Dylan

med gitar mot urettferdighet

Over hele verden blir det  feiret at Bob Dylan nå er blitt 70 år gammel. Noen kritiske røster tar nok til orde mot overdreven heltedyrkelse, men de er få. De aller fleste anerkjenner at Dylan er en av de mest ruvende skikkelsene i moderne  populærkultur. Han har inspirert og forarget i femti år, og nekter fortsatt å bli stående stille

Men om yngre generasjoner nok kan erkjenne Dylans kunstneriske kraft og hans utrolige utholdenhet, er det vanskelig idag å forstå hvilken serie kunstneriske jordskjelv han utløste på 1960-tallet.

Som mange andre møtte jeg først Dylan gjennom Blowin’ in the Wind, en sang som talte direkte til en situasjon der kjernefysisk utslettelse ble opplevd som en reell trussel. Sangen var en hit med Peter Paul and Mary, og i Steen og Strøms plateavdeling fant jeg en  samle-LP med Dylans egen versjon. Det lød som han hadde grus i strupen i stedet for smør.

Min venninne  Eva  bestilte LP-en Freewheelin hos Myhrbraaten i Skippergata. Selv fikk jeg også tak i oppfølgeren The Times they are a-Changin’.  Det var de politiske tekstene vi fokuserte på, de passet godt inn under marsjer og demonstrasjoner mot atomvåpen. Den apokalyptiske teksten  A Hard Rain’s a Gonna Fall,  et mørkere motstykke til  Blowin in the Wind, førte til at Dylan raskt ble etablert som den fremste i protestsangernes skare.

Verre ble det da den neste LPen, Another Side of Bob Dylan hverken egnet seg for allsang eller inneholdt klare politiske budskap. De rettroende politiske smaksdommerne begynte å anklage  sin tidligere helt  for å ha sviktet Kampen. Spesielt i de mere autoritære gruppene på venstresida var det på linje med høyforræderi når Dylan sang om sin manglende tro på enkle løsninger og absolutte budskap:

Good and bad, I define these terms

Quite clear, no doubt, somehow

Ah, but I was so much older then

I’m younger than that now

Men verre skulle det bli. I 1965 skapt Dylan skandale ved å bruke elektrisk akkompagnement på folkemusikkfestivalen i Newport. Samme år kom LPen Bringin’ it all Back Home der ingen av de elektriske sangene hadde noe identifiserbart politisk  budskap. De radikale politiske miljøene som følte seg høyt hevet over popmusikkens gemene verden avskrev Dylan (men passet samtidig på  skjelle ham ut).

Dylans nye musikalske retning dannet skole for en generasjon som vibrerte i takt med beatmusikken, men også ville ha meningsfulle tekster. Innflytelsen fra Dylan kan ikke  overvurderes. Han lagde lydsporet til hippiebevegelsen i siste halvdel av nittensekstitallet.

De siste dagene har det vært slått opp at Dylan har innrømmet heroinbruk på sekstitallet. Journalister uten snøring begynner straks å snakke om LSD, og hevder at sanger  som Mr Tambourine Man har  «dop-budskap». Nå ble det selvsagt brukt mye rare rusmidler i hippietida, men ingen var i tvil om forskjellen på LSD og heroin. Mange av Dylans rikeste tekster er åpenbart skapt under innflytelse av LSD og andre psykedelika, men skal du  finne referanser til heroin må du leite andre steder enn i de mest eksatiske sangene, f.eks. i  Just Like Tom Thumbs Blues der det heter «I don’t have the strength to get up and take another shot» eller i Subterranean Homesick Blues  der jakten på pusheren skildres slik:

«You better duck down the alley way

Lookin’ for a new friend

The man in the coon-skin cap

By the big pen

Wants eleven dollar bills

You only got ten.»

Bildet på forsida av John Wesley Harding, som viser Dylan sammen med indiske baul-musikere, ble tolket som et hellig budskap.

Mange av Dylans tilhengere var ikke bare overbevist om at han i likhet med dem selv brukte store mengder cannabis og LSD, de begynte også å leite etter skjulte budskap i tekstene hans. Denne tendensen (som ikke bare rammet Dylan) kulminerte ved utgivelsen av John Wesley Harding, det akustiske albumet som i 1967 markerte en ny retning i Dylans mangfoldige karriere.

Tekst og bilder på denne Lp-en ble fortolket i de mest bisarre retninger av tilhengere som ventet at musikkens stjerner skulle avdekke universets hemmeligheter og føre sitt publikum til det lovede land.  Dylan skreiv sjøl teksten på sine plateomslag, og et avsnitt der det står «the key is Frank» ble utlagt som et budskap om Frank Zappas kosmiske rolle.  Zappas  tekster  måtte så finkjemmes etter nye skjulte budskap. Og sånn gikk no dagan.

Dette presset fikk Dylan til å abdisere som lederen for en generasjon. Han ville være kunstner og ikke rollemodell. Han valgte med hensikt musikalske uttrykk som hippier avskydde, for eksempel kjærlighetssanger i countryarrangement.

Han har fortsatt å skape sanger etter sitt eget hjerte siden, og er en betydelig kunstner den dag idag, men det var i midten av 1960 tallet han inntok den ikoniske rollen  som talsmann for en generasjon i oppbrudd. Det var denne perioden som la grunnlaget for den anerkjennelsen han fortsatt nyter.

Dylan er ikke bare en stor kunstner, han er en kunstner som i et kort historisk øyeblikk fylte et tomrom med noe helt nytt, men han er også en mann som har  fortsatt å utvikle sine kunstneriske uttrykk i mere enn 50 år. Mens Elvis og Jimi Hendrix er borte og Stones forlengst har stagnert, er Dylan fortsatt en levende gåte.

Gratulerer med dagen, Bob!

1 kommentar (+add yours?)

  1. Charles Michael
    May 25, 2011 @ 16:17:50

    Tusen takk for en velskrevet opplysning om min stor helt innen rock. Du skriver veldig bra og ser frem til å lese mere fra deg i fremtiden.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: