Kvinner med gevær (2)

 

Amineh Kakabaveh i Oslo tidligere i år

I forrige blogg skreiv jeg om  Diana Nammi; og hvordan hun ble en av de første kvinner med våpen i  Komala -militsen. En annen kvinne som lærte seg å bruke våpen som Komala-peshmerga var Amineh Kakabaveh, som idag bor i Sverige. I likhet med Nammi, eller Galavezh som hun opprinnelig het, kom Kakabaveh fra en fattig landsby i iransk Kurdistan der kvinner måtte lære seg å adlyde. Opprørsk av natur valgte hun geriljalivet   av overbevisning.  

I Komala ble hun godt tatt imot og følte seg friere enn hjemme i landsbyen. Som ung kvinne kunne hun nå i større grad kle seg og oppføre seg slik hun ville.  Der unge menn og kvinner møtes  oppstår det naturligvis  kjærlighetsforhold. Det var forbundet  med flere tabuer enn vi er vant til i Skandinavia. Men noen  par oppsto, og  noen giftet seg også skjønt geriljalivet gjorde det vanskelig å leve sammen. Amineh fikk mange høflige og diskrete tilbud, men det tok flere år før hun sa ja til en mann. 

I likhet med Nammi  skildre Kakabaveh et intimt samspill mellom geriljaen og landsbyboerne. Regimets soldater holdt seg i sine baser i de større byene, og selv der holdt de seg ofte innendørs om natta. Peshmergaene kunne derfor  snike seg  inn i byene , besøke slekt og venner og spre sin propaganda. I landsbyer uten regjeringssoldater holdt de gjerne møter med lokalbefolkningen, og hjalp dem med å løse konflikter  av ulike slag.

Amineh  fikk  etterhvert viktige roller i organisasjonen. Mye av tid tilbrakte hun  i Komalas omfattende baser i Irak. De var opprettet i forståelse med Saddam-regimet, i områder der revolusjonsgarden hadde fjernet den lokale kurdiske befolkningen. De irakiske kurderne var på samme måte alliert med Iran. En dramatisk begivenhet skulle forstyrre dette  mønsteret.    

Irak hadde allerede brukt giftgass mot iranske tropper og landsbyer, så vel som mot lokale kurdiske styrker. I mars 1988 erobret Iran den store kurdiske byen Halabja. Få  dager etter ble byen angrepet av det irakiske flyvåpenet med gassbomber som drepte minst 5 000 mennesker umiddelbart. Tusener lever med ettervirkninger den dag i dag. Det var hovedsakelig sivile kurdere som ble rammet; de iranske soldatene hadde gassmasker. Komala fordømte dette angrepet og ble deretter ansett  som Saddam-regimets fiende, i likhet med de irakiske kurderne. De ble derfor angrepet flere ganger, også med gass. Amineh ble selv forgiftet under et besøk i en  landsby for å hente etterlatt radioutstyr. 

Da krigen mellom Irak og Iran opphørte fikk begge land større ressurser til å undertrykke de plagsomme kurderne. Det ble vanskeligere å sende peshmergas over grensene. I eksiltilværelsen  oppsto konflikter som splittet Komala. Amineh bestemte seg for å flykte, og havnet etterhvert i Sverige.

I sitt nye hjemland har hun lært seg språk, studert på universitet og engasjert seg i politikken  I 2008 hentet Vänsterpartiet henne inn i riksdagen, der hun har engasjert seg sterkt for kurdere og andre undertrykte folk,  og særlig  for kvinners rettigheter.  Hun peker på at mange menn fra strengt patriarkalske kulturer i Midtøsten og  andre steder, har tatt med seg til Vesten et diskriminerende syn på kvinner.  Hun peker på at eksistensen  av sosial kontroll  mot kvinner og jenter   gir seg slike utslag som «hedersdrap», slik det heter på svensk. Dette har ikke vært like populært i alle deler av svensk venstreside, der man lukker øynene, for ikke å  fornærme muslimer og bli stemplet som rasist. Kakabaveh ble sågar utesluttet fra det svenske Vänsterpartiets riksdaggruppe for sin kritikk av muslimers holdninger til «hederskultur» og sosial kontroll av kvinner.

I disse dager er Amineh Kakabaveh engasjert i kampen mot svensk NATO-medlemskap. Under et besøk i Oslo tidligere i år kritiserte hun kraftig  den svenske regjeringa sin ettergivenhet overfor    kravene fra Erdogan,  om å slå ned på kurderes organisasjons- og ytrings-frihet, men også mot enhver allianse  med USA-imperialismen.

I lys av de utfordringene kvinner som Diana Nammi og Amineh Kakabaveh har møtt og kjempet seg gjennom, blir våre problemer her hjemme i Skandinavia små.