Talabani

Jalal Talabanis lange politiske karriere nærmer seg slutten.

Den irakiske presidenten Jalal Talabani er innlagt på sjukehus etter et hjerteanfall. En melding som får liten oppmerksomhet i førjuls-Norge, men som vekker til live en lang rekke vanskelige spørsmål i den irakiske hovedstaden Bagdad, i  den kurdiske hovedstaden Erbil, i Talabanis  partihovedkvarter i Suleimania  og blant kurdere verden over.

Dersom  – det vil si når – Talabani dør, eller  blir ute av stand til å skjøtte sine verv, blir  hele den vanskelige balansen mellom de ulike gruppene i det irakiske samfunnet satt i spill. Talabani har som president hevet seg over striden mellom kurdere og arabere, og bidratt til å dempe konfliktene. Da han ble sjuk satt han i samtaler med statsminister Maliki om den spente situasjonen mellom irakiske regjeringsstyrker og kurdiske peshmerga tropper ved  byene Kirkuk og Khanaquin. Store troppestyrker er utplassert på begge sider og faren for en omfattende væpnet konflikt er avgjort tilstede.

Talabani var den første kurder som ble statsoverhode i et «arabisk» land, og hans posisjon er et  resultat av en komplisert maktfordelingskabal. Det er ikke gitt at hans etterfølger blir en kurder, derfor kan hans bortgang forrykke maktbalansen i Bagdad.

Men også i Erbil, der Massoud Barzani sitter som president for den kurdiske regionen, kan Talabanis sjukdom få store konsekvenser. Den skjøre maktbalansen mellom Barzanis parti KDP og Talabanis parti PUK  har lenge vaklet, og skal etter planen reforhandles. PUK som i utgangspunktet, da den kurdiske regionale regjering ble opprettet i 1992, var noenlunde jevnstort med KDP, ble for få år siden splittet da Talabanis nestkommanderende Nawshirwan Mustafa brøt ut og dannet opposisjonspartiet Gorran. Uten Talabani vil PUK være klart svakere enn KDP, en situasjon Barzani ikke vil nøle med å utnytte. Spenningene i det kurdiske selvstyreområdet vil derfor øke dersom Talabani blir borte.

Og i Suleimania, som har vært Talabanis og PUKs viktigste maktbase, blir situasjonen påvirket av sjukdommen til Mam Jalal. Partiet  Gorran fikk  flere stemmer enn PUK  i provinsen og byen Suleimania ved regionalvalgene  i 2009. Lokale valg på kommunestyrer og provinsforsamlinger skulle vært holdt for flere år siden, men er stadig blitt utsatt,  antakelig fordi nåværende makthavere frykter å tape sine  posisjoner hvis velgerne får si sin mening.

Jalal Talabani som ung pesh-merga soldat , fotografert av Francois-Xavier Lovat i 1963.

Talabani begynte sin politiske karriere  rundt 1960, som medlem av ungdoms-organisasjonen til KDP. Partiet ble  den gangen ledet av Massoud Barzanis far, den legendariske Mustafa Barzani. Men den unge juristen kunne ikke underordne seg Barzanis autoritære lederstil, og brøt snart ut. Etter hvert ble han leder for partiet PUK som først og fremst hadde støtte blant radikale intellektuelle. PUK presenterte et marxistisk program og stemplet KDP, og  Barzani-klanen som styrer partiet,  som  reaksjonære forkjempere for det konservative kurdiske  klansamfunnet.

Siden 1975 har rivaliseringa mellom PUK og KDP dominert kurdisk politikk i Irak. Partiene inngikk en samarbeidsavtale i 1987 og kunne derfor i fellesskap opprette en kurdisk administrasjon i Nordirak da Saddam Hussein trakk sine styrker ut av området i 1992, men motsetningene mellom partene brøt ut i voldsomme kamper i 1995. Det oppsto en kurdisk borgerkrig som varte til 1998.  Det kurdiske selvstyreområdet ble delt i to separate soner med hver sin regjering. Først flere år etter   den amerikansk-ledede invasjonen i 2003 ble en felles regjering for hele den kurdiske regionen opprettet, bestående av PUK og KDP sammen med flere mindre partier.

Talabanis innsats i Bagdad som irakisk president har sammen med de interne konfliktene i PUK, gjort det mulig for KDP å konsolidere sin posisjon som det ledende partiet i Kurdistan, med ambisjoner om innflytelse blant kurdere også i nabolandene. Samarbeidsavtalen mellom PUK og KDP har lenge vært moden for revisjon og Talabanis sjukdom skaper en ny situasjon der dagens maktdeling ikke lenger er en selvfølge.

Det er derfor mange både i Irak og ellers i verden som følger utviklinga av Talabanis sjukdom med nervøs interesse. Mye henger på denne mannen.