Tiden for kurdisk selvstendighet er inne.

Hoshyar Siwaily, som er utenrikspolitisk rådgiver for Sør-Kurdistans fungerende president, Massoud Barzani, var
i Oslo 20. og 21. april. Jeg fikk anledning til å stille ham noen spørsmål. Nedenfor følger et redigert referat av vår samtale.

JBV : Sør-Kurdistan er rammet av kriser på mange områder: dere er i krig mot Daesh, flyktninger fra Irak og nabolandene belaster budsjetter og infrastruktur, oljeprisene har falt, parlamentet fungerer ikke og presidenten sitter på overtid. Hvorfor vil dere ha en folkeavstemning om løsrivelse fra Irak akkurat nå?

HS: Araberne har 22 stater, kurderne har ingen. Vi har kjempet i hundre år for våre rettigheter innenfor Irak, og har forsøkt ulike modeller for å leve fredelig sammen med våre brødre og søstre i Bagdad. Etter 2003 har vi hatt en sterkere situasjon. I 2004 bestemte vi oss for å være med å utforme en ny grunnlov for Irak, og vi har forsøkt å etterleve den. Men realisering av denne grunnloven har ikke vært effektiv. Vi har forsøkt siden 2005 å få Bagdad til respektere grunnloven, men våre representanter er bare et mindretall i parlamentet i Bagdad, vi kan alltid bli nedstemt.

I 2014 brukte Daesh all sin militære kraft mot oss, inklusive 1500 pansrede kjøretøyer den irakiske hæren hadde overlatt til dem i Mosul uten kamp. Bagdad støttet oss ikke med en eneste kule. Vi har ikke møtt noen vilje til å anerkjenne våre rettigheter. KDP har konkludert at nå er det rette tidspunkt slik at befolkningen kan gi uttrykk for sine ønsker.

JBV: Etter at Daesh etablerte seg i store deler av Irak i 2014, ble det mulig for peshmergastyrkene å etablere kontroll i det meste av de såkalte «omstridte områdene», inkludert Kirkuk by. Hvordan er det tenkt å gjennomføre en folkeavstemning om tilslutning til Kurdistan i Kirkuk og andre omstridte områder?

HS: Nå er muligheten stor, fordi vi har frigjort det meste av Kurdistan fra Daesh. Vi kontrollerer mer enn 90% av de kurdiske områdene i Irak. Skal vi kanskje vente på at den irakiske hæren skal vende tilbake? Selvfølgelig ikke!

Folket må spørres i Kirkuk, Diyala og andre steder om de vil bli en del av Kurdistan. Kirkuk er antakelig enkelt, det kan bli mer komplisert andre steder.

Selv om Daesh blir slått militært vil ideologien fortsette å eksistere. Vi håper det internasjonale samfunnet vil se KRG som en partner i arbeidet med å tilbakevise den ekstreme ideologien Daesh står for.

Det er også viktig at vi nå er i ferd med å oppnå økonomisk uavhengighet. Tidligere har det irakiske regimet brukt oljeinntektene til å angripe oss med kjemiske våpen. Nå kontrollerer vi det meste av oljefeltene. Vi er for første gang istand til å oppnå en økonomisk bærekraft Det er ikke sikkert denne situasjonen vil vedvare.

JBV: I tillegg til interne uenigheter er det også et press fra PKK som har etablert seg både på Shingal og i andre områder. Hvordan skal dere håndtere alle disse problemene?

HS: Det vil alltid være risiko, aldri en helt ideell situasjon. Vi er av og til nødt til å ta risiko. Vi har ikke fått direkte internasjonal støtte til uavhengighet, men det er heller ikke noen som direkte har tatt avstand fra kurdisk uavhengighet, bortsett fra våre naboland Iran og Tyrkia.

PKKs nærvær i Sør-Kurdistan er illegalt. Vi er takknemlige for den hjelp vi har fått fra PKK i kampen mot Daesh, men vi hjalp også PKK i Kobani, og seinere trakk vi oss tilbake. Vi forventer det samme fra PKK; «Takk skal dere ha, men nå kan dere trekke dere tilbake». Det er dessuten slik at PKKs nærvær kan gi Tyrkia påskudd til å rykke inn.

Internt har vi naturligvis uenigheter om parlamentet, og om formalitetene rundt presidentens funksjonstid. Jeg håper Gorran og andre kritikere forstår at det ikke er smart å skifte ut den øverste kommandanten for de militære styrkene mens vi er i krig. Vi må vente et år eller to. Barzani nyter stor respekt i de væpnede styrkene. Hvem skulle ta hans plass, Yousif Mohammed kanskje?

Barzani har ikke tenkt å være president på livstid, når trusselen fra Daesh er fjernet kan vi diskutere presidentvalg.

JBV: I deler av Ninava krever assyrere, shabaker, yezidier og andre minoriteter å få spesielle ordninger, innenfor eller utenfor Kurdistan. Situasjonen i Sinjar er likevel spesiell. PKK har, under ulike navn, bidratt til å fordrive Daesh fra hoveddelen av Sinjar. Nå sier PKKs ledelse i Qandil at de aldri vil forlate dette området. President Barzani har på sin side sendt Rojava peshmergas inn i området. Det har vært kamper, og flere er døde på begge sider. Hvis PKK ikke trekker seg tilbake vil dere gå til krig mot dem?

HS: La oss ikke gå for fort fram. Vår foretrukne metode er å overtale PKK og tilknyttede styrker til å trekke seg ut av området eller komme under peshmergakontroll. Hayder Sheshos styrker var tidligere blant dem som skapte problemer, men de har nå kommet under peshmerga-styrkenes paraply.  Det er vel kjent at president Barzani ikke ønsker noen intern strid. men hvis de insisterer må vi ta oss av det når den tid kommer.

PKKs problem er ikke bare i Sør-Kurdistan men også i Syria. De tillater ikke andre politiske krefter å eksistere. De utvikler et kommunistisk diktatur, en ett-parti stat. De tillater ikke Rojava peshmergas å vende tilbake, de tillater ikke andre politiske partiet å opprettholde sin aktivitet. Vi må håpe at de tar til fornuft, vender tilbake der de kom fra og ikke gir Tyrkia påskudd til å gripe inn.

Vi forsøker å gjøre det mulig for folk å vende tilbake til Sinjar, men hvis Tyrkia kommer med bombefly vil folk naturligvis ikke våge å vende tilbake. PKK har ikke styrke til å overvinne KRG, men de kan skape problemer, og de kan undergrave sikkerheten slik at folk ikke våger å vende tilbake til Sinjar. I stedet for å støtte seg til sjiamilitsene burde PKKs lokale avdelinger slutte seg til peshmerga.

Vi ønsker å gjøre Sinjar til en egen provins. Folket der må selv få bestemme hva slags styre de vil ha, og om de vil være tilknyttet KRG eller Bagdad.

KRG bidro til å opprette dialog mellom kurderne i Tyrkia og Erdogan, men PKK gjorde alvorlige feil som utløste harde kamper og førte til at mange kurdiske byer ble ødelagt.

JBV: Uavhengighet krever forståelse med Bagdad, Teheran og også med Ankara. Dere sier oljeeksport gir dere økonomisk uavhengighet, men denne eksporten går jo gjennom Tyrkia som dermed har et meget sterkt maktmiddel.

HS: Vi er klar over at Sør-Kurdistan ikke har noen kystlinje. men vi kan ikke vente til vi har en. Vi går ut fra at Bagdad vil akseptere resultatet av folkeavstemningen. Hva Tyrkia og Iran vil gjøre er deres problem. Tyrkia trenger Kurdistan liksom vi trenger Tyrkia. Vi må forsøke å åpne andre ruter for oljeeksporten, men vi håper våre naboland vil bli gode naboer.

JBV: Et siste spørsmål. Vi har snakket om Bagdad, om Teheran og om Ankara. Da gjenstår spørsmålet om Damaskus, og om forholdet til de områdene av Syria som er under kurdisk kontroll. Hvordan ser du for deg de framtidige forbindelsene mellom Rojava og Bashur?

HS: Det er en svært komplisert situasjon i Syria. Vi veit ikke hvor lenge Assad vil beholde makta. Men jihadistene er ikke bedre enn Assad, snarere verre. Vi ønsker ikke at Assad skal falle bare for at Daesh eller Jabhat al Nusra skal overta makta.

Vi råder våre venner i Rojava, Saleh Muslim og hans folk til ikke å gjenta HDPs feil fra Tyrkia, men å etablere større avstand til PKK. da vil de oppnå større internasjonal støtte, ikke minst fra USA.

JBV: Hvis PKK trekker seg fra Sør-Kurdistan vil det da bli et bedre forhold mellom KDP og makthaverne i Rojava?

HS: Hvis PKK trekker seg tilbake fra Makhmour, Sinjar og andre deler av Sør-Kurdistan er det et godt tegn. Det vil antakelig gjøre det mulig å oppnå et bedre og mere konstruktivt samarbeide, men det er også nødvendig at makthaverne i Rojava åpner den politiske prosessen og gjør det mulig for andre partier å arbeide der.

JBV: Takk for samtalen

HS: Tusen takk.