Kurdistan under press

Hovedkvarteret til partiet KDPI i Koya bærer merker etter en iranske rakett som drepte 14 personer i 2018. Foto Jan B Vindheim

Den kurdiske regionen i Irak er omgitt av fiender, både innenlands og utenlands. Nå har regionens fiender i Ankara og Teheran alliert seg med den irakiske regjeringa i  Bagdad for å sette kurderne på plass. De kjenner jo godt til at den selvstyrte regionen lider under indre splittelser og økonomiske kriser. Summen av disse utfordringene er så stor at den kurdiske regionens fortsatte eksistens er i fare. 

Internt er regionen splittet i to soner, styrt av de to partiene KDP (i nordvest) og PUK (i sørøst). De har begge store væpnede styrker, samt betydelig økonomisk eierskap og kontroll. Disse to partiene var tidligere noenlunde jevnstore, men etter at PUK har opplevd flere splittelser er KDP idag langt større enn sin rival. Barzani-klanen, som styrer KDP, har utilslørte ambisjoner om å overta makta også i den folkerike Suleimaniya-provinsen der PUK  dominerer.

Motsetningene mellom de to partiene i Irakisk Kurdistan har spisset seg i fordelingen av oljeinntektene. Den kurdiske regionen har nemlig eksportert store mengder olje via den tyrkiske havnen Ceyhan. Enorme beløp har havnet i politikernes lommer, mens lite har gått til å bedre infrastrukturen i landet. Lederne har kjøpt dyre luksusleiligheter i Europa og Amerika og saltet ned store midler i utenlandske banker. Samtidig har lønningene til de mange offentlig ansatte ofte uteblitt.

Den irakiske regjeringa har ment den kurdiske oljeeksporten var ulovlig, og fikk tidligere i år en internasjonal voldgiftsdom på at all oljeeksport fra Irak skal skje gjennom og betales til Bagdad. Dermed har KDP mistet sitt viktigste maktmiddel: bunken med dollarsedler. PUK  ser derimot  lyst på muligheten  for å få sin andel av midler fra oljeeksporten fra Bagdad i stedet for fra KDP-styrte Erbil.  Dette innebærer en halvt skjult trussel om å bryte samarbeidet med KDP og oppløse regionen.

Etter at KDP i 2017 gjennomførte en folkeavstemning, der befolkningen i store deler av Nordirak sa ja til å erklære en selvstendig kurdisk stat, har regjeringa i Bagdad søkt å vingeklippe den kurdiske regionen. Den irakiske hæren gjennomførte sammen med Iran-støttede sjiamilitser  et militært angrep  som dreiv de kurdiske styrkene ut av store områder med betydelig kurdisk befolkning. Det gjaldt blant annet oljefeltene rundt Kirkuk og jesidienes områder i Sinjar; områder Barzaniene ønsket å ta med seg inn i et uavhengig Kurdistan. Bagdad har altså både redusert den kurdiske regionen geografisk, og fratatt kurderne sin viktigste inntektskilde. Nå presenteres nye krav.  

Kurdiske opposisjonelle har hyppig krysset landegrenser for å unnslippe sine fiender.  Både KDP og PUK har  i  perioder  søkt tilflukt på iransk side. Det kurdiske Nordirak rommer derfor flyktninger  fra alle de tre andre delene av  Kurdistan: Tyrkia, Syria og Iran, flere av dem tungt bevæpnet.  

Partiet PKK, som  i mere enn 30 år har ført geriljakrig i Tyrkia, har sine viktigste baser i  Qandilfjellene i Irak. Kamper mellom PKK og tyrkiske styrker har fordrevet innbyggerne  fra hundrevis av landsbyer i fjellområdene langs grensa. PKK har dessuten etablert baser på Sinjar og i Makhmour. Disse basene er i likhet med Qandil, utenfor den kurdiske regjerings kontroll. Spesielt PKKs baser i Sinjar  rammes stadig av tyrkiske droneangrep.

Flere kurdiske partier og gerilja-organisasjoner fra iransk side har baser i Irak i forståelse  med  lokale myndigheter.  Iran misliker naturligvis dette og har fra tid til annen angrepet  partier som KDPI og Komala med raketter og bomber.  Nå har de omfattende opptøyene i Iran etter drapet på kurdiske Jina  Amini  fått iranske myndigheter til å  leite etter syndebukker. Påstanden er at opptøyene organiseres av Irans utenlandske fiender, og at de kurdiske partiene har  en viktig rolle i dette.  

Dette er bakgrunnen for et ultimatum som både Bagdad og Teheran stiller seg bak. Kravet er at de kurdiske styresmaktene må avvæpne iranske kurderpartier innen 19 september. Skjer ikke  dette vil Iran måtte gripe inn, heter det.  I praksis er det partiene KDPI og Komala som trues. PKKs iranske avlegger, PJAK,  holder til i utilgjengelige Qandil, og har dessuten en forståelse med myndighetene i Teheran.

De kurdiske styresmaktene i Irak blir nødt til å  reagere mot eksilpartiene, men vil naturligvis prøve å begrense reaksjonen. De er svært klar over at Bagdads mål er å  redusere de kurdiske provinsenes selvstyre, og  gjerne avskaffe det helt. Problemet for  KDP er at de etter 30 års uavhengighet mangler legitimitet. De har ikke klart å skape det kurdiske demokratiet de har hevdet å kjempe for.  Ungdommen i den kurdiske regionen er desillusjonert, og drømmer om ei framtid i Europa eller Amerika. De ser liten grunn til å foretrekke  politikere i Erbil og Suleimania framfor dem som sitter  i Bagdad.

Kurdisk alfabetsuppe

Flere som har lest mine bøker og andre skriverier om kurdiske spørsmål, har blitt frustrert over de mange  kurdiske  partiene, og de ulike forkortelsene som kjennetegner dem. Nå er det mellom 30 og 50 millioner kurdere i verden, fordelt på en rekke land i Midtøsten og  i eksil over hele verden. Det er ikke rarere at de fordeler seg  på mange partier, enn at 5 millioner norskinger gjør det. Men at alle disse partiene har kjempet, og tildels fortsatt kjemper, mot hverandre med skarpladde våpen er nok litt utenfor norsk politisk tradisjon

Denne ordskyen viser  akronymene til  de viktigste partiene. Jeg skal forsøke å gi en oversikt, og begynner med den største produsenten av organisasjoner, frontorganisasjoner og forkortelser, nemlig Kurdistans Arbeiderparti, eller PKK.  

Med utgangspunkt i  det  landet  der det bor flest kurdere, nemlig Tyrkia,  har PKK vokst fra en sped  begynnelse på slutten av 1970-tallet til en global organisasjon med et stort antall avleggere.  Det er dannet en paraplyorganisasjon som heter KCK på kurdisk, og  KNK på engelsk. Fra sitt  hovedkvarter i de irakiske Qandilfjellene styrer KCK mektige eksilorganisasjoner i blant annet Tyskland og Sverige. Eksil-kurdere bidrar til å finansiere partiene i Tyrkia, Syria, Iran og Irak og deres  væpnede avdelinger som alle har egne  forkortelser. Her er de viktigste:

Tyrkia: PKK (Kurdistans Arbeiderparti)   Militær grein: HPG

Syria:  PYD  (Demokratisk Enhetsparti)  Militær grein: YPG, YPJ /SDF

Iran. PJAK  (Kurdistans Fritt Liv Parti)Militær grein:  YRK 

Irak: (Demokratisk  Løsningsparti)  PCDK. Militær grein: ingen.

Sinjar (Irak):  PADE  (Jesidipartiet for demokrati og frihet). Militær grein: YBS

Kurdere flest omtaler dem for enkelhets skyld alle som PKK, men det kan ha alvorlige konsekvenser. Den syriske avleggeren PYD er jo en viktig alliert for USA  i kampen mot Den Islamske Stat både i Syria og Irak. For å trygge denne alliansen og avverge nye tyrkiske angrep, må USA insistere på at PYD og PKK er ulike organisasjoner.

PKKs hovedanliggende er situasjonen i Tyrkia, der organisasjonen er forbudt  og arbeider gjennom et stort antall frontorganisasjoner. PKK kan ikke  selv stille til valg, men har bidratt til å opprette en rekke pro-kurdiske partier, som alle har blitt forbudt. Idag støtter PKK det viktige opposisjonspartiet HDP.

KDP (Kurdistans Demokratiske Parti) er PKKs viktigste rival blant kurderne. Partiet ble dannet i 1945  da geriljalederen Mustafa Barzani førte sine styrker fra Irak til Iran for å støtte den kortlevde kurdiske republikken rundt byen Mahabad.  KDP, som  nå ledes av Mustafa Barzanis etterkommere,  er det mektigste partiet i den kurdiske regionen i Irak, enerådende i den nordlige delen av regionen. KDPs velutstyrte væpnede styrker heter Peshmerga, (PKK og deres allierte bruker ordet gerilja, andre kurdere holder seg gjerne til begrepet Peshmerga; «de som møter døden»)

ENKS (SKC) er en allianse av kurdiske partier i  Syria, som står  i opposisjon til PYD og støttes av KDP. De har væpnede styrker basert i Irak, som kalles Rojava Peshmerga.

PUK -(Kurdistans Patriotiske Union) brøt ut av KDP i 1975, og er idag det nest-største partiet i den kurdiske regionen i Irak, dominerende i den sørlige delen. Også PUKs væpnede styrker heter Peshmerga

YDP  – (Jesidienes Demokratiske Parti). Uavhengig parti basert  i Sinjar og Suleimania. Militær grein: HPE 

De kurdisk partiene i Iran har alle sine hovedkvarter på irakisk side. I tillegg til PKK-tilknyttede PJAK har vi blant annet: 

KDPI: Kurdistans Demokratiske Parti – Iran, som stammer fra Mahabad-republikken, og kaller sine væpnede styrker Peshmerga. 

Komala – et iransk kurderparti med kommunistisk bakgrunn, som også kaller sine væpnede styrker Peshmerga. Partiet er  splittet i flere ulike fraksjoner.

PAK – et viktig radikalt  parti blant iranske kurdere. Også PAK bruker betegnelsen Peshmerga på sine styrker.

Et beleilig angrep for Erdogan

Søndag 14. november ble minst seks personer drept og 81 såret da en bombe gikk av ved Taksim-plassen i Istanbul.

Allerede før likene av de drepte var blitt kalde kunne president Recep Tayyip Erdoğans etterforskere fortelle at de hadde arrestert en kvinne for å ha plassert bomben. Ikke nok med det; de hadde allerede avdekket detaljert informasjon om nettverket som sto bak. Og påstanden er altså at Erdogans fiender i den kurdiske organisasjonen PKK er ansvarlige, og at angrepet var organisert fra den syriske byen Kobane.

Nå er ikke PKK kjent for denne typen terrorhandlinger og angriper sjelden sivile mål. Det er vanskelig å se for seg at PKKs ledelse, eller for den saks skyld kadre på lavere nivå, skulle se noen som helst form for gevinst i et angrep på tilfeldige sivile i Istanbul.

Angrepet er derimot svært nyttig for Erdogan, som sliter på meningsmålingene foran presidentvalget til våren. Listen over fiender av Erdogan som nå hevdes å være involvert i planlegging av angrepet på søndag vokser stadig. USA og Hellas er allerede blitt utpekt som medskyldige støttespillere, men det er fortsatt rom for å trekke inn Israel. Dagens situasjon tatt i betraktning bør vi heller ikke bli overrasket om det antydes at Sverige er blant de skyldige.

Det er imidlertid verdt å merke seg påstanden om at angrepet var planlagt i den syriske grensebyen Kobane. Denne byen har stor symbolsk betydning for kurdere og andre, fordi det var her kurdiske styrker med amerikansk hjelp påførte IS sitt første store militære nederlag. Dette skjedde mens tyrkiske tanks som  sto rett utenfor Kobane, lot være å gripe inn mot IS styrkene.

Faktisk gikk flere av islamistenes angrep på Kobane via tyrkisk område. Erdogan hevder  overfor vestlige kritikere  at det ikke er mulig å skjelne mellom «de to terrororganisasjonene IS og PKK», men  i praksis har han utvist stor skjelne-evne. Tyrkia stengte aldri  grenseovergangene mot IS-okkupert område i Syria. Til gjengjeld gikk bommene raskt ned  når  de kurdiske styrkene tok kontroll.

Erdogan har i flere omganger angrepet områder styrt av Syrias Demokratiske Styrker, SDF, som ledes av PKKs søsterorganisasjon PYD. Kobane har lenge stått høyt oppe på lista over nye angrepsmål. De tyrkiske styrkene har imidlertid fått stoppordre fra amerikanerne såvel som fra  Russland. SDF er nemlig i den paradoksale situasjonen at de får støtte fra både Putin og Biden. Angrepet i Istanbul kan ha gitt Erdogan det påskuddet han trenger for å rykke inn i Kobane (grensa mellom Tyrkia og Syria går i utkanten av byen).

Hvis han kan påføre de PKK-allierte styresmaktene i Nord og Øst-Syria et nederlag kan han samtidig pusse opp sitt image som sterk forsvarer av det tyrkisk folk mot kurdiske terrorister og  vestlig imperialisme. Om Erdogan og hans medarbeidere ikke selv står bak bomben, har de iallfall langt større nytte av den enn det terroristene, hvem de nå måtte være, kan ha fått.

Ett år hos PKK

I 2015 ble den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink utvist fra Tyrkia, etter i flere år å ha rapportert fra de kurdisk-dominerte områdene av landet. Hun valgte da å fortsette sitt arbeide ved å oppsøke geriljabevegelsene som kjemper for den kurdiske befolkningen fra sine baser utenfor Tyrkias grenser.

I ett år  levde hun tett  sammen med  kvinner (og menn) som har  viet sitt liv til kampen for Abdullah Öcalans ideer. Resultatet er blitt ei uvanlig interessant bok, kalt This Fire Never Dies der vi får innblikk i de motiver og følelser som ligger bak slike radikale veivalg. 

Kobani: IS sitt første store nederlag

De mest ødelagte delene av Kobane skal bli stående som krigsminnesmerke.

26 januar var det 6 år siden den islamske stat gikk på sitt første store nederlag, i kampene om den syriske byen Kobane. Det var kurdiske geriljastyrker, menn og kvinner, som overvant de nådeløse islamistene, hvorav mange hadde erfaring fra kriger i Afghanistan, Tjetsjenia og andre steder der fanatiske islamister sprer vold.

Tyrkere, kurdere og kunstnere.

Foto: Mesén

Det tyrkiske utenriksdepartementet har sendt en offisiell klage til Oslo Kommune etter at et verk av den kurdiske kunstneren Qelawesh Waledkhani ble hengt opp i Rosenkrantz gate. Bildet viser en gruppe væpnede kurdiske kvinner under sitatet «A society can never be free without women’s liberation». Disse ordene stammer fra Abdullah Öcalan, ofte kalt Apo, en kurdisk leder som har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999.

Også tyrkere bosatt i Norge har reagert på bildet. Mer enn 500 av dem har skrevet under på et innbyggerinitiativ som krever at bystyret vedtar å fjerne bildet. Heldigvis ser det ut til at bystyret vil avvise dette kravet; selv politikere som har ønsket å fjerne statuer av Churchill og Holberg, mener Waledkhanis bilde må bli hengende.

PKK vil samarbeide

Det er svært interessant – og gledelig – at partier i PKK-familien nå strekker sine hender ut mot andre partier i den kurdiske floraen. Siden nyheten om dette nå er presentert både av PKK selv, via nettstedet ANF, [i] og fra motstanderen KDP, via nettstedet Rudaw,[ii] kan vi trygt anta at det er sant.  Egentlig er det snakk om to nyheter: utviklinga gjelder begge de områdene der partier i PKK-familien er dominerende bant kurderne, nemlig Tyrkia og Syria.

Sammenhengen understrekes av at det skal dreie seg om et initiativ fra KNK, paraplyorganisasjonen for disse partiene, som fra sitt hovedkvarter i de irakiske Qandil-fjellene trekker i trådene både her og der.

Sluttspill i Syria?

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene.

Nytt år for yezidiene

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk.

Et selvstendig Kurdistan ?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. august. Forhandlingene mellom ulike kurdiske partier pågår stadig, følg med!

Massoud Barzani vil ha folkeavstemning i det kurdiske Nord-Irak om løsrivelse fra Bagdad.

I september i år blir det arrangert folkeavstemning i den kurdiske delen av Irak. Velgerne skal ta stilling til om regionen skal erklære seg uavhengig. Det er ventet overveldende ja-flertall, om kanskje  ikke så stort som ved en tilsvarende avstemning i 2005 da mer enn 98 % stemte for uavhengighet.