Over til De Grønne

For få dager siden spanderte Adresseavisa forsida og to sider lenger bak på Hilde Opokus overgang fra SV til de Grønne. Opoku forteller at hun etterhvert har blitt fremmed for deler av SVs teoretiske grunnlag, spesielt i skolepolitikken.

Siden valget i 2003 har hun vært leder for oppvekstkomiteen i Bystyret, men SVs politikk stemte etterhvert ikke med den virkeligheten hun sto overfor som mor og som skolepolitiker. SV ledelsen ønsket ikke at hun skulle ta opp ubehagelige sannheter i oppvekstpolitikken som kunne bryte med partiets innsats for institusjonalisering av barndommen.

Opoku har et sterkt miljøengasjement, hun har vært nestleder i Framtiden i våre Hender og fylkesleder for Grønn Hverdag. Hun har lenge hatt respekt for De Grønnes politikk på lokalplanet, men først da hun skjønte at partiet har rikspolitiske ambisjoner vurderte hun for alvor et partibytte.

Men det var da SV i Trondheim ikke fant plass til henne på kommunelista at hun kontaktet de Grønnes lokale frontfigur Harald Nissen. Den 26. november kunne så trønderhovedstadens avis bringe nyheten om hennes overgang til MDGs bystyregruppe, som dermed har vokst fra 2 til 3. De rødgrønne koalisjonspartnerne har registrert overgangen med fatning, mens Kristian Dahlberg Hauge fra Frp og Merete Ranum fra Høyre benytter anledningen til å komme med halvspydige kommentarer.

Adresseavisa spekulerer i om Opoku vil få førsteplassen på MDGs liste, men nominasjonskomiteens leder Harald Nissen (som skal flytte til Oslo og derfor ikke er valgbar i Trondheim) avslører bare at hun er aktuell «høyt oppe på lista».

For De Grønne i Trondheim er overgangen en svært gledelig nyhet, men den er ikke enestående. Miljøpartiet De Grønne har i det siste vokst sterkt over hele landet. Det er dannet en rekke nye lokallag, og flere av dem har tidligere medlemmer av andre partier i ledelsen. En rekke tidligere SVere jobber nå i Miljøpartiet De Grønne sammen med tidligere tillitsvalgte fra blant annet Kristelig Folkeparti og Venstre.

Da Miljøpartiet De Grønne vokste fram for over 20 år siden var det i kjølvannet av de grønne partienes suksess i land som Tyskland og Sverige. Der har De Grønne lenge vært etablert som radikale alternativer og har en høy velgeroppslutning. I Norge har det gått dårligere, partiet har bare klart å klore seg fast i noen få kommunestyrer.

De Grønne har en radikal profil som vanligvis gjør det naturlig å samarbeide med sosialistiske partier, men vi skiller oss også fra sosialistene på en rekke punkter. Dette gjelder innen skole- og sosialpolitikken, som Hilde Opoku peker på, men det gjelder særlig i forholdet til vekstpolitikken generelt. Riktignok har De Grønne et bankende hjerte for de svakeste i samfunnet, men vi aksepterer ikke et mål om kontinuerlig vekst i disponibel realinntekt for vanlige lønnstakere.

De Grønne bygger sin politikk på økologi, og har som mål å tilpasse menneskehetens materielle forbruk til det en begrenset planet kan tåle, ikke å stimulere det hinsides enhver fornuft. For å nå dette hovedmålet ser vi ut over de politiske blokkgrensene og søker allierte der de er å finne. Vi er derfor en like naturlig havn for frustrerte sentrumsvelgere som for skuffede sosialister på venstresida.

Den organisatoriske veksten i Norge faller sammen med sterk framgang for våre grønne søsterpartier over hele verden, vi håper derfor at Miljøpartiet de Grønne omsider kan få et gjennombrudd i norsk politikk ved lokalvalgene i 2011. Regjeringsslitasje har fjernet mye av optimismen i SV, og for Krf-ere og Venstrefolk er tanken på å bli støttespillere for Høyre og Fremskrittspartiet ikke særlig fristende.

Det er fortsatt plass til flere i Miljøpartiet De Grønne.