Økologi og spiritualitet

Vi er alle deler av ett liv

Økologien er læren om hvordan alt liv henger sammen. Den springer ut av naturvitenskapelig tradisjon, men har utviklet seg til en klase av filosofiske og politiske holdninger som overskrider naturvitenskapens rammer. Når økologisk innsikt forenes med spirituell følsomhet oppstår nye religiøse og spirituelle uttrykk. Økologisk erkjennelse har både påvirket eksisterende trossamfunn og bidratt til at nye har oppstått.

Legalisering av marihuana

Cannabistilhengere i Denver, Colorado, feirer seieren ved folkeavstemningen høsten 2012..

«Kampen mot cannabis-forbudet har nådd et vendepunkt.» Ethan Nadelman

Norsk presse har de siste dagene hatt flere store reportasjer fra de to amerikanske delstatene Colorado og Washington, der cannabis nå er legalisert som følge av folkeavstemninger. Cannabis fikk begge steder flere stemmer enn Barack Obama, hvilket viser at legalisering har støtte i begge de to store partiene; i tillegg til mindre partier som libertarianerne og De Grønne.

Aftenpostens reportasje bruker utrykket «narkotisk stoff» i ingressen Dette reiser et interessant definisjons-problem. De stoffene som kalles «narkotika» har jo – stikk i strid med hva mange tror – ingen andre felles egenskaper enn at de er forbudt. Det er ingen felles «narkotisk» effekt av amfetamin, heroin og hasj. Den eneste brukbare og realistiske definisjonen på narkotika er illegale rusmidler. Når cannabis blir legalt vil det derfor være logisk feil å bruke denne merkelappen.

At legaliseringa kommer nettopp i USA er viktig, fordi USA har vært den fremste pådriveren i den internasjonale forbudspolitikken. Stormakten har brukt alle tilgjengelige virkemidler for å hindre oppmyking av narkotikapolitikken i andre land. Parlamentet på Jamaica har, for eksempel, lagt vekk flere utredninger som anbefalte lemping på  ganja-forbudet, etter trusler om økonomiske sanksjoner. Og mange land i Asia ble i slutten av forrige århundre tvunget til å stenge sine lovlige cannabis-utsalg etter påtrykk fra FN og USA.

Økologiens dybder

Holistisk tenkning i slekt med dypøkologien kommer til uttrykk mange steder.

Dyp-økologien til Arne Næss har hatt enorm betydning for utviklinga av den internasjonale miljøbevegelsen, men har i seinere år fått mindre oppmerksomhet. Filosofen Espen Gamlund spør i en artikkel i Norsk Filosofisk tidsskrift hvorfor. Kort sammenfattet kan vi si at Gamlund mener dypøkologien er for personlig og krevende til å få politisk gjennomslagskraft, og derfor er uegnet som grunnlag for politisk virksomhet i vår tid.

Næss ville erstatte etiske krav med personlig erfaring; han mente at direkte opplevelse av enheten i naturen og erkjennelse av seg selv som dypt innvevd i livets nettverk naturlig vil føre til handlingsvalg som er gunstige for selvrealisering. Implikasjonen er at den som har realisert sitt selv også vil handle til beste for fellesskapet og den økologiske helheten.

Gamlund spør om moderne urbane mennesker virkelig kan identifisere seg med en natur som de sjelden eller aldri opplever direkte. Nå har nok Arne Næss ment at friluftsliv gir impulser til utvikling av dypøkologisk erkjennelse, ikke desto mindre er det fullt mulig å sitte i en byleilighet og oppleve sin egen eksistens som et aspekt av en større helhet av liv. Næss sin egen variant, Økosofi T, forutsetter jo nettopp at de grunnleggende premissene – så vel som handlingsalternativene på lavere nivåer – kan være forskjellige fra person til person. Det er derfor ingen grunn til å tro at Næss forutsetter at fjellklatring eller andre former for friluftsliv er forutsetninger for dypøkologisk erkjennelse.

Marihuanaforbudet vakler

Tilhengere av legal marihuana i Colorado feirer seieren.

Når velgerne i to amerikanske delstater, Washington og Colorado, nå har bestemt at cannabis skal legaliseres er det mange som mener hele det internasjonale forbudsregimet vakler. For noen er dette skremmende, for andre representerer det et håp om en mer fornuftig og kunnskapsbasert regulering av marihuana og hasjisj så vel som andre rusmidler som i dag er totalforbudt over hele verden.

Narkokrig i klasserommet

Dette bildet viser en narkohund på Ringstabekk skole i Bærum.  FOTO: KRISTOFFER HATTELAND ENDRESEN

I kampen mot narkotika overskrides normale grenser for personvern og rettssikkerhet i økende grad, og protestene blir neglisjert. Det siste mote-tiltaket mot narkotika er uanmeldte besøk med narkohund på skolene. Jurister påpeker at dette er i strid med grunnleggende menneskerettigheter og elevorganisasjonene fortviler, men til liten nytte. Det eneste stortingspartiet som tør å si klart nei til dette er Venstre, og heldigvis fikk de gjennomslag for å modifisere forslaget noe. I Bystyret i Oslo har MDG forsøkt  å samle et flertall for å stanse overgrepene.

Fra ateisme til undring.

Rupert Sheldrake

Begrepet materialisme kan ha flere betydninger. Ofte brukes det i betydningen opptatt av materielle ting; en materialist i denne betydningen er en person som bruker sin energi på å øke sitt velvære, en som samler seg eiendeler og tilmed immaterielle goder som penger, men i filosofisk sammenheng er en materialist en person som mener materien er det eneste som eksisterer. Den ene materialismen utelukker selvfølgelig ikke den andre, men det finnes jo mange filosofiske materialister som lever idealistiske liv, åpenbart basert på andre preferanser enn eget velvære.

I religionsfilosofien har det i tusenvis av år foregått en løpende debatt om det materielle og det åndelige er av ulike slag, dualisme, eller inngår i samme helhet, monisme. Moderne materialisme er i utgangspunktet en amputert dualisme som står igjen med bare ett aspekt av virkeligheten og hevder denne delen, materien. er alt som finnes.

Dette amputerte virkelighetsbildet henger sammen med en utbredt forestilling, ikke minst i vestlige land, om at religion er et fenomen som hører fortida til. Man tenker seg at religiøse forestillinger hører til i et  mørke som moderne vitenskap har hevet menneskeheten opp fra. Det er denne typen materialisme Rupert Sheldrake utfordrer med boka «The Science Delusion«.

Noble og ignoble priser

Ina May Gaskin

I Norge diskuterer man nå hvem som skal dele ut Nobels fredspris, hvis ikke pensjonerte politikere skal gjøre det. Denne debatten følger på en lang serie debatter om hvorfor fredsprisene er blitt en mere eller mindre fortjent honnør til statsoverhoder som Norge liker, og langt unna den premien for pasifisme og nedrustning som Alfred Nobel testamenterte penger til.

Så glemmer vi både alle de andre Nobelprisene (de deles jo ut i Stockholm !) og de småspydige ig.nobel prisene som deles ut for merkverdig forskning. En av årets ig-nobel priser gikk forresten til Karl Halvor Teigen ved Universitetet i Oslo, som hadde undersøkt hvorfor folk sukker.

Sukk.

Men i mellomtida er det en helt annen organisasjon som deler ut de premiene den norske nobelkomiteen burde ha delt ut, men åpenbart ikke bryr seg med; premiene til dem som bringer et økologisk og solidarisk samfunn nærmere.

The Right Livelihood Foundation deler hvert år ut priser til folk som kjemper for sosial og økologisk rettferdighet. Stiftelsen er grunnlagt av Jacob von Uexkull som også var engasjert i grunnleggelsen av de grønne partiene både i Sverige og Tyskland.

I år går prisene til kineseren Huang Ming for banebrytende arbeide med å utvikle solenergi; til Jaqueline Moudeina fra Chad som har arbeidet for menneskerettigheter i sitt hjemland; til organisasjonen GRAIN som arbeider for å beskytte småbønder verden over mot agroindustrien; og til Ina May Gaskin for hennes livslange arbeide for tryggere fødsler.

Avblås krigen mot narkotika

Stoltenberg, Papandreou og Annan krever endringer i narkotikapolitikken.

I ei uke da norske media forteller os  at metadonbrukere bør forbys å bli gravide, at småpushere bør forvises fra storbyene vår og at hasjrøykere må jages vekk fra parkene, er det på sin plass å gjengi hovedkonklusjonene fra den rapporten om internasjonal narkotikapolitikk som idag ble offentligjort i New York, undertegnet av blant andre Kofi Annan, George Papandreou og Thorvald Stoltenberg:

————

Den globale krigen mot narkotika har slått feil, med ødeleggende konsekvenser for individer og samfunn over hele verden. Femti år etter innføringa av FNs Single Convention on Narcotic Drugs, og førti år etter at president Nixon lanserte den amerikanske regjerings krig mot narkotika, er det påtrengende behov for grunnleggende reformer i politikken som styrer kontroll med rusmidler, både nasjonalt og globalt. Enorme utgifter til kriminalisering og undertrykkende tiltak rettet mot produsenter, distributører og forbrukere av illegale rusmidler har åpenbart ikke lyktes i effektiv begrensning av tilbud eller forbruk. Tilsynelatende seire som eliminerer én kilde eller ett distribusjonsledd oppheves nesten umiddelbart ved at nye kilder og nye distributører dukker fram. Repressive tiltak rettet mot forbrukerne hindrer bedre tiltak for folkehelse som kan redusere HIV/AIDS, overdosedødsfall og andre  skadelige følger av rus-bruk. Offentlige utgifter til mislykkede tiltak for å stanse tilførsel eller til innesperring, fortrenger mere kostnadseffektive og bevislig mere effektive investeringer i tiltak for å begrense etterspørsel og skade.

Våre prinsipper og anbefalinger kan oppsummeres slik: Stans kriminalisering. marginalisering og stigmatisering av mennesker som bruker narkotika men ikke skader andre. Vanlige misforståelser om narkotikahandel, narkotikabruk og avhengighet må utfordres. Regjeringer må oppmuntres til å eksperimentere med modeller for legalisering av rusmidler for å undergrave organisert kriminalitet og trygge borgernes helse og sikkerhet. Denne anbefalingen gjelder spesielt cannabis, men vi oppfordrer også til andre eksperimenter med avkriminalisering og lovregulering som kan nå disse målene og inspirere andre til etterfølgelse.

Dylan

med gitar mot urettferdighet

Over hele verden blir det  feiret at Bob Dylan nå er blitt 70 år gammel. Noen kritiske røster tar nok til orde mot overdreven heltedyrkelse, men de er få. De aller fleste anerkjenner at Dylan er en av de mest ruvende skikkelsene i moderne  populærkultur. Han har inspirert og forarget i femti år, og nekter fortsatt å bli stående stille

Men om yngre generasjoner nok kan erkjenne Dylans kunstneriske kraft og hans utrolige utholdenhet, er det vanskelig idag å forstå hvilken serie kunstneriske jordskjelv han utløste på 1960-tallet.

Pedersen og proposition 19

Skjebnens ironi ville at Willy Pedersen lanserte sin bok ”Cannabiskultur” samme dag som resultatene fra mellomvalgene i USA ble kjent. Det interessante resultatet i denne sammenhengen er forslaget om legalisering av marihuana i California, proposition 19, som fikk 46 % av de avgitte stemmene ved folkeavstemning. Den som henger seg opp i at initiativet ikke oppnådde flertall risikerer å overse betydningen av at 3,4 millioner californiere stemte for et forslag som mange marihuana-brukere og ikke minst mange marihuana-dyrkere var imot.

Nyheten fra California la likevel ingen demper på stemningen hos Aschehougs forlag der et hundretalls mennesker hadde møtt opp til lansering av denne boka, som også var grundig forhåndslansert gjennom kronikker og intervjuer i et stort antall medier. Mange av de frammøtte var selv cannabisbrukere og flere fortalte engasjert om sine møter med norsk rettsvesen og helsebyråkrati. Professor Thomas Hylland Eriksen demonstrerte hvordan man røyker en joint uten at den berører leppene, som kommentar til Pedersens betoning av nettopp dette at jointen går fra munn til munn, og derved viser et viktig ledd i cannabis-kulturen, nemlig fellesskapet.

Pedersen og hans medforfatter Sveinung Sandberg har intervjuet et stort antall norske cannabisbrukere, og mener å kunne slå fast at det ikke er normalt å røyke hasj, men at det heller ikke er så farlig som mange tror. De viktigste skadevirkningene er etter Pedersens syn konsekvenser av forbudet; brukere av cannabis risikerer å bli straffeforfulgt, og derved få et rulleblad som kan gi dem varige problemer. Sannsynligheten for juridiske problemer øker når man blir viklet inn i cannabisøkonomien, noe Pedersen og Sundberg anser som en normal del av cannabiskulturen.