Et beleilig angrep for Erdogan

Søndag 14. november ble minst seks personer drept og 81 såret da en bombe gikk av ved Taksim-plassen i Istanbul.

Allerede før likene av de drepte var blitt kalde kunne president Recep Tayyip Erdoğans etterforskere fortelle at de hadde arrestert en kvinne for å ha plassert bomben. Ikke nok med det; de hadde allerede avdekket detaljert informasjon om nettverket som sto bak. Og påstanden er altså at Erdogans fiender i den kurdiske organisasjonen PKK er ansvarlige, og at angrepet var organisert fra den syriske byen Kobane.

Nå er ikke PKK kjent for denne typen terrorhandlinger og angriper sjelden sivile mål. Det er vanskelig å se for seg at PKKs ledelse, eller for den saks skyld kadre på lavere nivå, skulle se noen som helst form for gevinst i et angrep på tilfeldige sivile i Istanbul.

Angrepet er derimot svært nyttig for Erdogan, som sliter på meningsmålingene foran presidentvalget til våren. Listen over fiender av Erdogan som nå hevdes å være involvert i planlegging av angrepet på søndag vokser stadig. USA og Hellas er allerede blitt utpekt som medskyldige støttespillere, men det er fortsatt rom for å trekke inn Israel. Dagens situasjon tatt i betraktning bør vi heller ikke bli overrasket om det antydes at Sverige er blant de skyldige.

Det er imidlertid verdt å merke seg påstanden om at angrepet var planlagt i den syriske grensebyen Kobane. Denne byen har stor symbolsk betydning for kurdere og andre, fordi det var her kurdiske styrker med amerikansk hjelp påførte IS sitt første store militære nederlag. Dette skjedde mens tyrkiske tanks som  sto rett utenfor Kobane, lot være å gripe inn mot IS styrkene.

Faktisk gikk flere av islamistenes angrep på Kobane via tyrkisk område. Erdogan hevder  overfor vestlige kritikere  at det ikke er mulig å skjelne mellom «de to terrororganisasjonene IS og PKK», men  i praksis har han utvist stor skjelne-evne. Tyrkia stengte aldri  grenseovergangene mot IS-okkupert område i Syria. Til gjengjeld gikk bommene raskt ned  når  de kurdiske styrkene tok kontroll.

Erdogan har i flere omganger angrepet områder styrt av Syrias Demokratiske Styrker, SDF, som ledes av PKKs søsterorganisasjon PYD. Kobane har lenge stått høyt oppe på lista over nye angrepsmål. De tyrkiske styrkene har imidlertid fått stoppordre fra amerikanerne såvel som fra  Russland. SDF er nemlig i den paradoksale situasjonen at de får støtte fra både Putin og Biden. Angrepet i Istanbul kan ha gitt Erdogan det påskuddet han trenger for å rykke inn i Kobane (grensa mellom Tyrkia og Syria går i utkanten av byen).

Hvis han kan påføre de PKK-allierte styresmaktene i Nord og Øst-Syria et nederlag kan han samtidig pusse opp sitt image som sterk forsvarer av det tyrkisk folk mot kurdiske terrorister og  vestlig imperialisme. Om Erdogan og hans medarbeidere ikke selv står bak bomben, har de iallfall langt større nytte av den enn det terroristene, hvem de nå måtte være, kan ha fått.

Ett år hos PKK

I 2015 ble den nederlandske journalisten Fréderike Geerdink utvist fra Tyrkia, etter i flere år å ha rapportert fra de kurdisk-dominerte områdene av landet. Hun valgte da å fortsette sitt arbeide ved å oppsøke geriljabevegelsene som kjemper for den kurdiske befolkningen fra sine baser utenfor Tyrkias grenser.

I ett år  levde hun tett  sammen med  kvinner (og menn) som har  viet sitt liv til kampen for Abdullah Öcalans ideer. Resultatet er blitt ei uvanlig interessant bok, kalt This Fire Never Dies der vi får innblikk i de motiver og følelser som ligger bak slike radikale veivalg. 

Mer

Kobani: IS sitt første store nederlag

De mest ødelagte delene av Kobane skal bli stående som krigsminnesmerke.

26 januar var det 6 år siden den islamske stat gikk på sitt første store nederlag, i kampene om den syriske byen Kobane. Det var kurdiske geriljastyrker, menn og kvinner, som overvant de nådeløse islamistene, hvorav mange hadde erfaring fra kriger i Afghanistan, Tjetsjenia og andre steder der fanatiske islamister sprer vold.

Mer

Tyrkere, kurdere og kunstnere.

Foto: Mesén

Det tyrkiske utenriksdepartementet har sendt en offisiell klage til Oslo Kommune etter at et verk av den kurdiske kunstneren Qelawesh Waledkhani ble hengt opp i Rosenkrantz gate. Bildet viser en gruppe væpnede kurdiske kvinner under sitatet «A society can never be free without women’s liberation». Disse ordene stammer fra Abdullah Öcalan, ofte kalt Apo, en kurdisk leder som har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999.

Også tyrkere bosatt i Norge har reagert på bildet. Mer enn 500 av dem har skrevet under på et innbyggerinitiativ som krever at bystyret vedtar å fjerne bildet. Heldigvis ser det ut til at bystyret vil avvise dette kravet; selv politikere som har ønsket å fjerne statuer av Churchill og Holberg, mener Waledkhanis bilde må bli hengende.

Mer

PKK vil samarbeide

20190102-20190101-rojavae136d4-imagee00a72-imageDet er svært interessant – og gledelig – at partier i PKK-familien nå strekker sine hender ut mot andre partier i den kurdiske floraen. Siden nyheten om dette nå er presentert både av PKK selv, via nettstedet ANF, [i] og fra motstanderen KDP, via nettstedet Rudaw,[ii] kan vi trygt anta at det er sant.  Egentlig er det snakk om to nyheter: utviklinga gjelder begge de områdene der partier i PKK-familien er dominerende bant kurderne, nemlig Tyrkia og Syria.

Sammenhengen understrekes av at det skal dreie seg om et initiativ fra KNK, paraplyorganisasjonen for disse partiene, som fra sitt hovedkvarter i de irakiske Qandil-fjellene trekker i trådene både her og der. Mer

Sluttspill i Syria?

Syrian_Civil_War_map

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene. Mer

Nytt år for yezidiene

DbA8VQ3WkAUqQB7

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk. Mer

Et selvstendig Kurdistan ?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. august. Forhandlingene mellom ulike kurdiske partier pågår stadig, følg med!

download

Massoud Barzani vil ha folkeavstemning i det kurdiske Nord-Irak om løsrivelse fra Bagdad.

I september i år blir det arrangert folkeavstemning i den kurdiske delen av Irak. Velgerne skal ta stilling til om regionen skal erklære seg uavhengig. Det er ventet overveldende ja-flertall, om kanskje  ikke så stort som ved en tilsvarende avstemning i 2005 da mer enn 98 % stemte for uavhengighet. Mer

Assyrernes tragedier

christianbodies2

Etter massakren i Semila

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Semila i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – skal ha blitt slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Semila inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre. Mer

Kurdiske knuter

newroz.jpg

En   ung kvinne  fra Suleimania bærer et kurdisk flagg, mens en kvinnelig geriljaleder følger med.

(Denne artikkelen ble trykt i Klassekampen 19.8. 2016)

Kurderne er sine egne fiender. Det kurdiske folk lider under maktkamper mellom sine ledere. Den kurdiske nasjonalismen består av et stort antall innbyrdes stridende fragmenter, gjerne geriljagrupper med lokal basis. De bygger på en lang forhistorie der hver eneste kurdiske landsbyhøvding hadde sin egen væpnede hird.

I kampene mot jihadist-organisasjonen ISIL har kurdiske styrker stått sentralt, både i Irak og Syria. Den kurdiske regionale regjering i Erbil har utvidet sitt maktområde betydelig, og kontrollerer blant annet den viktige oljebyen Kirkuk. På syrisk side har  partiet PYD etablert kontroll over et område som strekker seg fra Eufrat i vest til den irakiske grensa i øst. Vi burde forvente et nært samarbeide mellom disse to ministatene. Virkeligheten er skarpe motsetninger. 

Grensa, som idag skiller Vest-Kurdistan i Syria  (Rojava) fra Sørkurdistan (Bashur på kurdisk) ble fastlagt i 1916 av Storbritannia og Frankrike gjennom Sykes-Picot-avtalen. Den er idag strengt bevoktet på begge sider. og de to kurdiske regimene ser med stor mistenksomhet på hverandre. De mange vakre ord til tross mangler også mye på den demokratiske holdningen hos partene. Enkelt sett kan vi si at PYD på syrisk side har et revolusjonært prosjekt  forankret i ideologien til Abdullah Öcalan, den fengslede kurderlederen i Tyrkia, mens KDP på irakisk side bygger på tradisjonelle maktstrukturer fra stammesamfunnets tid. Mer

Forrige Eldre innlegg