De tre kantonene som utgjør Rojava er merket i gult
Kurdisk politikk bryter nytt land i Syria.
Det kurdiske partiet PKK har vært gjennom et spennende ideologisk hamskifte, og prøver nå å realisere et frihetlig grasrotdemokrati i deler av Syria. Hverken USA eller Tyrkia er spesielt begeistret.
Kampen om byen Kobane på grensa mellom Syria og Tyrkia har satt fokus på kurdernes situasjon i de to landene. Ikke minst har den avdekket hvordan kampen mot kurdernes sterkeste organisasjon, PKK, overtrumfer alle andre hensyn i tyrkisk politikk. Den tyrkiske hæren som har vært oppmarsjert langs grensa ved Kobane har vært langt mere opptatt av å forhindre at noen form for assistanse når fram til de kurdiske styrkene i Kobane, enn av å stanse framgangen til ISIL. Tyrkias president Erdogan sier da også rett ut at PKK er en større trusel mot hans visjon av Tyrkia enn det ISIL er. Det kan derfor være interessant å se på den samfunnsmodellen som utvikles av PKKs avlegger i Syria; nemlig PYD.
PYD har i to år hatt makta i Kobane-området, som har vært et av de tre kurdisk kontrollerte områdene som tilsammen utgjør den autonome regionen Rojava eller Vest-Kurdistan. Det PYD forsøker å realisere i Syria, og som de ser på som et større prosjekt for hele Midtøsten, er en form for revolusjonær føderalisme. PYD vil utvikle et desentralisert system som skal erstatte staten. Kvinners aktive deltakelse er et sentralt element i denne modellen, som også tar økologiske momenter inn over seg.
Öcalan og Bookchin
I Rojava blir kvinners deltakelse prioritert høyt.
Ôcalans PKK har i tretti år ført væpnet kamp mot den tyrkiske staten, men da Ôcalan ble arrestert i 1999 hadde han allerede innsett den væpnede kampens begrensninger. Geriljakrigen kunne nok skape oppmerksomhet rundt kurdiske krav, men den kunne aldri føre til en opprettholdbar løsning på problemene. I fangenskap har han hatt god tid til å utvikle sine tanker videre, og i PKK og tilhørende organisasjoner har han ivrige tilhengere som både er istand til å studere teoriene og å forsøke å realisere dem.
PKK-lederen Abdullah Öcalan har hentet grunntankene i dette systemet hos den amerikanske anarkisten Murray Bookchin. Bookchin hadde beveget seg fra trotskisme via anarkisme til sin egen samfunnsmodell, kalt demokratisk autonomi. Han så teknologisk utvikling som en forutsetning for å utvide menneskelig frihet og fjerne den fattigdom og sosiale elendighet kapitalismen hadde skapt, uten å falle inn i slike autoritære systemer som sosialister og kommunister fortsatt ville kjempe for. Bookchin var en ivrig urbanist og mente byenes tiltrekning blant annet skyldes de muligheter de gir for sosial frigjøring. For å realisere dette potensialet må byene betraktes som en samling landsbyer, som hver for seg kan styres gjennom folkemøter der mennesker møtes ansikt til ansikt.
Bookchins kommunitarisme tar utgangspunkt i åpne folkeforsamlinger som han mente kan bli i stand til å utfordre statens makt på det lokale planet. Han så på denne modellen som et alternativ til kapitalismen og nasjonalstaten. I tråd med Peter Krapotkins teori om staten, tar denne modellen ikke sikte på å erobre eller overta statsmakt, men å erstatte den med andre maktstrukturer.
Kurdisk autonomi
Kampen mot ISIL og for kurdisk selvstyre mobiliserer hele befolkningen
Hvor sterkt Öcalan har innprentet disse ideene i PKK og tilgørende organisasjoner ser vi når Aysel Tugluk, kurdisk representant i det tyrkiske parlamentet sier: «Vår visjon er demokratisk autonomi. Vi må overskride nasjonalstaten og utvikle et ekte demokrati. Frihetens muligheter vil åpenbare seg. Alle religiøse og etniske grupper må få mulighet til å uttrykke seg og fremme sine interesser. Vi må utvikle en delende økonomi, fri for kapitalisme og undertrykkelse.»
I flere år nå har kurdiske aktivister i Tyrkia forsøkt å opprette lokale råd i tråd med Bookchins og Öcalans visjoner. Rådene fungerer ofte i opposisjon til de legale folkevalgte organene, men også i samarbeide med slike organer der kurdiske partier har oppnådd representasjon. Utviklinga av et parallelt styresystem har imidlertid ikke blitt applaudert av tyrkiske styresmakter. Tusenvis av aktivister er arrestert for sin deltakelsee i disse eksperimentene.
Med borgerkrigen i Syria åpnet det seg en ny mulighet for PKK til å sette sine teorier ut i praksis. De kurdiske områdene i Syria ble et laboratorium for demokratisk autonomi, tiljublet av PKK tilhengere og tidligere maoister.
Lederen for PYD, Saleh Muslim beskriver situasjonen slik: «Det har vært viktig å hindre at kurdiske områder blir rammet av de samme ødeleggelsene vi ser andre steder i Syria. Vi har derfor ikke gått til angrep hverken på regimets styrker eller på FSA. Vår prioritet er å bygge opp et nytt samfunn i de områdene vi kontrollerer. Befolkningen organiserer selv forsvarsgrupper.»
«Vi ønsker demokratisk autonomi; et demokratisk selvstyre som forutsetter sivil organisering innen det kurdiske samfunnet. Det er opprettet råd som skal styre de ulike landsbyene, og også råd for ulike grupper; ungdom, kvinner. Disse rådene samordnes gjennom Folkets råd for det vestlige Kurdistan. Komiteer på ulike nivåer styrer på folkets vegne, vi har ikke bruk for institusjonene til Baath-regimet.»
«Vår modell tillater alle grupper i samfunnet å delta. Blant kurderne har vi alevitter, ezidier; Det er dessuten ulike grupper blant de kristne; assyrere, katolikker, armenere med flere, som har egne interesser. I Qamishlo har alle de ulike gruppene gått sammen om å utpeke et styringsråd for byen».
«Om hele Syria hadde organisert seg på liknende måte ville det vært en fordel,men araberne har ikke vært istand til å opprette slike selvstyreorganer. Hele Midtøsten burde være organisert etter en slik modell som gir selvstyre til lokale samfunn.»
Kommandert til frihet
Alle disse vakre visjonene er utvilsomt forlokkende. Med utgangspunkt i Bookchins ideer vil Öcalans tilhengere bygge et radikalt demokratisk alternativ, «med folkets egne evner og krefter som grunnlag». Siden statsgrensene er irrelevante i et slikt perspektiv har så vel PKK som PYD gått fra kravet om en kurdisk nasjonalstat, og sagt seg tilfreds med autonomi innenfor de eksisterende statene. Et av mange paradokser er at Öcalan, som det tilbedte overhode for den sterkt hierarkiske PKK-bevegelsen, gir ordre til sine tilhengere om å organisere samfunnet fra bunnen og oppover.
I praksis er situasjonen i Syria at væpnede grupper under kontroll av PYD fører en hardhendt kontroll, og siden ettpartistaten er nokså langt fra Bookchins visjoner, har prosjektet betydelige indre spenninger. Både i Tyrkia og i Syria hevder PKKs konkurrenter at de blir hindret i sin virksomhet, ofte med brutale midler. I det PYD-styrte Kobane så vel som i andre deler av Rojava, blir medlemmer av andre kurdiske partier utsatt for systematisk trakassering som omfatter både arrestasjoner, tortur og i enkelte tilfeller mord. Dette forhindrer ikke at PKK og PYD idag gjennomførere et av de mest spennende politiske eksperimentene verden har å by på.
Vindheimbloggen 
Siste kommentarer