  i den etterhvert store jesidiske diasporaen.  

Den vanskelige militære og politiske situasjonen  bidrar til at flyktningene nøler med å vende tilbake. Viktigere er likevel den ødelagte infrastrukturen. Det er lite eller ingenting å vende tilbake til.  Derfor har hele  27 jesidi organisasjoner  nylig sendt et opprop til Bagdad der de krever at det settes av 10 milliarder dollar  til å gjenreise Sinjar, slik at ødelagte ødelagt byer og områder kan fungere.  

Sinjar rommer dessuten et stort antall massegraver etter massakrene i 2014. Arbeidet med å åpne disse og identifisere de begravde ofrene krever store ressurser og går svært langsomt.

Jesidene i Sinjar har altså et skrikende behov for hjelp. Det er ikke bare myndighetene i Bagdad og Erbil som  må avhjelpe  den dype  tragediene jesidiene fortsatt lider under. Norge og resten av det internasjonale samfunnet har også et ansvar for hjelpe de overlevende ofrene og gjøre det mulig for dem å gjenoppbygge sine liv og sine byer.  

FNs Sikkerhetsråd har slått fast at den  Islamske Stats angrep på jesidiene i Irak utgjør et folkemord.

I blant annet Storbritannia, Tyskland, Armenia, Belgia og Nederland har nasjonalforsamlingene fattet vedtak som støtter sikkerhetsrådets vurdering og forpliktet seg til å bidra til rehabilitering av ofrene og gjenreising av deres ødelagte hjemtrakter. 

I Stortinget ligger et representantforslag som erkjenner at jesidiene er rammet av folkemord og som slår fast plikten å bistå. Dette forslaget er flere ganger utsatt. Andre saker har vært viktigere. Det er nå på tide at det hentes fram.