Kurdernes syriske problem

Western_Kurdistan_wkp

PYD prøver  – med hjelp fra både USA og Russland – å ta kontroll over et sammenhengende område fra Afrin i vest til den irakiske grensa i øst.

Syria var lenge den stille delen av Kurdistan, men de siste åra har kurdiske styrker fått en viktig rolle i borgerkrigen, og partiet PYD har tatt makta i store områder. Men det er høyst usikkert hvilken framtid disse kurdiske selvstyreområdene kan ha.

Sykes-Picot avtalen fra 1916 trakk den grensa mellom Syra og Irak som fortsatt gjelder. Grensa mellom Tyrkia og Syria er derimot basert på Lausanne-traktaten fra 1922. Begge disse grensene skjærer gjennom kurdiske områder. Grensa mellom Syria og Tyrkia som følger jernbanelinja mot Bagdad går tvers igjennom en rekke byer.

Under fransk kolonistyre hadde minoriteter som drusere og alawitter selvstyrte områder, og det var kurdisk-talende embetsmenn i områder i nord. I 1946 ble Syria uavhengig, og franskmennene overlot makta til et regime dominert av sunni-arabere. Syria ble definert som en arabisk nasjon, og guvernøren i Hassaka-provinsen, der de fleste kurderne bodde, publiserte i 1963 en rapport der han omtalte den kurdiske befolkningen som en «ondartet kreftsvulst i den arabiske nasjon».

Baath-regimet som tok makta i 1968 var basert på arabisk nasjonalisme, men så også nytten av å bruke kurdere til å destabilisere nabostatene. Kurdiske militser fra Irak og Tyrkia fikk opprette treningsleire og kontorer i Syria, så lenge de ikke bekjempet det syriske regimet. Tusenvis av kurdere fra Syria har derfor kjempet for KDP, PUK og PKK, mens ingen tilsvarende geriljagruppe kjempet på syrisk side. Dette endret seg da Syria i 1999 , under tyrkisk press, utviste Abdullah Öcalan og stengte PKKs kontorer. PKK-sympatisører dannet så et nytt parti  – PYD – basert på Öcalans filosofi, med front også mot Assad-regimet.

Det var fra før en rekke store og små kurdiske partier, og kurderne i Syria fulgte nøye med på utviklinga i nabolandene. Det gjaldt både krigen på tyrkisk side der mange syriske ungdommer deltok, og utviklinga av det kurdiske selvstyret i Irak. De største partiene var imidlertid alliert med KDP og PUK i irakisk Kurdistan. Ved en fotballkamp i Qamishli i 2004 støtte kurdiske supportere som bar bilder av Massoud Barzani og Jalal Talabani sammen med arabiske supportere som bar bilder av den nylig avsatte Saddam Hussein. Opptøyene spredde seg raskt til andre byer, sikkerhetspolitiet kom til og et tosifret antall kurdiske demonstranter ble drept. Dette var begynnelsen på en kurdisk mobilisering som for alvor fikk rom til å utvikle seg etter at Syria ble rammet av borgerkrig i 2011.

Under press fra de væpnede opprørerne valgte Bashar Assad i 2012 å trekke sine styrker ut av områder med stor kurdisk befolkning. Dermed oppsto det et antall kurdisk administrerte områder i Syria. Det er klare paralleller til situasjonen i Irak i 1992, da Saddam Hussein overlot makta i nordøst til de kurdiske partiene. Men de kurdiske partiene i Irak hadde veltrente væpnede styrker og et kompakt sammenhengende område. I Syria lå de kurdiske områdene langt fra hverandre. De henger geografisk sammen med de langt større kurdisk befolkede områdene i Tyrkia. Og det var i Tyrkia og på Qandil det var væpnede styrker som kunne støtte framvoksende kurdiske institusjoner.

Et betydelig antall av PKKs soldater  skiftet uniform og framsto som PYDs væpnede grein: YPGYPG og de tilknyttede kvinneavdelingene, YPJ, viste seg snart effektive til å etablere ro og orden i de kurdiske områdene. PYD hevder å arbeide for demokratisk autonomi, etter Öcalans oppskrift, men det ble i praksis innført et ettpartistyre med autoritære trekk. Konkurrerende politiske partier, enn si konkurrerende militser, var ikke ønsket, og fredelige demonstrasjoner ble møtt med skarpe skudd. Store deler av befolkningen valgte derfor å flykte til Tyrkia eller Irak.

I 2014 erklærte PYD opprettelsen av det autonome området Rojava, bestående av de tre områdene (kantonene), Afrin, Kobane og Jazira, noe som fikk varsellampene til å blinke i Ankara. Ekstremistene i ISIL, som opererte med Tyrkias stilltiende aksept, gikk kort etter til angrep på den midterste kantonen, Kobane, og hadde snart trengt inn i selve bykjernen. Sivilbefolkningen flyktet inn i Tyrkia, men noen hundre geriljakjempere fortsatte å forsvare byen. Denne situasjonen utløste to viktige begivenheter:

For det første bestemte USA og Frankrike seg for å hindre ISIL i å erobre Kobane, og satte igang omfattende luftangrep m ISILs stillinger. For å få til dette måtte de etablere kontakt med de kurdiske forsvarsstyrkene. På denne måten ble det revolusjonære partiet PYD alliert med vestlig imperialisme.

107816Image1

Kurdiske peshmerga-styrker  fra Irak forent med YPG i Kobane.

For det andre utløste Kobanes forsvarskamp en enorm sympati hos kurdere overalt. President Massoud Barzani i Sør-Kurdistan hater riktignok Öcalan  og hans tilhengere, men han måtte likevel demonstrere støtte til kurdere i nød. Statsminister Erdogan i Tyrkia hater om mulig PKK enda mer enn Barzani, men under press fra USA godkjente han at tungt bevæpnede peshmerga-styrker fra Kurdistan-Irak kunne reise gjennom Tyrkia og passere inn i Kobane.

Ved hjelp av flystøtte fra NATO klarte de kurdiske YPG-styrkene å påføre ISIL deres første større nederlag. YPG har fortsatt å rykke fram under alliert flystøtte, og har presset ISIL ut av store områder langs den tyrkiske grensa. Det er etablert et sammenhengende område under PYD-kontroll fra der Tigris krysser den irakiske grensa  i øst til der Eufrat flyter inn i Syria i vest.  De to kantonene Jazira og Kobane er dermed knyttet sammen, men en stor befolkning av assyrere og arabere er også kommet under kurdisk kontroll. Rett nok tar teorien om «demokratisk autonomi» høyde for slike etniske og religiøse komplikasjoner,  og PYD har anstrengt seg for å komme minoritetene i møte, men det er også troverdige rapporter om ødeleggelse av arabiske landsbyer og forvisning av innbyggerne  flere steder i det voksende området under kurdisk kontroll .

Tyrkia har måtte akseptere at USA og NATO støtter PYD, og fritar dem fra terror-stempelet som PKK er rammet av. Men Tyrkia har desperat forsøkt å forhindre at PYD tar kontrollen over den siste strekningen som skiller Afrin fra Kobane, og dermed gjøre det umulig for Tyrkia å levere støtte til de islamistiske opprørene – ISIL ikke unntatt – som er avhengig av denne åpningen. Derfor krevde Tyrkia at kurdiske styrker ikke måtte rykke over til vestsida av Eufrat. I slutten av desember gjorde likevel YPG nettopp dette, men  med en vri. Under amerikansk press har nemlig YPG gått sammen med et antall andre arabiske og kurdiske militsgrupper  til den Syriske Demokratisk Allianse. Og det ble hevdet at det var de arabiske alliansepartnerne som inntok Teshrin-demningen og rykket fram mot Jarablus. Tyrkias svar har vært vedvarende artilleriangrep mot YPG-stillinger langs grensa.

Amerikanernes satsing på PYD har vært en dyd av nødvendighet. Det har ikke vært andre styrker  med evne til å bekjempe ISIL på bakkeplan. Imidlertid har PYD  ingen planer om å bli et redskap for amerikansk  utenrikspolitikk. Dette kom tydelig til syne da PYD-leder Saleh Muslim reiste til Moskva, der Rojava har opprettet sin første ambassade. Straks etter rykket YPG østover fra Afrin-kantonen med russisk flystøtte og i koordinasjon med Bashar Assads regjeringsstyrker. Tyrkia protesterer høylydt men til liten nytte.

PYD har under hele borgerkrigen balansert mellom partene  i håp om å få best mulig uttelling, uansett hvem som skulle komme seirende ut av krigen.  Kontakten til regimet i Damaskus har vært opprettholdt, men det har også vært forsøk på å komme til forståelse med den arabiske opposisjonen. Med de siste dagers  offensiv i åpenbar allianse med både Moskva og Damaskus har nok  mulighetene for dialog med opposisjonen blitt betydelig redusert.  Det er likevel mye som tyder på at en eventuell fredsavtale vil måtte innebære en desentralisering  av Syria, en desentralisering  som aksepterer den faktisk eksisterende kurdiske autonomien. 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: