Grønn frihet (4): Anarkister i nye klær

Den spanske borgerkrigen markerte slutten på anarkismens storhetstid i arbeiderbevegelsen. Syndikalistene overlevde deretter stort sett bare som små øyer. Et unntak var Sverige, der mange syndikalistiske og anarkistiske flyktninger fra Spania holdt til. Sveriges Arbetares Centralorganisation (SAC) opponerte trassig mot LO, og ga ut egen dagsavis, Arbetaren, til 1958. Den anarkistiske bevegelsen lot til å være døende men den skulle få nytt liv. 

Sist på 1950-tallet oppsto en bevegelse mot atomvåpen i Storbritannia. Under den etterhvert velkjente fredsrunen arrangerte de protestmarsjer fra London til atomanlegget Aldermaston. Atomvåpnene ble ikke fjernet, og etterhvert ble det hvert år i påsken arrangert store marsjer ikke bare til Aldermaston, men også til Oslo og mange andre byer verden over. Marsjene gikk over flere dager og ga rikelig anledning til diskusjon og refleksjon.

Kampanjene mot atomvåpen inngikk i en bredere fredsbevegelse som systematisk praktiserte sivil ulydighet. Den britiske Committee of 100 arrangerte store sittned-aksjoner i London sentrum. Filosofen Bertrand Russell argumenterte for plikten til å bryte lover i kampen for fred. Mange studerte Gandhi og andre som framhevet plikten til ulydighet mot staten og myndighetene.

I 1963 tok påskemarsjen til Aldermaston en uventet vending. Ei gruppe som kalte seg Spies for Peace hadde skaffet seg hemmelig informasjon, og delte ut brosjyrer om et hemmelig underjordisk anlegg – RSG (Regional Seat of Government) 6. I dette og andre sentre skulle landets ledere søke tilflukt og fortsette å regjere i tilfelle atomkrig. Hundrevis av demonstranter brøt ut av hovedmarsjen og oppsøkte inngangen til de hemmelige bunkerne. Og det kom en heftig offentlig debatt om krigsforberedelsene, og om grensene for statens makt. Veien til anarkismen var ikke lang, og ukeavisa Freedom, grunnlagt av Krapotkin i 1886, mangedoblet opplaget .

Men det var ikke bare britisk ungdom som fattet ny interesse for anarkistiske ideer.

I Amsterdam arrangerte Jasper Grootveld, en ung mann med anarkistisk bakgrunn, hver lørdag en happening ved en statue gitt av firmaet Hunter Tobacco. Grootveld avskydde tobakk og gjorde grundig narr av de avhengige tobakksrøykerne som betalte for å ødelegge egen helse,

Happeningene utviklet seg etterhvert til politiske markeringer med brodd mot bilisme og militarisme. De fikk ny kraft da Nederlands kronprinsesse Beatrix skulle gifte seg med Claus von Amsbergen, en tysker med naziforbindelser. Bryllupsparaden til Claus og Beatrix gjennom byen ble preget av røykbomber, demonstranter og et overveldende politioppbud. En ny generasjon markerte sin motstand mot et etablissement som ønsket å glatte over fortida.

Inspirert av anarkister som Grootveld og Roel van Duijn utviklet protestene seg til bevegelsen PROVO som gjennomførte sin aksjoner med et glimt i øyet. De mente arbeiderklassen, dopet av forbruksvarer, ikke hadde hverken vilje eller evne til å endre samfunnet. Proletariat var ikke lenger en revolusjonær kraft, motstanden måtte nå komme fra de rufsete individene i samfunnets utkanter; provotariatet.

I tidsskriftet «Provo» ble følgende publisert :

Hva er PROVOtariatet?
Provos, beatniks, pleiners, nozems, teddy-boys, rockers, blousons noirs, hooligans, mangupi, studenter, kunstnere, avvikere, anarkister, atombombe-motstandere… De som ikke ønsker seg en karriere men fører uregelmessige liv. De som kommer fra asfaltjunglene i london, paris, amsterdam, new york, moskva, tokyo, berlin, milano, warszawa og som føler seg dårlig tilpasset dette samfunnet. 
PROVOtariatet er det siste opprørske elementet i våre «utviklede» land. 
Proletariatet er politikernes slave, Tv-tittere som har sluttet seg til sin gamle fiende, borgerskapet, og nå utgjør en enorm grå masse sammen med borgerskapet. Den nye opposisjonelle klassen i våre land er PROVOtariatet, mot denne masse

Provoene lanserte ulike tiltak for bedre bymiljø, best kjent er de hvite syklene. De malte sykler hvite og plasserte dem ut i byen til fri avbenyttelse. Det var et gratis og utslippsfritt alternativ til de stinkende og støyende bilene Amsterdam var fylt med. Ironisk nok, og betegnende for forholdet mellom provoene og ordensmakten, ble flere titalls hvite sykler beslaglagt av politiet. Den nærsynte begrunnelsen var at de hindret trafikken. 

Men provoene var ikke fornøyd med bare protestere. De ville ha et annet samfunn, og gikk i gang med å bygge dette nedenfra. Okkuperte hus og aktivistgrupper i byene gikk sammen med jordbrukskollektiver på landsbygda under paraplyene  Oranjefristaten , et ordspill både på den nederlandske kongefamilien, huset Oranie, og på en delstat i apartheidlandet Sør-Afrika. Det nye samfunnet skulle vokse fram nedenfra som sopp fra en råtten trestubbe, het det. Og symbolet for denne Oranjefristaten var kabouteren, en nisse, sittende på en stor sopp.

Roel van Duijn (på bildet) formulerte kabouternes ideologi i ei bok kalt «Budskap fra en vis nisse». Og den vise nissen var ingen annen enn vår venn Peter Krapotkin. Van Duijn mente den gamle anarkisten ville ha smilt i skjegget av den nye inkarnasjonen av hans politiske drømmer. 

Ikke desto mindre falt også provoene og kabouterne for parlamentarisk politikk. De stilt lister til lokale valg og ble valgt inn mange steder. Og i tidens fylde gikk disse listene inn i de grønne partiene som Nederland fikk flere av.

Bookchin sett av Biehl

Murray Bookchin var en tidlig forkjemper for økologisk politikk, og også forrige århundres viktigste fornyer av anarkismen. Med sine skarpe analyser og sin ofte krasse kritikk la han seg ut med de fleste, og døde temmelig isolert i 2006. Han hadde imidlertid plantet frø som fortsatt spirer, gjennom et langt aktivist-liv og en omfattende skriftlig produksjon . Bookchins innsats er i dag ukjent for mange, og det er derfor gledelig at det nå foreligger en biografi, skrevet av hans mangeårige sekretær og samboer Janet Biehl.

Biehl gir i denne boka en samlet framstilling av Bookchins liv og utviklinga i hans teorier som vi hittil har manglet. Ikke minst er det interessant å følge hans politiske oppvåkning i 1930-tallets New York. Han ble født i 1922 som sønn av russiske immigranter, vokste opp i et fattig og politisk radikalt miljø, og kom tidlig inn i det den gang så sterke amerikanske kommunistpartiets ungdomsbevegelse.

Av en ur-hippies erindringer

Det er utrolig moro å oppleve at Miljøpartiet De Grønne nå er kommet ut av bakevja der vi holdt til i 20 år, og er i ferd med å bli etablert som et mellomstort parti i norsk politikk. At ikke alle våre konkurrenter er like begeistret, er som man kunne forvente, likeså at noen lager vitser om oss.

Hippienes spiritualitet kombinerte det indiske med det indianske

Når MDG blir karakterisert som et hippie-parti, er det en karakteristikk som ikke nødvendigvis er vondt ment. Hippie- karakteristikken har blant annet tilknytning til min person, slik flere kommentatorer har påpekt i ulike media. La meg derfor få si at jeg er veldig glad for at MDG har en bredere appell og et mere normalt image enn i min tid som partileder og talsperson. Det betyr ikke at jeg angrer på min hippie-fortid. Det er en klar og direkte historisk forbindelse fra hippie-bevegelsen til dagens grønne internasjonale partifamilie.

I en ganske morsom petitartikkel i VG gir Hans Petter Sjøli meg betegnelsen «ur-hippie», og berører min personlige historie som kollektivboer og fiskerbonde. Da kommer vi inn på utviklinga fra hippienes visjonære eksperimenter til dagens grønne politikk

Fri sex og andre utopier

Otto Mühl under kollektiv selvframstilling

Innenfor den alternative kulturen som oppsto i Vesten i 1960 og 70-åra var det et stort rom for utopier. Mange nøyde seg nok med å drømme om perfekte – eller iallfall langt bedre – samfunn, men noen forsøkte også å realisere små og store samfunn i samsvar med sine drømmer. Det var blomstringstid for kollektiver, kommuner og alternative samfunn, vanligvis med ulike varianter av arbeidsdeling, felles økonomi og – ikke minst – fri seksualitet.

Et av de største slike eksperimentene både i antall deltakere og i varighet var AA-kommunen med hovedkvarter på Friedrichshof i Østerrike. Norske Wencke Mühleisen besøkte Friedrichshof i 1976 etter å ha lest en artikkel i Gateavisa. Hun ble værende og fikk snart sentrale roller i et felleskap som etterhvert omfattet flere tusen mennesker spredt over hele Europa. I boka «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden» skildrer hun sine opplevelser, hva som lokket henne til å bli med og hva som fikk henne til bryte ut etter 8 år.

Bookchin og byen

Murray Bookchin 1921 – 2006

Dette er forordet til den norske utgaven av Murray Bookchins bok Byens Begrensninger, som nå er Tilgjengelig på scribd.

Murray Bookchin var en viktig og original politisk filosof i store deler av forrige århundre. Med bakgrunn i marxistisk organisasjonsarbeid på 1930-tallet, utviklet han i 1960 og 70-åra en anarkistisk kritikk av marxismens teori og praksis. Hans skarpe polemikk mot det han så som en avlegs dyrking av en idealisert arbeiderklasse tråkket også mange anarkister på tærne.

Bookchins politiske filosofi var i denne perioden sterkt farget av den dynamiske alternativbevegelsen i USA som han observerte på nært hold. Hippiene i USA og deres åndsfrender i Europa utviklet en praksis som sto utopistisk og anarkistisk tradisjon nær, men manglet ofte en ideologisk ballast som Bookchin gjerne ville bidra til, som utenforstående sympatisør.

Men et hovedelement i hippienes alternativpraksis var å vende tilbake til naturen, å frigjøre seg fra teknologien. Der var aldri Bookchin. Han kunne nok sympatisere med de økologiske kollektivene, men mistet aldri interessen for teknologiens frigjørende muligheter og bylivets forlokkende løfter om frihet.

Da ”The Limits of the City” kom ut i 1975 var kollektivbølgen på sitt sterkeste. Jeg bodde sjøl i et jordbrukskollektiv og mente som mange andre at bylivet var grunnleggende livsfiendtlig. Bookchin gjorde det klart hvilket potensiale byen hadde, så vel som hvor nytteløst det ville være å økologisere bare landsbygda når 50% av verdens befolkning bor i byene. Dette perspektivet er naturligvis like relevant i dag. Urbaniseringa har bare skutt fart på de 40 åra siden boka første gang kom ut.

Frihet i fjellene

James C. Scott

«Kurdere har ingen andre venner enn fjellene»

Det er vanlig å oppfatte statsløse minoriteter – urbefolkninger, stammefolk etc. – som en slags fortidsminner; rester fra tidligere stadier i menneskehetens utvikling. Antropologen James C. Scott har gjennom en lang karriere utfordret denne oppfatningen. Han mener slike grupper ikke er primitive levninger, men for en stor del er sammensatt av folk som bevisst har søkt seg til områder der statens makt ikke når fram.

I boka ”The art of Not Being Governed”, med undertitelen «An Anarchist History  of Upland Southeast Asia», gjennomgår han historiske data om slike minoritetsgrupper som Hmong, Miao og Karen som i dag befolker de uveisomme høylandene i Sørøst-Asia, et område Scott gir betegnelsen Zomia. Scott viser at disse gruppene langt fra å være rester av en opprinnelig bosetting i høyfjellsområdene i stedet har utviklet seg fra folkestrømmer som gjennom lang tid har søkt  dit, på flukt fra statsdannelser i de fruktbare lavlandsområdene, der konsentrert befolkning blir gjort mulig gjennom intensiv risdyrking.

Englenes parti

Øyvind Solum er en reflektert representant for de store religiøse alternativ-miljøene.

Den siste tida har alle steiner vært snudd i forsøk på å finne negative fakta om Miljøpartiet de Grønne og våre kandidater. Blant funnene er et seks år gammelt intervju med toppkandidaten for MDG i Akershus, Øyvind Solum, som forteller om sine religiøse erfaringer.

Solum er en framtredende skikkelse i det alternative religiøse miljøet i Norge, blant annet som grunnlegger av tidsskriftet Visjon og arrangør av alternativmesser. Han forteller i intervjuet åpenhjertig blant annet om  transcendentale opplevelser, herunder det han beskriver som kontakt med lysvesener. Dette har kalt fram spydige kommentarer både  i ulike media, og  hos  MDGs politiske konkurrenter.

Arven etter Bookchin

Som det går fram av de foregående bloggene har Murray Bookchin vært en original og kontroversiell tenker. Da den internasjonale miljøbevegelsen vokste fram på 1960- og 70-tallet skreiv han flere viktige essays der han kombinerte frihetlig sosialisme med økologisk politikk. Disse essayene blei utgitt i bokform under tittelen «Post Scarcity Anarchism» og et utvalg kom i 1973 på norsk, utgitt av Pax Forlag under tittelen «Økologi og Revolusjon». Da hadde Bookchin snakket om miljøkrisa i 20 år.

Allerede i 1954 utga Bookchin under psevdonymet Lewis Herber ei bok om sprøytemidler og giftstoffer i maten; «Our Synthetic Environment», men det var først i 1964 han offentligjorde essayet «Økologi og revolusjonær tenkning», et banebrytende verk der han ikke bare viste hvordan desentralisering og lokalt folkestyre kan gå hånd i hånd med arbeidet for økologisk rettferdighet. Han viste også hvordan radikalt sjølstyre blant mennesker gjør det mulig å yte rettferdighet til den naturen vi inngår i.

Bookchin får juling

Murray Bookchin

Murray Bookchin var kanskje den fremste fornyeren av anarkismen etter annen verdenskrig. Hans innsats for å forene økologi med anarkistisk tenkning fikk gjenklang langt utenom de anarkistiske smågruppene, og Bookchins essays om forening av alternativ teknologi med desentraliserte maktstrukturer ble en del av grunnlaget for aktivister og miljøvernere verden over.

Det var derfor naturlig at Bookchin ble invitert til å holde et innledningsforedrag på stiftelses-konferansen for et amerikansk grønt parti i 1987. Men det han leverte var noe helt annet enn den pep-talk arrangørene hadde forventet; Bookchin valgte å gå til frontalangrep på dyp økologi, den filosofisk-politiske retningen som var grunnlagt av Arne Næss. Og han nøyde seg ikke med en akademisk kritikk; Bookchins foredrag var proppet med personangrep og utskjelling. Sammenlikninger av dyp økologi med nazisme og fascisme ble gjentatt til det kjedsommelige.

100 år med Woody Guthrie

14. juli 2012 var det hundre år siden Woody Guthrie ble født. En omreisende trubadur som bar gitaren i hendene og folkelige sangtradisjoner i hodet, og som har inspirert musikalske rebeller fra Bob Dylan til Patti Smith.

Mest kjent idag kanskje for This Land is Your Land, hadde Woody Guthrie en unik evne til å uttrykke seg gjennom sang og musikk, og kunne derfor formidle og dokumentere fattige amerikaneres liv i tida mellom de to verdenskrigene (han støtte naturligvis på  politisk undertrykkelse  i USA etter krigen). Det er ingen tilfedighet at de mest samfunnskritiske versene i This  land is your land vanligvis  blir utelatt:

Photo by Al Aumuller
March 8, 1943
Courtesy of Woody Guthrie Archives

As I was walkin' I saw a sign there
And that sign said  no tresspassin'
But on the other side it didn't say nothin!
Now that side was made for you and me!
Chorus

In the squares of the city - In the shadow of the steeple
Near the relief office - I see my people
And some are grumblin' and some are wonderin'
If this land's still made for you and me.

Chorus