Kurdistan er en suksess.

 

En samtale med Barham Salih.barham

Barham Salih er en sentral politiker i irakisk Kurdistan. Han har blant annet fungert som statsminister i den kurdiske regionen og som visestatsminister i Irak. Salih har i mange år vært en del av ledelsen i partiet PUK.

I denne samtalen sier han blant annet at Sør-Kurdistan (Bashur) er inne i alvorlige politiske og økonomiske kriser, men likevel er på vei mot selvstendighet fra Irak. Han kritiserer også det politiske spillet mellom kurdiske partier og advarer de syriske kurderne mot å blande seg inn i den politiske situasjonen i de kurdiske delene av Irak.

Jeg hadde gleden av å treffe Barham Salih i hans hjem i Suleimania, og åpnet samtalen med å påpeke de mange problemene den kurdiske regionen står overfor; krigen mot Daesh, de enorme flyktningestrømmene, den økonomiske krisa som følge av fallet i oljeprisene, lammelsene i det politiske systemet i Erbil – samt maktkampen i hans eget parti PUK.

BS: Det er riktig at vi står overfor en svært kritisk situasjon i Kurdistan, men ikke glem at Kurdistan er en stor suksess. Kurdistan vokste fram fra årtier med krig. Etter ødeleggelsene under Saddam Hussein har de to store partiene i Kurdistan i fellesskap utviklet et system med demokratiske valg, mangfoldig presse og religiøs toleranse. Dette har skjedd i en region der vi er omgitt av islamske stater. Kurdistan utgjør en viktig alternativ modell og er blitt et viktig forbilde for en bedre utvikling i denne urolige delen av verden.

Men situasjonen har forandret seg. De etablerte partiene er blitt dovne. Vi har hatt fred i Kurdistan i 10 -15 år, med dårlig administrasjon og korrupsjon. Vi kan få det til bedre. Spør ungdommen.

Dette er et historisk øyeblikk. Vi har nå hundretusener av unge som aldri har opplevd Baath-regimet og som leiter etter arbeid og en visjon for framtida. Mange føler seg fremmedgjort. Du kan si at de to store partiene ikke i tilstrekkelig grad har klart å omstille seg til denne situasjonen. Vi har problemer med korrupsjon og nepotisme, problemer vi må løse dersom ikke Kurdistan skal bli slik som alle andre land i Midtøsten.

Disse problemene er kanskje størst i PUK, under fraværet av vår karismatiske leder Jalal Talabani, men de er også merkbare i KDP (president Barzanis parti) og tilmed i Gorran (protestparti utgått fra PUK). Dette kan rettes opp, det kan reformeres, men det er ikke bare et ansvar for oss kurdere. Det er også et ansvar for Vesten. Islamistisk terrorisme kan ikke bare bekjempes med vold, ungdommen må gis håp for framtida.

JBV: Kurdistan har en ensidig og ugjennomsiktig oljeøkonomi Også Norge er et oljeeksporterende land, men vi har forvaltet oljeinntektene på en helt annen måte. Hvordan kan Kurdistan endre sitt økonomiske system?

BS: Kurdistan er hverken Nigeria eller Norge. Den norske modellen er imponerende, og en iraker har jo vært sentral i utvikling av denne modellen. Men Kurdistan har av ulike grunner fulgt en annen vei. Oljeinntektene har skapt en oppblåst offentlig sektor og en betydelig skjult økonomi. Dette er et viktig problem, men det er et problem som lar seg løse. Den økonomiske krisa har ført til et oppsving i jordbruket, og Kurdistan er nå tvunget til å utvikle både jordbrukssektoren, turisme og mange andre næringer.

jan_og_barhamJBV: Du nevnte religiøs toleranse. Jeg har besøkt jesidiene i Shingal. Der er det er nå en svært spent situasjon: styrker fra (det store tyrkiske kurderpartiet) PKK og KDP står overfor hverandre, og mange frykter at vi kan få en ny kurdisk borgerkrig, ikke mellom KDP og PUK som på 1990-tallet, men mellom PKK og KDP.

BS: Jeg er svært bekymret over Shingal. Det siste vi trenger er en ny krig mellom kurdere. Jesidiene har lidd mye. Vi må gjøre det vi kan for å dempe den fiendtlige retorikken og trekke oss bort fra avgrunnen.

JBV: Dette berører muligheten for kurdisk selvstendighet. Alle kurdere jeg har snakket med drømmer om et selvstendig Kurdistan. Men vi har spørsmålet om Shingal, vi har assyrere og turkmenere som ønsker å styre seg selv i egne områder. Det er heller ikke gitt at Kirkuk blir en del av Kurdistan. Videre er det nødvendig å ha en avtale med Bagdad, og forståelse med så vel Teheran som Ankara. Ikke minst er det nødvendig å løse de økonomiske og politiske problemene. Er selvstendighet et realistisk mål på denne bakgrunnen?

BS: Selvfølgelig er selvstendighet mulig. Vi har rett til vår egen stat. De politiske partiene må sette seg ned og snakke sammen for å løse de økonomiske og politiske problemene, og vi må dra til Bagdad. Herr Barzani (fungerende president fra KDP) påpeker at vi må ha en avgjørelse i Bagdad. Hva tyrkerne, iranerne og også amerikanerne sier er naturligvis viktig, men i siste instans er det kurdernes egen avgjørelse. En folkeavstemning vil utvilsomt gi et overveldende mandat for uavhengighet.

Men uavhengighet medfører ansvar. Jeg håper dette ikke blir et stridsspørsmål oss kurdere imellom, men at Kurdistan kan bli en verdig partner blant nasjonene i Midtøsten. Selvstendighet er vår rett og den tid nærmer seg da den skal realiseres.

JBV: I mere enn 20 år har Bashur vært det reellt eksisterende Kurdistan, men de siste åra har det vokst fram en ny kurdisk enhet i Syria, Rojava. Og mens ditt parti, PUK, har gode forbindelser med Rojava, er det KDP som styrer den delen av Sørkurdistan som grenser mot Rojava. og forbindelsene mellom KDP i Bashur og PYD i Rojava er, mildt sagt, ikke gode. Hvordan ser du på det framtidige forholdet mellom Rojava og Bashur?

BS: Rojava er et internasjonalt sikkerhetsspørsmål. Rojava presenterer en viktig utvikling for oss kurdere, og fortjener vår støtte. Dette forholdet må ikke bli offer for konkurranse mellom de politiske partiene. Mitt råd til PYD er å ikke blande seg inn i de interne forholdene i Sør-Kurdistan. PYD burde arbeide for folket i Rojava. Utviklinga der er et viktig spørsmål for hele det kurdiske folket.

Vi trenger at KDP skal støtte Rojava. Vi trenger dessuten klare skillelinjer mellom de ulike delene av Kurdistan. Det er avgjørende at intern politisk maktkamp ikke ødelegger den utviklinga som er igang.

JBV: Situasjonen i Tyrkia og på Shingal henger sammen. Nå hevdes det at tyrkiske styrker rykker inn i Sør-Kurdistan. Hva tenker du om dette?

BS: Jeg er mot enhver utenlandsk intervensjon i Kurdistan. Både Rojava og Bashur må forholde seg til Ankara, siden Tyrkia alltid vil være vår nabo, men PUK og KDP må komme sammen og utvikle en felles sikkerhetspolitikk for Bashur.

JBV: Demokratisk frihet er ikke fullkommen i noen del av Kurdistan. Hverken PYD i Rojava, KDP i Arbil eller for den saks skyld PUK her i Suleimania, har noen overbevisende respekt for opposisjonell virksomhet

BS: Du har rett. De kurdiske partiene er ikke fullkomne. Det er problemer, tåpelige problemer fra stamme-politikkens dager, men de kan løses, I 1998 kom Massoud Barzani og Jalal Talabani sammen for å avslutte borgerkrigen og inngå et samarbeide om utvikling av Kurdistan. Seinere dro vi til Bagdad og oppnådde mye for vårt folk og for Irak i den nye grunnloven. De kurdiske partiene må snakke sammen og løse sine problemer i fellesskap.

Kurdistan er en realitet, og Kurdistan har vært en suksess. Vesten trenger også at Kurdistan lykkes. Kurdistan er en alternativ modell stilt opp mot islamistisk terrorisme. Vi har store utfordringer men det er vårt ansvar som kurdere å leve opp til de forventingene vi har skapt.

Kurdistan 2016

PKK_AFP_0.jpg

Militant ungdom har startet geriljakrig i kurdiske byer.     PHOTO/ILYAS AKENGIN / AFP / ILYAS AKENGIN

I de pågående krigene mot ISIL spiller kurdiske styrker en viktig rolle både i Irak og Syria, Store områder i begge landene er nå under kurdisk kontroll,. Situasjonen er ustabil, men det er vanskelig å tenke seg en reetablering av arabisk dominerte enhets-stater, med de grenser stormaktene trakk etter første verdenskrig..

Flest kurdere er det i de østlige delene av Tyrkia, der den radikale bevegelsen PKK har ført geriljakrig i mer enn 30 år. PKKs leder, Abdullah Öcalan har sittet i tyrkisk fengsel siden 1999, og for lite mere enn ett år siden erklærte både han og den daværende tyrkiske statsministeren Erdogan at en fredsavtale var nært forestående. Mer

Kurdiske konflikter

PKKs evige leder Abdullah Öcalan

PKKs evige leder Abdullah Öcalan

KDPs evige leder Massoud Barzani

KDPs evige leder Massoud Barzani

Per Anders Todal har i Dag og Tid 32 en fin artikkel om kurdernes rolle i motstanden mot ISIL. Det kan likevel være på sin plass med noen presiseringer.

Det er god grunn til å mislike at NATO ikke protesterer kraftigere, når Tyrkia åpenbart er mere opptatt av å bekjempe PKK enn av å bekjempe ISIL Men så lenge PKK er definert som terrorister av NATO og USA, kan ikke NATO nekte Tyrkia å «forsvare seg» mot organisasjonen. Derimot har Obama og andre NATO-ledere avvist Tyrkias ønske om også å angripe de kurdiske områdene i Syria, der PKKs søsterparti PYD har makta. Mer

Hvor skal krigen mot ISIL ende?

Jawala

I Jawala, sør for Kirkuk, er det spent mellom kurdiske styrker og sjiamilits.

Det er ingen kortsiktig løsning i sikte for de krigsherjede områdene i Syria og Irak. Mengden flyktninger fortsetter å øke. Den kurdiske regionen i Irak, KRG, har tatt imot over en million av dem.  Når det allerede er økonomisk krise og store deler av arbeidsstyrken må krige mot ISIL er det lett å forstå at situasjonen er vanskelig. De kurdiske myndighetene forsøker å være optimistiske, og hevder at Shingal og Mosul snart vil være befridd slik at flyktningene kan vende hjem, men realiteten er ikke oppløftende.

De internasjonale aksjonene ser nok ut til å ha stanset ISILs framrykking, men det går langsomt å drive ekstremistene tilbake. I Kobane er det fortsatt harde kamper, og lite som tyder på at ISIL har tenkt å  gi opp forsøket på å erobre byen. I Irak går det ikke stort bedre. Noen områder øst og nord for Mosul er nok gjenerobret, det samme gjelder mindre områder på Ninavah-slettene, men med dagens tempo vil det at lang tid før det blir mulig for flyktningene å vende tilbake til sine hjem. Mer

NATOs støtte til kurdisk selvstendighet

PKK-gerilja i Makhmour

PKK-gerilja i Makhmour

Den ekstreme islamistgruppa ISIL har vakt forferdelse over hele verden ved sin raske framrykking i Irak. Gruppa har en skremmende ideologi og en enda mere skremmende praksis. Etter at ISIL erobret Sinjar-området og massakrerte flere tusen yezidi-kurdere, rykket den fram mot de kristne assyrerne på Ninava-slettene og truet den kurdiske hovedstaden Erbil. Kurdiske myndigheter og representanter for assyrere og yezidier appellerte til verdenssamfunnet om humanitær så vel som militær assistanse.

USA svarte med å bombe ISIL-stillinger ved Erbil. ISILs offensiv stanset opp, og ekstremistene ble presset tilbake i noen områder. Både USA og flere andre land sendte militære rådgivere og lovte å sende militært utstyr til de kurdiske styrkene. En slik assistanse reiser imidlertid en rekke kompliserte spørsmål. Mer

Krise i Kurdistan

En million flyktninger  har forvandlet livet i Kurdistan

En million flyktninger har forvandlet livet i Kurdistan

For få uker siden trodde Massoud Barzani og andre kurdiske ledere at de hadde alt de trengte for å ta avskjed med Irak og opprette en selvstendig stat. ISILs invasjon og den irakiske hærens flukt overlot alle de omstridte områdene til kurdiske peshmergas, og den nye oljeledningen til Ceyhan i Tyrkia åpnet for økonomisk uavhengighet av Bagdad.

2. august ble illusjonen knust. ISIL erobret Shingal nesten uten motstand. Peshmergas var ikke mere kampdyktige enn den irakiske hæren, og yezidiene som hadde stolt på peshmergas ble overlatt til seg selv. Tusener på tusener overlever fortsatt på tørre gresstrå i fjellene som jo alltid har vært kurdernes eneste venn.

Mer

Abdul Rahman Ghassemlou

Abdul Rahman Ghassemlou: "Kak Doktor!

Abdul Rahman Ghassemlou: «Kak Doktor!

Blant de kurdiske lederne i det tjuende århundre rager Abdul Rahman Ghassemlou høyt, og hadde han ikke blitt brutalt myrdet av iranske agenter i juli 1989, kunne han idag ha vært en mer enn jevnbyrdig konkurrent til Massoud Barzani, Jalal Talabani og Abdullah Öcalan.

Ghassemlou ble født i 1930 og vokste opp Urmia i de østlige delen av Kurdistan, Rojhelat, eller – som det offisielt heter: i den nordvestlige delen av Iran. Blant hans tidlige opplevelser var iranske soldaters angrep på den kurdiske Mahabad-republikken i 1946. 

Ghassemlou vokste opp til å bli en mann med store perspektiver og et internasjonalt overblikk. Han kjente og brukte en lang rekke språk, både de ulike språkene som sorani, farsi, azeri etc som ble brukt i Kurdistan, og flere europeiske språk som han kunne lære seg fordi han i ung alder hadde anledning til å studere både i den franske hovedstaden Paris og i Praha, hovedstaden i det daværende Tsjekkoslovakia, der han traff sin kone Helene. Mer

Previous Older Entries