Et selvstendig Kurdistan ?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. august. Forhandlingene mellom ulike kurdiske partier pågår stadig, følg med!

download

Massoud Barzani vil ha folkeavstemning i det kurdiske Nord-Irak om løsrivelse fra Bagdad.

I september i år blir det arrangert folkeavstemning i den kurdiske delen av Irak. Velgerne skal ta stilling til om regionen skal erklære seg uavhengig. Det er ventet overveldende ja-flertall, om kanskje  ikke så stort som ved en tilsvarende avstemning i 2005 da mer enn 98 % stemte for uavhengighet.

Når det ventes færre ja-stemmer denne gangen er det fordi folkeavstemningen inngår i et politisk spill. Massoud Barzani, som leder KDP, det største partiet i irakisk Kurdistan, beskyldes for å bruke folkeavstemningen til å avlede oppmerksomheten fra det pinlige faktum at hans mandat som president utløp i 2013. Samt at han har satt det kurdiske parlamentet ut av funksjon. To viktige opposisjonspartier, reformpartiet Gorran og islamistpartiet Komal, hevder at en folkeavstemning må forankres i parlamentet. Det viktige partiet PUK vil ha også ha parlamentet i funksjon igjen, men aksepterer likevel at folkeavstemningen arrangeres som planlagt – tre måneder før  valget til nytt kurdisk parlament..

Kritiske røster peker dessuten på at den kurdiske regionen ikke har økonomisk grunnlag for å erklære seg uavhengig. Regionen er rammet av økonomisk krise forsterket av omfattende korrupsjon og nepotisme. Situasjonen blir ikke bedre av at regionen i løpet av de siste 3 åra har tatt imot nærmere 2 millioner flyktninger, hovedsakelig fra andre deler av Irak, men også flere hundre tusen fra Syria.

Massoud Barzani og hans KDP hevder at dette er det rette tidspunktet for å rive seg løs fra Irak, fordi kurdiske styrker har kontroll over det meste av de områdene de gjør krav på og fordi sentralregjeringa i Bagdad er svekket av indre maktkamper og av krigen mot Daesh.

De kurdiske partiene hevder alle at de respekterer dagens statsgrenser. Like fullt omtaler de rutinemessig et Kurdistan som omfatter deler av så vel Tyrkia og Iran som Syria  og Irak. Mange kurdere bærer smykker som viser dette Stor-Kurdistan. Kurdernes drøm om en egen stat skremmer nabolandene Iran og Tyrkia som begge har en stor kurdisk befolkning. Både i Tyrkia og Iran opererer kurdiske geriljagrupper med baser i Irak. Et selvstendig Kurdistan vil få en vanskelig balansegang mellom hensynet til nabolandene og den tradisjonelle viljen til å gi rom til kurdiske eksilorganisasjoner.

Et selvstendig Kurdistan vil være avhengig av nabolandene. Både fra Ankara, Teheran og Bagdad blir det protestert mot den planlagte folkeavstemningen, men protestene avviser ikke kurdernes rett til å opprette en egen stat. Mange faktorer taler for at et selvstendig Kurdistan vil bli akseptert. Det er betydelig økonomisk integrasjon mellom Tyrkia og den kurdiske regionen. Oljeledningene som skal være det økonomiske grunnlaget for kurdisk selvstendighet går gjennom Tyrkia, noe som gir Tyrkia en stor grad av kontroll. Sammen med det gode forholdet mellom presidentene Erdogan i Ankara og Massoud Barzani i Arbil, gjør dette at Tyrkia kan akseptere det kurdiske statsprosjektet.

Den irakiske sentralregjeringa har i realiteten avskrevet den kurdiske regionen, og ledende kurdiske politikere jeg har snakket med later til å være sikre på å få til en skilsmisseavtale med Bagdad. Imidlertid kan det bli krangel når boet skal fordeles. Kurderne gjør krav på betydelige områder i tillegg til de tre provinsene som formelt inngår i dagens selvstyrte region. I oljebyen Kirkuk, som har vært under kurdisk kontroll siden 2014, vaier det kurdiske flagget fra offentlige bygninger. 

Lenger vest har kurdiske styrker tatt kontroll over store deler av Ninava-provinsen, som rommer et mangfold av religiøse og etniske grupper. Disse minoritetene er skeptiske til de kurdiske partiene, men skepsisen til de arabiske muslimene er nok enda større.

Problemene er enda større rundt fjellmassivet Shingal (Sinjar på arabisk). Her bor det hovedsakelig jesidier, som hates og foraktes av både islamister og mange vanlige muslimer.  Området er nå splittet mellom ulike væpnede fraksjoner, hvorav flere er knyttet til regjeringa i Bagdad. Fakta på bakken kan her avgjøre den framtidige grensa mellom Kurdistan og Irak.

Bazanis KDP reiser nå verden rundt for å samle politisk støtte til kurdisk selvstendighet. Internasjonalt er det foreløpig bare Israel som har gitt klar støtte, men det er mange i Washington og andre vestlige hovedsteder som vil ønske en kurdisk stat velkommen når den først er etablert. Noen frykter Kurdistan kan bli rammet av slike konflikter som har ødelagt Sør-Sudan. Mot en slik utvikling taler det faktum at Kurdistan har utviklet sine institusjoner siden 1991. De store kurdiske partiene KDP og PUK kjempet sin borgerkrig for 20 år siden. og vil avgjort ikke ønske en ny runde.

Det vil ganske sikkert ta tid fra en vellykket folkeavstemning til en formell uavhengighets-erklæring, men de fleste observatører innser nå at bare er et spørsmål om tid før verden rommer et selvstendig Kurdistan.

Assyrernes tragedier

christianbodies2

Etter massakren i Semila

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Semila i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – skal ha blitt slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Semila inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre. Mer

Kurdiske knuter

newroz.jpg

En   ung kvinne  fra Suleimania bærer et kurdisk flagg, mens en kvinnelig geriljaleder følger med.

(Denne artikkelen ble trykt i Klassekampen 19.8. 2016)

Kurderne er sine egne fiender. Det kurdiske folk lider under maktkamper mellom sine ledere. Den kurdiske nasjonalismen består av et stort antall innbyrdes stridende fragmenter, gjerne geriljagrupper med lokal basis. De bygger på en lang forhistorie der hver eneste kurdiske landsbyhøvding hadde sin egen væpnede hird.

I kampene mot jihadist-organisasjonen ISIL har kurdiske styrker stått sentralt, både i Irak og Syria. Den kurdiske regionale regjering i Erbil har utvidet sitt maktområde betydelig, og kontrollerer blant annet den viktige oljebyen Kirkuk. På syrisk side har  partiet PYD etablert kontroll over et område som strekker seg fra Eufrat i vest til den irakiske grensa i øst. Vi burde forvente et nært samarbeide mellom disse to ministatene. Virkeligheten er skarpe motsetninger. 

Grensa, som idag skiller Vest-Kurdistan i Syria  (Rojava) fra Sørkurdistan (Bashur på kurdisk) ble fastlagt i 1916 av Storbritannia og Frankrike gjennom Sykes-Picot-avtalen. Den er idag strengt bevoktet på begge sider. og de to kurdiske regimene ser med stor mistenksomhet på hverandre. De mange vakre ord til tross mangler også mye på den demokratiske holdningen hos partene. Enkelt sett kan vi si at PYD på syrisk side har et revolusjonært prosjekt  forankret i ideologien til Abdullah Öcalan, den fengslede kurderlederen i Tyrkia, mens KDP på irakisk side bygger på tradisjonelle maktstrukturer fra stammesamfunnets tid. Mer

Kurdiske nyanser

b57af9b71eb22e9444b6a784bb199425_L_602x298.jpg

Tyrkiske angrep på kurdiske byer i Tyrkia har skapt enorme ødeleggelser. Her fra Cizre der folk var innesperret i mer enn to måneder.

Ragnar Næss hadde 23. februar et innlegg i Klassekampen som berører viktige problemstillinger. Alt for ofte krever partene i den kurdiske konflikten med Tyrkia full aksept for sine synspunkter.  Du må enten godta versjonen til  Erdogan eller versjonen til Öcalan. I virkeligheten gir naturligvis begge parter svært subjektive  framstillinger,  der de  fraskriver seg sitt eget ansvar for den opptrapping av voldsbruken som har funnet sted.

Konflikten i Tyrkia går ikke mellom to likestilte parter, den tyrkiske staten har åpenbart langt større ressurser enn PKK, herunder langt større mulighet for massiv voldsanvendelse. Og la det ikke være tvil om at Tyrkia bruker denne muligheten. Det er derfor naturlig for mange å solidarisere seg med den svake part, kurderne, som om alle kurdere hadde et felles mål og var enige om en felles strategi. Men det er naturligvis slik at 30 – 40 millioner kurdere fordeler seg på ulike politiske holdninger og vurderinger. Kurdere flest er dypt rystet over hærens brutalitet, men mange anklager også  PKK for å ha utløst denne brutaliteten. Mer

Kurderne og det tyrkiske problem

Cizre5.CreditMatthieuDelmas.13Sept2015

Tyrkiske styrker har besøkt den kurdiske byen  Cizre    Foto:Matthieu Delmas.

Intet land rommer flere kurdere enn Tyrkia, og intet land  utgjør en større trussel mot kurdernes politiske og kulturelle kamp. Men Tyrkia har malt seg inn i et politisk hjørne, der deres muligheter for å hindre kurdisk framgang er sterkt redusert. Etter å ha skrotet fredsprosessen har Tyrkia idag  bare militære virkemidler, og heller ikke de er uten begrensninger.  Mer

Kurdistan 2016

PKK_AFP_0.jpg

Militant ungdom har startet geriljakrig i kurdiske byer.     PHOTO/ILYAS AKENGIN / AFP / ILYAS AKENGIN

I de pågående krigene mot ISIL spiller kurdiske styrker en viktig rolle både i Irak og Syria, Store områder i begge landene er nå under kurdisk kontroll,. Situasjonen er ustabil, men det er vanskelig å tenke seg en reetablering av arabisk dominerte enhets-stater, med de grenser stormaktene trakk etter første verdenskrig..

Flest kurdere er det i de østlige delene av Tyrkia, der den radikale bevegelsen PKK har ført geriljakrig i mer enn 30 år. PKKs leder, Abdullah Öcalan har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999, og for lite mere enn ett år siden erklærte både han og den daværende tyrkiske statsministeren Erdogan at en fredsavtale var nært forestående. Mer

Kurderne og Sykes-Picot

syria_sykes-picot_map_02

En hemmelig avtale mellom England og Frankrike tegnet i 1916 nye grenser i Midtøsten, på tvers av etniske og kulturelle sammenhenger. Nå blir de revidert på bakken.

Det er underlig at Mathilde Becker Aarseth i sin kronikk om Sykes-Picot-avtalens konsekvenser for dagens Midtøsten, over fire sider i Klassekampen på nyttårsaften, bare nevner kurderne én gang: Hun skriver om situasjonen i Syria at «Kurdere bygger en autonom region i det stille».

Nå kan man naturligvis diskutere hvor stille f. eks. de blodige kampene om Kobane har vært, men om Aarseths poeng er at kurderne får lite oppmerksomhet, er hennes egen kronikk et fremragende eksempel. Mer

Previous Older Entries