Blomsterselgerne

Mange innvandrere har en dramatisk historie bak seg, og mange har derfor  mye  på hjertet.  Noen skriver om møtet med det nye landet, andre skriver om det de kommer fra. 

Sannar Araszadeh skriver om  det Iran der han vokste opp. Boka Blomsterselgerne er en fargerik og tragisk  roman om en ung gutt, Gholam  Han vokser opp hos  sin tante i en kurdisk landsby i Iran. Tanta er både fattig og brutal,  og Gholam  må gå til skolen med fillete klær. Der møter han brutale lærere og  mobbende medelever  

I skoleferiene blir Gholam sendt til hovedstaden Teheran for å tjene penger som  blomsterselger. Han blir  en av mange unge gutter som tilbyr blomsterbuketter til bilister. Konkurransen er hard, og både Gholam og de andre guttene sliter  for å kunne sende noen slanter til sine familier. De er under  brutal kontroll: dårlige salg belønnes med juling og sult.  

Ingen grunn til forundring derfor at noen faller for fristende tilbud om fast lønn, som viser seg å være tjeneste i revolusjonsgarden. Gholams venn, afghaneren  Ali, er blant dem som aksepterer tilbudet og snart blir utplassert i Syria. Der blir han en av mange tusen iranske «frivillige»  som kjemper for Bashar Assads regime, som vakler under et omfattende folkelig opprør.  Gradvis mister Ali troen på den saka han kjemper for, og til sist mister han også livet under kamper i Aleppo-provinsen.

Gholam på sin side lever videre under stadig vold fra både tante og lærere, og med stadig dårligere forhold til  noen av de andre elevene på skolen. Handlingen når et dramatisk klimaks, som jeg ikke  avslører her.

Sannar Araszadeh har skrevet en spennende og interessant bok som i likhet med mange andre bøker  ikke har fått den oppmerksomhet den fortjener.

Sannar Araszadeh : Blomsterselgerne

Tekst Forlag 2022

Kurdistan under press

Hovedkvarteret til partiet KDPI i Koya bærer merker etter en iranske rakett som drepte 14 personer i 2018. Foto Jan B Vindheim

Den kurdiske regionen i Irak er omgitt av fiender, både innenlands og utenlands. Nå har regionens fiender i Ankara og Teheran alliert seg med den irakiske regjeringa i  Bagdad for å sette kurderne på plass. De kjenner jo godt til at den selvstyrte regionen lider under indre splittelser og økonomiske kriser. Summen av disse utfordringene er så stor at den kurdiske regionens fortsatte eksistens er i fare. 

Internt er regionen splittet i to soner, styrt av de to partiene KDP (i nordvest) og PUK (i sørøst). De har begge store væpnede styrker, samt betydelig økonomisk eierskap og kontroll. Disse to partiene var tidligere noenlunde jevnstore, men etter at PUK har opplevd flere splittelser er KDP idag langt større enn sin rival. Barzani-klanen, som styrer KDP, har utilslørte ambisjoner om å overta makta også i den folkerike Suleimaniya-provinsen der PUK  dominerer.

Motsetningene mellom de to partiene i Irakisk Kurdistan har spisset seg i fordelingen av oljeinntektene. Den kurdiske regionen har nemlig eksportert store mengder olje via den tyrkiske havnen Ceyhan. Enorme beløp har havnet i politikernes lommer, mens lite har gått til å bedre infrastrukturen i landet. Lederne har kjøpt dyre luksusleiligheter i Europa og Amerika og saltet ned store midler i utenlandske banker. Samtidig har lønningene til de mange offentlig ansatte ofte uteblitt.

Den irakiske regjeringa har ment den kurdiske oljeeksporten var ulovlig, og fikk tidligere i år en internasjonal voldgiftsdom på at all oljeeksport fra Irak skal skje gjennom og betales til Bagdad. Dermed har KDP mistet sitt viktigste maktmiddel: bunken med dollarsedler. PUK  ser derimot  lyst på muligheten  for å få sin andel av midler fra oljeeksporten fra Bagdad i stedet for fra KDP-styrte Erbil.  Dette innebærer en halvt skjult trussel om å bryte samarbeidet med KDP og oppløse regionen.

Etter at KDP i 2017 gjennomførte en folkeavstemning, der befolkningen i store deler av Nordirak sa ja til å erklære en selvstendig kurdisk stat, har regjeringa i Bagdad søkt å vingeklippe den kurdiske regionen. Den irakiske hæren gjennomførte sammen med Iran-støttede sjiamilitser  et militært angrep  som dreiv de kurdiske styrkene ut av store områder med betydelig kurdisk befolkning. Det gjaldt blant annet oljefeltene rundt Kirkuk og jesidienes områder i Sinjar; områder Barzaniene ønsket å ta med seg inn i et uavhengig Kurdistan. Bagdad har altså både redusert den kurdiske regionen geografisk, og fratatt kurderne sin viktigste inntektskilde. Nå presenteres nye krav.  

Kurdiske opposisjonelle har hyppig krysset landegrenser for å unnslippe sine fiender.  Både KDP og PUK har  i  perioder  søkt tilflukt på iransk side. Det kurdiske Nordirak rommer derfor flyktninger  fra alle de tre andre delene av  Kurdistan: Tyrkia, Syria og Iran, flere av dem tungt bevæpnet.  

Partiet PKK, som  i mere enn 30 år har ført geriljakrig i Tyrkia, har sine viktigste baser i  Qandilfjellene i Irak. Kamper mellom PKK og tyrkiske styrker har fordrevet innbyggerne  fra hundrevis av landsbyer i fjellområdene langs grensa. PKK har dessuten etablert baser på Sinjar og i Makhmour. Disse basene er i likhet med Qandil, utenfor den kurdiske regjerings kontroll. Spesielt PKKs baser i Sinjar  rammes stadig av tyrkiske droneangrep.

Flere kurdiske partier og gerilja-organisasjoner fra iransk side har baser i Irak i forståelse  med  lokale myndigheter.  Iran misliker naturligvis dette og har fra tid til annen angrepet  partier som KDPI og Komala med raketter og bomber.  Nå har de omfattende opptøyene i Iran etter drapet på kurdiske Jina  Amini  fått iranske myndigheter til å  leite etter syndebukker. Påstanden er at opptøyene organiseres av Irans utenlandske fiender, og at de kurdiske partiene har  en viktig rolle i dette.  

Dette er bakgrunnen for et ultimatum som både Bagdad og Teheran stiller seg bak. Kravet er at de kurdiske styresmaktene må avvæpne iranske kurderpartier innen 19 september. Skjer ikke  dette vil Iran måtte gripe inn, heter det.  I praksis er det partiene KDPI og Komala som trues. PKKs iranske avlegger, PJAK,  holder til i utilgjengelige Qandil, og har dessuten en forståelse med myndighetene i Teheran.

De kurdiske styresmaktene i Irak blir nødt til å  reagere mot eksilpartiene, men vil naturligvis prøve å begrense reaksjonen. De er svært klar over at Bagdads mål er å  redusere de kurdiske provinsenes selvstyre, og  gjerne avskaffe det helt. Problemet for  KDP er at de etter 30 års uavhengighet mangler legitimitet. De har ikke klart å skape det kurdiske demokratiet de har hevdet å kjempe for.  Ungdommen i den kurdiske regionen er desillusjonert, og drømmer om ei framtid i Europa eller Amerika. De ser liten grunn til å foretrekke  politikere i Erbil og Suleimania framfor dem som sitter  i Bagdad.

Kvinner med gevær (2)

 

Amineh Kakabaveh i Oslo tidligere i år

I forrige blogg skreiv jeg om  Diana Nammi; og hvordan hun ble en av de første kvinner med våpen i  Komala -militsen. En annen kvinne som lærte seg å bruke våpen som Komala-peshmerga var Amineh Kakabaveh, som idag bor i Sverige. I likhet med Nammi, eller Galavezh som hun opprinnelig het, kom Kakabaveh fra en fattig landsby i iransk Kurdistan der kvinner måtte lære seg å adlyde. Opprørsk av natur valgte hun geriljalivet   av overbevisning.  

I Komala ble hun godt tatt imot og følte seg friere enn hjemme i landsbyen. Som ung kvinne kunne hun nå i større grad kle seg og oppføre seg slik hun ville.  Der unge menn og kvinner møtes  oppstår det naturligvis  kjærlighetsforhold. Det var forbundet  med flere tabuer enn vi er vant til i Skandinavia. Men noen  par oppsto, og  noen giftet seg også skjønt geriljalivet gjorde det vanskelig å leve sammen. Amineh fikk mange høflige og diskrete tilbud, men det tok flere år før hun sa ja til en mann. 

I likhet med Nammi  skildre Kakabaveh et intimt samspill mellom geriljaen og landsbyboerne. Regimets soldater holdt seg i sine baser i de større byene, og selv der holdt de seg ofte innendørs om natta. Peshmergaene kunne derfor  snike seg  inn i byene , besøke slekt og venner og spre sin propaganda. I landsbyer uten regjeringssoldater holdt de gjerne møter med lokalbefolkningen, og hjalp dem med å løse konflikter  av ulike slag.

Amineh  fikk  etterhvert viktige roller i organisasjonen. Mye av tid tilbrakte hun  i Komalas omfattende baser i Irak. De var opprettet i forståelse med Saddam-regimet, i områder der revolusjonsgarden hadde fjernet den lokale kurdiske befolkningen. De irakiske kurderne var på samme måte alliert med Iran. En dramatisk begivenhet skulle forstyrre dette  mønsteret.    

Irak hadde allerede brukt giftgass mot iranske tropper og landsbyer, så vel som mot lokale kurdiske styrker. I mars 1988 erobret Iran den store kurdiske byen Halabja. Få  dager etter ble byen angrepet av det irakiske flyvåpenet med gassbomber som drepte minst 5 000 mennesker umiddelbart. Tusener lever med ettervirkninger den dag i dag. Det var hovedsakelig sivile kurdere som ble rammet; de iranske soldatene hadde gassmasker. Komala fordømte dette angrepet og ble deretter ansett  som Saddam-regimets fiende, i likhet med de irakiske kurderne. De ble derfor angrepet flere ganger, også med gass. Amineh ble selv forgiftet under et besøk i en  landsby for å hente etterlatt radioutstyr. 

Da krigen mellom Irak og Iran opphørte fikk begge land større ressurser til å undertrykke de plagsomme kurderne. Det ble vanskeligere å sende peshmergas over grensene. I eksiltilværelsen  oppsto konflikter som splittet Komala. Amineh bestemte seg for å flykte, og havnet etterhvert i Sverige.

I sitt nye hjemland har hun lært seg språk, studert på universitet og engasjert seg i politikken  I 2008 hentet Vänsterpartiet henne inn i riksdagen, der hun har engasjert seg sterkt for kurdere og andre undertrykte folk,  og særlig  for kvinners rettigheter.  Hun peker på at mange menn fra strengt patriarkalske kulturer i Midtøsten og  andre steder, har tatt med seg til Vesten et diskriminerende syn på kvinner.  Hun peker på at eksistensen  av sosial kontroll  mot kvinner og jenter   gir seg slike utslag som «hedersdrap», slik det heter på svensk. Dette har ikke vært like populært i alle deler av svensk venstreside, der man lukker øynene, for ikke å  fornærme muslimer og bli stemplet som rasist. Kakabaveh ble sågar utesluttet fra det svenske Vänsterpartiets riksdaggruppe for sin kritikk av muslimers holdninger til «hederskultur» og sosial kontroll av kvinner.

I disse dager er Amineh Kakabaveh engasjert i kampen mot svensk NATO-medlemskap. Under et besøk i Oslo tidligere i år kritiserte hun kraftig  den svenske regjeringa sin ettergivenhet overfor    kravene fra Erdogan,  om å slå ned på kurderes organisasjons- og ytrings-frihet, men også mot enhver allianse  med USA-imperialismen.

I lys av de utfordringene kvinner som Diana Nammi og Amineh Kakabaveh har møtt og kjempet seg gjennom, blir våre problemer her hjemme i Skandinavia små. 

Kvinner med gevær (1)

Diana Nammi; tidligere kjent som peshmergaen Galavezh

De kurdiske militsene som er aktive i alle deler av Kurdistan har en lang historisk bakgrunn,  men det er først i seinere år at kvinner har deltatt i større omfang. Iranske Komala var blant de første til å gi kvinner våpen, og  iallfall  to  kvinner som har flyktet til Vesten har utgitt bøker der de beretter om sine erfaringer fra denne  kommunistiske  organisasjonen.

De to er Amineh Kabaveh, kjent som riksdagsmedlem i Sverige, og  Diana Nammi, som idag er er akademiker i England. Kakabaveh kommer jeg grundigere tilbake til, denne bloggen blir mest om Nammi.

Begge var tenåringer da de sluttet seg til geriljaen, og havnet etterhvert som aktivister i Vesten. Med seg fra hjemlandet hadde de personlige opplevelser ikke bare av å bli undertrykt som kurdere, men i minst like stor grad å være undertrykt som kvinner. Et godt eksempel på det som kalles interseksjonell undertrykking; undertrykking langs flere konfliktlinjer.

Det er jo dessverre slik at kvinner blir systematisk undertrykket i patriarkalske samfunn som de kurdiske. Både Nammi og Kakabaveh har kjempet mot den videreføringen av sosial kontroll over jenter og kvinner som i  verste fall manifesteres som «æresdrap», og som kurdere og andre folkegrupper har tatt med seg til Vesten. Kampen for kvinners frigjøring i innvandrermiljøene har ført dem på kant med venstreorienterte grupper som i frykt for «islamofobi» har ønsket å glatte over problematiske sider ved innvandreres kultur.

Komala er en av de viktigste kurdiske organisasjonene i Iran, med en lang illegal historie.  Nammi, eller rettere Galavezh,  forteller hvordan organisasjonen sto fram offentlig  i opprøret mot Sjahen  i 1979, og spilte en viktig  rolle i  de kurdiske områdenes kamp mot  det nye religiøse diktaturet  som Ayatollah Khomeini og hans tilhengere etablerte. Nammi var 17  år gammel svært aktiv i sin hjemby Baneh, og måtte flykte da revolusjonsgarden etter harde kamper inntok byen. Hun ble tatt opp i Komala og levde i 12 år blant peshmerga-soldatene. 

Geriljaen hadde sine baser i fjellstrøkene og drev også propagandavirksomhet og sosialt arbeid i landsbyene. For Galavezh var det viktig å hjelpe landsbykvinnene, og forklare både dem og  mennene at kvinner har egne  rettigheter.  Tvangsekteskap  for mindreårige var vanlig og mishandling utbredt.   

Heller ikke i Komala hadde kvinnene oppnådd likestilling. Partiet ville blant annet bestemme hvem jentene kunne gifte seg  med, og det gikk snart opp for Galavezh at den rolle hun og hennes venninner ble tildelt i det revolusjonære partiets baser, var de tradisjonelle kvinnelige oppgavene: matlaging, sjukepleie osv. Sammen med andre kvinner forlangte hun  å få delta også i den væpnede kampen. Hun ville ha gevær, og klarte  etterhvert  å få utdelt et. Det var det vanskelig for mange mannlige å godta, så vanskelig at noen forlot  peshmergas i protest. Galavezh ble den første kvinnelige kjemper i Komala, men fikk snart følge av flere.

Komala var bare et av flere kurdiske partier, som alle  hadde sine væpnede styrker.  Kurdistans Demokratiske Parti hadde lenge vært det største(det forkortes gjerne til KDP-I for å skille det fra KDP som regjerer i Nord-Irak). Partiet var grunnlagt under annen verdenskrig og sto i 1946 bak opprettelsen av  en kortvarig kurdisk republikk i byen Mahabad. Faren til Galavezh  fortalte henne  at han hadde deltatt som peshmerga den gangen. KDPI forsøkte å forhandle med Khomeinis regime, noe Komala anse som forræderi.  (For KDPi sin del førte disse forhandlingene to ganger til at deres representanter ble drept av regimet).  Komala og KDP kjempet ofte sammen mot revolusjonsgarden og regjeringshæren, men det var også viktige motsetninger, og det kom i en periode til harde kamper dem imellom. 

I likhet med andre kurdiske partier har både Komala og  KDPi tatt imot den økonomiske og militære hjelp de har kunnet få.  På 1980-tallet betydde dette at de allierte seg med Saddam Hussein mot de irakiske kurderne, som på sin side var alliert  med mullaene i Teheran.  Da den væpnede kampen inne i Iran dabbet av på 1990-tallet, flyttet  såvel Komala som KDPi sine hovedkvarter  til  områder av irakisk Kurdistan styrt av  partiet PUK.  PUK var  avhengig av støtte fra Iran, og iranske agenter opererte derfor fritt. Dette skapte frykt hos de iranske partiene.

Eksiltilværelsen var langt fra den sosiale mobiliseringa i landsbyene som lå Galavezh sitt hjerte nærmest.  Hun hadde dessuten giftet seg og blitt mor. Hun emigrerte derfor med sin familie til Storbritannia. Der hun har dannet organisasjonen  Iranian and Kurdish Women’s Rights Organization (IKWRO) som  blant annet kjemper for kvinners rettigheter  i de kurdiske eksilmiljøene. Hun har fortalt om sitt liv i boka «Girl with a Gun» som dette blogginnlegget bygger på.

Kurdisk alfabetsuppe

Flere som har lest mine bøker og andre skriverier om kurdiske spørsmål, har blitt frustrert over de mange  kurdiske  partiene, og de ulike forkortelsene som kjennetegner dem. Nå er det mellom 30 og 50 millioner kurdere i verden, fordelt på en rekke land i Midtøsten og  i eksil over hele verden. Det er ikke rarere at de fordeler seg  på mange partier, enn at 5 millioner norskinger gjør det. Men at alle disse partiene har kjempet, og tildels fortsatt kjemper, mot hverandre med skarpladde våpen er nok litt utenfor norsk politisk tradisjon

Denne ordskyen viser  akronymene til  de viktigste partiene. Jeg skal forsøke å gi en oversikt, og begynner med den største produsenten av organisasjoner, frontorganisasjoner og forkortelser, nemlig Kurdistans Arbeiderparti, eller PKK.  

Med utgangspunkt i  det  landet  der det bor flest kurdere, nemlig Tyrkia,  har PKK vokst fra en sped  begynnelse på slutten av 1970-tallet til en global organisasjon med et stort antall avleggere.  Det er dannet en paraplyorganisasjon som heter KCK på kurdisk, og  KNK på engelsk. Fra sitt  hovedkvarter i de irakiske Qandilfjellene styrer KCK mektige eksilorganisasjoner i blant annet Tyskland og Sverige. Eksil-kurdere bidrar til å finansiere partiene i Tyrkia, Syria, Iran og Irak og deres  væpnede avdelinger som alle har egne  forkortelser. Her er de viktigste:

Tyrkia: PKK (Kurdistans Arbeiderparti)   Militær grein: HPG

Syria:  PYD  (Demokratisk Enhetsparti)  Militær grein: YPG, YPJ /SDF

Iran. PJAK  (Kurdistans Fritt Liv Parti)Militær grein:  YRK 

Irak: (Demokratisk  Løsningsparti)  PCDK. Militær grein: ingen.

Sinjar (Irak):  PADE  (Jesidipartiet for demokrati og frihet). Militær grein: YBS

Kurdere flest omtaler dem for enkelhets skyld alle som PKK, men det kan ha alvorlige konsekvenser. Den syriske avleggeren PYD er jo en viktig alliert for USA  i kampen mot Den Islamske Stat både i Syria og Irak. For å trygge denne alliansen og avverge nye tyrkiske angrep, må USA insistere på at PYD og PKK er ulike organisasjoner.

PKKs hovedanliggende er situasjonen i Tyrkia, der organisasjonen er forbudt  og arbeider gjennom et stort antall frontorganisasjoner. PKK kan ikke  selv stille til valg, men har bidratt til å opprette en rekke pro-kurdiske partier, som alle har blitt forbudt. Idag støtter PKK det viktige opposisjonspartiet HDP.

KDP (Kurdistans Demokratiske Parti) er PKKs viktigste rival blant kurderne. Partiet ble dannet i 1945  da geriljalederen Mustafa Barzani førte sine styrker fra Irak til Iran for å støtte den kortlevde kurdiske republikken rundt byen Mahabad.  KDP, som  nå ledes av Mustafa Barzanis etterkommere,  er det mektigste partiet i den kurdiske regionen i Irak, enerådende i den nordlige delen av regionen. KDPs velutstyrte væpnede styrker heter Peshmerga, (PKK og deres allierte bruker ordet gerilja, andre kurdere holder seg gjerne til begrepet Peshmerga; «de som møter døden»)

ENKS (SKC) er en allianse av kurdiske partier i  Syria, som står  i opposisjon til PYD og støttes av KDP. De har væpnede styrker basert i Irak, som kalles Rojava Peshmerga.

PUK -(Kurdistans Patriotiske Union) brøt ut av KDP i 1975, og er idag det nest-største partiet i den kurdiske regionen i Irak, dominerende i den sørlige delen. Også PUKs væpnede styrker heter Peshmerga

YDP  – (Jesidienes Demokratiske Parti). Uavhengig parti basert  i Sinjar og Suleimania. Militær grein: HPE 

De kurdisk partiene i Iran har alle sine hovedkvarter på irakisk side. I tillegg til PKK-tilknyttede PJAK har vi blant annet: 

KDPI: Kurdistans Demokratiske Parti – Iran, som stammer fra Mahabad-republikken, og kaller sine væpnede styrker Peshmerga. 

Komala – et iransk kurderparti med kommunistisk bakgrunn, som også kaller sine væpnede styrker Peshmerga. Partiet er  splittet i flere ulike fraksjoner.

PAK – et viktig radikalt  parti blant iranske kurdere. Også PAK bruker betegnelsen Peshmerga på sine styrker.

Fra Assad til Rouhani

Dette bildet av en ung kvinne i Teheran, som har tatt av seg den påbudte hijaben og heiser den  i været, er blitt et av de iranske demonstrantenes sentrale symboler.

Det er mange år siden folk i Iran har utfordret regimet med slik styrke som de siste dagene. Opposisjonelle krefter i Iran tillyser nå en generalstreik i hele landet imorgen, 2. januar. Dermed står mulla-regimet overfor sin største utfordring på lange tider.

President Rouhani, hvis reformiver antas å ha blitt holdt tilbake av mere konservative elementer i regimet, kan benytte anledningen til å innføre små åpninger, som den nylig kunngjorte avkriminaliseringen av utildekket hår. Det er likevel liten grunn til å tro at dette vil tilfredsstille de mange tusen, særlig unge, som nå fyller gatene i iranske byer fra Kurdistan i vest til Baluchistan i Øst.

Krise i Kurdistan

Demonstranter i Rania

I den kurdiske delen av Irak har det lenge vært voksende uro i befolkningen, og den 19. desember brøt det ut omfattende demonstrasjoner i flere byer. Størst omfang fikk de i byen Rania, byen der det i 1991 brøt ut et opprør mot Saddam Husseins diktatur som la grunnlaget for dagens selvstyrte region.  Under de pågående urolighetene har demonstrantene i Rania satt kontorene til alle de store politiske partiene i brann. Sikkerhetsstyrker har skutt med skarpt og minst fem personer er drept.

Shingal mellom Arbil og Bagdad

To yezidier på Shingal: Haider Shesho og  Hashd i- Shaabi kommandant  Khal Ali.

Den irakiske offensiven, som den siste tida  har presset kurdiske styrker ut av Kirkuk og andre omstridte områder, har blitt godt tatt imot av  minoriteter som yezidier og assyrere,  grupper som har følt seg undertrykt av kurdisk maktmisbruk.

Fjellområdet Shingal (arabisk : Sinjar) ble verdenskjent i august 2014 da jihadistene i Daesh  gikk til angrep.  Lokalbefolkningen tilhører stort sett yezidi-religionen, som både daesh og andre muslimer anser som skitne  djeveldyrkere.  Daesh anser det som sin plikt å avlive mannlige yezidier og de anser det som sin rett å  bruke kvinnelige yezidier som slaver.

Et selvstendig Kurdistan ?

Denne artikkelen sto på trykk i Klassekampen 16. august. Forhandlingene mellom ulike kurdiske partier pågår stadig, følg med!

Massoud Barzani vil ha folkeavstemning i det kurdiske Nord-Irak om løsrivelse fra Bagdad.

I september i år blir det arrangert folkeavstemning i den kurdiske delen av Irak. Velgerne skal ta stilling til om regionen skal erklære seg uavhengig. Det er ventet overveldende ja-flertall, om kanskje  ikke så stort som ved en tilsvarende avstemning i 2005 da mer enn 98 % stemte for uavhengighet.

Assyrernes tragedier

Etter massakren i Semila

De assyriske kristne markerer den 7. august hvert år en massakre som fant sted i den irakiske byen Semila i 1933. Flere tusen ubevæpnede assyrere – menn, kvinner og barn – skal ha blitt slaktet av den irakiske hæren.

Massakren i Semila inngår i en lang rekke rystende overgrep mot assyrerne, som ofte kommer i skyggen av overgrepene mot de armenske kristne. Men folkemordet mot den armenske befolkningen i det osmanske riket for hundre år siden rammet også assyrerne, som var – og er – langt færre.