Verdt å lese om yezidiene

 



En yezidi-faqir foran inngangen til det aller helligste i Lalish.

Det religiøse mangfoldet i Midtøsten blir ofte sterkt undervurdert.  Enkle fortellinger med klare konfliktlinjer er gjerne mer attraktive både for journalister og akademikere enn kompliserte puslespill med mange kryssende interesser. I omtaler av dagens situasjon i Nord-Irak er det, for eksempel, bare de aller mest grundige journalistene som trekker inn slike religiøse minoriteter som yezidiene.

Yezidismen er en ikke-muslimsk religion som er utbredt blant kurdere både i Irak og i nabolandene og i de kaukasiske republikkene. Historisk føres den tilbake til en sunnimuslimsk helgen, Sheik Adi, som grunnla adawi-ordenen for 900 år siden. Yezidismens viktigste senter er Sheik Adis grav som ligger i Lalish, et dalsøkk nordøst for Mosul. Et annet viktig yezidi-senter er fjellplatået Sinjar på grensa mellom Syria og Irak.  Disse områdene, og befolkningen i dem inngår i dag i et omstridt belte av land mellom den kurdiske autonome regionen i Nord-Irak og den arabiskdominerte regjeringa i Bagdad.

Den litteratur som finnes om Yezidiene er gjerne rettet mot et akademisk publikum. Kunsthistorikeren Birgül Acikyildiz fyller derfor langt på vei et tomrom med  boka ”The Yezidis. The History of a Community, Culture and Religion”, som, uten å fire på de akademiske kravene, har fått en form som egner seg for lesere uten forkunnskaper om yezidismen. 

Acikyildiz har studert kunsthistorie i sitt hjemland Tyrkia så vel som i Frankrike og Storbritannia, og er idag fakultetets-leder ved universitetet Mardin Artuklu i Sørøst-Tyrkia. Hennes kurdiske bakgrunn har gitt henne mulighet til å innhente førstehåndskunnskap fra informanter som nyanserer bildet av yezidienes historie og kultur på viktige punkter.

Acikyildiz gir en konsis, men likevel grundig innføring i historisk kunnskap om yezidismens utvikling og religiøse tradisjoner. Hun underbygger antakelsen om at adawi-ordenen så seint som tre hundre år etter Sheik Adis død ble ansett som en normal, om noe uortodoks, sufi-orden, og viser hvordan de sentrale mytene og tradisjonene som i dag kjennetegner yezidismen likevel forelå allerede da. Det blir derfor forståelig at bruddet med Islam var et faktum rundt år 1500, og at mange muslimer anser yezidiene som frafalne og dermed rettsløse.  Videre klargjør hun hvordan disse historiske fakta står i konflikt med Yezidienes selvforståelse. De anser at deres religion har eksistert siden verden ble til, og at det hellige senteret i Lalish ble skapt av gud selv ved verdens begynnelse.

Spørsmålet om hvilke før-muslimske tradisjoner som er videreført i yezidismen berører Acikyildiz bare forsiktig. Hun nøyer seg med å peke på åpenbare likheter som parallellen mellom ild-dyrkelsen hos yezidiene og i zoroastrisk tradisjon.  Hun gjengir den sentrale myten om hvordan påfuglengelen Melek Tawus, det sentrale fokus for tilbedelsen, nektet å bøye seg for Adam men bare ville bøye seg for Gud, uten å trekke paralleller til liknende gnostiske fortellinger som har vært utbredt i disse områdene. 

Hun forklarer videre hvordan identifikasjon av Melek Tawus med Satan eller Iblis har vært grunnlaget for å hevde at yezidiene er djevledyrkere, en oppfatning som er utbredt den dag i dag, og som har bidratt til å utløse omfattende forfølgelser og gjentatte massakrer fra sunnimuslimsk side.  Dette har skapt et skjebnefellesskap mellom yezidier og kristne grupper som armenere og assyrere.

Acikyildiz er som kunsthistoriker i stand til å vurdere de fysiske spor yezidiene har satt etter seg, også i områder der det i dag ikke bor yezidier. Hun utdyper også kunnskapen om de yezidiene som på 1800 og 1900-tallet emigrerte til Kaukasus og hvis etterkommere i dag lever i republikkene Armenia, Azerbaijan og Georgia. Under sovjetregimet fikk kurdere i Kaukasus kulturell autonomi med kurdisk undervisning og kurdiske medier, men ble forhindret fra å utvikle sine religiøse tradisjoner.

Etter Sovjetunionens oppløsning har forbindelsene til de kurdiske områdene i Midtøsten blitt reetablert, og yezidier fra Armenia valfarter igjen til Lalish. Acikyildiz finner likevel at yezidienes tradisjoner står langt svakere i Armenia enn i kjerneområdene, og at mange yezidier derfor har konvertert til den armenske kirke.

Spesielt for Armenia er at yezidiene ikke defineres som kurdere, men som en egen etnisk gruppe.

Denne utviklingen beskrives informativt av Acikyildiz, som trekker paralleller til Irak der de kurdiske partiene trenger yezidienes støtte for å innlemme Ninevah og Sinjar i det kurdiske autonome området.  Hun hevder at yezidier har et ambivalent forhold til partier som PUK og KDP; mange har nok deltatt i partiene og deres peshmerga-militser, men de har samtidig følt seg som annenrangs kurdere.

Det er ingen tvil om at yezidismen i all hovedsak er og har vært en kurdisk religion, men Sheikh Adi var jo araber i likhet med mange av sine tilhengere, og Acikyildiz mener det alltid har vært arabiske elementer blant yezidiene. Dette trekkes nå fram av yezidier, spesielt i Sinjar-området, som står i opposisjon til de store kurdiske partiene, og som arbeider for å få yezidiene definert som en egen etnisitet og ikke bare som en religion. Slike tendenser næres av krefter i den arabiske og turkmenske sunni-befolkningen som ønsker å forhindre at de omstridte områdene blir integrert i Kurdistan.

Acikyildiz registrerer at mange yezidier føler seg diskriminert av muslimske kurdere, men peker også på at den kurdiske ledelsen siden 1960-tallet har framhstilt yezidismen som kurdernes opprinnelige religion og at president Massoud Barzanis parti, KDP, som dominerer i yezidienes kjerneområder, har etablert flere sentre for yezidi-kultur. Yezidiene i det kurdiske autonome området er idag beskyttet av lov og ytes offentlig støtte til sine institusjoner; en status de aldri tidligere har opplevd.

Boka til Acikyildiz bringer viktig ny kunnskap om yezidismen og oppsummerer tidligere kunnskap på en god måte. Den inneholder nyttig informasjon for forskere og er samtidig, etter alt å dømme, den beste innføring i yezidismen for et generelt publikum som foreligger i dag.

Acikyildiz, Birgül: 



The  Yezidis. The History of a Community, Culture and Religion.



London & New York 2010,  I. B. Tauris

ISBN 978-1-84885-274-7

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: