Some points about the situation in South Kurdistan

 

Massoud Barzani, whose mandate expired in august 2015, wants to see an independent Kurdistan before he steps down as president.

(Paper prepared for the Rafto-foundation in June 2017)

A referendum on independence from Iraq, scheduled for September 25, is expected to get overwhelming support from the voters in The Kurdistan Region of Iraq. A similar referendum in 1995 gave 98 % yeah-votes. The present referendum-plan is opposed by two parties in the Kurdistan parliament, the reform party Gorran and the islamist party Komal. This is not because they do not desire independence for Kurdistan, but because they see the referendum as a tactical move by regional president Massoud Barzani to deflect attention from the serious problems facing the region.

Among these underlying problems are:

*  An economic breakdown stemming from the fall in oil prices, but exacerbated by endemic corruption and nepotism. The leadership of the two major parties, the PUK and the KDP, have spirited the vast oil income into hidden accounts as well as conspicuous consumption. This was the main factor behind the rise of the reform party Gorran, presently the second largest party in the Kurdistan parliament.

* The war against the Islamic State, Daesh, is a heavy drain on the economy. In 2014 Daesh was poised to conquer the main Kurdish cities of Duhok and Arbil. Kurdish peshmerga-forces were only able to drive them back after receiving air support and military backup from an international force including the US and Norway. However the withdrawal of Iraqi government forces allowed peshmerga to take control over large areas outside the Kurdistan region proper. These disputed territories include the oil-rich region of Kirkuk, and the the yezidi-populated area around Sinjar, or Shingal, mountain. More on this later.

* The influx of refugees. More than a million internal refugees from other parts of Iraq and more than 300 000 from Syria, constitute a constant overload on the fragile infrastructure, including roads and transport, electricity, water and sewage, schools, health services and jobs.

* Towering over all these is a constitutional crisis. When Massoud Barzani’s presidential period expired in august 2013, his mandate was extended for two years after much wrangling. In august 2015 he refused to step down and arrange for the election of a successor. When parliament questioned his actions, he had the speaker of parliament,  Yousif Muhammed, barred from the capital, and the ministers from Mohammeds Gorran-party removed from the cabinet. Parliament has not convened since.

All parties, except Barzani’s KDP, have demanded that parliament be reconvened as the proper authority to call a referendum on independence from Iraq. However only Gorran and Komal have stuck to this demand. PUK and several smaller parties have joined the KDP in preparations for a referendum to be held on september 25.

In all probability the referendum will return a massive yes to independence. Informal talks have been going on  with Bagdad, whose approval is the main condition for a possible declaration of independence. Leading members of the PUK as well as the KDP seem confident of  achieving an understanding with Bagdad, as well as with  the neighbouring capitals of  Teheran and Ankara.

However, even  if a general understanding with Bagdad is reached, it will be hard to agree on the details, especially on the borders of the future Kurdistan.  Kurdish forces control large areas outside the designated Kurdistan region and the referendum is meant to take place also in these disputed territories. The city of Kirkuk is already flying Kurdish flags from government buildings, and will probably vote to join Kurdistan, even though non-Kurds such as Arabs and Turkmen constitute half the population.

On the Nineveh plains outside Mosul there is an even more mixed population, including large numbers of christians, yezidis and other targets of Daesh persecution. The peshmerga retreated from the plains when Daesh attacked in 2014. Most of the population of the plains have since fled into Kurdistan, where there is a substantial christian presence, and where their presence in not under threat. These christians are the last remnants of the once widespread Church of the East, the so-called Nestorians. They are known today as Assyrians or Chaldeans. Some of these Assyrians have been calling for their own province on the plains of Nineveh. Such a province would have to include also other ethnic and religious groups and there are different ideas on what relationship it should have to Kurdistan.

A similar situation exist in the largely yezidi-populated Shingal (Sinjar in arabic) district, which was also overrun by Daesh in august 2104. The (largely sunni) peshmerga retreated, but a few yezidis organised some vital resistance, allowing large numbers of people to escape into the Shingal-mountain proper. Eventually Kurdish forces from Syria, connected to the radical parties PKK and PYD, opened a corridor to their areas in Syria, allowing the refugees to pass into Kurdistan.

The PKK has organised a yezidi militia, the YBS, establishing a permanent presence in Shingal, and seeking to introduce the ideology of PKK-leader Abdullah Öcalan. When Barzani’s KDP returned to the area in 2016, the Shingal became divided between two opposing Kurdish forces, more intent on blocking each other than on removing the remaining Daesh forces.

When shiite militias, the Hashd el-Shaabi, entered Shingal in the summer of 2017, hundreds of yezidis deserted the militias of the Kurdish parties in order to join them and liberate their homes from the Daesh. The result is that Shingal is now split between three different forces – the PKK, the KDP and the Hashd el-Shaabi – all claiming to be the real protectors of the yezidis.

The situation on Shingal embodies some of the main conflict lines in Kurdistan of Iraq; the power of the Barzanis confronts the revolutionary ideology of the PKK, as well as the government of Iraq. While both the PKK and the the KDP see Shingal as part of Kurdistan, the Hashd el-Shaabi are fighting for Bagdad and it’s Iranian backers. The facts established on the ground may become the future border between Iraq and Kurdistan.

Håp og frykt blant yezidiene

 

photo_2017-05-24_11-01-35

Yezidier i hundretall har brutt med de kurdiske partiene KDP og PKK, og sluttet seg til arabiske militsgrupper som kjemper mot Daesh.

Frigjøring av en rekke landsbyer ved Sinjar etter tre år under okkupasjon av  Daesh vekker blandede følelser hos yezidiene. Den kjente yazidi-representanten Nadia Murad brøt sammen i gråt da hun kunne vende tilbake til landsbyen Kocho der det meste av hennes familie ble var blitt myrdet. Men hun og andre yezidier  frykter å bli offer for en maktkamp om det strategisk viktige Sinjar-området, der en rekke stridende militære styrker nå har etablert seg.   Mer

Tiden for kurdisk selvstendighet er inne.

siwailyHoshyar Siwaily, som er utenrikspolitisk rådgiver for Sør-Kurdistans fungerende president, Massoud Barzani, var
i Oslo 20. og 21. april. Jeg fikk anledning til å stille ham noen spørsmål. Nedenfor følger et redigert referat av vår samtale.


JBV :
Sør-Kurdistan er rammet av kriser på mange områder: dere er i krig mot Daesh, flyktninger fra Irak og nabolandene belaster budsjetter og infrastruktur, oljeprisene har falt, parlamentet fungerer ikke og presidenten sitter på overtid. Hvorfor vil dere ha en folkeavstemning om løsrivelse fra Irak akkurat nå?
Mer

Kurdistan er en suksess.

 

En samtale med Barham Salih.barham

Barham Salih er en sentral politiker i irakisk Kurdistan. Han har blant annet fungert som statsminister i den kurdiske regionen og som visestatsminister i Irak. Salih har i mange år vært en del av ledelsen i partiet PUK.

I denne samtalen sier han blant annet at Sør-Kurdistan (Bashur) er inne i alvorlige politiske og økonomiske kriser, men likevel er på vei mot selvstendighet fra Irak. Han kritiserer også det politiske spillet mellom kurdiske partier og advarer de syriske kurderne mot å blande seg inn i den politiske situasjonen i de kurdiske delene av Irak. Mer

Kurdistan 2016

PKK_AFP_0.jpg

Militant ungdom har startet geriljakrig i kurdiske byer.     PHOTO/ILYAS AKENGIN / AFP / ILYAS AKENGIN

I de pågående krigene mot ISIL spiller kurdiske styrker en viktig rolle både i Irak og Syria, Store områder i begge landene er nå under kurdisk kontroll,. Situasjonen er ustabil, men det er vanskelig å tenke seg en reetablering av arabisk dominerte enhets-stater, med de grenser stormaktene trakk etter første verdenskrig..

Flest kurdere er det i de østlige delene av Tyrkia, der den radikale bevegelsen PKK har ført geriljakrig i mer enn 30 år. PKKs leder, Abdullah Öcalan har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999, og for lite mere enn ett år siden erklærte både han og den daværende tyrkiske statsministeren Erdogan at en fredsavtale var nært forestående. Mer

Kurdiske konflikter

PKKs evige leder Abdullah Öcalan

PKKs evige leder Abdullah Öcalan

KDPs evige leder Massoud Barzani

KDPs evige leder Massoud Barzani

Per Anders Todal har i Dag og Tid 32 en fin artikkel om kurdernes rolle i motstanden mot ISIL. Det kan likevel være på sin plass med noen presiseringer.

Det er god grunn til å mislike at NATO ikke protesterer kraftigere, når Tyrkia åpenbart er mere opptatt av å bekjempe PKK enn av å bekjempe ISIL Men så lenge PKK er definert som terrorister av NATO og USA, kan ikke NATO nekte Tyrkia å «forsvare seg» mot organisasjonen. Derimot har Obama og andre NATO-ledere avvist Tyrkias ønske om også å angripe de kurdiske områdene i Syria, der PKKs søsterparti PYD har makta. Mer

Hvor skal krigen mot ISIL ende?

Jawala

I Jawala, sør for Kirkuk, er det spent mellom kurdiske styrker og sjiamilits.

Det er ingen kortsiktig løsning i sikte for de krigsherjede områdene i Syria og Irak. Mengden flyktninger fortsetter å øke. Den kurdiske regionen i Irak, KRG, har tatt imot over en million av dem.  Når det allerede er økonomisk krise og store deler av arbeidsstyrken må krige mot ISIL er det lett å forstå at situasjonen er vanskelig. De kurdiske myndighetene forsøker å være optimistiske, og hevder at Shingal og Mosul snart vil være befridd slik at flyktningene kan vende hjem, men realiteten er ikke oppløftende.

De internasjonale aksjonene ser nok ut til å ha stanset ISILs framrykking, men det går langsomt å drive ekstremistene tilbake. I Kobane er det fortsatt harde kamper, og lite som tyder på at ISIL har tenkt å  gi opp forsøket på å erobre byen. I Irak går det ikke stort bedre. Noen områder øst og nord for Mosul er nok gjenerobret, det samme gjelder mindre områder på Ninavah-slettene, men med dagens tempo vil det at lang tid før det blir mulig for flyktningene å vende tilbake til sine hjem. Mer

Previous Older Entries