Kobani: IS sitt første store nederlag

De mest ødelagte delene av Kobane skal bli stående som krigsminnesmerke.

26 januar var det 6 år siden den islamske stat gikk på sitt første store nederlag, i kampene om den syriske byen Kobane. Det var kurdiske geriljastyrker, menn og kvinner, som overvant de nådeløse islamistene, hvorav mange hadde erfaring fra kriger i Afghanistan, Tjetsjenia og andre steder der fanatiske islamister sprer vold.

De kurdiske geriljastyrkene har ofret 11 000 liv i kampen mot IS.

Geriljastyrkene YPG og YPJ fikk i kampene om Kobane støtte fra amerikanske og andre allierte flystyrker. Dette samarbeidet la gunnlaget for en sterk kurdisk ekspansjon som jagde IS til sitt endelige nederlag i Baghouz. Den kurdiske geriljaen har underveis omdannet seg til Syrias Demokratiske Styrker (SDF), en disiplinert hær som idag har arabisk flertall. Tilsvarende har det kurdiske selvstyret blitt omskapt til Den autonome administrasjonen i Nord- og Øst-Syria, som styrer rundt 25% av Syria, et område med rundt 5 millioner innbyggere. Araberne er nå i flertall, i en region som også rommer assyrere, armenere og flere andre minoriteter. Likevel får ikke representanter fra dette området delta i de såkalte fredsforhandlingene om Syria som ledes av den vel betalte norske diplomaten Geir O Pedersen.

Kampen om Kobani hadde store ringvirkninger; den bidro til å abortere fredsprosessen mellom kurderne og den tyrkiske regjeringa, og den styrket – en kort stund – samholdet mellom kurdere på tvers av mange og dype motsetninger.

Jeg siterer fra min bok «Kurdistan stiger fram«:

I november 2014 var den kurdisk- dominerte byen Kobani i Syria
beleiret av ISIL. Kvinner og menn i den kurdiske geriljaen forsvarte
seg heltemodig med ryggen mot den tyrkiske grensa der deres
andre fiende, den tyrkiske hæren, sto oppmarsjert. Alle ventet at
byen skulle falle til tross for amerikanske flyangrep mot ISIL. Da
situasjonen var som verst kom en kolonne soldater kjørende gjennom
Tyrkia. Det var kurdiske milits-soldater, peshmergas, fra den
autonome kurdiske regionen i Irak som kom til unnsetning for de
kurdiske forsvarsstyrkene i Kobani.
Ferden gikk gjennom de tre selvstendige statene Irak, Tyrkia og
Syria, men for den lokale befolkningen fant den i sin helhet sted
innenfor en stat som ikke eksisterer. Enhver kurder har et kart over
Kurdistan i sitt hjerte, et kart over et land som av europeiske stormakter
er blitt delt mellom Tyrkia, Iran, Syria og Irak. Soldatene
forlot aldri det imaginære Kurdistan under sin ferd.
Denne militære ekspedisjonen fant sted til tross for betydelige politiske
hindringer. Tyrkia måtte presses hardt av USA for å tillate
en slik gjennomfart. Motsetninger mellom kurdiske partier gjorde
også operasjonen vanskelig. Likevel møtte folk langs veien opp i tusenvis
for å hylle solidariteten mellom ulike kurdiske grupperinger.
De var ikke møtt fram for å støtte PKKs leder Abdullah Öcalan eller
hans rival til den kurdiske ledertrøya, Massoud Barzani, eller noen
av de mange andre stridende kurdiske politikerne. De var kommet
for å støtte kurdiske soldater på vei for å hjelpe beleirede kurdere.
Tilhørigheten i Syria, Tyrkia eller Irak var uten betydning, det var
tilhørigheten til Kurdistan som var avgjørende.

Tyrkere, kurdere og kunstnere.

Foto: Mesén

Det tyrkiske utenriksdepartementet har sendt en offisiell klage til Oslo Kommune etter at et verk av den kurdiske kunstneren Qelawesh Waledkhani ble hengt opp i Rosenkrantz gate. Bildet viser en gruppe væpnede kurdiske kvinner under sitatet «A society can never be free without women’s liberation». Disse ordene stammer fra Abdullah Öcalan, ofte kalt Apo, en kurdisk leder som har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999.

Også tyrkere bosatt i Norge har reagert på bildet. Mer enn 500 av dem har skrevet under på et innbyggerinitiativ som krever at bystyret vedtar å fjerne bildet. Heldigvis ser det ut til at bystyret vil avvise dette kravet; selv politikere som har ønsket å fjerne statuer av Churchill og Holberg, mener Waledkhanis bilde må bli hengende.

Dersom kunstens oppgave er å skape debatt, må Waledkhanis bilde sies å være en suksess. Det griper direkte inn i det kurdiske folks situasjon, og viser tydelig Tyrkias, og mange tyrkeres,holdning til kurderne. Argumentet er at Öcalan og de mange organisasjonene som følger hans ideologi, er terrorister og utgjør en trussel mot Tyrkia. Sant nok har Apos tilhengere i partiet PKK ført geriljakrig i Tyrkia i mer enn tretti år, men bakgrunnen er den grove undertrykkelsen Tyrkias største etniske minoritet utsettes for. Titusener av kurdere er drept, tusenvis av landsbyer er jevnet med jorden. Kurdisk befolkede byer som Cizre og Silopi er lagt i grus av artilleri og bombefly.

Demokratiske virkemidler er forsøkt; men kurdervennlige partier blir raskt forbudt, folkevalgte som forsvarer sitt folk blir arrestert. De tidligere lederne for partiet HDP sitter fengslet på falske anklager. Den europeiske menneskerettighetsdomstolen forlangte nylig at den ene av den, Selahattin Demirtas, måtte løslates umiddelbart. Uten å ha forlatt fengslet ble han stilt overfor nye fantasifulle anklager og ført tilbake til sin celle. HDPs folkevalgte erstattes av Erdogans folk. Rundt 60 ordførere fra HDP, de fleste av dem valgt med overveldende flertall; er avsatt og de fleste fengslet. Titusener av vanlige kurdere inngår også i Tyrkias enorme fengselsbefolkning.

Men det omstridte bildet refererer ikke først og fremst til situasjonen i Tyrkia. De væpnede kvinnene må forstås som krigere fra det nordlige Syria. Der er det geriljagrupper tilknyttet den lokale avleggeren av PKK som har nedkjempet voldsmennene fra den såkalte Islamske Stat. Det er godt dokumentert at IS fikk aktiv støtte fra Tyrkia, og at mange tidligere IS-kjempere nå inngår i de militsgruppene som på Tyrkias vegne har okkupert store områder i Nordsyria, der hundretusener av kurdere, jesidier og kristne er drevet på flukt.

Mens kurdisk selvorganisering blir slått hardt ned på i Tyrkia, har Öcalans tilhengere i Syria kunnet forsøke å realisere hans revolusjonære ideologi, der kvinnefrigjøring er et sentralt element. Det er denne ideologien Waledkhanis bilde er en hyllest til. Det er et budskap til alle verdens kvinner om at det nytter å kjempe for sine rettigheter. I den grad det er et budskap til kvinneundertrykkende politikere er det nok i større grad rettet mot velfødde kurdiske ledere i Irak, enn mot Erdogans Tyrkia.

Men for mange tyrkere er ordene kurder og terrorist nærmest synonyme. Det har blitt sagt at dersom det ble dannet en kurdisk stat på Mars, ville Tyrkia skynde seg å angripe den. Et bilde av frie kurdiske kvinner på en vegg i Oslo blir derfor et klart mål.

Tyrkias fordømmelse av kurdisk terrorisme er ikke troverdig. Heldigvis bøyer vi oss i Norge ikke for de tyrkiske kravene om sensur.

PKK vil samarbeide

20190102-20190101-rojavae136d4-imagee00a72-imageDet er svært interessant – og gledelig – at partier i PKK-familien nå strekker sine hender ut mot andre partier i den kurdiske floraen. Siden nyheten om dette nå er presentert både av PKK selv, via nettstedet ANF, [i] og fra motstanderen KDP, via nettstedet Rudaw,[ii] kan vi trygt anta at det er sant.  Egentlig er det snakk om to nyheter: utviklinga gjelder begge de områdene der partier i PKK-familien er dominerende bant kurderne, nemlig Tyrkia og Syria.

Sammenhengen understrekes av at det skal dreie seg om et initiativ fra KNK, paraplyorganisasjonen for disse partiene, som fra sitt hovedkvarter i de irakiske Qandil-fjellene trekker i trådene både her og der. Mer

Sluttspill i Syria?

Syrian_Civil_War_map

Det er fortsatt store områder i Syria som Assad-regimet ikke har kontroll over.

I medier som NRK og Aftenposten forkynner nå korrespondentene at Baath-regimet i Syria, under Bashar Assad, står foran en endelig seier over de mange opprørsgruppene. Men det er i virkeligheten høyst usikkert om Assad kan etablere sin makt i hele landet. I nord og øst kontrolleres store områder av Tyrkia eller av kurdiske PYD. Og i sør rasler Israel med sablene. Mer

Nytt år for yezidiene

DbA8VQ3WkAUqQB7

Ilden er et viktig element i yezidienes sammenkomster

Av de mange religiøse minoritetene i den kurdiske befolkningen er antakelig yezidiene mest kjent. En onsdag i midten av april feirer de nyttår, Çarśema Séré Salé. Det var nemlig på denne dagen verden oppsto, da ur-egget åpnet seg og påfuglengelen Tawuse Melek trådte fram. På denne dagen er han spesielt nær sitt folk. Mer

Et selvstendig Kurdistan ?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. august. Forhandlingene mellom ulike kurdiske partier pågår stadig, følg med!

download

Massoud Barzani vil ha folkeavstemning i det kurdiske Nord-Irak om løsrivelse fra Bagdad.

I september i år blir det arrangert folkeavstemning i den kurdiske delen av Irak. Velgerne skal ta stilling til om regionen skal erklære seg uavhengig. Det er ventet overveldende ja-flertall, om kanskje  ikke så stort som ved en tilsvarende avstemning i 2005 da mer enn 98 % stemte for uavhengighet. Mer

Assyrernes tragedier

christianbodies2

Etter massakren i Semila

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Semila i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – skal ha blitt slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Semila inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre. Mer

Kurdiske knuter

newroz.jpg

En   ung kvinne  fra Suleimania bærer et kurdisk flagg, mens en kvinnelig geriljaleder følger med.

(Denne artikkelen ble trykt i Klassekampen 19.8. 2016)

Kurderne er sine egne fiender. Det kurdiske folk lider under maktkamper mellom sine ledere. Den kurdiske nasjonalismen består av et stort antall innbyrdes stridende fragmenter, gjerne geriljagrupper med lokal basis. De bygger på en lang forhistorie der hver eneste kurdiske landsbyhøvding hadde sin egen væpnede hird.

I kampene mot jihadist-organisasjonen ISIL har kurdiske styrker stått sentralt, både i Irak og Syria. Den kurdiske regionale regjering i Erbil har utvidet sitt maktområde betydelig, og kontrollerer blant annet den viktige oljebyen Kirkuk. På syrisk side har  partiet PYD etablert kontroll over et område som strekker seg fra Eufrat i vest til den irakiske grensa i øst. Vi burde forvente et nært samarbeide mellom disse to ministatene. Virkeligheten er skarpe motsetninger. 

Grensa, som idag skiller Vest-Kurdistan i Syria  (Rojava) fra Sørkurdistan (Bashur på kurdisk) ble fastlagt i 1916 av Storbritannia og Frankrike gjennom Sykes-Picot-avtalen. Den er idag strengt bevoktet på begge sider. og de to kurdiske regimene ser med stor mistenksomhet på hverandre. De mange vakre ord til tross mangler også mye på den demokratiske holdningen hos partene. Enkelt sett kan vi si at PYD på syrisk side har et revolusjonært prosjekt  forankret i ideologien til Abdullah Öcalan, den fengslede kurderlederen i Tyrkia, mens KDP på irakisk side bygger på tradisjonelle maktstrukturer fra stammesamfunnets tid. Mer

Kurdiske nyanser

b57af9b71eb22e9444b6a784bb199425_L_602x298.jpg

Tyrkiske angrep på kurdiske byer i Tyrkia har skapt enorme ødeleggelser. Her fra Cizre der folk var innesperret i mer enn to måneder.

Ragnar Næss hadde 23. februar et innlegg i Klassekampen som berører viktige problemstillinger. Alt for ofte krever partene i den kurdiske konflikten med Tyrkia full aksept for sine synspunkter.  Du må enten godta versjonen til  Erdogan eller versjonen til Öcalan. I virkeligheten gir naturligvis begge parter svært subjektive  framstillinger,  der de  fraskriver seg sitt eget ansvar for den opptrapping av voldsbruken som har funnet sted.

Konflikten i Tyrkia går ikke mellom to likestilte parter, den tyrkiske staten har åpenbart langt større ressurser enn PKK, herunder langt større mulighet for massiv voldsanvendelse. Og la det ikke være tvil om at Tyrkia bruker denne muligheten. Det er derfor naturlig for mange å solidarisere seg med den svake part, kurderne, som om alle kurdere hadde et felles mål og var enige om en felles strategi. Men det er naturligvis slik at 30 – 40 millioner kurdere fordeler seg på ulike politiske holdninger og vurderinger. Kurdere flest er dypt rystet over hærens brutalitet, men mange anklager også  PKK for å ha utløst denne brutaliteten. Mer

Kurderne og det tyrkiske problem

Cizre5.CreditMatthieuDelmas.13Sept2015

Tyrkiske styrker har besøkt den kurdiske byen  Cizre    Foto:Matthieu Delmas.

Intet land rommer flere kurdere enn Tyrkia, og intet land  utgjør en større trussel mot kurdernes politiske og kulturelle kamp. Men Tyrkia har malt seg inn i et politisk hjørne, der deres muligheter for å hindre kurdisk framgang er sterkt redusert. Etter å ha skrotet fredsprosessen har Tyrkia idag  bare militære virkemidler, og heller ikke de er uten begrensninger.  Mer

Forrige Eldre innlegg